Follow Me In av Katriona Chapman fant jeg i tilbudsbunken på Outland i helga, og både forsiden og det jeg så når jeg bladde kjapt i boka overbeviste meg om at det var verdt å satse noen kroner på den.
Boka er i sjangeren «grafisk memoar». Katriona og kjæresten, som begge er engelske, forlater Amsterdam, der de har bodd en stund, for å reise rundt i Mexico i inntil et år (så lenge sparepengene holder). Richard har drømt om å besøke Mexico lenge, Katriona håper reisen skal gi henne mulighet til å begynne å tegne igjen. Allerede før avreise knirker det i fortøyningene i forholdet. Richard har et alkoholproblem, og selv om han i hovedsak holder seg edru har han plutselige perioder der han gjerne forsvinner uten å gi beskjed og drikker seg sanseløs.
Men de kommer seg til Mexico, og Katriona finner kunstnerisk inspirasjon i Mayaenes kunst. Boka er en gave til oss som liker å reise mens vi sitter i vår egen lesekrok hjemme, kombinasjonen av bilder og tekst, av personlig historie og oppslag med fakta om historie, kultur og kunst, gjør dette til en herlig lenestolsreise.
Uroen over Richards alkoholmisbruk, det å aldri vite når det treffer, følger Katriona som en skygge gjennom historien, en skygge som hun billedliggjør i tegningene som en slange som kveler seg om henne. Av rammeverket rundt fortellingen – de to møtes på en kafé i et grått bybilde et sted i Europa – vet vi at forholdet ikke varer. Men det ligger en spenning i å se hvor bra eller dårlig det kommer til å gå på reisen. Ut over det ble jeg ikke oppslukt av den personlige delen av historien, noe som ville trukket mer ned dersom kunsten og reiseinntrykkene hadde vært mindre fascinerende.
Slett ikke det dummeste tilbudsimpulskjøpet jeg har gjort.
Sy selv anbefales ofte på sygruppene jeg er med i på Facebook, så jeg satt meg på venteliste på biblioteket, mer av nysgjerrighet enn fordi jeg egentlig trodde jeg var i målgruppen. Det siste hadde jeg nok rett i. Størrelsene i boka går fra 0-6 år, og mine barn er allerede eldre enn det. Jeg syr ikke nok til andre barn til at jeg har behov for flere mønster i små størrelser (noen årganger Ottobre holder i massevis). Men før jeg leverer boka tilbake til glede for nestemann på ventelista, tenkte jeg å skrive noen ord om den likevel.
Boka tar utgangspunkt i ett eneste grunnmønster, og med påbygg og variasjoner kan du sy nesten en hel garderobe fra dette ene mønsteret, det eneste du trenger i tillegg er bukse/shorts, og det får du også i boka. Mønsteret er beregnet på faste stoffer, men boka gir veiledning i hvordan du kan bruke stoff med stretch i stedet. Fargevalget ligger et stykke unna mine preferanser, men det er jo enkelt å justere når man velger stoff, så det reduserer ikke nyttigheten av boka.
Skal du sy en del barneklær i størrelse 0-6 år er dette en bok jeg absolutt kan anbefale å investere i. Når du først har jobbet deg gjennom alle variasjonene er du sannsynligvis i stand til å bygge på med egne variasjoner, og vips har du kanskje aldri bruk for flere mønstre (til denne aldersgruppen).
Men det er først og fremst dersom du er nybegynner med symaskin at jeg vil anbefale denne boka framfor andre bøker (av de jeg har sett på selv). Ommedal var selv nybegynner når hun begynte å sy til tvillingene sine for få år siden, og de delene av boka som beskriver arbeidsprosessene er detaljerte og fokusert på å lære deg alt du trenger helt fra starten av. Det at mønstrene er beregnet på faste stoffer er også en stor fordel for nybegynnere. Faste stoffer er mye enklere å arbeide med og krever en langt enklere symaskin for å få et fint resultat (du kan garantert sy alle klærne i boka både på en maskin til under tusenlappen fra Obs! og på den 100 år gamle maskina du fant på loftet hos besteforeldrene dine).
Fordelen med å begynne med barneklær når du er nybegynner er dessuten at materialkonstnadene er mye lavere, siden det går så lite stoff (dette er Ommedal også inne på). Du kan også enkelt bruke tekstiler du har liggende som ikke blir brukt (duker, sengetøy osv) til redesign med mønstrene i denne boka. En kjole til en baby på 6 måneder kan du sy av bare ett putevar – eller langt under en meter nytt stoff – skal du sy til en voksen snakker vi fort metervis snarere enn centimetervis.
I mostly resist the temptation to buy cookbooks. Not because I don’t like them, but because I know I use them far less often than I should to justify the expense and shelf-space. And even when I do buy cookbooks, I rarely read them cover to cover. However, when I found out that the people behind the restaurant chain Dishoom (of which I have sadly only visited one location and that only once) had written a cookbook, I immediately ordered it, and over the last months I have indeed read it from cover to cover (well, ok, not ALL the ingredients lists and instructions, but a fair proportion of those as well).
Dishoom (the book) is, as the cover says, both a «cookery book and a highly subjective guide to Bombay with map». It describes a walk around south Bombay, with stops at notable food places, from fairly fancy restaurants to street vendors’ stalls. You could probably follow along in the real south Bombay, but if you actually ate all the things they suggest in just one day I’d be impressed.
Each section of the guided tour introduces a set of recipies for a time of day, or rather a category of meals. It starts out fairly unremarkably with breakfast, mid-morning snacks and lunch, continues – with a degree of excess – with afternoon refreshments and sunset snacks, and then turns positively hobbity with first, second and third dinner, topped off with pudding and tipples.
