Som nevnt i går dro jeg tilbake til Eldorado dagen etter omvisningen, denne gangen med barn.
Her skal det sitte en julenisse før jul
Til jul blir det visstnok også tre meter høye nøtteknekkere utenfor inngangsdøra og life-size nisse i slede i foajeen, og altså nisse på trone som man kan hviske ønskelista si til. Det er nesten så jeg lurer på om vi ikke må booke oss en liten tur til Oslo i desember.
Barneavdelingen er i første etasje, men en kort trapp ned fra inngangsnivå. Det blir heis for rullestol og barnevogn, men den var heller ikke helt operativ når vi var der. Til gjengjeld kom en ansatt springende til for å hjelpe meg med barnevogna, så vi kom oss ned til herlighetene uten problemer.
Ikke lett å velge
Vi hadde selvsagt handlet litt i teltene på bokfestivalen også, men jeg fant ut at skulle det være noe poeng i en shoppingspree på en slik godtebutikk av en bokhandel måtte jeg være villig til å spandere litt penger, så ungen fikk putte både det ene og det andre i handlekurven. Jeg snek oppi noen barnebøker selv også, blandt annet Fortunately, the milk av Neil Gaiman og Lisa Aisatos Fugl, samt en pekebok til ettåringen.
Trenger vi ikke egentlig en vinkende Elisabeth II?
I dilldallavdelingen skulle ungen gjerne ha shoppet litt også, men mammas lommebok er slett ikke like liberal når det kommer til slikt som til bøker, så Elisabeth II fikk stå. Men en grønn notisbok fikk bli med.
Betale må man jo også
En pen haug med bøker ble det.
Fiiiine handlenett i stedet for poser
Etterpå gikk vi på kafé (ikke pannekakehuset, desverre, siden det ikke har åpnet ennå) og en fornøyd seksåring fikk kikke litt nærmere på stabelen.
Eldorado. Joda. Kan man tenke seg et mer passende navn på en bokhandel, egentlig? Og så er det altså mer eller mindre tilfeldig at navnet ble nettopp Eldorado. I hvert fall går jeg ut fra at om det hadde vært andre lokaler som dukket opp på rett tidspunkt hadde ikke navnet gitt seg selv på samme måte.
Torsdag før Oslo bokfestival åpnet gamle Eldorado kino dørene, gjenoppstått som en annen Fugl Føniks, som «Nordens største bokhandel». Og fredag kveld var vi bokbloggere invitert på et møte med Helene Uri og Eldoradosjef Christian Skrede, en forklaring av konseptet Eldorado og en omvisning i lokalene.
Det startet med at alle så nær som to satte seg på første rad, det måtte selvsagt bemerkes: Hvor ofte skjer det, egentlig? (De to siste satt forøvrig på andre rad og begrunnet det med at de skulle kaste popkorn på oss andre.) Vi satt ved hovedscenen, der det er plass til 100 mennesker og der man har god utsikt over reolene i «voksenavdelingen».
Utsikt fra hovedscenen
Kort oppsummert er konseptet for Eldorado at forlagene leier reoler og selv bestemmer hva som skal stå på dem og hvordan (bortsett fra at bøkene skal stå med forsiden fram, og forlaget forplikter seg til fire møter med Eldorado i året). De vanlige reolene koster 10.000 kroner per år per stykk, et lite forlag kan leie én et stort kan, som f.eks. Aschehoug, leie 10. Det jobbes med løsninger for enda mindre forlag, blandt annet en type settekasse som tanken er at forlaget betaler innkjøpspris for (rundt 2.500 kroner) og så kan de settes på passende steder. Bittesmå forlag, typen med en til to bøker i året får plass i en fellesreol, helt gratis. Inntektene av salget deles 75 % til forlaget 25 % til Eldorado.
