Bobla – Siri Pettersen

Jeg var ganske fornøyd når Siri Pettersens nye bok, Bobla, dumpet ned i postkassen flere uker før forventet i begynnelsen av september, og var egentlig klar til å kaste meg over den, men så var jeg jo i gang med Aubrey/Maturin, og det er ikke så lett å avbryte slikt, må vite. Men siden jeg trengte litt «enklere» lesing for å fylle på sideantallet litt i forbindelse med readathon-utfordringen denne uka, fant jeg ut at det var på tide å finne ut om barnebok fra Pettersen kunne måle seg med voksenbok-gitt-ut-som-ungdomsbok fra Pettersen.

Dessverre er svaret nei, for min del. Altså, Bobla er bra, det er ikke det. Men jeg ble ikke oppslukt. Og jeg vil bli oppslukt!

Nå skal det sies at et av problemene er at jeg slett ikke er i målgruppen, og det er svært langt mellom de barnebøkene som virkelig fanger meg nå til dags, kanskje har jeg rett og slett *gisp* blitt voksen? Boka skal i aller høyeste grad dyttes på tiåringen, så får vi se hva hen synes.

Og faktisk tror jeg hele problemet mitt med boka ligger nettopp i at jeg ikke er 10 (11, 12) lenger. For jeg føler at jeg fikk for lite bakgrunn og oppbygging i starten. Jeg skjønner AT Kine mistrives, føler seg utenfor, kommandert til å gjøre ting hun ikke vil, men jeg føler det ikke MED henne. Og hadde jeg vært 10 (11, 12) så hadde jeg kanskje ikke trengt å få den følelsen bygget opp, men faktisk bare falt rett inn i den slik boka legger opp til, for når jeg var 10 (11, 12) følte jeg meg også akkurat så utilpass, alene og kommandert rundt (i alle fall til tider) at jeg helt sikkert hadde synes at det å finne en «magisk» boble jeg kunne rømme til hadde virket som en redning.

Så det var det som ikke funket. Ellers? Jo, idéen er jo original, og hvordan det hele skulle løse seg til slutt var jeg absolutt spent på (jeg leste boka i løpet av en dag, så sååå uoppslukt var jeg tross alt ikke). Kines venner er et stort pluss (og jeg skulle gjerne sett mer av dem), og generelt er Kines verden befolket av mange mennesker som tydeligvis har egne, uforutsigbare historier. De føles ikke bare som kulisser, selv ikke mamma og pappa som ganske ofte kan bli rimelig like sånne pappfigurer man reklamerer for filmer for i barnebøker (siden noe av poenget i barnebøker er å la barnet redde seg selv). Jeg sukket litt over «the romantic interest», må jeg innrømme. Altså ikke over vedkommende (hallo!), men over at det skulle være nødvendig med en sånn tvist i historien. Men der VET jeg at min indre tiåring er uenig, så det lar vi fare. Og slutten, jo altså slutten er perfekt.

Egentlig føler jeg at jeg skulle brukt noen dager på å fordøye boka før jeg skrev noe som helst, men med tanke på hvor lite jeg blogger for tiden er det en seier å overhode ha fått noe ned i bits og bytes, så får det heller være om den dype analysen mangler. Kanskje får jeg ånden over meg og skriver mer (men jeg ville nok ikke holdt pusten), kanskje truer jeg tiåringen til å forsøke å skrive noe (en mye bedre idé, sannsynligvis). I mellomtiden kan jeg nok si at det finnes mange dummere bøker du kan kjøpe til alle de barna du sikkert burde kjøpt en bok til i høst eller vinter.

Let it Snow Maureen Johnson, John Green and Lauren Myracle

Let it Snow, or more specifically John Green’s story «A Cheertastic Christmas Miracle», was my suggested Christmas read in the book circle, based on very little other than «not too long, christmassy and John Green». The books is a collection of, well, not short stories, I guess novellas might be a better description. Three stories by three different writers, all at just over 100 pages, and with the common theme «Christmas» and «romance». And, yes, YA as target market, I guess. All three stories are tied together into a whole, something I did not realise at first, as I suggested (and read) the middle story by Green for the book circle. It may all have made even more sense if I’d started at the beginning, but it worked well enough in a jubled order as well.

