Kategori: Authors

The Chronicles of Narmo – Caitlin Moran

Mirthful Leave a comment

moran_narmoAfter How to be a Woman I have a bit of a crush on Caitlin Moran, and so The Chronicles of Narmo was an obvious purchase when I managed a few minutes in a book shop in London. It’s a short novel, written when Moran was just fifteen and based on her own family’s (mis)adventures.

It’s not a brilliant book. As a narrative it only works haltingly and there isn’t much of a plot, really. Where it excels is where Moran still excels, in the clever turn of phrase. It is what makes the book worth reading.

In order to reach the Earth, the Sun has to travel eighty million million miles, across the universe, through the atmospheres and magnetic pulls of countless planets; it has to seep its way through clouds of stardust twelve thousand miles thick. It plays leapfrog with time and has a neat little party trick of standing where it was eight and a half minutes ago. And still – after all this exertion – it still had the energy to struggle through the yellowing nets and purple nylon curtains of Bill and Carol’s bedroom, and wake them up.

(P 48) Not entirely accurate astronomy-wise, perhaps, but still rather lovely.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn, del 2

Mirthful 6 Comments

fugletribunaletSpoiler-advarsel! Ikke les dette innlegget om du ikke vil ha avsløringer fra handlingen!

På vei fra hotellet i Stockholm – der jeg skrev første innlegg om Fugletribunalet – til T-Centralen ble jeg faktisk gående og snakke høyt til meg selv på grunn av denne boka. Bakgrunnen var en indre diskusjon av hvorvidt Allis’ «skandale» var troverdig. Jeg skjønner jo at ett eller annet må ha forårsaket Allis’ ønske om isolasjon, ellers ville ikke spillet i huset på landet fungert, hun må ha en grunn til å ville være der, men mitt utbrudd – klart og tydelig, heldigvis var det ingen andre mennesker i umiddelbar nærhet – var «Nei, jeg TROR rett og slett ikke på det!»

For rett meg om jeg har misforstått, men vi snakker nåtid? Allis har mobiltelefon, så så fryktelig langt tilbake i tid er vi i alle fall ikke, og, sorry, rømme fra fra samfunnet fordi du er blitt tatt i å ligge med sjefen (om enn aldri så offentlig) og i utroskap, i mediebransjen? Så? Du har jo ikke gjort noe ulovlig en gang. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg kjøper ikke engang at det skal føre til at hun mister jobben sånn uten videre (at det etter en stund kommer en en beskjedd om at sorry, det blir ingen ny sesong, ja, men ikke i løpet av den første uka, liksom).

Det var det ene jeg hadde på hjertet, det andre satt Ingalill ord på:

I Fugletribunalet er det for det meste sommer. (…) Ellers så drikker de vin og gin i hagestoler og føler på ubehaget. Før de ulidenskaplig begynne med sex og liksomkjæresteri. For det meste er heltinnen alene i eget hode. Egogrubling og fantasier – og stadig flere skumlerier oppdages. (…)  Jeg skjønner ikke hvorfor hun blir. Skjønner ikke hvorfor hun ligger med han, hvorfor han blir så overrasket over måltider han må ha smakt før. Skjønner ikke hvorfor slutten er så forutsigelig. Og skjønner ihvertfall ikke hvorfor forfatteren ikke i det minste kunne gjøre isolasjonen mer endelig. Det finnes jo både postkasser, mobiltelefon og mor innen rekkevidde. Noe som gjør at hele scenarioet virker påtatt og leke-creepy.

For jeg er ingen fan av gotiske romaner. I Wuthering Heights synes jeg det fortellertekniske er mer spennende enn historien om Catherine og Heathcliff, og nylig avbrøt jeg Rebbeca av du Maurier fordi jeg synes fortelleren var et mehe og ektemannen en fjomp og stemningen overhodet ikke skummel, bare latterlig. Men her er det jo ikke engang en skikkelig gotisk setting! Allis kan dra når som helst, Bagge har ingen makt over henne annet enn den hun gir ham, det er sommer og sol og den lille vinteren vi hører om passerer så fort at vi knapt får den med oss, men later til å bestå av mer vin og kosestunder foran peisen. Ikke akkurat skrekkfilmmateriale.

Og så var det disse fuglene, som flere har trukket fram som en rød tråd, men ikke det en gang funker for meg. Hvorfor fugler i det hele tatt? Bagges drøm er creepy, men virker å ha lite med resten av historien å gjøre (sliter han med samvittigheten? Ok. Kan noen i så fall forklare meg hva som skjer med butikkdamen? Det er liksom greit?). Og disse måkene som angriper… Hvorfor gjør de det? Hva tjener den episoden til annet enn å skremme vettet av deg om du har ornitofobi? Kjøttmeisen i musefellene sier meg lite annet enn at Allis er amatør på å stille ut feller, skulle jeg få noe dypere ut av det?

