Min mormor hälsar och säger förlåt – Fredrik Backman

min mormorSiden En man som heter Ove var så bra hadde jeg ingen planer om å vente med å lese Min mormor hälsar och säger förlåt.

Til tross for at forlaget har valgt en omslagsdesign som skulle tilsi at dette var bind to i en serie er Min mormor hälsar och säger förlåt en helt annen type bok enn En man som heter Ove.  Når det er sagt tror jeg faktisk at jeg elsker den enda mer, om man nå kan måle kjærlighet på dette nivået.

Elsa er sju, snart åtte, og er «annorlunda». Det vil si hun er veslevoksen, belest, glad i å slå opp på Wikipedia og har bedre kontroll både på språk og mye annet enn de fleste voksne. Å være «annorlunda» på skolen er ikke så populært kan man si, så det får hun selvsagt svi for, så Elsa er god til å løpe, siden hun jages mye. Elsas eneste venn er mormor. Mormor er også «annorlunda» kan man si. Mormor har dessuten en del til felles med Ove, så de som vil ha mer Ove får i hvert fall litt tilfredsstillelse der.

Alla sjuåringar förtjänar superhjältar. Det är bara så det är. Och den som inte håller med om det är faktiskt helt dum i huvudet.

Det är så Elsas mormor brukar säga.

Elsa är sju år gammal, fast snart åtta. Hon är inte speciellt bra på att vara sju år gammal, hon vet det. Hon vet att hon är annorlunda. Rektorn i skolan säger att hon behöver «anpassa sig» för att «fungera bättre med sina jämnåriga», och folk i Elsas föreldrars ålder som träffar henne säger alltid att hon är «väldigt mogen för sin ålder». Elsa vet at det bara är ett annat sätt att säga «sjukt störig för sin ålder», för de säger det alltid när hon precis har rättat dem för att de uttalar «déjà vu» fel eller inte kan skilja på «mig» och «jag» i slutet av en mening. Så som smarthuvuden i regel inte kan. Då säger de «mogen för sin ålder», smarthuvudena, med ansträngda leenden till hennes föräldrar. Som om det var ett handikapp, som om Elsa kränkt dem genom att inte vara helt blåst i skallen bara för att hun är sju. Och det är därför hon inte har några vänner förutom mormor. Eftersom alla andra sjuåringar i henne skola är precis så blåsta i skallen som sjuåringar är. Och Elsa är annorlunda.

Side 1. Slik starter altså historien om Elsa, og det er vel kanskje ikke bare jeg som heier på Elsa (og mormor) fra første stund med en slik start (og tenker att rektor skulle hatt stryk).

Både mormor og Elsa bor i samme hus, en bygård med åtte leiligheter (om jeg har klart å telle rett). Elsa bor sammen med mamma og George, og i mammas mage «Halven» som er på vei. I de andre leilighetene bor blant annet «Monstret»,  Britt-Marie og Kent, Alf, «Vännen», Lennart og Maud, «kvinnan i den svarta kjolen» og «pojken med syndrom och hans mamma».Elsas pappa bor sammen med Lisette og hennes barn, og Elsa bor hos dem annenhver helg. Nå vil hun egentlig spørre om å få bo der oftere, for hun er overbevist om at når «Halven» kommer vil hen være et normalt barn, ikke «annorlunda», og da vil alle elske hen mer enn Elsa. Det er med andre ord mye som ikke er så lett i Elsas liv.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk og en verden av eventyr som mormor forteller fra Landet-nestan-vaken. Både eventyrene og mye av det mormor finner på av gale sprell er ment å få Elsa til å tenkte på noe annet enn at hun ikke har noen venner utenom mormor. Desverre er mormor syk, hun har kreft, og dør derfor rett før jul. Rett før hun dør gir hun Elsa et oppdrag, hun skal levere ett brev til Monstret og «hälsa och säga förlåt».

Det viser seg, etterhvert som oppdraget utføres og utvides, at mormors eventyr ikke bare var virkelighetsflukt, men vel så mye lignelser som skulle forklare mormors forhold til de andre beboerene i bygården for Elsa uten at hun forsto det før hun var klar.

