Her går jeg rundt og holder meg stort sett til sakprosa og gjenlesing og klarer i liten grad å begynne på – og i alle fall ikke fullføre – nye-for-meg romaner. Men så kommer @supercamilla med en anbefaling på Bluesky som er vanskelig å overse: «Rakk å lese ferdig en av tiårets (!) beste bøker for min del. Jeg skjønner ikke hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet. Den er UNIK i stemme, verdensbygging og narrativ… Men hun deler samtidig måten å betrakte vår verden på med Terry Pratchett. LES LES LES!»
Huh. Tenker jeg, og lagrer lenke til innlegget i den evig voksende lista med «bøker noen har anbefalt som jeg sikkert skal lese en dag». Men så kommer jeg på å sjekke om de har den på biblioteket, og joda, det har de, så jeg setter meg på venteliste og tenker at jeg får vurdere det når den blir ledig. Så blir den ledig allerede noen få dager senere, og jeg bestemmer meg for at det jo er verdt å begynne i alle fall og se om det er noe for meg.
Og det var det visst.
Jeg skulle notere en av «blurbsene» bakpå boka før jeg leverte den, men glemte det. Parafrasert (og oversatt) sto det noe sånt som «hver gang jeg tror jeg har skjønt hva slags bok dette er tar den en vending og overrasker meg». Og det oppsummerer leseopplevelsen ganske godt. Hvilket passet meg bra, siden jeg da kunne krysse av «Ogres are like onions» på Shrek Quest-brettet mitt, men også fordi det var befriende å lese en fantasyroman som ikke fulgte ett eneste forutsigbart (for meg) spor.
Spennende var det også. Rundt side 400 måtte jeg ta en kjapp kikk på siste side for å sjekke at alt «går bra» til slutt (spoiler: det gjør det, med forebehold). Innen den tid hadde jeg rukket å bli riktig så glad i Lanie og hennes brokete «familie».
Denne boka har mye som taler til dens fordel. Ikke-binære karakterer, og et ellers mangfoldig persongalleri. Et komplett religiøst system som henger tett sammen med magisystemet. Nekromanti som har mer til felles med The Nightmare Before Christmas enn det jeg har møtt i andre fantasyromaner (det er alltid ellers skurkene som vekker de døde). En familiehistorie og et familietre som på noe tidspunkt fikk meg til å hente fram penn og papir for å tegne opp en oversikt, og dertil tilhørende navn på nære og fjerne slektninger som er like uforutsigbare som resten av boka. En hovedperson som må «finne seg sjæl» og bli voksen (det er definitivt en «coming of age»-historie) og på veien må revurdere alt hun har lært om egen familie og historie og om verden forøvrig, og finne ut hva som er sannhet og løgn, hva som er et sted i mellom og hvem hun kan stole på og ikke. Og alt foregår i en verden som males opp med akkurat passe mye detaljer, der du som leser veksler mellom å tenke at du er glad du bare er leser og å tenke: Der vil jeg også være. Som her:
It was quite early in the evening – it might still be considered late afternoon – so the public house was light on company. One old woman, sitting at a corner table, ate pretzels and drank cider while reading a book. Lanie briefly envied her. (Side 300)
Og fotnoter! Jeg elsker fotnoter. Særlig i romaner.
Vel. Det kommer visst en oppfølger i år. Den må nok leses. Og det spørs om jeg må kjøpe en kopi av bok én for å ha på hylla, biblioteket ville jo, urimelig nok, ha tilbake sin, og jeg er ganske sikker på at dette er en sånn bok jeg skal lese om igjen.
Om det var noen tvil: Boka anbefales på det varmeste.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.