Kategori: Authors

Shorts

Mirthful Leave a comment

I sommer endte jeg med å starte på gjenlesing av Jasper Ffordes serie om Thursday Next. De første par bøkene seilte jeg gjennom ganske kjapt, så kom hverdagen og det gikk litt treigere, og så begynte jeg på One of Our Thursdays is Missing i oktober og der stagnerte det helt. Når jeg tok meg sammen etter nyttår og leste meg gjennom siste halvpart av boka i løpet av noen få dager kom jeg fram til at noe av problememet med den sjette boka om Thursday Next er at den slett ikke handler om Thursday Next. Det vil si, den handler ikke om den samme Thursdayen som de første fem bøkene, jeg-personen vi følger i bok seks er den (ene varianten av den) fiktive Thursday Next. Og selv om hun ligner er det ikke samme person, det er noe av poenget. Så Fforde må rett og slett gi meg litt tid til å bli kjent med en helt ny hovedperson. Og det der var sikkert rimelig uforståelig om du ikke har lest Fforde… Ikke fortvil, det er rimelig forvirrende når du leser Fforde også, men ganske underholdende. Men start med The Eyre Affair.

Crawlspace av Jesse Jacobs var litt underholdende, men mest… merkelig. Noen tenåringer finner en inngang til en regnbuefarget psykedelig verden gjennom vaskemaskinen og tørketrommelen i kjelleren til en av dem. Jeg tror det er en metafor for narkotika, men jeg er jaggu ikke sikker. Narnia it ain’t. Å «bli høy» har aldri appelert til meg, og det gjorde ikke denne boka heller. Tegningene er forseggjorte, men jeg satt igjen med den samme følelsen som etter en kunstutstilling på Ni Muser i hine hårde dager som besto av et tredvetalls kvadratiske lerret med det samme geometriske mønsteret i forskjellige kombinasjoner av brunt, beige og grått: «At noen gidder.»

Pashmina by Nidhi Chanani is a fairly charming story of growing up in the USA with roots in India that remain largely unexplored until the protagonist is old enough to rebel at the reticence of her mother and push for more knowledge. An important narrative driver in the story is the Pashmina of the title, which is magical, showing the various women in the story images that act as guides in the critical crossroads of life. I am rarely enthused by «magical realism» or variations thereof (I prefer realism or full-on fantasy), and Pashmina did not really convince me for that reason, but the artwork is certainly stunning.

(Argh. I did it again. I changed languages half way through for no good reason. Ah, well.)

 

Ffforde-boka har jeg kjøpt sjøl, de to andre har jeg lånt på biblioteket.

Golden Bats and Pink Pigeons – Gerald Durrell

Mirthful Leave a comment

Having finished rereading (for the umpteenth time) the Harper Hall-trilogy by Anne McCaffrey as comfort-reading before Christmas, I fished about for something else that would be sufficiently engaging while also sufficiently easy to read. I decided a reread of one of Gerald Durrell’s books might be just the ticket, and rather randomly landed on Golden Bats and Pink Pigeons. It only partly fit the bill, as I was less engaged than I’d hoped (but with my reading mojo more or less dead I am inclined to blame myself rather than Durrell for this) and while Durrell’s prose is certainly readable, my edition of this book is really not well typeset. The print is small and cramped, and while not completely unreadable, certainly not easy on the eyes.

However, with possibly my only New Year’s Resolution being to make sure I read (which basically means being a little more disciplined and not choosing Twitter or TV just because a book isn’t gripping me 100 %) I did just that, so having ambled rather slowly through the first 100 pages since before Christmas I actually finished the last 50 or so in one gulp yesterday.

My preference for Durrell’s books are in order: 1. Collecting expeditions. 2. Tales from the Zoo. and 3. Familiy memoirs. Golden Bats and Pink Pigeons is type 1, and so we’re off to a good start. It is the tale of two collecting trips made to Mauritius and neighbouring islands in the 1970ies, and since I have a soft spot for the islands, especially Rodrigues, all due to Patrick O’Brian, The Mauritius Campaign and Jack and Stephen, the dears, we are not talking a hard sell.