Christian Skrede forteller, vi noterer flittig
Noe av problemet slik bokbransjen fungerer i dag, for både forfattere og lesere, er levetid. Kjøpte du ikke den siste boka til Gunnar Staalesen når den kom, men kunne tenke deg den i harback nå, to år senere? Tough. Staalesen får du tross alt i pocket, for forfattere som ikke kommer i pocket er alt håp ute når førsteutgaven har vært på Mammut og det som ikke ble solgt har blitt destruert. Lagerplass er dyrt, må vite. Selvsagt kan du overta restopplaget selv, men da må du ha stor kjeller (som egner seg for oppbevaring av bøker over lengre tid). Ett av målene til Eldorado er å gjøre noe med dette. Første steg er å gi forlagene et sted å selge bøkene, også etter at de forsvinner fra bestselgerlistene, så kan de kanskje se seg råd til å beholde noen hundre eksemplarer på lager likevel.
Noen barnesykdommer må man regne med, de ansatte hadde ikke fått opplæring før åpningen, det ble det rett og slett ikke tid til, og den første journalisten som var innom oppdaget at klassikerene manglet: Hvor var Hamsun, Undset og Bjørnson? Begge deler er fikset nå, men fler problemer vil utvilsomt dukke opp. Forhåpentligvis vil markedet gi Eldorado tid til å bli det de ønsker å bli.
Litt ensformige hyller her?
Når vi var der var det enkelte forlag som lot til å tro at de fortsatt hadde «torg» der bestselgerene skulle stilles ut. Det var visst rett og slett fordi ingen helt hadde regnet på hvor mange bøker man egentlig trengte for å fylle reolene. Det har muligens også rettet seg nå.
Et antikvariat er det også blitt plass til.
Scenene, ja. Det er en hovescene, en barnescene og en kokkescene. Dessuten finnes noen mindre møterom. Disse lokalene kan fritt benyttes av «hvem som helst» innenfor vanlig åpningstid, man må bare avtale med arrangementsansvarlig. Dette er selvsagt bare et «cunning plot» for å trekke folk inn i butikken, men det er jo ingen kjøpsplikt (med mindre gjestene er sånne gale bokmennesker som oss, da, vi var fler som sukket litt over at vi ikke kunne handle under omvisningen).
Slutt på praten, nå kommer selve omvisningen
Ikke alle fasiliteter var helt klare ved åpningen. Ved inngangen kommer et pannekakehus, i bakgården restaurant med alle rettigheter. Barnevennling skal det være, så ammerom er på plass og i barneavdelingen var det teppegulv for at barna skal kunne ligge på gulvet og lese. Puter kommer.
Ammerom, microbølgeovn er formodentlig på plass nå
Siden bøkene er sortert etter forlag, ikke etter sjanger, kan nok enkelte kunder bli frustrerte. For oss som elsker å gå og kikke og oppdage nye bøker ved en tilfeldighet er det hele så nær himmelriket man kan komme (hadde bøkene vært gratis hadde det vel vært himmelriket). Er du ute etter en spesifikk bok kan de ansatte selvsagt hjelpe. De er utstyrt med nettbrett og appen de skal bruke vil også bli tilgjengelig for kunder, der kan du søke på forfatter eller tittel og få opp kart over hvor du må gå for å finne boka.
Man har utnyttet lokalene…
Planer mangler ikke, heller. Først og fremst vil de utvide til Bergen og Stavanger, de må bare finne et brukbart lokale som de får lov til å kjøpe. For det er også en del av forretningsmodellen, lokalet skal eies, ikke leies. «Men Trondheim, da?» skriker vi, selvsagt. Og om du leser dette, Christian: Hovedpostkontoret! Jeg aner riktignok ikke om det er til salgs, men bygningen er i alle fall både spektakulær og sentral.
