Et liv i redningsvest – Dagboksopptegnelser om norsk rasisme – Sumaya Jirde Ali

Mirthful Leave a comment

Jeg forhåndsbestilte Sumaya Jirde Alis siste bok, Et liv i redningsvest, så når den kom ut for snart tre uker siden tok det ikke mange dagene før den dumpet ned i postkassen min. Deretter tok det noen dager før jeg fikk motet meg opp til å begynne å lese den, og når jeg vel var i gang måtte jeg ta pauser og lese noe hyggeligere innimellom.

For dette er tungt. Ikke sånn rent tekstlig, snarere tvert i mot, teksten i seg selv er lettlest, men dokumentasjonen av den stadige, gjentagende rasismen Ali utsettes for er tungt å bære. Ikke på langt nær så tungt for (denne) leseren som det må ha vært og fortsatt må være for forfatteren, selvsagt. Og det er kanskje ikke det rene hatet som er verst, heller. Eller, det er det jo. Hetskampanjen som ble drevet av Resett mot Ali over flere år, som forårsaket en flom av hat i kommentarfelt og i mer direkte kommunikasjon, er selvsagt mye verre enn den dagligdagse, litt klønete rasismen som vi alle kan finne på å plumpe uti.

Du vet ikke hvor mange ganger du blir snakket engelsk til før du registrerer mønsteret. Du vet ikke hvor mange andre lignende situasjoner du har vært i, før du forstår at det kommer av en forestilling om sånne som deg.
Du merker du blir tung av tankekjøret.
Du merker at du blir eldre.
Først når de som henvender seg til deg på engelsk reagerer likt på at du svarer på norsk – de reagerer først med flauhet over sin egen ubevisste antakelse som de klassifiserer som uhell, før de deretter overkompenserer ved å rose deg for dine norskkunnskaper, samtidig som de stiller deg spørsmål om livet, hvor lenge du har vært i byen eller landet, hvor du bor, om du har familie og så videre, – først da forstår du at dette virkelig ikke har noe med deg å gjøre.
Det går bare utover deg. (Side 68-69)

Men om ikke den «uskyldige» «hverdagsrasismen» var der? Om alle brune og svarte nordmenn opplevde at majoritetsbefolkningen stort sett «ikke så farge», det vil si oppførte seg akkurat sånn overfor Sumaya Jirde Ali (19) som de gjør overfor blonde, blåøyde Selma Johanne Aalen (19) og ikke hele tiden, uten at det er «vondt ment», minner henne på at hun er «fremmed»? Vel, hva vet jeg, men jeg lurer jo på om ikke vissheten om at 1 %, 5 %, til og med 20 % av befolkningen er rablende rasister som synes at drapstrusler er finfint hadde vært lettere å bære om de andre 80, 95, 99 prosentene hadde vært faktiske antirasister?

Selv den positive oppmerksomheten er ofte farget av rasisme.

Jeg har fundert mye på hvordan du klarte å heve deg over at det ble gjort til noe sensasjonelt at «en som deg» gjorde og sa det du gjorde og sa. (Side 128)

Det er ikke så gøy å hylles som «flink dikter … til å være innvandrer», vil jeg tro. Helst vil man vel bare høre at man er flink, generelt? Eller at man er dårlig, eventuelt, men minus påklistret utenforskap. Dessuten, som medlem av en minoritet blir du veldig fort utnevnt til talsperson for den minoriteten, uten at det er en rolle du har bedt om eller du er en person de andre medlemmene av minoriteten ville stille seg bak. At det kan oppleves slitsomt er jo ikke akkurat vanskelig å forstå.

Som vitnesbyrd slår Et liv i redningsvest meg hardt. Som… litteratur? treffer den meg ikke like godt, og det er sannsynligvis en enkel årsak til det: Ali skriver til sitt yngre jeg, og bruker derfor du-form gjennom hele boka. Og det er ikke første gang jeg er nødt til å si at, joda, jeg skjønner at det er et stilistisk grep og ja, jeg skjønner hva det kanskje er meningen at det skal formidle, men det fungerer ikke for meg. Så som en leseopplevelse havner boka ganske meget midt på treet for min del. Men jeg håper den blir lest av mange likevel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Stolt – Benjamin Baarli Silseth

Mirthful Leave a comment

Jeg var innom min lokale biblioteksfilial for å levere noen bøker og der sto Stolt av Benjamin Baarli Silseth utstilt midt i glaninga, så da måtte jeg nesten låne den. Den var kjapt lest, og blir kjapt levert, så den kan være tilgjengelig – gjerne midt i glaninga – for den egentlig målgruppen.