The narrative ambles along in Durrell’s usual style, interspersing lovely descriptions of enchanting scenery and wildlife with quite hilarious observations of animals and people, including some self-deprecating humor. My edition has a postscript detailing some of what happened next with the captive breeding attempts, which is a bonus.

On this occasion I found it interesting to compare and contrast Durrell’s style with another Englishman; I was just finishing up reading Roald Dahl’s Charlie and the Chocolate Factory to my youngest at the same time. There is certainly a touch of paternalism in the way Durrell describes «the natives» and more race-centered vocabulary than feels entirely comfortable with my 2020 sensibilities. However, Durrell’s racism (if you can even call it that) is of the benevolent sort, and his zoologist instinct to describe both species and individuals in the animal kingdom spills over into the description of people (including, I haste to add, his fellow white men). Which doesn’t necessarily make things better, I know, but there you are. Dahl is a different kettle of fish, and I find it difficult to know what to do with my knowledge of his (now fairly well documented) racial prejudices while reading about the Oompa-Loompas. This time round I simply chose to ignore it, which I am quite aware speaks to my privilege. Please don’t let these reflections scare you off Durrell, though. I just find it helps me to see my own internalised racism if I attempt to name it in the books and other media I consume. Mind you, it does affirm my resolution to read less «old white men» (and women), even the ones I actually like, and actively seek out other voices.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ikkje tenk på det – Olaug Nilssen

Mirthful Leave a comment

Ikkje tenk på det sto og blomstret på nyhetshylla på mitt lokale bibliotek og siden jeg i grunn hadde tenkt jeg skulle lese mer av Olaug Nilssen etter å ha lest Tung tids tale ble den med hjem. Jeg forventet selvsagt en helt annen opplevelse enn den selvbiografiske romanen ga, og det fikk jeg da også.

Ikkje tenk på det er et skuespill, det handler om en litt avdanket forfatter og hans interaksjon med (de kvinnelige) forlagsansatte og media. På ett nivå er det et underholdende stykke om manipulasjon og forfengelighet. Nilssen bruker igjen selvbiografiske elementer, en av rollefigurene heter Oddlaug Nilstun og er forfatter av en tittel som klart peker til Nilssens Få meg på, for faen. Hvorvidt likhetene mellom rollefigur og forfatter stopper der er vanskelig å vite sikkert, jeg må vel si at jeg egentlig håper det.

For jeg har et par problemer med stykket. Først og fremst føles det i overkant internt. Det er kanskje hysterisk morsomt om du er involvert i forlagsbransjen, men for min del trakk jeg knapt på smilebåndet. I tillegg hadde det nok hjulpet på min leseropplevelse om jeg hadde klart å ha sympati for noen av rollefigurene, men det klarer jeg ikke (og jeg er ikke så sikker på at det er meningen, heller). De er i vekslende grad kyniske og barnslig naive alle sammen, med et nesten sykelig bekreftelsesbehov, og føles som karikaturer. Og vender vi tilbake til følelsen av at det hele blir for internt, for de er i liten grad karikaturer av mennesketyper jeg selv kjenner til. Jeg savner en motvekt, et glimt av «hen kunne det vært interessant å bli bedre kjent med». I stedet ønsker jeg dem dit pepperen gror alle sammen, og tross at skuespillet er fort lest er det likevel for langt for denne leseren.

Boka har jeg lånt på biblioteket.

Nordlys: Vikingene og orakelet – Malin Falch

Mirthful Leave a comment

Endelig ble det åpnet for forhåndsbestilling av Nordlys bok 2: Vikingene og orakelet her for noen uker siden, og jeg kastet meg over. Når jeg pakket ut boka som kom i posten i dag var jeg spent på om jeg hadde vært rask nok til å få tegning – og ikke bare signatur. Spoiler: Ja, det hadde jeg (se bilde nederst).

