Kategori: Breen, Marta

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist – Marta Breen

Mirthful 1 Comment

Jeg må kanskje konstantere at jeg ikke er i målgruppen for Marta Breens 2020-bok Hvordan bli (en skandinavisk) feminist. Jeg er allerede (en skandinavisk) feminist, og dette var i overkant Feminisme 101 for meg.

Boka er pedagogisk oppbygd i 20 ganske korte kapitler som hver har titler som nærmest kan kalles «Feminsmens 20 bud»: Kjenn dine fiender, Dropp nostalgien, Kjenn din kropp, osv. Hyppig bruk av kloke sitater fra verdens (dog, det skal sies, hovedsakelig vestens) feminister bryter i tillegg opp og gjør boka kjapplest.

Bryter opp, ja. Noe som irriterte meg underveis var at sitatene litt for ofte bokstavelig talt brøt opp teksten. Se bildet nedenfor for eksempel. Hadde det gjort noe å putte det kult formaterte sitatet ETTER setningsfragmentet som er en fortsettelse fra siden før?

Apropos irritasjon holdt jeg på å legge fra meg boka for godt etter kapittel 6: Kjenn dine fiender. Kapittelet starter med en diskusjon av misogyni/kvinnehat og en ganske god parodi på samtalen som starter med en mann som hevder å elske kvinner, men som degenerer til kjønnede skjellsord i det han blir avvist. Men så brukes nettopp skjellsordene som en bro over i en ganske SWERFY omtale av prostitusjon, og jeg sitter igjen på slutten og lurer på om Breen inkluderer motstanderne av sexkjøpsloven i sine «fiender». For da faller jeg av lasset, må jeg innrømme. Jeg kan ikke si at jeg har noe mer forståelse enn Breen for at ikke all sexlyst forsvinner om du vet at den andre parten bare gjør det for penger (eller enda verre: Er tvunget inn i situasjonen og gjør det for bokstavelig talt å overleve). Men jeg har gjort det til regel å høre på den aktuelle gruppa i saker som angår grupper jeg ikke er del av, og at sexkjøpsloven fungerer er ikke det de sier. Uansett: Skal vi komme menneskehandel og tvangsprostitusjon til livs kan vi kanskje starte med mer opplagte ting, som ikke å sende ut av landet ofrene – at på til etter å ha utnyttet dem som informanter – og å sørge for at folk har nok penger til å leve av, dvs trygge og bygge opp, ikke ned, velferdsstaten. Det virker som mer fornuftige hauger å dø på i mine øyne.

Vel, jeg leste videre, men ble aldri helt venner med boka etter det.

Jeg mener, KAN det være nødvendig?

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

Samlesing bokbloggerprisen i august: 60 damer du skulle ha møtt – Marta Breen og Jenny Jordahl

Mirthful 1 Comment

I august er det på tide for årets siste bokbloggerprissamlesing, og turen er kommet til årets «joker», den boka fra langlista som ikke kom med på kortlista på første forsøk, men som ble stemt frem i andre runde.

Når langlista ble annonsert var jeg positivt overrasket over å finne 60 damer du skulle ha møtt på den. Jeg hadde nominert den selv, og synes derfor selvsagt at den fortjente plassen, men jeg hadde hverken kommet så langt som til å skrive om den eller lagt merke til at den hadde fått noe særlig oppmerksomhet blant andre bokbloggere. Det var ikke bare jeg som var overrasket, flere andre jeg har snakket med hadde ikke en gang hørt om boka før. Så det var kanskje ikke å vente at den skulle være blant kortlistebøkene, og det var den heller ikke, men kanskje fikk den drahjelp i jokeravstamningen nettopp fordi den var en ny oppdagelse for mange?

8 av 10 biografier som kommer ut i Norge i dag, handler om menn. 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste svenske lærebøkene er menn. I visse skolebøker er det flere navngitte nazister enn kvinner…

Slik starter forlagets omtale av boka. Nå kan man selvsagt forsøke å argumentere at det finnes fler biografier om menn fordi fler menn har gjort noe som gjør det verdt å skrive biografier om dem, men man skulle også tro at det var en mer interessant utfording – og givende oppgave – å være den første som skrev en god biografi om en hittil ganske ukjent, men betydningsfull og/eller interessant kvinne enn å være en av sju som gir ut biografi om Ibsen i år.

For å bøte litt på skjevheten (og kanskje gi noen vordende biografer gode idéer?) har Breen og Jordal tatt for seg 60 damer og gir oss en hurtig innføring i deres liv i tekst og i Jordahls uforlignelige illustrasjoner, selvsagt med hovedfokus på årsaken til at det ville vært interessant å møte vedkommende. Noen av damene vil de aller fleste ha hørt om før, andre vil være nye navn for de aller fleste. Til sammen beviser de i alle fall at det ikke er mangel på mulige hovedpersoner som gjør at det er så langt mellom «damebiografiene».