Det eneste motivet som funket (delvis) for meg var historien om Balders død. Knirk har skrevet et bra innlegg om nettopp dette, det synes jeg du skal lese.

En ting til: Hva i himmelens navn er det som foregår når Allis får vite hva slags yrke Bagge har? Hvis ikke mine assosiasjoner til Harlequinromaner og naive damemennesker som lar seg herse med av høye, mystiske, aristokratiske menn var der fra før hadde den i alle fall dukket opp nå. Hun er SKUFFET over at han er tømrer (som hun ikke engang vet hva er, nøyaktig, og det til tross for at hun er historiker!) fordi hun har sett for seg noe mer aristokratisk. Ja, faktisk.

Og i neste stund blir hun over seg av beundring fordi har har klart å bygge en båt. Uten at hun forbinder det med sin tidligere skuffelse (eller forvirring med tanke på hva en tømrer gjør) med et ord.

Ok, nå skal jeg slutte å skrible, og heller lenke litt mer. Ingalill var altså ikke begeistret hun heller, det var heller ikke Elin. Kristin på Bokmerker hatet boka, mens Lene elsket den. Rose-Marie har (som vanlig) gjort en kjempejobb med å samle lenker til andre omtaler, og samlesingsinnleggets kommentarfelt har fler om du du fortsatt ikke er mett.

Fugletribunalet – Agnes Ravatn

Mirthful 12 Comments

fugletribunaletJeg leste ferdig Fugletribunalet i ettermiddag, og egentlig lurer jeg på om jeg burde vente med å blogge om den, men samtidig er jeg ganske sikker på at om jeg venter kommer jeg aldri til å skrive noe. For det første: Kommer jeg til å slutte meg til det nesten unisone koret av lovord fra bokbloggerne og andre kritikere? Nei.

Det er mye som er bra med Fugletribunalet.  Språket er godt, av og til er det helt suverent. Stemningen i boka er suggererende, til tross for at jeg egentlig ikke bryr meg om plottet blir jeg dratt med videre.

Men så var det det, da. Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det? Vel, der kommer vi til det som for meg er bokas svakheter.

For hvem er Allis? Jo, hun er en skandale og en flukt og en rimelig uforståelig forelskelse. Jeg får ikke kjøtt nok på beina. Og jeg skjønner henne overhodet ikke. Denne skandalen… Ok, jeg skjønner at det var flaut og jeg skjønner at ekteskapet ikke kunne fortsette og at karrieren fikk seg en knekk, men… Flykte? Og ikke til Australia eller noe sånt, hvor man kunne skaffet seg en ny karriere og et nytt liv, men til ingenmannsland på den norske landsbygda? Hvorfor? Og når hun først er der, og faresignalene hagler tettere enn ballongselgere på 17. mai, så faller hun for Bagge før hun har vært i huset mer enn noen timer, virker det som. Er det fordi han er så mystisk? Den klisjeen vokste jeg fra når jeg sluttet å lese Harlequinromaner er jeg redd.

Og Bagge? Vel, han er og blir en klisje. Samtidig er han mer realistisk enn jeg opplever Allis. Det er klare paralleller til både Wuthering Heights og Jane Eyre, blant annet, men også der er jeg skuffende som leser, jeg synes nemlig ikke at hverken Emily eller Charlotte Brontes klassikere er det minste romatiske, så å speile dem gir ingen automatiske romantiske plusspoeng.

Men kanskje vil ikke Ravatn at det skal være romantisk, kanskje er det det truende hun vil speile. Vel, i så fall er sluttens «avsløringer» så opplagte at det er på grensen til pinlig, så det er heller ikke noe godt forsvar.

Og så var det Allis’ til dels merkelige logikk, da. På side 84 sender hun mor og ektemann adresse, men ikke navn på han hun bor hos, for «eg ville ikkje gi det til dei, dei kom til å begynne å snoke, eller kome på overraskingsbesøk». Ja, for det siste er vanskelig når du bare har adresse og ikke navn…

Og nå skal jeg slutte å skrive. For når jeg nettopp var ferdig med boka var jeg på «meh» stadiet, men jo mer jeg skriver jo mindre liker jeg den.

Jeg sitter med nettbrett som jeg ikke helt har lært meg å kopiere lenker på, så jeg skal legge inn relevante ting når jeg er tilbake på pc i slutten av uka, bare så det er sagt. Jeg trøster meg med at jeg ikke er alene om å mangle jubelfølelsen… Hvis jeg ikke tar helt feil nå, skal dere kune finne lenker til andre omtaler her : Samlesing av Fugletribunalet

Moon over Soho – Ben Aaronovitch

Mirthful Leave a comment

Moon_Over_SohoHaving read Rivers of London, not going straight on to Moon over Soho was an impossibility, so I did, disregarding all other plans for January reading (the two books appearing between this one and Rivers of London were actually read in 2013).

At the novel’s start, PC Peter Grant is back to his regular training programme at The Folly, and Lesley is at her parents’ house, recuperating. Peter goes to visit, driving from London:

At the end of the road lay Brightlingsea, lining the coast – so Lesley had always told me – like a collection of rubbish stranded at the high-water mark.

