Kategori: Authors

Allt jag säger är sant – Lisa Bjärbo

Mirthful 2 Comments

bjarbo1Jeg har fulgt Lisa Bjärbos vidunderlige blogg Onekligen en god stund (ett år? to år? mer? Hvem vet, tiden går så innmari fort), så jeg har skullet lese bøkene hennes en stund også. En tur på Akademibokhandlen i Karlstad i sommer ga meg sjansen til å kjøpe både Allt jag säger är sant og Det är så logiskt, alla fattar utom du, og nå har jeg altså lest førstnevnte.

Att göra som man blir tillsagd bara, utan att ifrågsätta. Verkligen inte min grej.

Alicia liker ikke å gjøre som hun blir fortalt sånn uten videre. Men i Sverige, som i Norge, er det jo sånn at man etter ungdomsskolen helst skal videre på videregående, og om man ikke vet hva man vil og har en bestevenn, Fanny, som liksom bare tar det for gitt at man begge skal gå realfagslinje, så blir det kanskje sånn. Helt til Alicia en dag står på et toalett på skolen der låsen har gått i vranglås og tanken slår henne «Är det det här jag vill med mitt liv?» Når svaret «Nei» gir seg selv, dropper Alicia ut av gymnasiet, til stor forskrekkelse for Fanny og enda større forskrekkelse for Alicias foreldre.

«Du då, Alicia?» säger mamma. «Vad har du gjort idag?»

«Idag», säger jag då. «Idag har jag nog mest hoppat av gymnasiet.»

*

Ridå för paus.

*

I den andra akten har vi förflyttat oss upp till övervåningen. Den femåriga pojken har vid det här laget tröttnat och sitter i kulisserna och jobbar med sin senaste legoriddarborg. Tonårsdottern har visserligen också tröttnat, men tvingas ändå fortfarande att vara med i händelsernas centrum. Mamman och pappan har definitivt inte tröttnat. De har precis kommit igång.

(Side 32) Alicia har ganske fornuftige foreldre, og de innser ganske raskt at det i alle fall ikke er noen vits i å tvinge henne tilbake på skolen umiddelbart. Så hun får prøve seg utenfor. Til alle andres overraskelse enn Alicias får hun seg en jobb på første forsøk og til å begynne med stortrives hun. Når foreldrene ikke kan dy seg fra å mase litt mer flytter Alicia rett og slett ut, hun flytter til mormor. Alicias mormor er noe for seg selv, mormor er den Alicia kan prate med om alt, og det å sove på mormors sofa fungerer overraskende bra, Alicia gidder til og med å rydde etter seg, sette skoene på plass i gangen og genrelt bete seg langt bedre enn hun, som typisk tenåring, gjør hjemme.

Men Alicias plan for framtiden er ikke så klar, hun har bare bestemt seg for at hun skal gjøre «et stordåd», men slett ikke innenfor hvilket område. Og andre forviklinger dukker opp, inkludert en forelskelse. Akkurat i den sammenhengen oppfører Alicia seg kanskje litt mindre idealistisk enn man kunne ønske, siden hun ser helt bort fra det faktum at den utkårede allerede har en kjæreste, men jeg er ikke mer prinsippfast enn at jeg tilgir henne det, siden hun er så ærlig og rett fram oppi det hele.

Og hva gjør man vel ikke for den eneste rette?

 Och jag minns att jag kände redan då att ja, det måste jag nog faktisk. Synen av den där handen på Fannys rumpa stör mig nåt så djävulskt. Jag menar, ska någon ta en på rumpan ska det väl vara den man valt ut som värdig att ta en på rumpan, inte bara vem som helst i högen som råkar ha sin hand i vägen. Eller?

«Man kan väl inte bara gå omkring och vänta på den rätte hela himla tiden», säger Fanny trotsigt.

Och då säger jag inget mer, men jag tänker: Varför inte?

(Side 84) Jeg liker virkelig Allt jag säger är sant. Det er en bok om å finne seg selv, og dem kan man gjerne lese mange av i tenårene (og senere også, for den saks skyld). Jeg blir glad i persongalleriet, inkludert Fanny, Alicias foreldre, lillebror og mormor, og jeg heier på Alicia, først og fremst fordi hun mener det når hun sier «Allt jag säger är sant».

