Øya Myken Maten Menneskene – Kerstin Marthinsen og Julie Lunenborg

Det er ikke så ofte jeg leser kokebøker fra perm til perm, og enda sjeldnere at jeg kommer så langt som til å skrive om dem. Faktisk har det bare skjedd en gang før, så vidt jeg kan se, med Dishoom: From Bombay with Love. «Mykenboka» ble bestilt så snart de åpnet for bestilling, og ankom her en liten stund før jul. Det tok en stund før jeg åpnet pakken, men når jeg først hadde gjort det var det umulig å la være å begynne å bla i boka, og like umulig å la være å begynne å lese.

Jeg er nemlig en av ganske mange Mykenvenner her i landet. Min interesse for Myken oppsto som direkte konsekvens av at Myken Destilleri ble startet. Det hjalp selvsagt at jeg fikk delta på den formelle åpningen som en av to «whiskybloggere», for Myken viste seg fra sin aller beste side under det besøket. Jeg skrev to innlegg den gangen for nesten ti år siden (! tiden flyr), ett om selve destilleriet og ett om maten vi fikk servert. I ettertid har vi vært på to familieferier på Myken, og resten av familien har også fått sjansen til å forelske seg i denne lille øygruppa utenfor Helgelandskysten. Du vet du har truffet på et spesielt sted når dere har tilbragt en uke med å gjøre «ingenting» og ungene likevel vil tilbake.

Antall fastboende på Myken er ikke stort (men destilleriet har bidratt til at trenden er oppadgående), så du skal ikke tilbringe mye tid på øya før du treffer en stor andel av dem. Hvis du er lur nok til å gjøre som de lokale og møte opp ved butikken i den korte åpningstiden og sette deg til (inne eller ute, avhengig av været) med en is eller en kanelbolle er det enda lettere å bli kjent med folk. Derfor er mange av de menneskene som omtales i boka allerede kjent for meg.

Dette er med andre ord langt fra noen objektiv bokomtale.

Men litt må jeg vel likevel si om leseopplevelsen. Øya Myken Maten Menneskene er den typen kokebok du godt kan lese fra perm til perm, oppskriftene følges av korte historier om folket og stedene de er tilknyttet. Julie Lunenborgs bilder er selvsagt minst halve moroa her, det er rent godteri for øynene, både maten, folket og naturen får skinne. Likeledes skinner kjærligheten til mat, folk og Myken gjennom i tekstene, og jeg fikk rent «hjemlengsel» her jeg satt.

Jeg skal selvsagt teste noen oppskrifter, ikke minst må jeg prøve meg på fiskekakene jeg nesten forspiste meg på (se innlegget om maten vi fikk som jeg lenker til lenger opp), men for meg er boka like mye et fantastisk fotoalbum som jeg kan dra fram når jeg får behov for litt Myken i monitor.

Vil du ha litt smakebiter fra boka anbefaler jeg å sjekke Instagramkontoen @mykenisland.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Brev til Noreg og Du som er i himmelen

Etter at jeg leste Homoflokar og Mot normalt fant jeg ut at det var like greit å lese de to siste bøkene i serien Norsk røyndom også, så jeg bestilte dem på biblioteket.

Brev til Noreg av Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik er skrevet fra synspunktet til Mona Ibrahim Ahmed. Hun kom til Norge fra Somalia som flyktning sammen med familien, og gjorde opprør mot klankulturen i det somaliske miljøet og brøt med familien allerede som sekstenåring. Etter ti år i Norge får hun avslag på søknaden om statsborgerskap, og dette er katalysatoren for dette brevet, som forteller om oppveksten og det å komme til Norge, men også om det å lære å ta andre valg enn familien forventer, å ta de valgene Norge gir henne og så få beskjed om at Norge ikke vil ha henne her.

