Jeg kjøpte Høyt kort tid etter at den kom ut, og hadde alle intensjoner om å lese den med en gang, men så… gjorde jeg ikke det. Man skal vel ikke stikke under en stol at selv om jeg liker tykke bøker er det litt mer tiltak å starte på en 600-sidersbok enn en 200-siders bok. Det er nok litt av forklaringen, selv om jeg vet av erfaring at Fatland skriver såpass medrivende at sidene formelig flyr av sted. Det gjør de i Høyt også, så når jeg først kom i gang tok det ikke lang tid før jeg var ferdig.
Undertittelen sier det meste om hva boka handler om – Fatland reiser rundt Himalaya og inn til de lavereliggende områdene der det bor folk. Hun er også inne i basecamp ved Mount Everest, og viser fram mye av absurditeten ved hele «bestige Mount Everest»-sirkuset, balansert med respekt for lokalbefolkningen som har sirkuset som levebrød.
Som i Fatlands tidligere reiseskildringer er det møtene hennes med folk det er mest givende å lese om, men det er også Fatlands evne til å sette de ofte ganske dagligdagse samtalene inn i en historisk og geografisk sammenheng som gjør at de får en dypere mening enn bare løsrevne møter med tilfeldige mennesker. Som med Grensen (og også Sovjetistan, som jeg har lest, men ikke skrevet om) er jeg egentlig veldig fornøyd med å være godstolsreisende og la Fatland ta seg av den strabasiøse delen av reisinga, selv om det er flere av stedene hun besøker jeg gjerne skulle ha sett med egne øyne. Med sommerens protester mot turisme lenger sør i Europa friskt i minnet er det kanskje like greit at jeg holder meg til å lese om reiser. Fatland har da også gjort plass til betraktninger over konseptet turisme og egen reising, som her, i Yunnan:
Sammen med femten tusen kinesere fra middelklassen, alle utrustet med paraply og regnovertrekk, lot jeg meg drive ned trappene som førte til bredden, der en stor, kitschy tigerstatue var reist til minne om tigeren som kanskje en gang hoppet over elven akkurat her, og tok en selfie med de brune, frådende vannmassene som bakgrunn. Omkring meg knipset også turistene løs. Bortsett fra at jeg ikke var kineser, slo det meg at det i grunnen var lite som skilte meg fra dem. Kort besøk i dramatisk juv m/tiger: knips. Tre kvarter i et århundregammelt buddhisttempel: klikk. Markedet i gamlebyen: unnagjort samme morgen. Lokal delikatesse: fortært for sengetid. Lokal folkedanskveld: sett så mange slike, gadd ikke. Kjøleskapsmagneter: innkjøpt. Besøk i tehus: var bedre i Darjeeling. Slik blir opprinnelig unike opplevelser og eldgamle, intrikat sammenvevede tradisjoner og historier til et lettfordøyd fellesgode, raskt servert; verden blir en opplevelsespark for middelklassen, og middelklassen, den vokser. Shangri-La? Aldri eksistert, men been there, done that, jeg også. «Auch ich in Arkadien!» skrev Goethe i sin Italienische Reise allerede for to hundre år siden: Også jeg, jeg også, det er stikkordet. Også jeg kan få se, om enn i hurtigtogsfart, det fjerne og mystiske, denne verdens Shangri-Laer og Samarkander, sydhavsatoller og høyeste fjelltopper, alt det unike, det som før bare kunne nås av de privilegerte og utholdende få, nå kan det bli litt mitt, litt ditt.
Hvorfor reiser man, egentlig? Hvorfor reiser jeg? Plutselig følte jeg meg trøtt. (Side 591-592)
Fatland har heldigvis ikke sluttet å reise, for noen må jo skrive bøkene om vi andre skal kunne reise fra godstolen. Jeg har allerede bestilt Fatlands neste bok, Sjøfareren. Den kombinerer flere av mine absolutt største interesseområder – kolonisering og skipsfart, særlig – så intensjonen er i alle fall å kaste seg over den så fort den ankommer, men vi får se.
Boka har jeg kjøpt sjøl.