Et kasseområde det står respekt av
Og i Oslo er ambisjonene om utvidelse allerede tilstede. Først og fremst 300 kvadratmeter med «The English House» (Ja, takk!), men også et mer orginal 1000 kvadratmeters «idétorg», der organisasjoner, religioner og politiske partier skal kunne leie plass på samme måte som forlagene, for å profilere seg selv. En morsom tanke, men akkurat den vet jeg faktisk ikke helt om jeg har tro på. Men for all del, go for it, det kan bli kjempebra.
Minibokhandelen ved inngangen
Tilbake til bøkene: Rett innenfor inngangen ligger en liten avdeling som er organisert mer som en vanlig bokhandel. For de som har dårlig tid, og som bare skulle hatt Jo Nesbøs siste i farten.
En annen type bøker
En avdeling for «ikke akkurat bøker» finnes også, selv om dette altså først og fremst er et sted for bøker. Jeg ble stående og sikle ved Moleskin-reolen, men er det en notatbok du trenger finnes utvalget, også i andre merker, og penner, permer og blyantspissere også. Dessuten en hylle med såkalte «novelty-items» i tilfelle du vil ha en dings å pakke inn sammen med boka du kjøpte til farsdagen.
Sally Ann reolen
Eller hvorfor ikke en pute fra Sally Ann? Frelsesarmeens håndarbeidsorganisasjon har fått plass helt gratis.
Neste dag kom jeg tilbake, med barn på slep, og lot seksåringen gå amok med handlekurv (ja, de har sånne med hjul og uttrekkbart håndtak). Mer om det senere.
Det som er sant av Magnhild Bruheim var altså en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra Bokbloggertreffet. Og her er det på sin plass med en såkalt «trigger warning»: Dette innlegget kommer til å handle om voldtekt.
Boka handler om Linn, som er bestevenner med Solveig og forelska i Sander. Men så er de alle på en fest hos Hanna, som Linn egentlig ikke er venner med, Hanna og Sander danser og kliner og så forsvinner de. Etterpå sier Hanna at hun ble tvunget til samleie, Solveig sier at det er det samme som voldtekt og får Hanna til å anmelde saken. Solveig engasjerer seg mer enn man skulle forvente i Hannas sak, og det skaper splid mellom henne og Linn, som for det første fortsatt bærer nag til Hanna etter en hendelse som skjedde før Solveig kom flyttende og for det andre ikke helt kan tro så vondt om Sander.
Det er mye bra med boka. Måten Linn og Solveigs vennskap settes på prøve på er flott beskrevet, Linns ambivalens i forhold til det som (angivelig) har skjedd forklares etterhvert når vi får vite forhistorien til uvennskapet med Hanna og bruken av sosiale medier og digitale hjelpemidler for både å støtte og å mobbe (og ikke minst hvordan støtte kan slå tilbake og føre til mer mobbing) er et godt grep.
Men.
Jeg skulle ønske at det kom klarere fram, ikke bare fra Solveig, at samleie uten samtykke virkelig ER voldtekt. For selv når siste side er skrevet er jeg ikke sikker på at Linn faktisk tror på det. Bruheim introduserer en sms som blir sendt rundt i miljøet som forteller om alle de Hanna har hatt (frivillig) sex med, men sløser bort muligheten til å understreke at selv om man har hatt sex med aldri så mange har man fortsatt like stor rett til å nekte (faktisk kan man ha hatt sex med den aktuelle personen aldri så mange ganger, er man ikke med på det denne gangen er det fortsatt voldtekt). Solveig prøver, men hun formulerer seg dårlig (og det at hun ønsker at meldingen skal være løgn viser at hun også er usikker på spillereglene her). Kanskje er det med vilje fra Bruheim sin side for ikke å bli overtydelig og pedagogisk formanende, men jeg skulle ønske hun heller ble overtydelig og formanende. For vi trenger å lære alle, jenter og gutter, ungdom og voksne at alt annet enn et «entusiastisk samtykke» er et nei, bare da kan vi ha noe håp om å unngå slike saker som den som er i nyhetene i Sverige i disse dager der er 15 år gammel jente er blitt voldtatt av i hvert fall 6 gutter i «kø», og hvor ikke bare Hovrätten frifinner guttene (Sverige har en rar voldtektsdefinisjon i loven, så teknisk sett kan nok dommeren ha rett), men en 14 år gammel jente truet 15-åringen via sosiale medier og begrunnet sin overbevisning om at hun løy med at jenta jo hadde gått inn i huset der det hele skjedde frivillig.* Og når en 14-årig jente kan ha en så forskrudd ide om hva som utgjør en voldtekt, da trenger vi kanskje noen fler overtydelige ungdomsbøker.