Det kanskje viktigste poenget til Ahmed er hvordan hun selv fikk hjelp til å bryte arvede mønstre, men at den samme hjelpen ikke var tilgjengelig for broren hennes og andre gutter med somalisk bakgrunn. Dette er et poeng som treffer midt i dagens debatt om gjenger, sosial kontroll og integrering: Vi kan ikke inkludere og integrere bare halvparten av den aktuelle minoriteten, også den andre halvparten må føle at det finnes plass for dem uten det strenge hierarkiske systemet de er oppdratt til å opprettholde.

Boka er god, men treffer ikke meg like hardt som f.eks. Eg snakker om det heile tida, uten at jeg helt klarer å identifisere hvorfor.

Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo er en annerledes bok enn de fleste andre bøkene i serien (det samme er Matmakt på butikken). Der fem av bøkene handler om utenforskap eller annerledeshet, er Du som er i himmelen et forsøk på å forklare en gudstro, og hvordan det å miste et barn kan lede til forsterket tro heller enn det motsatte. Som en som regnet seg som kristen i tenåra (et ledd i et slags misforstått ungdomsopprør, ser jeg i ettertid) og et godt stykke ut i voksen alder, men som siden har blitt agnostiker og deretter relativt overbevist ateist er argumentene til Walgermo interessante å lese, men de overbeviser ikke meg på noen som helst måte og jeg sitter litt med følelsen at de ikke helt overbeviser ham heller. Dersom det er feil kan vi jo slutte at boka feiler, men uansett vil jeg vel si at den havner på bunnen i min rangering av bøkene i serien.

Nå har jeg altså lest alle, men mangler å skrive om to, nevnte Matmakt på butikken og Sumaya Jirde Alis Ikkje ver redd sånne som meg. Mulig jeg må låne dem og lese dem på nytt for å skrive omtale.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Rangikura – Tayi Tibble

Omslaget til Rangikura av Tayi Tibble, lett psykedlisk motiv der en kvinne i bastskjørt og solbriller med den ene hånden full av papirpenger sitter på panseret på en rosa bil av dollarglistypen, bilen er levendegjort, men øyne og tunge.Den siste boka i 2024 ble lyrikk, en samling dikt jeg plukket opp helt tilfeldig fordi jeg sto ved lyrikkhylla på hovedbiblioteket mens jeg ventet på 12-åringen som var på toalettet og forsiden på boka gjorde meg nysgjerrig. Jeg bladde så vidt i den, leste noen linjer som virket interessante og lånte derfor med meg boka.

Rangikura er Tayi Tibbles andre diktsamling, og i følge vaskeseddelen er temaene «desire and exploitation, family memories and ancestral mythology». De mest interessante partiene er definitivt de der Tibble får til å vise kontrasten mellom sin Māori-arv og koloniseringens påvirkning på hennes folks drømmer og begjær. Glimtvis tar språket pusten fra meg, men det er dessverre litt for langt mellom glimtene til at jeg lar meg rive med, og mye av tematikken er fest, rus og sex (i alle deres former), noe som sjelden er min kopp te i bokform. Men Māori-perspektivet er ikke akkurat noe jeg har lest fra før, som jeg kan huske, så det i seg selv er interessant, og hele samlingen er verdt det for de glimtene av brilljanse som tross alt finnes.

Favorittdiktet mitt i boka tror jeg var «Can I Still Come Crash at Yours?» der dette utdraget kommer fra:

with our hands across our hearts that we did not hope to die but hoped to live, the simple life, of endless American reality TV shows and a couple of chubby kids cos we were down to be wifeys, rolling up and refreshing the ashtrays and the bottles, practiced at handling them gently like lovers on a laminated table. So we exchanged vows, not to them but to each other (Side 9)

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Ambisjoner for 2025

Når 2024 er oppsummert er det vel på tide å tenke framover. Jeg kjører på med samme antall- og sideantallsmål, dvs 100 og 30 000. Ellers er det definitivt et generelt mål å havne nærmere 30 enn 50 prosent på gjenlesingen – og kanskje gjenlese noen bøker som jeg bare har lest én gang før, snarere enn om igjen de jeg har lest 20+ ganger?

Skjermdump som viser bok- og sidetallsmålene mine for 2025. 0 % fullført, men siden det bare er 1. januar melder nettsiden om at jeg er "on track".

