Alt du ikke ser: Livet med Joachim – Ellen Arnstad

Mirthful 1 Comment

 

Jeg begynte å lese Alt du ikke ser av Ellen Arnstad tidlig i mars, med gode intensjoner om å fullføre for å være med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Men så fikk jeg en ubønnhørlig trang til å lese Anne of Green Gables (hele serien) om igjen, og innen jeg var ferdig med det var mars nesten slutt. Jeg klarte å fullføre Alt du ikke ser i mars, men bare med nød og neppe, og bloggingen ble det åpenbart så som så med. Men nu jävlar.

Ellen Arnstad er vel et kjent navn for de fleste voksne nordmenn. Hun har figurert i perferien av min oppmerksomhet, ingen av publikasjonene hun har jobbet med har vært noe jeg har hatt interesse av å kjøpe, selv om jeg vel teoretisk sett er/var midt i målgruppa for Henne (jeg har sikkert også bladd i ett og annet nummer hos venner eller på venterom, men har ikke festet meg ved noe). Jeg anerkjenner at man gjerne kan gå i høye heler og like Gucci og fortsatt være «ekte feminist», og Arnstad skal ha kudos for jobben hun har gjort for kvinner i media spesielt og i lederstillinger mer generelt. Om tiltak i Aller-konsernet skriver hun for eksempel:

Vi tok grep mot tidsklemmen som så mange småbarnsforeldre kjente på, og ansatte en egen barnepleier i konsernet. Hun kunne komme hjem til de ansatte som bodde i Oslo, hvis barna var syke. Vi innredet et eget lekerom i redaksjonslokalene og sørget for tilbud om aktiviteter i ferier og på planleggingsdager. På den måten kunne foreldre slippe å måtte splitte ferien sin i to, men få fine sommerdager sammen.
(ebok lokasjon 498-501)

Jeg har mer problem med å godta at å jobbe med Se og hør på noen som helst måte skal passe inn i dette bildet, men her får vi «agree to disagree».

Boka er først og fremst en fortelling om livet med et alvorlig sykt barn, men ender uavvergelig også opp som et slags memoar over (og til dels forsvarsskrift for) Arnstads karriere. Begge deler er interessante tema, og det er en relativt lettlest og definitivt engasjerende bok.

Jeg tenkte nok at Arnstad virket litt vel naiv ved inngangen til foreldre-tilstanden, og kanskje særlig siden mannen hennes hadde barn fra før og derfor umulig kunne være så uvitende som det framstilles:

Jeg sa bekymret til Knut Haavik at jeg ikke visste om det ville gå bra. Det var to uker igjen til fødselen og tidenes største lansering etter Se og Hør, hvordan skulle jeg klare det? Han klarte å overtale meg nok en gang. Vi bestemte oss for å ta sjansen: Jeg skulle unngå å føde midt under lanseringen. Stein skulle komme hjem med siste fly om kvelden 4. mars, så kunne vi slappe av de to siste ukene før fødselen. Vi hadde allerede kjøpt inn mye babyutstyr, og var sikre på at det skulle bli ei jente. Det fikk vi vite på ultralydundersøkelsen. Hun skulle hete Julie. Det var rosa overalt. Rosa bodyer, rosa sparkebukser, rosa kosedresser. Det hang til og med en blondekjole til ettårsdagen i klesskapet på det nye barnerommet. Noen permisjonstid hadde verken Stein eller jeg planlagt. Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til.
(ebok lokasjon 272-278)

På den annen side, det å få beskjed om at ditt elskede barn har en genetisk sykdom som er uhelbredelig er neppe noe man kan være forberedt på uansett. Jeg er usikker på hvordan jeg ville håndtert en sånn nyhet, og selv om jeg nok tenker at vi ville tatt andre valg i noen tilfeller, særlig når det gjelder å snakke med barnet om tilstanden, er det umulig å vite når man ikke har vært i situasjonen, og jeg har stor forståelse for argumentasjonen:

Å fortelle en syvåring at det ikke er noen behandling for den sykdommen han har fått, vil fjerne alt han har av livsmot og glede i en fase hvor han fortsatt er frisk. Jeg tør ikke tenke på hvor mye angst og unødvendige spørsmål det vil fremkalle. År etter år.
(ebok lokasjon 891-892)

Og samme om jeg ville tatt andre valg, både hva angår sykdom og karriere, er det interessant å lese Arnstads argumentasjon for sine valg. Det er jo sånt man lærer av.

Så langt så vel, sånn bokmessig, altså.

Men… Jeg er ikke videre begeistret for skrivestilen. Jeg synes fortellingen er rotete, det virker som om noen har klippet sammen deler fra mange utkast og glemt å lese gjennom fra begynnelsen for å sjekke at helheten gir mening. Som et konkret eksempel på noe som generelt manifisterte som en følelse av forvirring i løpet av lesingen dukker det opp en oppramsing av noen av Arnstads kvinnelige forbilder to ganger, først «Gro Harlem Brundtland. Madonna, Coco Chanel. Frida Kahlo, Kate Moss og Pippi var vidt forskjellige, men alle var store forbilder for meg.» (ebok lokasjon 1578-1579) og så

På kontorveggen min hang bildene som alltid har fulgt meg: Jeanne d’Arc, Pippi, Gro Harlem Brundtland, Coco Chanel, Madonna, Kate Moss og Mor Teresa – og Frida Kahlo, den meksikanske kunstneren som Knut Haavik hadde buldret sånn over at jeg viet en åtte siders reportasje til.
(ebok lokasjon 2356-2358)

Siden krangelen om reportasjen om Kahlo har blitt omtalt tidligere i boka, virker forklaringen av hvem hun er i det siste sitatet noe unødvendig («den meksikanske kunstneren», altså, referansen til krangelen er grei nok), men om det nå først trengs, hvorfor gjøres det ikke i den første oppramsingen i stedet for den andre?

Det er også en del setninger som bare ikke gir mening. For eksempel:

Han hadde aldri sittet på noen hest før, langt mindre klappet en.
(ebok lokasjon 938-939)

Det skal vel være omvendt?