Mangelen på tydelighet ødela i alle fall historien for meg (til tross for at jeg hadde lest ferdig boka før den svenske dommen kom og gjorde det hele enda litt mer tidsaktuelt), og selv om jeg engasjerte meg i Linns problemer følte jeg også at alle de fæle tingene som kom fram til dels ble brukt bare som virkemidler for at Linn skulle «finne seg sjæl». Det ga meg også en litt uggen følelse. Alt i alt har jeg lest bedre ungdomsbøker.
På bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne smakebiter fra litt av hvert hver søndag. Jeg er med av og til, når jeg husker det, liksom…
Denne uka har jeg akkurat begynt på Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti, debutdiktsamlingen til Kjersti Wøien Håland som jeg fikk med meg fra bokbloggertreffet. Jeg liker hvordan tittelen gir et hint om at her kommer dét å skrive om seg selv og tro man formidler sannheten til å problematiseres.
Smakebiten er fra side 9:
eg har
elektriske fuglar
klokker med hjartebank
lamper som pustar
kun to levande
meg sjølv
og ei måke
over naboens tak
Jeg fikk selvsagt med meg Ida Jacksons bok om sosiale medier når den kom i 2010, men oppfattet den mer som en «sånn blogger du»/»sånn bruker du twitter» osv. En slags Sosiale medier for Dummies, om du vil. I alle fall anså jeg at jeg neppe var i målgruppen, etter å ha blogget i 8 år og vært på de fleste andre sosiale medier lenger enn de fleste jeg visste om. Men så lå den fremme på biblioteket i forbindelse med Forskningsdagene (et av prosjektene som ble presentert der handlet nemlig om sosiale medier – jeg hadde tatt en test og blitt klassifisert som «Sosial facebooker» tidligere på dagen) og med Bokelskerinnens interessante innlegg om hvordan få lesere friskt i minne tenkte jeg at jeg kunne jo skumme gjennom og se om det fantes noen nyttige tips.
Når jeg begynte å lese ble det fort klart at dette var en helt annerledes bok enn jeg hadde trodd, og jeg endte med å lese den fra perm til perm. At Ida Jackson – eller Virrvarr – skriver bra er jo ingen overraskelse, og siden boka egentlig er mer en «internett og sosiale mediers historie» med personlige anekdoter innblandet er Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset rett og slett en pageturner.
Ikke at det ikke også er en lærebok. Er du helt ny som blogger/twitrer/google+’er kan du lære av andres feil (og heller finne nye, orginale feil å gjøre selv), du kan få strategier for hvordan få lesere og du kan lære hvordan du unngår å bli saksøkt for brudd på opphavsrettigheter eller anmeldt for brudd på markedsføringsloven. Har du blogget/twitret/google+’et en stund kan du med fordel lese og få gode tips.
Men jeg anbefaler boka først og fremst fordi den altså er særdeles lesverdig i seg selv. Men det er mulig du også må ty til biblioteket (ikke at det er noe galt i det, selvsagt) da boka, både innbundet og heftet, later til å være utilgjengelig.