Selv kan jeg vel ikke akkurat si at jeg lærte noe nytt, men det ville jo også være overraskende, all den tid dette er en slags grunninnføring i skeivhet for «tweens». Og akkurat den jobben gjør den på en ganske utmerket måte. Jeg bet meg merke i det inkluderende språket, for eksempel i forklaringen av de forskjellige begrepene for kjønnsidentitet på side 31, der forfatteren, som selv er cis bruker formuleringen «de av oss som», ikke «de som». Nettopp denne måten å formulere seg på tas opp som ett av tipsene til «et åpent og inkluderende språk» på side 89. «De som» deler verden inn i oss og dem, «de av oss som» inkluderer «dem» i «oss». Det at jeg la merke til det før det blir påpekt er kanskje et tegn på at dette ikke er den vanligste måten å uttrykke seg på. For egen del skal jeg huske å endre min egen språkbruk.

Boka fokuserer på kjærlighet og forelskelse mer enn seksuell tiltrekking, noe som er ganske naturlig med tanke på målgruppen. Jeg biter meg merke i at også aromantikk og aseksualitet omtales og normaliseres, også en ting man ikke skal ta for gitt da denne gruppen ofte glemmes (det populære slagordet «rett til å elske den jeg vil» kan for eksempel føles ekskluderende for aroace-folk i tillegg til for transpersoner, noe av grunnen til at jeg fortrekker varianter som «rett til å være den jeg er»). Det er også et gjennomgående tema i boka at vi har det bedre når vi får være oss selv og kan være åpne om hvem vi er.

Et barn trenger ikke en mor og en far. Et barn trenger kjærlighet, omsorg, trygghet, varme og godhet. Det kan komme fra en aleneforelder, flere foreldre, ulike foreldre, like foreldre eller andre voksne som gir omsorg. (Side 64)

Fokuset på at det finnes mange typer familier og at det ikke er formen på familien, men kjærligheten og tryggheten som er viktig, er et annet fokus i boka, og også ett som kanskje er ekstra viktig for aldersgruppen den er ment for (selv om jeg vet om en del voksne som gjerne kunne tatt inn over seg dette budskapet også), siden boka retter seg til alle barn, både de som kanskje selv er skeive, men også de som har skeive venner eller som har skeive foreldre selv eller venner som har skeive foreldre. Normalisering er bra, normalisering er nødvendig.

Dette er en bok som bør være tilgjengelig for alle barn i 9-12-års alder i Norge. Alle skolebiblioteker og alle folkebiblioteker med respekt for seg selv bør ha den på hylla. Etterlys den gjerne på ditt lokale bibliotek om de ikke har den (sakprosa er ikke like godt dekket av innkjøpsordningen, så det er mer opp til hvert bibliotek å kjøpe inn).

Jeg tror jeg plotter inn boka på ruten «Forfatter er psykolog» på Høst- og julebokbingo-arket.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Mudlarking – Lara Maiklem

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke hvor og når jeg kjøpte Mudlarking, jeg tror kanskje det kan ha vært i London, faktisk, og det er jo i så fall passende. En «mudlark» er en pippisk tingleter, men spesifikt en som leter etter ting langs elvebredden i Themsen, nedenfor tidevannsskillet. Nettopp tidevannet har to viktige effekter for en tingleter. For det første blottlegges en stor del av elvebunnen hver gang det er lavvann – langs en normal elvebredd ville det jo ikke ta så lang tid før alle tingene er funnet og fjernet. Og selv langs Themsen ville det nok blitt utplukket, om de ikke var for den andre effekten: Tidevannet fører til erosjon.

I tusenvis av år har Londons befolkning kastet eller mistet eiendeler i Themsen, og når elvebredden eroderes frigis det som har blitt begravet i mudder. Og det er dette «the mudlarks» leter gjennom etter skatter. Definisjonen av en skatt varierer fra person til person, noen er først og fremst ute etter ting med kommersiell verdi, andre er mer opptatt av historien, både den generelle og den personlige.