Det gjør godt å skrive, få alle tankene ned et sted. Jeg har kjøpt en vakker, koboltblå skrivebok med en strålende sol i gull på omslaget. Først når boken er halvskrevet, oppdager jeg at jeg har skrevet i den opp ned. Ikke bare det. Jeg har startet bakfra.
(ebok lokasjon 1094-1096)

Ville det ikke være mye rarere om hun hadde latt være å starte bakfra når hun først skrev i den opp ned? Arnstad slår meg ikke som en typisk manga-fan?

Skal vi la besteforeldrene få vite sannheten, men skjerme Joachims venner og foreldre for informasjon om sykdommen og utviklingen av den?
(ebok lokasjon 191-192)

Denne formuleringen gjentas til og med, men det mangler da et «deres» foran foreldre her? Joachims foreldre er jo informert, samme hvor mye de kanskje hadde foretrukket uvitenhet. Siden Arnstad er journalist selv og boka i tillegg er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge, overrasker det meg med sånne underlige småfeil.

Så… Jo, en interessant og til dels bevegende bok. Jeg fikk definitivt tårer i øynene noen ganger i løpet av lesingen. Men velskrevet, som Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve skal ha det til, det er jeg altså ikke enig i.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

Udyr – Kristine Tofte

Mirthful 4 Comments

Det er over en måned siden jeg leste ferdig Udyr av Kristine Tofte, men blogginga har visst latt vente på seg. Vel, boka havnet (yay!) på kortlista til Bokbloggerprisen i kategorien Barn og ungdom, og fra 15. mars til 15. april er det offisiell samlesing, så da var det vel på tide å få knotet ned noen ord?

Jeg tok en lang pause midt i lesingen av Udyr, uten at det nødvendigvis var med vilje eller kan sies å ha vært boka sin feil. Jeg slet som tidligere nevnt med lesingen generelt i 2019, og det er ikke den eneste boka som ble liggende halvlest til tross for at jeg egentlig ville lese videre. I begynnelsen av februar tok jeg meg sammen og når jeg først begynte på igjen var boka plutselig utlest på en kveld.

Amund er skolelei, rastløs og uregjerlig. Så får han tilbud om praksisplass på en gård i nærheten, og uten at han egentlig har fått summet seg og funnet ut hva han synes om det har klasseforstanderen og foreldrene blitt enige om at han skal møte opp på Bru gård fredag morgen. Det gjør Amund, og så fort han har ankommet sier bonden, Agnar Bru, Sayonara! (så og si) og stikker «på ferie». Så der står Amund med ansvaret for både en ku, en okse, tre griser, noen hester, geiter, katter og høns. Og Amund som ikke er spesielt glad i dyr en gang. Glad i dyr, det er derimot Ida fra klassen hans, hun får vite at Amund er på en gård helt alene og sykler dit for å undersøke. Og godt er det, for det viser seg at dyrene på Bru gård slett ikke er som andre dyr, og Amund trenger den hjelpen han kan få. På Bru gård bor nemlig dyrene til de gamle norrøne gudene, og Odin og Loke har – som de har for vane å gjøre – veddet om utfallet når vokteren Agnar nå har overlatt roret til en «blodfersk guttunge».

«Ja, selvsagt», sa Odin. «Men vi har det ikke travelt. Jeg og Loke har inngått et veddemål, skjønner du. Og nå må tingene få spille seg ut, for å se hvem som vinner. Eller, det er ikke helt sånn, selvsagt. For jeg vinner jo.»

(Side 154.)

Loke har oppildnet en predikant i en lokal kristen sekt (der Idas foreldre er medlem) til kamp mot de hedenske kreftene, og det ligger an til en alt annet enn rolig helg på landet.

«Er du skuffet over gudene, Agnar Bru?»
Ingenting gikk den fyren hus forbi.
«Jeg vet ikke, skuffet, det er vel, jeg, ja, jeg vet ikke hva jeg skal si», sa Agnar.
«Der har du menneskeheten», sa Odin og smilte. «Kronisk skuffet over gudene. Korte liv. Veldig mye følelser. Og så er dere fryktelig kveldstrøtte.»
«Ja, ja», sa Agnar.
«Du skal få lov til å gå og legge deg nå», sa Odin og gjorde en raus bevegelse med hånden.
«Du», sa Agnar forsiktig. «Er det ingen som har veddet på at guttungen kommer til å være den som fikser alt?»
Odin lo. «Nei, selvsagt ikke. Gudedyr mot en ussel flokk jesusdyrkere. Og så en blodfersk guttunge. Det får være måte på hvor dårlige odds man gidder å vedde med.»
«Da gjør jeg det», sa Agnar Bru alvorlig. «Jeg vedder på Amund.»

(Side 156.)

Udyr inneholder mye av det jeg liker aller best i fantasy-sjangeren. Ideen om at de gamle gudene ikke forsvinner bare fordi de blir glemt, men lever midt i blant oss så og si, er grunnlaget for to av mine… topp 10 (? Vel, la meg si topp 100 i alle fall) bøker noen sinne (American Gods av Neil Gaiman og The Long Dark Tea-time of the Soul av Douglas Adams), og premisset i Udyr er vel så orginalt og gjennomføringen såpass god at jeg blir sjarmert i senk.

Samspillet mellom Amund og Ida er noe av det som bærer historien. Idas oppvekst i en kristenkonservativ ramme er kanskje ikke vanligvis det beste grunnlaget for å bli de norrøne gudedyrenes forkjemper, men i Ida bor det ting hverken foreldrene eller noen andre har sett eller drømt om.

Det var en ting som hadde skjedd i dag, som var finere enn alt det andre. Alt det rare og merkelige, alt det spennende og sinnssyke.
Amund hadde sagt men les da, og han hadde sagt finn ut av ting!
Ida hadde sett opp på ham for å sjekke om han var spydig, om han bare tullet med henne. Men han mente det virkelig. Han var utålmodig og ivrig. Han ville at hun skulle lese, at hun skulle være smart, at hun skulle finne ut av ting.
Det hadde aldri noen villet før. Ikke sånn. Lærerne ville jo at hun skulle være flink på skolen, og mamma og pappa syntes også det var helt fint at hun fikk greie karakterer. Lærerne, særlig norsklæreren, oppmuntret henne til å lese og finne ut av ting. Men det var jo bare jobben hennes, hun skulle liksom si sånt til alle. Ingen trodde egentlig hun fikk det til. Foreldrene likte best at hun var sånn passelig, gjorde det hun fikk beskjed om. Ikke gjorde for mye ut av seg. De tingene hun likte å lese, var ikke lekser. De bøkene hun leste på biblioteket var syndige og feil, hun visste jo det.
Men Amund mente det han hadde sagt. Helt på ordentlig. Han ville det virkelig. Ikke fordi hun skulle være flink jente, for at hun skulle være lydig, men fordi han trodde hun kunne fikse det. Bare trodde det. At hun kunne finne ut av viktige ting på egen hånd. Ved å lese.