Storygraph Reads the World 2025 er på plass med ti nye land (Australia, Belgia, Kina, Egypt, Island, Kenya, Malaysia, Mexico, Nederland og Filippinene), og jeg melder meg ufortrødent på. Målet må vel bli å slå fjorårets patetiske 1/10, tenker jeg. Jeg har gode kandidater for lesing fra egne hyller for Kina, Belgia, Island og Egypt i alle fall.

Antallet bøker jeg har på hylla jeg har tenkt å lese for første gang er nå 906, som nevnt i oppsummeringen. Blir det mer eller mindre enn det når vi skriver 2026? Vi får se. Det er i det minste et tall det er interessant å følge med på.

En gang i løpet av 2024 endret jeg kriteriet for «streak» på The Storygraph fra «minst en side per dag» til «minst 100 sider i uka», og det er jeg fornøyd med at jeg gjorde, det passer måten jeg leser på mye bedre, og jeg har ikke egentlig noe behov for å ha som mål at jeg skal lese hver dag. Jeg er på 106 uker nå (jeg mistenker det er «uker siden de innførte streaks»), innen 2025 er over håper jeg tallet er 158, så jeg i alle fall kan sies å ha lest jevnlig gjennom året.

Det dukker vel fort opp noen nye utfordringer jeg hiver meg på, jeg regner f.eks. med å være med på Sakprosaseptember igjen, men som nyttårsforsett skal jeg nøye meg med: Lese flere bøker på 500+ sider i år enn i fjor. Det vil si: Minst 7.

Leseåret 2024

Et stolpediagram som viser antall bøker lest per måned, høyeste antall er 27 i januar, de andre månedene er februar=8, mars=10, april=22, mai=9, juni=6, juli=5, august=16, september=18, oktober=9, november=19 og desember=18.

Dette har vært et merkelig år. I september hadde jeg snudd trenden på gjenlesing slik at jeg lå på 52 bøker gjenlest og 62 lest for første gang og innbilte meg at jeg skulle fortsette å nærme meg normalen, men det har ikke skjedd, årets siste måneder ble vel så mye preget av gjenlesing som årets første.

Så veldig overrasket burde jeg ikke være, høsten har vært eksepsjonelt full av ekstraforpliktelser. Noen har jeg meldt meg til frivillig i anfall av optimisme, men i hovedsak har det handlet om at mamma kjøpte seg leilighet med overtakelse i oktober, så hele høsten har vært preget av prosjekt «Rydde og tømme eneboligen». Jeg var nok forberedt på at det ville bli slitsomt, men ikke på hvor slitsomt det faktisk er. En ting er rent fysisk, alle dagene tilbragt med å pakke og bære ting opp og ned trapper og inn og ut av hus og biler har krevd både energi og tid. I tillegg er det alle avgjørelsene som må tas, noe som er mentalt slitsomt i seg selv. «Skal jeg ta vare på denne?» «Har vi egentlig bruk for dette?» «Hvor kan jeg få plass til denne?» Og det er bare steg en, for når svaret på de spørsmålene er «Nei.» «Nei.» og «Det går faktisk ikke.» kommer spørsmålene «Skal vi prøve å selge dette, og i så fall hvor?» «Kjenner vi noen som ønsker å overta denne?» «Er det verdt å sende denne på loppemarked, eller kan den like gjerne bare kastes?» Etterfulgt av jobben med å selge, gi bort eller kaste. Når du legger til at nesten hver eneste hylle du rydder, kasse du åpner, skuff du kikker i inneholder minner skrus det mentale energiforbruket opp enda noen hakk.

Nesten alle de bøkene jeg hadde tenkt å lese i høst har jeg satt på vent. De fleste kveldene jeg ikke har vært opptatt har jeg vært for sliten både til å lese nye ting og til å se på tv, så da har det atter en gang gått i gjenlesing av gamle favoritter. Og det bærer statistikken preg av.