A Cheertastic Christmas Miracle by John Green is a charming story. Admittedly the ending is hardly a surprise, but the main action driver, the quest to get to the Waffle House in a blizzard, is at least original, and provides plenty of comic relief, and the build up is sufficiently long and with enough quirky personality details that by the end I care for the characters. And this being John Green there are plenty of little nuggets of, well, for lack of a better word, wisdom. It helps, of course, that the characters are people I recognise as «my people» (i.e. nerds/geeks) of course. On the whole I am reminded that I meant to read more Green despite not being completely sold on The Fault in Our Stars (not because it wasn’t good, I just didn’t think it was The Best Book Ever™, like the interwebz had led me to belive I might.

Maureen Johnsons story The Jubilee Express was in some ways even better, and quirky in a «that’s preposterous but utterly believable» way. Lauren Myracle’s The Patron Saint of Pigs was somewhat more frustrating, since the main character is being quite infuriating for much of the story, but it somehow came together nicely at the end. For a bit of YA romancey Christmas cheer you could do much worse altogether.

(And I know I am publishing this in August and Christmas is the last thing on most sane people’s minds, but I did actually read the book at Christmas, it’s just that the post has been languishing in the drafts folder while I have been off doing non-bookblogging things. At least you now have plenty of time to order the book from you favourite pusher and have it arrive in time for the festive season.)

Samlesing bokbloggerprisen i august: 60 damer du skulle ha møtt – Marta Breen og Jenny Jordahl

I august er det på tide for årets siste bokbloggerprissamlesing, og turen er kommet til årets «joker», den boka fra langlista som ikke kom med på kortlista på første forsøk, men som ble stemt frem i andre runde.

Når langlista ble annonsert var jeg positivt overrasket over å finne 60 damer du skulle ha møtt på den. Jeg hadde nominert den selv, og synes derfor selvsagt at den fortjente plassen, men jeg hadde hverken kommet så langt som til å skrive om den eller lagt merke til at den hadde fått noe særlig oppmerksomhet blant andre bokbloggere. Det var ikke bare jeg som var overrasket, flere andre jeg har snakket med hadde ikke en gang hørt om boka før. Så det var kanskje ikke å vente at den skulle være blant kortlistebøkene, og det var den heller ikke, men kanskje fikk den drahjelp i jokeravstamningen nettopp fordi den var en ny oppdagelse for mange?

8 av 10 biografier som kommer ut i Norge i dag, handler om menn. 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste svenske lærebøkene er menn. I visse skolebøker er det flere navngitte nazister enn kvinner

Slik starter forlagets omtale av boka. Nå kan man selvsagt forsøke å argumentere at det finnes fler biografier om menn fordi fler menn har gjort noe som gjør det verdt å skrive biografier om dem, men man skulle også tro at det var en mer interessant utfording – og givende oppgave – å være den første som skrev en god biografi om en hittil ganske ukjent, men betydningsfull og/eller interessant kvinne enn å være en av sju som gir ut biografi om Ibsen i år.

For å bøte litt på skjevheten (og kanskje gi noen vordende biografer gode idéer?) har Breen og Jordal tatt for seg 60 damer og gir oss en hurtig innføring i deres liv i tekst og i Jordahls uforlignelige illustrasjoner, selvsagt med hovedfokus på årsaken til at det ville vært interessant å møte vedkommende. Noen av damene vil de aller fleste ha hørt om før, andre vil være nye navn for de aller fleste. Til sammen beviser de i alle fall at det ikke er mangel på mulige hovedpersoner som gjør at det er så langt mellom «damebiografiene».

Nå i august – eller senere – håper jeg det er mange som plukker opp boka for første gang, eller kanskje tar den fram igjen for å friske opp minnet fra den ble lest i fjor? Manifest har i skrivende stund tilbudspris på boka, 199 kroner (fullpris 329 kroner), så kanskje du skulle benytte sjansen?

Om du blogger (eller har blogget) om boka ser vi gjerne at du lenker til innlegget ditt på samlesingsinnlegget på Norske Bokbloggere. Og kommenter gjerne her!