(Side 158-159.)

Gleden ved å lese for å lære gjør at jeg kjenner meg igjen i Ida, selv om bakgrunnen vår er helt forskjellig, og at hun indirekte kommer inn på janteloven som eksisterer i norske klasserom gjør nok at jeg heier litt ekstra hardt på ungdommene.

«Tror du karakterene mine er veldig dårlige?»
«Eh, ja? Du… sier jo ikke noe på skolen, liksom. Og gjemmer prøvene dine når venninne dine sitter og klager over firere.»
«Så da tenker du at jeg får… treere?»
«Ja.»
Ida trakk på skuldrene igjen.
«Det er jo dårlige karakterer som er flaut», sa han.
«Nei…» sa Ida.
Han så på henne.
Pen. Modig. Og smart? Hun skulle nok fikse alt på Bru gård, hun.
«Men drit i det», sa Ida. «Vi har større problemer enn sekserne mine.»
«Ja», sa Amund. «Men greit å vite at du plutselig er smart, liksom. Tipper vi kan bruke det til noe.»

(Side 250.)

Det er heller ikke akkurat negativt at Udyr er en morsom bok. Ikke helt «latteranfall på bussen»-morsom, kanskje, men definitivt «trekke på smilebåndet og småhumre litt jevnlig»-morsom.

Det er (uungåelig?) ikke helt fritt for ungdomsforelskelse. Det var vel den delen av boka som appellerte minst til mitt 45-år gamle jeg. Hadde jeg vært 15 hadde låta vært en annen så jeg kan uten problemer tilgi Tofte det. Stipendiat Gro Mandam, som er i ferd med å innse at det hun har forsket på i lang tid og som skulle være grunnlag for både doktorgrad og nobelpris (ambisjonene står det ikke på) snarere viser seg å være… null og niks, finner et eple fra Bru gård i arkivene og dukker også opp på gården midt i det hele. Hun uttrykker nok mine følelser på akkurat det området bedre enn tenåringene:

«Herregud», sa Gro. «Jeg hadde virkelig ikke orket å være femten igjen. Har vi reddet verden nå?»

(Side 307.)

Om du ikke har forstått det allerede: Jeg anbefaler Udyr på det varmeste.

I november var jeg i Oslo noen dager. Udyr lå hjemme halvlest, men jeg oppdaget at Kristine Tofte skulle signere boka hos Outland i Kirkegata en av dagene, og da måtte jeg jo benytte sjansen og sikre meg et signert eksemplar. Dermed har jeg faktisk to eksemplarer av boka, og siden det over det ganske land sitter potensielle lesere i isolasjon, karantene eller en eller annen grad av sosial distansering passer det vel med en giveaway? For ordens skyld er det altså den usignerte kopien jeg gir bort, og siden det var den jeg hadde begynt på er den (pent) lest en gang. Om vi sier trekning søndag 5., så kan den kanskje komme frem til ny eier før skjærtorsdag til og med, påskegul og fin som den er. Kommentar under her er ett lodd, kommentar på hhv Facebook og Instagram gir også lodd. Og del gjerne 🙂

Boka er trukket, vinner ble Leseverden som kommenterte på Instagram.

Jeg har kjøpt begge eksemplarene sjøl.

Photobooth: A Biography – Meags Fitzgerald

Mirthful Leave a comment

I’ve become especially fond of looking for non-fictional graphic books when I browse the selection at the library, and so I did not hesitate in picking up Photobooth: A Biography by Meags Fitzgerald. I’ve never been bitten by the photobooth bug myself, though had the cost locally been cheaper I might have been (it was 50 kroner, or about 8 dollars back in the early to mid 90’ies when I was the right age). Meags Fitzgerald, on the other hand, was bitten, and hard. The book tells the history of the photobooth and some of the inventors who created and improved it. In paralell we get the history of Fitzgerald’s love-affair with photobooths, which spans at least a decade.

The art in this book is stunning. Both the loving depiction of different models of photobooths at their locations and the «copies» of photobooth pictures, both the author’s own and historic ones are a feast for the eyes. It’s also fascinating how such an oddly specific subject can work as a foundation for a book, and how something can be both very, very specialised as a hobby while dealing with something so incredibly mainstream (who over the age of twenty or so hasn’t had their picture taken by a photobooth?).

I must admit to being inspired to search out a photobooth or two. Unfortunately, chemical photobooths may be very hard to find these days. Not just because digital ones are much easier to maintain and offer more flexible options for the consumer (a choice of size of pictures, for example), but because some of the chemicals used are actually quite dangerous to handle, and so the EU (according to the book) were discussing banning them entirely in 2016. The chance of me finding a booth in Europe might therefore be slim. However, the website for enthusiasts, photobooth.net, which is also discussed by Fitzgerald, offers a location search, and while there are none listed in Norway, there are a few listings in places I might find myself this summer (pending the ongoing corona pandemic). If I do find one, I’ll be sure to share any pictures.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Gender Queer – Maia Kobabe

Mirthful Leave a comment

Gender Queer is a graphic memoir about growing up not feeling at home with the body you are given, and especially not with the expectations that come with that body. Maia Kobabe grew up (mostly, e was born in 1989, as far as I can calculate) before the internet became a total immersion experience, and hence at a time when finding «other people like me» was a much more difficult process. This memoir tells the story of eir process from being perceived as a «tomboy» when e was little enough that that was an option, hitting puberty and struggling with that on a whole other level than eir friends and slowly discovering that not only are there more options sexuality-wise than boy+girl, but that «boy» and «girl» in themselves are identites that can be questioned.