I came to bricks fairly late, having ignored them for many years, but they are surprisingly interesting and the Thames foreshore provides a seemingly unending supply of examples from every era. (Side 249)

Maiklem faller i den siste gruppa, og i denne boka presenterer hun Londons historie med utgangspunkt i de forskjellige strekningene av Themsens tidevannsløp, og de funnene hun har gjort der. Det er en forfriskende måte å fortelle på, og jeg lar meg fascinere av hobbyen i seg selv. Dessverre blir det neppe noen mudlarking på meg neste gang jeg er i London, samme hvor fristet jeg skulle være, for nå til dags må man ha lisens for å få lov til å tinglete langs elva. Og bra er det, for det er jo ting av potensielt enestående historisk verdi som dukker opp. De lisensierte tingleterne må registrere funnene sine hos myndighetene, og dersom ingen museer er interessert i objektet får de beholde det, men museene har altså førsteretten. Og sånn bør det jo være. Så jeg får nøye meg med å lese om saken.

Boka får fylle ruten for «Sakprosa skrevet av en kvinne» på sakprosaseptemberbingobrettet mitt. Det moret meg forøvrig en del at jeg fullførte denne boka og Lara Rashids bok samme dag. Lara er jo ikke akkurat det vanligste navnet i verden, jeg er faktisk usikker på om har lest flere bøker av Lara-er i det hele tatt.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

I’m Glad My Mom Died – Jennette McCurdy

Mirthful Leave a comment

Om du ikke har hørt om Jennette McCurdys I’m Glad My Mum Died før nå tilbringer du tiden din på et helt annet sted på internettet enn meg. Jeg har hørt om den både på podcasten Books Unbound, på Instagram, på Twitter (før jeg jumped ship) og sikkert enda flere steder. Til slutt ga jeg etter og kjøpte den, delvis fordi jeg tenkte den kan få fylle ruten for «Sakprosa om popkultur» på sakprosaseptemberbingobrettet.

McCurdy forteller om en dysfunksjonell barndom og oppvekst. Moren overfører sin egen (tapte) drøm om å bli skuespiller over på datteren, men dynamikken mellom de to er forskrudd lenge før Jennette er gammel nok til å få noen roller. Datterens eksistens handler om å gjøre moren glad. Mor-datter-relasjonen er snudd på hodet fra start.

I’m immediately disappointed, if not horrified, when I see what I’ve received as my present for my sixth birthday. Sure, I like Rugrats, but this two-piece outfit-a T-shirt and shorts-features Angelica (my least favorite character) surrounded by daisies (I hate flowers on clothes). And there are ruffles around the sleeves and leg holes. If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles.

«I love it!» I shout excitedly. «It’s my favorite gift ever!»
I throw on my best fake smile. Mom doesn’t notice the smile is fake. She thinks I genuinely love the gift. (Side 5)

Egentlig har jeg med dette sitatet for å vise hvordan Jennette allerede som seksåring undertrykker sine egne følelser for at moren skal være fornøyd, men jeg må innrømme at når jeg leste linja «If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles» var responsen jeg ytret inne i meg «Same, girl, same», så jeg måtte humre litt for meg selv på tross av det tragiske i historien.

Og nettopp det er kanskje bokas største styrke. Den forteller nådeløst ærlig om psykisk mishandling, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og usunne relasjoner, men den gjør det med en underliggende humor. Uten humoren hadde dette blitt så bekmørkt at det neppe hadde vært særlig leselig annet enn for spesielt interesserte.

McCurdy forteller i presens, et grep som sannsynligvis er ment å skape nærhet til historien, men det funker ikke helt for meg, jeg blir litt forstyrret av at alt skjer «nå». Kanskje er det derfor jeg bare blir sånn passe engasjert i McCurdys historie? For selv om boka holder på interessen min og jeg blir både indignert og litt trist av mishandlingen hun utsettes for føler jeg meg ikke direkte berørt (og det er ikke akkurat vanskelig å få tårene mine til å renne vanligvis). Men det er likevel en lesverdig bok, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Operasjon sjølvdisiplin – Agnes Ravatn

Mirthful Leave a comment

Når «Selvutvikling» var en rute på sakprosaseptemberbingobrettet tenkte jeg først «uh-oh». Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser, og ikke en jeg har spesielt lyst til å lese mer av. Men så kom jeg på at Agnes Ravatn har skrevet en selvutviklingsbok, og at jeg enda ikke har lest den, og bestilte den derfor på biblioteket. Så tok jeg jo i tillegg og hørte på Laniers bok, så plutselig hadde jeg egentlig kunnet krysse av ruta uten Ravatns hjelp, men når jeg først hadde lånt den forekom det meg like lurt å lese den – særlig siden den er kort, 108 sider, lest på en kveld.