Jeg så ingen grunn til å vente med å lese den, heller. Og siden tolvåringen var klar til å kaste seg over den så fort hen så den er det like greit at mamma fikk gjort ferdig lesingen mens hen var på korpsøvelse, det er ikke sikkert jeg får se den igjen med det første.

I motsetning til i bok én, der det egentlig ikke skjer så mye og fokuset er på verdensbygging, er Vikingene og orakelet nesten i overkant actionfylt. Det veksler mellom i alle fall tre handlingslinjer (som etterhvert overlapper), så det er om å gjøre å følge med – og å ta seg tid til å nyte bildene, som jo ikke spiller en helt uvesentlig rolle i det hele.

Ikke overraskende dreier mye av handlingen seg om vikingene og orakelet og hennes lærling. Vi får se noe av livet i vikingelandsbyen, blir introdusert for (ideen om) Fjellfolket og ikke minst får vi glimt både av trollenes liv i trollskogen og mer innblikk i Espens «familie», som består av både alver og ulver. Det skjer ting som tilsier – og gir frampek om mer – at skillelinjene mellom det gode og det onde ikke er så klare som man kanskje først skulle tro.

Historien slutter med en cliffhanger (du er hermed advart), så hovedkonklusjonen min blir i grunn den samme som for bok 1: Hvor (eller kanskje helst når) kan jeg forhåndsbestille bok tre?

 

Sabotør – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Egentlig er John S. Jamtlis debut (i alle fall som soloartist, om vi kan kalle det det) Sabotør en ganske imponerende bok. Historien tar utgangspunkt i Osvald-gruppens motstandsarbeid under krigen, spenningskurven er solid oppbygd, om enn en smule hesblesende, og illustrasjonene er virkningsfulle.

Men for meg ble leseropplevelsen skjemmet av (minst) to av mine pet-peeves: For det første, og denne går til forlaget, IKKE SKRIV AT BOKA ER MORSOM PÅ OMSLAGET OM DEN IKKE ER DET! Ja, ja, jeg innser at det kan være delte meninger, og jeg er ganske god selv til å bruke «morsom» som synonym for interessant (i alle fall muntlig), men når anmeldersitatet de har valgt å bruke på forsiden er «Sabotør er genuint morsom, godt tegnet og flott fortalt!» (Egon Låstad, Empirix) er det for mye forlangt å forvente at jeg skal trekke på smilebåndet i alle fall ørlite grann en eller annen gang i løpet av boka? Jeg synes ikke det. Kanskje ble jeg for opphengt i drap, tortur og eksplosjoner til å få med meg humoren? Nuvel.

Neste problem er at jeg foretrekker at mine historiske beretninger er, vel, historisk korrekte. Ja, det opplyses fra begynnelsen at boka er «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», men… Jeg hadde foretrukket fri fantasi framfor kreativ bruk av reelle personer (Sunde og Rinnan, først og fremst). Igjen, smak og behag, ikke min sjanger, så og si, men det plager meg.

Og til sist irriterte det meg at boka inneholder to tilfeller av «plutselig avsløring av noens identitet» som begge virket totalt opplagte på meg og derfor ikke fungerte som det en kommentator på Goodreads kaller «uventa vending». Kanskje er det ikke meningen jeg skal bli overrasket? Jeg vet ikke, men det skurret i en ellers, som nevnt, godt oppbygd spenningskurve.

Når alt det er sagt, jeg tror Sabotør kan treffe målgruppen, som i følge forlaget er barn og ungdom, ganske bra, selv om jeg mistenker at det kanskje blir vel mye fokus på skyting og våpen for husets utgave av arten.

Vi skulle vært løver – Line Baugstø

Mirthful 2 Comments

Malin går i sjuende og skulle gjerne vært modigere slik at hun kunne stått i mot klassens leder Sarah og de andre kule jentene. Dessuten skulle hun gjerne hatt en bestevenn. Når det begynner en ny jente i klassen er Malin helt klar for å «kapre» henne som venn, og selv om Leona slett ikke er en jente med superkrefter, som Malin synes navnet skulle tilsi, men derimot virker enda mer sjenert og redd enn Malin selv er de to jentene på god vei til å bli bestevenner. Men Leona har en hemmelighet, hun ble født som gutt. Når hemmeligheten avsløres i garderoben etter gymtimen må Malin velge mellom å følge flokken eller å støtte Leona og risikere å bli utstøtt av de andre.