PS: Boken er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i 2013, oversatt av Ingelin Røssland (bør jo funke bra) og heter enkelt nok Alt jeg sier er sant.

PPS: Lisa Bjärbo har en podcast om ungdomsbøker sammen med Per Bengtsson, den heter Allt vi säger är sant, og er verdt å høre på.

Bokbloggerprisen 2013

Mirthful 2 Comments

I september 2014 skal Bokbloggerprisen deles ut for første gang. Prisen har to kategorier: Roman og Diverse, og alle bøker av norske forfattere utgitt i 2013 kan nomineres. For å kunne nominere og stemme må man ha en norsk bokblogg. Etter at nominasjonsrunden er gjort i januar, lages det en kortliste, og så leser vi (de av oss som har tid og lyst) bøkene på kortlisten fram mot august, og så stemmer vi. Vinnerne annonseres på bokbloggertreffet under Oslo bokfestival 2014. Formålet med prisen er å sette fokus på norsk litteratur, og kanskje løfte fram noen ukjente perler som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.

Bakgrunn og vedtekter kan du lese mer om hos Bokelskerinnen. Elin har laget oversikter over norske utgivelser i 2013 på Norske bokbloggere-bloggen, slik at det skal være lett å finne ut hvilke bøker som kan nomineres. Line har også skrevet en del om tankene bak prisen.

Jeg trenger ikke noen særlig gjennomgang for å konstantere at om jeg skal kunne bidra noe videre må jeg fokusere lesinga mot slutten av året. For så langt har jeg lest Roy Jacobsens De usynlige (som vel fortjener nominasjon, men ikke akkurat er «en ukjent perle som ikke får så mye oppmerksomhet ellers»…) og, ja, i klassen for romaner var vel det alt. I diverse-klassen har jeg nok lest noen barnebøker, i alle fall, men ikke blogget om dem. Det får jeg vel se å gjøre noe med. Og så har jeg tenkt å prøve å få vært med på samlesingen av kortlisten neste år, da får jeg i alle fall bidratt med noe.

Jeg kommer til å tagge alle innlegg, både om aktuelle bøker og generelt om prisen, med Bokbloggerprisen 2013, så blir de lette å finne igjen.

Andre som har skrevet om sin lesing fram mot prisen (tips meg gjerne om fler):

Min mormor hälsar och säger förlåt – Fredrik Backman

Mirthful 4 Comments

min mormorSiden En man som heter Ove var så bra hadde jeg ingen planer om å vente med å lese Min mormor hälsar och säger förlåt.

Til tross for at forlaget har valgt en omslagsdesign som skulle tilsi at dette var bind to i en serie er Min mormor hälsar och säger förlåt en helt annen type bok enn En man som heter Ove.  Når det er sagt tror jeg faktisk at jeg elsker den enda mer, om man nå kan måle kjærlighet på dette nivået.

Elsa er sju, snart åtte, og er «annorlunda». Det vil si hun er veslevoksen, belest, glad i å slå opp på Wikipedia og har bedre kontroll både på språk og mye annet enn de fleste voksne. Å være «annorlunda» på skolen er ikke så populært kan man si, så det får hun selvsagt svi for, så Elsa er god til å løpe, siden hun jages mye. Elsas eneste venn er mormor. Mormor er også «annorlunda» kan man si. Mormor har dessuten en del til felles med Ove, så de som vil ha mer Ove får i hvert fall litt tilfredsstillelse der.

Alla sjuåringar förtjänar superhjältar. Det är bara så det är. Och den som inte håller med om det är faktiskt helt dum i huvudet.

Det är så Elsas mormor brukar säga.

