Jeg skal gjøre et forsøk på å få postet en rekke miniomtaler de nærmeste dagene for å komme litt ajour, og starter med sist leste bok først.
Etter å ha lest Urd av Ruth Lillegraven som forberedelse til Bokbloggerprisen 2013 hadde jeg ikke akkurat fått avsmak for Lillegravens dikt, selv om jeg var noe lunken til akkurat Urd. Jeg, og andre med meg, likte bitene om Seselja best, og Lillegraven sa vel når hun ble bokbadet i forkant av prisutdelingen i september at tilbakemeldingene fra folk om nettopp det var noe av det som gav ideen til årets bok fra hennes hånd: Manilahallen.
Manilahallen er nemlig noe så sjeldent som en biografi i diktform. Birgit, bokas hovedperson og forteller heter egentlig Berit Bjerke, og var blant de første her i landet til å gi anoreksi et ansikt. Birgits historie er sterk, og Lillegraven forvalter den med kløkt og varsom hånd. Diktformen fungerer overraskende bra, og selv om biografien nok inneholder færre ord enn en gjennomsnittlig biografi i prosaform føler jeg ikke at det er noe som mangler, her er nok til at leseren blir kjent med både Birgit og familien hennes, nok til at man blir følelsesmessig involvert. Ja, for oss som er lettrørte kan det være en god idé å ha papirlommertørkler i nærheten når slutten nærmer seg.
kva har skjedd
seier dei andre
er du dårleg
har nokon
døyddnei, seier eg, det
er berre eg som
har blitt sint
(Side 124)
Det funker, altså. Anbefales.