Selve historien om Elsa er altså engasjerende. Oppdraget fører til spenning (av og til blir det faktisk litt i overkant spennende, i hvert fall med tanke på at Elsa bare er nesten åtte), og innblikket vi får i historiene til de andre i huset er kanskje det som minner mest om En man som heter Ove, tross alt: Alle har en historie.

Ut over det er jeg bergtatt av Elsas språkbruk. Selv om historien er fortalt i tredje person er fortellerstemmen umiskjennelig en forlengelse av Elsas stemme. Hun har et ordforråd som kanskje er i overkant komplisert for en åtteåring (er det urealistisk? Jeg tror ikke det.), men hun har også måter å vri på språket på og referanser til litteratur og internett som går rett hjem hos meg (selv om jeg ikke har lest så mye fra Marvel som Elsa har). I tillegg til det hemlige språket har mormor og Elsa en intern sjargong som er fantastisk. For eksempel:

En stjärt är aningen störigare än en fjant, inte nödvändigtvis så puckad som ett pucko men betydligt störigare än till exempel ett pjåsk. Dock inte alls så störig som en skitstövel, vilket är den allra mest puckade formen av stjärt. Och givetvis inte heller så störig som ett smarthuvud, vilket är en skitstövel som även är ett pucko

Og det gjorde kanskje ikke saken klarere. Som regel gjør Elsas forklaringer faktisk saken klarere. Jeg mener, hva kan være klarere enn dette:

Britt-Marie och mormor kommer inte jättebra överens, kan man säga. Och med det menas att de inte kommer jättebra överens lite som kaniner och eld inte kommer jättbra överens.

Egentlig kunne jeg sitert hele boka, men du kan kanskje heller lese den selv? Men forfatterens takk bakerst i boka er også verdt et sitat:

Neda. Det är fortfarande alltid för att få dig att skratta. Glöm aldrig det. (Jag är ledsen för de blöta handdukarna på badrumsgolvet.) Asheghetam.
Min mormor. Som inte är det minsta lilla galen alls men som alltid har bakat de allra godaste kakor någon sjuåring kan önska sig.
Min farmor. Som alltid har trott på mig mest av alla.
Min syster. Som är starkare än lejon.
Min mamma. Som lärde mig läsa.
Astrid Lindgren. Som lärde mig älska det.
Alla min barndoms bibliotekarier. Som såg en pojke som var rädd för höjder och lånade ut vingar til honom.

At Backman nevner Astrid Lindgren er ikke tilfeldig, for han – og ikke minst mormor – har nok hentet en del inspirasjon fra henne. Brødrene Løvehjerte er også nevnt flere ganger i boka, og det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene.

Les også:

Boka har jeg fått som anmeldereksemplar i form av ebok fra forlaget, men jeg kommer nok til å kjøpe den i pocket når den kommer som det så den kan få stå ved siden av Ove i hylla.

Med hjem fra Oslo, del 1

fangst

Her er bøkene jeg fikk med meg fra bufféen på bokbloggertreffet. Jeg gleder meg til alle sammen, nå gjelder det bare å få ryddet litt lesetid i kalenderen…

thelleEllen Marie Thelles Det bestandige, fra Tiden, har i følge anmeldelser stor gjenkjenningsfaktor for småbarnsforeldre. Med en ettåring og en seksåring i huset skulle det altså treffe meg ganske bra. Jeg hadde ikke hørt om den før jeg så den på bordet, men ble interessert etter å ha lest vaskeseddelen. Jeg klarer ikke å se at noen har blogget anmeldelse av den ennå, tips meg gjerne! Bokdama har bitt seg merke i den og har tenkt å lese. Det har også jeg, altså.

furusetLinn Strømsbergs Furuset, fra Flamme, derimot, har jeg sett mange bloggere være begeistret for, så den nappet jeg fort til meg. Både Julie, Knirk, Rose-Marie og Elisabeth (Bokstavelig talt) har lest og likt boka, og den har et gjennomsnittlig terningskast på fem på Bokelskere. Jeg gleder meg!

Fun fact: Mine første minner er fra Furuset. Vi bodde der (i blokk) fra jeg var ca ett år til jeg var fire og et halvt. Jeg tipper kanskje ikke gjenkjennelsesfaktoren blir større av den grunn, jeg husker hovedsakelig sandkassen og kjøkkenet til bestevennen min.