Elsa är sju år gammal, fast snart åtta. Hon är inte speciellt bra på att vara sju år gammal, hon vet det. Hon vet att hon är annorlunda. Rektorn i skolan säger att hon behöver «anpassa sig» för att «fungera bättre med sina jämnåriga», och folk i Elsas föreldrars ålder som träffar henne säger alltid att hon är «väldigt mogen för sin ålder». Elsa vet at det bara är ett annat sätt att säga «sjukt störig för sin ålder», för de säger det alltid när hon precis har rättat dem för att de uttalar «déjà vu» fel eller inte kan skilja på «mig» och «jag» i slutet av en mening. Så som smarthuvuden i regel inte kan. Då säger de «mogen för sin ålder», smarthuvudena, med ansträngda leenden till hennes föräldrar. Som om det var ett handikapp, som om Elsa kränkt dem genom att inte vara helt blåst i skallen bara för att hun är sju. Och det är därför hon inte har några vänner förutom mormor. Eftersom alla andra sjuåringar i henne skola är precis så blåsta i skallen som sjuåringar är. Och Elsa är annorlunda.

Side 1. Slik starter altså historien om Elsa, og det er vel kanskje ikke bare jeg som heier på Elsa (og mormor) fra første stund med en slik start (og tenker att rektor skulle hatt stryk).

Både mormor og Elsa bor i samme hus, en bygård med åtte leiligheter (om jeg har klart å telle rett). Elsa bor sammen med mamma og George, og i mammas mage «Halven» som er på vei. I de andre leilighetene bor blant annet «Monstret»,  Britt-Marie og Kent, Alf, «Vännen», Lennart og Maud, «kvinnan i den svarta kjolen» og «pojken med syndrom och hans mamma».Elsas pappa bor sammen med Lisette og hennes barn, og Elsa bor hos dem annenhver helg. Nå vil hun egentlig spørre om å få bo der oftere, for hun er overbevist om at når «Halven» kommer vil hen være et normalt barn, ikke «annorlunda», og da vil alle elske hen mer enn Elsa. Det er med andre ord mye som ikke er så lett i Elsas liv.

Mormor og Elsa har et hemmelig språk og en verden av eventyr som mormor forteller fra Landet-nestan-vaken. Både eventyrene og mye av det mormor finner på av gale sprell er ment å få Elsa til å tenkte på noe annet enn at hun ikke har noen venner utenom mormor. Desverre er mormor syk, hun har kreft, og dør derfor rett før jul. Rett før hun dør gir hun Elsa et oppdrag, hun skal levere ett brev til Monstret og «hälsa och säga förlåt».

Det viser seg, etterhvert som oppdraget utføres og utvides, at mormors eventyr ikke bare var virkelighetsflukt, men vel så mye lignelser som skulle forklare mormors forhold til de andre beboerene i bygården for Elsa uten at hun forsto det før hun var klar.

Selve historien om Elsa er altså engasjerende. Oppdraget fører til spenning (av og til blir det faktisk litt i overkant spennende, i hvert fall med tanke på at Elsa bare er nesten åtte), og innblikket vi får i historiene til de andre i huset er kanskje det som minner mest om En man som heter Ove, tross alt: Alle har en historie.

Ut over det er jeg bergtatt av Elsas språkbruk. Selv om historien er fortalt i tredje person er fortellerstemmen umiskjennelig en forlengelse av Elsas stemme. Hun har et ordforråd som kanskje er i overkant komplisert for en åtteåring (er det urealistisk? Jeg tror ikke det.), men hun har også måter å vri på språket på og referanser til litteratur og internett som går rett hjem hos meg (selv om jeg ikke har lest så mye fra Marvel som Elsa har). I tillegg til det hemlige språket har mormor og Elsa en intern sjargong som er fantastisk. For eksempel:

En stjärt är aningen störigare än en fjant, inte nödvändigtvis så puckad som ett pucko men betydligt störigare än till exempel ett pjåsk. Dock inte alls så störig som en skitstövel, vilket är den allra mest puckade formen av stjärt. Och givetvis inte heller så störig som ett smarthuvud, vilket är en skitstövel som även är ett pucko

Og det gjorde kanskje ikke saken klarere. Som regel gjør Elsas forklaringer faktisk saken klarere. Jeg mener, hva kan være klarere enn dette:

Britt-Marie och mormor kommer inte jättebra överens, kan man säga. Och med det menas att de inte kommer jättebra överens lite som kaniner och eld inte kommer jättbra överens.