Fold-out map at the start of the book: Gotta love it!
If I ever go to Bombay, however, I will definitely try to find as many of the places mentioned as possible, but spread out over a few days…
The introductory texts introduce cafés, restaurants, people and sights, and expertly evokes a feeling of place. I can easily imagine myself on the streets of Bombay as I read. I have realised over the years that I am to some extent more fond of reading books about far-away places (when well-written) than actually travelling there, and though I have an idea that I would like to visit Bombay, in reality I suspect I would dislike actually being there, not least because I am not fond of either heat or crowds. Reading about it, however, is a real pleasure.
As is custom in Bombay, the name of the road has changed several times in the hundred-odd years that this post has lingered here. Today the road bears the official post-colonial title of Netaji Subash Chandra Bose Road, though everyone knows it as Marine Drive. Such is the way with place names in Bombay. The names on your map, imposed by officialdom, have only sporadic correspondence with the names used by actual people. The worn grooves of usage take time to wear anew. VT (Victoria Terminus) will still be VT for decades to come, no doubt.
(Page 151) In addition to the guided tour parts of the book, the introductory notes for each recipe are delightful. For example: Vada Pau is described as «a simple dish, a bit like a chip butty, but obviously much better» (page 174), and reading the recipe I suspect they are correct. Chicken Tikka, however, comes with the warning:
Chicken tikka masala is supposedly Britain’s favourite dish. If it is yours, then you may be disappointed: this dish is not it.
(Page 270) And now I want both a British chicken tikka masala and the Dishoom chicken tikka, served hot, now, please.
Archival photgraphs interspersed with contemporary images.
Like many, I have read Shantaram, and was engrossed and charmed by it. It still sits on my shelf (my dad never wanted it back, he’s not a rereader), but I doubt I will ever reread it, as I doubt I’d be able to suspend disbelief sufficiently to be enchanted and engrossed again. Anyway, it’s probably not possible to write about the Iranian cafés of Bombay without mentioning Shantaram, and so Shantaram is mentioned, and summed up in such a perfect way, putting into words exactly the way I suspect I would feel if I did try to reread it:
Walk down the busy (and actually quite pleasant) Colaba Causeway towards Leopold’s, an Irani café of sorts, owned by the entrepreneurs Fahrang and Farzadh Jehani. This is the Colaba of the backpacker, the hippie, the Arab and African tourists, and they say, of the drug dealers and smugglers. It is all cheerfully fictionalised in the Bombay backpackers’ favourite novel, Shantaram, a yarn of the author’s own amazing derring-do in the city. Apparently a heroin addict convicted of armed robbery back in Australia, he escaped prison, came to India and then sat (a lot) in a glamorously seedy Leopold Café with other attractive ne’er-do-wells amongst the slowly-spinning ceiling fans, bentwood chairs and old portraits. He also worked in Bollywood, started a medical centre for slum-dwellers, was imprisioned again in a notorious local jail, and escaped to become a player in the Bombay mafia. All part of a decent mid-life gap year experience, apparently.
(Page 252) «Derring-do» is spot on, there is no better word for the main gist of the novel.
Gorgeous photography
To bring focus back to the book I’m supposed to be reviewing: The photos throughout, by Haarala Hamilton (except archive photos, helpfully listed), of both places, people and food, are wonderfully evocative and support the text beautifully. My mouth waters at the food and my inner ears are assailed by the noises of a city full of cars, bicycles, people and animals. In addition, the illustrations (by Ivana Zorn) and the graphic design of the book itself are just gorgeous, and I could happily purchase this books for looks alone. The use of old newspaper advertisements are just one of the many delights.
An old advertisement on the inside of the back cover, as a last, delightful surprise for the reader.
I have yet to test any of the actual recipes, though I have bookmarked many. I did use the techniques described for «making sauces and curries» in the helpful section at the back when making a basic curry the other day, and it really did deepen the flavours of the sauce (though I think some practice is needed to avoid burning the ingredients). The instructions thoughout are clearly written, though, and amply illustrated when necessary, so once I have a free weekend I’m going to try my hand at samosas.
However, even if I never make any of the recipes in the book, it would still be something I am quite happy to have on my shelf, and if I feel the need for armchair travel to Bombay, I’ll know where to look.
Mai er samlesingsmåned for Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson, på kortlista til Bokbloggerprisen 2019 i kategorien Sakprosa.
Mímir Kristjánsson har skrevet et debattinnlegg i samfunnsdebatten om velferdsstaten og «NAVere», men også et personlig portrett av moren, Marit Wilhelmsen, og av mor-sønn forholdet.
Forfatterens mor har hatt kreft-diagnoser så lenge han kan huske, flere typer etter hverandre. Behandlingen redder kanskje livet hennes, men den går så hardt ut over helsa at hun ender med å bli uføretrygdet og med det foretar en klassereise nedover. Det fører også til brudd med Mímir Kristjánssons islandske far, og til et komplisert forhold til sønnen.
Morens smerte- og energinivå varierer og med det varierer humøret også. Overfor utenforstående forsøker hun å holde på fasaden, men overfor familien lar hun den glippe, noe som neppe er en enestående historie.
Det hendte at noen av mine venner lot seg imponere over mammas frimodighet. Da fikk jeg alltid lyst til å skrike ut:
IKKE TRO PÅ HENNE! HUN BARE SPILLER SKUESPILL! NÅR DERE GÅR BLIR HUN HELT JÆVLIG!