I keep loving the way Aaronovitch uses language and the impossibly charming hate-love relationship with London and Britain he displays. Not to mention the cultural references:

At this very moment astronomers are detecting planets around distant stars by measuring how much their orbits wibble, and the clever people at CERN are smashing particles together in the hope that Doctor Who will turn up and tell them to stop.

Aaronovitch is also conversant in corporate newspeak:

‘Are you SIO on this, ma’am?’ I asked. The Senior Investigating Officer on a serious crime was usually at the very least a detective inspector, not a sergeant. ‘Of course not,’ said Stephanopoulos. ‘We have a DCI on loan from Havering CID, but he’s adopted a loose collaborative management approach in which experienced officers undertake a lead role in areas where they have the greatest expertise.’ In other words, he’d locked himself in his office and let Stephanopoulos get on with it. ‘It’s always gratifying to see senior officers adopting a forward-looking posture in their vertical relationships,’ I said, and was rewarded by something that was almost a smile.

He is also not afraid to call out institutionalized and internalized racism:

Outside the big cities, my very appearance can sometimes be enough to render certain people speechless. So it was with Harold Postmartin, D.Phil, FRS, Curator of Special Collections at the Bodleian Library, who had clearly been expecting Nightingale to introduce someone ‘different’ as the new apprentice. I could see him trying to parse the phrase but he’s coloured in a way that wouldn’t cause offence, and failing. I put him out of his misery by shaking his hand; my rule of thumb is that if they don’t physically flinch from touching you, then eventually they’ll make the adjustment.

Ok. Enough of the quoting (I think). I’m just trying to show why the books are such a joy to read. The plot is good, too, but it’s hard to say too much without major spoilers, and so  I’ll refrain. If you’re not interested in reading the book, a synopsis would be no use to you, and if you are you don’t want the plot spoiled.

The one negative thing I have to say is that the novel could have used a continuity check, preferably one that aligned with Rivers of London. There are some odd incongruities, most so vague that it’s hard to put your finger on what feels wrong, and some cases of things being explained in the wrong order, so to say. A fact being presented in such a way that you feel you must have missed a connection piece of narrative, only for that connecting piece to show up a little later. It may even be deliberate, but it dosn’t work. Not for me, anyway.

However, on the whole the books are so good that it’s easy to forgive the few flaws. Now on to Whispers Underground!

Rivers of London – Ben Aaronovitch

Mirthful 1 Comment

Rivers_of_LondonRivers of London has been on my list for a while, not least because the husband has read and enjoyed all four of the PC Peter Grant books that have been published so far, and thus they have been available to me for a while. Towards the end of last week I found myself unenthused with the books I’d been planning to read during Bout of books, and someone, somewhere mentioned Aaronovitch, and it occurred to me that as we are going to London in just a few weeks, this might just be the perfect time to read them.

In one way it certainly was, Aaronvitch has his story firmly grounded in place and reading this without imminent plans of visiting the city would be frustrating, to say the least.

In Rivers of London PC Peter Grant is coming to the end of his probationary period and is hoping to be assigned to real detective work. His friend, and crush, Lesley May is at the same point in her career. The wikipedia entry sums up their superior officers’ view of the two neatly: Lesley is «expected to go far», Peter is «expected to do paperwork». That is, until they are on watch to guard a murder scene from the general public, and while Lesley pops off to buy coffee and Peter meets a ghost who claims to have witnessed the murder. When their assignments are handed out, Peter finds himself assigned to a generally studiously ignored branch of the Met, the section that deals with magic and the supernatural. His superior officer, Detective Chief Inspector Thomas Nightingale has been the sole employee of this section, and Peter finds himself sworn in as the first apprentice wizard in fifty years, and lodged in The Folly, the section’s headquarters, which is clearly dimensioned for a rather larger contingent.

There follows a tale of riotous rebellion and magic, where Peter finds himself trying to solve two very different «cases». One is the murder that starts the book off and those that follow in a grisly, yet inventive, serial killing spree, the other is a conflict between Mother and Father Thames, the river gods, and their children (the tributaries) and entourage.

Aaronvitch draws on history, mythology and folklore, picking both famous and obscure pieces and sewing them neatly together to form a coherent whole which spellbinds the reader (well, this reader, anyway). There are explicit, if ironic, echoes of Dr Who (which Aaronvitch has written for) and Harry Potter, but I was also reminded of Neil Gaiman’s Neverwhere and of Jasper Fforde’s novels, the latter especially in the way Aaronvitch’s minor characters all beg for a google search. Take Isis, also known as Anna Maria de Burgh Coppinger, wife of Father Thames’ son Oxley: Google her, and you find that there is probably at least another novel there, just in her life story. I love this stuff. And then you have the famous dudes:

Beyond the booth, flanked by two neoclassical pillars, was a marble statue of a man dressed in an academic gown and breeches. He cradled a mighty tome in one arm and a sextant in the other. His square face held an expression of implacable curiosity, and I knew his name even before I saw the plinth, which read: Nature and nature’s laws lay hid in night; God said ‘Let Newton be’ and all was light. Nightingale was waiting for me by the statue. ‘Welcome to the Folly,’ he said, ‘the official home of English magic since 1775.’ ‘And your patron saint is Sir Isaac Newton?’ I asked. Nightingale grinned. ‘He was our founder, and the first man to systemise the practice of magic.’ ‘I was taught that he invented modern science,’ I said. ‘He did both,’ said Nightingale. ‘That’s the nature of genius.’