Selv om Vi skulle vært løver på mange måter er hyperaktuell, og absolutt kan sees som et slags innlegg i debatten om transkjønnede og deres rettigheter (som i mine øyne ikke burde vært en debatt i det hele tatt, transkvinner er kvinner, transmenn er menn, vi er alle individer. Deal with it, og slutt å heng deg så j***g opp i hva andre folk – ikke minst barn! – har mellom beina </endrant>). Samtidig er boka rett og slett en klassisk, men god, fortelling om det å være i begynnelsen av tenårene og både ville høre til og være en av de kule, men samtidig se at «de kule» ikke egentlig er så kule likevel. Hemmeligheten til Leona kunne vært hva som helst som hadde gjort henne annerledes og utsatt for mobbing og historien ville ikke endret seg noe videre. Og kanskje det er nettopp derfor boka ikke føles som et debattinnlegg (noe den jevne tolvåring neppe er interessert i å lese), men rett og slett en ganske god barnebok?

Simon vs the Homo Sapiens Agenda – Becky Albertalli

Mirthful Leave a comment

Simon vs the Homo Sapiens Agenda har vært omtalt så mye og med så mye jubel at jeg var en smule skeptisk til å lese den, jeg regnet egentlig med å bli skuffet. Men jeg begynte i alle fall, i jula 2017, og så ble boka ryddet bort i hui og hast sammen med en bunke papirer og havnet på et sted jeg vanligvis ikke legger bøker og derfor tok det noen måneder før jeg fant den igjen (altså, jeg lette ikke SÅ hardt, som vanlig holdt jeg vel på med en to-tre andre bøker også). Men i sommer fikk jeg endelig lest andre halvpart, og det er jeg svært glad for, for Simon skuffet ikke i det hele tatt.

Det er mye som er bra med boka, men jeg skal trekke fram to ting.

Først og fremst er det en ganske rett-fram kjærlighetshistorie med forviklinger på malen hen møter hen, forviklinger skjer, de finner ut av det og lever lykkelig alle sine dager. At «møtet» foregår anonymt på nett er med på å skape forviklingene, det samme er det faktum at det ikke er «boy meets girl», men snarere «boy meets boy», men samtidig kan man fint skrive en tilsvarende forviklingshistorie med andre kjønnskonstellasjoner (se f.eks. You Got Mail). Og nettopp det er litt befriende med Simons historie.

Den andre tingen jeg liker spesielt godt er diskusjonen rundt det å «komme ut». Simon mener det er urettferdig at bare LGBT+ må drive med sånt, hvorfor skal man ikke også måtte komme ut som hetero, og jeg er tilbøyelig til å være enig. I alle fall får Albertalli belyst hvordan det å stå fram som homse kan være vanskelig nok selv i en vennligstilt verden der man egentlig ikke forventer negative reaksjoner: Det man derimot forventer er «styr», eller oppmerksomhet, om du vil. Er du ikke typen som liker å ha alles blikk rettet mot deg er det lett å kjenne seg igjen i Simons kvaler.

Ellers? Albertallis persongalleri er fullt av mennesker du gjerne kunne tenke deg å kjenne. Selv «skurken» viser seg å være ganske ok, og Simon og «Blue» er så søte at man kan få diabetes type 2 av mindre (det hjelper ikke at jeg er gammel nok til å være moren deres og mammahjertet dermed banker litt ekstra). Jeg kommer nok til å kjøpe oppfølgeren også.

Boka er forøvrig blitt filmatisert under tittelen «Love, Simon». Jeg har hørt bra ting om filmen også, det er mulig den skal sees på noe tidspunkt.

The summer of Discworld

Mirthful Leave a comment

The Colour of Magic

Finished 27 May.

