Kategori: Authors

The English Understand Wool – Helen DeWitt

Mirthful Leave a comment

Jeg hørte om Helen DeWitts kortroman The English Understand Wool første gang på en episode av Books Unbound, så vidt jeg kan huske, men så var det noen andre som postet om den som fikk meg til å sjekke om den fantes på biblioteket, og jeg husker ikke hvem. Det irriterer meg, og jeg beklager, for jeg skulle gjerne takket for anbefalingen. Jeg skriver boka inn på Høst- og julebokbingoen i ruten for «Du liker ikke forsiden», for… det gjør jeg ikke. Ikke synes jeg den er estetisk tiltalende og ikke skjønner jeg hva bildet har med boka å gjøre (ingenting, får jeg anta).

Fortelleren i The English Understand Wool, Marguerite, er oppdratt av «Maman», en dame med strenge standarder for hvordan man skal leve, ikke minst hvordan man skal unngå mauvais ton. Men alt er ikke som det ser ut, og «Maman» er slett ikke Marguerites mamma og pengene hun bruker for å oppfylle – og gjøre Marguerite i stand til å oppfylle – sine strenge standarder kommer slett ikke fra «Daddy’s» forretninger. Når det hele avsløres står Marguerite plutselig alene og på bar bakke som 17-åring og må klare seg selv i en verden som gjerne betaler for sensasjonelle, følelsesladede historier om svik. Men føler Marguerite seg egentlig sviktet?

More people gave me invitations. I did not think they would have given me invitations if I had been talking about my feelings instead of dressing with éclat and playing bridge with flair and playing the piano when a party was off to a dull start. So perhaps there were people who would like to hear about feelings, but I did not think they were people I would want to know. (Side 25)

Denne boka er bare 69 sider og derfor en bok som kan leses i «one sitting» som er nettopp det jeg gjorde. Det er en fascinerende historie som fortelles i en form som kan tolkes som følelsesløs og kynisk, men også som det motsatte. Jeg er solgt, og har allerede bestilt en annen av DeWitts bøker (biblioteket hadde dessverre ikke flere). Anbefales på det absolutt varmeste, noe av det beste jeg har lest i år.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

The Lost Continent – Bill Bryson

Mirthful Leave a comment

Jeg fant en kopi av Bill Brysons The Lost Continent på Fretex i Storgata på Lillehammer på vei hjem fra høstferie i år. Jeg eier en del Bryson-bøker, men ikke denne (før nå), av en eller annen grunn. Jeg innbiller meg at jeg har lest den, en gang rundt årtusenskiftet, men kanskje jeg lånte den på biblioteket? Vel, jeg begynte på den ganske med en gang (jeg hadde pakket ufornuftig og det var den boka som var lettest tilgjengelig mens jeg fortsatt var på reise), men kom ikke mange sidene ut i boka før jeg ble veldig i tvil om jeg faktisk skulle lese videre.

Jeg skrev aldri om min seneste gjenlesing av det som har vært favoritten min av Brysons bøker, Notes from a Small Island (men her er et lenger innlegg om den fra 2015). Jeg leste den om igjen rett etter å ha lest The Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island, delvis for å motvirke skuffelsen over oppfølgeren, og husker at jeg la merke til minst et tilfelle av fettfobi (han er lite sjarmerende i sin karakteristikk av en familie han deler frokostsal med på en B&B), men det var en litt ubehagelig hump på en ellers trivelig tur, liksom.

Men i denne boka? Det er fettfobi på hva som føles som annenhver side. Det starter allerede på side 6 (trigger warning, by the way):

Iowa women are almost always sensationally overweight – you see tham at Merle Hay Mall in Des Moines on Saturdays, clammy and meaty in their shorts and halter tops, looking a little like elephants dressed in children’s clothes (…) the teenaged daughters of these fat women are always utterly delectable, as soft and gloriously rounded and naturally fresh-smelling as a basket of fruit. I don’t know what it is that happens to them, but it must be awful to marry one of those nubile cuties knowing that there is a time bomb ticking away in her that will at some unknown date make her bloat out into something huge and grotesque, presumably all of a sudden and without much notice, like a self-inflating raft from which the pin has been yanked.

