Frøydis Lykke har en ekte enhjørning

Mirthful Leave a comment

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning dumpet ned i postkassen fra Egmont og siden vi for tiden er storforbrukere av bøker seksåringen kan lese for oss passet det utmerket. Boka er skrevet av Morag Hood, som er skotsk, og heter Sophie Johnson: Unicorn Expert i orginal. Illustrasjonene er derimot mer kortreiste*, de er nemlig tegnet av trondhjemmer Ella Okstad.

Frøydis Lykke er altså enhjørningsekspert. Hun har en ekte enhjørning, eller, faktisk 17. Hun lærer dem alt de trenger å vite, som hvordan jakte på mat og at ballonger kan være problematiske når man har horn, og hun forsvarer dem mot fiender. Det er rett og slett ganske mye jobb å være ansvarlig for så mange enhjørninger.

Leser du teksten for seg selv er det dette du får vite. Men dette er en bok der illustrasjonene forteller en litt annen historie enn teksten. De 17 enhjørningene er Frøydis’ kosedyr, hund og lillebror med hjemmelagde horn knytt fast på hodet. Mens Frøydis underviser dem i trolldom sniker en ekte enhjørning seg inn og deltar på de videre aktivitetene før den til slutt sniker seg ut igjen. Det er uklart om Frøydis overhodet legger merke til den ekte enhjørningen, her var jeg og seksåringen uenige (hen mente ja, jeg heller mot nei).

Og det er nettopp dette samspillet av motsetninger mellom teksten og illustrasjonene som gjør boka så sjarmerende. Det skader selvsagt ikke at illustrasjonene er av en sånn art at jeg gladelig kunne hatt dem på veggen heller. Egmont har et miniintervju med Okstad som sin presentasjon av boka og der forteller hun:

Jeg hadde det ganske klart hvordan Frøydis skulle se ut da jeg leste teksten første gang. Jeg fikk det enda klarere for meg etter at jeg fikk tilsendt link til en reklamefilm som inspirasjonmateriale fra forlaget. Det er en engelsk reklame for et forsikringsselskap.

Jeg måtte jo google, så her er reklamen**:

Det er ingen tvil om at Okstad klarte å ta det beste fra reklamen og bruke det i sine illustrasjoner.

Vi fikk boka litt i siste liten, det var litt knapt med tekst for oss, så jeg vil anslå at ideell målgruppe er fra ca 3 år til «lærer å lese selv»-alder. Jeg er nysgjerrig på de neste bøkene om Frøydis likevel, så det er mulig vi må snike inn den neste på engelsk snarere enn å vente på den norske oversettelsen. Den heter Sophie Johnson: Detective Genius, og ser om mulig enda mer sjarmerende ut.

Og så skal jeg holde utkikk etter andre bøker illustrert av Ella Okstad, for hun ligger an til å bli en ny favoritt.

_______________
* Vel, de begynner vel å bli greit bereiste nå, boka er oversatt til ni språk.

** Neste video YouTube ville vise meg var denne julereklamen fra John Lewis, så nå har jeg tårer i øynene. Vel bekomme.

Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap – Anne Bitsch

Mirthful Leave a comment

Anne Bitsch er på kortlista til Bokbloggerprisen 2018 i klassen sakprosa for Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap. Etter å ha lest boka overrasker det meg litt, men det er jo ikke noe nytt at jeg er uenig med mine medbloggere, så kanskje jeg ikke burde være overrasket?

Som tittelen tilsier er boka formulert som et (eller en serie) brev til en fiktiv datter Bitsch kaller Emma, etter den russiske anarkisten Emma Goldman,

som beskriver i sine memoarer at også hun fikk sitt pass påskrevet av en partikamerat som under en fest skal ha sagt at det ikke passet seg for en leder å danse, hvortil hun – takk og lov – ytret de berømte ordene: «Hvis jeg ikke får danse, er det ikke min revolusjon». (s 19)

I begynnelsen fikk denne fiktive Emma meg til å tenke på Fay Weldons Letters to Alice on First Reading Jane Austen. Det er for lenge siden jeg leste Weldon (på tide med gjenlesing, kanskje?) til at jeg kan trekke videre paralleller enn at både Emma og Alice er oppdiktede personer (Alice riktignok niese, ikke datter) og at både Weldon og Bitsch skriver om feminisme. Men der jeg husker Weldons grep som svært vellykket (delvis fordi Alice, om jeg ikke husker feil, «svarer» på tantens brev, som igjen argumeterer tilbake, slik at vi får lese halvparten av en dialog) synes jeg Bitsch forsøk på å henvende seg til en navngitt yngre kvinne (jente?) ikke holder boka ut. Gjennom siste halvdel tar jeg meg selv i nærmest å skvette hver gang «Emma» tiltales direkte.

