Kategori: Authors

Saint Death’s Daughter – C.S.E. Cooney

Mirthful Leave a comment

Her går jeg rundt og holder meg stort sett til sakprosa og gjenlesing og klarer i liten grad å begynne på – og i alle fall ikke fullføre – nye-for-meg romaner. Men så kommer @supercamilla med en anbefaling på Bluesky som er vanskelig å overse: «Rakk å lese ferdig en av tiårets (!) beste bøker for min del. Jeg skjønner ikke hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet. Den er UNIK i stemme, verdensbygging og narrativ… Men hun deler samtidig måten å betrakte vår verden på med Terry Pratchett. LES LES LES!»

Huh. Tenker jeg, og lagrer lenke til innlegget i den evig voksende lista med «bøker noen har anbefalt som jeg sikkert skal lese en dag». Men så kommer jeg på å sjekke om de har den på biblioteket, og joda, det har de, så jeg setter meg på venteliste og tenker at jeg får vurdere det når den blir ledig. Så blir den ledig allerede noen få dager senere, og jeg bestemmer meg for at det jo er verdt å begynne i alle fall og se om det er noe for meg.

Og det var det visst.

Jeg skulle notere en av «blurbsene» bakpå boka før jeg leverte den, men glemte det. Parafrasert (og oversatt) sto det noe sånt som «hver gang jeg tror jeg har skjønt hva slags bok dette er tar den en vending og overrasker meg». Og det oppsummerer leseopplevelsen ganske godt. Hvilket passet meg bra, siden jeg da kunne krysse av «Ogres are like onions» på Shrek Quest-brettet mitt, men også fordi det var befriende å lese en fantasyroman som ikke fulgte ett eneste forutsigbart (for meg) spor.

Spennende var det også. Rundt side 400 måtte jeg ta en kjapp kikk på siste side for å sjekke at alt «går bra» til slutt (spoiler: det gjør det, med forebehold). Innen den tid hadde jeg rukket å bli riktig så glad i Lanie og hennes brokete «familie».

Denne boka har mye som taler til dens fordel. Ikke-binære karakterer, og et ellers mangfoldig persongalleri. Et komplett religiøst system som henger tett sammen med magisystemet. Nekromanti som har mer til felles med The Nightmare Before Christmas enn det jeg har møtt i andre fantasyromaner (det er alltid ellers skurkene som vekker de døde). En familiehistorie og et familietre som på noe tidspunkt fikk meg til å hente fram penn og papir for å tegne opp en oversikt, og dertil tilhørende navn på nære og fjerne slektninger som er like uforutsigbare som resten av boka. En hovedperson som må «finne seg sjæl» og bli voksen (det er definitivt en «coming of age»-historie) og på veien må revurdere alt hun har lært om egen familie og historie og om verden forøvrig, og finne ut hva som er sannhet og løgn, hva som er et sted i mellom og hvem hun kan stole på og ikke. Og alt foregår i en verden som males opp med akkurat passe mye detaljer, der du som leser veksler mellom å tenke at du er glad du bare er leser og å tenke: Der vil jeg også være. Som her:

It was quite early in the evening – it might still be considered late afternoon – so the public house was light on company. One old woman, sitting at a corner table, ate pretzels and drank cider while reading a book. Lanie briefly envied her. (Side 300)

Og fotnoter! Jeg elsker fotnoter. Særlig i romaner.

Vel. Det kommer visst en oppfølger i år. Den må nok leses. Og det spørs om jeg må kjøpe en kopi av bok én for å ha på hylla, biblioteket ville jo, urimelig nok, ha tilbake sin, og jeg er ganske sikker på at dette er en sånn bok jeg skal lese om igjen.

Om det var noen tvil: Boka anbefales på det varmeste.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Tinder og banditter – Alf B. Bryn

Mirthful Leave a comment

En ettermiddag i januar var jeg og tolvåringen på biblioteket for å fordrive tiden mens vi ventet på at den nyslåtte attenåringen skulle være ferdig på skolen så vi kunne gå for å spise bursdagsmiddag. Vi fant oss en ledig sofa i nærheten av reisebøkene, så da jeg begynte å kikke i hyllene for å finne noe å lese mens vi ventet var det der blikket mitt falt. Og der så jeg et kjent navn, som jeg ikke egentlig hadde forventet å finne i akkurat de hyllene. Jeg kjenner til Alf B. Bryn som forfatteren av Peter van Heeren-bøkene. Den første av disse – Peter van Heeren tar skeen i den anden haand – kom jeg over på et sånt «vi selger ut resteopplagene»-salg en gang for sikkert 30 år siden. Den serien er rett og slett fornøyelig (og nå har jeg definitivt lyst til å lese den igjen), så når det viser seg at Bryn har skrevet en bok om fjellklatring tenkte jeg at den var verdt å sjekke ut. Jeg leste nok i sofaen på biblioteket den dagen til å konstatere at jeg ville lese ferdig, så jeg lånte med meg boken hjem.