(Side 95.) Jeg har et mye nærere forhold til foreldrene mine enn mange jeg kjenner, og merker at jeg blir trist på deres vegne når jeg leser om interaksjonene mellom Mímir Kristjánsson og moren. Hun ringer, han tar motvillig telefonen. Når han er på besøk tilbringer de lite tid sammen og det virker ikke som om de har noe å snakke om. Han kjeder seg, hun har tilsynelatende mer glede av TV-en enn samtale med sønnen. Samtidig er det liten tvil om at de er glade i hverandre.
Er det sykdommene og de medfølgende plagene som har ødelagt forholdet? Marit Wilhelmsen var en gang en nysgjerrig og eventyrlysten ung kvinne, som studerte i Kina når hun traff Kristján Guðlaugsson. Nå sitter hun ved kjøkkenbordet (eller i sykehussenga) og ser Kardashians på TV. Livslang sykdom fører til mange endringer, en av dem er nettverket ditt og hvem du omgås. Du mister gjerne kontakten med både eks-kolleger og venner du har møtt i frivillige eller hobby-baserte organisasjoner, og de nye menneskene du blir kjent med er gjerne i samme situasjon som deg. Det er selvsagt ikke slik at det eneste du kan snakke med noen som er trygdet om er sykdom og trygd, men sykdom og økonomiske bekymringer går ut over et menneskes evne til å engasjere seg i andre ting enn egen situasjon.
Forskerne sier at hjernen er litt som en internettlinje. Den har en viss båndbredde, og båndbredden kan brukes opp. Akkurat som nettet blir treigere når du laster ned ti filmer i bakgrunnen, går hjernen litt treigere når du hele tida må bruke tankekraft på å bekymre deg for framtida eller stresse over sykdom og dårlig råd.
I et eksperiment ble kunder på et kjøpesenter delt i to grupper og gitt en IQ-test. Den ene gruppen fikk før testen spørsmål om hva de ville gjort dersom bilen deres brøt sammen og de fikk en regning på over 10 000 kroner. I denne gruppen, der testsubjektene brukte tid og krefter på økonomiske bekymringer, var resultatene på IQ-testen betydelig dårligere enn i gruppen hvor forsøkskaninene slapp å tenke på hva de skulle gjøre om de fikk en saftig regning fra bilverkstedet. De som hadde økonomiske problemer og stress på hjernen, hadde i snitt 13 poeng lavere IQ enn de som ikke hadde det.
Konklusjonen er altså ikke at fattige folk er fattige fordi de er dumme, men at du blir dummere av å ha dårlig råd. Du må bruke så mye av hjernen din på bekymringer at du ikke har nok mental båndbredde igjen til å gjøre det bra på en IQ-test. Velstående folk slipper det.
(Side 71-72.) De politiske betraktningene i boka er knyttet til det personlige. Forfatteren selv møter det byråkratiske NAV ikke bare gjennom moren, men når han skal gjøre noe så enkelt (skulle man tro) som å fylle ut søknad om foreldrepenger. Han krangler dessuten på ordet «søknad». Hvorfor skal det søkes om noe man har rett til å få?
Spørsmålet om hvordan velferdsstaten, og hvordan vi tenker og snakker om den, har endret seg er en interessant diskusjon.
Når arbeiderbevegelsen krevde hele folket i arbeid for nitti år siden, var målet å bekjempe fattigdom og lediggang. Jobber ble skapt for de arbeidsløses skyld. Politikken skulle være til for dem.
I dag er målet noe annerledes. Hensikten med å få flere i arbeid er å øke skatteinngangen. Økt yrkesdeltakelse styrker velferdsstatens bærekraft, sier politikerne. Folk må i jobb, ikke fordi det er bra for dem, men fordi staten trenger dem i arbeid.
Det er en endring i menneskesyn. Mens den tidligere arbeiderbevegelsen trodde at alle som kunne, ville jobbe, tenker mange politikere i dag at folk må tvinges ut i jobb.
(Side 115.) Og forfatteren refererer et intervju han så med Einar Gerhardsen, der Gerhardsen trekker fram økte trygdeutbetalinger som noe positivt, noe å være stolt av.
Her satt altså statministeren, i en tid lenge før vi fikk olje og Charly kunne ødelegge armene sine i Nordsjøen, en tid da Norge var mye fattigere, og skrøt uhemmet av at staten brukte mer penger på trygd, fordi det innebar overføringer til de svakeste blant oss.
(Side 155.) Jeg skulle likt å se den politiker i dagens Norge som stiller opp på Dax18 og skryter av at vi har brukt mer på trygd under hens regjering enn under forgjengerens.
Det er et god miks av det personlige og det politiske i boka, og det er et varmt og levende portrett av en mor som tross alt gjorde det beste hun kunne under ganske dårlige forutsetninger.
Leseropplevelsen ble likevel for meg litt sånn midt på treet, og den trekkes i hovedsak ned av to ting. Det ene er at jeg opplever også her (som med Alt du ikke ser) at fortellingen er rotete. Det hoppes framover og bakover i tid, det er forsåvidt ikke i utgangspunktet noe problem, men jeg har ofte problemer med å henge med. For eksempel kommer på kort tid:
«Det begynte i underlivet. Hun var tjueåtte, fem år yngre enn jeg er når jeg skriver dette.» (side 19)
«Mamma var tretti år gammel og hadde fått beskjed av legene om at kreft vokste i livmorhalsen hennes. Skulle et liv bli til der inne begynte det å haste.» (side 26)
Og det er når hun er 30 hun treffer forfatterens far (tror jeg da, det er mulig jeg har misforstått), så jeg går ut fra at hun allerede hadde kreft når sønnen ble født. Men ble den oppdaget når hun var 28 eller 30? Eller er det allerede flere typer det er snakk om? (Hun får senere både brystkreft og spredning til skjelettet, brystkreften oppdages når sønnen er rundt ti år. Tror jeg, igjen er jeg usikker på kronologien.) Det spiller kanskje ingen rolle, men et liv foregår nå en gang kronologisk, så jeg hadde foretrukket å slippe å sitte og lure på hvordan det hele henger sammen.
