The Possessed – Elif Batuman

Mirthful 1 Comment

batumanI became aware of Elif Batuman’s book The Possessed – Adventures with Russian Books and the People who Read Them through Swedish bookblogs, as it was apparently translated to Swedish last year. It sounded like my sort of book, so I thought I might as well order it.

Elif Batuman seems, judging from this book, to be my kind of person. Her conclusion –  «If I could start over today, I would choose literature again. If the answers exist in the world or in the universe, I still think that’s where we’re going to find them.» – naturally appeals to an incurable bibliophile. For myself, though, I think I might choose differently as far as study goes, I realised during my ‘academic career’ that I’m a reader, first and foremost, not an interpreter, in the academic sense. I care about the story and the language and the structure and the «truth» of literature, but I do not want to spend my life writing essays about it. Even keeping up this blog frequently seems like too much effort, in terms of writing something more than «I read this and it was good/bad/indifferent».

Still, reading about Batuman’s adventures was pleasant. And since I’ve only read a very little Russian literature, I learnt quite a bit along the way, too.

Bokbloggturnéen: Charliblogg – Eldrid Johansen

Mirthful 4 Comments

charlibloggJeg ble så GLAD når jeg hadde lest ferdig Charliblogg. Ikke fordi det er en bok til å bli glad av, snarere tvert i mot, men fordi det er så bra at noen skriver slike bøker.

Charlotte flytter med moren sin fra Oslo til et lite sted på en øy langs norskekysten. Charlotte ville slett ikke flytte fra storbyen og alle vennene sine, og når hun fra første skoledag blir frosset ut av sin nye klasse ser hun ingen grunn til å skifte mening om bygde-Norge. I tillegg føler hun seg sviktet av bestevenninnen i Oslo som har «gått videre» og pleier nye vennskap. Når hun kommer på idéen å starte en blogg for å få ut litt frustrasjon blir hverdagen enklere å håndtere, men anonymiteten på nett gjør det fristende å være både sarkastisk og slem for å score morsomme poeng, og dessuten å ikke holde seg helt til sannheten. Etterhvert tar Charlottes nye alter ego Charli litt overhånd, og den ellers ganske sympatiske Lotte mister styringa litt.

Til det til slutt selvsagt eksploderer.

Det er to faktorer som gjør Charliblogg til en viktig bok: For det første omhandler den mobbing på en svært konkret og realistisk måte, og viser hvor lett det er for den som blir mobbet å selv mobbe i neste instans. For det andre viser den hvor enkelt det er å la seg rive med av lesertall, likes og heiende kommentarer på nettet og i hvilken grad anonymiteten kan undergrave en persons naturlige skamvett. Og vi trenger slike bøker. De som vokser opp nå med Facebook som en naturlig forlengelse av skolegården og blogg som et like viktig medium for selvrealisering som klassefester eller idrettsstevner trenger litterære forbilder som kan få gå i de fellene som finnes slik at de slipper å gå i dem alle sammen selv. Og de som blir fryst ut og mobbet, enten det er i klasserommet eller på nett eller begge deler trenger selvsagt å lese om andre i samme situasjon.

Og så er boka velskrevet. Charlis blogginnlegg kunne vært hentet rett fra en ekte fjortisblogg, det samme kunne kommentarene hun får. Dette er også de delene av boka jeg slet mest med å lese uten å skumme – det er en grunn til at jeg ikke leser fjortisblogger på daglig basis (men så er jeg heller ikke i målgruppa) og som kanskje ikke gjør Charliblogg til noen egnet bok for voksne lesere. Ikke for det, det er nok en del voksne som burde lest den likevel, for å få et lite innblikk både i mobbingen og i hvorfor mobbeofre sjelden «sladrer» og ikke minst bedre innsikt i nettets sosiale mekanismer (som skremmende mange voksne vet svært lite om). For bokas målgruppe tror jeg neppe det språklige her er noe problem og selve historien har akkurat passe mye driv og er skrevet i jeg-form som gjør at det hele føles veldig personlig.