To tabeller som viser tall for antall gjenleste bøker og sider, tallet for bøker er 87 Ja, 84 Nei, antall sider er 21166 Ja og 17795 Nei.

Likevel, jeg har lest 84 nye-for-meg-bøker i år, det er jo i aller høyeste grad et respektabelt tall (det dobbelte av totalen i 2019, men da førte jo også tallet til en eksistensiell mini-krise). Blant disse har jeg kommet meg gjennom et par mursteiner som har stått på hylla alt for lenge, nemlig A Little Life og Høyt, og det er jeg veldig fornøyd med. Og jeg fikk lest ferdig Ron Chernows biografi om Alexander Hamilton som jeg begynte på i 2023. Jeg er egentlig glad i lange bøker, så det at jeg ikke har kommet meg til å gripe fatt i bøker på 500+ sider i noen særlig grad de siste årene har irritert meg.

Om jeg nå innfinner meg med at gjenlesing er gjenlesing, så er det jo faktisk sånn at det er i nye-for-meg-bøkene at de fleste andre lesemål enn rene tall er relevante. I år har jeg derfor lagd meg en egen fane i regnearket der alle måltall først tar som utgangspunkt at «Gjenlesing = Nei».

Sant og si er målet «noe mangfold?» helt ok også når jeg tar med gjenlesing, rundt 50/50, men når jeg ser på bare nye bøker ser jeg jo at jeg har vært rimelig flink til å plukke:

Kakediagram som viser 34,5 % Nei og 65,5 % Ja på "Mangfold?"

Som nevnt tidligere fikk målet om å redusere uleste bøker i egne hyller seg en knekk når mamma begynte å kvitte seg med bøker. Tallet jeg helst skulle under var 878 2. januar 2024. Men jeg oppdaget flere bøker jeg ikke hadde registrert i løpet av året – inkludert Høyt, som jeg jo nå faktisk har lest – hele 14, faktisk. Så tallet 2. januar burde vært 892. Og tallet i dag? 906. Uten bøkene fra mamma, jeg endte med 21 til slutt (og seriøst, det var VELDIG flinkt av meg å ikke ende med 210), ville jeg nådd målet, men det er jo ikke poenget, poenget er å ikke anskaffe flere bøker enn jeg leser (eller kvitter meg med, det er helt innafor å kvitte seg med bøker man ikke lenger har lyst til å lese). Nuvel. Jeg skal fortsette å holde rede på dette tallet, selv om det uansett ikke er sånn at målet er å slutte å kjøpe bøker, noen må jo kjøpe bøkene ellers blir det ikke utgitt flere. Jeg vil egentlig bare minne meg selv på at jeg har en mengde bøker allerede som jeg faktisk har lyst til å lese, så kanskje jeg skulle lest noen av dem?

Jeg feilet enda mer spektakulært på Storygraph Reads the World-utfordringen i år enn i fjor. Ett eneste land fikk jeg krysset av, og det var Tyskland, som jo strengt tatt ikke er det mest eksotiske på lista en gang. Men i «lese mer fra land jeg ikke ofte leser fra» fikk jeg jo inn en god del finske bøker i år, så det er et pluss i margen. Og noen grønne flekker er det da utenom Norge-UK-Irland-USA når vi ser på verdenskartet:

Et verdenskart der land jeg har lest bøker fra har grønn farge (sterkere farge jo flere bøker) der følgende land er grønne utover de fire nevnte: Finland, Frankrike, Ungardn, Nederland, Tyskland, Syria, Nepal, Canada, Kroatia, Sverige, Albania, Colombia, Island og New Zealand.

I Nora Dåsnes’ lille bingo har jeg krysset av seks av ni ruter. Hadde høsten vært mer «produktiv» hadde jeg nok klart alle, men sånn ble det ikke. Jeg noterer at den eldste boka jeg har lest i år er fra 1930, som er 6 år for sent til å være «mer enn 100 år gammel», jeg føler at det er uvanlig til meg å være, men det er mulig jeg tar feil.

