Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Arbeiderpartiet og 22. juli – Hallvard Notaker

Mirthful 1 Comment

Det har kommet mange bøker som handler helt eller delvis om terrorangrepet 22. juli 2011 i år, og for egen del vet jeg ikke om det er mengden bøker som dukket opp på radaren samtidig eller at ti år er gått, på godt og vondt (godt: Mer avstand = lettere å forholde seg teoretisk, vondt: Høyreekstremistene har ikke akkurat sprukket i sola), men jeg er inne i en «jeg må lese ALLE bøkene»-fase. Jeg begynte med Kamzy Gunaratnams Din kamp er min kamp i mai, og fortsatte med Hallvard Notakers Arbeiderpartiet og 22. juli kort tid etterpå. Flere har det blitt, og enda flere ligger på vent, men jeg skal forsøke å få skrevet om dem i den rekkefølgen jeg leste dem, delvis fordi det er interessant å se hvordan min lesing av én bok påvirkes av de bøkene jeg allerede har lest (jeg sier bøker, men jeg har også fortært både A-magasinet og Uke-Adressa sine 10-års-markeringsutgaver fra perm til perm, de kommer jeg neppe til å blogge om, men det er verdt å nevne).

Hallvard Notaker har hatt tilgang til Arbeiderpartiet og AUFs arkiver og folk og har produsert en grundig gjennomgang av hvordan partiet håndterte terrorangrepet både i tiden rett etterpå og i årene som har gått. Han synliggjør hvordan offeret måtte ta ansvaret, ikke bare fordi AP «tilfeldigvis» var i regjering på det tidspunktet, men fordi det ikke fantes noen dreiebok for hvordan alt det administrative som kommer i kjølvannet av et slikt angrep skulle håndteres, og av hvem. For eksempel: Hvem har egentlig ansvar for å finne ut hvem som var på Utøya og få tak i de pårørende, både til de drepte og til de overlevende? Ansvaret for oversikten over deltagere falt naturlig nok på AUF, men på et AUF i krise, der mange av de som kunne ha hatt en oversikt selv var rammet, og der det som fantes av dokumentasjon befant seg på Utøya fortsatt, et område sperret av av politiet.

Notaker tar også opp den unike, og delvis selvmotsigende, statusen Arbeiderpartiet har i Norge, som statsbærende parti. Allerede i introduksjonen skriver han:

Skillet mellom de to bygningene [Høyblokka og Folketeaterbygningen] er klarere i byrommet enn i tanken. Det finnes ikke noe klart svar i den norske selvforståelsen på hvor de to forlater hverandre, hvor Arbeiderpartiet stopper og staten fortsetter alene. Her ligger både en velsignelse for partiet som forvalter arven etter Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, og en forbannelse. For i Norge rammer raseri mot staten sjelden slik at Arbeiderpartiet går fri. Slik er det ikke like gjerne med de andre partiene. Arbeiderpartiet er annerledes, for det er alles og ikke alles på samme tid, slik Høyblokka er både Norge og Gerhardsen, evig tvetydig som symbol på staten og nasjonen den ene dagen og på ideologi som splitter, den andre. Arbeiderpartiet representerer den ene halvdelen av det politiske Norge i strid med den andre, samtidig som det er smeltet samen med selve staten. Det går ikke an, for ingen kan representere helheten og bare én halvdel samtidig, men slik er det likevel i historien om Arbeiderpartiet, 22. juli og alt som fulgte etter.

(Side 8.) Det er et tydelig ekko av det jeg tidligere siterte fra Kamzy Gunaratnams bok om hvorfor hun valgte Arbeiderpartiet:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

Ikke minst dokumenterer Notaker det dilemmaet partiet sto i over hvilken historie som skulle fortelles om angrepet. Var det først og fremst et angrep på oss alle, på demokratiet, en sorg hele befolkningen kunne inviteres inn i? Eller var det først og fremst et angrep på Arbeiderbevegelsen, en ekskluderende sorg, der noen ville føle seg utelatt og kanskje til og med havne i en slags fiende-rolle? Vi vet jo at Stoltenberg og AP valgte den forsonende og inkluderende linjen, men Notaker får godt fram de interne diskusjonene og også frustrasjonen som oppsto hos de som ønsket et tydeligere oppgjør med terroristens tankegods og de som i større eller mindre grad deler hans meninger. Jeg blir frustrert med dem, og føler for å rope fra hustakene. For selvsagt var ikke terroristen alene, selv om han var alene om selve angrepet. Han har meningsfeller og potensielle etterfølgere i fleng. Både her hjemme og i andre land. Vi har allerede sett det flere ganger, i New Zealand i 2019 og i Bærum samme år. Og i den norske høyreekstremismen står hatet mot Arbeiderpartiet sentralt.