MONT-PLAISANTPatrice Nganangs Mont Plaisant, fra Gyldendal, var den eneste oversatte boka jeg tok med meg. Det kommer av at det var den eneste jeg fant som var oversatt fra noe annet enn engelsk (det var mange oversatt fra engelsk jeg gjerne skulle lest, men de vil jeg altså lese på orginalspråket). Handlingen i boka er lagt til Kamerun på begynnelsen av 1900-tallet, ikke bare et nytt bekjentskap for meg, men for mesteparten av verden i følge forlaget, siden det er en lite beskrevet del av verdenshistorien. Det skal bli interessant.

personlig_politiskLitt sakprosa må til innimellom, og Da det personlige ble politisk, redigert av Hilde Danielsen og utgitt av Spartacus, fanget oppmerksomheten min. Jeg var jo litt liten når kvinnekampen på 70-tallet ble utkjempet (til å begynne med var jeg ikke født en gang), men jeg hadde politisk aktive foreldre, så jeg er oppvokst med mange av diskusjonene boka tar opp. Det skal bli interessant å se dem fra et forskningssynspunkt, for meg er det i høyeste grad personlig fortsatt.

stockholmTrine Vollans Stockholm, fra Schibsted, plukket jeg opp delvis fordi Vollan er debutant. Romanen er skrevet i du-form, og sist jeg skulle lese en bok skrevet i du-form gikk det ikke så bra. Det blir spennende å se om Vollan får det til bedre (i mine øyne). Beas bokhylle har anmeldt boka, og var ikke overveldende begeistret, Bokvrimmel var på lanseringen i Oslo og har referat og bilder derfra.

kjerstiKjersti er en fiktiv person, helsing Kjersti er jo rett og slett en fantastisk tittel. Jeg kunne ikke la boka ligge. Boka er utgitt på Flamme og er Kjersti Wøien Hålands debut. Dikt leser jeg egentlig alt for lite av, så jeg gleder meg til å ta fatt på denne. Julie har anmeldt boka og skriver at den er «Litt sår, litt morsom, veldig troverdig.» Det høres lovende ut, synes jeg. Og så er den så fin! Flamme har gjennomgående en kul stil på omslagene sine.

bruheimDet som er sant av Magnhild Bruheim er i følge Samlaget «ei høgaktuell bok om sex, vennskap, overskriding, grensesetting og hemningslaus ryktespreiing på sosiale medium.» Jeg føler det er greit både å ha lest noen slike historier og å ha dem tilgjengelig på hylla etterhvert når døtrene skal begynne å navigere nettets sosiale irrganger. Jeg håper den er bra og at den både får meg til å tenke og kan brukes snikpedagogisk etterhvert.

Magnhild Bruheim har forfatternettside der hun blant annet har egen blogg. Ellers er det skrevet om boka på Je læs!, som er Ringsaker biblioteks barne- og ungdomsbokblogg og på Svovelpikene, som er en skolebiblioteksblogg.

gitarenBeina i gitaren av Sunniva Relling Berg er også en ungdomsbok og også fra Samlaget. Gro Jørstad Nilsen har skrevet et langt innlegg om boka på Barnebokkritikk som jeg nok skal vente med å lese til jeg har lest boka selv. Lena på Les mye var begeistret og Aina Basso har også lest den. Sistnevnte var en ny blogg for meg, den skal definitivt legges til i Feedly.

teresa_birnaSiste boka i denne bunken, Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø, fra Schibsted, har jeg klart å overse tidligere, til tross for at jeg må ha bladd meg forbi innlegg fra både Rose-Marie, Anita, Beathe, Karin, Mai Lene og Kasiopeiia. Ganske imponerende sløvt, rett og slett. Men ved bufféen sto noen og snakket pent om den, så da plukket jeg den med meg, like gjerne.

So many books, so little time.

