Sci-fi ungdomsskolen – John Martin og Scott Seegert

Mirthful Leave a comment

Nok en bok i posten fra Egmont, nok en bok i det jeg i omtalen av Kong Kortbukse valgte å kalle en sjanger: «Uhøytidelige bøker for barn med mye tegninger innblandet i teksten». Og i motsetning til Kong Kortbukse føyer vel Sci-fi ungdomsskolen seg bedre inn i rekken i den forstand at jeg er underveldet.

Kelvin er fra jorda, men foreldrene hans er fremragende forskere og har fått jobb ved Det galaktiske forskningssenteret, 56 000 lysår unna. Så Kelvin starter på Sciriustrati Fibronoculareus ungdomsskole – Sci-fi, der, altså. Å være den nye gutten er selvsagt litt skummelt, og det hjelper ikke at alle forventer at han skal være et geni, siden foreldrene hans er det. I tillegg har en (wannabe-)superskurk sneket seg ombord i romstasjonen med skumle planer om verdensherredømme, og Kelvin og klassekameratene hans må redde verden.

For meg blir det hele litt for lettvint. Jeg kjøper ikke at alle – inkludert rektor og lærere – tar det for gitt at Kelvin er et dobbeltsupergeni. Skurken er sytete og uvanlig idiotisk. Kelvins klassekamerater kunne like gjerne vært pappfigurer, de har ingen personlighet utover klisjeene de blir presentert med, det har vel forøvrig heller ingen andre i boka, inkludert Kelvin selv. Plottet er syltynt og henger bare så vidt sammen. Løse tråder etterlates overalt. Og det hele avsluttes med en smått creepy «jeg overvåker deg for ditt eget beste»-løsning (sorry, spoiler).

Så, altså, Sci-fi ungdomsskolen anbefales ikke, i alle fall ikke for voksne. Kong Kortbukse leste jeg frivillig høyt for femåringen rett etter å ha lest den for meg selv, det kommer jeg ikke til å gjøre med denne. Men den er ikke så dårlig eller problematisk at jeg ikke har tenkt å sende den videre til elleveåringen, og med tanke på hvor lite imponert jeg generelt har vært over disse bøkene som ungene elsker (Wimpy Kid, Gutta i trehuset osv) ser jeg ingen grunn til at ikke hen skal synes Sci-fi ungdomsskolen også er storveis. Vi får se.

Lords and Ladies – Terry Pratchett

Mirthful 4 Comments

It’s odd how it is, some books have to find you at the right time. Even ones that «everyone» likes. I’ve lost count of the number of times I’ve tried reading Terry Pratchett. I’ve read Good Omens, of course, because Neil Gaiman, and it’s brilliant, so after finishing that I definitely tried something Discworld. And prior to that I tried because Pratchett shows up in the sentence «If you like Douglas Adams you will enjoy…» And I do. Like Douglas Adams, that is. Pratchett not so much. Until now. It must be 25 years since I first tried and suddenly there I was looking at the emergency shelf we keep at the in-laws’ summer house thinking I need something fairly light-weight to read now (as Fatland’s Grensen really needed some concentration and I was getting bored with Anna’s Mr God – more on that later) and my eyes fell on Lords and Ladies and I thought «Why not?» and suddenly the nearly four hundred pages were read and I’d even laughed out loud a few times.

So, yes. I’m not going to say too much about the book itself, I’m not sure I could bring anything to the table that hasn’t been said already. My own experience, however, is, if not unique, then probably unusual, because I found myself drawn to rereading The Rivers of London series (or more specifically Foxglove Summer). Because of the murderous unicorn and the fair folk. And I see that it is almost 100 % certain that Aaronowitch has read Pratchett (something Goodreads can confirm by the way), but I also see that as for myself, though I did enjoy Pratchett this time, I prefer the Aaronowitch brand of fantasy, where the main plot is set firmly on planet earth, fantasy or no.

Let me also say, by the way, that Pratchett is nothing like Adams, except in so far as humour in sci-fi and fantasy is a sort of genre by itself.