Less engaging than Lords and Ladies. Rincewind is less interesting as a character than the witches, and though he did grow on me I feel his character needs some development and depth. Twoflower is charming and funny, but also hardly a well-developed character in this novel. I suppose we might learn more about them both eventually. The best parts were the intersection of magic and mythology with physics and logic.

Only elves and trolls had survived the coming of Man to the discworld; the elves because they were altogether too clever by half, and the trollen folk because they were at least as good as humans at being nasty, spiteful and greedy.

Page 116.

The Light Fantastic

Finished 20 June.

A bit better than The Colour of Magic, there is at least a coherent plot of sorts and both Rincewind and Twoflower are rounded out as characters.  But I also identified some of the things I think made me not get into Pratchett before, and I now know exactly what it is: It’s a feeling that he gets so caught up in being clever, in inventing concepts and puns, that he loses sight of the story. Which is his prerogative, of course, but I don’t have to like it. Take page 201 where Twoflower relates having seen people helping themselves to instruments from a shop in the chaos of a riot and Rincewind absentmindedly says «Luters, I expect.» Now I like a pun as well as the next girl, but the whole exchange is pretty pointless, it’s obviously just there for the sake of the pun, and having to stop and think about a pun at that point breaks the flow of the narrative.

And though Pratchett deserves praise for including non-traditional female characters (I am particularly taken with Bethan, I wonder if she will turn up in later books), he also falls into trite stereotypes now and again. Here, for example, he starts off splendidly and then falls rather flat:

Not for the first time she reflected that there were many drawbacks to being a swordswoman, not least of which was that men didn’t take you seriously until you’d actually killed them, by which time it didn’t really matter anyway. Then there was all the leather, which brought her out in a rash but seemed to be unbreakably traditional. And then there was the ale. It was all right for the likes of Hrun the Barbarian or Cimbar the Assasin to carouse all night in low bars, but Herrena drew the line at it unless they sold proper drinks in small glasses, preferably with a cherry in. As for the toilet facilities…

(Page 132.) Because women don’t drink beer and need advanced plumbing.

But now onto Equal Rites, which has witches.

Equal Rites

Finished 23 June.

Much better. But also quite annoying. I’m hoping the dichotomy between witches and wizards eases off a little in later books, or I might still end up writing off Pratchett as a bad job. Wizards go to university and read books and use symbols and study atoms and their magic is related to maths and physics, whereas witches use suggestion and herbs and their magic is «earthy» and life-affirming.

«If men were witches, they’d be wizards. It’s all down to–» she tapped her head «–headology. How your mind works. Men’s minds work different from ours, see. Their magic’s all numbers and angles and edges and what the stars are doing, as if that really mattered. It’s all power. It’s all–» Granny paused, and dredged up her favourite word to describe all she despised in wizardry, «–jommetry.»

(Page 84.) Sound familiar? I sure HOPE Pratchett is painting this as a parallell to history on earth and the whole «we are fundamentally different» thing is revealed to be so much tosh (and not only in the case of Esk who happens to have wizardry trust upon her by accident). Because so far it is giving me too many «misogony disguised as flattery»-vibes, I’m afraid.

But there is much to like, too. Esk is delightful, and I hope we’ll see more of her. Granny Weatherwax is just getting into her stride as a character and I’m looking forward to her further development. Cutangle turns out to not be so bad, perhaps, and Simon will hopefully also turn up again, and get a bit more flesh on him in later books.

Mort

Finished 9 July.

Yeah, so… Death as a side character in the other books has been sort of amusing. In Mort he takes a much larger part, and, well, perhaps it was a bit much. But still, Mort himself is sympathetic, we get a few more female characters with a backbone and the solution to the whole thing was neater than I expected it to be. Still not my favourite.

Sourcery

Finished 25 July

Hm. Well. No. It better pick up again in the next book, or I might give it all up. This was just a jumble of all the things that I have liked the least in the earlier books, at least that’s what it felt like. The only half-way interesting character was Conina, but I found her desire to be a hairdresser of all things a bit of a tired cliché. It had good bits, though.

