Kategori: Authors

De beste blant oss – Helene Uri

Mirthful 3 Comments

helene_uriJeg har i grunn hatt lyst til å lese Helene Uris De beste blant oss siden den kom ut. Når den dukket opp på Mammutsalget for et år eller to siden kjøpte jeg den derfor. Etter det har den blitt stående og vente på en passende anledning, og når det var tid for å lese en norsk bok i Thereses nordiske utfordring i mars ble det Helene Uri jeg plukket frem. (Ja, jeg leste den i mars, jeg er bare litt treig til å blogge for tiden.)

Og det er jeg glad for. Livet ved Futling – Institutt for futuristisk lingvistikk – ved Universitetet i Oslo er lett gjenkjenbart på mange måter om man noensinne har oppholdt seg på et norsk universitet, i det minste om man har bedrevet humanistiske studier. Helene Uri har selv vært ansatt som lingvist og bør derfor vite hva hun snakker om, og hun beskriver det på en slik måte at jeg blir sittende og ikke vite om jeg skal le eller gråte. Dette er et godt eksempel, fra ganske tidlig i boka:

Et annet sentralt mandat for Institutt for futuristisk lingvistikk er å arbeide for å bevare norsk som bruksspråk i Norge. Hun som er ansvarlig for prosjektet Maintenance of Norwegian as the Future Language of Norway, har spurt om det hadde vært mulig å publisere iallfall deler av arbeidet på norsk, men det måtte instituttledelsen avvise, for med norsk som publiseringsspråk kan resultatene bare publiseres i norske, til nød skandinaviske, tidsskrifter, det gir ikke nok credits, som igjen er grunnlaget for kommende års bevilgninger til Futling.

Side 98. Det er nok fiksjon, men det ville slett ikke forundre meg om et lignende prosjekt eksisterer i virkelighetene og har fått akkurat det samme svaret på det samme spørsmålet.

Og jeg liker hovedpersonene til Uri. Jeg liker Pål Bentzen, som kanskje har fått en jobb han ikke fortjener og som egentlig er mer interessert i språkhistorie enn i futuristisk lingvistikk. Jeg liker Påls mor, som skriver kioskromaner av beste sort. Og jeg liker Edith Rinkel, tross hennes asosiale tendenser og hennes tilsynelatende hensynsløshet.

Det er vanskelig å si noe om handlingen uten å røpe for mye. Jeg slet litt med «spenningskurven» i og med at når jeg hadde femti sider igjen av boka føltes det som om handlingen skulle til å starte og at alt før bare hadde vært introduksjon og opptakt. Ikke at det gikk treigt å lese eller noe slikt, men oppbyggingen av historien var uvanlig. Det skjedde til gjengjeld en hel masse i løpet av de gjenværende få sidene, så på sett og vis var følelsen min rett, og boka som helhet fungerte utmerket.

Jeg skal nok lese mer av Helene Uri.

En smakebit på søndag: Hoppsan, jag är död!

Mirthful 5 Comments

paasilinna_dod

Det har vært stille her i det siste, jeg har hatt et par travle måneder med lite overskudd. Lest har jeg gjort, men ikke blogget. Skal prøve å skjerpe meg… I mellomtiden begynner jeg i alle fall med en smakebit fra boken jeg leser nå, Arto Paasilinnas Hoppsan, jag är död!

Tanken på att jag var död kändes faktisk ganska angenäm. Det här äktenskapet tedde sig inte längre så lyckat. Förr eller senare skulle det ha blivit skilsmässa. I och med att jag hade råkat dö löste det ju sig med den ledsamma saken också.

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

Biler og dyr – Helle Helle

Mirthful 1 Comment

helle_bilerOm ikke noe annet godt kommer ut av denne nordiske utfordringen, kan det i hvert fall se ut til at jeg har oppdaget to nye favorittforfattere. Jeg må lese mer av både Jonas Gardell og Helle Helle for å være sikker på at de fortjener en plass på listen, men de ligger begge godt an så langt.

Jeg liker jo ikke egentlig noveller en gang. Hovedproblemet mitt med noveller er at akkurat når jeg begynner å interessere meg for historien er den slutt. Det er forsåvidt til en viss grad et problem når det gjelder Biler og dyr også, for jeg hadde gjerne lest en roman per historie, men samtidig funker det bare så sinnsykt bra det Helle Helle gjør med sine små utsnitt av noen historier at det umulig går an å klage.