The inclusion of Newton is another thing I like about Aaronvitch’s universe, though magic is magic Peter takes the scientific approach, and the answers he comes up with seem to confirm his instincts; even magic depends on physical laws.

I like Peter Grant. He’s a good guy, and may even have the makings of a good cop, even if he is too easily distracted. I like Lesley May, too, and I especially like how Peter and Lesley are portrayed as friends. Even if there is an element of «this might progress to more than friends at some point», you still get the feeling that they are friends first and foremost and that they will remain so whether progression happens or not.

Then there’s the language, and the linguistic relation to time and place:

Neither of us could face the horrors of the kitchenette that morning, so we found shelter in the station canteen. Despite the fact that the catering staff were a mixture of compact Polish women and skinny Somali men, a strange kind of institutional inertia meant that the food was classic English greasy spoon, the coffee was bad and the tea was hot, sweet and came in mugs.

There’s plenty for a hopeless anglophile to «squee» about, there is wit and dry humour and there is, occasionally, something akin to slapstick. There are blink-and-you-miss-them cultural references by the score.

Would it kill us to have an official branch of government that handled the supernatural?’ ‘A Ministry of Magic?’ I asked. ‘Ha-bloody-ha,’ said Tyburn.

Where the novel falls short is in emotional engagement. Yes, I like Peter, and I certainly root for him, and I am gripped to the point of considering sneaking off to a quiet corner at work to polish off the last 50 or so pages when the bus ride yesterday morning proved too short for the task. However, the perfect book is the book that puts me in the emotional quandry of wanting to get to the end to see what happens but also wanting the book to last forever. Rivers of London fullfills the first, but not the second. I will allow that there is a chance that I will feel differently at the end of book four, when the prospect of having to wait for another installment starts looming large. I’ll get back to you on that. I’ve already started on book two.

Aaronovitch has a blog: Temporarily Significant, and there is also a website for the series: The Folly.

———————

Så vidt jeg kan se har ingen norske forlag (eller svenske, for den saks skyld) grepet fatt i Ben Aaronvitchs bøker. Det er synd, for selv om en forkjærlighet for London og Britisk humor, historie og mytologi sannsynligvis er et pluss for lesere av disse bøkene er det jo ikke slik at sånne preferanser nødvendigvis følges av engelskkunnskaper gode nok til å lese firehundresiders romaner i orginal. Oppfordringen er klar: Oversett disse!

Odinsbarn – Siri Pettersen

Mirthful 10 Comments

Odinsbarn_hd_imageNå kan jeg ikke utsette det lenger, jeg er nødt til å skrive om Odinsbarn av Siri Pettersen. Et typisk eksempel på at det er mye vanskeligere å skrive fornuftig om bøker man virkelig liker enn om sånne som bare er halvbra (slakt er også ganske lett å skrive, men krever litt tid fordi jeg føler at jeg må underbygge skikkelig og det blir derfor også ofte utsatt). Men det er jo dumt om jeg ender med å ikke blogge om bøker fordi de er for bra… En dag på sofaen på grunn av en forkjølelse som ikke vi dø og mann og barn som har rømt huset er en god anledning, den beste jeg har mulighet til å få med det første.

Så, altså: Odinsbarn er første bok i en trilogi om Hirka. Femten år gammel får Hirka vite at det slett ikke er slik at ulven tok halen hennes når hun var baby slik far alltid har hevdet, ei heller er far far. Hirka er nemlig ikke «folk», hun er mennskr, Odinsbarn, råta. Og om hun ikke flykter kommer alle andre også til å få vite hvem hun er, «ritet» nærmer seg nemlig, en seremoni der alle barna i et årskull testes for «evna», en slags konfirmasjon eller velkommen-til-voksenlivet-rituale. Og Hirka har selvsagt ikke «evna», hun er jo ikke folk.

Samtidig er det politisk uro i Ymslanda. De blinde – eller bare ryktet om dem? – er tilbake og skremmer folk fra gård og grunn. Seeren og rådet står sterkt, men Ravnhov vil ikke underordne seg og ypper til strid.