Ja, og så ispedd litt creepy «voksen mann som snakker om hvor attraktive tenåringsjenter er», da. Lekkert.

Da de neste to tilfellene kom på side 25 og 30 lurte jeg veldig på om jeg bare skulle la boka ligge igjen på Lillehammer, for å være helt ærlig. Men så ble det til at jeg leste videre, med en sånn litt sykelig fascinasjon. Og jeg begynte å markere alle stedene Bryson er fettfobisk, rasistisk og diverse-andre-former-for-«istisk» (blant annet en ganske rett fram funkofobisk setning). Ikke alle tilfellene er like clean-cut som det jeg siterte over, ofte er det bare en helt unødvendig bemerkning om hvor utrolig feit en person han møter er, og rasismen er ganske merkelig, for den dukker opp innimellom ærlige forsøk på å være anti-rasistisk og fortelle om historiske skeivheter, men den er der likefult.

Men det merkeligste med boka er at den liksom ikke har noen egentlig rød tråd. Undertittelen er «travels in small-town America», men Bryson besøker storbyer som Philadelphia, Washington DC og New York. Og når han er i små byer hører vi ofte mer om motellet enn om byen. Og uten at jeg har tenkt å kontrolltelle sidene vil jeg tippe at mer enn 50 % av handler om at Bryson sitter i bilen på vei mellom byene han besøker. Han besøker 38 av «the lower 48 states» (kanskje ikke rart det blir mye bilkjøring), uten at det er spesielt opplagt hvorfor han ikke også besøker de ti siste. Og det verste er at det jeg skrev om Notes from a Small Island, «Bryson actually really seems to enjoy travelling, including the less glamorous bits», ikke stemmer om denne boka. Mye av tiden gir han inntrykk av at han heller ville vært hjemme, og det er et veldig dårlig utgangspunkt for en reiseskildring.

Hadde det vært en fantastisk reiseskildring hadde den likevel vært ødelagt av all forakten Bryson viser for sine medmennesker, men nå er det hele bare trist. Ikke minst fordi Bryson selv ikke akkurat er en sylfide og fettfobien hans går også ut over ham selv, i Santa Fe skal han besøke niesen sin som studerer der og klarer å karakterisere seg selv som ekkel to ganger i løpet av få sider, inkludert når de faktisk treffes og han «embarrassed her – possibly even grossed her out – with a hug» (side 231). Man kan bli deprimert av mindre.

Grønt = fettfobi, rødt = rasisme, gult = diverse andre ismer/fobier, blått = faktisk interessante partier.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Et liv i redningsvest – Dagboksopptegnelser om norsk rasisme – Sumaya Jirde Ali

Mirthful Leave a comment

Jeg forhåndsbestilte Sumaya Jirde Alis siste bok, Et liv i redningsvest, så når den kom ut for snart tre uker siden tok det ikke mange dagene før den dumpet ned i postkassen min. Deretter tok det noen dager før jeg fikk motet meg opp til å begynne å lese den, og når jeg vel var i gang måtte jeg ta pauser og lese noe hyggeligere innimellom.

For dette er tungt. Ikke sånn rent tekstlig, snarere tvert i mot, teksten i seg selv er lettlest, men dokumentasjonen av den stadige, gjentagende rasismen Ali utsettes for er tungt å bære. Ikke på langt nær så tungt for (denne) leseren som det må ha vært og fortsatt må være for forfatteren, selvsagt. Og det er kanskje ikke det rene hatet som er verst, heller. Eller, det er det jo. Hetskampanjen som ble drevet av Resett mot Ali over flere år, som forårsaket en flom av hat i kommentarfelt og i mer direkte kommunikasjon, er selvsagt mye verre enn den dagligdagse, litt klønete rasismen som vi alle kan finne på å plumpe uti.