Pushing Up Daisies – Rosemary Harris

pushingupdaisiesI found Rosemary Harris’ Pushing up Daisies in my ebook library, though to be frank I have no memory of purchasing/dowloading it, so how it ended up there is anyone’s guess. In any case it seemed the sort of thing one could read on and off on the phone when suddenly stuck without a «proper» book, so I started it. And suddnely I had finished, without it being much off at all, just mostly on. So I guess that’s a recommendation?

Ok, so a little more detail: Pushing up Daisies is the first book of a series of mysteries, featuring Paula Holliday, who used to work in television, but now runs a gardening business «in the country». It’s an excellent example of the genre of mysteries where the protagonist is not a police officer or detective, but simply someone who has a knack for stumbling over mysteries, like unexplained dead bodies, and is then too intelligent/curious/restless/meddling (strike those you do not think fit) to leave the case to the authorities, all the while proving an interesting backstory and parallell plotlines which only tangentically touch upon the «crime». I like Paula, I like several of the other residents (permanent or temporary) of her neighbourhood, and I will definitely read more books in the series.

A couple of shorts

No, not short trousers, short reviews.

bryson_dribblingThe Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island by Bill Bryson moved swiftly to the top of my reading pile when my parents off-loaded their copy on us and was consumed within a few days of my getting my hands on it. No wonder, perhaps, Bryson being one of my favourite writers and Notes from a Small Island probably my favourite of his books. And in many respects The Road to Little Dribbling fulfills its promises. Here is the pure delight in travelling, especially by bus in Britain, that I so recognise. Here is the love for the more absurd aspects of Englishness. Here are the masses of odd little anecdotes and facts that Bryson is a master of. But I was, perhaps strangely, disappointed anyway. Partly because I have lamented the lack of Scotland in the previous volume, and here I was promised Scotland and then it turns out that England take up 355 of the book’s 381 pages, Wales (not that I mind Wales) 15 and Scotland a measly 11. And partly, well, in parts it feels a little… stale? It’s not that I didn’t like it, I did, but I guess I didn’t LOVE it. But lets think of happier things and quote a bit I do like (love):

I was surprised to learn that there is a system to British road numbering, but then I remembered that it is a British system, which means it is not like systems elsewhere. The first principle of a British system is that it should only appear systematic. (Page 142.)

leif_engerPeace Like a River by Leif Enger was our book circle book over Christmas, and I rather enjoyed it while reading it. However, it’s  now a month later and I find I can’t really remember what was so good about it, and though the plot is pretty clear to me, the feelings it generated have not made a lasting impression. A bit of a luke-warm recommendation, then. The book circle were split in their opinions, some couldn’t finish the book, while others, like me, were more enthusiastic.

roy_godofsmallthingsThen for our February meeting we read The God of Small Things by Arundhati Roy, and again, the reception was mixed. I found it slow to begin with, but then, suddenly, at around 120 pages, it turned a corner and after that I could hardly put it down. There is someting compelling about the way Roy takes us back and forth between past and present and the quirks of the language were wonderful, I thought.

Bluegreyblue eyes snapped open.

A Wake.
A Live.
A Lert.

(Page 238.) Some of the others struggled with keeping the characters straight, and I suppose the Mammachis and Kochammas may easily get a little muddled, but this was not a problem for me. Slight spoiler alert here: There is a scene at the cinema where Estha is abused by the lemonade man, and although it is unpleasant reading, it is also rather wonderful in the way Roy manages to write the scene from the little boy’s point of view as simply nauseating and horrible without any hint of an adult’s sexualised perception intruding on the description. I find that a rare thing.

Wandering Son, Vol 8 – Takako Shimura

wanderingsonvol8I picked up Vol 1 of Wandering Son by Takako Shimura because it was displayed quite prominently at the main branch of the local library, and pretty much devoured the first 7 volumes in quick succession last year. I never got around to writing about it, and so thought I’d borrow one of them again as a reference to get a blog post down, but then found that Vol 8 had made its appearance, so I borrowed that instead.

The plot of Wandering Son centers around Shuichi Nitori, «a boy who wants to be a girl», and Shuichi’s friend Yoshino Takatsuki, «a girl who wants to be a boy» and I find it quite fascinating for a variety of reasons. There are another 7 volumes to go, and I will definitely be reading them all once they appear in English.