Les den!

Smakebit på søndag: The Restaurant at the End of the Universe

Mirthful 6 Comments

h2g2_restaurant

For reasons I will get into in another post I’ve taken a break from other reading to reread everything Douglas Adams ever published, or thereabouts. I’ve just finished The Restaurant at the End of the Universe and will pick today’s taster from it. This is a quote which has been rehashed and requoted and paraphrased so many times it seems almost like a cliche now, but it is nevertheless very true, and I guess the number of times it has been rehashed and requoted and paraphrased is a testimony to how well said it really is:

The major problem – one of the major problems, for there are several – one of the major problems of governing people is that of whom you get to do it; or rather who manages to get people to let them do it to them.

To summarize: it is a well-known fact, that those who most want to rule people are, ipso facto, those least suited to do it. To summarize the summary: anyone who is capable of getting themselves made President should on no account be allowed to do the job. To summarize the summary of the summary: people are a problem.

More tasters can be found at Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: Mercury Falls

Mirthful 1 Comment

mercury_fallsI purchased Mercury Falls for the Kindle on a whim, probably because it was cheap. In any case, I thought it looked interesting. I’ve been reading it on and off for at least a month – it’s been my backup book when I’ve finished whatever else I brought and was stuck somewhere, like an airport. Once I got about half way though, though, it picked up pace and I finished it in two days. This is a quote from quite early on:

Harry Giddings was a man of convictions—formidable, impregnable, inspirational, and often contradictory convictions. Harry believed so many ridiculous and unjustified notions that the sheer weight of probability dictated that at least a few of them would end up being true. Thus it was that Harry’s belief that he would play a pivotal role in the impending Apocalypse was misguided, completely absurd, and entirely accurate.

You can find more «Tasters» at Flukten fra virkeligheten.

Boktema: Den morsomste boken jeg har lest

Mirthful 1 Comment

Mange av bokbloggene jeg leser fast skriver innlegg basert på et tema lansert av Anette hver uke. Denne gangen føler jeg meg kallet til å delta, Temaet er «Den morsomste boken jeg har lest» og minst to av mine favoritter ikke er nevnt av noen andre, så langt jeg kan se.

boktema

Jeg har selvsagt lest mange morsomme bøker, og jeg husker sikkert ikke alle i farten. Jeg vet i alle fall at jeg ved flere anledninger har skremt sidemannen på bussen ved å begynne å le høyt av boken jeg holdt på med. Noen av de jeg har ledd av har også andre skrevet om. Douglas Adams, for eksempel. Både Julie, Astridterese og Nina har skrevet om The Hitch-Hikers Guide to the Galaxy. Jeg ville kanskje heller valgt Dirk Gently’s Holistic Detective Agency og The Long Dark Tea-Time of the Soul dersom jeg skulle plukket den morsomste Adams-serien, men Hitch-Hiker er utvilsomt også høyt på listen over verdens morsomste (og ellers beste) bøker. Mari har blandt annet valgt Bridget Jones’ Diary, som også har fått meg til å hikste av latter. Mai Lene nevner Doktor Proktor, og jeg kan godt være enig i at de bøkene fortjener en plass på listen. I samme slengen burde man selvsagt nevne Roald Dahls bøker, som Nesbø utvilsomt er inspirert av, mye å le av der.

Litt i samme gata som Hitch-Hiker er Red Dwarf serien. Hitch-Hiker startet som et hørespill for radio, mens Red Dwarf startet som tv-serie, i begge tilfeller anbefales det både å høre/se og å lese, for bøkene følger slett ikke direkte handlingen i andre medier. Den første boka i Red Dwarf serien heter Infinity Welcomes Careful Drivers og har forfatternavnet Grant Naylor (som egentlig er etternavnene til de to forfatterene Robert Grant og Doug Naylor). Morsomme er bøkene i alle fall.