Du vet ikke hvor mange ganger du blir snakket engelsk til før du registrerer mønsteret. Du vet ikke hvor mange andre lignende situasjoner du har vært i, før du forstår at det kommer av en forestilling om sånne som deg.
Du merker du blir tung av tankekjøret.
Du merker at du blir eldre.
Først når de som henvender seg til deg på engelsk reagerer likt på at du svarer på norsk – de reagerer først med flauhet over sin egen ubevisste antakelse som de klassifiserer som uhell, før de deretter overkompenserer ved å rose deg for dine norskkunnskaper, samtidig som de stiller deg spørsmål om livet, hvor lenge du har vært i byen eller landet, hvor du bor, om du har familie og så videre, – først da forstår du at dette virkelig ikke har noe med deg å gjøre.
Det går bare utover deg. (Side 68-69)

Men om ikke den «uskyldige» «hverdagsrasismen» var der? Om alle brune og svarte nordmenn opplevde at majoritetsbefolkningen stort sett «ikke så farge», det vil si oppførte seg akkurat sånn overfor Sumaya Jirde Ali (19) som de gjør overfor blonde, blåøyde Selma Johanne Aalen (19) og ikke hele tiden, uten at det er «vondt ment», minner henne på at hun er «fremmed»? Vel, hva vet jeg, men jeg lurer jo på om ikke vissheten om at 1 %, 5 %, til og med 20 % av befolkningen er rablende rasister som synes at drapstrusler er finfint hadde vært lettere å bære om de andre 80, 95, 99 prosentene hadde vært faktiske antirasister?

Selv den positive oppmerksomheten er ofte farget av rasisme.

Jeg har fundert mye på hvordan du klarte å heve deg over at det ble gjort til noe sensasjonelt at «en som deg» gjorde og sa det du gjorde og sa. (Side 128)

Det er ikke så gøy å hylles som «flink dikter … til å være innvandrer», vil jeg tro. Helst vil man vel bare høre at man er flink, generelt? Eller at man er dårlig, eventuelt, men minus påklistret utenforskap. Dessuten, som medlem av en minoritet blir du veldig fort utnevnt til talsperson for den minoriteten, uten at det er en rolle du har bedt om eller du er en person de andre medlemmene av minoriteten ville stille seg bak. At det kan oppleves slitsomt er jo ikke akkurat vanskelig å forstå.

Som vitnesbyrd slår Et liv i redningsvest meg hardt. Som… litteratur? treffer den meg ikke like godt, og det er sannsynligvis en enkel årsak til det: Ali skriver til sitt yngre jeg, og bruker derfor du-form gjennom hele boka. Og det er ikke første gang jeg er nødt til å si at, joda, jeg skjønner at det er et stilistisk grep og ja, jeg skjønner hva det kanskje er meningen at det skal formidle, men det fungerer ikke for meg. Så som en leseopplevelse havner boka ganske meget midt på treet for min del. Men jeg håper den blir lest av mange likevel.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Operasjon sjølvdisiplin – Agnes Ravatn

Mirthful Leave a comment

Når «Selvutvikling» var en rute på sakprosaseptemberbingobrettet tenkte jeg først «uh-oh». Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser, og ikke en jeg har spesielt lyst til å lese mer av. Men så kom jeg på at Agnes Ravatn har skrevet en selvutviklingsbok, og at jeg enda ikke har lest den, og bestilte den derfor på biblioteket. Så tok jeg jo i tillegg og hørte på Laniers bok, så plutselig hadde jeg egentlig kunnet krysse av ruta uten Ravatns hjelp, men når jeg først hadde lånt den forekom det meg like lurt å lese den – særlig siden den er kort, 108 sider, lest på en kveld.

Dessverre gjør Ravatn et grep i Operasjon sjølvdisiplin som sikkert funker på mange lesere, men som gjør at jeg i etterkant vurderer om jeg rett og slett må lese hele boka en gang til før jeg leverer den (heldigvis er den, som nevnt, kort). Hun refererer nemlig allerede på side 10-11 til «eit av dei mest berømte forsøka på viljestyrke innanfor psykologien», nemlig «marshmalloweksperimentet». Og når konklusjonen er at de barna som klarte å ha selvdisiplin også klarte seg bedre i senere i livet kommer min indre stemme og sier (gjetter du det?) «I think you will find it’s a bit more complicated than that». Så jeg leste videre med en ganske stor grad av skepsis og tok kanskje ikke til meg Ravatns gode råd med velvillig sinn. Men, så, plot twist: På side 85-88 tar hun opp igjen marshmalloweksperimentet og forteller leseren nettopp hvorfor det er litt mer komplisert enn som så. Og plutselig har Ravatn min tillit igjen. Kanskje alt det som står på side 11-85 vil virke innsiktsfullt og klokt om jeg leser det på nytt? Men gidder jeg egentlig å lese på nytt når det er forfatteren selv som har gått inn for å undergrave min tillit til det hun skriver? Juryens avgjørelse har ikke falt.