Tinder og banditter handler først og fremst om en reise Bryn foretok til Korsika i en ferie fra universitetet i Sveits, sammen med en studiekamerat fra Australia og dennes lillebror. Som intro til hovedpersonene får vi også en liten klatrehistorie fra Sveits. Det hele foregår i 1900-tallets første tiår, mens fjellklatring var noe ganske nytt (i alle fall for Europeere), og det er fullt mulig Bryn & Co var de første til å bestige noen av toppene de klatrer på Korsika. Bryn var i alle fall med på flere «førstebestigninger» i Norge, blant annet Stetind i 1910.

Fjellklatring interesserer meg bare sånn måtelig, må jeg innrømme, men Bryns fortrinn som forfatter er at han er morsom, ofte på egen bekostning.

Fra Livorno til havnebyen Bastia på Corsica tar det en 6-8 timer med båt. Det er en billig reise når man bruker dekksplass – og det gjorde George og jeg.
Båten var liten og dønningen etter en frisk nordenvind fikk den til å rulle på en måte ingen av oss likte, men vi sa ikke noe om det til hverandre.
Tvert om, da noen tid var gått uten at vi følte sikre tegn på sjøsyke, ble vi begge temmelig kjekke og fortalte sanne eller oppdiktede historier om tidligere bedrifter på bølgene.
Jeg sier sanne eller oppdiktede, fordi det jo godt kan tenkes at Georges var sanne.

(Side 52) At gutta besteg til fjellene han beskriver tviler jeg ikke egentlig på, men at fortellingen ellers inneholder noen historier som nok heller faller i kategorien «oppdiktede» har jeg sterk mistanke om.

Bryn forteller også Korsikas historie i grove trekk, også den ispedd detaljer som muligens ikke er helt sanne. Men sanne eller ikke, de er underholdende lesing:

Fra denne periode har vi en beretning om corsicanerne fra Seneca, den kjente romerske filosof, som måtte oppholde seg på Corsica som landsforvist i 8 år, visstnok fordi han hadde opptrådt overfor Messalina omtrent på samme måte som David overfor Potifars hustru.
Seneca var ikke særlig begeistret for oppholdet og omgangen.
– Hvor finner man, skriver Seneca, noe så nakent så forrevet som dette klippeland? Hvor finner man et land som er mer sparsomt med hensyn til produkter – hvor menneskene er mindre imøtekommende, hvis beliggenhet er tristere og hvis klima er mer ugjestmildt.
Og spesielt om corsicanerne uttaler han i epigramstil:
– Prima est ulcisci lex, altera vivere raptu, tertia mentiri, quarta negare deos.
– (Deres første lov er hevn, den annen å leve av rov, løgnen den tredje og Gudsfornektelse den fjerde.)
Stort sett ganske koselige egenskaper som man ser.

(Side 61) I det hele tatt var Tinder og banditter ganske fornøyelig lesing. Og nå må jeg nok grave fram noe van Heeren.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Bildhuggarens dotter – Tove Jansson

Mirthful Leave a comment

Omslaget til Bildhuggarens dotter av Tove Jansson som viser et selvportrett av Tove Jansson, en ung, hvit kvinne med blondt, langt hår, ikledd gul singlet og blått skjørt, står med hendene på hoftene foran en grønn vegg og en uoppredd seng.Jeg måtte jo kjøpe én Tove Jansson-bok i Helsinki, og valget falt på Bildhuggarens dotter. Senere i oppholdet kom jeg over bildet som er brukt på forsiden «i levende live» på Ateneum, så jeg kunne nesten ikke valgt bedre.