Den andre boka jeg vil nevne er også er slags serie, jeg har de tre bøkene som har kommet samlet i ett bind under tittelen The 2 1/2 Pillars of Wisdom. Den består av de tre bøkene Portugese Irregular Verbs, The Finer Points of Sausage Dogs og At the Villa of Reduced Circumstances og handler om Moritz-Maria von Igelfeld, som er professor i filologi og utrettelig misfornøyd med oppmerksomhten arbeidet hans får – særlig sammenlignet med arbeidet til hans to kolleger Dr Dr Florianus Prinzel og Dr Detlev Amadeus Unterholzer. Bøkene er skrevet av Alexander McCall Smith, som er mest kjent for The No. 1 Ladies Detective Agency, men selv om sistnevnte definitivt får meg til å trekke på smilebåndet er det The 2 1/2 Pillars of Wisom som bokstavelig talt har fått meg til å le høyt og da særlig den midterste i rekken, The Finer Points of Sausage Dogs. Anbefales på det varmeste.

PS: I anledning av at denne bloggen snart er ti år gir jeg bort bøker. Se dette innlegget.

Smakebit på søndag: Biler og dyr

Mirthful 7 Comments

helle_bilerJeg begynte på Helle Helles Biler og dyr i går uten å vite at det var en novellesamling. Og så jeg som normalt ikke leser noveller. Jaja, like greit forsåvidt, for de er ganske gode, selv om jeg ved slutten av hver eneste føler behov for å lese mer av den historien heller enn å begynne på en ny. Nettopp det er grunnen til at jeg sjelden leser noveller.

I alle fall, her er en smakebit fra novellen Globryllup:

– Ja, ja, siger hun. – Det er da en sød kjole.
– Den er fra Israel, siger jeg.
– Selvfølgelig. Det er i Israel, du bor.
– Nej, siger jeg.
– Er det ikke?
– Nej. Jeg bor i Randers.
– Nåh. Jamen, det ene kan vel også være lige så godt som det andet, siger Britta.

(Side 22)

Flere smakebiter finner du på Flukten fra virkeligheten.

PS: I anledning av at denne bloggen snart er ti år gir jeg bort bøker. Se forrige innlegg.

En komikers uppväxt – Jonas Gardell

Mirthful 4 Comments

gardell_komikerEn komikers uppväxt er virkelig «hyfsat bra» (for å låne et svensk uttrykk). Hvor lett det blir å si noe fornuftig om den er en helt annen sak.

Jeg føler at jeg har kommet litt sent til «festen», egentlig. Jonas Gardell har jo skrevet bøker i ganske mange år, og så har jeg ikke lest noen av dem før jeg leste Fru Björks öden och äventyr i november. Nå er jeg svært glad for at Helena på Fiktiviteter satte i gang en Gardell-utfordring slik at jeg fikk et spark bak for å fortsette Gardell-lesingen – det blir nok fler i løpet av året også.

En komikers uppväxt handler nettopp om oppvekst. Hovedpersonen er Juha Lindström og boken veksler mellom korte brev fra den voksne Juha, som er en relativt vellykket stand-up komiker, og fortellinger om barndommen hans i Sävbyholm – en av Stockholms forsteder. Navnet Sävbyholm er forøvrig fiktivt, men lignende forsteder finnes nok både rundt det ekte Stockholm og andre av Skandinavias større byer.

Juha er ikke akkurat klassens mest populære, kan man si. Han er heller ikke helt på bånn, men ligger og vaker et godt stykke ned på rangstigen. Av og til klarer han å karre seg til en plass i solen ved å være morsom, men mesteparten av tiden er morsomhetene hans for anstrengte. Juhas eneste lojale venn er Jenny, som bor i nabohuset. Jenny er langt mer lojal mot Juha enn han fortjener, faktisk, for Juha er for feig, og for opptatt av å forsøke å oppnå popularitet, til å stå i mot når situasjonene utvikler seg slik at han må velge side: Jenny eller de populære. Eller Thomas eller de populære, for den saks skyld, Thomas stakkars er virkelig klassens hakkekylling.

Någonstans på vägen har Lennart och Stefan lovat att de ska vänta på honom. De har lovat att slå honom, de har lovat honom mer stryk än han någonsin förut fått.

För att han är tolv år och aldrig har knullat och för att hans bruna rock är så ful.

Inga andra skäl. (…)

Han vet att till slut måste han gå, vet att Lennart och Stefan har all tid i världen att vänta.

Åter samlar han mod för att bli slagen.

Vet att barndomen är lång.