Bokbloggertreffet 2013

Så kom jeg meg endelig på bokbloggertreff også! Ok, så har jeg bare gått glipp av ett, siden fjorårets var det første, men det føltes surt i alle fall. Tilbakemelding i fjor hadde vært at det var for dårlig tid til å mingle, så i år hadde komitéen satt av to timer før hovedprogrammet startet til mingling. Jeg ankom sånn halvveis uti de to timene, og følte i grunn at jeg sklei rett inn. Det var ikke noen «hvem er hun nye som vi ikke har sett før» her, nei. Nå er det jo sånn at vi stort sett har vært innom hverandres blogger, selv de vi ikke leser jevnlig, så det er kanskje ikke så rart vi føler det som om vi kjenner hverandre. Så mange bokbloggere finnes det ikke i Norge, tross alt.

Gyldendal hadde vært snille og lånt oss kantinen sin, samt Hamsunsalen til foredragene. Og for en kantine! Hvem ville ikke gjerne spist lunsj i disse omgivelsene til daglig?

Et hus i huset - utsikt fra Gyldendalkantina
Et hus i huset – utsikt fra Gyldendalkantina

Klokka ett startet det formelle programmet, Knirk innledet og så gikk det slag i slag. Jeg skal ikke gjenta alle punktene, du kan heller kikke innom Maris bloghopp (eller se nederst i innlegget her)og lese alle de begeistrede innleggene fra treffet. Her kommer i stedet noen bilder.

Bokbuffét, del 1
Bokbuffé, del 1

Forlagene hadde vært generøse og sørget for at vi hadde en rikelig buffé å velge fra. Vi vant ikke quizen (rundt vårt bord var det enighet om at spørsmålene var både dumme og stusselige, men det kan ha vært et tilfelle av høyt henger de og sure er de), og satt dessuten lite strategisk til, så vi kom oss til bufféen sist. Da var Agnes Ravatns nye borte, den forsvant visst fort, men det var ikke som om det var lite å ta av og jeg fikk plukket med meg en anseelig bunke etterhvert.

Bokbuffé, del 2
Bokbuffé, del 2

Vi var jo også noen som hadde med oss Bookcrossingbøker, så det var det eget bord for.

Bookcrossingbufféen
Bookcrossingbufféen

Når vi hadde flyttet oss til Hamsunsalen fikk vi interessante foredrag.

 

Elin, Bokelskerinnen, holder innlegg om hvordan få flere lesere
Elin, Bokelskerinnen, holder innlegg om hvordan få flere lesere

 

Line, fra Lines bibliotek, holder innlegg om Litteraturkritikk på blogg
Line, fra Lines bibliotek, holder innlegg om Litteraturkritikk på blogg
Anne Fløtaker, redaktør hos Cappelen Damm, forteller om hvordan de jobber med skjønnlitteratur
Anne Fløtaker, redaktør hos Cappelen Damm, forteller om hvordan de jobber med skjønnlitteratur

 

Alle er lutter øre
Alle er lutter øre

Og så måtte jeg desverre forlate selskapet. Neste år satser jeg på å få vært med utover kvelden også.

Takk til komitéen for en super jobb!

Work in progress

Jeg elsker egentlig at jeg endelig kan sykle til jobb, det har vært vanskelig de siste årene på grunn av familielogistikk. Men når jeg holder på med en spennende bok har bussen sine klare fordeler, og jeg blir litt glad når jeg har en unnskyldning for å velge buss. Jeg holder på med Min mormor hälser og säger förlåt, men hvordan har det seg at HVER gang jeg leser den på bussen kommer jeg til en episode som får tårene til å renne, når jeg har lest den både hjemme og på hotell i Oslo i helga uten å gråte? Jeg har kommet frem til at den eneste logiske konklusjonen er at Fredrik Backman er ond (og dessuten har imponerende timing).

Nåja. Som du kanskje ser dersom du besøker bloggen når du leser dette, men forhåpentligvis ikke har lagt merke til om du leser via rss, holder jeg på med litt oppussing. WordPress er oppdatert, jeg har skiftet tema til noe som er mer mobile enheter-vennlig og tweaker litt både her og der. Jeg har også endret hovedspråket på bloggen til norsk. Jeg kommer fortsatt til å skrive på engelsk når boka jeg skriver om er på engelsk, men ellers kommer det til å gå i norsk for det meste.