I så måte hadde jeg en motsatt opplevelse av Rose-Marie, som i sin omtale skriver:

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt.

Jeg tror det har med at tonen i teksten ellers er svært essayistisk og (dermed) upersonlig, selv om temaene som omtales i aller høyeste grad er personlige. Og om jeg ikke har misforstått Bitsch helt er det på sett og vis også intensjonen; selv om hver enkelt overgreps-/voldtekts-/trakkasseringshistorie er personlig er poenget med å fortelle om det å opphøye det til noe generelt og dermed politisk, noe som ikke kan avskrives som enkelthendelser, men som må sees som et strukturelt problem som må løses av fellesskapet.

Bare ett aspekt av Brev til en ufødt datter fungerer for meg som nettopp det tittelen tilsier boka er, og det er de delene der Bitsch snakker om hvordan hun har jobbet for å overvinne den skammen og den offerrollen overgrepene hun har opplevd kunne ha redusert henne til. Det at man faktisk kan legge selv alvorlige overgrep bak seg og leve et såkalt normalt liv er et viktig budskap til unge kvinner. Ja, for all del, la oss jobbe for at voldtekt ikke skal forekomme, la oss dømme overgripere strengt for å «ha ødelagt liv», men la oss også gi håp om at livet ikke nødvendigvis må være ødelagt. For, som Bitsch skriver:

Som kvinne skal man aldri være naiv, men man må vurdere hvor mye frihet man egentlig er villig til å ofre for sin egen sikkerhets skyld. (s. 56)

Utover det var vel hovedproblemet mitt at Bitsch sparker inn dører som allerede er åpne for eget vedkommende, sånn at jeg ikke føler at jeg lærer noe, langt mindre «vokser som menneske» eller hva man nå skal forvente av god litteratur.

Ikke at ikke det trengs at det ropes høyt om at det til tross for at likestillingen visstnok har «gått for langt» er sånn at det første det spørres om når noen hevder å ha blitt voldtatt er «Hva hadde du på deg?», «Hvor mye hadde du drukket?» og «Hvorfor ble du med ham hjem om du ikke ville ha sex?» og lignende spørsmål som alle er egnet til å legge hele eller deler av ansvaret på offeret. Det gjør også meg eitrende sint, men jeg trenger ikke egentlig å lese flere tekster om saken. Det jeg trenger er kanskje at alle menn (og en del kvinner) tvinges til å lese flere tekster om saken. Og da blir jo hele «Kjære Emma» enda mer feil. Det burde vært «Kjære Trond, Ulf, Kristian og Terje», om det nå først skal være et personlig brev til noen.

Mye er personlig i boka, både Bitsch egne opplevelser, men også eksemplene hun henter fram fra rettsapparatet, der hun har vært observatør til et hundretalls saker i sin rolle som forsker. Men det som ikke er personlig, de mer generelle betraktningene? Jeg føler liksom at jeg har lest det før. Og det har jeg kanskje, og det er jo ikke sånn at alle bøker skal være nye og banebrytene og Brev til en ufødt datter er da også en helt… grei bok. Men topp tre sakprosa i fjor? Jeg synes nok den forrige boken jeg leste, Joofs Eg snakkar om det heile tida, var langt mer prisverdig (bokstavelig talt). Litt skuffa, altså, og dermed blir jeg kanskje mer kritisk enn jeg ville vært ellers. Jeg synes du skal lese selv og gjøre deg opp egen mening (særlig om du er mann, kan vi jo understreke).

Eg snakkar om det heile tida – Camara Lundestad Joof

Mirthful Leave a comment

Denne lille boka er del av en serie fra Samlaget som heter Norsk Røyndom.

I serien Norsk røyndom inviterer Samlaget utvalde forfattarar til å skrive om den norske samtida. Viktige tema vert presenterte i kort format, med eit personleg utgangspunkt.

Sumaya Jirde Ali har skrevet en av de andre bøkene i serien, den har jeg i alle fall tenkt å lese, og mest sannsynlig blir det fler etterhvert (både i serien og på meg, altså).