Såeh. Jo, hvis du føler at du sliter med å holde konsentrasjonen og å ta kloke valg i en hektisk hverdag så tror jeg faktisk du kan få noen tips. Ravatn er forbilledlig konkret og er også ærlig på hva som ikke virker (og det er, dessverre, det meste). Og om ikke kan du jo med fordel lese disse knappe hundre sidene fordi Ravatn skriver godt og er morsom.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Rigel: Urettens ekko – Ida Larmo

Mirthful Leave a comment

Rigel: Urettens ekko av Ida Larmo sto utstilt på biblioteket og fristet. Jeg hadde egentlig allerede registrert lånene av Isa to Island og Fly by Night, men jeg plukket den med meg og trasket tilbake til utlånsautomaten i alle fall.

Når Rigel ble senket utenfor Helgelandskysten i 1944 av britiske bombefly ble det først regnet som en seier for de allierte, men fra synspunktet til de nesten 3000 fangene som var om bord må det ha sett en god del annerledes ut, og det er deres historie Ida Larmo formidler i denne tegneserien. Over 2500 mennesker omkom i angrepet, majoriteten av dem sovjetiske krigsfanger. Av naturlige årsaker er det vitnesbyrdene til noen av de få som overlevde Larmo bygger fortellingen sin rundt, russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz. Deres øyenvitnefortellinger danner basen for en glimrende formidling av en av Norges største, men også nesten glemte, katastrofer.

Jeg har tidligere lest Larmos Bow & Arrow, som er en rent selvbiografisk fortelling, men hun viderefører noe av fortellerteknikken derfra i denne boka. Historiene til de to overlevende flettes sammen, men innimellom får vi også glimt av Larmos arbeidsprosess, hvem hun har snakket med, hvordan hun har bygd opp et sammenhengende og engasjerende narrativ. Ikke minst får hun synliggjort skjæringspunktene mellom fortelling og fakta på en mye mer dynamisk måte enn det f.eks. John S. Jamtli gjør i Sabotør med «sluttnoter». Det fungerer godt og det løfter hele boka til et nivå over «bare god historiefortelling» og bringer oss paradoksalt nærmere historien – «paradoksalt» fordi det at forfatteren «bryter den fjerde veggen» vanligvis antas å skape distanse.

Dette ble ikke et veldig langt innlegg, men likevel egentlig ganske mange ord for å si: Les denne boka!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

Sabotør: Tungtvannsaksjonen – John S. Jamtli

Mirthful 1 Comment

Jeg har latt de nye utgivelsene i serien Sabotør av John S. Jamtli gå meg hus forbi, etter at jeg ble mer irritert enn opplyst av den første boka. Men nå fikk jeg en god grunn* til å lese den siste boka i serien: Tungtvannsaksjonen, og da føltes det litt dumt å ikke ha lest Operasjon Muskedunder og I skyggen av Tirpitz også, så nå er jeg up to date, så og si. Og jeg kan heldigvis meddele at det jeg hadde av innvendinger mot den første boka ikke er relevante for de tre påfølgende.

I alle de tre har Jamtli klart å få til en balanse mellom den (så langt jeg kan bedømme) historisk korrekte framstillingen av hendelsene og det menneskelige aspektet. I Tungtvannsaksjonen er det særlig Leif Tronstads frustrasjon over å drive skrivebordskrig i stedet for å delta selv og motstandsfolkenes opphold i den norske fjellheimen med det det bringe med seg av utfordringer som satt seg i minnet mitt.