Bilhuggarens dotter er en barndomsskildring, men det er ikke en kronologisk historie, snarere er hvert kapittel en slags vignett over en hendelse eller et viktig sted eller person i Janssons oppvekst. Jansson vokser opp i et bohemsk hjem, der kunstnerforeldrene Viktor Jansson («bildhuggaren») og Signe Hammarsten begge bidrar både til det som vel må kalles forsømmelse av barna, men også til hverdagsmagi og (positivt) skjellsettende opplevelser.

Vi knorrade i öknen och var oavbrutet olydiga därför att Gud tycker så mycket om att förlåta syndare.

(Side 14) Jansson forteller fra et barns synspunkt, men med mange vendinger som er hentet rett fra de voksnes samtaler og forsøkt tilpasset et barns verdensbilde. Det er en kombinasjon av rett fram saklighet og vill fantasi som gjør de små historiene besnærende å lese. Det er lett å kjenne igjen stemmen fra fortellingene fra Mumidalen, kanskje særlig Lille Mys replikker.

Pappa älskar alla djur för de säger inte emot honom. Han tycker mest om dem som är ludna. Och de älskar honom också för de vet att de får göra precis vad de vill.

Med fruar är allting annorlunda.

Om man gör skulpturer av dem blir de kvinnor men så länge de är fruar är det svårt. De kan inte ens stå modell och de pratar för mycket. Mamma är naturligvis ingen fru och har aldrig varit det.

(Side 87) Boka har (ikke overraskende) mange likheter med Sommarboken, som jo også handler om Janssons barndom, men jeg tror faktisk jeg synes Bildhuggarens dotter er enda bedre (men kanskje det er på tide å lese Sommarboken igjen?).

Jeg krysset av ruta «En sakprosabok på under 150 sider» i Sakprosaseptember med denne.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Skeive ikoner – Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen

Mirthful Leave a comment

Som nevnt i innlegget om Mot normalt lånte jeg like gjerne Skeive ikoner av Caroline Ugelstad Elnæs, Bjørn Hatterud og Fin Serck-Hansen når jeg først var borte i den hylla på biblioteket. Boka portretterer (både tekstlig og billedlig) 29 personer som utvilsomt kan karakteriseres som ikoner i norsk skeiv historie.

Fin Serck-Hansens bilder er strålende, og det eneste jeg har å innvende mot dem er at det er deres feil at boka er i et såpass uhåndterlig format, sidene har sånn ca A4-størrelse. Det har to følger, en uunngåelig: Dette er en bok du egentlig bare kan lese hjemme i godstolen.

Den andre følgen kunne vært unngått: Linjene i teksten går over hele siden. Det gjør teksten mindre lettleselig enn den burde vært. Kombinert med noen andre underlige valg sånn rent layoutmessig var det litt forstyrrende. Disse andre valgene inkluderer: Noen kapitteltitler er i versaler, andre ikke, fontvalget er ikke på noen som helst måte konsekvent gjennom boka (mulig det er et mønster, men jeg klarte ikke å se noe), og i de fleste kapitlene veksles det mellom «sitat» (eller i alle fall fortelling i jeg-form fra synspunktet til den det omhandler) og tredjepersonsfortelling uten at det signaliseres med noe annet enn avsnitt. Ingen av disse tingene utgjør store problemer, og selv til sammen er det slett ikke nok til å gjøre boka mindre verdt å lese, men jeg lot meg irritere.

Tekstene om ikonene er nærmest det man ville kalt portrettintervju om de ble publisert i avisa. Det er god balanse mellom biografisk, faktabasert fortelling og at de omtalte får komme til orde med det de ønsker å formidle. Det er også (for meg) god balanse mellom intervjuobjekter jeg har hørt/lest mye om fra før, navn som var helt ukjente for meg, og det meste i mellom. At så mange forskjellige perspektiver får komme til orde er også en stor styrke, det gir deg som leser mange – potensielt nye – perspektiv på «det å være skeiv», for å ikke å snakke om skeive (pun intended) blikk på det norske samfunnet.

Som komponist er det faktisk kanskje et fortrinn at jeg er lesbisk, ettersom det å være utenfor normene i seksuell identitet også har gitt meg selvtillit til å være annerledes musikalsk. Jeg tror at å jobbe utenom mainstream er noe som gir seg selv når du vokser opp skeiv, for når man er skeiv, lever man på utsiden av alle forventede formater uansett. (Side 237)

Fra kapittelet «All verdens lyder» om Kristin Norderval.

Boka anbefales.