Camara Lundestad Joof skriver om opplevelsen av å ha en annen hudfarge enn det som er normen i Norge. Joof er norsk, men har en far som opprinnelig er fra Gambia, og det er sånt som synes utenpå. Tittelen er vel med stor sannsynlighet et nikk til en annen bok jeg burde ha skrevet om, Renni Eddo-Lodges Why I’m No Longer Talking to White People About Race, men også en konstantering av fakta. Er man brun i huden i Norge er det fort gjort å ende med å snakke om det, på godt og vondt.

Boka starter med en historie om – og en unnskyldning til – Camaras bror, som det rant over for når han var tretten og hun var elleve, da han pent ba familien om å slutte å kalle dem «negerbarna». Familien mente han overreagerte, det var jo kjærlig og ikke vondt ment og Camara synes da ikke det gjorde noe, synes hun? 

Og nettopp fordi det ikke var vondt ment er det en så god innledning på dette forsøket på å forklare oss som ikke har følt det på kroppen hvordan det er å få hudfargen sin påpekt, diskutert, kritisert eller hyllet, men alltid, alltid oppmerksomgjort.

Snakker vi om det oss hvite i mellom lurer Joof på? Diskuterer vi hvorvidt det er ok å bruke ordet neger? Spør vi hverandre hva vi synes, hvor rasistisk det egentlig høres ut? Og svaret er jo nei, vi gjør ikke det. Ikke i min omgangskrets, i alle fall. Jeg kan faktisk huske å ha diskutert det en eneste gang (for nærmere 30 år siden), og han (selvsagt han) jeg diskuterte med som absolutt synes det var ok, siden «de svarte i USA bruker jo ordet selv» ble senere aktiv i FrpU. Så da lærte jeg jo noe om røde flagg, i alle fall.

Men er du brun i huden, da blir du bedt om å ta stilling til sånt hele tiden. Vel, altså, jeg vet jo ikke, men jeg ser ikke noen grunn til ikke å tro på de historiene Joof (og Eddo-Lodge og Jirde og en rekke andre kvinner og menn jeg følger på Twitter og leser kronikkene til) forteller meg. For jeg har vanket nok i mannsdominerte miljøer til å rekke å bli sliten av alle de som bare er nødt til å fortelle deg hvor kult det er at du liker whisky/jobber i IT/sett inn selvvalgt mannsdominert aktivitet selv om du er dame! Og faktisk har jeg altså stort sett møtt positive kommentarer, og likevel er det slitsomt.

Joof har også hukommelse som tilbakevendende tema. Skal hun vitne om det hun opplever må hun jo huske, og helst huske riktig og detaljert. Var det «svarting» han sa han i baren? Nei, sier venninnen, det var «nigger». Regnet det den 17. mai-dagen da hun var ti år da en dame kjeftet på henne for å ha den frekkhet å bruke bunad? Mye av boka består av korte historier – vitneutsagn – om det man vel kaller hverdagsrasisme. Jeg blir sliten av å lese, men jeg tror på dem alle sammen. Og det spiller ingen rolle for meg om det regnet eller ikke.

Men eg lèt dette fare no. No set eg desse historiene på papiret, papiret kan få bere minna for meg, boka får vitne, uavhengig av om det regna eller ikkje.

Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman.

Så nå bærer jeg dette. Men det tåler jeg godt. Og så håper jeg at jeg også har mot nok til å si fra om jeg (når jeg?) blir vitne til rasisme. Ikke bare å gå i mellom den ravende idioten og den tilfeldige brune personen på bussen, som vi alle tenker at selvsagt ville vi gått mellom, men også, kanskje enda mer ubehagelig, våge å skape dårlig stemning ved å være den som sier at vi kanskje kan la være å diskutere slektstreet til X, hvorvidt rastafletter er «cultural appropriation» med Y eller alle de andre fremmedgjørende samtaleemnene folk fører for å lufte «helt tilfeldig» fordi en av de tilstedeværende ikke har samme hudfarge som resten av gjengen (av kolleger, venner, hva det nå måtte være). Jeg skal i alle fall prøve.