According to the wikipedia page, the series has received a lot of positive attention, but has also been criticized for the unrealistic maturity of the protagonists. To some extent I suppose there’s something in that. The series starts when Shuichi starts fifth grade at a new school, and on the whole most of the people he meets seem curious and accepting of gender bending, which has struck me as somewhat unrealistic. The only really antagonistic and, in contrast with all the rest, childish reactions come from Shuichi’s sister. And perhaps both Shuichi and Yoshino are more maturely self-aware than one could expect. On the other hand I suspect being transgender, in whatever degree or form, would tend to force self-awareness on any kid.

On the plus-side the artwork is delightful, deceptively simplistic. The characters may be unrealistically mature, but they are loveably human and I find it fascinating to follow their transition into puberty (which holds unusual challenges if you’re transgender) and their attempts at coming to terms with their identity.

The English edition is «unflipped», which means that though the text is translated, the pages are printed like the original, you need to start at what we’d consider to be the back of the book and read the panels from right to left. You’d think this would be tricky to keep track of, but once you’re into the story it’s such a page-turner that I really didn’t notice.

On the whole I highly reccommend Wandering Son. If you’ve been meaning to read more graphic novels, or try manga, this is a pretty good place to start. And for me it covers all of two topics on the Book Riot Read Harder challenge, so that’s a boon, too.

readharder2016

Shakespeare: The World as a Stage – Bill Bryson

bryson_shakespeareJust before Christmas I headed to Åre by train for a day in order to pick up Box The Messenger and some yule ale. I was about to finish rereading India Knight’s Comfort & Joy, so needed to bring another book in order to have enough reading material for the journey, and so wandered in to look at my TBR shelf (there are TBR volumes all over the house, of course, but I’ve tried to collect a few of them in a bookcase in the bedroom) thinking «it needs to be something fairly light-weight…» I came out with Bill Bryson’s biography of Shakespeare, and for a second felt a bit like Hermione («I took this out of the library ages ago for a little light reading»). However, in some ways it makes sense. Not that «light-weight» is a fair description of the book, it’s a sound piece of scholarship. What it is, though, is an easy read.

In typical Bryson-style we are taken through what is known of Shakespeare from birth to death (and a little of what happens before and after, too). What is known is so little that a bare-bones telling of that would cover perhaps two pages, so in order to reach two hundred Bryson also expounds on how we know what we know, why we don’t know more (hint: We don’t really know much about anyone from the time, in fact we know a suprising amount about Shakespeare) and rather a lot about all the stuff people have guessed, surmised, interpreted or plainly made up over the centuries. He is appropriately dismissive of those who insist Shakespeare could not have been the author of Shakespeare’s works, but takes the trouble to point out the flaws in the various theories for who else could have been, a few of which I had not heard before. And as could be expected manages to cram an impressive number of little anectdotes into the whole.

So: An easy and pleasant read that leaves you feeling like you learned something, too. Like pretty much everything else by Bryson, I can wholeheartedly recommend it. And finishing it in 2016 means I can tick off task 6 of the Book Riot Read Harder challenge, so there is that.

Farvel til Nesbø

IMG_4647Jeg har alltid hatt problemer med å begynne å lese en overeksponert forfatter når skaden først har skjedd, men når det gjelder Nesbø begynte jeg før hypen tok helt av, og lenge var jeg storfan. Men så skjedde et eller annet. Den siste Harry Hole-boka jeg leste var Panserhjerte. Og jeg likte den, så vidt jeg kan huske (den siste jeg blogget om var Frelseren). Jeg kjøpte Gjenferd, og hadde egentlig tenkt å kjøpe Politi også, men kom ikke så langt. Og så? Vel, så viste det seg at jeg ikke egentlig hadde lyst til å lese Gjenferd. Og jeg prøvde å høre på Hodejegerne, men ga opp, fordi det ikke fenget overhodet. Jeg leste Doktor Proktor-bøkene, som jeg likte når jeg leste dem for meg selv, høyt for eldstemann og lurte litt på hva som hadde gått av meg når jeg hadde vært så begeistret, for var de ikke egentlig litt… platte?