The artwork is charming and effective, the story is told through both pictures and text. You can feel the author’s frustration through the page when confusion sets in and the elation em feels when answers reveal themselves is echoed in the reader.

Kobabe is lucky enough to have been born into a loving family, who may fumble pronouns, but who are generally supportive. This is in a way refreshing, as the main focus remains on eir own struggles to understand emselves, rather than any particular search for acceptance (though there is some of that, too).

It is perfectly possible to read this as a beautifully written and illustrated, interesting memoir, an insight into a life not like (or like?) yours. I certainly felt like it helped me understand the feeling of being not-cis much better than I’ve really done before.

If you are, however, questioning your own gender, it can (probably? surely?) work as a bit of a guide. An older person who’s already been through the process sharing eir experiences to help you in your «quest», so to say. Kobabe also references other LGBTQ+ writers and researchers throughout, so while there is no actual «further reading» section, I noted a list of authors and books to check out.

This particular frame resonated especially with me, as it echoes an actual statement from a young person I know:

Text in image is: "Quote from an entry I wrote in 2004, when I was 15:" (on drawn note-paper:) "I don't want to bea girl. I don't want to be a boy either. I just want to be myself."

And while that does not mean that the young person in question is neccessarily gender queer, it does mean I’m going to make sure to somehow get this book into their hands.

But first I’m going to plop this copy into the hands of my eldest child.

In all, Gender Queer is probably the best LGBTQ+ book I’ve read so far.

(Note: I’ve tried my darndest to use correct pronouns throughout. If I’ve messed up, I’m sorry, please let me know!)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Podcast meg her og podcast meg der

Mirthful Leave a comment

Jeg har liksom aldri helt klart å hoppe på podcast bandvogna. Jeg hørte på et par episoder av Cider Chat, og skrev til og med om podcasten på drikkelig.no i 2016 (!), og jeg har hørt noen episoder av Overgjæret og Whiskycast, men det er sikkert et par år siden sist. Jeg hadde store planer om å høre på Maltprat, men det har blitt med tanken. Det er selvsagt ikke tilfeldig at alle jeg faktisk har hørt på er drikkevarerelatert, tanken var jo å fortsette serien bloggposter om podcaster på drikkelig.no.

Men jeg har hatt app installert på telefonen, og oppdager stadig nye podcaster som høres interessante ut via blogger, Facebook-kommentarer eller andre kanaler og legger meg til som abonnent. Men så… kommer jeg liksom aldri så langt? Noen tipset om at Alan Alda har en podcast hvor en episode er med skuespillerne fra MASH som mimrer og jeg bare… I’m all down for that! Og så har jeg bare klart å høre på én av episodene hans, og det var ikke MASH-episoden. Med de andre står det enda dårligere til, jeg abonnerer på, men har enda ikke hørt på en eneste episode av: En varg söker sin pod, The Dollop, Out to Lunch with Jay Rayner, Foreldrerådet, The Scathing Atheist, Tråd, Coming Out with Lauren & Nicole, Love to Sew, Stolthet og fordom – en litteraturpodcast og Dolly Parton’s America.

Men forrige uke nevnte @purplepieceofpaper på Instagram podcasten Books Unbound og som vanlig la jeg meg til som abonnent, men i motsetning til «som vanlig» kom jeg plutselig på den et par dager etterpå når jeg det passet å høre på noe. Og… den er helt perfekt. Podcasten består i grunn bare av Raeleen og Ariel som småprater om bøker. De har faste tema: Leser akkurat nå, sist kjøpt og anbefalinger basert på innsendte, ganske spesifikke, forespørsler. Og det er akkurat passe engasjerende, så jeg kan høre på det mens jeg gjør andre ting. Jeg hører på en episode mens jeg skriver dette, faktisk. Og det betyr at jeg kan høre på på jobb! For, joda, jobben krever konsentrasjon, men mange av oppgavene jeg gjør krever bare en viss grad av konsentrasjon. Og siden jeg jobber i åpent landskap er det ofte lettere å konsentrere seg med lyd på øret. Vanligvis blir det musikk, men ja, det er jo veldig fint å kunne variere.

En bonus med Books Unbound er at selv om de snakker om en hel haug med bøker jeg ikke har lest, så er noen av anbefalingene for bøker jeg har lest og ELSKET eller for bøker jeg allerede har kjøpt eller notert at jeg skal få tak i. Med andre ord har vi delvis overlappende smak, og for meg er det en forutsetning for å gidde å høre på/se på/lese noens tanker om bøker. Jeg var i grunn allerede solgt på podcasten når jeg kom til episode 3, og så får de et anbefalingsforespørsel: «En bok om overgangen fra tenåring til voksen, å finne ut av hva man vil med livet og å føle seg litt lost». Og jeg tenker «Giant Days»! (Tegneserie/graphic novel), og så sier de jaggu meg Giant Days. Og ikke nok med det, men de kommer på at de skal nevne en film også, og i det øyeblikket de sier film tenker jeg «Reality Bites!» og så er det akkurat den de anbefaler. Så, ja, dette går jo strykende.

Den eneste ulempen er jo at Mt TBR vokser ukontrollert, men det er jo ikke akkurat noe nytt.

Dessverre har ikke podcasten eksistert så lenge, det er bare 17 episoder så langt, og med ukentlige episoder kommer jeg til å slippe opp ganske kjapt med den hastigheten jeg jobber meg gjennom dem med nå. Så da kan jeg kanskje få prøvd å høre på noen av de andre på den ganske lange lista? Håpet er jo at noen av dem kan fungere like bra som Books Unbound.

Reading Women la jeg faktisk til etter at jeg begynte å høre på Books Unbound. Den oppdaget jeg via Liz på Travels in Retrospect, som postet om utfordringen podcasten kjører i år, som ikke overraskende heter Reading Women den også… Utfordringen passer jo godt med min plan om å lese færre gamle hvite menn, så jeg har lagt inn lista i regnearket mitt og til og med krysset av et par som fullført allerede. En bonus er at mange av punktene utelukker gamle hvite damer også, så det bør være positivt for mangfoldslesemålene mine på alle måter. Utfordringen har jeg altså tenkt å følge opp, men om podcasten er verdt å høre på kan jeg ikke uttale meg om ennå, det får jeg eventuelt komme tilbake til.