H is for Hawk – Helen Macdonald

Mirthful 4 Comments

Nå føler jeg meg veldig flink må jeg innrømme. Ikke bare har jeg lest ferdig månedens boksirkelbok FØR vi skal møtes, men jeg kan også krysse av en 1001-bok, og den PASSER i temaet for mars i Elidas 1001 lesesirkel. Og så er det faktisk en selvbiografi (eller memoar) snarere enn en roman (som jeg opprinnelig trodde), så med litt kreativ bokføring skal jeg til og med få den til å passe til biolesesirkelen. Kanskje.

Og så var den bra, på toppen av det hele.

Ok, nå hørtes jeg litt overrasket ut, kanskje, og det var ikke egentlig meningen. H is for Hawk av Helen Macdonald har vært på radaren min en stund, ikke minst fordi omslaget appellerer til meg. Men jeg vandret altså rundt i den villfarelsen av at det var en roman. Uansett, det var min tur til å foreslå bøker til boksirkelen forrige gang, og denne gangen tok jeg utgangspunkt i 1001-lista, og da først og fremst min filtrering av den, altså «ikke gamle hvite menn». Når kriteriet i boksirkelen i tillegg er at boka må finnes på norsk i tilstrekkelig antall eksemplarer på biblioteket ble forslagslista mi kortet ned til en håndfull titler helt av seg selv, og H is for Hawk ble faktisk enstemmig valgt av de tilstedeværende.

Å kalle boka en selvbiografi føles litt merkelig, siden den faktiske handlingen foregår over ca ett år av Helen Macdonalds liv, riktignok med tilbakeblikk på barndommen her og der. Det er også på sett og vis en bok om T. H. White, mest kjent (?) som forfatteren av The Sword in the Stone og The Once and Future King, som skrev The Goshawk om sitt eget tren-en-hauk-prosjekt. Både White og Macdonald har vikarierende for prosjektet sitt, den store forskjellen er at Macdonald faktisk vet hva hun driver med, hun har jobbet ved et falkejaktsenter og trent andre arter av rovfugl tidligere, mens White prøver seg fram og gjør omtrent alle feilene han kan gjøre i prosessen.

Å drive sorgbearbeidelse via hauk er et orginalt prosjekt, og kanskje nettopp det er en av årsakene til at boka ble en bestselger. Den andre hovedårsaken er utvilsomt Macdonalds formidlerevne. Hun skriver rett og slett godt. Jeg tok meg i å trekke paraleller til Havboka, vår egen naturhistoriske overraskende bestselger. Jeg kjenner igjen mye av den samme evnen til å formidle fakta om naturen (havet, hauken) på en måte som trekker leseren inn i historien og gjør boka til en page-turner der materien i andre hender kunne blitt tørr og uleselig. H er for Hauk, men også for Hav (funker ikke like bra på engelsk).

This summer lunch feels deeply unreal. Shadows of damask and silver, a photogravure in an album, something from Agatha Christie, from Evelyn Waugh, from another time. But the wasps are real. They are here, and they are present. So is the hawk, the sun at their centre. And me? I do not know. I feel hollow and unhoused, an airy, empty wasps’ nest, a thing made of chewed paper after the frosts have murdered the life within.

(Side 130.)

Interessant nok var vi fire boksirklere som likte boka. Én hadde ikke hatt tid til å lese den (oppgaveskriving fikk forståelig nok prioritet), mens én hadde gitt opp etter hundre sider. Sistnvente er vegetarianer og hang seg opp i det man jo med rette kan anse som dyreplageri. For å få en rovfugl til å komme tilbake til deg er du nødt til å holde den på sultegrensen. En mett rovfugl har ikke noe behov for menneskekontakt. I tillegg jaktes det jo på levende dyr – kaniner, fasaner og annet småvilt – og det er blod og gørr involvert. Siden det meningsløse dyreplageriet var det som ødela Havboka for meg kan jeg sympatisere, men H is for Hawk påvirket meg ikke på den måten.

Apriltema for biolesesirkelen er «Funny (gapskratt, merkelig, rorbu)» og det ville være løgn å si at H is for Hawk fikk meg til å le høyt. Men merkelig, det må det være lov å si at historien er. Og siden jeg har en tendens til å bruke «morsom» som synonym for «interessant» kan jeg til og med hevde at det er en morsom bok. Visste du forresten at hauker kan «le» – og leke?