Jeg er ikke videre interessert i våpen og andre former for utstyr til krig, men også det synes jeg det var mindre av i «fortsettelsene» (det er ikke egentlig fortsettelser, da hver bok tar for seg separate hendelser) enn i den første boka, det var i alle fall ikke sånn at jeg satt og følte på at det ble «vel mye Bang! Bang!» mens jeg leste.

Til sist i hver bok finnes litt tekst om de faktiske historiske menneskene, hendelsene og stedene det fortelles om. Når de dukker opp i historien er de markert med et lite ⌘-symbol, sånn at du kan bla deg til slutten av boka og lese om dem, omtrent som sluttnoter, altså. Jeg må innrømme at jeg bare ved å bevisst anstrenge meg for å se etter dem klarte å få med meg symbolene mens jeg leste (det sier kanskje noe om hvor spennende bøkene er), så jeg leste like greit alle sluttnotene når jeg var ferdig med selve tegneserien, men det fungerte da også helt fint.

Historiefortellingen er solid, spenningskurvene er godt oppbygd, leseren rekker å bli godt nok kjent med enkelte av personene til å bry seg om hva som skjer med dem ut over «heia Norge» og jeg tenker at dette er bøker du veldig godt kan dytte i hendene på eventuelle ungdommer du kjenner (og voksne, også!).

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

______________________

* Den gode grunnen var en smaksprøve av Myken Sabotør #2 Gunnerside, som kom på polet omtrent samtidig som boka i bokhandelen.

Wynd – James Tynion IV and Michael Dialynas (ill.)

Mirthful Leave a comment

Wynd book one: The flight of the Prince kjøpte jeg på Outland fordi den så interessant ut, og jeg tok ikke feil. Såpass godt likte jeg den at når jeg fant Wynd book two: The Secret of the Wings på hylla i samme butikk noe tid senere ble den også umiddelbart kjøpt, og den igjen likte jeg såpass godt at jeg har forhåndsbestilt bok tre, som dessverre ikke kommer før i oktober.

Disse bøkene har så mange positive sider at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Rollegalleriet er mangfoldig, både utseende, seksualitet og kjønnsuttrykksmessig. Karakterene er komplekse og det er ikke slik at de gode er gode og de onde er onde (vel, ok, vampyrene later til å være udelt onde, så langt, men jeg utelukker ikke en twist), og ikke minst er historien godt bygd opp og spennende. Ulempen er at jeg må vente på fortsettelsen, men jeg tør å gå så langt som til å anbefale bøkene om Wynd likevel.

PS: Målgruppa er ungdom og opp, muligens kan de leses fra 10-årsalderen ca, men det ligger an til å bli skumlere utover i serien (og har allerede hatt noen ganske brutale partier), så se an leseren.

Bøkene har jeg kjøpt sjøl.

La skogen leve – Nora Dåsnes

Mirthful 1 Comment

Nora Dåsnes nye bok kom på tampen av 2022. La skogen leve er en frittstående oppfølger til debutboka Ti kniver i hjertet, som kom i 2020 og som du faktisk bare må lese (mulig jeg må ta meg sammen og lese den på nytt for å blogge om den, faktisk).

I La skogen leve møter vi igjen Tuva, venninnene Bao og Linnea, og resten av rollegalleriet fra Ti kniver i hjertet, men nå er det Bao som er hovedperson. Hun er elevrepresentant i skolens miljøutvalg (så vidt jeg kan tolke sammensetningen) og når hun presenterer forslag for å gjøre skolen mer klimavennlig blir hun klappet på hodet og fortalt at det er bra hun engasjerer seg, mens de voksne representantene i neste øyeblikk vedtar (mot hennes stemme, selvsagt) å rive halve skogen ved skolen for å utvide parkeringsplassen.

Bao nekter å godta dette, og dermed starter kampen for å redde skogen. Underveis klarer Dåsnes ikke bare å bygge opp en solid spenningskurve, men i tillegg til elementer av vennskap og av barn-foreldre-relasjonen (jada, jeg grein) klarer hun å lage det som kan anses som en instruksjonsbok i klimakamp og sivil ulydighet uten at det blir belærende. Barna i boka føler at de må forklare de voksne grunnleggende sannheter om klimaendringene, og dermed får leseren de samme forklaringene samtidig som hen kan føle at hen er på aksjonistenes lag og deltagende i å forklare heller enn å bli forklart for.