Det er duket for en knakende god fortelling om opprør og tilhørighet, blind tro og grunnleggende skepsis, forræderi og vennskap. Akkurat som det skal være. Pettersens univers er troverdig, bruken av norrøne elementer funker ved å gjøre ting gjenkjennelige, samtidig som settingen er en helt annen enn «Norden i vikingetiden». Vokabularet introduseres som del av historien, og forklares aldri i klartekst, men det er heller aldri nødvendig.  Noe er umiddlebart forståelig, det er for eksempel aldri noen tvil om at «slokna» betyr «døden» (og for et bra ord!), andre ting blir simpelthen klarere etterhvert, og jeg savner aldri en ordiste.

Pettersen har også skapt et persongalleri som fascinerer og engasjerer. Jeg heier på Hirka fra første side, og håper fra det øyeblikket vi introduseres for Rime at han viser seg å være like spennende (og, vel, elskelig) som det kan se ut til (spoiler: Det er han). Men også bifigurene er gjennomarbeidet og føles som noe mer enn bare pappfigurer: Vetle og Ramoja, Ilume og Eirik, Lindri og Svarteld, jeg blir glad i dem alle sammen, selv om de har feil og mangler eller kanskje nettopp derfor. Ja selv Urd har en historie som er mer interessant enn bare å være «the bad guy». Jeg får følelsen av at om jeg spanderte en øl på Siri Pettersen kunne hun fortalt meg mer om hver enkelt av dem enn det som noensinne vil få plass i (eller ha noen nytte i) bøkene. Ikke like ekstremt som med J. K. Rowling som kan fortelle deg hva som er yndlingsfargen til de mest obskure bifigurer, kanskje, men jeg har følelsen av at alle er «ekte personer» i hodet til forfatteren, og det skinner gjennom i boka.

Utover å være en drivende historie som sluker deg og holder deg fast (virkelighetsflukt, som en del naive mennesker velger å kalle det) stiller Odinsbarn intelligente spørsmål om arv og miljø, om identitet, om lojalitet til samfunnsstrukturer og etablerte sannheter og om religion. Særlig de to siste gjør dette til noe langt mer enn enkelt (om engasjerende) tidsfordriv. Hva skal man egentlig være tro mot? Hva skjer når grunnlaget for troen rykkes bort under føttene på én, kan man finne nytt forfeste eller klamrer man seg til det som var, lukker øynene og holder for ørene og synger «La-la-la-la-jeg vil ikke høre»? Er etablerte sannheter verdt å opprettholde for fred og fordragelighets skyld, selv om de bygger på løgn? (Og nå hørte jeg plutselig Dr Relling i hodet, «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»)

Desverre skjemmes romanen av noen språklige feiltrinn som burde vært oppdaget i korrekturen, så jeg håper forlaget gjør en bedre jobb med neste bok. Av og til ble jeg sittende og lure på om enkelte avsnitt opprinnelig var skrevet på engelsk:

«Hvor var du i går? Du mistet alt, jo!»

(Side 65) «Du mistet alt» som i «You missed everything». Joda. Ikke innbill meg at vi ikke trenger korrekturlesere lenger fordi vi har språkvask i Word.

Når vi ser bort fra disse små skjønnhetsfeilene (og det er ikke mange av dem, altså, men de som er skurrer fryktelig) er hovedproblemet med Odinsbarn at den er alt for kort og at bok to (og tre) ikke har kommet ut ennå. Der har jeg for å begynne på en trilogi som ikke er fullført, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv at det skal jeg aldri igjen gjøre. Likevel: Jeg elsker slutten. Selv om den skremmer vettet av meg og jeg egentlig vil ha fortsettelsen i hende NÅ er den perfekt.

Forlaget mener dette er en ungdomsbok. Det er helt feil. Ja, jeg er kategorisk. Dette er en ungdomsbok på samme måten som Sense & Sensibilty, Great Expectations eller Catcher in the Rye. Det vil si den handler om en femtenåring, dermed er det automatisk en bok for femtenåringer. Eller er det fordi det er fantasy? Hobbiten er jo som kjent en barnebok. Jeg synes forlaget gjør boka en bjørnetjeneste (i begrepets opprinnelige mening, nå til dags har det visst begynt å bety «en stor tjeneste»). Og i motsetning til The Bone Season som føltes umoden på mange punkter er Odinsbarn en særdeles voksen bok (dersom jeg er voksen nok til å bedømme slikt, da, det skal man selvsagt ikke ta for gitt). Alt jeg kan gjøre er å rope det ut fra hustakene: Les denne boka, enten du er 12 eller 112.

(For ordens skyld: Boka er kjøpt selv. Og ja, jeg ville like boka, så jeg var forutinntatt. Men jeg ville virkelig like The Ocean at the End of the Lane også. Og The Bone Season. Og det hjalp ikke de to bøkene, så jeg tror faktisk begeistringen min har noe med boka å gjøre, ikke bare min velvilje.)

Andre bloggere om boka:

The Ocean at the End of the Lane – Neil Gaiman, and a giveaway

Mirthful 10 Comments

gaiman_oceanA new novel by Neil Gaiman? Don’t mind if I do.