Men selv uten bok- eller lesesirkler å tilfredsstille synes jeg du skal sjekke ut H is for Hawk. Om du ikke leser engelsk (og her er det mye spesialisert vokabular også, selv om det meste av falkejakt-spesifikke ord forklares) er boka oversatt til norsk av Knut Ofstad og gitt ut av Forlaget Press som H for hauk i 2015. (Jeg måtte grave i sitatene fra anmeldere for å finne oversetteren, forresten. Det synes visst ikke forlaget var så viktig å opplyse om i infoboksen sin. Smekk på lanken for det.)

Den norske slavehandelen – Anders Totland

Mirthful 2 Comments

Den norske slavehandelen kom jeg tilfeldigvis over på biblioteket, og det er jeg glad for, for dette var interessante greier. Selvsagt (eller, er det selvsagt?) visste jeg at norske skip og sjømenn var involvert i slavehandelen fra Afrika til Amerika, men at vi hadde både egne fort på Gullkysten og egen koloni (Dansk Vestindia) visste jeg ikke (det siste har jeg nok hørt om før, men glemt, fortene tror jeg aldri jeg har hørt om). Vi kan selvsagt forsøke å argumentere at det var danskene som hadde fort og koloni, men det var nå engang Danmark-Norge som var staten den gangen, og det var nordmenn involvert i alle ledd. Til og med helten Tordenskiold startet karrieren sin på et skip som fraktet slaver.

Dette og mer til tar Totland for seg i en fin liten faktabok for… jeg vil si øvre barneskoletrinn/ungdomsskole? Eller for oss på 44 som synes det er greit å lære noe nytt, selvsagt. Ut over den slavehandelen vi vanligvis tenker på når noen sier «slavehandel» får vi også innblikk i historiene til de norske sjømennene som ble tatt til fange og gjort til slaver i Nord-Afrika. Totland dekker også den moderne slavehandelen, unge kvinner (fra Øst-Europa i eksempelet) som lokkes til Norge for å bli utnyttet og tvunget til å selge «sex»*.

Totland avslutter med en kommentar og liste over kilder og videre lesing.

Kristian Krogh-Sørensens illustrasjoner understøtter teksten på ypperlig vis, og er detaljerte og realistiske nok til å vise brutaliteten i historien uten å tippe over i det groteske.

Boka er på nynorsk, forresten, sånn til info.

_________________________

* Jeg vet det heter «å selge sex», men jeg synes ikke «sex» er rett ord når kvinnen ikke egentlig samtykker. Jeg ville kalt det voldtekt.

Bokbloggerprisen 2018: Kortlista

Mirthful 2 Comments

I dag ble kortlista for Bokbloggerprisen 2018 presentert. Det har vært diskusjoner innad i bokbloggermiljøet i 2018 (vel, før det også, men mer formelle diskusjoner i fjor) og det har ført til endringer både i hvem som kan nominere/stemme (vi anerkjenner nå både Instagram og YouTube som plattformer for «bokblogging»), når nominasjonene må inn (midt i februar, mot tidlig i januar før) og hvilke kategorier bøkene skal deles i.

Sistnevnte blir nok aldri problemfritt. Jeg har vært blant dem som har synes det var synd at alt annet enn romaner konkurrerte i samme klasse – kanskje særlig fordi (nesten) alle bøkene jeg leser havnet i «Åpen klasse» (se emneknaggen Bokbloggerprisen for tidligere innlegg fra meg). I år er det tre klasser: «Skjønnlitteratur», «Barn og ungdom» og «Sakprosa». For egen lesings del ser jeg det som en forbedring, men for noen sjangere slår det dårlig ut. I fjor hadde vi riktignok kun sakprosa på kortlisten i «Åpen klasse», men både barne-/ungdomsbøker, lyrikk og noveller har vært representert tidligere. Når de to sistnevnte må konkurrere mot romaner i «Skjønnlitteratur» tviler jeg på at de kommer til å nå opp særlig ofte (om noensinne). Vi får se. I år er i alle fall alle de tre på kortlisten i denne klassen romaner.

At det ble en egen kategori for barne- og ungdomsbøker er jeg derimot veldig glad for. Når alle avisene kutter i bokanmeldelser, og det egentlig var ganske skralt med anmeldelser av disse bøkene fra før, tenker jeg at det er en type bøker vi bloggere virkelig kan være med på å løfte frem.