Det andre problemet er at jeg er litt redd for at det er en bok som bare preker for menigheten. Jeg trengte ikke historien om Marit Wilhelmsen for å bli overbevist om at samfunnet vårt blir bedre dersom sikkerhetsnettet fungerer, ei heller at det ikke fungerer som det skal for tiden. De som trenger å bli overbevist, kommer de til å lese denne boka? Jeg tviler. Det er selvsagt ikke unikt, faktisk er det nok en skjebne som tilfaller de fleste «politiske» bøker. Og jeg hadde kanskje brydd meg mindre om akkurat det hvis jeg hadde opplevd boka som så bra at jeg hadde kunne stå for å selge den inn – også til mine mer høyrevridde venner – som en fantastisk leseropplevelse. Men en «Les denne boka som går på tvers av dine politiske idéer (og som er skrevet av en fyr du sikkert himler med øya over hver gang dukker opp på TV), for den er… sånn passe bra? Ikke direkte dårlig i alle fall?» Jeg tror liksom ikke det er et vinnende innsalgsargument.
Freddy er sammen med Laura Dean, i alle fall innimellom. Laura er søt, populær og morsom, men ikke akkurat verdens beste kjæreste. Freddys venner skjønner ikke helt at hun godtar måten hun behandles på, men Freddy selv er jo forelsket, og da er det fryktelig vanskelig å se ting utenfra.
Jeg hadde Laura Dean Keeps Breaking Up with Me på radaren fra før, men så ble den snakket om så veldig mange ganger på Books Unbound at jeg bare var nødt til å kjøpe den og få lest den. Og det var jo en utmerket idé, for dette er grafiske romaner på sitt beste. Historien Mariko Tamaki har skrevet er skjønn, hjerteskjærende og føles virkelig, og Rosemary Valero-O’Connors tegnestil løfter hele greia til et helt annet nivå.
Freddy skriver til Anna Vice, en «advice columnist» (har vi ord for det på norsk? Google gir meg «en som gir råd i aviser og ukeblader», ikke akkurat kort og snappy) over flere eposter i løpet av boka, og det er interessant å se hvordan det å skrive om situasjonen hjelper henne til å se det hele mer objektivt. Når hun til slutt får svar fra Anna Vice har hun egentlig allerede løst problemene selv, og svaret blir mer en bekreftelse enn et egentlig råd. Det er Freddys egen analyse av situasjonen kombinert med at hennes beste venn havner i en krise som gjør at Freddy skjønner at forholdet til Laura er usunt, og at hun tar grep og sier at nok er nok (sorry, spoiler). Hun innser at forholdet både har gjort henne til en skikkelig dårlig venn fordi hun har vært så oppslukt i egne følelser at hun har ignorert andres, og kanskje generelt til en dårligere person.
Jeg liker at denne boka viser et mangfold av tenåringer. Ikke bare Freddy og Laura, som altså er lesbiske, men også blant Freddys venner er det et realistisk utvalg identiteter. I Valero-O’Connors strek er det også et utall kroppsfasonger, kjønnsuttrykk og etniske markører å spore, uten at noe av det gjøres noe videre poeng ut av. Freddy er riktignok inne på temaet om «homokampen»:
Og det er et fint nikk til viktig historie, men ungdommenes seksualitet er ikke hovedpoenget i boka på noen måte. De bare er, og er seg selv, og det er så fint å lese.
Jeg liker også hvordan dukker, kosedyr og valentines-kort får lov å skyte inn replikker i historien, som et slags gresk kor – de snakker bare med leseren, ikke med Freddy og vennene hennes:
Det bidrar til samspillet mellom bilder og tekst som gjør det hele til noe annet enn en «roman med bilder».
Jeg har altså lest i orginal, men boka er også utgitt på norsk, av Cappelen Damm, med tittelen Laura Dean driver og dumper meg. Og min kopi av boka har jeg kjøpt sjøl.
Nå blogger jeg om ting i feil rekkefølge, for jeg skulle selvsagt skrevet om Reni Eddo-Lodge sin Why I’m No Longer Talking to White People About Race som jeg leste før jeg engang kjøpte Rasismens poetikk, men det får stå seg.
Det er bra at vi får et mangfold av bøker som handler om rasisme på norsk (jada, dobbeltbetydningen er tilsiktet). Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida var noe av det beste jeg leste i fjor, uavhengig av sjanger, og denne lille boka ligger an til å få samme status i 2020-lesingen. Jeg blir så usigelig sliten av å lese disse… vitnesbyrdene? Og samtidig vil jeg lese mer. Jeg er ikke melaninrik (et ord jeg absolutt har tenkt å legge til mitt aktive ordforråd), jeg blir knapt synlig brun om sommeren en gang, så jeg kommer aldri til å være ukentlig, daglig, jevnlig mottaker av de mikroaggresjonene som mine medsøstre og -brødre er, men ved å lese meg opp og forsøke å forstå kan jeg forhåpentligvis bidra til å redusere antallet og ikke minst være med å nedkjempe de skumlere og mer ekstreme utslagene som følger med økende legitimering av fordommerog rasisme.