Bøker lest 2025

Tittel Forfatter Starta dato Fullført dato Gjenlesing
Øya: Myken, maten, menneskene Kerstin Marthinsen, Julie Luneborg 30.12.2024 01.01.2025 Nei
I Escaped a Chinese Internment Camp Fahmida Azim, Zumrat Dawut, Anthony Del Col 02.01.2025 02.01.2025 Nei
Ville poeter: Skogen Viktor Nordahl 03.01.2025 03.01.2025 Nei
Ville poter: Byen Viktor Nordahl 03.01.2025 03.01.2025 Nei
Sjøfareren Erika Fatland 21.10.2024 06.01.2025 Nei
Saint Death’s Daughter C.S.E. Cooney 06.01.2025 17.01.2025 Nei
Adopsjonsoppgjøret Kristin Molvik Botnmark 13.01.2025 20.01.2025 Nei
Tinder og banditter Alf B. Bryn 08.01.2025 22.01.2025 Nei
Anteckningar från en ö Tove Jansson 09.01.2025 23.01.2025 Nei
Et dukkehjem Henrik Ibsen 01.03.2022 23.01.2025 Ja
Howl’s Moving Castle Diana Wynne Jones 11.08.2024 26.01.2025 Nei
Woman, Life, Freedom Marjane Satrapi (red.) 26.01.2025 27.01.2025 Nei
Educated Tara Westover 20.09.2024 30.01.2025 Nei
Ikke mesterlig gjennomført, men kreativt tenkt Linn Isabel Eilsen 31.01.2025 02.02.2025 Nei
Sommerlys, og så kommer natten Jón Kalman Stefánsson 31.01.2025 04.02.2025 Nei
Helter og monstre på himmelhvelvingen – første bok Maj Samzelius 04.02.2025 04.02.2025 Nei
A Field Guide to Getting Lost Rebecca Solnit 02.01.2023 06.02.2025 Nei
Felix Ever After Kacen Callender 26.05.2023 09.02.2025 Nei
Priestdaddy Patricia Lockwood 10.02.2025 17.02.2025 Nei
Terroristen fra Bærum Anders Hammer 18.02.2025 20.02.2025 Nei
Peter van Heeren tar skeen i den anden haand Alf B. Bryn 05.02.2025 20.02.2025 Ja

Bildhuggarens dotter – Tove Jansson

Omslaget til Bildhuggarens dotter av Tove Jansson som viser et selvportrett av Tove Jansson, en ung, hvit kvinne med blondt, langt hår, ikledd gul singlet og blått skjørt, står med hendene på hoftene foran en grønn vegg og en uoppredd seng.Jeg måtte jo kjøpe én Tove Jansson-bok i Helsinki, og valget falt på Bildhuggarens dotter. Senere i oppholdet kom jeg over bildet som er brukt på forsiden «i levende live» på Ateneum, så jeg kunne nesten ikke valgt bedre.

Bilhuggarens dotter er en barndomsskildring, men det er ikke en kronologisk historie, snarere er hvert kapittel en slags vignett over en hendelse eller et viktig sted eller person i Janssons oppvekst. Jansson vokser opp i et bohemsk hjem, der kunstnerforeldrene Viktor Jansson («bildhuggaren») og Signe Hammarsten begge bidrar både til det som vel må kalles forsømmelse av barna, men også til hverdagsmagi og (positivt) skjellsettende opplevelser.

Vi knorrade i öknen och var oavbrutet olydiga därför att Gud tycker så mycket om att förlåta syndare.

(Side 14) Jansson forteller fra et barns synspunkt, men med mange vendinger som er hentet rett fra de voksnes samtaler og forsøkt tilpasset et barns verdensbilde. Det er en kombinasjon av rett fram saklighet og vill fantasi som gjør de små historiene besnærende å lese. Det er lett å kjenne igjen stemmen fra fortellingene fra Mumidalen, kanskje særlig Lille Mys replikker.

Pappa älskar alla djur för de säger inte emot honom. Han tycker mest om dem som är ludna. Och de älskar honom också för de vet att de får göra precis vad de vill.