Har du en podcast å anbefale (bokrelatert eller ikke)?

Bokbloggerpris og the woes of a booklover

Mirthful Leave a comment

Ok, de to tingene i tittelen har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre, men dette innlegget skal handle om begge likevel.

Siden 2014 har Bokbloggerprisen blitt utdelt hvert år (for bøker for foregående år, den første var altså for bøker fra 2013), men i fjor hadde den forrige komiteen ikke bare fått for mye annet å gjøre, men fått så mye annet å gjøre at de ikke egentlig hadde tid til å finne etterfølgere en gang. Vel, jeg klarte visst å melde meg frivillig, og fikk overlevert nok info til å kunne avholde avstemning i november. Og nå har vi hatt ny nominasjonsrunde, jeg har talt stemmer og fått hjelp av Astrid Terese og Bjørg til å sjekke om nominerende bloggere (og Instagrammere og YouTubere, siden vi har utvidet nedslagfeltet til å dekke litteraturformidling i sosiale medier bredere de siste årene) og nominerte bøker var innenfor regelverket. Jeg antar det betyr at vi tre er den nye Bokbloggerpriskomiteen? Vel, i alle fall, kortlista er klar. I morgen (mandag 24. februar) klokka 12 offentliggjøres den på Bokbloggerprisens hjemmeside. Og så starter samlesingen i mars, og i år håper vi å virkelig få til litt blest rundt det, så vi har gjenopplivet Twitterkontoen til prisen og laget en ny Instagramkonto (den gamle har ingen lenger tilgang til, og jeg klarte ikke å overtale Instagram til å sende meg passord-resett-mail). Følg gjerne, og watch this (or rather that) space.

Så over til en helt annen kettle of fish. Det er en stund siden Adlibris begynte å bruke Helt hjem, og omtrent like lenge siden jeg først ble irritert av «tjenesten». Jeg bestiller faktisk en del bokpakker i løpet av et år (det er fint lite sammenheng mellom hvor mange bøker jeg leser og hvor mange bøker jeg kjøper, er jeg redd). Siden de begynte med Helt hjem virker det som om det er helt tilfeldig om pakka havner på Post i butikk, i postkassa eller «på dørmatta». Yay og yay til de to første. Nay, nuh-uh, nope til det siste.

I sommer kom det en pakke mens vi var på ferie. Den ble hengt på dørhåndtaket i en hvit pose. Siden vi bor i rekkehusleilighet der døra er synlig fra gangveien gjennom borettslaget er det omtrent like lurt som å henge en lapp på døra der det står «Hei! Vi er bortreist!» med store bokstaver. Heldigvis var naboen hjemme og jeg fikk meldt fra til henne så hun hentet den inn.

Men sett helt bort fra sikkerhetsrisikoen ved å annonsere at det ikke er noen hjemme er jeg ikke begeistret for leveringsmåten uansett. Vi bor i Trondheim. Det er VÆR i Trondheim. Og døra vår står værhardt til. Om det blåser fra vest, og det gjør det faktisk ganske ofte, slår alt været inn mot døra. Vi har hatt så harde snøføykfonner mot inngangsdøra at vi nesten ikke fikk den opp (to voksne mennesker måtte lene all sin vekt mot den). Så jeg har ikke vært overbevist om at en plastpose, som tross alt er åpen i toppen, er nok beskyttelse mot vær og vind.

Og vi har tross alt den aldeles utmerkede oppfinnelsen POSTKASSE. Og nei, det er faktisk ikke mer praktisk for oss å få pakka på døra, siden vi uansett må forbi postkassa på vei hjem. Det eneste scenariet jeg kan se for meg er om jeg var hjemme alene, for syk til å gå ut, og hadde sluppet opp for lesestoff. Let’s face it, det er ikke særlig sannsynlig. Er det en gang mulig å slippe opp for lesestoff?

Så, ja, jeg har irritert meg en stund. Men så. Så fant Helt hjem ut at de skulle droppe plastposen. Ikke spør meg om hvorfor. Og spør meg i alle fall ikke hvorfor de valgte å gjøre det en dag det lå fem cm med slaps utenfor døra vår.

Sånn så pakka ut når jeg hentet den inn litt over sju. Det vil si, bildet er tatt når jeg kom hjem den dagen, så når jeg hentet den inn var den krøllete delen av pappen fortsatt gjennomvåt. Budet hadde i alle fall hatt vett nok til å lene pakka opp mot veggen.

Fukten hadde nådd bøkene, men bare så vidt.

Og selvsagt hadde jeg fått nye bøker fra Adlibris om jeg hadde bedt om det, men det er ikke poenget, for hvorfor skal noen få lov til å ødelegge helt nye bøker i hytt og pine bare fordi om ikke jeg personlig blir økonomisk skadelidende. Det er faktisk en relativt grunnleggende del av jobben din som «leverandør av posttjenester» å sørge for at du ikke ødelegger pakkene på veien mellom avsender og mottaker.

Så jeg sendte en mail til Adlibris og spurte om det virkelig var sånn at jeg måtte betale 49 kroner for å få pakken levert med Bring for å være sikker på å skulle måtte hente den på post i butikk og IKKE få den levert på døren. De beklaget forsåvidt, men løsningen deres var:

«Neste gang du gjør en ordre kan du sende oss ordre nummeret så skal vi ta bort frakten vist du velger Bring.» (sic. for ordens skyld)

Men neste gang er det jo ikke sikkert at det er slaps? Og hva med neste gang deretter, og deretter? Jeg nekter å være med på å støtte opp om to bedrifter som behandler bøker på den måten (ja, jeg mener Adlibris må ta sin del av skylda).

Så da måtte jeg på jakt etter ny bokpusher, da. For norske bøker bruker jeg gjerne klikk og hent, enten på Ark eller Norli. Delvis fordi jeg innbiller meg at det er bra for utvalget lokalt at jeg bruker mitt lokale utvalg, så og si. Men for utenlandske pocketbøker er det ikke like aktuelt, det er grenser for hvor mye penger jeg har å strø om meg med.

Amazon utgår. Book Depository er kjøpt opp av Amazon. Så da utgår det.

Nå har jeg testet Wordery. Det fungerte utmerket. Bøkene kom riktignok i hver sin pappkonvolutt, men de ble levert i postkassa.