Jeg har en kopi av den norske oversettelsen å gi bort, se under anmeldelsen for detaljer.

I expected to love this book. I also expected to have a hard time putting it down once I started reading. The latter turned out to be true, the former? Unfortunately not so much. Which is not to say I hated it, either, I’m more on a ‘Meh’ sort of level.

A man returns to his childhood town for a funeral, but between the sevice and the social event afterwards he takes a drive to clear his head and finds himself at the site of his childhood home. He continues down the lane to the very end, where the Hempstocks still live, like they did when he was a child. He is plunged into memories, and the reader follows him through the recollection of something that happened when he was seven years old, when a suicide woke a creature that did not belong in this world.

Gaiman skillfully draws his characters, the three Hempstock women (Lettie is only 11 in appearance, but hardly a child) are indeed worth the aquaintance and who can resist a seven year old friendless boy who loves Gilbert & Sullivan and who lives mostly through books?

I went away in my head, into a book. That was where I went whenever real life was too hard or too inflexible. I pulled down a handful of my mother’s old books, from when she was a girl, and I read about schoolgirls having adventures in the 1930s and 1940s. Mostly they were up against smugglers or spies or fifth columnists, whatever they were, and the girls were always brave and they always knew exactly what to do. I was not brave, and I had no idea what to do.

(Page 58-59.) The book also deftly plays on the fine line between reality and fantasy in a child’s life, and raises questions about memory, how we remember and why no two people will agree on exactly what happened when a story is retold.

So why am I left unenthused? I suspect some explanation is to be found in my dislike of ‘horror’. The creature the children encounter is of the insiduous kind that easily triggers nightmares, and that, more than a real interest in the characters, was what kept me turning the pages. I needed the horror to be put to rest. It may also have contributed to my lack of engagement, I think I probably disengage emotionally from stories like these out of self-defence, if I don’t get involved it is less scary.

So perhaps I should say: «Mr. Gaiman, it’s not you, it’s me.»

———————————

Jeg fikk en epost fra Vendetta forlag med spørsmål om jeg hadde lyst på en kopi av den norske oversettelsen. Denne gangen sa jeg fra på forhånd at jeg kom til å lese boka på engelsk og lodde ut det norske eksemplaret, og siden det var greit for dem fikk jeg boka i posten. Jeg stusser riktignok litt over «innsalget» fra forlaget i eposten:

den mest tilgjengelige og litterære boken han har kommet med så langt (…) Det er ikke fantasy denne gangen så denne treffer nok flere lesere.

Ikke fantasy? Har vi lest samme bok?

At den er tilgjengelig stemmer kanskje, men jeg synes jo de tidligere bøkene er særdeles tilgjengelige også, Neverwhere, f.eks., og «litterær»? Tja. Hva betyr det? Både Anansi Boys og American Gods krever mer av leseren i form av kunnskap om myter og religion (for å få fullt utbytte, i alle fall), er ikke metalitteratur «litterært»?

gaiman_havetDen norske utgaven heter Havet i enden av veien, og er oversatt av Stian Omland. Kompetent gjort, forsåvidt. For eksempel la jeg merke til at «little pitcher» er oversatt, helt korrekt, med «lille gryte», til tross for at det ikke er noe mer som tilsier at vi har med et idiom å gjøre enn de to små ordene (på engelsk heter det «little pitchers have big ears», på norsk sier vi «små gryter har også ører»). Men det er ikke alltid norsken flyter like elegant som Gaimans engelsk. Og når Lettie slår over i dialekt (eller sosiolekt om du vil), som hun gjør innimellom,  er det i  den norske versjonen ingen merkbar endring.

«Asked you to name yourself, I did. I en’t heard more’n empty boasts of age and time. Now, you tell me your name and I en’t asking you a third time.» She sounded more like a country girl than she ever had before.

(Side 41.) Sammenlignet med:

«Jeg ba deg si hva du heter, jeg. Og så hører jeg ikke annet enn tomt skryt om alder og tid. Så si hva du heter, og aldri om jeg spør deg for tredje gang.» Hun lød mer som en bondejente enn noen gang før.

(Side 47.) I orginalen plasserer dia-/sosiolekten Lettie i et landskap og på en rangstige i samfunnet, men samtidig er den med på å forsterke følelsen av at hun ikke er det hun ser ut til. Den dybden går tapt i oversettelsen. I tillegg har jeg problemer med flyten i Letties andre setning, «og aldri om jeg» måtte jeg lese flere ganger før setningen ga mening. Det virker som en unødvendig komplikasjon av syntaksen. Kan jeg få foreslå «Jeg spør ikke igjen»? (Eller til og med «Jeg spø’kke igjen», så får vi avgentrifisert språket litt også.)