De usynlige – Roy Jacobsen

deusynligeEt bilde som er mye delt på diverse sosiale media – i hvertfall der jeg henger, i bibliofile kretser – har teksten (på engelsk) «Bare dårlige bøker har lykkelige slutter. En god bok har alltid en ulykkelig slutt, for hvis den er god vil du ikke at den skal slutte.» De usynlige har en grusom slutt.

De usynlige er nemlig en god bok. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en meget god bok. Faktisk en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Min introduksjon til Roy Jacobsens forfatterskap var Seierherrene. Læreren vår på videregående hadde klart å få ordnet det slik at Roy Jacobsen skulle komme på besøk i klassen og fortelle om boka, og de av oss som hadde lyst leste den først (det var mange av oss som hadde lyst, så vidt jeg kan huske, vi var den typen klasse). Jeg ELSKET den. Ikke minst fordi det føltes som om jeg leste min egen familiehistorie, min mormor kom nordfra og flyttet til Oslo fordi det var der det var jobb å få. Jeg kjøpte Seierherrene i julepresang til mamma det året. For et par år siden fant jeg den på loppemarked, og har hatt den på «skal leses igjen»-lista siden det. Jeg må nok flytte den nærmere toppen av bunken nå.

Siden Seierherrene har jeg lest både gode og ikke fullt så gode bøker av Roy Jacobsen. Hoggerne var vakker på en stillferdig måte, Vidunderbarn likte jeg også. Anger var jeg altså ikke helt sikker på og pre-blogg vet jeg at jeg i hvert fall prøvde meg på Fata morgana, men jeg husker ikke engang om jeg fullførte. Blant annet.

Men De usynlige? Hvor skal jeg begynne?

Atmosfæren etableres fra første setning, allerede første replikk fikk meg til å trekke på smilebåndet og dessuten grave fram merkepost-its:

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

– Jasså, det kjem fintfolk.

deusynlige2(Side 1) Det ble bruk for mange slike etterhvert.

For det er noe med språket til Roy Jacobsen. Det var der i Hoggerne og Vidunderbarn, det lå og vaket i bakgrunnen i Anger, men i De usynlige slår det ut i full blomst. En vindblåst og karrig blomst, kan man si, for språket kler landskapet det beskriver og det kler menneskene som befolker landskapet.

De usynlige er en vakker bok, men det er også en brutal bok, fordi det er en sann bok, og sannheten er som regel brutal. Samtidig er det en optimistisk bok. Slutten var altså grusom for denne leseren, jeg skulle gjerne sett at boka var dobbelt så lang, tre ganger så lang, ti ganger så lang (til tross for at Mount Toberead begynner å ligne faretruende på Mount Everest). Men det er også egentlig en lykkelig slutt, selv om det er en realistisk slutt (og det å kombinere realisme med lykke er vanskelig og skal berømmes).

Det er så mye jeg gjerne skulle sitert, men jeg skal nøye meg med dette, som på ypperlig måte viser hvordan få ord kan fortelle en uendelighet om forholdet mennesker i mellom.

Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.

Og Hans lot som han ikke hørte.

(Side 99) Det kan tenkes jeg må kjøpe De usynlige til mamma og pappa til jul i år. Egentlig har jeg sagt at de kan låne min kopi, men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi den fra meg. I alle fall ønsker jeg ikke å fjerne merkelappene mine helt ennå, og de kan nok være litt i veien for andre lesere.

P.S.: Boken er motatt som anmeldereksemplar fra forlaget, etter at jeg sendte en forespørsel om jeg muligens kunne få den tilsendt. Det er første gang jeg sender en slik forespørsel til et forlag, og det føles både hyggelig og på sett og vis litt feil å følge opp med å skamrose boka, men jeg har formidlet min ærlige mening, og noe annet kan jeg ikke gjøre.

Bookcrossing på bokfestivalen

Disse bøkene tar jeg med meg til Oslo for å slippe:

Om noen vil overta noen av disse direkte er det bare å gi lyd, ellers slippes de nok «villt».

(Jeg skal ta en runde i hyllene og lete etter flere kandidater, så listen kan bli lenger.)

Forresten, i tillegg har jeg følgende fra 1001-listen som jeg ikke har lest ennå, men som jeg har dårlig samvittighet for å ha beholdt så lenge, så om noen andre vil lese dem og sende dem videre kan jeg ta dem med:

  • Native Son – Richard Wright
  • The Jungle – Upton Sinclair
  • The Ambassadors – Henry James

Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund

whisky_bluesDet er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen. Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til drikkelig.no.)

