Kategori: Children’s books

Bak Mumme bor Moni – Gro Dahle

Mirthful 1 Comment

mumme_moniI dag har jeg lest Bak Mumme bor Moni for fireåringen. Vi lånte den på biblioteket forrige uke. Det var hen selv som valgte den, med ordene «Den hadde vi i den gamle» – hen snakker om barnehagen – «og jeg har savnet den sånn!»

Bak Mumme bor Moni er en billedbok med tekst av Gro Dahle og illustrasjoner av Svein Nyhus. Boka handler om Mumme, som er en snill og rolig liten gutt, men av og til kommer Moni, som rir på en svart hest med seksten ben eller kjører en lastebil med hundre svarte hjul. Og Moni er ikke snill og rolig, Moni er raseri og mørke.

Historien er en underfundig framstilling av raseriet som bor i oss alle, hvordan følelsene kan bli så sterke at de tar helt overhånd og føles som om et annet, separat vesen og av hvordan man kan lære å takle dem. Teksten er en fryd å lese høyt, poetisk, drivende og vakker, tross det tidvis svært sinte innholdet. Illustrasjonene kler teksten og understreker både hvordan Mumme og Moni er forskjellige og hvordan de likevel er den samme.

Flere bilder, og noen tanker om (selv)sensur i barnebøker kan du finne på Svein Nyhus sin blogg.

Boka er visst ikke i trykk lenger, men jeg skal nok se om vi ikke kan få tak i en brukt utgave, for dette er en bok jeg gjerne vil ha i hylla permanent.

Bæsj – Stephanie Blake

Mirthful Leave a comment

kaninVi oppdaget denne boka i påsken. Det vil si, poden hadde nok lest den før, formodentlig har de den i barnehagen. Hen kom i hvert fall gledesstrålende fra bokhyllen til det svensktalende vertskapet vårt og sa:

«Kan vi lese kaninen sier BÆSJ?»

Og det kunne vi selvsagt. På svensk sier kaninen forøvrig «Bajskorv», noe som visst stemmer bedre med den franske orginalen, men jeg tror nok at den norske oversetteren, Cornelius Jakhelln, har gjort det rette valget, for det er noe utrolig tilfredsstillende i å lese «Det var en gang en liten kanin som bare kunne si en ting» og så bla om til neste side og si, i  kor med treåringen, med fynd og klem: «Bæsj!»

Og det er da også bokas raison d’être, tilfredsstillelsen man (særlig de av oss som fortsatt av og til er tre år) får ved å si «Bæsj!» Det er i det hele tatt et ord som trykker på alle de rette knappene, og man kan si det kort og kraftig med gusto eller trekke ut æ’en slik at man virkelig får understreket det ekle – (b)ææææææsj.

Kort oppsummert er handlingen slik: En liten kanin sier aldri noe annet enn «bæsj». En dag spør en ulv om han kan spise kaninen og kaninen svarer selvsagt «bæsj», hvorpå ulven spiser ham. Etter det sier plutselig ulven også bare «bæsj». Men han får vondt i magen, og når legen – som er kaninens far – kommer skjønner han fort at ulven må ha spist den lille kaninen og haler ham ut av magen til ulven. Da kan kaninen plutselig konstruere kompliserte setninger og er nesten overdrevet høflig. Men neste dag sier han plutselig «Promp».

Jeg måtte love poden at vi skulle se etter et eget eksemplar av boka, så neste dag var vi innom et par bokhandlere for å lete. I den ene ble hen opptatt av andre bøker, men i nummer to, etter at vi hadde kikket litt i barneavdelingen, løp hen bort til en av de som jobbet der og ropte «Vi lete etter kaninen sier BÆSJ!» Dessverre hadde de den ikke, så vi måtte vente til vi kom tilbake til Trondheim etter påske med å skaffe oss dette mesterverket til egen hylle.

