Smakebit på søndag: Adventures on the High Teas

maconie_teasÅrets første smakebit på søndag! Jeg har nettopp begynt å lese Stuart Maconies Adventures on the High Teas, en bok jeg har store forventninger til etter å ha lest Pies & Prejudice av samme forfatter i februar.

Breakfast was a buffet, an increasingly ubiquitous but problematic start to the day for the English traveller, If you’re pennywise or greedy or maybe both it has its advantages in that you can pile your plate high with sausage, egg, hash browns, mushrooms, bacon, beans and fried bread and then brazenly go back for several more artery-hardening platefuls. However, no anguished curling bacon, no flaccid sausage congealing under a high-wattage lamp, no tomato-half slowly cooling like a dying planet can ever match the sheer heartiness of a plate brought to you table with a kindly, ‘Now these plates are very hot so be careful. Toast? White or brown?’ by a bun-haired septuagenarian or white-pinnied young waitress.

Quite.

Fler smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

When God was a Rabbit – Sarah Winman

winmanThis book is really horrible. I started crying about two thirds of the way through, and then I never really stopped, and the last 50 or so pages were really hard to read because of having to continually blow my nose and dry my eyes. Horrible, horrible.

So, naturally, this book is really, really good and you should read it.

The story is told by Elly and is a story of her and her brother an her best friend Jenny Penny and about Elly’s extended family. Pretty much every character is unforgettable and Winman makes me care deeply about each and every one, even the ones that aren’t entirely pleasant.

Jenny Penny wants to be adopted into Elly’s family, and though I am quite happy with the family I have, I can’t help but feel the attraction. Elly’s parents end up running a bed & breakfast i Cornwall, and I wish they were real, because I want to become a returning guest.

A new decade dawned, and my parents would eventually have guests who returned to them year after year, and who would all be a bit like us – a collage of the useful and impractical, the heady and the mundane.

It often occurred to me that normal people never stayed with us, or if they did it was certainly for no longer than the one eye-opening night.

(p. 132)

Few of the relationships in the book are straightforward, and I guess it is telling when «We raised our glasses and were about to toast the queer union» (p. 239) refers to Elly’s aunt intending to marry a man, and «queer» is both highly ironic and precisely the right word.

On the whole Winman’s choice of words is spot on, and I found myself wanting to underline turns of phrase on almost every page. Early on Elly is given a rather ridiculous-looking coat by a neighbour and her parents make her wear it out of politeness, and she observes:

although it was keeping the cold at bay, I felt it was simply because the cold stopped as it approached me and burst into laughter, rather than by any practical means.

(p. 61) And the book is simply littered with such gems.

In short, a book I can wholeheartedly reccommend. This is Sarah Winman’s debut. I, for one, am looking forward to her next book.

Stardust – Neil Gaiman

stardustPlaying catchup on the review front here… It’s been a couple of weeks since I finished Stardust by Neil Gaiman.

I loved it. However, I didn’t love it anywhere near as much as I loved some of Gaiman’s other novels. It feels a bit like a first draft, to be honest, one that needs filling in. The sky pirates, for example, I need to read more about them. And the story of Stronghold, of Primus and Septimus especially: I’d like a bit more. Primus is interesting, but he is here and gone so quickly that I was left gasping for air (metaphorically).

And Tristran Thorn, our hero, well, I didn’t entirely fall for him.

On the other hand, the descriptions of Faerie are lovely. The star that turns out to be fairly human, the lilim, the little hairy man (gotta love him and his impatience) and a host of other characters that would probably be worth a whole novel to themselves.

One thing, though: I’ve seen Victoria Forester described as shallow in several reviews, which I think is a bit unfair. As far as I can gather, she sends Tristran on a fool’s errand in the hope that he’ll bugger off home and be ashamed of promising more than he can live up to, and so leave her alone. She seems genuinely distressed at him actually going off on a quest, and is willing to keep her promises to him when he returns, despite the fact that she is clearly in love with someone else. Tristran, on the other hand, seems to (imagine himself to) be in love with Victoria simply because she is «the prettiest girl within a 100 mile radius». That’s what I call shallow.