(side 84-85) Barndommen er lang, og barndommen er nådeløs. Og selv om man som leser kan forakte Juha for å være så svak, slik han forakter seg selv, er det også ganske urettferdig. Det er nå engang sånn at tilhørighet og popularitet er viktig i barndommen, og det er ganske mye forlangt at en tolvåring skal være voksen nok til å heve seg over renkespillet (dessuten har det hele selvsagt startet lenge før tolvårsalderen, innen den tid er mønstrene godt innarbeidet og nesten umulige å bryte ut av).

Liksom Askungens stackars systrar var vi de fula och otäcka. Liksom Askungens systrar skar vi av tår och hälar för att kunna pressa ned våra fötter i den där vidriga lilla glasskon.

Förgäves naturligtvis. Skon var aldrig menad för oss.

Den var menad för någon med nättare fötter än vad vi hade, och det visste de om.

De villle bara se oss skära.

Och Sävbyholm var aldrig vackrare än de dagar i vår barndom då vi lärde oss att vara rädda.

Boken er en brutal beskrivelse av barndommens sosiale hierakier, hvor altomfattende de er og hvor umulig å ignorere. Ikke slutter det med barndommen heller, Juha bryter helt med Sävbyholm, men når fortiden tar ham igjen i Stefans skikkelse faller de tilbake i de samme rollene, til tross for at Stefan slett ikke har klart seg noe spesiellt godt i voksenlivet og at Juha egentlig burde ha overtaket.

Sånn sett er det en deprimerende bok, for det finnes slett ingen løsning. Ikke innefor bokens rammer, der ingen er i stand til å hjelpe seg selv en gang – ikke engang de voksne – og selv utenfor kan man kjenne håpløsheten i å forsøke å endre på en sosial mekanikk som er så gjenkjennbar og så tilsynelatende uungåelig. En ting er i alle fall sikkert, og det er at dette er en bok som bør leses av alle som ønsker å forstå hvordan mobbing fungerer og særlig hvorfor de som blir mobbet ofte i neste omgang selv deltar i mobbingen av de som er enda svakere.

Noe å tygge på gir den i alle fall.

Og jeg skal lese mer av Jonas Gardell.

Kafka on the Shore – Haruki Murakami

Mirthful 2 Comments

kafkaAs I was contemplating what to say about this book, Julie’s blog entry about it somehow showed up in my rss-feed (even though it’s published in October). She says pretty much exactly what I thought, and it also echoes the opinion of most of the members of the reading circle I discussed it with: I like it, but I have no idea why.

Pros: A main character who loves books. A few other severely attractive characters.

Cons: Mystical happenings, souls (or something) living their own lives outside the body, dreams being «real» and so on.

Normally those cons would put me off completely. And to some extent, they do. That part of the story didn’t appeal to me at all, and only worked insofar as it was neccessary to drive the plot. What did work for me was the wealth of appealing characters and the flashes of pure brilliance in the way they are described.

Her long hair is loosely tied back, her face very refined and intelligent-looking, with beautiful eyes and a shadowy smile playing over her lips, a smile whose sense of completeness is indescribable. It reminds me of a small, sunny spot, the special patch of sunlight you find only in some remote, secluded place. My house in Tokyo has one just like it in the garden, and ever since I was very young I loved that bright little place. (p. 49)

Though that is a description of Miss Saeki, one of the few characters I never really warmed to. Perhaps because so much of her wasn’t there.

On the other hand, I liked Kafka, whose buildungsroman this is. I liked Nakata, I liked Oshima and I really, really liked Hoshino. I find him fascinating, the way he is so down to earth but at the same time takes all Nakatas rather wild statements at face value.

On the whole, I found Kafka on the Shore very hard to put down once I started, and I am not at all sorry to have several more Murakamis in my to-be-read pile.

Smakebit på søndag: Made in America

Mirthful 7 Comments

madeinamericaJeg tar nok en pause fra U- og leser litt i Bill Brysons Made in America, om hvordan amerikansk engelsk utviklet seg til å bli slik det ble. I dag skal jeg være så orginal at jeg serverer en fotnote som smakebit:

Why the -s termination rose to prominence is something of a mystery. It came from northern England, a region that had, and still has, many dialectal differences from the more populous south, none other of which has ever had the slightest influence on the speech of London and its environs. Why the inhabitants of southern England suddenly began to show a special regard for the form in the late sixteenth century is unknown.

(side 25) Språk er gøy.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.