Dessverre gjør Ravatn et grep i Operasjon sjølvdisiplin som sikkert funker på mange lesere, men som gjør at jeg i etterkant vurderer om jeg rett og slett må lese hele boka en gang til før jeg leverer den (heldigvis er den, som nevnt, kort). Hun refererer nemlig allerede på side 10-11 til «eit av dei mest berømte forsøka på viljestyrke innanfor psykologien», nemlig «marshmalloweksperimentet». Og når konklusjonen er at de barna som klarte å ha selvdisiplin også klarte seg bedre i senere i livet kommer min indre stemme og sier (gjetter du det?) «I think you will find it’s a bit more complicated than that». Så jeg leste videre med en ganske stor grad av skepsis og tok kanskje ikke til meg Ravatns gode råd med velvillig sinn. Men, så, plot twist: På side 85-88 tar hun opp igjen marshmalloweksperimentet og forteller leseren nettopp hvorfor det er litt mer komplisert enn som så. Og plutselig har Ravatn min tillit igjen. Kanskje alt det som står på side 11-85 vil virke innsiktsfullt og klokt om jeg leser det på nytt? Men gidder jeg egentlig å lese på nytt når det er forfatteren selv som har gått inn for å undergrave min tillit til det hun skriver? Juryens avgjørelse har ikke falt.

Såeh. Jo, hvis du føler at du sliter med å holde konsentrasjonen og å ta kloke valg i en hektisk hverdag så tror jeg faktisk du kan få noen tips. Ravatn er forbilledlig konkret og er også ærlig på hva som ikke virker (og det er, dessverre, det meste). Og om ikke kan du jo med fordel lese disse knappe hundre sidene fordi Ravatn skriver godt og er morsom.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

En selvhjelpsbok og tre podcaster

Mirthful 1 Comment

På jakt etter ny lybok å høre etter å ha blitt ferdig med Minor Feelings, landet jeg på Jaron Laniers Ten Arguments for Deleting Your Social Media Accounts Right Now. Den passet på sakprosaseptemberbingobrettet, er ganske kort og har blitt anbefalt av Ariel på podcasten Books Unbound. Igjen var det ingen fulltreffer, og jeg fullførte bare på trass, men denne gangen hadde det lite med lydbokformatet som sådan å gjøre. Derimot har en annen podcast jeg hører på – og som jeg mer enn gjerne anbefaler – muligens ødelagt min evne til å lese pop-psy-bøker for alltid.

Lanier har jobbet i tech i Silicon Valley i årevis og kjenner industrien fra innsiden. Han vet nok hva han snakker om når det gjelder algoritmer, hvordan de virker, og hvorfor forretningsmodellen til de største algoritmedrevne tjenestene – Facebook, Twitter og deler av Googles virksomhet – er skadelige for samfunnet. Jeg er ikke uenig i prinsippet. Men jeg kjenner meg ikke igjen i Laniers opplevelser av å bruke disse mediene selv. Han sier han oppdaget at de gjorde ham til «an asshole» eller et troll. Fair enought, bra med selvinnsikt, og ja, da bør du nok slette kontoen din. Men det er ikke min opplevelse. Når Lanier snakker om de negative effektene av at folk får skreddersydd propaganda servert i feeden og at det er enklere å skape engasjement i en algoritmestyrt hverdag med «outrage» enn med positivitet er jeg med på argumentet, men så fort han begynner å skrive om egne opplevelser detter jeg av. Det hjelper ikke at han refererer til den enkle, populære versjonen av psykologiske forsøk som for eksempel «The Stanford Prison Experiment», for den typen forenklinger får meg til å reagere med «I think you will find it’s a bit more complicated than that.» Og her kommer to podcaster inn i bildet:

You’re Wrong About startet i mai 2018 med vertene Michael Hobbes og Sarah Marshall. De tok for seg fenomener i samfunnet som vi alle har hørt om og gikk grundig inn i historiene bak og som regel viser det seg at den versjonen som har festet seg i folkeminnet ikke nødvendigvis har så mye med relatitetene å gjøre. I oktober 2021 sluttet Mike i podcasten og Sarah har fortsatt alene (med gjester), og jeg er ikke like stor fan av episodene jeg har hørt fra tiden etter det, men kan helhjertet anbefale absolutt alt mens Mike fortsatt var med. Mest relevant i denne sammenhengen: Episoden fra 21. desember 2020 om The Stanford Prison Experiment.

If Books Could Kill er en podcast Mike startet sammen med Peter Shamshiri i november 2022. De tar for seg såkalte «airport books», du vet, sånne selvutviklingsbestselgere som selges på flyplasser fordi en stor målgruppe er forretningsfolk som reiser mye. Jeg ler så jeg hikster (på bussen!), delvis fordi Mike og Peter selv… fniser er det eneste beskrivende ordet. Favorittepisodene så langt er den om The Five Love Languages og om Men Are from Mars, Women Are from Venus, men absolutt ALLE episodene er strålende – morsomme, opplysende, intelligente og godt researcha. Men som nevnt i første avsnitt: Jeg har blitt rimelig skeptisk til alt som lukter av pop-psy. Ok, jeg har aldri vært noen stor selvutviklingsboksleser, så kanskje har jeg alltid vært skeptisk, men når har jeg lært å stille spørsmål ved absolutt alt av «forskning enkelt framstilt». Som regel er det mer komplisert.

Så hva med mine kontoer i sosiale medier? Vel, jeg ga opp Twitter endelig og (snart, jeg tror det er mindre enn 30 dager siden) ugjenkallelig, men det var før jeg hørte Laniers bok. Bluesky virker så langt som en brukbar erstatning for Twitter (og uten agressive algoritmer) og Mastodon likeså (men der er det for få av folka jeg vil følge som er, eller er aktive, så så langt er Bluesky vinneren). Instagram kommer jeg til å fortsette å bruke, både for underholdning og for å dele om det jeg leser. Jeg har brukt Facebook minimalt de siste… ti? årene, enshittification gjør at jeg stadig bruker det mindre, men jeg kommer neppe til å slette kontoen min. Derimot har jeg slettet et par sider jeg drev, deriblant siden for denne bloggen. Etter at det ble umulig å poste automatisk fra WordPress har det å oppdatere der vært en irritasjon, og jeg bestemte meg for at det ikke var verdt det. Så kanskje klarte Lanier å gi meg en liten dytt, i alle fall.

Men jeg anbefaler alle de tre podcastene jeg har nevnt i dette innlegget framfor Laniers bok likevel.

Boka har jeg lånt i Libby via Deichman.

Rigel: Urettens ekko – Ida Larmo

Mirthful Leave a comment

Rigel: Urettens ekko av Ida Larmo sto utstilt på biblioteket og fristet. Jeg hadde egentlig allerede registrert lånene av Isa to Island og Fly by Night, men jeg plukket den med meg og trasket tilbake til utlånsautomaten i alle fall.

Når Rigel ble senket utenfor Helgelandskysten i 1944 av britiske bombefly ble det først regnet som en seier for de allierte, men fra synspunktet til de nesten 3000 fangene som var om bord må det ha sett en god del annerledes ut, og det er deres historie Ida Larmo formidler i denne tegneserien. Over 2500 mennesker omkom i angrepet, majoriteten av dem sovjetiske krigsfanger. Av naturlige årsaker er det vitnesbyrdene til noen av de få som overlevde Larmo bygger fortellingen sin rundt, russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz. Deres øyenvitnefortellinger danner basen for en glimrende formidling av en av Norges største, men også nesten glemte, katastrofer.