Rasismens poetikk er en lettlest bok om et komplisert tema. Mellom sakprosakapitlene er det dikt, og de spiller flere roller. Delvis understøttes temaene i resten av boka, delvis kan diktformen hamre inn følelsen av avmakt og harme på langt færre linjer enn sakprosa kan, og delvis fungerer de – på tross av alvoret – på sett og vis som avbrekk i lesingen. I tillegg har hvert kapittel et omfattende sett sluttnoter, som både gir referanser til annen litteratur og nyhetsartikler, mini-biografier av omtalte personer og innimellom ekstra små funderinger eller udypinger. Er du typen som ikke leser fot-/sluttnoter bør du begynne nå.
Mange av temaene Sibeko tar opp er ting jeg har lest om før, men hun tilfører nye perspektiver og kommer også inn på helt nye aspekter av historien. Som her, på side 60-61, når hun diskuterer den hvite manns (og sikkert kvinnes) syn på slavene som tilbakestående:
Det vondeste for meg, når jeg leser James Hunts beskrivelser av «negeren», er at det han skriver om intellekt nok i stor grad var sant. Jeg er lærer. Jeg har sett de mest talentfulle elever bli intellektuelt ikke-fungerende i perioder etter traumatiske hendelser. Jeg forstår hvorfor, jeg kan trøste dem når de gråter over at hjernene deres har slutta å virke, jeg kan love at det går over, de skal få hjelp.
(…)
De elevene jeg har sett miste evnene sine av traumer er forresten som oftest melaninrike. Det er melaninrike barn som får foreldrene sin sendt ut av landet fordi de misforsto et skjema for tjue år siden, eller fordi en anonym kilde har påstått at de egentlig er fra Djibouti og ikke Somalia. Det er melaninrike barn som ikke får hjelp til å komme hjem igjen når det bryter ut krig der de er på ferie. Det er melaninrike barn som har familien sin i land Norge sender jagerfly for å bombe sønder og sammen.
(…)
Vi blir dummere av å bli traumatiserte. I tillegg undervurderes evnene til melaninrike barn ofte i skolesystemet. Ferdigheter i lesing og regning testes på norsk hos elever som ikke har norsk som morsmål, innlæringen av fagstoff foregår uten morsmålstøtte, og førsteklassinger som kom til Norge for en uke siden plasseres i et norsk klasserom og siden utredes og diagnostiseres de fordi de er urolige. Slik føres nye generasjoner melaninrike barn inn i tradisjonen fra internatskolene i samiske områder. Vi lærer at vi er dumme, at vi ikke duger. Og klassekameratene og lærerne våre lærer det også.
Og det er jo helt rett og egentlig åpenlyst.
Om temaet privilegier er nytt for deg gir denne boka en god innføring, ikke minst i hvordan man kan være både priviligert og ikke-priviligert samtidig.
Jeg er privilegert fordi jeg er relativt rik, fordi jeg har utdanning, fordi jeg føler meg kjønnet jeg fikk tildelt ved fødselen og fordi jeg er ganske funksjonsfrisk. Jeg er samtidig underprivilegert fordi jeg er melaninrik, homofil og kvinne. De siste tre merkelappene kan gjøre det vanskelig for meg å se at jeg er privilegert sammenlignet med for eksempel Jan Grue. Han er en absurd intelligent, hvit, heterofil mann, oppvokst i velstående øvre middelklasse. Han blei professor så ung at jeg tviler på at han barberte seg daglig, og jeg er rimelig sikker på at han har en solid økonomi. Han har utvilsomt flere privilegier enn jeg har.
Samtidig er det privilegiet som jeg har som han mangler ganske ofte helt avgjørende. Jeg kan løpe. Han kan knapt gå. Jeg kan bo i femte etasje uten heis, reise med buss og tog og trikk uten å tenke meg om, ta sommerjobb i barnehage og forsvare meg med knyttnevene en sen natt på byen. Han kan ingen av de tingene – og han kan heller ikke redde seg ut av et brennende hus, løpe unna en mobb, eller gå gjennom Europa hvis han skulle måtte flykte fra et regime som ville sende ham i ovnene. Han har lest mye mer enn meg, så han veit godt at de som vil brenne meg, oftest vil brenne han også. Og, som han skriver i boka Jeg lever et liv som ligner deres: «Sannheten er at vennene mine kan gå sin vei når som helst, til et sted der jeg ikke kan følge dem.»
Jeg tror Jan Grue er minst like redd som jeg er.
I et akademisk selskap, er Grue mye mer privilegert enn meg. På byen er det jeg som er den privilegerte av oss. Privilegier er ikke statiske.
(Side 41.) Jeg noterer (igjen) at jeg skulle lest boka til Jan Grue. Det finnes andre faktorer som gir privilegier enn kjønn, legning, melaninnivå, funksjonsgrad og økonomi. Noen er mer opplagte enn andre. For over ti år siden kom jeg over en liste som tar for seg noen av de mindre opplagte (i tillegg til å måle en del økonomiske faktorer), og selv om kildene jeg lenket til den gang ikke finnes lenger kan kanskje lista være interessant for andre: Facing privilege *. Som Sibeko avslutter avsnittet over: «Og bare den som hele tida prøver å være bevisst på privilegiene sine, kan bruke dem til å hjelpe andre når det trengs.»