Spelter touched a surface that was smoother than stone. It felt like ice would feel if ice was slightly warm, and looked like ivory. While it wasn’t exactly transparent, it gave the impression that it would like to be.

(Page 108.) Now, see, this is an example of Pratchett doing wordplay really well. It’s a wonderful description and actually relevant to the story, as opposed to things like the «luters» in The Light Fantastic.

Anyway, is this the end of Rincewind? I haven’t checked the storyline cheat sheet, but I shouldn’t think so, though it looks bleak. On the other hand, I wouldn’t miss him much, so I guess Pratchett failed at making me care what happens. But the next book has witches.

Wyrd Sisters

Finished 7 August.

More like it, though… Well, I don’t know. I like the «sisters» and I ought to have thoroughly enjoyed all the Shakespearian references in this one, but I was only mildly amused. And I’m beginning to tire of Pratchett’s «romances». Everyone seems to fall in love at first sight, never mind the personality, hey? And I don’t know that I really believe in the couples as couples. Having already read Lords and Ladies, I know the Margrat/Verence thing continues to be pretty much equally wishy-washy and unexplainable.

Another thing that bothers me is the whole sisterhood theme. I mean, there’s the «witches against wizards» thing still going on (though being less pronounced in this book as there are no wizards actually present), but there’s a lot of emphasis on how the female and male magic is different throughout the series. Yet Nanny Ogg, despite being a commanding matriarch with (seemingly) great affection for all her sons and grandchildren (or rather grandsons) seems to have no regard for women in her family. In this book it is mentioned that she has daughters, but only as a sort of insult from Granny Weatherwax (none of them turned out witches) and I think that’s the first we’ve heard of them, though numerous of the sons have been named and have figured as characters. And then we have the daughters-in-law:

Nanny Ogg never used her washhouse, since all her washing was done by the daughters-in-law, a tribe of grey-faced, subdued women whose names she never bothered to remember.

(Page 80). Hardly very sisterly of her, is it? I know, I know, there’s an argument that the solidarity is reserved for other witches, not «ordinary people», but then why are the sons (and at least one grandson) named and given identities? I think it’s just ordinary ingrained misogony from a white male author. Which is so common that it’s almost not a problem, you know? Even so, it’s hardly a selling point, either.

Well, I’m not giving up yet. The next two books are lined up, so we’ll see.

Musikk for rasende kvinner – Line Baugstø

Mirthful 1 Comment

Krøss i taket, eller deromkring, men jeg har altså helt frivillig lest en novellesamling. Og likt den. Ok, ikke «beste boka jeg har lest i sommer» likt den, men «hadde hatt problemer med å legge den fra meg om det ikke var for at det var noveller som sluttet til stadighet» likt den.

Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø er en av bøkene på boksirkelens sommerliste. I motsetning til resten av året, der alle i teorien skal lese samme bok i løpet av en måned og vi bytter på å foreslå, har vi på det siste møtet før sommeren alle med oss noen forslag og så velger vi en del bøker, gjerne en fra hvert medlems liste med forslag, og så leser alle de bøkene de rekker/har lyst til/får tak i. Jeg har fire av de andre bøkene liggende (inkludert mitt eget forslag), den siste står jeg på venteliste på. At det ble akkurat Musikk for rasende kvinner jeg ga meg i kast med først har flere årsaker: Jeg liker tittelen, den er forholdsvis kort og nettopp det at det er noveller gjør at om jeg ikke hadde likt den kunne jeg lest en eller to og så stoppet (det har lavere terskel enn å gi opp en roman).