Still and all, I did love it. And I think I’m going to try to get hold of the illustrated version. And I might even see the film. I’ll have to think about that one.

Our edition includes the first chapter of a possible other story featuring Wall. I wish Gaiman would hurry up and write that one, it sounds perfectly ripping.

Bankstræde nr. 0 – Einar Már Guðmundsson

bankstrædeJeg kjøpte Bankstræde nr. 0 på Bogforum i København, en av få bøker jeg kjøpte i Danmark. Den blir derfor min islandske lesing i desember, selv om det ikke er en roman, men snarere en samling essays.

Jeg leste et par romaner av Einar Már Guðmundsson for over ti år siden, og likte dem svært godt. Denne boka ga meg egentlig bare mer blod på tann, så det blir nok noe gjenlesing og noe nylesing av hans senere romaner framover.

Jeg liker nemlig Einar Már Guðmundssons måte å skrive på. I Bankstræde nr. 0 spenner han vidt og bredt når han tar for seg bankkrisen på Island. Han sveiper innom islandsk litteratur og myte og studentpolitikk på 70-tallet og gir Det internasjonale valutafond det glatte lag (noe jeg har en viss forståelse for). Einar mener, og jeg har ingen problemer med å være enig, at det er blodig urettferdig at det islandske folk skal betale for gildet når islandske finansfolk i samarbeid med resten av verdens finansmiljø har skakkjørt sin og sine investorers økonomi så til de grader som de har gjort. At det ikke bare er islendingene som oppfatter dette som urimelig ser vi jo i den senere tid med Occupy-bevegelsen, som startet med Occupy Wall Street, men som har spredd seg til de fleste verdenshjørner. Vanlige folk over hele verden finner det like urimelig som islendingene at finansfyrstene fortsatt sitter i sine palass mens pengene som måtte til for å redde bankene trekkes fra statskassen og derfor nærmest rett fra lommene dine og mine.

Som Einar Már Guðmundsson skriver:

Rapporten fra Altingets Undersøgelseskommission viser, hvordan bankerne blev tømt indefra, og hvem der gjorde det, nemlig de, der fik bankerne lige i hånden og sagde, at de bar så stort et ansvar, men ikke desto mindre slipper for at bære noget ansvar.

Nettopp der ligger jo urimeligheten. Dersom man skal godta skyhøye lederlønninger og bonuser i finansbransjen fordi «banksjefene» sitter med et slikt stort ansvar, må det da være lov å forlange at de samme lederne faktisk stilles til ansvar når boblen de selv har konstruert sprekker? At de i det minste får en bot når tallene er røde tilsvarende det de kunne fått i bonus hadde tallene vært svarte? Jeg forstår selvsagt at det ikke er så lett å omsette en slik teori til praksis, men tingenes nåværende tilstand strider i alle fall mot min rettferdighetssans, og tilsynelatende er jeg ikke alene.

Selv om jeg altså liker boka, lurer jeg på om den først og fremst fungerer som preken til menigheten. Einar Már Guðmundsson kommer med mange gode poenger og mange interessante anekdoter, men som tekst virker det hele ganske løselig konstruert, og jeg føler at gjennomslagskraften argumentene kunne ha hatt drukner litt i alle «à proposene». Samtidig er alle sidesporene noe av det som gjør boka underholdende og verdt å lese, så jeg klager vel ikke.

Og Det internasjonale valutafond? Joda: 

De siger, at vi bliver Nordens Cuba, hvis ikke vi accepterer dette. Men burde vi så ikke tilføje: Vi bliver Nordens Haiti, hvis vi accepterer det. Dér gik man ind på alle kravene fra Den Internationale Valutafond, og nu hersker der hungersnød.