Nå i august – eller senere – håper jeg det er mange som plukker opp boka for første gang, eller kanskje tar den fram igjen for å friske opp minnet fra den ble lest i fjor? Manifest har i skrivende stund tilbudspris på boka, 199 kroner (fullpris 329 kroner), så kanskje du skulle benytte sjansen?

Om du blogger (eller har blogget) om boka ser vi gjerne at du lenker til innlegget ditt på samlesingsinnlegget på Norske Bokbloggere. Og kommenter gjerne her!

Født feminist; hele Norge baker ikke – Marta Breen

Mirthful 4 Comments

breen_fødtfeministJeg mener jeg leste begynnelsen av et innlegg om en helt annen bok på en blogg her om dagen, men nå finner jeg det ikke igjen. Boka var Placebodefekten, en bok jeg forsåvidt også har tenkt å lese, og innledningen sa noe sånt som «Av og til er det deilig å være koret det prekes til.»

Nettopp sånn føles det i stor grad å lese Marta Breens Født feminist; hele Norge baker ikke. Vi er omtrent jevngamle, Marta Breen og jeg, vi har ikke så ulike barndomsminner, selv om Breens mor nok var hakket mer aktivt engasjert enn min egen (i alle fall etter at jeg ble gammel nok til å huske stort, men vi gikk i alle fall i både 8. mars- og 1. mai-tog når jeg var liten). Vi ser med den samme forbløffelsen på våre jevnaldrende (og yngre) medsøstre som uttaler at feminisme ikke er noe for dem og at det er greit å ha en mann som kan forsørge kone og barn. Fri og bevare meg vel.

Breen skriver intelligent og til tider både rasende og rasende morsomt kort om kvinnekampens historie og så utfyllende om feminismens kår i dag. Hun tar et oppgjør både med «guttejenter» og med «enkle menn fra landet», hun analyserer hva damebladene forer oss med og helsehysteriet som later til å ha erstattet skjønnhetshysteriet i deler av samfunnsdebatten, men som kanskje i stor grad er same shit, new wrapping. Og så er det tidsklemma, kapitalismen og barnehagefobien. Sistnevnte later til å ta mer og mer av, godt hjulpet av media som drar fram eksperter som forteller oss hvor farlig det kan være for små barn å være i barnehage (enten det er separasjon fra mor, fra begge foreldrene eller bare det etter sigende kaotiske miljøet i barnehagen som er faremomentet i følge den aktuelle eksperten). Også her er min erfaring lik Breens. Jeg elsket barnehagen når jeg var barn selv. Jeg har fantastiske minner fra Menighetspleien barnehage på Hamar, og når jeg før det gikk i studentdrevet barnehage på Blindern kan jeg ikke tro annet enn at jeg var fornøyd der også. Dype, traumatiske spor har det i alle fall ikke satt (men jeg har et arr under haka fra jeg gled på isen under sklia og dunka haka i den en vinter).
Jeg er også mor til to jenter som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har absolutt NULL dårlig samvittighet for å ha overlatt til barnehagepersonalet store deler av uka fra de rundet året. Eldste var faktisk hos dagmamma allerede når hun var ti måneder, det var nå en gang sånn det ble. Og begge to har stortrives. Toåringen nå, for eksempel: Vi må vokte oss vel for å nevne ordet «barnehage» før vi faktisk er klar til å gå om morgenen, ellers sitter hun plutselig klar i gangen med både sko og jakke og lurer på hvor vi blir av. Om det ikke hadde vært for at de begge stort sett er glade for å se oss når vi kommer for å hente hadde jeg nesten blitt fornærmet.Måten det skrives om barnehagene i mediene – særlig i kommentarer fra folk som vil forsvare sitt eget valg om å være hjemme med barna, det skal sies – har opprørt meg, og det opprører Breen også.

I boka Likstillingslykke uttaler en psykolog at kvinner tvinges til å levere fra seg barna «til noen som ikke bryr seg». Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt.(…)»Folk som ikke bryr seg?» Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, de ansatte i barnehagen som tar imot yngstedattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det «dem» dere mener?

(Side 207-208) Jeg har markert så mange avsnitt med post-it-lapper at jeg nesten kunne sitert hele boka. I stedet vil jeg anbefale at du leser den selv, enten du er (selverklært) feminist eller ikke.Det som er aberet med Breens bok er kanskje nettopp det jeg startet med. Hun preker for koret. For kommer de som trenger å lese denne boka til å lese den? Med F-ordet i store bokstaver på forsiden? Jeg tviler. Det gjør det ikke til en dårlig bok, og for all del, det er godt for oss i koret å få nye perspektiver, nye ideer og moralsk støtte innimellom.

Marta Breen har en blogg. O lykke.