Anger – Roy Jacobsen

angerDet har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hen skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.

Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.

Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.

(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.

Fra A til Å (eller Ö)

When in doubt, answer a questionnaire.Denne fant jeg hos Lotten.

Author you’ve read the most books from:

Tricky. Det kan være så enkelt som Patrick O’Brien, sdien Aubrey/Maturin-serien er hele 20 (pluss en uferdig) bøker lang (teller man hver lesing av en bok vinner O’Brien hands down). Det kan også være Alexander McCall Smith. Sannsynligvis er det ham. Han spyr jo ut bøker, og det er jo bra, for jeg liker dem.

Best Sequel Ever:

Det er jo fristende å si Harry Potter et eller annet, siden de på mange måter bare ble bedre og bedre, men jeg prøver å komme på noe som ikke nødvendigvis var planlagt som sequel i utgangspunktet… Vel, ok, la meg si The Long Dark Tea-Time of the Soul av Douglas Adams. Genius.

Currently Reading:

Litt for mange bøker på en gang… Men i dag kom denne i posten fra Cappelen Damm og trumfer alt:

deusynlige

Drink of Choice While Reading:

Vann, kaffe, te, øl, vin, sider, whisky. Så lenge det er godt.

E-reader or Physical Book?

Jeg leser mer og mer på Kindelen, fordi det er praktisk, men jeg foretrekker fysiske bøker.

Fictional Character You Probably Would Have Actually Dated In High School:

Jeg ‘datet’ ikke på den tiden, så: Ingen? Jeg klarer ikke å komme på noen sånn på sparket som jeg tror jeg ville hatt ønske om å ‘date’, heller. Jeg var like kresen den gangen som nå.

Glad You Gave This Book A Chance:

Den siste boka jeg kan huske å ha blitt positivt overrasket over er Allahs tårer av Rikard Spets, siden det er en sjanger jeg normalt ikke leser.

Hidden Gem Book:

The Brontes went to Woolworth synes jeg er herlig, og den kom jeg over brukt uten noensinne å ha hørt om den før, så noe ‘hidden’ må den kunne sies å være.

Important Moment in your Reading Life:

Når jeg bestemte meg for å fokusere på nordisk litteratur, i håp om å komme meg på Bokmässan i fjor, kanskje? Jeg har i alle fall lest en haug bøker jeg ikke ville vurdert en gang på grunn av det, og oppdaget noen nye favorittforfattere.

Just Finished:

Sommerboken av Tove Jansson.

Kinds of Books You Won’t Read:

Romaner om virkelige mennesker liker jeg ikke noe særlig. Og paranormale greier, særlig hvis det liksom skal være ‘realistisk’.

Longest Book You’ve Read:

Siden jeg akkurat har deltatt i en utfordring om mursteiner kan jeg i alle fall si at Cecilia av Fanny Burney er den lengste jeg har lest som jeg vet om (med mindre man teller trilogier i ett bind, da vinner nok Tolkien).

Major book hangover because of:

Busman’s Holiday av Dorothy L. Sayers ga meg nesten ekstensiell krise når jeg leste den første gang.

Number of Bookcases You Own:

Aj. 15 som deles med mannen, tre til om du teller de som står på ungenes rom. Alle går til taket, eller nær nok.

One Book You Have Read Multiple Times:

Dem er det også mange av. Boken jeg nok har lest flest ganger er fortsatt The Chronicles of Robin Hood av Rosemary Sutcliff.

Preferred Place To Read:

Sofaen. Ellers leser jeg der jeg måtte befinne meg.

Quote that inspires you/gives you all the feels from a book you’ve read:

A woman at one of mother’s parties once said to me, “Do you like reading?” which smote us all to silence, for how could one tell her that books are like having a bath or sleeping, or eating bread – absolute necessities which one never thinks of in terms of appreciation.

Fra tidligere nevnte The Brontes went to Woolworth.