A Christmas Calendar: December 1st

This year I will attempt to do a sort of christmas calendar on the blog. We’ll see how it goes. For the first day I’m doing a repeat performance, one of my (many) favourite Dorothy Parker poems:

Prayer
for a New Mother

The things she knew, let her forget again–
The voices in the sky, the fear, the cold,
The gaping shepherds and the queer old men
Piling their clumsy gifts of foreign gold.

Let her have laughter with her little one,
Teach her the endless, tuneless songs to sing,
Grant her her right to whisper to her son
The foolish names one dare not call a king.

Keep from her dream the rumble of a crowd,
The smell of rough-cut wood, the trail of red,
The thick and chilly whiteness of the shroud
That wraps the strange new body of the dead.

Ah, let her go, kind Lord, where mothers go
And boast his pretty words and ways, and plan
The proud and happy years that they shall know
Together, when her son has grown a man.

– Dorothy Parker

De hengte revenes skog – Arto Paasilinna

paaslinnaJeg fant De hengte revenes skog i hylla i slutten av oktober. Det vil si, jeg lette etter den, fordi jeg var rimelig sikker på at pappa hadde gitt den i julegave til mannen nylig og at den derfor var et bra sted å starte når jeg skulle lese noe finsk i november i Therese (på Dantes bibliotek) sin nordiske utfordring. Så jeg lette og fant, og tok den av en eller annen grunn med meg når jeg skulle gå og legge meg den kvelden, leste to kapitler og ville lese fler. Jeg ville slett ikke legge den fra meg. Men jeg holdt egentlig på med tre andre bøker og det var jo ikke november, så jeg tenkte at jeg får vel vente. Og det gjorde jeg altså. Til første november, minst. Og nå har det gått nesten en måned siden jeg leste den og jeg har fortsatt ikke fått tatt meg sammen til å skrive et skikkelig blogginnlegg om den.

Plottet er egentlig absurd nok. Oiva Juntunen lever livets glade dager i Stockholm, på penger han har ervervet seg på lite lovlig vis. I et vellykket kupp for noen år siden fikk han hendene på fire tolvkilos gullbarrer. Hans to medsammensvorne havnet i fengsel, men Oiva gikk fri og kunne begynne å bruke av formuen. Men nå nærmer det seg frihetens øyeblikk for hans to kompanjonger og Oiva har i grunnen slett ikke lyst til å dele det gjenværende gullet med noen. Han leter derfor etter et sted å gjemme seg og ender opp i den finske ødemarka. Der får han selskap av Major Sulo Armas Remes, major i den finske armé, som har vært i ferd med å drikke seg fra jobben.

Og jeg liker det. Jeg liker det virkelig. Ikke minst liker jeg, nærmest mot min vilje, de to hovedpersonene. De er så usannsynlig sjarmerende i sin sjarmløshet. Hadde jeg møtt dem i virkeligheten hadde jeg sannsynligvis foraktet dem, men innen boka tar slutt heier jeg på dem og er oppriktig interessert i at de skal komme godt ut av det.

Paasilinnas bøker blir gjerne beskrevet som burleske, og det er det definitivt noe i. Absurditetene er det ikke langt mellom i De hengte revenes skog, men det er særdeles realistiske absurditeter. Det er ingenting som føles usannsynlig eller fantastisk i historien, og det er vel nettopp det som er så bra med den, den avslører tilværelsens absurditeter på en innsmigrende måte.

Konklusjonen er at her skal leses mer Paasilinna. Mannen har kjøpt to til (på svensk. Som han sa: Stemmen i hodet ble automatisk finlandssvensk og da ble det helt feil å lese den på norsk), så de blir nok plukket fram fra hyllen ganske snart.

Fru Björks öden och äventyr – Jonas Gardell

gardell_fru_bjorkDette med å lese nordisk gikk jo strålende. I alle fall langt bedre enn jeg egentlig forventet. Nå har jeg lest tre bøker, en finsk, en dansk og en svensk og likt alle så godt at det var vanskelig å legge dem fra seg. Det er en stund siden det skjedde med tilsvarende norske bøker, skal jeg si (krim teller ikke, ikke barnebøker heller). Jeg skriver riktignok om bøkene i motsatt rekkefølge av leserekkefølgen, men det er ganske tilfeldig. Av de tre var Fru Björks öden och äventyr den jeg var minst fornøyd med når den vel var slutt, men det er en svært god tredjeplass, så jeg klager egentlig ikke.