Denne boka er rett og slett en prestasjon, og om den blir like prisbelønt som Ti kniver i hjertet og Ubesvart anrop blir jeg overhodet ikke overrasket.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Apple of My Eye (and Letter from New York) – Helene Hanff

Mirthful 1 Comment

After rereading 84 Charing Cross Road and the rest of the Hanff books I owned my next step was to hit Abebooks and order the ones I could find that I didn’t already own (as well as a better copy of 84). Consequently, I read Letter from New York for the first time before Christmas and my first read of this year (not counting the fifty-odd pages I had left of The Skies of Pern at midnight New Years Eve) was Apple of My Eye.

Both books are about New York, Hanff’s adopted city. Of the two, I much prefer the latter. Though I gave them both three stars out of five, Letter from New York is borderline from two, whereas for Apple of My Eye I considered a four. The main difference is perhaps that whereas the first is a collection of columns written for Woman’s Hour and thus has no cohesive plotline (if plotline is the right word for a non-fiction book), Apple of My Eye certainly does. It’s a matter of taste entirely, but an overarching story just suits me better.

That overarching story is that Hanff has been hired to write copy for a book of photographs of New York meant for tourists. Easy, right, it’s her home after all? Well. as with so many of us, it turns out she hasn’t necessarily visited the tourist attractions. So she sets out to visit them, with her friend Patsy. Initially Patsy is just going to join her for the trip to the Statue of Liberty, but she eventually tags along for the whole thing, spread out over a couple of months. The only big question I’m left with is «what happened to the photographs»? Because this book doesn’t have any, and the text as is wouldn’t work as copy for a book of photos anyway. An afterword explaining whether there ever was a book of photographs and how this book came to be would have been nice, but it’s a minor thing.

If I ever get around to visiting New York – which IS on my bucket list, but not very near the top – I’m going to bring this book and try to copy some of Hanff’s outings. Not all of them can be copied, though. It was a weird experience reading the chapter where they visit the World Trade Center, and all the other mentions of the centre or the twin towers in the book. I mean, with the hindsight of twenty-years-since-9/11, doesn’t reading this make you… I don’t know… uncomfortable?

Throughout its construction, the World Trade Center was cordially detested by all New Yorkers. The unpopular Rockefeller brothers were so closely involved in the financing that for a while the twin towers were known as Nelson and David; the giant buildings are owned by the even more unpopular Port Authority, which wasn’t created to build and own huge office towers. Plus which, the financially desperate city didn’t need two new 110-story office buildings and couldn’t afford to supply them with services. (Page 29.)

All said, though, it was a pleasant read, making me think more seriously about actually visiting New York than I have in years (at least since 2016, when I vowed to stay out of the USA until the orange guy was out of office, and probably since 9/11 and «The War on Terror»).

A funny side note: My copy has a newspaper clipping pasted into the back of it (appropriate, what with all the clippings Patsy comes up with throughout the book), which includes a portrait of Helene Hanff. I don’t think I’ve ever seen an actual picture of her before. Anyway, I was for some moments confused because she didn’t look anything like Anne Bancroft. Duh.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Jeg lyver når jeg må – Line Baugstø

Mirthful Leave a comment

Siden jeg faktisk likte Baugstøs Musikk for rasende kvinner, til tross for at det var en novellesamling, plukket jeg med meg Jeg lyver når jeg må fra nyheter-hylla på mitt lokale bibliotek i håp om at den kanskje kunne treffe meg like godt. Det gjorde den ikke. Det startet bra, jeg likte de to første novellene, og den aller siste var ikke så helt dum, men to av dem ble jeg bare irritert over hvor sluttet og resten var… meh.

Såeh. Ja, jeg skal nok prøve meg på Baugstøs romaner, men hun har dessverre ikke frelst meg på noveller likevel.

Og det var det, det var omtalen.