But that being said, I now want to read more Pratchett. And the Discworld universe is… complicated. It’s been years since I first saw the (seemingly) excellent chart by Krzysztof K. Kietzman and since I started in the middle it was difficult to know where to go from there. So I asked Facebook. That is, I asked my Facebook connections, assuming I’d have at least one major fan on my friends list (I did). The advice varied, but Siri Pettersen ordered me to start from the beginning and you really don’t want to ignore orders from Siri Pettersen, so I have now reserved The Colour of Magic at the library. For good measure I reserved Equal Rites, too, as that’s the first book in the witches storyline, and having enjoyed reading about the witches already they seem a fairly safe bet. But if The Colour of Magic turns out to be readable and not a stumbling block I guess I will go with chronological order as published.

Fargeglade vampyrer – Mona Fossdal

Mirthful 2 Comments

Jeg var innom og testet meråpent bibliotek på nyåpnede Risvollan bibliotek her for noen uker siden, og femåringen ville selvsagt låne noe. Valget falt på Fargeglade vampyrer av Mona Fossdal og vi har lest den en fire-fem ganger siden.

Konseptet er forsåvidt enkelt, de tre vampyrene bor i et gammelt slott (naturligvis), et typisk oppussingsobjekt. De vil male, men har ikke bestemt seg for farge, så de tester… alle etter tur. Hovedteksten er på rim, og rim og rytme er absolutt godkjent. Av og til er ordvalget opplagt preget av rytme- eller rimbehov og en sjelden gang blir ordstillingen unaturlig («Hvem har fått maling under sin fot?»), men ikke så ofte og påfallende at det blir slitsomt å lese. Ut over det opplagte – å vise de forskjellige fargene – fungerer illustrasjonene også som en myldrebok. Hvert oppslag har eksempler på ting man skal lete etter («Ser du en ananas?») og det er nok å ta av, så den som leser høyt kan finne på egne ting å lete etter.

Settekassa er den samme på alle oppslagene, men innholdet endres.

Hovedelementene i hvert rom gjentas, men med forskjellig nips, innhold i rammer og «folk» som kikker inn vinduene, og det er morsomt å gå på oppdagelsesferd på hvert oppslag og sammen forsøke å finne ut hvordan de forskjellige tingene er assosiert med den gitte fargen.

Det er noe kjent med de to karene i det venstre vinduet…

I tillegg til å fylle boka med alskens rare saker som appellerer til målgruppa har Fossdal lurt inn referanser som man kanskje må være voksen for å forstå. Prince dukker opp i vinduet på den lilla siden, Erna Solberg holder et malingspann på den blå og Rowan Atkinson som Blackadder er på tv-skjermen på den svarte siden. For eksempel.

Nå vil biblioteket ha tilbake boka, men du skal ikke se bort fra at vi låner den igjen.

Bout of books 22 progress post

Mirthful 5 Comments

Like last time I will stick to one post for the week, updating every morning or so.

Goals for the week:

1. Finish some books. I’m in the middle of… too many. Most of which I really like, but due to the reading mojo being somewhat absent they hang around for a lot longer than they should.

2. Blog about some books. Not necessarily the same ones as in point 1, but it wouldn’t hurt.

3. Have fun.


Bout of Books

Monday 14 May

Travelling all day in a car, so no reading. Had I planned better I could have brought an audiobook, but I didn’t.

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 280-288 = 8 pages

Better than nothing, but hardly impressive…

Tuesday 15 May

Need to read for work today, so should get quite a few pages done.

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 288-300 = 12 pages
The Data Warehouse Toolkit 2nd Ed. – Ralph Kimball and Margy Ross: 62-88 = 26 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 13-68 = 55 pages

Total: 93 pages. Not too shabby.

Tuesday challenge is «Year of You», to share a book that was published the year I was born. I had a look at Goodread’s «most popular books published in 1974» list and noticed a few familiar titles, but not that many I’ve actually read. I was considering Zen and the Art of Motorcycle Maintenance, which I did read at some point, but then I scrolled far enough down to find Mister God, This is Anna. I can’t remember when I discovered this gem of a book, but I was completely in love with it for a while. It’s one of the books I own more than one copy of, two almost identical paperbacks, and while I can’t make a good cause for not getting rid of one of them, I can’t seem to find it in me to do so. It’s been years, probably 20 or so, since I read it, so that’s what I’m reading this evening, in defiance of my actual goals for the BoB.

Other book-related things done today: Booked airplane tickets and hotel for Bokbloggertreffet 2018. Woot!