Jeg skal vel ikke forvente å like alle bøkene i utfordringen (særlig ikke min utvidede utfordring) like godt, men så langt har Norden innfridd, og det var nesten litt trist å snu seg mot Afrika i Jorden rundt (selv om Aboulela slett ikke er dårlig).

Kopien min av Fru Björks öden och äventyr er et bookcrossingeksemplar, så om noen vil ha den i posten nå som jeg er ferdig med den er det bare å si fra.

Boka starter i grunnen med at Fru Björk tar en avgjørelse:

Beslutet, ja! Hon fattar det i samma stund gästerna tackat för sig och hennes make med tunga steg vankat uppför trappan till deras sovrum. Hon hör en bilmotor starta och ser sin man försvinna runt trappkröken, och så fort hon är ensam kommer beslutet till henne.

Trots att hon i ett slag kullkastar och omdanar hela sin framtid är det inte ett svårare beslut att fatta än när hon om mornarna stiger upp ur sängeb för att hon vaknat och inte vill sova mer. Just känslan av att ha vaknat är den stärkaste. Som om hon vaknat och sagt: Nej, var är jag någonstans? Här ska jag väl ändå inte vara.

– Nämen, nu försvinner jag, säger hon nästan förvånat till sig själv, det är ju självklart. Att jag inte kommit på det förr.

Nöjd med sig själv går hon ut i köket för att ta hand om disken.

(Side 34) Så Fru Björk drar. Hun møter straks på noen vansker, men drar, det gjør hun.

Berettelsen om nåtid i Fru Björks liv veksler med historier fra tidligere, først om hvordan hun traff sin første mann og deretter om hvordan deres liv utviklet seg og så til slutt hvordan hun ble Fru Björk. Og selv om livene våre har artet seg svært så forskjellig har jeg ikke så vanskelig for å forstå Fru Björk. Hun har brukt livet sitt på å være den perfekte hustru, først for Mr. Right og deretter for Mr. Turned Up At The Right Time, og uansett hvor mye hun anstrenger seg blir det ikke satt pris på. Og nå er hun altså lei.

Jeg skal innrømme at jeg hadde ønsket meg en annen slutt på historien. Jeg hadde satt mer pris på et soundtrack av «I Will Survive» enn det Gardell velger å tildele Fru Björk. Likevel, dette er en svært lesverdig bok, og jeg vil gjerne lese fler av Gardells bøker. Snart.

Comfort and Joy – India Knight

knight_comfort
Amazon has sent me no less than three emails recently suggesting I might want to buy My Life on a Plate by India Knight, which is silly of them because I already have it – I even think I purchased it from them to start with, though I can’t guarantee that. At the same time they COMPLETELY failed to tell me that India Knight has a new novel out. Luckily I follow @indiaknight on twitter and she told me herself that it was now out in pocket. And people wonder why we need twitter. Sheeesh. Anyway, a few clicks later, a couple of days waiting and bam, there it was in my hands and I fell to it as soon as I finished Helle Helle.

Comfort and Joy lives up to its title, it is nothing less than a feelgood book, and I strongly suggest you treat yourself to it in the run-up to Christmas. It is absloutely the best book you could curl up with in the moments between shopping for last minute gifts, dressing a turkey or worrying about how to get the svor on the ribbe properly sprø (yes, you’d have to be Norwegian to understand that last bit, at least to understand the importance, suffice it to say it’s one of those things that is essential to making Christmas perfect for a lot of people). And if you are too busy with the cleaning, shopping cooking and worrying about sprø svor, then the book will also be a very, very good companion for those peaceful moments that usually happen somewhere between the 25th and the 30th of December*.