Dette er ikke oss – Neda Alaei

Mirthful 2 Comments

Dette er ikke oss skulle jeg egentlig bare begynne på en kveld. Lese en 40-50 sider, bare, og så se en episode Masterchef Australia før jeg la meg. Men så var klokka plutselig halv elleve og boka var utlest. Du kan vel si jeg ble fenget, og det i seg selv er et megastort pluss i margen etter et leseår der nye bøker ikke fenget meg i det hele tatt.

Sanna går på ungdomskolen og bor alene sammen med pappa etter at mamma døde for nesten et år siden. På skolen har hun ikke så mange å snakke med etter at bestevenninnen siden førsteklasse heller vil være sammen med den nye jenta i klassen. Så begynner Yousef i klassen. Han og Sanna finner hverandre i interessen for å ta bilder, men Yousef oppfører seg helt annerledes på skolen enn når han og Sanna er alene sammen. Hjemme er det heller ingen å snakke med, pappa vil bare skrive og sove. Han spiser lite og gjør ikke husarbeid, Sanna gjør så godt hun kan for å passe på ham. Men det går selvsagt ikke bra i lengden, en fjortenåring skal ikke og kan ikke være voksenpersonen i husholdningen.

Han spør meg hva som skjedde som gjorde at jeg greide å ta bilder likevel. Jeg svarer at jeg ble lei av å være enda en feig person i livet mitt.

(Side 108.) Sannas foreldre var store fans av Kent, Sanna har fått musikken inn med morsmelken, og tekststrofer fra Kents katalog gjennomsyrer boka. Det fungerer utmerket selv for meg som overhodet ikke har noe forhold til Kents musikk, men jeg mistenker det ville vært enda mer effektfullt om jeg hadde hatt det.

Neda Alaei har skrevet en bok om omsorgssvikt, men det er (nesten) ingen skurker i denne historien. Pappa Mikkel burde nok oppsøkt hjelp mye tidligere, men det er jo lettere sagt enn gjort, og det er hjerteskjærende å se hvor langt Sanna strekker seg for å være forelder for sin egen far, selv etter at andre voksne omsorgspersoner har blitt oppmerksomme på situasjonen og prøver å hjelpe er hun i fornektelsen og skylder på seg selv.

Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og følelser av bunnløs tomhet. Jeg skulle ønske det var mulig å ta bilder av følelser, følelsen av å være den eneste i verden.

(Side 131.) Det er godt driv i historien og Sannas fokus skifter mellom ensomheten blandt de jevnaldrende – med tilhørende fokus på hvem som følger og liker hva på Instagram og i andre sosiale medier – og ensomheten i hjemmet. Det er passe mye ungdomsforelskelse innblandet og en god balanse i historien om Sanna og Mies strandede vennskap som man kan mistenke både er en årsak og en konsekvens av at Sanna ikke har det så bra hjemme. Dette er ikke oss anbefales på det varmeste.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Vintertonar – Anders Totland

Mirthful Leave a comment

Vintertonar av er Anders Totlands debut som romanforfatter for voksne. Jeg begynte å følge Totland på Twitter etter å ha lest Den norske slavehandelen i fjor, og bestilte Vintertonar når den kom ut i høst, men siden lesehøsten var preget mer av fravær av lesing enn nærvær skulle det en nomineringsfrist til for å dytte meg i gang (det speedleses her nå, vi får se hvor mange jeg rekker).

Isak har egentlig brutt kontakten med faren og (halv)søsteren Rakel, og hele øysamfunnet de tilhører, etter at moren tok ham med og flyttet til byen når han var 16. Men så ringer svogeren og ber ham komme hjem, faren er syk og har ikke lenge igjen. Isak reiser, uten helt å vite hvorfor. Hjemme hos en døende far, som ikke akkurat virker overbegeistret for å se ham, begynner Isaks oppfatning av familiens historie å slå sprekker. Hvem er skurken og hvem er helten i fortellingen? Hvor mye husker han egentlig, og husker han riktig? Hvorfor dro han og moren, og hvorfor fulgte ingen etter?

Vintertonar forteller både om sviktende kommunikasjon og sviktende hukommelse. Isaks minner er ikke til å stole på, men det er vanskelig både for ham og leseren å få grep om hva som er den egentlige historia, for de som vet sier ingenting. De sa ingenting den gangen, og de er nesten like ordknappe nå. Glimtvis dukker det opp en setning eller to, men ingen helhetlig «Nå skal du høre her»-historie, selv når det bør bli tydelig for Rakel at det er det som trengs.

– Du hugsar det ikkje, du?
Ho ser på meg med overraska blikk.
Eg trekker på skuldrene. Prøver å tenka etter, men finn ikkje noko minne av fjellturar saman med Rakel og Gunnar.
– Nei, eg gjer eigentleg ikkje det, seier eg.
– Så rart, seier Rakel. – Dei første gongene var du jo veldig liten, men etter kvart… Hugsar du verkeleg ikkje at morfar tok oss med på tur når det blei for dårleg stemning heime, når mor di var på det verste?

(Side 79.) Jeg kjenner jeg blir frustrert, både av Rakel og Jon, som jo er voksne, tilsynelatende fornuftige, mennesker og måtte kunne forstå at det hjelper å si ting høyt i stedet for å prøve seg på tankeoverføring. Og over Isak som ikke bare sier «Men fortell meg, da, din versjon av hva som egentlig skjedde?» Men det er jo nettopp sånn dynamikken i en del familier er, og i denne familien har alt gått på tverke for lenge siden, så det er kanskje ikke å forvente at de skal klare å sette ord på historien.

At alt blir mer poetisk på nynorsk er jo en kjent sak. Denne boka er i alle fall med på å forsterke det inntrykket, den er stappfull av små glimt av poesi i de hverdagsligste ting.

Det knirkar i dei gamle fjørene, sjølv om eg prøver å setja meg så stille eg klarer, for ikkje å vekka far i sofaen. Det stive stoffet i puta gjev forsiktig etter. Lyden av gammalt handverk skjer gjennom lufta.

(Side 25.) Og sånn sett er den verdt å lese for språket alene.