Banned Books Week 2013 foregår denne uka (22. – 28. september). Det er en amerikansk markering av ytrings- og lesefrihet, først arrangert i 1982 med utgangspunkt i American Library Association (ALA). På begynnelsen av åttitallet så bibliotekarene i USA en økning i bøker som ble forsøkt bannlyst, særlig fra skolebiblioteker og barneavdelinger. Fra 2000 til 2009 ble det registrert over 5000 forsøk på å få fjernet bøker fra bibliotekshyllene. En svært vanlig begrunnelse er at bøkene inneholder seksuelt materiale, og da snakker vi ikke om pornografi, men enten om fiktiv, normal seksuell omgang blant ungdom, sex (eller bare forelskelse/følelser) som faller under LGBT-paraplyen eller ren fakta-basert sexopplysning. Andre vanlige klager er språkbruk og okkultisme (Harry Potter, for eksempel, inneholder jo heksekunst, må vite, og er derfor satanistisk).
Vi kan selvsagt gjerne sitte her i Norge og tro at dette er et amerikansk fenomen og at her bannlyser vi da ikke bøker av trivielle årsaker, men vi skal ikke godte oss for tidlig. Vi har kanskje færre saker, men de forekommer også her. Av de mer spektakulære er selvsagt rettsakene mot Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Selv husker jeg godt rabalderet når Jon Michelets ungdomsroman Den flyvende brasilianer utkom i 1987 og en rektor et sted på vestlandet fjernet boka fra skolebiblioteket etter å ha blitt gjort oppmerksom på at den inneholdt… gisp!… sex! Jon Michelet ble selvsagt spurt om kommentar fra avisene og uttalte at det var «Kjempebra! Jeg oppfordrer alle andre rektorer til å gjøre det samme! Det er den beste måten å sørge for at ALLE kommer til å ville lese boka!» (neppe ordrett, da jeg stoler på egen hukommelse i dette tilfellet, men intensjonen er korrekt). Og det hadde han selvsagt rett i i et land der vi har biblioteker utenom skolebiblioteket og de fleste i verste fall har råd til å kjøpe boka. Jeg husker kanskje saken best fordi den var så spesiell, så det kan jo tyde på at det i alle fall sjelden kommer fram i media at slik sensur drives, men jeg lurer på hvor mange bøker som aldri finner veien til skolebiblioteket fordi noen føler at innholdet er tvilsomt?
I alle fall er det en sak vi gjerne kan sette fokus på, og ikke la noen, det være seg myndighetene eller enkeltpersoner, slippe unna med sensur.
Denne uken skal jeg også slenge meg med og skrive om en bok jeg har på vent, siden jeg ble påminnet at jeg hadde den av en artikkel i A-magasinet nå på fredag. Boken heter En kvinnes ferd gjennem India og utkom i 1933. Den er skrevet av Elisabeth Meyer og er en beskrivelse av hennes reiser som fotograf. Artikkelen i A-magasinet handlet nettopp om Meyer, siden det i helgen åpnet en utstilling på Preus Museum med hennes bilder og en bok om Meyer samtidig ble lansert av Forlaget Press.
Jeg husker ikke lenger hvor jeg leste om Meyer, men det kan faktisk ha vært A-magasinet den gangen også, i alle fall var det en artikkel om henne som fikk meg til sporenstreks å søke opp bøkene hennes på Antikvariat.net, og der fant jeg altså En kvinnes ferd gjennem India. Etter det har den blitt liggende (so many books, so little time), men nå skal jeg jammen sørge for å få lest den, og så må jeg komme meg til Oslo før utstillingen stenger 5. januar.
Elisabeth Meyer er en sjelden skikkelse i det norske kulturlandskapet. Som ung kvinne, journalist og fotograf reiste hun i Persia og India på 1920- og 1930-tallet og skrev portretter av Atatürk og Gandhi, lenge før de ble ikoniske figurer på verdensscenen – og lenge før det var vanlig at kvinner rapporterte fra den store verden der ute. Meyer publiserte regelmessig artikler og fotografier i Aftenposten, Urd og Magasinet for alle og utga blant annet bøkene En kvinnes ferd til Persia (1930) og En kvinnes ferd gjennem India (1933).