Jeg har tidligere lest Larmos Bow & Arrow, som er en rent selvbiografisk fortelling, men hun viderefører noe av fortellerteknikken derfra i denne boka. Historiene til de to overlevende flettes sammen, men innimellom får vi også glimt av Larmos arbeidsprosess, hvem hun har snakket med, hvordan hun har bygd opp et sammenhengende og engasjerende narrativ. Ikke minst får hun synliggjort skjæringspunktene mellom fortelling og fakta på en mye mer dynamisk måte enn det f.eks. John S. Jamtli gjør i Sabotør med «sluttnoter». Det fungerer godt og det løfter hele boka til et nivå over «bare god historiefortelling» og bringer oss paradoksalt nærmere historien – «paradoksalt» fordi det at forfatteren «bryter den fjerde veggen» vanligvis antas å skape distanse.

Dette ble ikke et veldig langt innlegg, men likevel egentlig ganske mange ord for å si: Les denne boka!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Queer. A Graphic History – Meg-John Baker og Jules Scheele (ill.)

Mirthful Leave a comment

Jeg kjøpte Queer. A Graphic History på museumsbutikken til Queer Britain (besøk det museet om du er i London!) i fjor høst og plukket den ned fra hylla for å krysse av «Sakprosa om LGBTQ+ tematikk» i Sakprosaseptember-bingobrettet. Det var jo nyttig å få lest den, kan du si, men dessverre ble det en ganske middelmådig leseopplevelse.

Hovedproblemet var nok mine forventninger. Jeg hadde ventet en historisk gjennomgang av det å være skeiv – og håpet på litt historie om folk som har utfordret det binære synet på kjønn opp gjennom historien, gjerne i andre kulturer enn min egen. Men dette er ikke en grafisk historie om det å være skeiv, men noe nærmere en grafisk historie om «Queer Theory», eller i alle fall det å «do queer» («gjøre skeiv»?) som en filosofisk og/eller politisk retning.

I så måte gjør boka et greit forsøk på å være informativ, den tar for seg de forskjellige filosofiske strømningene som kom før og som har påvirket «queer theory», og introduserer tenkere som har hatt innflytelse, enten de selv så seg som del av retningen eller ikke. Men kanskje er det et for komplisert tema for en grafisk framstilling? Jeg vet ikke, men jeg føler meg ikke så veldig opplyst.

En detalj jeg hang meg opp i såpass tidlig i boka at det påvirket min tillit til det andre den forteller var den etymologiske forklaringen av ordet «queer» der forfatteren presenterer det kategorisk som at det ikke lenger er i bruk i betydningen «rar» eller «merkelig», og ikke har vært det på lenge, noe det vitterlig er (om enn kanskje mindre enn før, og det er fullt mulig det er på vei ut). Boka sier «Even in the early 20th century the word «queer» was still often used in this way,» (Side 8), «tidlig på 1900-tallet altså»? Til og med «gay», som nå vel helt har falt ut av bruk i betydningen «happy», var jo i bruk den gangen? Jeg lurer på om ikke forfatteren egentlig har tenkt på «queer» som verb her, for det har ganske riktig falt ut av gjengs bruk i betydningen «ødelegge»/»rote til» og brukes vel nesten bare i «skeive sammenhenger» nå til dags (Merriam-Webster er enig med meg, forøvrig, queer som adjektiv er fortsatt kurant, queer som verb er «gammeldags» i annet enn skeive sammenhenger).

Det er også et nesten overdrevet fokus på å problematisere, som for eksempel i denne teksten om Adrienne Rich:

Foreshadowing later queer theorists, Rich pointed out that all the effort that goes into enforcing compulsory heterosexuality reveals its very precariousness and instability. If heterosexuality was just natural, it wouldn’t need to work so hard to shore itself up, and it wouldn’t be so threatened by the alternatives to it.
Rich’s essay also introduced the idea of the of the «lesbian continuum» to capture all kinds of bonds between women (not just the sexual ones) as ways of resisting patriarchal compulsory heterosexuality.
Rich has been criticized for suggesting that all man-woman relationships are coercive, and that all woman-woman ones are political (not to mention keeping those gender binaries in place). She also failed to consider how compulsory heterosexuality oppresses gay men and other marginalized sexualities. (Side 45)

Jeg skjønner for så vidt hvorfor, men når boka i utgangspunktet inneholder ganske korte forklaringer av begreper og hva folk har fremmet av teorier (det over er all teksten på den siden, og på siden før er det to avsnitt til om Rich, som er første gang hun introduseres), så ender alle forbeholdene som tas med å undergrave hele narrativet (de tar ofte nesten like stor plass som selve forklaringen) og leseren (i alle fall denne leseren) blir litt sliten av at ikke en eneste ting fastslås som «fakta», alt stilles det spørsmål ved. Det er kanskje en grunn til at jeg ikke fortsatte med studier i filosofi etter det ene året med idéhistorie, si. Målgruppa for denne boka er tilsynelatende «hvermannsen» («hverkvinnsen»? «hverpersonsen»?), men kanskje jeg misforstår, kanskje er den tiltenkt førsteårsstudenter på humanistisk fakultet? (Dette var meg en gang.)