*Spoiler warning*

Jeg liker også godt at slutten er såpass åpen. Charli/Lotte har innsett at hun selv har tabbet seg ut og at det må hun leve med, men mobbingen av henne har også kommet fram i lyset og vil forhåpentligvis avta eller bli lettere å hanskes med. Kanskje kan hun bli venn med Kari likevel, kanskje kan hun opprettholde et vennskap med Karoline. Håndteringen av situasjonen fra de voksnes side virker rimelig forbilledlig – og dermed egentlig ganske urealistisk – men det at vi ikke får vite hvor mye som faktisk er løst og i hvilken grad livet til Lotte blir noe enklere etter dette er bra. En lykkelig slutt ville være for ryddig for en så virkelighetsnær bok og noe annet ville bare være deprimerende.

Før meg på turnélista står Ellens oase, etter meg Med bok og palett. Flere lenker finner du på Bokbloggturnéens side.

Moranthology – Caitlin Moran

Mirthful 1 Comment

moranthologyHaving loved Caitlin Moran’s How to be a Woman, the only logical consequense was to read Moranthology as soon as I got my hands on it. Moranthology is an anthology, with comments, of selected columns Moran has written for The Times, and the subjects range from big hair and gay moon landings to the welfare state and the eurozone.

As with How to be a Woman, Moran is both profound and side-achingly funny, quite frequently at the same time. Her explanation of why she loves to pay tax is spot on, as is the piece on why a pregnancy, especially an unwanted one, is not ‘a gift’.

In short, I loved it. Read it and learn. Or laugh. Or, even better, both.

Allahs tårer – Rikard Spets

Mirthful 2 Comments

spetsNoe av moroa med å være med i en boksirkel er at jeg ender med  å lese bøker jeg ellers aldri ville lest. Allahs tårer av Rikard Spets er et godt eksempel, dette er en bok jeg sannsynligvis ikke ville plukket opp for å lese vaskeseddelen til en gang, langt mindre gitt med i kast med.

Men lese den gjorde jeg, og det var slett ikke så dumt.

Spets er debutant, men har fått gode anmeldelser, så vidt jeg har forstått. Nå er dette ikke en genre jeg egentlig har noe godt sammenligningsgrunnlag for – det nærmeste jeg kommer er vel gjennompløyning av Alister MacLean i ungdommen og enkelte av Jeffrey Archer sine bøker. Så om Spets er bedre eller dårligere enn det meste som gis ut i «spenningsroman»-klassen, det skal jeg ikke uttale meg om. At historien derimot var engasjerende, og at jeg etterhvert satt (metaforisk) på kanten av setet og ikke ville legge boken fra meg, det kan jeg jo si.

Vi hadde riktignok en litt shaky start, Spets og jeg. Det begynte med at han kaller kamelens føtter for «poter». Etter litt faktasjekk må jeg gi ham rett i at det nok er et tillatt ord å bruke, men jeg ville virkelig ikke valgt det selv, for det høres rett og slett feil ut. Nåja. Etter det ble jeg ekstra oppmerksom på språket. Når jeg kom til side 70 ble jeg svært bekymret, for da kunne jeg lese: «Den slanke kvinnen som steppet ut av teltet (…)». Teltet i ørkenen, altså. Jeg vet ikke med deg, men jeg har faktisk prøvd stepping en gang i hine håde dager, og jeg kan forsikre deg om at man nok må være på Fred Astaire sitt nivå for å klare å steppe i ørkenen. Faktisk tror jeg selv den godeste Fred måtte ha juksa litt for å få til noe særlig med lyd.