Wednesday 16 May

Last working day of the week, really, since tomorrow is our national day (not expecting to get much reading at all done tomorrow), and we’re going away for the weekend Friday morning as the kids have time off. Though I suppose I can read work-related stuff while away (I should, I’m behind).

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 300-324 = 24 pages
The Data Warehouse Toolkit 2nd Ed. – Ralph Kimball and Margy Ross: 88-118 = 30 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 68-90 = 22 pages

Wednesday challenge: «Show me your precious»:

Thursday 17 May

Norway’s national day, which means zilch reading, at least while the kid is in a band and I am in the 17th May committee: Up at six to get the eldest into band uniform and me in decent clothes for assembly at 6:45. Marching, flag up, bus to town, follow the band until they’re where they need to be for the parade, escape for a brief while to see the other kid and watch parts of the parade (crucially the one with the eldest, I wanted to see her school, too, but missed it), pick up the kid again at the end point, stop by the school briefly (I actually missed this part, my husband to the kids and I went home to nap for an hour or so before:), assemble at the local school (which the band belongs to) to finalize the setup for the afternoon’s games and grill and café, wander around helping out where needed and trying to get to spend some time with the kids, getting the public to leave at six and tidy up everything after, home shortly after seven pm, tidy away the things that have to be put away (in the fridge/freezer, anything else can wait), fix some sort of dinner for myself, collapse. The fact that I squeezed in 4 pages is a miracle of sorts. By the end of the day I was too tired to read, so I started the rewatch of MASH that I’ve been thinking about forever.

Mister God, This is Anna – Fynn: 90-94 = 4 pages

Friday 18 May

Travelling to Hitra by boat with the kids today, some reading should actually be possible…

Today’s challenge is space-themed (I’ll start off now, but may have to think about some of them for a while):

Mercury – Favourite short story/novella: En plutselig frigjørende tanke by Kjell Askildsen
Venus – Favourite book with female protagonist:
Earth – Favourite book about nature/nature word in the title: One by Gerrald Durrel, let’s go with The Bafut Beagles.
Mars – Favourite book with a red cover:
Jupiter – Favourite tome over 500 pages:
Saturn – Favourite book with circle/ring on the cover/in the title:
Uranus – Favourite book set in winter:
Neptune – Favourite book set at sea, on a boat, or under water: All of the Aubrey/Maturin books by Patrick O’Brian
Pluto – Favourite books featuring a dog/with a dog on the cover:
Moon – Favourite book set anywhere other than Earth: Dragonsinger/Dragonsong by Anne McCaffrey
Sun – Favourite book set in summer:
Space – Favourite book set in space: The Hitch-Hiker’s Guide to the Galaxy by Douglas Adams

Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar: 324-430 = 106 pages
Mister God, This is Anna – Fynn: 94-140 = 46 pages
Lords and Ladies – Terry Pratchett: 1-14 = 14 pages

Saturday 19 May

Lords and Ladies – Terry Pratchett: 14-78 = 64 pages
Grensen – Erika Fatland: 192-220 = 28 pages

Sunday 20 May

Lords and Ladies – Terry Pratchett: 78-240 = 162 pages

Day six Instagram challenge completed today: Shelfie.

Wrap-up

Number of pages read: 601
Number of books finished: 2

Considering one of the books I finished was also started this week AND I started another one, too, I guess I will call that a bit of a fail on goal number 1. As for the number of pages, it’s perfectly acceptable. I read (lots) more than I do on average, and this time it was mostly pretty dense text (and partly non-fiction of the drier kind) rather than comics. So yay.

I didn’t actually blog about any books during the BoB week, but I did write most of this post about Fargeglade vampyrer which I pressed published on today (Monday 21st). But on the other hand I should have realised that getting much blogging done this week was never going to happen, so I  will declare myself satisfied with goal 2 not really being reached.

As for goal 3: But of course.

Am I ready for Bout of Books 23? You bet.

Come to think of it, I read more! I read five chapters – 39 pages – of Doktor Proktors prompepulver aloud to the five-year-old.