Jeg krysser av ruten «Samfunn og mangfold» på sakprosaseptember-bingobrettet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Mot normalt – Bjørn Hatterud

Mirthful 3 Comments

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne, og da kom jeg også på at jeg hadde tenkt å lese de bøkene av Bjørn Hatterud som jeg ikke har lest ennå (fordi Blokka på Bjerke (som jeg leste tidligere i år) blant annet handler om en av naboene som var krigsseiler). En tur på biblioteket senere, og jeg hadde en bunke bøker som bestod av ikke bare to bøker om krigsseilerne, Bjørn Hatteruds Mot normalt og Skeive ikoner (medforfatter Caroline Ugelstad Elnæs), men også Kristin Fridtuns Homoflokar som sto på samme hylle. Dette var i begynnelsen av august, og jeg var egentlig klar for å kaste meg over bunken umiddelbart, men så dukket @readygoread opp i feeden min på Instagram og minnet meg på at sakprosaseptember straks ville være over oss, så da lot jeg dem ligge klar og konsentrerte meg i stedet om å jobbe meg gjennom biografien om Alexander Hamilton (som jeg også har som mål å fullføre i september).

Men nå er det september, og jeg kan krysse av første rute på bingobrettet. Jeg plasserer Mot normalt på ruta «Helse» foreløpig, mulig det blir omrokkeringer senere.

Boka starter med en samtale Hatterud og moren har på en ferietur til Krakow, der moren sier: «Du har aldri vore som dei andre, du». Og det er kjernen i boka. Hatterud er født inn i en arbeiderklassefamilie og hadde alt vært som normalt hadde han sannsynligvis valgt yrkesfag etter ungdomsskolen og blitt bilmekaniker (eller noe tilsvarende) han som broren.

Min eigen far var over seksti år før det gjekk opp for han at han kunne ha tatt høgare utdanning. Han var i gravferda til ein skulekompis. Der møtte han ein annan ein frå same klasse. Ein som var om lag like god som far på skulen. Ein som vart ingeniør. Far tenkte etterpå at han hadde hatt om lag dei same interessene som skulekompisen og minst like gode karakterar. Det kunne like gjerne ha vore han som stod der som ingeniør.
Tanken forbløffa han. Høgare utdanning var ikkje noko ein berre tok, om ein hadde blitt lært opp i manuelt arbeid av ein far som nærast var oppfostra til å stå med luva i handa.
Broren min er bilmekanikar – han er utruleg dyktig til det, òg! Kroppen hans smett rundt bilane, med tunge tak og kompliserte øvingar, mens fingertuppane smyg omkring som om dei var koreograferte av ein ballettlærar. Han er rett mann på rett plass, eg kan ikkje tenkje meg at nokon person i verda kunne passe betre til eit yrke. Dei som har bilen sin hos han, er heldige! Men eg trur det gneg han innimellom at vegen til bilverkstaden, og ikkje eit teiknebrett eller ein dataskjerm, kom fordi han ikkje visste om andre alternativ. Eg trur ikkje han opplevde at han hadde noko reelt val. (Side 30-31)

Men for Hatterud var ikke fysisk arbeid et reellt alternativ, til det hadde han for mange helseplager, så mens broren var ute og lekte med kamerater satt han inne og leste.

Som om ikke det var nok å ha klumpfot og ryggmargsbrokk for å gjøre ham annerledes innser Hatterud tidlig at han er homofil, og er åpen om det på videregående. I Brummunddal på tidlig nittitall var det sosialt selvmord (vi får håpe det er bedre nå til dags, mye har tross alt skjedd de siste 30 årene).

I russetoget (…) vart eg ropt etter, bedt om å dra til helvete, om å fjerne meg. Dei trong ikkje be to gonger. Eg flytta frå Veldre ikkje lenge etter. (Side 52)

Ikke at å flytte løste alle problemer, der Hatterud før hadde skilt seg mest ut ved å være funkis og skeiv var det arbeiderklasseoppveksten som gjorde ham annerledes i miljøet han forsøkte å bli en del av i Oslo.

I det hele tatt klarer Hatterud å presse inn mange temaer på veldig få sider. Annerledeshet er en rød tråd, og naturligvis henger alt sammen sammen, men her er krasse analyser av både klassedynamikk, funkofobi og homofobi og betraktninger over hva som kan kalles flaks og uflaks her i livet.