I de drøye tretti årene hun var aktiv, laget hun reportasjer fra Norge, Norden, ulike land i Europa, Iran, Irak, Syria, India, Mexico og Alaska mfl. Meyer arbeidet hovedsakelig som reportasjefotograf og skrev sine egne artikler. De fotografiske motivene beskriver de samfunnene hun oppsøkte og byr på levende skildringer av både mennesker og miljø.
Fra Meyers død i 1968 frem til år 2000 var arkivet etter henne en godt bevart hemmelighet. Det ble oppbevart i en garasje hos en privatperson, og Meyer var nær ved å bli glemt. Våren 2000 ble Preus museum kontaktet av den daværende eieren, som ønsket å donere arkivet til museet. Arkivet etter Meyer gir oss en enestående mulighet for innsikt i en viktig del av norsk fotohistorie. Det består av ca 50 000 fotografieske objekter, 600 private brev, utkast til artikler, notater og så videre, noe som til sammen gir et unikt innblikk i Meyers liv og profesjonelle virke.
I utstillingen og boken (som lanseres på åpningen 22. september) følger vi henne på noen av hennes viktigste reiser, vi kan lese brev og notater, og vi kan følge utviklingen av hennes fotografiske kunstnerskap fra reportasjefoto til et mer modnet og selvstendig fotografisk uttrykk. Vi stiller også spørsmålet om elleve hyllemeter med arkiv er nok til å fortelle historien om et helt liv.
________________________________
* Jeg hadde overlatt til leseren å lese teksten på museets nettside, men URL’en tyder på at lenken ikke er permanent (og både Wikipedia og Forlaget Press lenker til artikler på Preus museum sine sider som ikke lenger finnes). Jeg har derfor valgt å kopiere teksten.
Det begynte så bra. Henry Perowne våkner midt på natten og står ved soveromsvinduet og ser et fly i flammer komme inn over London. Post-ellevte september er det naturlig å mistenke terrorisme, og Perowne våkner dagen etter med en uro i kroppen, er hans trygge, idylliske liv truet?
Perownes lørdag fortsetter først i vante mønstre. Han kjøper fisk til kveldens fiskegryte, han besøker sin mor, og så drar han for å spille squash. På vei til squashen blir han involvert i en liten bilulykke og møter Baxter, som med hjelp av kompisene truer Perowne mer direkte. Perowne snakker seg ut av situasjonen ved å utnytte diagnosen han instinktivt stiller og slipper altså unna bank der og da, men ved å ydmyke Baxter stiller han seg åpen for framtidige angrep.
Etter squash drar Perowne hjem og starter med matlagingen, gjestene (sønn, datter og svigerfar) ankommer og når de alle er samlet ankommer også Baxter med makker som tar familien som gisler i et innbruddsdrama.
Gjennom hele boka får vi Perownes filosoferinger over livet generelt og over politikk og neurologisk sykdom spesielt. En gryende irak-krig problematiseres, spørsmålet om mennesker kan lastes for ting de gjør som er forårsaket av sykdom likeså.
Som sagt, det begynner bra. Jeg liker Perowne på sett og vis og jeg liker det McEwan skriver. Men etter hvert begynner ting å skurre. Og innbruddsscenen med Baxter er rett og slett så… idiotisk at det er vanskelig å ta boka 100 % alvorlig.
Det mest interessante aspektet ved boka er diskusjonen rundt nevrologisk sykdom og hva det kan ha å si for atferden til mennesker, og altså hvorvidt de kan lastes for sine handlinger hvis det er sykdommen som forårsaker dem. I den sammenhengen er Baxter et særdeles interessant kasus, men McEwan sløser det hele bort i den tynneste, Hollywood-aktige resolusjonen av en konflikt jeg noensinne har lest i såkalt seriøs litteratur.