Kong kortbukse og den onde keiseren – Andy Riley

Mirthful 2 Comments

Kong kortbukse og den onde keiseren dumpet ned i postkassen min i går, og så passet det seg sånn at jeg trengte noe lett underholdning i går kveld, så vips var den lest. Jeg hadde nok ikke vært så ivrig etter å gi meg i kast med den om jeg ikke hadde vært STOR fan av Andy Rileys Bunny Suicides, for de andre bøkene jeg har lest i denne… kan vi kalle det en sjanger? «Uhøytidelige bøker for barn med mye tegninger innblandet i teksten»? Jeg tenker på Diary of a Wimpy Kid og Gutta i trehuset og så videre? Vel, ok, jeg kaller det en sjanger, jeg. Altså: De andre bøkene jeg har lest i denne sjangeren, av nysgjerrighet og fordi jeg liker å ha en viss idé om hva ungene leser, har jeg blitt ganske… underveldet av.

Men det skal Kong kortbukse ha, her var det faktisk mye å like. Ikke minst jubler feministen i meg over at alle de viktige personene i boka med unntak av de to hovedpersonene (altså kong kortbukse og den onde keiseren) er damer/jenter: Minsteren, hoffnarren, gardeoffiseren og den eneste bonden som skjønner at keiseren er en skurk. Det er nærmest revolusjonerende, for i 99 % av alle barnebøker, selv de som har kvinnelig «helt», er de fleste sånne biroller besatt av menn.

Morsomt er det også. Edwin er ni år og er konge i et ganske lite land. Han er veldig glad i folket sitt og viser det ved å gi dem sjokolade hver lørdag, og folket er tilsvarende glade i ham. Men å kjøpe så mye sjokolade er dyrt, og plutselig er den kongelige sparegrisen tom for penger. Mens Edwin forsøker å finne en løsning på den knipa tar folket den manglende sjokoladeutdelingen som et tegn på at kongen har glemt dem, noe den onde keiseren fra naboriket utnytter. Han lurer folket til å gjøre opprør.

Her må jeg innrømme at jeg rett og slett fniste.

Er det en bok som egner seg for voksne like mye som for barn? Nei, det vil jeg nok ikke si. Det lekes litt med klisjeer, men det er ingen vitser som er myntet på den voksne leseren og det er fint lite substans. Men som uanstrengende underholding en torsdagskveld var den helt ok, og hos målgruppa kan jeg ikke skjønne annet enn at den bør gå rett hjem. Her i huset skal den testes både på fem- og elleveåringen, så skal jeg prøve å huske å rapportere hva de synes etterhvert.

Merk: Boka er mottatt (uoppfordret) fra forlaget.

Bout of Books 22

Mirthful Leave a comment

Bout of Books

Bout of Books is here again. Well, it will be here in two weeks’ time, this is my signup post.

The Bout of Books read-a-thon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It is a week long read-a-thon that begins 12:01am Monday, May 14th and runs through Sunday, May 20th in whatever time zone you are in. Bout of Books is low-pressure. There are challenges, giveaways, and a grand prize, but all of these are completely optional. For all Bout of Books 22 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

Vær snill med dyrene – Monica Isakstuen

Mirthful 4 Comments

Vær snill med dyrene er denne månedens valg i boksirkelen jeg er med i, ellers tror jeg neppe jeg ville lest boka, siden temaet ikke er et jeg normalt oppsøker. Utgangspunktet for fortellingen er en liten familie på tre, mor, far og barn, der barnets ankomst gjør at forholdet mellom mor og far sprekker og familien går i oppløsning. Det er moren, Karen, som er fortellerstemmen, så vi ser alt fra hennes perspektiv. Hun sliter med skyldfølelse for å ha gått (for det var hun som gikk) og med separasjonsangst når hun må sende barnet fra seg til faren annenhver uke. Karen har også selv en mor som ble sittende alene med to barn når mannen gikk, og som ikke viser noen særlig forståelse for datterens valg om å gå.

Romanen er på drygt to hundre sider, men går relativt fort å lese siden mange av «kapitlene» er svært korte – en paragraf bare, eller en enkelt setning til og med – og likevel får en hel side for seg selv.

I begynnelsen hadde jeg litt samme reaksjon som min bekjent hadde til Tung tids tale: «Barna mine er for små, jeg klarer ikke lese dette» (til tross for at min yngste er flere år eldre enn barnet i boka). Fortellingen gikk altså inn på meg og gjenkjennelsesfaktoren var der, selv om (kryss i taket og bank i bordet) det ikke ligger an til at jeg (vi) skal havne i samme situasjon med det første. Hvor godt hadde jeg taklet å være deltidsmor? Hadde jeg hengt meg opp i alle detaljer og analysert barnas reaksjoner for å finne ut om de hadde det best hos meg eller ham? Hadde jeg sagt som bokas forteller (et utsagn som gjentas flere ganger i boka):

Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

(s. 56, bl.a.) Jeg håper jeg slipper å finne ut av det.