Mot normalt bekrefter det inntrykket jeg satt med av denne lille serien fra Samlaget: Norsk røyndom er bøker verdt å lese.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Høyt: En reise i Himalaya – Erika Fatland

Mirthful 1 Comment

Jeg kjøpte Høyt kort tid etter at den kom ut, og hadde alle intensjoner om å lese den med en gang, men så… gjorde jeg ikke det. Man skal vel ikke stikke under en stol at selv om jeg liker tykke bøker er det litt mer tiltak å starte på en 600-sidersbok enn en 200-siders bok. Det er nok litt av forklaringen, selv om jeg vet av erfaring at Fatland skriver såpass medrivende at sidene formelig flyr av sted. Det gjør de i Høyt også, så når jeg først kom i gang tok det ikke lang tid før jeg var ferdig.

Undertittelen sier det meste om hva boka handler om – Fatland reiser rundt Himalaya og inn til de lavereliggende områdene der det bor folk. Hun er også inne i basecamp ved Mount Everest, og viser fram mye av absurditeten ved hele «bestige Mount Everest»-sirkuset, balansert med respekt for lokalbefolkningen som har sirkuset som levebrød.

Som i Fatlands tidligere reiseskildringer er det møtene hennes med folk det er mest givende å lese om, men det er også Fatlands evne til å sette de ofte ganske dagligdagse samtalene inn i en historisk og geografisk sammenheng som gjør at de får en dypere mening enn bare løsrevne møter med tilfeldige mennesker. Som med Grensen (og også Sovjetistan, som jeg har lest, men ikke skrevet om) er jeg egentlig veldig fornøyd med å være godstolsreisende og la Fatland ta seg av den strabasiøse delen av reisinga, selv om det er flere av stedene hun besøker jeg gjerne skulle ha sett med egne øyne. Med sommerens protester mot turisme lenger sør i Europa friskt i minnet er det kanskje like greit at jeg holder meg til å lese om reiser. Fatland har da også gjort plass til betraktninger over konseptet turisme og egen reising, som her, i Yunnan:

Sammen med femten tusen kinesere fra middelklassen, alle utrustet med paraply og regnovertrekk, lot jeg meg drive ned trappene som førte til bredden, der en stor, kitschy tigerstatue var reist til minne om tigeren som kanskje en gang hoppet over elven akkurat her, og tok en selfie med de brune, frådende vannmassene som bakgrunn. Omkring meg knipset også turistene løs. Bortsett fra at jeg ikke var kineser, slo det meg at det i grunnen var lite som skilte meg fra dem. Kort besøk i dramatisk juv m/tiger: knips. Tre kvarter i et århundregammelt buddhisttempel: klikk. Markedet i gamlebyen: unnagjort samme morgen. Lokal delikatesse: fortært for sengetid. Lokal folkedanskveld: sett så mange slike, gadd ikke. Kjøleskapsmagneter: innkjøpt. Besøk i tehus: var bedre i Darjeeling. Slik blir opprinnelig unike opplevelser og eldgamle, intrikat sammenvevede tradisjoner og historier til et lettfordøyd fellesgode, raskt servert; verden blir en opplevelsespark for middelklassen, og middelklassen, den vokser. Shangri-La? Aldri eksistert, men been there, done that, jeg også. «Auch ich in Arkadien!» skrev Goethe i sin Italienische Reise allerede for to hundre år siden: Også jeg, jeg også, det er stikkordet. Også jeg kan få se, om enn i hurtigtogsfart, det fjerne og mystiske, denne verdens Shangri-Laer og Samarkander, sydhavsatoller og høyeste fjelltopper, alt det unike, det som før bare kunne nås av de privilegerte og utholdende få, nå kan det bli litt mitt, litt ditt.
Hvorfor reiser man, egentlig? Hvorfor reiser jeg? Plutselig følte jeg meg trøtt. (Side 591-592)

Fatland har heldigvis ikke sluttet å reise, for noen må jo skrive bøkene om vi andre skal kunne reise fra godstolen. Jeg har allerede bestilt Fatlands neste bok, Sjøfareren. Den kombinerer flere av mine absolutt største interesseområder – kolonisering og skipsfart, særlig – så intensjonen er i alle fall å kaste seg over den så fort den ankommer, men vi får se.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

A Little Life – Hanya Yanagihara

Mirthful Leave a comment

Advarsel 1: Denne teksten inneholder (vage) spoilers.