Sibeko demonstrerer også hvordan vi alle, samme hvor melaninrike vi er og samme hvor lite rasistiske vi ønsker å være, ubevisst er med på å opprettholde rasisme, også gjennom å fremheve positive stereotyper.
Vi er alle opplært til å lete etter motsetninger mellom gruppene. Vi har lært å forvente at en slik motsetning skal finnes. Finner vi den, er det derfor et bevis for at alt er som det skal være.
Hvorvidt det å si, for eksempel, «alle afrikanere er gode til å danse» er rasistisk er noe jeg har diskutert heftig, kanskje mest i tenårene, men også senere. Sibeko forklarer hvorfor instinktet mitt alltid har sagt at «ja, det er det» og gir meg begreper jeg kan bruke om jeg havner i en slik diskusjon igjen. Hun gir også gode råd for hva vi kan gjøre, vi som ønsker å være allierte i kampen mot rasisme (mange av rådene er overførbare på andre former for diskriminering også):
Vi kan spørre oss sjøl hvorfor, hver gang vi antar at kvinnen med hijab i skolegården er en assistent og ikke rektor. Vi kan akseptere at vi er lært opp til å følge ekstra godt med på melaninrike barn, og prøve å flytte fokuset over på de andre. Vi kan forsøke å veie opp ved å ta de melaninrike guttene i å gjøre bra ting.
Vi kan huske at rasisme finnes, og være klare til å påpeke rasisme hver gang vi ser det. Det er ikke verre å bli kalt rasist enn å bli utsatt for rasisme. Å bli kalt rasist er sårende. Å bli utsatt for rasisme kan gi knuste selvbilder, psykologiske traumer, ødelagte karrierer, kroppskade og en voldelig død. Det er viktigere å beskytte folk mot rasisme enn å beskytte folk mot å bli beskyldt for å være rasist.
(Side 123.) Interessant nok, for min egen selvransakelse, skrev jeg først «lærer» i stedet for «rektor» når jeg skulle skrive av dette avsnittet. Hvorfor det? Hvilke ubevisste antagelser førte til den skrivefeilen?
En bok til å lære av, altså. Og i tillegg godt skrevet, engasjerende og til tider rørende. Anbefales!
Jeg begynte å lese Alt du ikke ser av Ellen Arnstad tidlig i mars, med gode intensjoner om å fullføre for å være med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Men så fikk jeg en ubønnhørlig trang til å lese Anne of Green Gables (hele serien) om igjen, og innen jeg var ferdig med det var mars nesten slutt. Jeg klarte å fullføre Alt du ikke ser i mars, men bare med nød og neppe, og bloggingen ble det åpenbart så som så med. Men nu jävlar.
Ellen Arnstad er vel et kjent navn for de fleste voksne nordmenn. Hun har figurert i perferien av min oppmerksomhet, ingen av publikasjonene hun har jobbet med har vært noe jeg har hatt interesse av å kjøpe, selv om jeg vel teoretisk sett er/var midt i målgruppa for Henne (jeg har sikkert også bladd i ett og annet nummer hos venner eller på venterom, men har ikke festet meg ved noe). Jeg anerkjenner at man gjerne kan gå i høye heler og like Gucci og fortsatt være «ekte feminist», og Arnstad skal ha kudos for jobben hun har gjort for kvinner i media spesielt og i lederstillinger mer generelt. Om tiltak i Aller-konsernet skriver hun for eksempel:
Vi tok grep mot tidsklemmen som så mange småbarnsforeldre kjente på, og ansatte en egen barnepleier i konsernet. Hun kunne komme hjem til de ansatte som bodde i Oslo, hvis barna var syke. Vi innredet et eget lekerom i redaksjonslokalene og sørget for tilbud om aktiviteter i ferier og på planleggingsdager. På den måten kunne foreldre slippe å måtte splitte ferien sin i to, men få fine sommerdager sammen.
(ebok lokasjon 498-501)
Jeg har mer problem med å godta at å jobbe med Se og hør på noen som helst måte skal passe inn i dette bildet, men her får vi «agree to disagree».
Boka er først og fremst en fortelling om livet med et alvorlig sykt barn, men ender uavvergelig også opp som et slags memoar over (og til dels forsvarsskrift for) Arnstads karriere. Begge deler er interessante tema, og det er en relativt lettlest og definitivt engasjerende bok.
Jeg tenkte nok at Arnstad virket litt vel naiv ved inngangen til foreldre-tilstanden, og kanskje særlig siden mannen hennes hadde barn fra før og derfor umulig kunne være så uvitende som det framstilles:
Jeg sa bekymret til Knut Haavik at jeg ikke visste om det ville gå bra. Det var to uker igjen til fødselen og tidenes største lansering etter Se og Hør, hvordan skulle jeg klare det? Han klarte å overtale meg nok en gang. Vi bestemte oss for å ta sjansen: Jeg skulle unngå å føde midt under lanseringen. Stein skulle komme hjem med siste fly om kvelden 4. mars, så kunne vi slappe av de to siste ukene før fødselen. Vi hadde allerede kjøpt inn mye babyutstyr, og var sikre på at det skulle bli ei jente. Det fikk vi vite på ultralydundersøkelsen. Hun skulle hete Julie. Det var rosa overalt. Rosa bodyer, rosa sparkebukser, rosa kosedresser. Det hang til og med en blondekjole til ettårsdagen i klesskapet på det nye barnerommet. Noen permisjonstid hadde verken Stein eller jeg planlagt. Jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til.