Historien er jeg bare sånn passelig fornøyd med. Jeg skulle gjerne hatt den der «slik og sånn var det altså det skjedde» i stedet for alle de vage dryppene og hintene som Isak må klare seg med. Det er for mye som forblir usagt, selv om jeg skjønner at det er et litterært virkemiddel og både helt sikkert meningen og muligens korrekt avgjørelse: Det er langt fra sikkert at boka hadde vært bedre med en overtydelig resolusjon, en avsluttende scene der Poirot forteller alle hva det egentlige hendelsesforløpet var funker i Christie-style krim, men neppe i norsk samtidslitteratur. Men det er i alle fall det som gjør at boka ikke blir noen fulltreffer for mitt vedkommende, jeg er fortsat frustrert og føler at jeg aldri fikk noen resolusjon når siste side er lest, og det liker jeg ikke. Bra bok, men ikke fullt så bra som jeg hadde håpet, altså. Vi får si det sånn.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Benny går berserk – Tom Erik Fure

Mirthful Leave a comment

Benny elsker jul. Ingen elsker jul så mye som Benny. Men så kommer han hjem to dager før jul og oppdager at foreldrene har fått det for seg å reise til «Granka» i julen! Krise! Og enda mer krise: De skal reise sammen med familen til Ken, som Benny er hemmelig forelsket i. Operasjon stopp sydenjul må igangsettes. På veien får Benny hjelp både av naboen Magda-Rose, forhenværende filmstjernediva, og bestevennen Akemi, som elsker jul nesten like mye som Benny, selv om de har ganske forskjellige tradisjoner.

Benny går berserk av Tom Erik Fure er en bok om vennskap på tvers av generasjoner og kulturer, om å være i skapet og kanskje komme ut og om familie som både irriterer vettet av deg, men som du er glad i likevel og som kanskje kjenner deg bedre enn du aner. Ikke minst er det en genuint morsom bok, der Bennys desperasjon når stadig nye – ganske urealistiske – høyder ettersom julaften nærmer seg.

Benny holdt badebuksen opp foran seg og studerte den skrekkslagen. Han kom til å være synlig fra verdensrommet i denne! Den var neongul og full av bananer!

Benny rødmet bare ved tanken og leste kortet som fulgte med:

Kjære gutten vår,
God jul! Synes denne var så luddi at du bare måtte få den allerede nå!
Stor klem fra mamma og pappa

PS! Ikke gå helt bananas nå, da. Hehehe.

Den siste setningen var skrevet i farens håndskrift, og badebuksen var ikke luddi i det hele tatt! Den var faktisk på grensen til barnemishandling og nesten grunnlag for å ringe barnevernet! Når skulle foreldrene hans skjønne at han var alt for gammel til å gå i badebukse og trengte badeshorts?! Gjerne en som gikk ned til knærne og hadde lommer og faktisk helst egentlig var en bukse med tilhørende jakke og lue, og hva skulle han med badebukse uansett, det var jo midt på vinteren, for svingende!

(Side 45-47.) Boka er illustrert av Kenneth Larsen (som ellers er kjent for tegneserien Bestis) og bildene er akkurat passe sprø og herlige, min personlige favoritt er nok Bennys lillesøster Belinda som Grinchen (Belinda er likegyldig til sydenjul så lenge hun får ha med seg mobilen, later det til):

Boka anbefales, både til målgruppen (8-12 eller noe sånt?) og til voksne. Det er ikke som om vi ikke alle kan ha bruk for litt humor og kjærlighet.

Boka har jeg kjøpt selv.

Heltinner jeg har møtt – Arnhild Skre

Mirthful Leave a comment

Det var en kommentar på et innlegg som handlet om noe helt annet på en eller annen Facebookgruppe som gjorde meg oppmerksom på at Heltinner jeg har møtt av Arnhild Skre eksisterer. En reservasjon hos biblioteket ble kjapt sendt avgårde og vips hadde jeg boken i hende.

Skres prosjekt er interessant. Hun tar for seg et utvalg jenter/kvinner fra litteraturhistorien (pluss noen fra viser, film og til og med dataspill), gruppert etter når hun i eget liv opphøyde dem til heltestatus. Vi får møte Milly Molly Mandy fra Skres barndomlesing, Mette Marit spenner over både «tweens» og tenår, vi møter 70-tallets politiserte heltinner Bjørg og Unni og en gjenfunnet kjærlighet for klassikere når Skre bikker førti. Blant annet. Hver heltinne får både faktaboks, gjenfortelling av grunntrekkene i verket og Skre gjenleser og kommenterer både kritisk og kjærlig. Om Milly-Molly-Mandy (på side 28-29):

«De kaster blår i øynene på deg,» sa farmor da jeg ti år senere begynte å lese Det Nyes noveller og motestoff. I dag ser jeg at det var lesestoffet hun selv valgte til meg som sterkest hindret meg i å se klart. Brisley lovet beundring og ros for å være nyttig, dyktig og pliktoppfyllende. Det tok år å oppdage hvor lite sant dette løftet var.

Heltinner jeg er møtt er på sitt sterkeste nettopp i kontrasten mellom det nostalgisk, kjærlige blikket fra barne- og ungdomstidens lesing og den kritiske samtidige røsten som både er blitt voksen og har skaffet seg litteraturfaglig bagasje. Vi har lest mange av de samme bøkene, Skre og jeg (om en til dels på forskjellige stadier i livet), og refleksjonene over heltinnene og hvike rollemodeller de var, er og kan være er interessant lesing. Skre klarer også å legge bøker til leselisten min (og som jeg har skrevet før, en bok-om-bøker som ikke gjør det er mindre vellykket).

Men utover i boka dukker det for det første opp småfeil som irriterer meg, og etterhvert føler jeg at narrativet stagnerer og prosjektet faller sammen og jeg begynner å krangle med Skre.

Feilene, først. Det er filleting, men også sånt som jeg ikke skjønner at et seriøst forlag ikke har klart å fange opp i korrektur. I kapittelet om Lille My på side 175:

På vei inn i trettiårsalderen var jeg fead up med kulturens krav om å bli en oppofrende mor og – enda mer – med kravet om å være en oppofrende kone. Absolutt fead up var jeg med det. (Sic)

Det kan jo ikke være trykkfeil heller, når det gjentas. I følge Urban dictionary betyr fead: «A person who is both fed up and dead at the same time.» Men det uten «up», og det Skre vil fram til heter altså «fed». To sider senere står det «loonere» når jeg er rimelig sikker på at det er «lonere» som menes (selv om «loonere» er ufrivillig morsomt). I faktaboksen om Stolthet og fordom på side 220 kan vi lese:

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) er en omarbeidet versjon av romanen Ellinor og Marianne som Austen skrev 1795-1796.