En siste ting jeg hang meg opp i, og som kanskje også har mer med mine forventninger å gjøre enn med boka som den foreligger, er at jeg forventer noe annet enn dette når jeg leser «a graphic history». Jeg ville kalt dette «an illustrated history», men jeg er usikker på om den distinksjonen er gjengs eller bare finnes i mitt hode. Formatet i denne boka er at hver side inneholder en «normal tekst» og en (eller noen få) illustrasjon. Illustrasjonene inneholder også snakkebobler og annen tekst, men den teksten er i liten grad en integrert del av «hovedteksten». De aller fleste sidene har formatet «tekst, illustrasjon» eller «tekst, illustrasjon, tekst». Når jeg tenker på sjangeren «graphic» er det tegneserieformatet jeg ser for meg, der teksten kommer som en del av flyten i tegningene. Mulig det er klønete forklart? Her er en illustrasjon av hva jeg mener, med en side fra denne boka til venstre og en side fra Queer as All Get Out av Shelby Criswell til høyre (en fantastisk bok, forøvrig), som også har mye «ren tekst», ikke bare dialog/sitater:

Hadde boka ellers fungert for meg hadde jeg neppe hengt meg opp i formatet, men som det er ble jeg nærmest forstyrret av det.

Bør du aktivt unngå Queer. A Graphic History? På ingen måte, men jeg ville nok prioritert andre bøker først (for eksempel nevnte Queer as All Get Out).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Fly by Night – Tara O’Connor

Mirthful 1 Comment

Fly by Night av Tara O’Connor er en av de andre bøkene jeg plukket med meg fra biblioteket forrige uke og leste mens jeg var syk.

Dee og faren hennes kommer tilbake til byen hun vokste opp i fordi Dees tvillingsøster Beth har forsvunnet. Dees far er politi og forsøker å hjelpe sine gamle kollegaer med saken, mens han samtidig faller inn i gamle mønstre der han krangler med Dees mor og anklager henne for å være skyld i Beths forsvinning. Dee nekter å overlate etterforskningen til politiet og faren og begynner snart å gjøre sine egne undersøkelser, delvis ved hjelp av vennen Tobi og av Beths kjæreste Lucas. Samtidig er både Tobi og Lucas, og snart Dee, involvert i kampen mot et stort selskap som vil bygge rørledning gjennom den lokale skogen, the Pinelands. Har Beths forsvinning noe med den kampen å gjøre? Og hva er det vesenet som bor i skogen?

Fly by Night var en hyggelig tilfeldighet. Kanskje skulle jeg lest den i oktober og virkelig gitt meg over til spoopy season, men den var passe creepy i september også. Ikke veldig creepy, jeg er pysete på sånt, men den underliggende historien er alvorlig nok. Jeg likte Dee, og Dees familie og venner, og måten de alle får lov til å vokse litt i løpet av historien selv om den bare strekker seg over noen få uker. Jeg likte også (mini-spoiler) at ikke alle problemene løste seg på en pyntelig måte og at selv om det er en slags happy end er den langt fra udelt happy.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Hold meg til jeg sovner – Lara Rashid

Mirthful Leave a comment

Det viser seg at jeg har klart å kjøpe to kopier av Lara Rashids Hold meg til jeg sovner, tydeligvis kjøpte jeg den ene når jeg hadde 22.-juli-runden for to år siden, og så kjøpte jeg en til på Mammutsalget i vår. Jeg tenkte jeg skulle gi bort den andre nå i forbindelse med Sakprosaseptember, så om du har lyst på boka, sjekk Instagram.