Egentlig kunne jeg sitert hele boka, men du kan kanskje heller lese den selv? Men forfatterens takk bakerst i boka er også verdt et sitat:

Neda. Det är fortfarande alltid för att få dig att skratta. Glöm aldrig det. (Jag är ledsen för de blöta handdukarna på badrumsgolvet.) Asheghetam.
Min mormor. Som inte är det minsta lilla galen alls men som alltid har bakat de allra godaste kakor någon sjuåring kan önska sig.
Min farmor. Som alltid har trott på mig mest av alla.
Min syster. Som är starkare än lejon.
Min mamma. Som lärde mig läsa.
Astrid Lindgren. Som lärde mig älska det.
Alla min barndoms bibliotekarier. Som såg en pojke som var rädd för höjder och lånade ut vingar til honom.

At Backman nevner Astrid Lindgren er ikke tilfeldig, for han – og ikke minst mormor – har nok hentet en del inspirasjon fra henne. Brødrene Løvehjerte er også nevnt flere ganger i boka, og det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene.

Les også:

Boka har jeg fått som anmeldereksemplar i form av ebok fra forlaget, men jeg kommer nok til å kjøpe den i pocket når den kommer som det så den kan få stå ved siden av Ove i hylla.

De usynlige – Roy Jacobsen

Mirthful 7 Comments

deusynligeEt bilde som er mye delt på diverse sosiale media – i hvertfall der jeg henger, i bibliofile kretser – har teksten (på engelsk) «Bare dårlige bøker har lykkelige slutter. En god bok har alltid en ulykkelig slutt, for hvis den er god vil du ikke at den skal slutte.» De usynlige har en grusom slutt.

De usynlige er nemlig en god bok. Jeg vil gå så langt som til å si at det er en meget god bok. Faktisk en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Min introduksjon til Roy Jacobsens forfatterskap var Seierherrene. Læreren vår på videregående hadde klart å få ordnet det slik at Roy Jacobsen skulle komme på besøk i klassen og fortelle om boka, og de av oss som hadde lyst leste den først (det var mange av oss som hadde lyst, så vidt jeg kan huske, vi var den typen klasse). Jeg ELSKET den. Ikke minst fordi det føltes som om jeg leste min egen familiehistorie, min mormor kom nordfra og flyttet til Oslo fordi det var der det var jobb å få. Jeg kjøpte Seierherrene i julepresang til mamma det året. For et par år siden fant jeg den på loppemarked, og har hatt den på «skal leses igjen»-lista siden det. Jeg må nok flytte den nærmere toppen av bunken nå.

Siden Seierherrene har jeg lest både gode og ikke fullt så gode bøker av Roy Jacobsen. Hoggerne var vakker på en stillferdig måte, Vidunderbarn likte jeg også. Anger var jeg altså ikke helt sikker på og pre-blogg vet jeg at jeg i hvert fall prøvde meg på Fata morgana, men jeg husker ikke engang om jeg fullførte. Blant annet.

Men De usynlige? Hvor skal jeg begynne?

Atmosfæren etableres fra første setning, allerede første replikk fikk meg til å trekke på smilebåndet og dessuten grave fram merkepost-its:

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

– Jasså, det kjem fintfolk.

deusynlige2(Side 1) Det ble bruk for mange slike etterhvert.

For det er noe med språket til Roy Jacobsen. Det var der i Hoggerne og Vidunderbarn, det lå og vaket i bakgrunnen i Anger, men i De usynlige slår det ut i full blomst. En vindblåst og karrig blomst, kan man si, for språket kler landskapet det beskriver og det kler menneskene som befolker landskapet.

De usynlige er en vakker bok, men det er også en brutal bok, fordi det er en sann bok, og sannheten er som regel brutal. Samtidig er det en optimistisk bok. Slutten var altså grusom for denne leseren, jeg skulle gjerne sett at boka var dobbelt så lang, tre ganger så lang, ti ganger så lang (til tross for at Mount Toberead begynner å ligne faretruende på Mount Everest). Men det er også egentlig en lykkelig slutt, selv om det er en realistisk slutt (og det å kombinere realisme med lykke er vanskelig og skal berømmes).