Heldigvis ble det ikke noe særlig verre enn det, et feilpekende pronomen to sider senere forårsaket av en innskutt setning, og en anglisisme til på side 98 («Hvis dere ser hit, kan dere se hvordan de gjør det.» Altså «how they are doing», ikke hvordan de utfører bragden. Det burde vel stått «hvordan det går med dem» eller noe slikt) er det siste jeg noterte meg, og etter det var det enten ingen flere språklige finurligheter, eller så ble jeg så engasjert i historien at jeg sluttet å legge merke til dem. Begge deler er akseptabelt (men man kan jo håpe på det første).

Så altså: Jeg likte i grunnen boka godt, for det den er, en drivende god spenningshistorie. Spets har skapt en likandes helt i Angus Storm, og jeg kan vel få si at det ligger an til å kunne komme flere bøker uten at jeg røper for mye om handlingen i boka (det ville forsåvidt vært et orginalt grep å la jorda gå under på slutten, men det hadde vel ikke helt stemt med genren, «de gode» skal tross alt helst «vinne» til slutt). Det er også en hel rekke småinteressante bipersoner, en haug våpenteknisk prat (som jeg tar for god fisk, eller egentlig ikke bryr meg om ikke stemmer, det hørtes plausibelt ut) og en del skildringer av krigens realiteter som desverre er realistiske så det holder selv om man kunne øsnke at det var rent oppspinn og at slikt ikke skjer i den virkelig verden. Mot slutten er det et halvhjertet forsøk på å innføre en «romantisk interest», her følte jeg at det enten kunne vært gjort mer ut av det eller vært droppet helt, som det er ble det en litt meningsløs løs tråd, men det var jo dette med en potensiell oppfølger. Vi får se.

Allahs tårer anbefales dermed, selv om du ikke normalt leser spenningsromaner du heller.

Bokbloggturnéen: Uka etter

Mirthful Leave a comment

UkaEtter-1-191x300Uka etter var ukas bok i bokbloggturnéen i slutten av september, men ble distribuert sent og så skjedde det så mye annet at jeg ikke har fått skrevet om den før nå.

Stein Erik Lunde har forfattet en relativt stillferdig liten bok om den perioden i livet da man plutselig blir voksen – i alle fall mye mer voksen på veldig kort tid.

Handlingen er lagt til en forstad til Oslo, uka etter 22. november 1963 når J. F. Kennedy blir skutt i Dallas, derav tittelen, og handler om 12 år gamle Arne. Mordet på Kennedy er en av årsakene til at Arne plutselig nærmer seg voksenlivet med et byks, men slett ikke den viktigste. Denne uka er en begivenhetsrik uke i Arnes liv, selv om de andre begivenhetene ikke påvirker så veldig mange andre enn ham selv.

Noen av måtene Stein Erik Lunde viser at Arne forandrer seg på er svært vellykkede, synes jeg, som denne passasjen hvor han plutselig har mistet tålmodigheten med et av barndommens ritualer:

Der tok de en hvil. De gjorde alltid det. Arne visste at de måtte gjøre det i dag også, men han ville helst gått videre uten å stanse. (…) Det var der Hämäläinen-bakken var. Arne håpet at far ikke ville si ordet Hämäläinen-bakken i dag.

Men selvsagt måtte han si det. Han sa det da de var kommet fram til det faste stedet, etter en ny halvtime i høyt tempo, og sto og drakk kakao, far av den lille koppen og Arne av den store.

– Ja, er du klar for Hämäläinen-bakken nå, da? sa han og klappet Arne på lua.

Arne vred seg unna hånda til far, sa ikke noe med det samme. Men så sa han det han hadde planlagt å si, lenge før de var nådd fram til kakao-stedet: – Hämäläinen har aldri vært her, sa han. – Det var på fem-mila i Lahti at Hämäläinen sprakk. Ikke her.

Arne var overrasket over at han hørtes så sinna ut i stemmen. Og han så at noe forandret seg i fars ansikt, han så forvirret ut, tok av seg skyggelua og strøk seg over panna med innside, av votten, slik at øynene ble borte et øyeblikk.