Advarsel 2: Boka trenger triggervarsel for (barne)mishandling, seksuelt misbruk, voldtekt, selvskading og selvmord.

Rett etter at jeg hadde lest ferdig skrev jeg på Instagram: «What a terrible, horrible, no-good book. And by that I mean, of course, that it is a very good book. A Little Life by Hanya Yanagihara was not at all what I expected (though I don’t know why, or even what I DID expect), and had I known what I was letting myself in for, I am not sure I would have read it, but I guess I am glad I did. Maybe? It’s an uncomfortable story, and I guess I’m stuck with it now, it will live, rent-free, in my brain (and my heart) forever. So perhaps «glad» is the wrong word.»

En uke senere er jeg mindre sikker på konklusjonen. Joda, det var en opplevelse, og Judes historie rørte meg (selvsagt, du må jo være et monster for å ikke bli berørt), men… Hva var poenget? Lærte jeg noe nytt eller led jeg meg gjennom mildt sagt grusomme beskrivelser av barnemisbruk «til ingen nytte»?

For hva er det egentlig Yanagihara «vil» med historien? Eller, for å spørre på en annen måte: Hva sitter jeg igjen med? Har jeg lært noe nytt? Har jeg fått en dypere forståelse for verden, for mellommenneskelige relasjoner?

Vennskapet til de fire sentrale personene (Jude, Willem, JB og Malcolm), mellom Jude og Andy og mellom Jude og Harold – det vil si mannlige vennskap – blir av mange trukket fram som et viktig tema i boka, men for å være helt ærlig var det mye som ikke overbeviste meg i de relasjonene. Jeg synes ikke Yanagihara klarte å vise hva det er med Jude som gjør at disse sterke vennskapene utvikler seg, og selv om jeg absolutt ikke tror på Judes bedømmelse av egen verdi – at han ikke fortjener vennskap eller kjærlighet på grunn av fortiden – så hadde jeg ønsket at det kom tydeligere fram hvorfor han frembringer en så betingelsesløs lojalitet hos så mange «tilfeldige bekjentskaper».

Det Jude (eller Yanagihara, da) derimot klarer å vise er hvordan selvskading kan oppleves som en slags befrielse fra den psykiske smerten, så der lærte jeg noe. Men ellers? At barnemishandling er fryktelig og setter spor som ikke nødvendigvis kan leges, selv med kjærlighet, var liksom ikke noe nytt. Og selv om det finnes mange lyspunkter i Judes voksne liv får han ikke akkurat noen happy end. Og var nå den der ulykken mot slutten egentlig nødvendig?

I følge Wikipedia skrev Andrea Long Chu i New York Magazine at «Reading A Little Life, one can get the impression that Yanagihara is somewhere high above with a magnifying glass, burning her beautiful boys like ants», og det uttrykker mye av det vage ubehaget jeg føler rundt utviklingen i historien.

Vel. Jeg er ambivalent. Men enn så lenge tror jeg at jeg lander på den konklusjonen jeg har sett mange andre uttrykke: Jeg likte boka, men jeg vil ikke anbefale noen å lese den.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

I Was Born for This – Alice Oseman

Mirthful 2 Comments

Det er mulig det blir en trend at jeg starter å høre på lydbøker og så går over til å lese ferdig i fysisk bok, jeg har i alle fall gjort det igjen, denne gangen med den siste Alice Oseman-romanen jeg hadde på TBR, I Was Born for This.

På den annen side, kanskje det ikke blir en trend, jeg vet ikke om jeg egentlig kan høre på lydbøker på bussen, to ganger den siste uka har jeg blitt så oppslukt av boka at jeg har oppdaget akkurat litt for sent at vi hadde kommet til den bussholdeplassen jeg skulle av på, så jeg har måttet gå av på neste. Men jeg har likevel begynt på en ny lydbok, så får vi se hvordan det går.

Tilbake til Oseman: I Was Born for This har to fortellere, som bytter på å fortelle i jeg-form; Jimmy Kaga-Ricci, som er medlem av bandet The Ark, og Fereshteh Rahimi, som bruker den engelske oversettelsen av navnet sitt online – Angel – og er fan av The Ark. Boka handler først og fremst om fenomenet «fandom», men også om å være ung voksen og ikke helt vite hva man vil med livet, om «å finne seg sjæl» og om vennskap. Som vanlig i Osemans bøker er rollegalleriet mangfoldig – eller «woke» om du vil – her er det variasjon i både etnisitet, kjønnsidentitet og legning. Og variasjonen forekommer som helt selvfølgelig, samtidig som ubehagelige opplevelser med «-fober» også nevnes.