Det er så mye jeg gjerne skulle sitert, men jeg skal nøye meg med dette, som på ypperlig måte viser hvordan få ord kan fortelle en uendelighet om forholdet mennesker i mellom.

Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.

Og Hans lot som han ikke hørte.

(Side 99) Det kan tenkes jeg må kjøpe De usynlige til mamma og pappa til jul i år. Egentlig har jeg sagt at de kan låne min kopi, men jeg er ikke sikker på om jeg vil gi den fra meg. I alle fall ønsker jeg ikke å fjerne merkelappene mine helt ennå, og de kan nok være litt i veien for andre lesere.

P.S.: Boken er motatt som anmeldereksemplar fra forlaget, etter at jeg sendte en forespørsel om jeg muligens kunne få den tilsendt. Det er første gang jeg sender en slik forespørsel til et forlag, og det føles både hyggelig og på sett og vis litt feil å følge opp med å skamrose boka, men jeg har formidlet min ærlige mening, og noe annet kan jeg ikke gjøre.

Anger – Roy Jacobsen

Mirthful 2 Comments

angerDet har tatt en stund å komme seg gjennom Anger. Vi hadde den som boksirkelbok før ferien, det var til og med mitt forslag, siden jeg nettopp hadde funnet den brukt (eller ‘pre-owned’, lest så den ikke ut til å blitt). Men når vi kom så langt som til treffet der den skulle diskuteres hadde jeg bare lest omtrent halve, og var ikke helt overbevist. Jeg synes den hadde noe ved seg, men synes også at den var springende og virket litt ubesluttsom. Siden konsensus i boksirkelen lot til å være at det ikke ble bedre, ble den liggende halvlest etter treffet, og hadde kanskje ligget slik fortsatt om ikke den ikke hadde ligget akkurat der den lå. Den lå nemlig beleilig innefor rekkevidde når jeg trengte noe å lese på mens jeg satt og ventet på at ettåringen skulle sovne her for et par uker siden. Og så har jeg lest noen sider her og noen sider der mens jeg har ventet på at hen skulle sovne de påfølgende kveldene også. Og i dag var det så få sider igjen at den fikk bli med på stua. Og nå er den altså lest.

Og hva synes jeg så? Jo, du. Det er ikke Jacobsens beste. Og jeg sitter fortsatt med inntrykket at den er litt springende og litt ubesluttsom. Men den har definitivt noe ved seg. På sitt beste er språket besnærende, på sitt verste forstår jeg faktisk ikke hva Jacobsen forsøker å si. Nå skulle jeg selvsagt kommet med eksempler, men jeg har visst bare eksempel på noe jeg likte, så får det være med det andre.

Hans Larsen var ensom i paradiset sitt. En kveld brukte han flere timer på å fundere på om han skulle begynne å tro på Gud, noe han hadde forsøkt noen ganger tidligere i livet, uten hell. Han slo det fra seg nå også, og lurte isteden på om han skulle ta seg en runk, men kom ikke til noen konklusjon på det spørsmålet heller.

(Side 158) Så kommer jeg til noen konklusjon? Tja, jeg er i alle fall ikke lei for at jeg fullførte boka.

Sommerboken – Tove Jansson

Mirthful Leave a comment

sommerboken Jeg ble ferdig med Sommerboken i går kveld. Det var kjapp lesing, med sine 113 sider (ikke at knappheten hjalp Lagerkvist, så noen sammenheng er det ikke alltid).

Sommerboken er en ganske stillferdig, men vakker skildring av forholdet mellom to mennesker i hver sin ende av livet, Sophia og hennes farmor. Samtalene dem i mellom utgjør store deler av boken, og det er like mye et vennskap som et slektsforhold som skildres. Sophias mor er død, faren er tilstede fysisk, men er en fjern skikkelse i boken, kanskje også i livet.

Som i de fleste vennskap er ikke alt fryd og gammen, noen ganger blir Sophia riktig sint, kanskje oftest i de situasjonene der farmorens rolle som omsorgsperson bryter inn, eller burde brutt inn. Ganske tidlig i boken blir det klart at farmor ikke alltid er like tilstede i voksenrollen:

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

(Side 8.) I andre sammenhenger er hun mer tilstede enn man kanskje skulle vente av en farmor, som i episoden der hun og Sophia bygger et Venezia i myrlandet.

