Advarsel 1: Denne teksten inneholder (vage) spoilers.
Advarsel 2: Boka trenger triggervarsel for (barne)mishandling, seksuelt misbruk, voldtekt, selvskading og selvmord.
Rett etter at jeg hadde lest ferdig skrev jeg på Instagram: «What a terrible, horrible, no-good book. And by that I mean, of course, that it is a very good book. A Little Life by Hanya Yanagihara was not at all what I expected (though I don’t know why, or even what I DID expect), and had I known what I was letting myself in for, I am not sure I would have read it, but I guess I am glad I did. Maybe? It’s an uncomfortable story, and I guess I’m stuck with it now, it will live, rent-free, in my brain (and my heart) forever. So perhaps «glad» is the wrong word.»
En uke senere er jeg mindre sikker på konklusjonen. Joda, det var en opplevelse, og Judes historie rørte meg (selvsagt, du må jo være et monster for å ikke bli berørt), men… Hva var poenget? Lærte jeg noe nytt eller led jeg meg gjennom mildt sagt grusomme beskrivelser av barnemisbruk «til ingen nytte»?
For hva er det egentlig Yanagihara «vil» med historien? Eller, for å spørre på en annen måte: Hva sitter jeg igjen med? Har jeg lært noe nytt? Har jeg fått en dypere forståelse for verden, for mellommenneskelige relasjoner?
Vennskapet til de fire sentrale personene (Jude, Willem, JB og Malcolm), mellom Jude og Andy og mellom Jude og Harold – det vil si mannlige vennskap – blir av mange trukket fram som et viktig tema i boka, men for å være helt ærlig var det mye som ikke overbeviste meg i de relasjonene. Jeg synes ikke Yanagihara klarte å vise hva det er med Jude som gjør at disse sterke vennskapene utvikler seg, og selv om jeg absolutt ikke tror på Judes bedømmelse av egen verdi – at han ikke fortjener vennskap eller kjærlighet på grunn av fortiden – så hadde jeg ønsket at det kom tydeligere fram hvorfor han frembringer en så betingelsesløs lojalitet hos så mange «tilfeldige bekjentskaper».
Det Jude (eller Yanagihara, da) derimot klarer å vise er hvordan selvskading kan oppleves som en slags befrielse fra den psykiske smerten, så der lærte jeg noe. Men ellers? At barnemishandling er fryktelig og setter spor som ikke nødvendigvis kan leges, selv med kjærlighet, var liksom ikke noe nytt. Og selv om det finnes mange lyspunkter i Judes voksne liv får han ikke akkurat noen happy end. Og var nå den der ulykken mot slutten egentlig nødvendig?
I følge Wikipedia skrev Andrea Long Chu i New York Magazine at «Reading A Little Life, one can get the impression that Yanagihara is somewhere high above with a magnifying glass, burning her beautiful boys like ants», og det uttrykker mye av det vage ubehaget jeg føler rundt utviklingen i historien.
Vel. Jeg er ambivalent. Men enn så lenge tror jeg at jeg lander på den konklusjonen jeg har sett mange andre uttrykke: Jeg likte boka, men jeg vil ikke anbefale noen å lese den.
Boka har jeg kjøpt sjøl.