Vel. Om du fortsatt har lyst til å lese Havet i enden av veien, etter min kritikk av både boka og oversettelsen (førstnevnte har utallige andre rost opp i skyene, da, så det er muligens bare meg det er noe galt med) har jeg altså et eksemplar å gi bort. Noe annet smågodt havner det sikkert også oppi pakka. Alt du trenger å gjøre for å delta er å kommentere på dette innlegget, denne gangen vil jeg gjerne at du forteller meg hvilken bok du ønsker deg til jul i kommentaren. Jeg trekker på søndag kveld klokken 20:00, for da kan jeg få sendt pakka før postens frist den 16. så den når fram til julaften.

Det är så logiskt alla fattar utom du – Lisa Bjärbo

Mirthful 2 Comments

bjarbo_logisktJohan og Ester har vært venner «i all evighet». Egentlig skulle Johan gjerne sett at de var mer enn venner, han har vært forelsket i Ester i fire år, minst, men han tør ikke si noe for ikke å ødelegge vennskapet. Ester på sin side er forelsket i en langhåret rocker, den par år eldre Adam. Johans foreldres ekteskap holder på å slå sprekker, og Ester later til å være i ferd med å bli sammen med Adam. Johans liv er ikke så lett. Men Esters liv er ikke bare lett det heller, for er Adam egentlig så veldig interessert? Og oppfører ikke bestevennen hennes seg ganske merkelig, mutt og innesluttet det ene øyeblikket og trivelig og interessert det neste?

Det är så logiskt alla fattar utom du er en søt bok om forelskelse og familieproblemer. Johan og Ester er godt fundementerte personer som man som leser blir glad i og virkelig heier på. Flere av bipersonene er også med på å løfte boka. Og jeg elsker Lisa Bjärbos språk. Tittelen på boka speiler språket den er skrevet på godt, det er et veldig muntlig uttrykk som føles ekte passer hovedpersonenes alder. Det eneste jeg har å utsette på boka er at Johan er litt for klisjé nerd og Ester litt for klisjé småfjollete tenåringsjente (hvorfor må hun på død og liv trenge hjelp med akkurat matteleksen, for eksempel?). I det hele tatt er selve grunnplottet en stor klisjé, men på den annen side er det såpass lekkert gjennomført at jeg tilgir boken (i alle fall nesten). Jeg savnet kanskje også noen dypere mening, jeg føler at Allt jag säger är sant har mer å by på sånn sett, men på den annen side er ungdomsbøker med en eller annen krampaktig «moral» ikke akkurat noe å trakte etter. En av bokas styrker er nettopp den uanstrengte, ikke-dømmende måten det fortelles om både ungdomsfyll og sex. Jeg tror det er en bok mange tenåringer vil kjenne seg igjen i.

Castle Waiting Vol. I and Castle Waiting Vol. II – Linda Medley

Mirthful 1 Comment

castlewaiting1I finally got around to buying Volume II of Castle Waiting recently. Once I started it, I realised pretty quickly that I really needed to reread Volume I first. So I did.

Linda Medley’s fairytale world is a charming, if sometimes quite disturbing, place. The first volume starts with a retelling of Sleeping Beauty from some of the peripheral characters’ point of view, which helps explain the existence of the castle as a refuge. The plot then moves on to Jain, who flees an abusive marriage and travels, pregnant, in search of Castle Waiting. Though people claim it’s just a legend, Jain is sure it exsists, and she has a map her father, who travelled widely in business, has drawn to guide her. After a long trip and a few adventures she arrives and is heartily welcomed by the castle’s inhabitants. As she makes herself at home and gets used to life at the castle, she is told the stories both of the castle and of the various inhabitants bit by bit, and these backstories make up a large part of the book. In volume one the main story, apart from Jain’s, is Sister Peace’s retelling of parts of her life and of how the Solicitine Nuns, an order of nuns conisiting solely of bearded ladies, came into being.

castlewaiting2The story continues in Volume II, which starts off with Rackham, the steward, giving Jain a tour of the castle. Guests arrive, two *ahem* dwarves (there is disagreement in the book around whether this is an acceptable term or not), or Hammerlings. We learn more of them, and of the slightly mysterious smith Henry, as well as more of Jain’s backstory (though far less than one could wish).

On the whole, the main problem with Castle Waiting is that there is no more (yet?). Linda Medley is officially «taking a break from writing any more chapters», so let’s hope she returns to it eventually.

So what makes Castle Waiting so special? Well, the drawings are superb, the dialogue natural, the characters lovable (well, except when they’re not supposed to be). Moreover they are lovable despite, or even because of, their flaws. Just like real human beings, in fact. Medley borrows elements liberally from fairytales and folklore, Castle Waiting is a treasure trove of a character gallery for intertextuality freaks like me. Oh, and then there’s the babywearing, of course:

castle_waiting_babywearing
Babywearing while touring the castle, we like!

Kangaroo!

But more than anything what makes Castle Waiting so special is the effortless acceptance and celebration of difference, which comes from the knowledge that everyone has a story, that everyone needs acknowledgement and that everyone has a contribution to make.