I det hele tatt er Sommerboken en bok som bør havne på enhver skal-lese-liste. Kort er den som sagt også, så du har ingen unnskyldning.

Smakebit på søndag: Sommerboken

Mirthful 15 Comments

sommerboken

Siden jeg er så godt i gang med bloggingen om dagen kan jeg jo slenge inn et herlig sitat fra boken jeg holder på med i Flukten fra virkelighetens Smakebit på søndag-samling. Som nevnt tidligere er Sommerboken en av bøkene jeg burde ha lest innen neste boksirkeltreff. Selvsagt burde jeg lest den på svensk, men det var bare den norske utgaven som var lett tilgjengelig på biblioteket, så da ble det det.

Litt kontekst: Sommerboken handler om Sophia og farmoren hennes. Sammen med Sophias far bor de på en liten øy ytterst i havgavet i Finskebukta. En sommer har Sophia besøk av en annen liten jente. Det går ikke så bra, jenta er redd for alt. Sophia forsøker å hjelpe, men det er ikke så lett:

Den tredje dagen kom Sophia inn i gjesteværelset og sa: Nå går det ikke lenger. Hun er umulig. Jeg har fått henne til å stupe, men det ble ikke bedre av det.

Stupte hun virkelig? spurte farmoren.

Ja da. Jeg dyttet henne og da stupte hun.

Aha, sa farmoren. Og nå da?

Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia bedrøvet. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.

(side 21)

Mutton – India Knight

Mirthful 1 Comment

muttonMutton is a free-standing sequel to Comfort and Joy (which I loved) though I only realised this once I started reading, as the publishers have completely neglected to include this information on the cover. This is a shame, because, although you could quite definitely read Mutton all on its own, it does contain Comfort and Joy spoilers, so if you want to read both you should definitely read them in the correct order.

Clara is still my BFF, or something like that. I like her a lot. The two of us have differing views on things like shoes (I’m more interested in comfort than looks) and makeup (I can hardly ever be bothered), but so do a lot of my real life friends. What Clara does have in common with me (I think) is what the cover calls «a healthy sense of what matters in life». But then Clara’s old friend Gaby moves in. Gaby is older than Clara but looks substantially younger. Because, of course, she has had «things done». And Clara, who has just discovered a frown taking root on her forehead, starts wondering whether, perhaps, she should get a few things done herself.

I’ve never been the sort of person who worried too much about how I look (hence the lack of interest in shoes and makeup), but I do see how a nip here, a tuck there and a little shot of Botox may seem quite tempting to people (we’re talking the subtle(ish), small alterations here, not full-on duck lips and scary expressionless faces). And it’s all very well to tell people to «grow old gracefully» as long as most actresses don’t look a day over thirty (even the ones that are supposed to be old) and women get laughed at for not dressing their age (as if, magically, at say, forty, we should stop liking to dress up and start preferring shapeless beige and navy dresses). And if you’re single, as both Clara and Gaby are, and would rather like to have sex with someone vaguely attractive (to you, definitions differ, obviously) occasionally, then living up to what society tells you is an attractive woman will of course seem massively more important.

So Clara worries a bit, but on the whole her outlook is that it is what it is and if you have to forego pasta forever in order to live up to the ideal, then perhaps it’s the ideal that’s wrong, rather than the pasta. But having Gaby in the house is unsettling, however, not all is hunky-dory with Gaby either:

For the first time since she re-entered my life, I feel properly sorry for Gaby, beautiful, gorgeous Gaby, pretendy Gaby, who has made herself a captive of her looks, who can never stop, who is never going to say, ‘Sod it, I’m nearly fifty, I think I’ll skip the daily punishment and the starvation regime and just do what I like. And if my arms sag a bit, then so what? I’ve had a good innings and it isn’t the end of the world.’ Instead here she is, snaffling down the Class As and trying to keep up with people she could realistically have given birth to. Kate would say it’s undignified, and at this very moment I’m inclined to agree.