Skjønnlitteratur:

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn (Aschehoug): Høres bra, men fryktelig ut.
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger (Aschehoug): Jeg har allerede lastet ned leseeksemplar av eboka fra Aschehoug, men ikke lest ennå. Det vil si, jeg begynte i lunsjen i dag.
Så mye hadde jeg av Trude Marstein (Gyldendal): Ja, jo. Jeg er ikke så veldig mye mer interessert i gamle hvite damer enn gamle hvite menn, men jeg utelukker ikke at jeg blir med på samlesing, jeg har i alle fall reservert boka på biblioteket.

Barn og ungdom:

Snokeboka av Lisa Aisato (Gyldendal): Har jeg lest og synes den er herlig. Den var på min nominasjonsliste, så misfornøyd over å finne den på kortlista kan jeg jo ikke være. På tide å blogge om den, kanskje?
Snøsøsteren, en julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (Kagge): Har jeg lest. Burde jeg blogget om. Jeg var litt underveldet av den.
Vi skulle vært løver av Line Baugstø (Aschehoug): Var også på min nominasjonsliste. Den har jeg faktisk blogget om (yay me).

Sakprosa:

Brev til en ufødt datter, om frihet, sex og søsterskap av Anne Bitsch (Spartacus): Skal leses. Reservert på biblioteket.
En frivillig død av Steffen Kverneland (No Compendro Press): Denne reserverte jeg tidligere i måneden når jeg kom på at jeg skulle skippertakslese litt i forkant av nominasjonsfristen. Jeg fikk den ikke i tide, men er glad for at den havnet på kortlista uten min hjelp.
Nini av Lars Lillo-Stenberg (Gyldendal): Er vel den av alle kortlistebøkene jeg har minst lyst til å lese, uten at det er ment å si noe negativt hverken om Nini eller Lars Lillo-Stenberg. Vi får se. Kanskje jeg kan få klemt den inn på en biolesesirkelkategori og i alle fall slå to fluer i en smekk om jeg nå først skal bruke tid på den?

Hvordan det at vi går fra 6 (7 med joker) bøker til 9 vil påvirke hvordan samlesingen legges opp. Prisen skal deles ut i september som vanlig, så utvidelse av samlesingsperioden er ikke aktuelt. Det har kommet diverse forslag i diskusjonene rundt prisen, men hva komitéen har landet på er ikke kunngjort. Uansett blir det sikkert gøy, samlesingen og oppmerksomheten rundt bøkene den genererer året etter at de ble utgitt er noe av hovedpoenget med Bokbloggerprisen, og på sett og vis en del av premien. Jeg har vært varierende engasjert tidligere år, i år har jeg som alltid tenkt at jeg skal skjerpe meg og i alle fall klare å få blogget om de kortlistebøkene jeg faktisk leser. Wish me luck.

Og for de som skulle være nysgjerrige på hva som ble nominert, men ikke nådde opp, her er nominasjonslista mi til klassen «Barn og ungdom» (i prioritert rekkefølge):

1. Grønne greier av Ole Mathismoen og Jenny Jordahl

2. Vi skulle vært løver av Line Baugstø

3. Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl

4. Snokeboka av Lisa Aisato

5. Nordlys av Malin Falch

6. Den norske slavehandelen av Anders Totland og Kristian Krogh-Sørensen (ill.)

Jeg har i grunn planer om å blogge om de fire jeg ikke har blogget om før. Planer er fine ting.

Sabotør – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Vi skulle vært løver – Line Baugstø

Mirthful 2 Comments

Malin går i sjuende og skulle gjerne vært modigere slik at hun kunne stått i mot klassens leder Sarah og de andre kule jentene. Dessuten skulle hun gjerne hatt en bestevenn. Når det begynner en ny jente i klassen er Malin helt klar for å «kapre» henne som venn, og selv om Leona slett ikke er en jente med superkrefter, som Malin synes navnet skulle tilsi, men derimot virker enda mer sjenert og redd enn Malin selv er de to jentene på god vei til å bli bestevenner. Men Leona har en hemmelighet, hun ble født som gutt. Når hemmeligheten avsløres i garderoben etter gymtimen må Malin velge mellom å følge flokken eller å støtte Leona og risikere å bli utstøtt av de andre.

