Kategori: Jansson, Tove

Bildhuggarens dotter – Tove Jansson

Mirthful Leave a comment

Omslaget til Bildhuggarens dotter av Tove Jansson som viser et selvportrett av Tove Jansson, en ung, hvit kvinne med blondt, langt hår, ikledd gul singlet og blått skjørt, står med hendene på hoftene foran en grønn vegg og en uoppredd seng.Jeg måtte jo kjøpe én Tove Jansson-bok i Helsinki, og valget falt på Bildhuggarens dotter. Senere i oppholdet kom jeg over bildet som er brukt på forsiden «i levende live» på Ateneum, så jeg kunne nesten ikke valgt bedre.

Bilhuggarens dotter er en barndomsskildring, men det er ikke en kronologisk historie, snarere er hvert kapittel en slags vignett over en hendelse eller et viktig sted eller person i Janssons oppvekst. Jansson vokser opp i et bohemsk hjem, der kunstnerforeldrene Viktor Jansson («bildhuggaren») og Signe Hammarsten begge bidrar både til det som vel må kalles forsømmelse av barna, men også til hverdagsmagi og (positivt) skjellsettende opplevelser.

Vi knorrade i öknen och var oavbrutet olydiga därför att Gud tycker så mycket om att förlåta syndare.

(Side 14) Jansson forteller fra et barns synspunkt, men med mange vendinger som er hentet rett fra de voksnes samtaler og forsøkt tilpasset et barns verdensbilde. Det er en kombinasjon av rett fram saklighet og vill fantasi som gjør de små historiene besnærende å lese. Det er lett å kjenne igjen stemmen fra fortellingene fra Mumidalen, kanskje særlig Lille Mys replikker.

Pappa älskar alla djur för de säger inte emot honom. Han tycker mest om dem som är ludna. Och de älskar honom också för de vet att de får göra precis vad de vill.

Med fruar är allting annorlunda.

Om man gör skulpturer av dem blir de kvinnor men så länge de är fruar är det svårt. De kan inte ens stå modell och de pratar för mycket. Mamma är naturligvis ingen fru och har aldrig varit det.

(Side 87) Boka har (ikke overraskende) mange likheter med Sommarboken, som jo også handler om Janssons barndom, men jeg tror faktisk jeg synes Bildhuggarens dotter er enda bedre (men kanskje det er på tide å lese Sommarboken igjen?).

Jeg krysset av ruta «En sakprosabok på under 150 sider» i Sakprosaseptember med denne.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Sommerboken – Tove Jansson

Mirthful Leave a comment

sommerboken Jeg ble ferdig med Sommerboken i går kveld. Det var kjapp lesing, med sine 113 sider (ikke at knappheten hjalp Lagerkvist, så noen sammenheng er det ikke alltid).

Sommerboken er en ganske stillferdig, men vakker skildring av forholdet mellom to mennesker i hver sin ende av livet, Sophia og hennes farmor. Samtalene dem i mellom utgjør store deler av boken, og det er like mye et vennskap som et slektsforhold som skildres. Sophias mor er død, faren er tilstede fysisk, men er en fjern skikkelse i boken, kanskje også i livet.

Som i de fleste vennskap er ikke alt fryd og gammen, noen ganger blir Sophia riktig sint, kanskje oftest i de situasjonene der farmorens rolle som omsorgsperson bryter inn, eller burde brutt inn. Ganske tidlig i boken blir det klart at farmor ikke alltid er like tilstede i voksenrollen:

Jeg vil bade, sa barnet. Hun ventet seg motstand, men den kom ikke. Da kledde hun av seg, langsomt og engstelig. En kan ikke stole på dem som bare lar alt skje.

(Side 8.) I andre sammenhenger er hun mer tilstede enn man kanskje skulle vente av en farmor, som i episoden der hun og Sophia bygger et Venezia i myrlandet.

I det hele tatt er Sommerboken en bok som bør havne på enhver skal-lese-liste. Kort er den som sagt også, så du har ingen unnskyldning.

Smakebit på søndag: Sommerboken

Mirthful 15 Comments

sommerboken

Siden jeg er så godt i gang med bloggingen om dagen kan jeg jo slenge inn et herlig sitat fra boken jeg holder på med i Flukten fra virkelighetens Smakebit på søndag-samling. Som nevnt tidligere er Sommerboken en av bøkene jeg burde ha lest innen neste boksirkeltreff. Selvsagt burde jeg lest den på svensk, men det var bare den norske utgaven som var lett tilgjengelig på biblioteket, så da ble det det.

Litt kontekst: Sommerboken handler om Sophia og farmoren hennes. Sammen med Sophias far bor de på en liten øy ytterst i havgavet i Finskebukta. En sommer har Sophia besøk av en annen liten jente. Det går ikke så bra, jenta er redd for alt. Sophia forsøker å hjelpe, men det er ikke så lett:

Den tredje dagen kom Sophia inn i gjesteværelset og sa: Nå går det ikke lenger. Hun er umulig. Jeg har fått henne til å stupe, men det ble ikke bedre av det.

Stupte hun virkelig? spurte farmoren.

Ja da. Jeg dyttet henne og da stupte hun.

Aha, sa farmoren. Og nå da?

Håret hennes tåler ikke saltvann, forklarte Sophia bedrøvet. Det ser fælt ut. Og det var håret jeg likte.

(side 21)