Med fruar är allting annorlunda.

Om man gör skulpturer av dem blir de kvinnor men så länge de är fruar är det svårt. De kan inte ens stå modell och de pratar för mycket. Mamma är naturligvis ingen fru och har aldrig varit det.

(Side 87) Boka har (ikke overraskende) mange likheter med Sommarboken, som jo også handler om Janssons barndom, men jeg tror faktisk jeg synes Bildhuggarens dotter er enda bedre (men kanskje det er på tide å lese Sommarboken igjen?).

Jeg krysset av ruta «En sakprosabok på under 150 sider» i Sakprosaseptember med denne.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Skeive ikoner – Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen

Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.

Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.

Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.

Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.

Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)

Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.

Boka anbefales.

Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Taxi: En fotografisk reise – Sigbjørn Sigbjørnsen

Når jeg flyttet rundt på bøker i hylla i går for å få plass til noen av bøkene jeg har arvet fra mamma og pappa sine hyller kom jeg over Taxi: En fotografisk reise av Sigbjørn Sigbjørnsen, som jeg helt hadde glemt at vi hadde på hylla. Den er lavthengende frukt for både «lese fra egne hyller» og sakprosaseptember, da det er minimalt med tekst – det er en fotobok tross alt. Men i den grad det er tekst er det jo sakprosa, så da krysser jeg av «Reise» på bingobrettet.

Taxi er en fin liten bok som viser frem variasjonen, men også likhetene, mellom alle verdenshjørner. Sigbjørnsen er en bedre fotograf enn skribent. Tekstene er best når de er knappe og helt konkrete, der det er lagt til mer anekdotiske detaljer blir de fort litt usammenhengende og fragmenterte, fordi det superkorte formatet gjør at viktige sammenhenger utelates fra historien. Bildene veier fint opp for det. Variasjonen i vinkler og hva som er i fokus og ikke i motivene gjør at det innimellom blir en øvelse i «hvor er Willy?», dvs «hvor er taxien?», som er underholdende på sitt vis, men jeg må nok konstatere at mine favoritter er de der du ikke må lete. Forsidebildet er ett av dem, dette bildet fra Vietnam et annet:

En bok holdes åpen på en side som viser et bilde av en gatescene i Hanoi. Fokuset i bildet er på en taxi som er ganske langt fra fotografen, den kvinnelige sjåføren poserer foran taxien. I forgrunnen i bildet er det variert trafikk av fotgjengere, sykler og mopeder, disse er ikke i fokus og derfor varierende grad av uklare.
Mitt bilde gjør fotografiet en urett, men det er med vilje (for ikke å legge til rette for spredning av uautoriserte kopier på nett), let opp boka for å se det ordentlig.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier – Kristine Storli Henningsen

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne etter å ha sittet igjen med følelsen av at kapittelet i Skammens historie var utilstrekkelig, og spurte Bluesky om anbefalinger. En av anbefalingene jeg fikk var Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier av Kristine Storli Henningsen, og den var beleilig nok i hylla på biblioteket.

Henningsen har intervjuet en rekke av krigsseilerne og deres nærmeste. Boka er delt i tre, førkrigstiden, under krigen og årene etterpå. Siden jeg er riktig så elendig på å huske navn gjorde det at jeg mistet tråden på hvem som var hvem, sånn at når vi kom til historier om hjemkomsten husket jeg ikke nødvendigvis hvilken av «hvordan ble jeg sjømann»-historiene det var en fortsettelse av. Personlig ville jeg nok derfor ønsket meg at boka heller var delt inn etter personer, men det er mer et meg-problem. Det er heller ikke nødvendigvis så viktig for budskapene i historiene å koble dem sammen. Leseren får uansett et inntrykk av hvor forskjellige innganger krigsseilerne hadde til nettopp «krigsseiler»-tittelen og hvor forskjellige erfaringer de hadde under selve krigen – men også hvor mye de hadde til felles: Hardt arbeid, utrygghet, redsel for å bli torpedert, erfaringer med å se andre bli torpedert, skadet eller drept.