The action is set at Christmas in the household of Clara Dunphy – three consecutive Christmases (or Christmi** – oh, I love that word, I think I will adopt it), in fact. I called it a feelgood book, and it is, despite the fact that to a large extent it is about divorce, and how divorce affects both children and adults.

And may I say I adore Clara?

‘I observe that you are,’ he says. ‘You’re very good at holding it together. Always were.’

Wrong thing to say. Just because I’m not doing ugly crying with nose stuff doesn’t mean I have no feelings, the git. Second, it’s so easy to tell someone what they’re like – it exonerates you from having to do any thinking or empathizing: ‘Oh, Clara, she’s absolutely fine, because she’s really good at holding it together. Me, on the other hand… Me, I’m sensitive.’ I mean: fuck off.

(p. 105) Yes, I know that gut reaction. I’ve never had to handle divorce (not my own, nor my parents’), but I’m the sort of person who’s pretty good at holding it together – in public, anyway – and I HATE it when people suggest that that means I don’t really feel anything, or that they somehow deserve more sympathy because they break down and cry instead of holding it together. How about I get some credit for holding it together DESPITE having a shit time? (Which is not to say I have a shit time a lot, life is pretty good, but, you know?)

The following is a quote related to stepfathers and what happens if they break up with your mother. Quite often, of course, that’s basically the last you see of him if you’re the child, nevermind he functioned as you father in everything but genetic material for years and years. Even in so-called well-adjusted families where the adults make an effort, there is no denying that the child’s claims on a stepfather are far from the same as that same child’s claims on a biological parent, and also that if you’re really unlucky you may end up with a series of stepfathers, all suddenly disappearing from your life.

This is the difficulty with stepfathers, I think to myself. They come with their own detonators built in, and as a child you have absolutely no idea if – or when – the detonator’s going to detonate. So you put all your eggs in that particular basket – well, your one egg. Your Egg of Self. One egg, one basket, like one man, one vote. You put your egg in the basket called ‘my new daddy’, and you think, ‘Well, there’s my Egg of Self, I don’t know why I made such a fuss about putting it there: it’s so happy in the basket. Everything’s fine. The egg, and the basket are a pretty good match.’ Sometimes this goes on for ever, in which case everybody is extremely fortunate. But sometimes something comes along and BOOM. Your egg is smashed, tipped out of its cosy basket through no fault of you own. ‘Where’s my new daddy now?’ you think, lying on the ground, which frankly isn’t a very nice thing for any child to think.

(p. 160) Clara and her family handle all the complications of splitting up better than most, I think, which is one of the reasons this book is so lovely: It presents a picture of how these things can actually be handled without big drama and children who are traumatised by parents demanding that they chose «whose side they’re on». I don’t know that I could be that sensible about it myself, but I would sure try if ever I have to – god forbid I ever have to, though.

And did I mention that I love Clara? This is one of the reasons why:

I am astonished by air travel. Astonished. I know it’s the twenty-first century and even babies are used to long-haul flights, but I genuinely marvel every time at the fact you were in place A not so long ago and now you’re in place B, in a whole other country – continent, in our case. It strikes me as one of those things that is actually a proper miracle – albeit one that can be explained

(p. 193) Isn’t it just? You know something else that is magical, though it can be explained? Mobile phones. This struck me a few years ago when I was standing in a supermarket and got a call from my dad. I asked «Where are you?» and he answered «Montreal.» And it did, literally, sound like he was standing next to me. And no cords or anything! Magic, I tell you. (As my father has travelled a lot I have been used to calls throughout my childhood with crackly lines and several seconds lag – and an echo, if you’re really in luck. A clear reception in itself is therefore still something of a novelty.)

This is hardly a coherent review, is it? My apologies. Suffice it to say I loved this book, I laughed and yes, I did cry (on the bus, just a little, towards the end, but nonetheless), and I think you ought to read it.

_____________________

* I should point out that it doesn’t HAVE to be Christmas time for the book to work, even if I just made it sound like that. It’s a bit like the film Love, Actually, which works any time of year but possibly especially well at Christmas, since that’s when it’s set.