(p. 82) They rattle along, and learn bits and pieces on the way, helped along by some of Clara’s other friends. At the same time, things are going on with Clara’s son Jack and his girlfriend Sky. Sky’s father is a successful fantasy writer, in the middle of writer’s block over his seventh novel, and is sent by his publishers in isolation to the outer Hebrides in the hope that this might help, so Sky is also a temporary lodger i Clara’s house. It turns out that Gaby is a complete fangirl when it comes to Sky’s dad’s books, and that provides both entertainment (being a bit of a fangirl myself, I chuckle over Gaby and Sky and their conversations filled with in-jokes and unintelligble gibberish – to an outsider like Clara) and plot twists.

The main focus of Mutton, though, is looks, whether to «fix» them and how to live with them. As such, I found Mutton less engaging than Comfort and Joy, simply because looks interest me far less than divorce (or Christmas). And some of the dilemmas seem quite foreign as well. Though one of the novel’s tenets is that far more peope have had «things done» than will readily admit it, I can’t help but feel that this might be true of middle-class-and-up London, but I somehow doubt it is true of Trondheim. I’d be rather surprised, in fact, if any of my friends had had «things done» (at least more drastic than a bit of teeth bleaching or such). Perhaps I’m naive, but it does make the novel’s main existential discussion seem even less relevant.

So, yes, I liked it. I read it cover to cover much more quickly than I generally read things nowadays (what with life happening and all), and I will probably get hold of India Knight’s next book the moment it hits the shelves (as usual). And I half-way wish the next one will be about Clara and her familiy, too, because I’d like to know what happens next. But, no, I didn’t love it.

I may have to reread Comfort and Joy come Christmas, though.

En man som heter Ove – Fredrik Backman

Mirthful 4 Comments

oveJeg hadde i grunn lyst til å lese om Ove alt etter det første blogginnlegget jeg leste om ham på en eller annen svensk bokblogg ganske kort tid etter at den kom ut. Men så var det det der med å komme seg så langt, da. Men nu, jävlar, nu.

Min pocketutgave forkynner «Årets roligaste bok!» på forsiden, og visst er den morsom. På et tidspunkt truet mannen med å hive den på grillen, siden jeg satt og fniste meg gjennom side etter side mens han forsøkte å lese sin egen bok. Men det er ikke det at den er morsom som gjør En mann som heter Ove så bra. Det vil si, det er selvsagt en del av det. Det at den er morsom, virkelig morsom, og det at en av grunnene til at den er morsom er en fantastisk lek med språket. Jeg måtte lese med penn for hånden, for jeg sliter med ikke å markere i margen når man blir servert slike perler: «Här ska minsann inga eldirektörer sitta och sko sig bara för att det har råkat bli lite årstid.»

Men det som gjør boka så bra er at det er plent umulig å ikke bli glad i Ove, selv om han er borettslagets skrekk og utad går Narvestad en høy gang. For Ove har en historie. Alle mennesker har selvsagt det, og Oves er kanskje ikke så spesiell, egentlig, men den forklarer en del om hvorfor han er som han er.

Boka starter i nåtid, Over 59 år og står opp kvart på seks hver morgen for å gå inspeksjonsrunde i nabolaget. Det er mye å irritere seg over i Oves verden, og visst, jeg ler, men jeg kan godt være ærlig å si at jeg delvis ler gjenkjennende. Særlig når man kommer til slike passasjer:

Ove blänger ut genom rutan. Sprätten joggar. Och det är inte det att joggning provocerar Ove, inte alls. Ove skiter väl i om folk joggar. Det är bara det att han inte begriper varför man måste göra en så stor affär av det. Ha de där självgoda leendena som om de var ute och botade lungemfysem. De går fort, eller springer låmgsamt, det är vad joggare gör. Det är en 40-årig mans sätt att tala om för världen att han för fasen inte kan göra någonting rätt. Och att dessutom behöva klä ut sig till en 12-årig rumänsk gymnast för att kunna göra det, ska det verkligen vara nödvändigt? Måste man se ut som OS-landslaget i rodel bara för att man ska ut och lufsa runt helt planlöst i trekvart?