(s. 32-33) Det foklares aldri direkte hvorfor Arne blir så sint, hvorfor han ikke vil høre faren snakke om Hämäläinen-bakken, eller følge noen av de andre faste reglene han og faren har for skituren. Det blir opp til leseren å forstå og tolke. Og det gjelder for hele boka, Stein Erik Lunde har lest sin forfattermanual: Show, don’t tell.

Men når det er sagt synes jeg kanskje boka ble for stillferdig og «understated». Innimellom fungerer det veldig bra, men de øyeblikkene et litt for få og mellom dem er det sidevis med, tja, noe litt uforløst. Det er vanskelig å vite hvordan jeg ville forholdt meg til den som 12-åring, men jeg håper jo egentlig jeg har utviklet meg og blitt mer moden og åpen for nyanser og slikt siden den gang, så jeg mistenker at jeg i enda større grad ville syntes at den manglet kraft.

En liten skuffelse, altså.

Her er lenke til de andre som har blogget om boka:

Ellens oase

Med bok og palett

Elikkens bokhylle

Julies bokbabbel

Used and Rare – Lawrence and Nancy Goldstone

Mirthful 1 Comment

goldstone_usedI don’t know what prompted me to want to reread Used and Rare (again), but Västmanländskans challenge to read books-about-books in preparation for World Book Day pushed me to actually take it down.

As I’ve only ever blogged about this book on the occasion of another reread, my comment was rather short, and I think it deserves better, as it really is an excellent book.

We follow the authors through their discovery of book-collecting – as in buying specific editions of books rather than just amassing reading copies. The whole «adventure» starts because they challenge each other to spend no more than 20 dollars on birthday presents. One of them decides to get the other a nice hardback copy of War and Peace, which turns out to be pretty impossible without hitting the used book stores. The successful hunt for War and Peace make them realise they can get nicer, more readable copies of books they want to own used than new, and they set out to replace some of their paperbacks with hardbacks. However, and this is eerily familiar, with books – when you’re a bit of a bibliophile – one thing tends to lead to another. The first major hurdle is reachen when they find a copy of Orwell’s 1984:

We took the book off the shelf and opened the cover. «1st US,» it read. «$100.»
We looked it over. It seemed to be in excellent condition.
«Don’t we have this?»
«I don’t think so. Maybe in paperback.»
«Maybe.» We were fondling the book now. «Too bad. This is a great book. You’ve read it, haven’t you?»
«In high school.»
«You should read it again. You can’t appreciate it in high school.»
«It’s a hundred dollars.»
«I know. We can’t buy a hundred-dollar book. It’s out of the question. Let’s just put it back.»
«Right.» The book had not left our hands.
«Too bad. It’s a great book. It’s probably a good deal. Orwell certainly won’t drop in value.»
«No, Orwell won’t.»
«That’s the good thing about firsts. You know they won’t drop in value.»
«That’s true.» As if we had any idea at all of what we were talking about.
«That means that if we wait it will only go up in value.»
«So we’re probably actually saving money if we buy it now.»

(p. 72) Along which I’ve noted in the margin: «Rings a bell.»

On the following page, they take their purchases to the desk, and the owner starts noting down the prices:

…$8.95, $5.00, $6.50. Then he came to Nineteen Eighty-four.

He stopped and looked up. «What exactly do you collect?» he asked.

Up until that moment, we had never felt like we «collected» anything. We were just two people who bought used books.

«Uh, we only buy books we like to read.»

«How unusual.»

One of the reasons I like this book is, I suppose, that my own book-collecting started in much the same way. I remember trying to get hold of The Colour Purple in hardback and realising the only way I could do that was by buying it second-hand. This was way back when, the internet barely existed (Mosaic – a browser showing pictures inline – was hot news), and Norwegian used book stores are not exactly noted for their excellent selection of books in English. I had to settle for The Colour Purple in paperback – I needed it for a course – but over the next few years I increasingly tried to find used hardbacks of books I wanted to own (which, to be honest, was pretty much every book I needed to read).