** One of Clara’s little sisters used to believe it was spelt Christmus, in which case the plural, naturally, would be Christmi.

Ned til hundene – Helle Helle

helle_hundeneNår jeg hadde lest ferdig boka i kveld lukket jeg den og sukket tungt. Mannen lurte på hva som var galt. «Boka er slutt,» sa jeg.

Jeg ble anbefalt denne boka av mjoff på Bokelskere.no (vel, rett skal være rett, Ingalill anbefalte også Helle Helle), og tenkte at den var jo verdt et forsøk siden jeg uansett måtte finne meg noen danske forfattere dersom jeg skulle komme meg gjennom den nordiske utfordringen. Likevel var jeg forberedt på å bli skuffet, mine erfaringer med norsk samtidslitteratur er nedslående, så hvorfor skulle danskene være noe bedre? Vel, ikke vet jeg med danskene, men Helle Helle? Hun er storveis. I alle fall å dømme ut fra Ned til hundene.

Sitatet fra tidligere er altså åpningslinjene i boka. Boka er fortalt i førsteperson, og jeg’et har altså nettopp steget av en buss et sted ved kysten på leting etter et sted å gråte – man må formode i Danmark, men det blir aldri nærmere bestemt. Stedet er nokså øde, og det går slett ikke buss særlig ofte, selv i normalt vær, og nå er det i ferd med å blåse opp til orkan. Jeg’et blir hentet inn av et par som bor i nærheten – Putte og John – og får sove på deres sofa. Og der blir hun, og blir viklet inn både i det dagligdagse og det mer katastrofale. Men det er først og fremst det dagligdagse som preger romanen. Her er kaffedrikking, fyring i vedovnen og lufting av hunder.

Stillferdig og likevel intens. Denne boka kommer til å sitte i en stund. Jeg skal nok lese mer Helle Helle.

Det er noe med språket, med det dagligdagse som likevel sier så mye. Jeg-personen har, framkommer det etterhvert, forlatt samboeren sin i «parcelhuset», men før det har hun vært i en depresjon (eller noe slikt) en tid, og ikke gjort stort – knapt kommet seg opp om morgenen – og i alle fall ikke skrevet, som var det hun burde gjort siden hun er forfatter. Likevel tas det hjelpeløst hensyn:

Han var lige kommet hjem med en gave til mig, en uopsprættet digtsamling fra firserne, han sad ved sofabordet og sprættede den op, så jeg ikke skulle have dét at tænke på, jeg har jo så meget andet for tiden.

Jo. Jeg liker det.

Og slutten, slutten er altså bare så bra som den kan få blitt, egentlig, men du må lese boka selv for å få vite hva som er så bra med den (og om du ikke sukker når du lukker boka etter siste side, ja da vil jeg mene det er deg det er noe galt med).

Smakebit på en søndag: Ned til hundene

helle_hundeneSøndag var jeg på Bogforum – bokmesse i Forum i København. Helle Helle var der og snakket om sin siste bok, men akkurat det prioriterte jeg bort (det var så mye annet som foregikk, og vi skulle jo se på standene også). Det angrer jeg litt på nå som jeg har begynt å lese Ned til hundene, for jeg skule gjerne vist om hun snakker like gripende som hun skriver. Forhåpentligvis får jeg en ny sjanse til å høre henne snakke en annen gang.

Jeg hadde ikke engang lest en hel side i denne boken før jeg måtte grave etter blyant i sekken for å markere minneverdige setninger. Her kommer de første jeg markerte, som faktisk er åpningslinjene i boken:

Jeg leder efter et godt sted at græde. Det er slet ikke let at finde sådan et sted. Jeg har kørt rundt i bus i flere timer, nu sidder jeg på en vakkelvorn bænk helt ude ved kysten. Her er der ingen færger. Kun en pram, der fragter kreaturer frem og tilbage til en ubeboet ø.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.