Fra et voksent synspunkt er nok det mest interessante måten Oseman klarer å belyse fandom fra mange forskjellige vinkler. Først og fremst fra perspektivet til Jimmy – som blir «shipped» med bandkameraten og bestevennen Rowan – og Angel, som føler seg middelmådig sammenlignet med sin brilliante eldre bror, sliter med vennskap IRL og fyller tomrommet med The Ark:

Mum doesn’t understand me. She doesn’t understand why I reacted so strongly about a boy band.
And I know they’re both worried about my future. They don’t ever say it, but I know they know I’m average and average is disappointing for them. Especially compared to my brother. The pinnacle of ambition and success.
Don’t worry. I know that. I’m fully aware I’m average. God, I’m so, so aware I’m average.
But I’m not going to think about any of that right now.
I don’t need to.
This week isn’t about my life.
I don’t have to think about it at all.
This week is about The Ark.
(Side 66)

Men vi får også se hvordan hyperfokuset til fansen påvirker de andre medlemmene i The Ark, og hvordan «the fandom» kan være både en livbøye og et hinder for fansen selv. Jeg liker også at Oseman trekker paralleller til Beatlemania, og dermed viser at «fandom» ikke er noe nytt, selv om internett har endret måten fansen kan interagere med hverandre og med den/de de er fan av.

Lydboka leses (eller «framføres») av to skuespillere, Aysha Kala leser Angels kapitler og Huw Parmenter Jimmys. Det er en fordel, da det gjør de to stemmene enklere å skille, når jeg gikk over til papirbok måtte jeg en gang eller to stoppe og tenke for å identifisere hvem som «snakket». Begge skuespillerne fungerer godt i rollen, med unntak av at noen av stemmene de framfører, særlig de som skal være litt eldre enn hovedpersonene (Jimmys bestefar, blant annet), bare fungerte sånn måtelig for meg, men det er en ganske liten innvending, i det store og hele kan jeg anbefale lydboka – og boka generelt.

Lydboka har jeg lånt i Libby, via Deichman, papirboka har jeg kjøpt sjøl. 

On the Come Up – Angie Thomas

Mirthful 1 Comment

Jeg var i humør til noe annet enn podcast her i forrige uke, så jeg bladde meg gjennom de tilgjengelige lydbøkene i Libby og fant One the Come Up av Angie Thomas. Den boka har jeg hatt på TBR siden jeg leste THUG, og på hylla siden jeg fant den på salg på Norli i fjor, så med «prøve å få ned andelen bøker jeg eier og ikke har lest»-målet i bakhodet lånte jeg den og begynte å høre den.

Lyboka er lest av Bahni Turpin, som også leser So You Want to Talk About Race av Ijeoma Oluo som jeg hørte på før jul. Turpin leser bra, men det tok en stund å venne seg til at dette egentlig var en helt annen fortelling og ikke blande inn fragmenter fra den andre boka (det hjelper ikke at begge bøkene er fortalt i jeg-form og har fellestrekk i tema selv om det er veldig forskjellige bøker sånn rent strukturelt, ikke minst er dette en roman, mens So You Want to Talk About Race er sakprosa).

Jeg hørte på boka på vei til og fra jobb mandag-torsdag og på trening torsdag, og når jeg kom hjem derfra var jeg på 45 % lyttet og såpass engasjert i historien at jeg fortsatte å lese i den fysiske boka og leste den ferdig samme kveld. Jeg hadde allerede plukket den ned fra hylla tidligere i uka for å finne igjen setninger/avsnitt jeg hadde lyst til å markere (en av ulempene med lydbøker er at akkurat det er langt vanskeligere enn med fysisk bok/ebok).