Dette er nok ikke en barnebok at den typen jeg ville kjøpt til meg selv. Illustrasjonene er sjarmerende og litt naivistiske, og jeg har særlig sans for ansiktsuttrykkene til ulven, men ikke av den typen som gir meg lyst til å kjøpe et ekstra eksemplar for å kunne demontere og henge bildene på veggen. Og selv om treåringen i meg synes det er svært så gøy å si «Bæsj!» med fynd og klem er det først og fremst podens glede over boka som gjør meg glad, det hadde ikke vært det samme å sitte der alene og si «Bæsj!» Hens begeistring strekker seg forøvrig til å kunne boka mer eller mindre utenat, slik at hen kan «lese» den for Max (dokka) og «lese» ordene sammen med oss når vi leser for hen. Pussig nok insisterer hen på å kalle ulven «rev» til tross for at hen altså kan resten av teksten nesten ordrett.

I det hele tatt er dette en bok som anbefales på det varmeste dersom du har en tre-åring i livet ditt.

Baby Einsteins’ Former og farger (Shapes and colours) – a review, with some observations on the concept in general thrown in

Mirthful Leave a comment

Oh, the horrors you have to suffer through as a parent! Not only does the word «worry» take on a whole new meaning (I still check on the lass to see if she’s still breathing. She’s pushing two, now. Quite possibly I’ll still be doing it when she pushes eighteen), you are subjected to the strangest products designed to entertain your child. Unfortunately, mum and dad are still the child’s favourite toy, and so no matter how exciting a product may be you still tend to end up taking part in whatever activity it involves.

When it comes to books, you’d think I wouldn’t mind. Well, I do and don’t. I like reading with the lass, but like all toddlers she prefers to read the same books over and over and over, and though I reread books all the time, I tend to leave a little more than an hour between readings. I therefore attempt to achieve a nice mixture between reading the same books over and over again and discovering new ones. To that end we visited the library a few weeks ago. One of the books we took home was Baby Einsteins’ Former og farger (literally: Shapes and colours). The lass liked the illustrations. So far so good. Mum has some problems with it, though.

Former og farger

First: Shapes AND colours? Ok, so the shapes are very colourful and I can name them when reading, however the only actual mention of colour in the whole book is in relation to triangles when the goat says his horns are triangular and yellow. So colours? Not so much. The English version of the book seems to be called See and Spy Shapes, so that deals with part of the problem (i.e. the Norwegian editors committed a SNAFU). To continue in the gripy vein, though, why «See» AND «Spy»? Aren’t they synonyms in this context? Well, ok, children like repetition, I grant you, so we’ll move quietly on…

Gule horn

Second: Shapes. Another blooper – I assume – from the Norwegian editors. «Square» is translated «firkant». Not wrong, as such, just very imprecise. Firkant means, literally «four sides», i.e. it can refer to any quadrilateral. The correct translation, geometrically, for square, is «kvadrat». Had the squares been the only quadrilaterals in the book I might not have given it a second thought, but rectangles and diamonds are also given a mention. The fact that most Norwegians use firkant to mean square matters to me not one jot, it is still not the correct term.

Third: Shapes. Again. Stars, this time. I do not dispute that that is how we generally represent a star and that that shape is called star, but is it necessary to teach kids that that is what the stars in the night sky look like? Because, duh, they don’t.

Stjerner

Yes, I’m splitting hairs. I wouldn’t mind (much)  if this was any old children’s board book. But by taking the name Einstein the company is asking for it. I don’t particularly want the lass to be the next Einstein, Curie, Fert or Grünberg, but I do try to avoid teaching her things that she will have to unlearn later.

We’ve handed the book back to the library, now, and I don’t think we’ll be buying a copy.

And on the subject of Einsteins, Little Einsteins is shown here at «barne-tv», the children’s hour on the state channel. I have several other gripes when it comes to that show, but they also contain these stupid, well, they can hardly be called mistakes, really, so lets call them unsound premises. The most recent example came just the other day when the gang were helping a pet called «Melody» find its ticket for the pet train. They stumble into Monets garden at some point and Melody ends up out in the lake, walking on the waterlily leaves. The gang need to rescue her, and do so with the help (or not) of the viewers by conducting Melody’s melody making her (him?) jump from leaf to leaf. Fine, you say? Well, yes, except the melody needs to be conducted quickly or slowly depending on how fast the leaves are moving up and down the lake. Anything strike you as odd in that scenario?

Of course it’s not the end of the world, but it’s so unneccesary. Especially in a show that purports to teach the kids things. Fine, so the kids may recognise Monets waterlilies next time they see them (though somehow I doubt it), but couldn’t they try to not in the process teach the kids things that are pure nonsense?