(ebok lokasjon 272-278)
På den annen side, det å få beskjed om at ditt elskede barn har en genetisk sykdom som er uhelbredelig er neppe noe man kan være forberedt på uansett. Jeg er usikker på hvordan jeg ville håndtert en sånn nyhet, og selv om jeg nok tenker at vi ville tatt andre valg i noen tilfeller, særlig når det gjelder å snakke med barnet om tilstanden, er det umulig å vite når man ikke har vært i situasjonen, og jeg har stor forståelse for argumentasjonen:
Å fortelle en syvåring at det ikke er noen behandling for den sykdommen han har fått, vil fjerne alt han har av livsmot og glede i en fase hvor han fortsatt er frisk. Jeg tør ikke tenke på hvor mye angst og unødvendige spørsmål det vil fremkalle. År etter år.
(ebok lokasjon 891-892)
Og samme om jeg ville tatt andre valg, både hva angår sykdom og karriere, er det interessant å lese Arnstads argumentasjon for sine valg. Det er jo sånt man lærer av.
Så langt så vel, sånn bokmessig, altså.
Men… Jeg er ikke videre begeistret for skrivestilen. Jeg synes fortellingen er rotete, det virker som om noen har klippet sammen deler fra mange utkast og glemt å lese gjennom fra begynnelsen for å sjekke at helheten gir mening. Som et konkret eksempel på noe som generelt manifisterte som en følelse av forvirring i løpet av lesingen dukker det opp en oppramsing av noen av Arnstads kvinnelige forbilder to ganger, først «Gro Harlem Brundtland. Madonna, Coco Chanel. Frida Kahlo, Kate Moss og Pippi var vidt forskjellige, men alle var store forbilder for meg.» (ebok lokasjon 1578-1579) og så
På kontorveggen min hang bildene som alltid har fulgt meg: Jeanne d’Arc, Pippi, Gro Harlem Brundtland, Coco Chanel, Madonna, Kate Moss og Mor Teresa – og Frida Kahlo, den meksikanske kunstneren som Knut Haavik hadde buldret sånn over at jeg viet en åtte siders reportasje til.
(ebok lokasjon 2356-2358)
Siden krangelen om reportasjen om Kahlo har blitt omtalt tidligere i boka, virker forklaringen av hvem hun er i det siste sitatet noe unødvendig («den meksikanske kunstneren», altså, referansen til krangelen er grei nok), men om det nå først trengs, hvorfor gjøres det ikke i den første oppramsingen i stedet for den andre?
Det er også en del setninger som bare ikke gir mening. For eksempel:
Han hadde aldri sittet på noen hest før, langt mindre klappet en.
(ebok lokasjon 938-939)
Det skal vel være omvendt?
Det gjør godt å skrive, få alle tankene ned et sted. Jeg har kjøpt en vakker, koboltblå skrivebok med en strålende sol i gull på omslaget. Først når boken er halvskrevet, oppdager jeg at jeg har skrevet i den opp ned. Ikke bare det. Jeg har startet bakfra.
(ebok lokasjon 1094-1096)
Ville det ikke være mye rarere om hun hadde latt være å starte bakfra når hun først skrev i den opp ned? Arnstad slår meg ikke som en typisk manga-fan?
Skal vi la besteforeldrene få vite sannheten, men skjerme Joachims venner og foreldre for informasjon om sykdommen og utviklingen av den?
(ebok lokasjon 191-192)
Denne formuleringen gjentas til og med, men det mangler da et «deres» foran foreldre her? Joachims foreldre er jo informert, samme hvor mye de kanskje hadde foretrukket uvitenhet. Siden Arnstad er journalist selv og boka i tillegg er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge, overrasker det meg med sånne underlige småfeil.
I’ve become especially fond of looking for non-fictional graphic books when I browse the selection at the library, and so I did not hesitate in picking up Photobooth: A Biography by Meags Fitzgerald. I’ve never been bitten by the photobooth bug myself, though had the cost locally been cheaper I might have been (it was 50 kroner, or about 8 dollars back in the early to mid 90’ies when I was the right age). Meags Fitzgerald, on the other hand, was bitten, and hard. The book tells the history of the photobooth and some of the inventors who created and improved it. In paralell we get the history of Fitzgerald’s love-affair with photobooths, which spans at least a decade.
The art in this book is stunning. Both the loving depiction of different models of photobooths at their locations and the «copies» of photobooth pictures, both the author’s own and historic ones are a feast for the eyes. It’s also fascinating how such an oddly specific subject can work as a foundation for a book, and how something can be both very, very specialised as a hobby while dealing with something so incredibly mainstream (who over the age of twenty or so hasn’t had their picture taken by a photobooth?).
I must admit to being inspired to search out a photobooth or two. Unfortunately, chemical photobooths may be very hard to find these days. Not just because digital ones are much easier to maintain and offer more flexible options for the consumer (a choice of size of pictures, for example), but because some of the chemicals used are actually quite dangerous to handle, and so the EU (according to the book) were discussing banning them entirely in 2016. The chance of me finding a booth in Europe might therefore be slim. However, the website for enthusiasts, photobooth.net, which is also discussed by Fitzgerald, offers a location search, and while there are none listed in Norway, there are a few listings in places I might find myself this summer (pending the ongoing corona pandemic). If I do find one, I’ll be sure to share any pictures.
Gender Queer is a graphic memoir about growing up not feeling at home with the body you are given, and especially not with the expectations that come with that body. Maia Kobabe grew up (mostly, e was born in 1989, as far as I can calculate) before the internet became a total immersion experience, and hence at a time when finding «other people like me» was a much more difficult process. This memoir tells the story of eir process from being perceived as a «tomboy» when e was little enough that that was an option, hitting puberty and struggling with that on a whole other level than eir friends and slowly discovering that not only are there more options sexuality-wise than boy+girl, but that «boy» and «girl» in themselves are identites that can be questioned.