Så… fra 27 % lyttet til onsdag til boka (på 435 sider) ferdiglest torsdag? Joda, den fenget, si. Det er umulig å ikke heie på Bri og familien hennes, og jeg synes Thomas klarer å få hamret inn noen poenger om systemisk rasisme uten at det går ut over fortellingens spenningskurve (snarere tvert i mot). Her har vi Bris beskrivelse av hvordan det er å bevege seg «Midtown» som svart:

Usually when we go somewhere in Midtown-the-neighborhood we gotta abide by the rules. They’re unspoken but understood:
1. If you go in a store, keep your hands out of your pockets and out of your backpack. Don’t give them a reason to think you’re stealing.
2. Always use «ma’am» and «sir» and always keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re aggressive.
3. Don’t go in a store, a coffee shop, or anything unless you plan on buying something. Don’t give them a reason to think you’re gonna hold them up.
4. If they follow you around the store, keep your cool. Don’t give them a reason to think you’re up to something.
5. Basically, don’t give them a reason. Period.
Thing is, sometimes I follow the rules and still deal with crap. Sonny, Malik, and I went into a comic shop a few months back, and the clerk followed us around until we left the store. Malik recorded the whole thing on his camera.

(Side 144-145) Historien belyser hvor vanskelig det faktisk er å «arbeide seg opp» fra fattigdom, særlig som svart i USA, og hvordan realitetene krasjer med alle idealer man kan ha som familie. Bris bror, som har gjort «alt riktig» og tatt en god utdannelse med gode karakterer har ikke fått uttelling for det og bor hjemme og jobber på en pizzasjappe.

It is kinda messed up. Here my brother is, doing everything right, and nothing’s coming from it. Meanwhile, Aunt Pooh’s doing everything we’ve been told not to do, and she’s giving us food when we need it.
That’s how it goes though. The drug dealers in my neighborhood aren’t struggling. Everybody else is.

(Side 214) Da er det kanskje ikke så rart at Bri ikke ser «jobbe hardt på skolen» som løsningen på familiens problemer, og at HipHop virker som en tryggere ting å satse på. Hun vet jo at hun er god.

Ut over å være en knakende god fortelling om opplevelsen av å vokse opp svart i USA handler boka mest om familie på godt og vondt. Om valg man tar og hvordan de påvirker de rundt deg. Om forventninger fra foreldre (og beste- og svigerforeldre) og om å la barn velge sin egen vei. Om søskenkjærlighet og søskenkrangel og om hvor forskjellige drømmer kan se ut.

Anbefales!

Lydboka lånte jeg gjennom Libby (via Deichman), den fysiske boka har jeg kjøpt sjøl.

Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse – James Goss

Mirthful 1 Comment

Jeg fant Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse av James Goss av alle steder i hylla hos Fretex på Lillehammer. En bok som kombinerer Doctor Who OG A. A. Milne kunne jeg jo ikke akkurat gå fra. Og når «Diktsamling» var en rute på høst- og julebokbingoen fikk jeg sparket bak til faktisk å lese den også.

Det starter bra. Illustrasjonene av Russell T. Davies er sjarmerende og det aller første diktet, ‘Full Stop’, fungerer utmerket og er en intelligent tvist på Milnes orginaldikt (‘The End’). Hvilket Milne-dikt som er inspirasjon oppgis for hvert dikt det er aktuelt for, enkelte dikt er bare generell pastisj.

Men så faller det fra hverandre allerede i dikt nummer to (‘Consultation Exercise’, etter ‘Disobedience’) som serverer både linjer som ikke kan skanderes* og kreativ ordstilling, som her i vers to:

«Quarks, Quarks
Cybermen, Cybermen
Mechonoids, Voord, Zarbi
If your Battlefleet happens to
In the vicinity be
Then I’ll teach you – reluctantly»
(said the Dr, said he)
«To give the Earth a rather wide berth, rather
Than tangle with me.»

(Side 4) I tillegg burde de to siste linjene blitt tre:

«To give the Earth
a rather wide berth,
rather than tangle with me.»

om de skal speile Disobedience (her er de tre siste linjene i vers to):

«I can get right down
to the end of the town
and be back in time for tea.»

Det var ett vers av ett dikt. Det er en liten håndfull til som fungerer i tillegg til det aller første (av totalt femti dikt er det kanskje fem som er brukbare), men det holder ikke. Ikke er det bra pastisj, ikke er det bra som dikt i seg selv. Det bærer preg av en god idé som ble trukket for langt, alternativt en god idé, men en dårlig poet.

Jeg beholder nok boka likevel, siden jeg samler på «Milneania», men det er litt under tvil.

Boka har jeg kjøpt sjøl (brukt).

___________________
* Det var det beste jeg fant for «doesn’t scan» på norsk. Tips meg gjerne om du har en bedre oversettelse, for «skandere» gir meg frysninger på den dårlige måten.