Hoveddelen av boka handler om hva som skjedde etter krigen. Mange av krigsseilerne kom ikke hjem før lenge etter at seiersrusen i Norge var et tilbakelagt kapittel. Ikke bare fikk de ikke ta del i feiringen, de ble også oversett eller rent ut mistenkeliggjort, for hva hadde de egentlig drevet med under krigen? De personlige fortellingene om utenforskapet og umyndiggjøringen er sterk lesing. For eksempel når Søren Brandsnes vil bygge hus:

Året var 1949, og Søren ville i gang med å bygge hus til seg og sin nybakte kone i Oddernes Kommune. Da kom et nytt nederlag. Søren fikk ikke kjøpe tomt, fordi han hadde vært mange år utenriks som sjømann. For å søke om bolig måtte man ha hjemstavnsrett, og da måtte man ha bodd i kommunen i to år. Det endte med at tomten ble skrevet på kona, som hadde bodd i Oddernes kommune siden hun var 13 år. Dette var ydmykende for Søren. Den gangen var det svært uvanlig at en ung kone skrev under på boligsøknaden.
Søren slet også med å få rasjoneringskort. For å få rasjoneringskort måtte han fremlegge attest for å ha utvist god nasjonal holdning under krigen.
– Jeg viste frem sjømannspapirene mine. De var ikke gode nok. Så tok jeg frem krigsmedaljen min fra London. Det hjalp heller ikke. Jeg måtte skofte arbeidet en hel dag og ta bussen ut til lensmannskontoret i Lindesnes.
I kommunen der pleieforeldrene bodde, ble det utstedt en attest på at sjømannen Søren Brandsnes hadde utvist god nasjonal holdning i årene 1940-1945. (Side 99)

Eller når krigsenkene måtte spørre pent om å få bruke den erstatningen de var tilkjent, her forteller Jenny Kristiansen, datter av en omkommet krigsseiler, om sin mor:

Krigsenkene fikk utbetalt en engangserstatning etter sine krigsforliste menn, fra Nortraships Sjømannsfond. Men enkene fikk ikke disponere pengene fritt. De ble satt inn på en sperret konto, som bare kunne disponeres i samråd med Rikstrygdeverket. Pengene ble først frigjort i 1956.
Jenny fant brev etter brev: «Jeg vil søke om å kunne få trekke kr. 571, 43 til kjøp av klær da jeg i den tid krigen har vært ikke hatt mulighet til å anskaffe noget. Med aktelse…», «Jeg søker herved om å få uttatt kr. 2250 av Rikstrygdeverkets bankbok. Til bekostning av innlagt vann og kjøp av kakkelovn. Erbødigst…».
– Det var skammelig. Mamma, som var verdens mest sparsommelige og moralske menneske. Fikk hun ikke disponere pengene sine selv? Det var ikke grenser for hva hun måtte søke Rikstrygdeverket om – mat, klær, brensel, de mest elementære ting. (Side 130)

Jeg har to innvendinger mot boka. Den første er ikke bokas feil, jeg var ute etter en annen bok, jeg vil vite mer om hva som faktisk skjedde rundt penger og vedtak og byråkrati og aktivisme. Jeg skjønte jo ut fra tittelen at dette ikke var den boka, så jeg kan skylde meg selv. Det andre er at jeg synes språket blir i overkant enkelt og rett fram. Jeg hadde noe den samme følelsen som når jeg leste Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, at stoffet burde vært bearbeidet mer. Men jeg har litt problemer med å sette fingeren på akkurat hva jeg savner, det er ikke som om et mer blomstrete språk ville gjort at jeg kom nærmere historien (snarere tvert i mot ville det kanskje føles aldeles feil). Så la oss kalle det også et problem med meg, heller enn boka. Likefult, kombinasjonen av de to gjorde at det ble en mer middels leseopplevelse enn jeg kunne ønsket.

Jeg anbefaler likevel boka. Dette er en del av norsk historie vi gjerne kunne gitt mye mer oppmerksomhet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.