So the Goldstone’s journey into the bookworld is familiar (though I envy them their local selection of bookshops). The book also serves as a bit of a primer (though not in the dry language of most primers) on book collecting terms and common mistakes. If you’re new to the game you can learn along with the authors, and even if you’re not you’re likely to learn something new.

I also like the way the story is told in the plural «we». It is only very occasionally possible to tell whether it is Lawrence or Nancy speaking, as in the dialogue above.

On the whole then: I like it.

Bokbloggsjerka: Fagbøker

Mirthful 2 Comments

Nå er det lenge siden sist jeg deltok i bokbloggsjerka, men i dag passet det bra. Annika spør:

Läser du facklitteratur ibland och vad är det i så fall som intresserar dig?

Og det gjør jeg jo! Mest reisebeskrivelser, men ellers er jeg ganske altetende når det gjelder populærvitenskapelige bøker og jeg kaster meg alltid over «non-fiction»-hyllene når jeg kommer inn i en engelskspråklig bokhandel.

Men vi snakker altså den typen fagbøker som består hovedsakelig av tekst, er relativt lettlest og kommer ut i pocket. Tunge, tjukke bøker av typen man må lese for å gå opp til eksamen i et fag leser jeg vel ikke akkurat så ofte. En og annen databok blir det, man må jo holde seg litt oppdatert i forbindelse med jobben, men særdeles få.

For å se noe av det jeg har lest kan du kikke under tag’en «non-fiction» her på bloggen.

McCaffrey reread

Mirthful 1 Comment

As mentioned, I’ve been rereading. To be more specific: Dragonsong, Dragonsinger, Dragondrums and The White Dragon by Anne McCaffrey. It seems I only ever said a few words about the first three and never even blogged The White Dragon at all. So I have no idea when I first read it. Annoying.

Anyway, what with the blogging backlog I have (of the 70-odd books I’ve read this year, I’ve only blogged 20 or so), this is nor going to be much of a review either, but at least I have now got it on record. I read them.

I love Dragonsong and Dragonsinger, actually. Menolly is such an engaging character. Dragondrums is nice, but feels a bit short, I feel Piemur deserved a few more pages. The White Dragon is substantially longer, and so Jaxom and Ruth get their time in the limelight, but I found the repeated agonising over Ruth’s lack of interest in mating a bit tedious this time around. It seems unimportant to me, an interesting point to underline his otherness dragonwise, but no more than that.

I was well into the Pern universe once I finished, and if I’d had Moreta – Dragonlady of Pern on hand I would likely have continued with that, but I haven’t. I might get the ebook, but by now – two completely different books later – I am not in such a hurry, and Mt TBR is telling me I really do not need to buy any books for a looooong while*. So we’ll see.

———–

* That said, I ordered three today: Moranthology, The Casual Vacancy and Hitta vilse. So I’m obviously mostly deaf to that voice.

Bokmässan

Mirthful Leave a comment

Akk, ja. The best-laid plans of mice and men, og så videre. Når en (etterlengtet) graviditet endelig manifisterte seg kan man jo ikke klage selv om med termin 18. september var det plutselig ikke så mye vits i å planlegge reise til Göteborg siste helgen i samme måned. Timing har aldri helt vært min greie når det gjelder sånt. Når barnet ankom allerede 1. september lurte jeg riktignok på om jeg likevel skulle prøve å komme meg avgårde, jeg kunne vel alltids vandret rundt i messehallene med småtten i bæretøy, men det ble med tanken, energien var ikke helt på DET nivået.

Så nei, det ble ingen Bokmässe på meg i år heller.

Bedre lykke neste gang?

Neste års tema på Bokmässan er Romania. Jeg kan vel ikke skryte av å ha lest så mye litteratur derfra… Så det får vel settes på planen for året.

I mellomtiden kommer jeg til å fortsette å forsøke å holde oversikten over min egen lesing av nordisk litteratur på denne siden, i hvert fall en stund til.