Lara Rashid og familien hennes kom som flyktninger fra irakisk Kurdistan til Norge når Rashid var fire. I boka forteller hun om foreldrenes oppvekst og liv i Irak fram til de traff hverandre og om hvordan de dannet familie og til slutt følte seg tvunget til å flykte. Boka fortsetter med Rashids egne opplevelser i Norge, først på flyktningemottak og etter hvert i egen leilighet og så hus. Det er erfaringer de fleste av oss kan ha godt av å lese om.

Før vi fikk permanent oppholdstillatelse, følte jeg hele tiden at vi kunne bli kastet ut av landet. I mitt hode tenkte jeg at jeg måtte bli godt nok integrert og være en god nordmann for å få statsborgerskap. Når lærere og andre voksne vi traff kommenterte hvor fine og verdifulle vi var for lokalsamfunnet, forsterket det bare følelsen av at vi måtte være vellykkede for å gjøre oss fortjent til å være her. (…)
Det gjorde at jeg også var mer på vakt enn vennene mine. Venninnen min kunne snike i kø. Jeg kunne ikke. Jeg var redd folk rundt meg ville tenke «typisk utlendinger», og det var mitt ansvar å vise at ikke alle utlendinger oppfylte stereotypien som lå til grunn for nordmenns fordommer. (Side 121)

Noen episoder er både komiske og hjerteskjærende på samme tid. Som da faren gjentatte ganger hører kollegaene sine snakke om «krigen», i bestemt form entall, og til slutt må spørre hvilken krig det er snakk om:

Læreren ble overasket og svarte: «Å, du kjenner kanskje ikke til europeisk historie så godt?»
«Jo da, jeg gjør det. Jeg kjenner til Karl Marx, Stalin, Churchill, Mussolini og Hitler», svarte pappa.
«Ja! Ja, Hitler! Det er andre verdenskrig vi prater om når vi prater om krigen.»
Pappa syntes det var rart. Til tross for hvor hyggelige han syntes kollegaene hans var, var nordmenn underlige. Har de opplevd så få kriger i dette landet at de bare kan si «krigen», så forstår alle hvilken krig de prater om? tenkte han for seg selv. Han kom hjem og fortalte historien til oss, og så på mamma og sa: «Tenk om vi hadde gått rundt i Kurdistan og snakket om ’krigen’? Ingen hadde skjønt hvilken vi mente. Var det borgerkrigen, Kuwait-krigen, Iran-Irak-krigen eller noen av de krigene før det?» De begynte å le, begge to. (Side 132)

I tenårene blir både Lara og storesøsteren Bano politisk aktive og blir med i AUF. Bano er mest frampå (hun er tross alt to år eldre) og står på valglista til kommunevalget i 2011. Men først er det sommer, og begge jentene skal delta på leiren på Utøya for første gang. Når skytingen begynner er søstrene på forskjellige steder. Lara klarer å gjemme seg og blir tatt med inn til land av en av de mange båtene, Bano blir skutt og drept.

Lara Rashid er ikke den første fortellingen jeg har lest om 22. juli der fortelleren også har flyktningebakgrunn med tilhørende traumer i bagasjen (både Gunaratnam og Esbati har lignende erfaringer), men jeg synes Rashid klarer å fremheve det på en veldig god måte, ikke minst hvordan traumet fra Utøya er et familietraume på toppen av tidligere familietraumer.

Før denne episoden hadde de [Laras foreldre] ikke skjønt hvor mye jeg slet med posttraumatisk stresssyndrom. Det var første gang de så meg få et panikkanfall. Begge ble overrasket, og jeg tenkte for meg selv at de burde ha skjønt hva som foregikk, at de slet med det samme selv. Men det var ingen som snakket om PTSD i Kurdistan. Alle hadde det jo. (Side 240)

22. juli i seg selv opptar ikke så veldig mange sider i denne boka, den handler mest om det som skjedde før og om å leve videre etterpå. Og på mange måter er det kanskje en mye viktigere fortelling. Selv om dette neppe blir den siste boka jeg leser om 22. juli er det jo en viss fare for at vi her i lille Norge ender med at det blir «terrorangrepet» i bestemt form entall på samme måte som «krigen», og noe av det Lara Rashids fortelling understreker er at det skjer fæle ting hele tiden, om igjen og om igjen, og at vi må løfte blikket og børste av oss støvet og fortsette jobben med å forhindre dem alle.

Boka har jeg kjøpt sjøl.