Arbeiderpartiet stod midt i Breiviks forestillingsverden. Allerede i det første avhøret kvelden 22. juli på Utøya gjorde han det klart at han hadde ønsket å ramme både ungdommene i AUF og nasjonale politiske ledere i moderpartiet. Angrepet på Utøya var et «knivstikk rett i hjertet på Arbeiderpartiet», forklarte han. Arbeiderpartiet hadde «sveket landet og folket, og prisen for forræderi fikk de betale for i går», noterte politiet i et avhør neste dag. Allerede da han ble pågrepet, sa politifolkene som satte på ham håndjern at han forklarte at «målet var å ramme Arbeiderpartiet, som islamiserte Norge». Det særlige målet om å skade Arbeiderpartiet ble omtalt i mediene fra de første dagene etter angrepene, både av hans forsvarer og gjennom lekkasjer fra politiavhør. Offentligheten fikk også raskt vite at han hadde valgt seg fredag 22. juli fordi Gro Harlem Brundtland, året før omtalt som «landsmo(r)deren» i kommentarfeltet på nettstedet _document.no_, skulle til Utøya denne dagen. Forskerne har ikke tatt for seg Breiviks hat mot sosialdemokrater og sosialister som hovedsak, men forbindelsene mellom høyreekstremisme og oppfatningen av Arbeiderpartiet som konspiratorisk folkefiende er godt kjent. En forskningsrapport fra Politihøgskolen om høyreekstremisme i Norge fra 2018 sier: «I mange sammenhenger, enten hatpratet er rettet mot muslimer, jøder, pressen eller mer generelt mot myndighetene, blir Arbeiderpartiet utpekt som hovedaktør. Ja, for mange konspirasjonstroende ser partiet ut til nærmest å være synonymt med eliten og dermed ondskapen inkarnert.» Forskerne fører ideene tilbake til mellomkrigstiden og påstander om at Arbeiderpartiet skulle arbeide i skjul for en global maktovertakelse av jøder og bolsjeviker. Dette gjaldt uavhengig av partiprogrammets innhold, også etter at Arbeiderpartiet brøt med Den kommunistiske internasjonale og dermed Moskva i 1923: «Politikken inngår i virkeligheten i en ond og destruktiv plan for total samfunnsomveltning, hvor alle tradisjonelle verdier skal ødelegges.» I dag er «jødebolsjeviker» ofte erstattet med muslimer på toppen av konspirasjonsteorien, som ellers har holdt på mange av hovedtrekkene.

Mistroen mot Arbeiderpartiet finnes også i mindre ideologiske miljøer. Forfatteren og journalisten John Færseth skriver i sin bok om konspirasjonsteoretikere i Norge at «det eksisterer et nærmest morderisk hat mot AP hos en del nordmenn, som ikke kan sammenliknes med alminnelig politikerforakt eller motvilje mot et politisk parti man ikke kunne tenke seg å stemme på». I en slik verden er ofte AP ensbetydende med organisert landssvik og det norske demokratiet et skuespill. Respekten for institusjonene som holder det oppe, blir deretter.

(Side 114-115.) Dette er en virkelighetsoppfatning som er rimelig fjern for de fleste av oss, men det er essensielt at vi tar det inn over oss. Ida Jackson skriver om det i boka Morfar, Hitler og jeg (en strålende bok som jeg dessverre ikke har blogget om, men som jeg tror jeg blir nødt til å lese om igjen snart, sett i lys av alle 22. juli-bøkene) og 22. juli i år fortalte hun om det samme på Twitter i en tråd jeg anbefaler alle å lese:

Jeg anbefaler også helhjertet Arbeiderpartiet og 22. juli. Den er gjennomarbeidet og detaljrik og Notaker presenterer fakta på en nøktern og nærmest følelsesløs måte (som det sømmer seg en historiker). Der de andre bøkene jeg har lest så langt har en klar politisk slagside, er denne boka kanskje nettopp det vi trenger å kunne slå i bordet med når vi skal diskutere 22. juli med de som «ikke støtter Breiviks handlinger, men synes han har noen gode poenger». For diskutere, det må vi faktisk. Vi kan ikke la høyreekstreme meninger stå uimotsagt. I alle fall ikke om vi stiller oss bak «Aldri mer 22. juli».

Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.

Fra Shakespeare til Knausgård – Janne Stigen Drangsholt og Therese Eide

Mirthful 1 Comment

Fra Shakespeare til Knausgård: 66 klassikere du naturligvis har lest av Janne Stigen Drangsholt og med Therese Eides illustrasjoner er på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i Åpen klasse, og konkurrerer dermed mot Men du ser ikke syk ut og Lappjævel!. Det var samlesing nå i juli, men selv om jeg fikk lest boka kom ferien i veien for skriving.

Drangsholt har valgt ut 66 klassikere og for hver av dem får leseren noen talepunkter som hen kan bruke i situasjoner der det er naturlig eller nødvendig å briefe med litteraturkunnskap. For hver bok besvares spørsmålene:
Hvorfor er dette en klassiker?
Hvordan imponerer du?
Hvem imponerer du?
Og du får et sitat fra boka.

Idéen er god, men… jeg er ikke overbevist av gjennomføringen. Jeg hadde forventet å le mer, eller i det hele tatt? Jeg synes ikke vitsene er morsomme, og i de tilfellene hvor teksten nærmer seg et morsomt poeng drar Drangsholt det akkurat for langt for meg. Som i forklaringen av hvem du vil imponere med dine kunnskaper om Frankenstein:

En tredje gruppe er for øvrig feminister. Frankenstein er nemlig – i tillegg til en påminnelse om at kvinner alltid har vært «det annet kjønn» – et godt eksempel på hva som ville skjedd hvis menn kunne føde barn. De ville synes det var stas i ca fem minutter, og så hadde de ikke giddet mer. Det synes alle feminister – og mødre – er hysterisk morsomt å tenke på. Fordi det er sant.

(Side 31.) Dette er selvsagt en ganske urettferdig generalisering av fedre/menn (og egentlig en underlig framstilling av farskap, som om menn ikke er ansvarlig for barn siden de ikke kan føde?), men det kunne vært (litt) morsomt uten den siste setningen. Den er unødvendig for humoren og gjør at jeg lurer på om forfatteren tror på sin egen generalisering (som i og for seg ville være ganske trist). Akkurat her irriterte jeg meg dessuten over at dette bare er den andre gruppen du kan imponere, siden gruppe nummer to som nevnes er leger, med beskjed om at de IKKE vil la seg imponere. Og ja, det er pirk, men jeg liker å pirke.

En av illustrasjonene som faktisk fikk meg til å le; fra kapittelet om Ferrante.

I sitatet over blir jeg fornærmet på vegne av alle de reale mennene i verden (og, altså, det er ikke ofte jeg blir det, jeg er ikke fremmed for å sukke «Why are men?» og har endelig fått kjøpt meg t-skjorten med teksten «I’ve heard enough from old white men», som jeg tror jeg har nevnt på bloggen tidligere), i forklaringen av hvem du vil imponere med dine Jane Eyre-kunnskaper (forøvrig bokas korteste svar) blir jeg sur på vegne av meg selv:

Nok en gang blir vi nødt til å si kvinner. Kvinner elsker Jane Eyre nesten høyere enn livet selv. Hvis ikke er de ikke kvinner. Da er de bare en liten lort.

(Side 45.) Igjen… Kunne man spart seg den siste setningen? Jeg er ganske vant til å lese ting som forteller meg at jeg ikke er kvinne, men jeg vet ikke om jeg synes det er så kult å bli anklaget for å være moralsk feig (for ikke å «elske Jane Eyre nesten høyere enn livet selv», no less). For «bare en liten lort» er selvsagt også et sitat, til og med fra en annen klassiker Drangsholt har med på lista, nemlig Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren:

Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. «Varför då», undrade jag. «Annars är man ingen människa utan bara en liten lort», sa Jonatan.