Novellene handler om kvinner og menn på min alder eller deromkring (for det meste). Noen er gift, noen er skilt, noen er på leit etter ny partner, andre ikke. Forlaget sier «Line Baugstø skriver skarpt og treffende om intimsfærens drama», og jeg er vel nødt til å si meg enig. De novellene som fungerer best fokuserer på det usagte mellom mennesker og misforståelsene som oppstår på grunn av dem. Gjenkjennelsesfaktoren er stor, selv om ingen av situasjonene Baugstø beskriver er noe jeg har opplevd selv. Småting som bygger seg opp til et fiendtlig naboforhold i Den røde steinen, der vi får se historien fra begge sider og der begge parter i grunn er sympatiske, men der totalen blir komisk eskalasjon. Overanalyseringen av hvordan man ble oppfattet og kan komme til å bli oppfattet i En hund etter hyttebøker, der jeg lett kan forstå hovedpersonens fortvilelse over å for evig bli stilt i dårlig lys i firmaets hyttebok, uten engang å vite om det er «fortjent» eller ikke. Tittelnovellen Musikk for rasende kvinner som bare får meg til å grøsse og tenke at om jeg noengang blir singel igjen kommer jeg til å forbli det resten av livet, for å gi meg ut på «dating» igjen, det har jeg i alle fall ingen planer om.

Det beste med Baugstøs noveller er at jeg, med ett unntak, synes at novelleformen er helt rett for disse historiene. Det jeg vanligvis har problem med når det gjelder noveller er at de enten blir intetsigende og overfladiske eller at de burde vært lenger, i det minste en novelette, eller kanskje en hel roman. Baugstø klarer å hale meg inn i historien så fort at jeg rekker å leve meg inn i den og å være i den lenge nok til at slutten ikke kommer for brått, og samtidig får hun sagt noe meningsfylt om mellommenneskelige forhold på de få sidene hun har til rådighet. Historiene føles også fullendte, jeg tenker at det var interessant med denne lille titten inn i dette livet, men at en hel roman ville blitt i overkant. Unntaket er Mann over bord, der jeg fikk den vanlige reaksjonen «er det slutt nå som jeg virkelig begynte å bli interessert?!», men det klarer jeg glatt å tilgi.

Jeg tenker at jeg skal lese mer av Baugstø, kanskje en roman? Jeg kan ikke huske å ha hørt om henne før, og det er litt merkelig, siden hun har holdt på lenge og skrevet mange bøker, både for barn og voksne. I alle fall viser det seg at hun har kommet med en barnebok i år, Vi skulle vært løver, om et dagsaktuelt tema, no less. Den hopper i alle fall rett inn på leselista, for skal det være noe poeng i å være med på nominering til Bokbloggerprisen må jeg jo lese noe nyutgitt innimellom.

Har du lest noe av Baugstø, og har du i så fall noe å anbefale?

Lilla Berlin 5: Netflix och chill – Ellen Ekman

Mirthful Leave a comment

Jeg leser alt Ellen Ekman kommer ut med slavisk, men innså at jeg ikke har skrevet om noen av bøkene, så før denne får returnere til biblioteket (jeg har kjøpt alle de andre, denne blir nok også kjøpt etterhvert) synes jeg den kan få litt oppmerksomhet.

Serien Lilla Berlin handler om en gjeng ganske vanlige (urbane) svensker. De dater, bruker Tinder, ser på film, diskuterer politikk og oppfører seg vel i det hele tatt som unge voksne flest. Snerten i serien har ofte et feministisk og/eller liberalt (i motsetning til konservativt) tilsnitt, noe som selvsagt er en av grunnene til at jeg elsker det. De beste stripene er kanskje de der dobbeltmoralen til en del av de som liker å rope høyest i ordskiftet får gjennomgå.

Det er rart med det…

Gjengangerene i serien, som Mira som preger forsiden av denne boka, rekker man å bli ganske godt kjent med, og glad i.

Ellen Ekman skal være gjest på Kapittel i september, der årets bokbloggertreff også skal avholdes, og jeg krysser fingrene for at hun skal være der fredag-søndag og ikke alt har reist når jeg kommer til Stavanger, for jeg skulle veldig gjerne ha fangirlet litt.

Vil du ha flere smakebiter, eller få litt humor inn i feeden, anbefaler jeg Lilla Berlins Instagramkonto. Og så bør du sjekke ut bøkene, selvsagt. Biblioteket har dem!