Selv om Vi skulle vært løver på mange måter er hyperaktuell, og absolutt kan sees som et slags innlegg i debatten om transkjønnede og deres rettigheter (som i mine øyne ikke burde vært en debatt i det hele tatt, transkvinner er kvinner, transmenn er menn, vi er alle individer. Deal with it, og slutt å heng deg så j***g opp i hva andre folk – ikke minst barn! – har mellom beina </endrant>). Samtidig er boka rett og slett en klassisk, men god, fortelling om det å være i begynnelsen av tenårene og både ville høre til og være en av de kule, men samtidig se at «de kule» ikke egentlig er så kule likevel. Hemmeligheten til Leona kunne vært hva som helst som hadde gjort henne annerledes og utsatt for mobbing og historien ville ikke endret seg noe videre. Og kanskje det er nettopp derfor boka ikke føles som et debattinnlegg (noe den jevne tolvåring neppe er interessert i å lese), men rett og slett en ganske god barnebok?

Leselyst – Tone Selboe

Mirthful 3 Comments

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.

Dinosaurgjengen: Egget – Lars Mæhle og Lars Rudebjer

Mirthful 4 Comments

Seksåringen i huset har dinosaurdilla, så da denne boka dukket opp på skjermen min i en eller annen sammenheng reserverte jeg den straks på biblioteket. Egentlig hadde jeg tenkt at hen skulle få lese den selv, men siden hen er syk og slapp ble det til at jeg leste den i stedet (i alle fall i første omgang, hen kan nok finne på å lese den noen ganger til før den må leveres tilbake).

Egget er første bok om Dinosaurgjengen, noe som er tenkt å bli en serie. Sikkert ikke dumt, for markedet for dinosaurbøker later til å være ganske umettelig.

Rasmus Rex er hovedperson (hoveddinosaur?), men et større persongalleri presenteres i begynnelsen av boka, inkludert noen som ikke dukker opp i denne første historien. Rasmus’ bestevenn Trym Troodon vekker Rasmus med nyheten om at morens egg snart skal klekke, så han får en lillebror. «Ja, eller søster, da,» påpeker Rasmus, men det vil ikke Trym høre på. For å komme fort hjem til Trym tar vennene snarveien gjennom sumpskogen (selv om de egentlig ikke får lov) der de har noen skumle opplevelser, før de kommer til sakens kjerne: Egget. Det viser seg at det slett ikke er Tryms mamma sitt egg, hun har funnet det og «adoptert» det, så Trym får ikke noen bror (eller søster) siden den egentlige moren dukker opp og vil ha ungen sin.

En ting jeg virkelig har begynt å legge for hat, og som dessverre er vanlig i ellers gode barnebøker (ja, jeg ser på deg, Tor Åge Bringsværd) er å dele setninger over flere oppslag. I denne boka er det nok tenkt å gi en slags dramatisk effekt: «Det er… det er…» og så på neste side «…en nifs sleggehale!» men det vanskeliggjør høytlesinga ved å ødelegge flyten, og av og til forvirre meg slik at jeg leser første halvpart som en selvstendig setning og dermed legger trykket helt feil, som i «Så gikk de to vennene… …enda lenger inn i sumpskogen» (i det tilfellet ser jeg ikke helt at det tilfører noe dramatikk, heller). Joda, det er elipser nok (de har visst fått dem på billigsalg) som kanskje burde gitt meg et clue om at setningen ikke var ferdig, men det er forstyrrende likevel, og det hjelper jo ikke at enkelte setninger avsluttes med elipse uten at den fortsetter på neste side: «Men ingen av dem la merke til den store skyggen som fulgte etter dem…»

Men utover det er dette en helt grei bok for dinosaurelskeren i ditt liv. Det er til og med et oppslag med fakta om dinosaurartene som har opptrådd i boka helt til slutt, så du kan lære noe også (siden Rasmus sover i seng og Tryms mor har lås på døra til hula må det vel være lov å si at det er litt mindre faktabasert sånn ellers i boka). Tegningene er herlige, med kule små detaljer som kan pekes på, og understøtter historien på utmerket måte. Historien er riktignok relativt fjasete, men det er ikke noe stort problem i en bok til denne aldersgruppen. Jeg reagerer på noen logiske brister i tidslinja (Trym omtaler egget som noe Rasmus allerede har hørt om før, som de har ventet på at det skal klekke en stund, men ut fra resten av historien later Tryms mor til å ha funnet det tidligst dagen før), men det tror jeg ikke seksåringen la merke til. Og utover de evinnelige elipsene har jeg ikke noe å kritisere teksten for, den et passe lettlest og tilstrekkelig engasjerende, og det kom et kontant «jeg ønsker meg den» fra ungen når bilde av neste bok i serien dukket opp på siste side.