Reading Regret:

At jeg aldri noensinne kommer til å få lest alle bøkene jeg gjerne skulle lest. På den annen side: Om man hadde kommet dit kunne man jo bare lagt seg ned for å dø, så kanskje det er bra? At jeg ikke kommer overens med Dickens, da, eller Terry Pratchett for den saks skyld. Jeg skulle gjerne sett sjarmen hos begge.

Series You Started And Need To Finish (all books are out in series):

Der må jeg svare som Lotten, jeg skulle ha lest En ufo gör entre og Jenny. Jeg får meg bare ikke helt til å sette i gang, jeg tror nemlig de er så alt for gode og dermed så alt for fæle. Men Gardell kommer til bokfestivalen i Oslo, så kanskje jeg kan komme meg i gang av den grunn?

Three of your All-Time Favorite Books:

Tre? Jeg må nesten få sitere Neil Gaiman: «Picking five favorite books is like picking the five body parts you’d most like not to lose.»

Unapologetic Fangirl For:

Harry Potter, og hele hans univers. Robin Hood, the man and the myth. Mma Ramotswe, Botswanas førstedame. Harry Hole, som er så klisje antihelt at man bare må elske ham. Jane Austen, dear, dear Jane. Jackson Brodie, (not) trying to save the world.

Skal jeg fortsette?

Very Excited For This Release More Than All The Others:

Jeg gleder meg til Min mormor hälsar och säger forlåt, og så var det De usynlige, da.

Worst Bookish Habit:

Jeg lar diagrammet tale for seg:

Whoever came up with this is a genius. Source: All over the interwebz.
Whoever came up with this is a genius. Source: All over the interwebz.

X Marks The Spot: Start at the top left of your shelf and pick the 27th book:

Jeg gidder ikke gå så langt, så det blir nærmeste bokhylle: The Four Loves av C. S. Lewis

Your latest book purchase:

Jeg kjøpte The Bookstore av Deborah Meyler til Kindle for et par dager siden.

ZZZ-snatcher book (last book that kept you up WAY late):

Mutton av India Knight hold meg i alle fall våken lenger enn jeg hadde planlagt. Det er lenge siden jeg har lest til langt på natt, selv om det fortsatt skjer en sjelden gang. Før i tiden (mens jeg gikk på skole og universitet, før jeg begynte å jobbe) gjorde jeg det nesten hver kveld.

Ålder då du lärde dig att läsa:

Jeg var vel fyllt seks.

Äldsta boken du har läst (i originalutgivningsår):

Tja. Gilgamesj, tror jeg, i hvert fall om man går ut fra når det er skrevet. Om det ble utgitt noe særlig tidlig, vet jeg ikke. Om det ikke teller så blir det vel Homer, hans epos ble vel utgitt på en eller annen måte svært tidlig.

Överst i din olästa bokhög (d.v.s. vilken bok som du inte har läst innan kommer du att läsa härnäst):

Bortsett fra De usynlige har jeg lyst til å begynne på Hope & Glory av Stuart Maconie. Den har stått på hylla en stund.

Sommerboken – Tove Jansson

sommerboken Jeg ble ferdig med Sommerboken i går kveld. Det var kjapp lesing, med sine 113 sider (ikke at knappheten hjalp Lagerkvist, så noen sammenheng er det ikke alltid).

Sommerboken er en ganske stillferdig, men vakker skildring av forholdet mellom to mennesker i hver sin ende av livet, Sophia og hennes farmor. Samtalene dem i mellom utgjør store deler av boken, og det er like mye et vennskap som et slektsforhold som skildres. Sophias mor er død, faren er tilstede fysisk, men er en fjern skikkelse i boken, kanskje også i livet.

Som i de fleste vennskap er ikke alt fryd og gammen, noen ganger blir Sophia riktig sint, kanskje oftest i de situasjonene der farmorens rolle som omsorgsperson bryter inn, eller burde brutt inn. Ganske tidlig i boken blir det klart at farmor ikke alltid er like tilstede i voksenrollen:

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

(Side 8.) I andre sammenhenger er hun mer tilstede enn man kanskje skulle vente av en farmor, som i episoden der hun og Sophia bygger et Venezia i myrlandet.

I det hele tatt er Sommerboken en bok som bør havne på enhver skal-lese-liste. Kort er den som sagt også, så du har ingen unnskyldning.