Og det er så synd, for han kunne gjort så mye mer med det persongalleriet han har skapt. Perowne selv kunne vært dissekert og blottlagt (på John Updike-vis som gjestebloggeren hos och dagarna går ønsker seg). Ekteskapet mellom Henry og hans kone Rosalind er også verdt enda flere linjer enn det allerede får, det samme er forholdet til barna og til svigerfaren Grammaticus, her er materiell nok til tre-fire bøker minst. Og diskusjonen om virkelighet, særlig hjernens virkelighet sett med nevrokirurgens øyne, og litteraturen representert ved svigerfar og datter er også verdt mer fokus enn det får.
A man who attempts to ease the miseries of failing minds by repairing brains is bound to respect the material world, its limits, and what it can sustain – consciousness, no less. It isn’t an article of faith with him, he knows it for a quotidian fact, the mind is what the brain, mere matter, performs. If that’s worthy of awe, it also deserves curiosity; the actual, not the magical, should be the challenge. This reading list persuaded Perowne that the supernatural was the recourse of an insufficient imagination, a dereliction of duty, a childish evasion of the difficulties and wonders of the real, of the demanding re-enactment of the plausible.
(Side 67-68.) I det hele tatt. McEwan skriver for det meste bra, men undergraver sitt eget prosjekt i mine øyne. Har jeg blitt skremt fra å lese flere bøker av McEwan? Nei. Han kan da ikke ødelegge alle bøkene sine på denne måten, kan han vel? Og i utgangspunktet likte jeg virkelig boka.
Ps: Plutselig skrev jeg visst på norsk. Det var i grunn en forglemmelse, men jeg gidder altså ikke oversette når jeg først har skrevet… Boka er utgitt på norsk av Gyldendal, oversatt av Halvar Kristiansen, med tittelen Lørdag.
I september 2014 skal Bokbloggerprisen deles ut for første gang. Prisen har to kategorier: Roman og Diverse, og alle bøker av norske forfattere utgitt i 2013 kan nomineres. For å kunne nominere og stemme må man ha en norsk bokblogg. Etter at nominasjonsrunden er gjort i januar, lages det en kortliste, og så leser vi (de av oss som har tid og lyst) bøkene på kortlisten fram mot august, og så stemmer vi. Vinnerne annonseres på bokbloggertreffet under Oslo bokfestival 2014. Formålet med prisen er å sette fokus på norsk litteratur, og kanskje løfte fram noen ukjente perler som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.
Jeg trenger ikke noen særlig gjennomgang for å konstantere at om jeg skal kunne bidra noe videre må jeg fokusere lesinga mot slutten av året. For så langt har jeg lest Roy Jacobsens De usynlige (som vel fortjener nominasjon, men ikke akkurat er «en ukjent perle som ikke får så mye oppmerksomhet ellers»…) og, ja, i klassen for romaner var vel det alt. I diverse-klassen har jeg nok lest noen barnebøker, i alle fall, men ikke blogget om dem. Det får jeg vel se å gjøre noe med. Og så har jeg tenkt å prøve å få vært med på samlesingen av kortlisten neste år, da får jeg i alle fall bidratt med noe.
Jeg kommer til å tagge alle innlegg, både om aktuelle bøker og generelt om prisen, med Bokbloggerprisen 2013, så blir de lette å finne igjen.
Andre som har skrevet om sin lesing fram mot prisen (tips meg gjerne om fler):
Nå har jeg ca en million tabs åpne i Firefox og omtrent halvparten av dem er bokrelaterte. De er åpne fordi de er ting jeg skal huske å gjøre noe med. Siden det ikke er så praktisk å ha dem åpne i nettleseren på den måten tenkte jeg at jeg skulle teste å samle dem her, så har jeg i alle fall en slags oversikt som jeg kan komme tilbake til…