Det er jo selvsagt vrøvl. Ellinor og Marianne ble riktignok omarbeidet, men den endelige romanen heter Sense and Sensibility (med hovedpersonene Ellinor og Marianne…). Forgjengeren til Pride and Prejudice het First Impressions, og den ble sannsynligvis skrevet 1796-1797, dessuten.

I faktaboksen om Nemi på side 264 er etternavnet stavet Montaya. Det skal selvsagt være Montoya, etter Iñigo Montoya fra The Princess Bride.

Og feilene, bagateller som de tross alt er, hadde kanskje ikke gjort meg like mye hvis ikke jeg altså også hadde begynt å krangle med forfatteren, delvis på detaljer i gjenfortellingen. At ingen i familien til Elisabeth får vite om frieriet fra Mr. Darcy (side 225)? Selvsagt får Jane vite, åpenheten mellom de to søstrene er et av historiens fundamenter, det hadde vært en helt annen roman ellers, så hva babler du om? At Florence Nightingale nevnes i samme setning som Solveig, og lot «mennene utføre heltedådene og ventet med kjærlighet, bandasjer og uendelig tålmodighet til seierherrene kom hjem» (side 270) er en merkelig tolkning av historien. Riktignok var ikke Nightingale på frontlinjen, men nær nok, skulle man tro, og på feltsykehusene under Krimkrigen var det vel ikke akkurat overflod av triumferende hjemkomne «seierherrer». Og når Skre skriver om Pippi på side 307 får jeg lyst til å kyle boka i veggen:

Hun er for ensom, for forsert. Hun lager for mange problemer for seg selv til at hun noen gang virkelig har klart å interessere meg. Jeg misunner Pippi fordi hun er så sterk og sikkert også fordi hun er rik, men jeg kunne ikke tenke meg å ligne henne på noen annen måte. Om hun vekker nysgjerrighet hos meg, er det rent teoretisk, fordi hun stiller spørsmål ved konvensjonene. Likevel var og er Pippi en barnebokfigur jeg merker at jeg synes mest synd på. Hun virker ikke ærlig. Hun hopper og spretter og jubler i vei, men ser ikke ut til å ha det godt. Slike er ikke heltinner.

That’s a bit rich fra noen som nettopp har hyllet Beatrix Kiddo fra Kill Bill som heltinne (jada, problematisert og alt, men likevel). For hun later jo til å ha hatt det godt, ikke sant? Det er da forøvrig også et merkelig kriterium for å være heltinne, at du skal ha det godt? Dessuten, liker du ikke Pippi kan vi ikke bli BFFs. Sånn er det bare.

Og er det så mye vold i tidlig Nemi som Skre skal ha det til?

Stemningsargumentet «Jeg var sur den dagen, derfor dro jeg til deg,» holder imidlertid ikke helt som rettferdiggjøring. Det kan til nød være unnskyldning en gang i mellom. Hos Nemi skjer ikke dette bare av og til, hun ber heller ikke så ofte om unnskyldning.

(side 282) Jeg måtte hente ned Enhjørninger og avsagde hagler fra hylla og bla meg gjennom, og jeg fant tre striper der Nemi deler ut slag og en der hun selv får en veske dasket i hodet. Så jeg skal gi Skre rett i at om man leser det som «Nemi slo faktisk til den pene servitøren med knyttet neve» kan man nok si at det er mye vold i Nemi. Her tror jeg problemet er at Skre tar volden mer bokstavelig enn jeg gjør. Jeg tolker de tegnede knyttneveslagene som metaforer eller overdrivelser, på samme måte som at jeg antar at når Nemis lange svarte hår står rett til værs er hun tegnet sånn for å se skremt ut, ikke fordi noens hår faktisk kan stå rett til værs. Her får vi være uenige om tolkning.

I kapittel 9 virker det nesten som om en heltinne har falt bort, for plutselig dukker det opp flust av referanser til Calamity Jane. I den første refereres det til filmen fra 1953, men i motsetning til de andre verkene som omtales som jeg ikke har lest/sett/hørt gis det ingen synopsis av musikalen Calamity Jane. Jeg, som hovedsakelig har et forhold til den historiske personen, blir derfor totalt forvirret av at hun visstnok «ble en komisk figur fordi hun ikke var dame på den «riktige» måten» (side 240) og at hun «måtte skifte garderobe og bli «kvinne» for å få mann og barn og en hjemmekos som på 1950-tallet var verdt mer enn all verdens jobber og lønn» (side 258). Her lurte jeg virkelig et øyeblikk på om det var meg eller Skre det hadde rablet for når Skre referer til et årstall som er nesten 100 år senere enn der jeg mentalt hadde plassert Calamity Jane (en smule unøyaktig, skal jeg innrømme, jeg trodde hun levde på midten av 1800-tallet, men hun ble født i 1852). Men Skre snakker selvsagt om filmen (som virkelig virker å være bare løselig knyttet til faktisk historie). Når Calamity Jane igjen nevnes i oppsummeringen av kapittelet, sammen med de tre heltinnene det egentlig har handlet om, konkluderer jeg med at hun var ment å være en av de utvalgte i et tidligere utkast av boka, men ble klippet på noe tidspunkt uten at alle referanser forsvant.

Men Skre lykkes i alle fall med å få meg til å ville lese Martha Christensens Dansen med Regitze og å søke opp Bodil Nilsens viser om Trille. Og noen nyttige refleksjoner har jeg også fått med meg på veien, så en total fiasko var boka ikke for meg. Men jeg hadde håpet på noe mer, og følte at boka holdt det den lovet til vi var omtrent halvveis. Så kanskje jeg skulle anbefale å lese første halvpart av Heltinner jeg har møtt, så kan du heller gi deg etter kapittel sju eller deromkring.

Boka har jeg lånt på biblioteket.