(s. 18) Eller dette:

Den blonda lufsen nickar bara tillbaka med ett obeskrivligt harmonisk leende. Precis den där sortens leende som gör att hederligt folk bara vill slå buddhistmunkar i ansiktet, tänker Ove.

(s. 23) Det kan umulig være bare meg og Ove som reagerer sånn på harmoniske smil på ‘feil’ tidspunkt?

Eller kanskje det er det. Jeg har lenge hatt planer om å bli sint gammel kjerring og har allerede begynt å øve meg på å hytte med paraplyen. Dessuten minner Ove meg om min egen bestefar, i alle fall i den grad han var av en generasjon menn som viste følelser ved å fikse, bygge og reparere heller enn med fagre ord.

I alle fall. Det er mer ved Ove enn den sta gubben som skal ha alt på stell. Og av og til er det kanskje ikke så dumt å ville ha ting på stell, heller.

Jeg lo, som sagt. Ganske høyt noen ganger. Men rundt side 80 grein jeg som en unge, og de siste femten likeså. Bring Kleenex.

Ps. Boka er utgitt på norsk av Cappelen Damm nå i år, oversatt av Nina M. Due med tittelen En mann ved navn Ove.

A Discovery of Witches and Shadow of Night – Deborah Harkness

Mirthful 3 Comments

I purchased A Discovery of Witches for the Kindle last summer on the strength of a recommendation from a friend, and started the book while in hospital having labour induced at the end of August. I read around half before we were allowed home (mostly while waiting for the pills to take effect). Once we got home I had other things to read and since I hadn’t been entirely enthused I forgot all about A Discovery of Witches. Until about a month ago, when something brought it to mind and I decided I might as well finish the thing. So I did, and immediately purchased Shadow of Night and read that, too and then cursed because the final installment of the trilogy is not out yet. You could say I got more caught up in it now that I was then.

So why did I not care too much for it in August? Well, in a word: Vampires. I’ve never been a big fan, and the whole Twilight thing with sparkly vampires and abusive or at least unhealthy relationships has ruined what little interest I might once have shown. Not that I’ve read (or seen) Twilight, it just feels like I have because of the barrage of information about it from both fans and critics. Anyway, Matthew is, if not exactly sparkly, a little too shiny in the first half of the first book. Besides, the ‘tall, dark and handsome with a troubling past but a heart of gold’ thing is really not very inventive.

However, Diana, her untried and unpredictable powers and her penchant for history eventually hooked me, despite rather than because of the relationship with Matthew. Besides, the novel is teeming with interesting ‘supporting actors’. And yes, of course I am curious to see how it all ties together at the end – I sure hope it does.

Shadow of Night is the more interesting book if you’re into history, as Diana and Matthew go back to Elisabethan London. Harkness obviously knows her stuff, though she wreaks havoc with several real historical characters’ reputations (and that’s part of the fun). Having Kit Marlowe as a deamon makes perfect sense, for example. The tiny little historical details are the best, though, and I vastly enjoyed that part of the story.

However, and there is a big However – or more accurately: Several of them.

I still don’t feel engaged in the love story. I’m engaged in Diana’s happiness, so have to accept that Matthew may be part of that, but it’s a bit like seeing you best friend fall for a douchebag: A big part of me wants her to snap out of it (though I realise that’s an unlikely outcome considering the rest of the plot). That’s one big However.

The other, which is less of a narrative problem and more of a ‘perhaps this is too close to Twilight after all’ sort of social issue is that there really are some major skeletons in Matthew’s and the de Claremonts’ closets. Really major. There’s more than a bit of ‘I used to be a bad boy but you changed me’ meme going on. I don’t like it. It may be elegantly resolved in the third book, so I will suspend judgement.

So will I buy the third book the moment it is out? Probably. And then I’ll get back to you. In the meantime: If you like vampires that are almost sparkly, you might want to check this out, if not, this is probably not the book for you. I’m not sure it’s the book for me.

Ps. Bøkene gis ut på norsk av Pax, oversatt av Elisabet W. og Marius Middelthon. De to første har fått titlene Alle sjelers natt og Nattens skygge.