Men et stykke ut i boka begynte jeg å miste noe av sympatien for Karen. Det blir for mye, rett og slett, for sytete, for langdrygt. Det blir meg, meg, meg. Selv i passasjene der hun bekymrer seg for datteren er det mer fokus på hennes valg og hennes følelser dersom de valgene påvirker datteren negativt enn noe jeg klarer å lese som reell bekymring for barnet som et separat individ. Jeg begynte med hobbypsykologi: Kan hun ha en form for depresjon? Men det framstilles ikke sånn, som jeg leser det (da hadde jeg kanskje hatt sympati likevel), i stedet blir jeg sittende og tenke «Men ta deg sammen, da, menneske!» Innen boka er ferdig (og det går som nevnt rimelig fort) er jeg lunken, og jeg ga den skarve to av fem stjerner på Goodreads.

Addendum: Nå som jeg har lest og skrevet om boka selv kunne jeg kikke litt på hva andre bloggere har sagt, og her er et par lenker for de som vil ha fler synspunkter. Boka fikk forøvrig Brageprisen i 2016 (noe jeg hadde glemt fram til nå), så føyer seg pent inn i rekken av «populære norske bøker jeg ikke liker»:

Aya fra Yopougon: Sesong 2 – Marguerite Abouet og Clément Oubrerie

Mirthful Leave a comment

Jeg leste den første samlingen om Aya i 2016, men skrev ikke om den. Det blir ikke noe langt innlegg om del to heller, men jeg synes serien fortjener noen ord. Forfatteren av serien, Marguerite Abouet, er selv fra Elfenbenskysten der handlingen i denne tegneserien – eller «grafiske romanen» – er lagt. Abouet flyttet til Frankrike når hun var tolv, fortellingen og Aya er basert på hennes barndomsminner om livet i Abidjan, i det som var en fredfull og framgangsrik periode i Elfenbenskystens historie.

Serien føyer seg selvsagt fint inn i lesemålene mine om mangfold, men er også verdt å ta en titt på for sin egen del. Det er mange forskjellige historier som fortelles her, og Aya fungerer mer som et slags midtpunkt som alle de andre personene har til felles enn som noe hovedperson i tradisjonell forstand. Clément Oubreries tegninger fungerer utmerket sammen med teksten. Denne samlingen avslutter historien om Aya, noe jeg er litt lei meg for, for jeg skulle gjerne visst hva som skjedde videre, men jeg kan ikke beskylde Abouet for å etterlate noen løse tråder.

Boka er opprinnelig på fransk. Den norske utgaven er utgitt av Minuskel Forlag, oversettelsen er ved Alexander Leborg.

Tung tids tale – Olaug Nilssen

Mirthful Leave a comment

Når kortlista for Bokbloggerprisen 2017 var klar reserverte jeg alle bøkene på biblioteket og tenkte at de fordeler de seg vel naturlig utover året. Den gang ei. Plutselig satt jeg med 5 av 6 utlånt. I kombinasjon med dårlig lese-mojo ble resultatet heller labert, 4 av 5 ble levert tilbake ulest. Men Tung tids tale, den er såpass kort at DEN skulle jeg komme meg gjennom, tenkte jeg. Og det gjorde jeg også, om noe sent med tanke på samlesingen, som foregikk i mars.

Boka er altså på kortlista, i romanklassen siden den offisielt er en roman. Det er nok en fortjent plass, for det er en sterk bok. Jeg har en bekjent som sier hun begynte på den, men var nødt til å slutte når hun kom til diskusjonen om språkutvikling fordi barna hennes er for små. Det har jeg stor forståelse for, jeg tror jeg også hadde hatt vanskeligheter med å lese dette uten automatisk å begynne å se etter symptomer hos egne barn desom de hadde vært i rett (eller kanskje heller feil?) alder.

Eg skulle vore ein militant inkluderingsoptimist.