The artwork is charming and effective, the story is told through both pictures and text. You can feel the author’s frustration through the page when confusion sets in and the elation em feels when answers reveal themselves is echoed in the reader.
Kobabe is lucky enough to have been born into a loving family, who may fumble pronouns, but who are generally supportive. This is in a way refreshing, as the main focus remains on eir own struggles to understand emselves, rather than any particular search for acceptance (though there is some of that, too).
It is perfectly possible to read this as a beautifully written and illustrated, interesting memoir, an insight into a life not like (or like?) yours. I certainly felt like it helped me understand the feeling of being not-cis much better than I’ve really done before.
If you are, however, questioning your own gender, it can (probably? surely?) work as a bit of a guide. An older person who’s already been through the process sharing eir experiences to help you in your «quest», so to say. Kobabe also references other LGBTQ+ writers and researchers throughout, so while there is no actual «further reading» section, I noted a list of authors and books to check out.
This particular frame resonated especially with me, as it echoes an actual statement from a young person I know:
And while that does not mean that the young person in question is neccessarily gender queer, it does mean I’m going to make sure to somehow get this book into their hands.
But first I’m going to plop this copy into the hands of my eldest child.
In all, Gender Queer is probably the best LGBTQ+ book I’ve read so far.
(Note: I’ve tried my darndest to use correct pronouns throughout. If I’ve messed up, I’m sorry, please let me know!)
Dette er ikke oss skulle jeg egentlig bare begynne på en kveld. Lese en 40-50 sider, bare, og så se en episode Masterchef Australia før jeg la meg. Men så var klokka plutselig halv elleve og boka var utlest. Du kan vel si jeg ble fenget, og det i seg selv er et megastort pluss i margen etter et leseår der nye bøker ikke fenget meg i det hele tatt.
Sanna går på ungdomskolen og bor alene sammen med pappa etter at mamma døde for nesten et år siden. På skolen har hun ikke så mange å snakke med etter at bestevenninnen siden førsteklasse heller vil være sammen med den nye jenta i klassen. Så begynner Yousef i klassen. Han og Sanna finner hverandre i interessen for å ta bilder, men Yousef oppfører seg helt annerledes på skolen enn når han og Sanna er alene sammen. Hjemme er det heller ingen å snakke med, pappa vil bare skrive og sove. Han spiser lite og gjør ikke husarbeid, Sanna gjør så godt hun kan for å passe på ham. Men det går selvsagt ikke bra i lengden, en fjortenåring skal ikke og kan ikke være voksenpersonen i husholdningen.
Han spør meg hva som skjedde som gjorde at jeg greide å ta bilder likevel. Jeg svarer at jeg ble lei av å være enda en feig person i livet mitt.
(Side 108.) Sannas foreldre var store fans av Kent, Sanna har fått musikken inn med morsmelken, og tekststrofer fra Kents katalog gjennomsyrer boka. Det fungerer utmerket selv for meg som overhodet ikke har noe forhold til Kents musikk, men jeg mistenker det ville vært enda mer effektfullt om jeg hadde hatt det.
Neda Alaei har skrevet en bok om omsorgssvikt, men det er (nesten) ingen skurker i denne historien. Pappa Mikkel burde nok oppsøkt hjelp mye tidligere, men det er jo lettere sagt enn gjort, og det er hjerteskjærende å se hvor langt Sanna strekker seg for å være forelder for sin egen far, selv etter at andre voksne omsorgspersoner har blitt oppmerksomme på situasjonen og prøver å hjelpe er hun i fornektelsen og skylder på seg selv.
Jeg tenker på alle følelser jeg føler som har blitt følt av andre før meg, tenker på at det er mulig å skjelve i tankene sine. Plutselig kjenner jeg meg vanvittig liten der jeg ligger, som om verden vokser seg større mens jeg bare blir mindre og mindre og forsvinner i endeløse tanker og følelser av bunnløs tomhet. Jeg skulle ønske det var mulig å ta bilder av følelser, følelsen av å være den eneste i verden.
(Side 131.) Det er godt driv i historien og Sannas fokus skifter mellom ensomheten blandt de jevnaldrende – med tilhørende fokus på hvem som følger og liker hva på Instagram og i andre sosiale medier – og ensomheten i hjemmet. Det er passe mye ungdomsforelskelse innblandet og en god balanse i historien om Sanna og Mies strandede vennskap som man kan mistenke både er en årsak og en konsekvens av at Sanna ikke har det så bra hjemme. Dette er ikke oss anbefales på det varmeste.
Follow Me In av Katriona Chapman fant jeg i tilbudsbunken på Outland i helga, og både forsiden og det jeg så når jeg bladde kjapt i boka overbeviste meg om at det var verdt å satse noen kroner på den.
Gender Queer is a graphic memoir about growing up not feeling at home with the body you are given, and especially not with the expectations that come with that body. Maia Kobabe grew up (mostly, e was born in 1989, as far as I can calculate) before the internet became a total immersion experience, and hence at a time when finding «other people like me» was a much more difficult process. This memoir tells the story of eir process from being perceived as a «tomboy» when e was little enough that that was an option, hitting puberty and struggling with that on a whole other level than eir friends and slowly discovering that not only are there more options sexuality-wise than boy+girl, but that «boy» and «girl» in themselves are identites that can be questioned.