Når Sønnen kom var jeg allerede sikker på at jeg hadde lest min siste Nesbø-krim. Og med det markedsføringsbudsjettskapte hysteriet rundt Blod på snø er jeg enda mer sikker: Jeg har fått hele greia så kraftig i vrangstrupen at du hadde måttet betale meg ganske mye penger for i det hele tatt å få meg til å åpne boka (og det er nok, tross alt, en ganske dårlig bruk av markedsføringskroner, selv om det virker som om de brenner gjennom ganske mange på rimelig dustete ting ellers også for å få vist fram Blod på snø).

Men jeg har vel ikke akkurat inntrykket av at resten av Norge er enige med meg. Så nå har jeg tenkt å frigjøre en liten hyllehalvmeter eller så ved å gi bort all Nesbø-krimmen jeg har til en heldig (?) bloggleser. Siden jeg er treig kommer ikke pakka fram til påske, som opprinnelig planlagt. I stedet trekker jeg en vinner når jeg er tilbake fra påskeferie, tirsdag 7. april.

Så om du har lyst på nesten komplett Harry Hole pluss Hodejegerene i innbundet utgave (Politi mangler, og Sorgenfri er i «billighardback», de andre er ordentlig innbinding med smussomslag) er det bare å legge igjen en kommentar på dette innlegget (sørg for å skrive inn en epostadresse jeg kan nå deg på).

7. april: Trekningen er foretatt.

Notes from a Small Island – Bill Bryson

bryson_small_islandI don’t know why I suddenly decided to reread Notes from a Small Island this time, but it was probably related to being rather clogged up with a flu of sorts (there is comfort food and then there are comfort books). Anyway, I just need to tell you all again how much I love this book. Notes from a Small Island is the book I’d have written about Britain if I were a writer. It’s Bryson saying goodbye to his adopted country before going to live in the States for a while, and it’s brimming with love tinged with regret. It’s Bryson being homesick before he has even left.

I’ve said it before, but the thing about Bryson’s love for Britain is that he loves it the exact same way I love it, quirks and idiocies included. He even seems to share my opinion on certain national heroes:

I watched out for Tintern Abbey, made famous, of course, by the well-known Wordsworth poem, ‘I Can Be Boring Outside the Lake District Too’

(Page 149.) He also travels a bit like I prefer to do if circumstances allow, letting his destination be decided by chance or by whim, going to Wigan because a bus for Wigan comes past just when he’s got The Road to Wigan Pier in his back pocket (page 230). As good a reason as any, if you ask me. I once went to Preston with a friend just because we wondered what a place sharing a name with the cyber dog in Wallace & Gromit: A Close Shave could possibly be like. I don’t think we had any great epiphanies, but we had a grand day out.

And that’s something I’ve mentioned before as well, but Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits, like waiting for a bus or getting caught in the rain. He seems to acknowledge and accept that it’s all part and parcel and imparts the same feeling to the reader, making you really want to just get up and go somewhere, anywhere (though preferably Britain, it must be said).

And he’s funny. It’s definitely the sort of book you shouldn’t be reading in public if snorting at books in public embarrasses you.

The big event in Thurso, according to civic records, was in 1834 when Sir John Sinclair, a local worthy, coined the term ‘statistics’ in the town, though things have calmed down pretty considerably since.

(Page 325.) So this is my love letter to a book that is a love letter to a place I love. I might have come to the conclusion that I’d rather live in Norway, but that is as much a practical decision (I like my family and would like to see them more than twice a year, for example). It’s been fourteen years since I left Britain, and I still get pangs of «homesickness» quite regularly and start to wonder if there isn’t some way of moving there again that would magically work on a practical level (I need a teleporter, that would solve all of my problems).

Suddenly, in the space of a moment, I realized what it was that I loved about Britain – which is to say, all of it. Every last bit of it, good and bad – Marmite, village fêtes, country lanes, people saying ‘mustn’t grumble’ and ‘I’m terribly sorry but’, people apologizing to me when I conk them with a careless elbow, milk in bottles, beans on toast, haymaking in June, stinging nettles, seaside piers, Ordnance Survey maps, crumpets, hot-water bottles as a necessity, drizzly Sundays – every bit of it.

 

 

Folkelesnad og Stillstand – Agnes Ravatn

folkelesnadEtter å ha slaktet Fugletribunalet var det kanskje ingen grunn til å tro at jeg noensinne ville lese mer av Ravatn, men jeg var såpass imponert av språket i Fugletribunalet og av Ravatns humor i intervjuer at jeg tenkte at essayene hennes var verdt en kikk likevel.