(s. 136)Sønnen til fortelleren har diagnosen regressiv autisme, han utviklet seg «normalt» (var faktisk i forkant språkmessig bl.a.) fram til to-tre års alder, men så gikk utviklingen plutselig tilbake. Det er (minst) tre sider ved fortellingen, det er sorg og maktesløshet over «tapet» av det barnet som man først ble kjent med, det er kamp med etater, byråkrater og helsepersonell for å få den hjelpen man trenger (og har rett på) både for foreldre og søskens skyld, men ikke minst for barnet selv sin skyld, og det hele gjennomsyres av kjærligheten til det barnet man nå faktisk har.

Mange av passasjene som ga mest gjenklang hos meg var de som i ulik grad belyste følelsen av å ikke strekke til, ikke oppfylle de forventningene samfunnet har til deg som forelder, særlig om du er blitt erklært «ressurssterk», slik som foreldrene i denne boka er.

Eg legg meg igjen, utan særleg håp. Du må kvile. Kvile er nødvendig. Alle treng å kvile. Ja. Men nokon disponerer tida betre, det er skilnaden på meg og dei, og det at eg ikkje disponerer tida mi godt nok, gjer at det er mi eiga skuld at eg må kvile no. Derfor står eg opp og disponerer tida, etter først å ha prøvd å kome på kva som er eksempel på god disponering av tid i dette huset.

(s. 35) Jeg har jo ikke slike ekstreme utfordringer som forelder som et barn med kompleks diagnose gir, men jeg tror det er uungåelig å føle på «tidsklemma» og alle burde og skulle. Ingen rekker alt og hva du prioriterer og hva du prioriterer bort kan det alltids stilles spørsmål ved, enten det er din egen indre stemme som stiller spørsmålene eller de rent faktisk kommer utenfra. Her er altså et gjenkjennelig tema, men i n’te potens.

– Det er berre å gjere alt dette, det er ikkje noko vanskeleg når det er automatisert!
– Så sterk du er, seier alle som passerer forbi.
– Eg har aldri tenkt at dette er ei bør, ropar eg, – aldri!
– No tar du det på den rette måten, seier alle.
– Eg er situasjonen overlegen, ropar eg, – både mentalt og moralsk!
– Det gler oss, seier alle og glir forbi.

(s. 96) I mitt tilfelle er det jeg som har diagnosen (og den er forhåpentligvis forbigående), men jeg har kjent på dette. «Du er så sterk» sier bekjente, «du som har små barn og alt». Javel, tenker jeg. Hva er alternativet? Jeg kan jo ikke bare legge meg ned og svinne hen, heller?

En roman, altså. Sjangeruavhengig er dette en fantastisk bok, men jeg må innrømme at jeg var ukomfortabel med plasseringen i romasjangeren mens jeg leste. Jeg hadde hørt om det selvbiografiske aspektet i bruddstykker bare, og ble derfor sittende og pirke i teksten mentalt: Hva er «sant» og hva er fiksjon? Etter å ha lest ferdig boka selv begynte jeg å se gjennom innleggene til de andre bloggerne, med utgangspunkt i samlesningsposten. Og via dem kom jeg til dette intervjuet i Dagbladet der Olaug Nilssen forklarer hvorfor dette ble en roman, noe som ikke var det opprinnelige utgangspunktet:

Det har heller ikke vært selvsagt at boka skulle bli en roman. Hun har fått et faglitterært stipend som hun nå må betale tilbake.

– Det var som om formen vant litt over den fulle og hele sannheten. Jeg måtte også endre litt på noen personer, for ikke å henge ut noen. Men jeg har ikke skrevet en rapport om alt vi har vært igjennom. Det er mer en erkjennelsesreise. Jeg synes det er en kjærlighetshistorie.

(Dagbladet) Hun fortsetter med å fortelle hvordan hun jobbet med boka, at hun først skrev ned scener som faktisk har skjedd og så fylte på med oppdiktede ting for å få fram et helhetlig bilde.

Jeg prøver å unngå å lese for mye om en bok før jeg leser selve boka. I dette tilfellet hadde det hjulpet meg å lese Dagbladet-intervjuet først, men det kunne jeg jo ikke vite. Hadde en variant av intervjuet derimot vært en del av selve boka, gjerne i form av et forord, hadde det bedret min leseopplevelse i alle fall. Et tips til pocketutgaven?

Når det er sagt er det vel en heller beskjeden innvending, og det meste annet med boka er så bra som det kan få blitt. Les den!