Half of a Yellow Sun – Chimamanda Ngozi Adichie

Mirthful 3 Comments

adichieLast month’s reading circle book was Chimamanda Ngozi Adichie’s Half of a Yellow Sun. I was late as usual, so I had to read the last 100 pages or so after the discussion, but had skimmed (very, very quickly) on my way there.

Adichie writes a story full of warmth and detail from a country and a conflict I know very little about. The story is varyingly narrated from the viewpoint of Ugwu, Olanna and Richard, which keeps the narrative interesting and helps highlight both the differences and the similarities in their experience.

Our first meeting with Ugwu, and with the story, is when he arrives with his aunt to take up the position as houseboy to Odenigbo, who is a professor at the University of Nsukka, politically vocal and Olannas boyfriend. Ugwu is awkward at first, but blossoms under the tutelage of Odenigbo and Olanna, who practice what they preach by making sure he goes to school despite being «just a houseboy».

Ugwu came to realize other things. He was not a normal houseboy; Dr Okeke’s houseboy next door did not sleep on a bed in a room, he slept on the kitchen floor. The houseboy at the end of the street with whom Ugwu went to the market did not decide what would be cooked, he cooked whatever he was ordered to. And they did not have masters or madams who gave them books, saying, ‘This one is excellent, just excellent.’

(Page 17.) Ugwu is a grateful subject for their attention, picking up reading material from his master that is far beyond him, but stubbornly working his way through it, and on the whole being a quick and eager learner.

The next narrator is Olanna, and we start off with a glimpse of her background. She has a (non-identical) twin sister, born to parents who are of Nigeria’s upper class, her father is a businessman and involved in government. They have a plot to get Olanna, the pretty one, bartered away to strengthen their connections, while Kainene, is being groomed to take over the business, in place of the son they lack. The sisters have grown apart during their stay in Britain to study and though Olanna would like to bridge the gap, Kainene upholds her distance. Olanna is uncomfortable with her family’s wealth and seems more happy visiting her aunt and uncle, who are comfortably, but more humbly situated. She has no patience, moreover, with her parents plot to sell her off, and is moving to Nsukka to live with Odenigbo.

The third narrator is Richard, who is a Brit newly arrived in Nigeria. He is drawn by a recent find of ancient local art, and is an aspiring writer. He falls in love with Kainene almost at first sight at a party and in love with the country and the continent progressively through the book.

The characters alternate in this order throughout the novel. Though the narration is third person «omniscient», but changes tone with the three characters as we share their thoughts and feelings. This works beautifully, by giving the reader three strong voices who all have their different perspectives on the events of the story.

Life is peaceful enough in the first part of the novel, set in the early sixties. But then the plot skips foreward to the late sixties and the disturbances that led to the secession of the southeastern part of Nigeria as The Republic of Biafra. The new republic is not recognised by the international community and civil war ensues. I am ashamed to say I knew very little about Nigerias history before reading this book, and though I had heard of Biafra, all I could recall was vague images of a hunger catastrophy. That is part of the story, certainly, but there is so much more to learn. Partly because I was so unaware of the progress of the conflict it threw me when Adichie suddenly takes the plot back to the peaceful early sixties half-way though the book, before returning to the late sixties and the culmination of the civil war in the last quarter. At first, I was puzzled by this strategy, and failed to see that it contributed anything useful, but once I got over my own impatience to see «what happened next», I recognised that the cruel contrast between the progressively more desperate situations in the war zone and the peaceful, optimistic, forward-looking earlier years lends a deeper poignancy to the individual fates than a mere chronological retelling would.

While narrating the story of the war and it’s origins, Adichie touches on many subjects, not least of which is how the colonial English used the divide and conquer tactics to such effect in Nigeria that the after-effects are in operation long after the control has (nominally) passed to the Nigerians. This is true for much of Africa, and probably for much of the post-colonial world. Interestingly, the magnificent lack of concern shown by outsiders is most clearly shown through Richard’s, the outsider’s, eyes. Perhaps because he is white and so all the other white people expect him to be «on their side». Richard, however, has given his heart to Biafra, even as he recognises that he will always be an outsider.

Richard exhaled. It was like somebody sprinkling pepper on his wound: Thousands of Biafrans were dead, and this man wanted to know if there was anything new about one dead white man.

(Page 369.) Following on from this Adichie raises the question of who should write Africas stories. Thoughout the book are fragments of a history of the war. At first the reader assumes they are supposed to have been written by Richard, he is the writer, after all. But is he the one to tell Biafra’s story?

________________________

Adichie besøkte både Sverige og Norge forrige uke i anledning utgivelsen av hennes nye bok, Americanah, desverre kom hun ikke til Trondheim og jeg hadde ingen mulighet til å reise for å se henne. Men SvD publiserte en tekst hun har skrevet om at virkeligheten overgår diktningen og hos Och dagarna går kan du se en video der hun snakker om boka.

Half of a Yellow Sun er oversatt til norsk av Mona Lange og gitt ut av Gyldendal med tittelen En halv gul sol.