Jeg startet med Folkelesnad, der Ravatn tar for seg det som finnes i bladhyllene på Narvesen. Essayene gikk opprinnelig som serie i Dag og Tid, og i fjorten uker tok hun for seg en ny bladkategori hver uke, fra ukeblader til porno, fra kjendisblekker til pengeblad.

Og det er en del å ta av. Norske magasiner har enorme opplagstall. Hvem er det som leser alle disse bladene? Det gir ikke Ravatn noe svar på, selvsagt (annet enn at det normalt ikke er henne), til gjengjeld kommer hun med en rekke skarpe og vittige observasjoner både om bladene og om deres formodentlige lesere.En observasjon er hvor kjønnsdelt deler av bladverdenen er. Om ukebladene:

Og no nokre ord om det påfallande fråværet av eitt av to mulege kjønn i desse vekeblada. Dei fire vekeblada [Hjemmet, Allers, Norsk ukeblad og KK] prøver nemleg å skape inntrykk av at ingen menn nokon gong har levd på denne jorda, bortsett frå tre stykk: kjendisuteliggjaren Knut Løvli, Tore Strømøy og ein far som har mista begge dei to sønene sine. Uendeleg triste lagnader alle tre. Sjølv i kontaktannonsespaltene er det berre kvinner som får sleppe til.

(Side 19.) Ukebladene er dameblader, selvsagt. Vi av hunnkjønn får dessuten både «kvinneblader» og «jenteblader» (samt utvilsomt hovedtyngden av «interiørblader», «matblader» og «babyblader» i hvert fall). Mannfolka blir avspist med kun en kategori spesifikt for dem. Den inneholder til gjengjeld Illustrert Vitenskap. Og, nei, det er ikke Ravatn som har bestemt denne kategorinndelingen, den er basert på Synovate sin inndeling for markedsundersøkelsesformål. Som Ravatn sier: «Så då veit me det: Illustrasjonar og vitskap, gjerne i kombinasjon, er ikkje for kvinner.» (Side 69.)

Jeg hikstet meg gjennom store deler av Folkelesnad (det toppet seg vel kanskje når jeg leste kapittelet om pornoblader på bussen). Ravtn veksler mellom en nøytral observerende tone og skarp satire med stort hell, og sistnevnte gjør at leseren selv ser humoren i de nøytrale «fakta». Selv oppramsingen av overskrifter i begynnelsen av hvert kapittel blir til tider hysterisk morsom, det er noe med sammenstillingen av så mange ganske like overskrifter. Du kan teste selv: Gå på Narvesen og les alle overskriftene for alle bladene i en kategori, og du ser fort at redaksjonene like gjerne kunne brukt en automatisk overskriftsgenerator på de fleste artiklene (og at en forside i stor grad kan byttes ut med en annen fra samme kategori uten at noen hadde merket nevneverdig forskjell).

stillstandStillstand har underoverskriften Sivilisasjonskritikk på lågt nivå og består også av 14 essays, også disse først publisert i Dag og Tid, men uten en så klar rød tråd som Folkelesnad. Da serien sto i avis var det under tittelen «Stillstand. Agnes Ravatn oppsøkjer stader der ingenting skjer.» Her får vi altså Ravatns observasjoner fra steder der det skjer ganske lite (med enkelte unntak, som hun selv påpeker er det vanskelig å forsvare Oslo tingrett som et sted ingenting skjer).

Jeg synes boka starta litt treigt (altså satire- og språkmessig, ikke handlingsmessig, det er jo noe av poenget at ingenting skal skje), og etter to-tre kapitler vurderte jeg å droppe å lese mer, men fortsatte, noe jeg er glad for. Jeg vet ikke helt om det er slik at det plutselig tar seg opp utover i boka, eller om de senere essayene er avhengig av de tidlige for en slags kumulativ effekt, men jeg synes i alle fall at det var langt lettere å lese de 80 siste sidene enn de 40 første. Likevel vil jeg nok anbefale Folkelesnad framfor Stillstand, i alle fall om det er latter du er ute etter.