Man kan si mye om å elske Jane Eyre, altså, men å hevde at det utsetter deg for fare er i overkant (med mindre du befinner deg i en bok av Jasper Fforde). Og når vi først er i ferd med å la oss fornærme, hva med denne passiaren om Ringenes Herre?

Det kan være greit å vite at en del folk sannsynligvis vil anta at du lyver om å ha lest bøkene og egentlig bare har sett filmene, men det skal du ikke bry deg om. Dessuten er det svært få som har lest hele trilogien. Mange av de mest ivrige tilhengerne har faktisk sett seg nødt til å gi opp halvveis i bok to, hvor Tolkien blir så opptatt av å beskrive naturen at han lar heltene oppholde seg litt vel lenge hos et hesteelskende folk uten å legge inn noen som helst slags handling. Hvis du snakker med noen fra Noregs Mållag, kan du kanskje lyve på deg å ha lest den nynorske oversettelsen Ringdrotten (2006), som vant Nynorsk litteraturpris. Den bløffen anbefales imidlertid bare hvis begge parter har drukket alkohol, da den nynorske oversettelsen er nær uleselig og du fort kan bli avslørt.

(Side 150-151.) At det er «svært få» som har lest hele trilogien er en merkelig påstand om en bok som er velkjent for å være noe 13-16-åringer leser om igjen og om igjen. Jeg begynte først å lure på om det kunne være generasjonsforskjeller her, da de av oss som allerede var godt voksne når filmene kom kanskje hadde mer motivasjon for å fullføre bøkene enn de som kan «jukse» ved å se filmene, men Drangsholt og jeg er jevngamle og min (veldig uformelle) spørreundersøkelse på Facebook og Twitter viste ingen forskjell på folks alder (annet enn, selvsagt, at det er litt større sjanse for at du leste boka først om du var eldre enn ti når filmene kom). Jeg synes også at Drangsholt generaliserer egne preferanser når midten av bok to presenteres som den kjedelige biten. Av de som fortalte meg at de ga opp spriker hvor de ga opp (eller, for noen av de som fullførte, hvor de holdt på å gi opp) fra første halvdel av bok 1 til siste halvdel av bok 3. Selv ga jeg nesten opp etter Ringens brorskap, som jeg bare leste ferdig på trass fordi jeg hadde en avtale om å se filmen på kino i premiereuka. Når jeg vel hadde sett filmen leste jeg resten i løpet av to døgn fordi jeg måtte vite hvordan det sluttet (noe jeg kanskje ikke ville gjort dersom alle tre filmene allerede var kommet ut). Det endte med at jeg elsket nettopp midten av To tårn, men måtte skumlese kampscenene i Atter en konge. Fire av mine bekjentskaper hevder også å ha lest Ringdrotten, men i følge Drangsholt skal jeg vel ikke tro på dem (der er det vel også en logisk brist: Om boka er nær uleselig er vel sjansen for å bli avslørt mindre enn om det er en bok mange har lest?).

Så hvis ikke boka er morsom, er den nyttig? Vel. Det var én bok jeg ikke har lest jeg fikk litt mer lyst til å lese (Mesteren og Margarita), og det ligger i sakens natur («klassikere») at det ikke var noen bøker jeg ikke hadde hørt om før på lista. Jeg har lest 32 av titlene, samt deler av 3 til, så kanskje jeg ikke er i målgruppa? På den annen side vil jeg absolutt ikke anbefale noen å bruke denne boka slik det presenteres at den skal brukes, det vi si til å late som du har lest klassikere du ikke har lest. Som det sies om Hamsuns Sult:

Hamsun er den forfatteren som kanskje oftest dukker opp i «På nattbordet»-spalten til Dagens Næringsliv, noe som kan tyde på at hvite menn som pusher femti er midt i målgruppen her. Faren er at disse faktisk kan ha brukt en sommerferie i Provence eller på sørlandshytta til å lese Hamsun.

(Side 26.) Du kan altså lett bli avslørt. Men det gjelder alle bøkene. Hvis du treffer på noen som faktisk har lest boka har ikke Drangsholt gitt deg nok info til å overbevise i mer enn noen sekunder og du bør fluksens skifte tema. Et eksempel er at hun forklarer at Løven, heksa og klesskapet er en kristen allegori, men sammendraget koker ned til at Edmund lures til å bli med på de ondes lag og så tar Aslan en lang prat med ham og så ordner det seg, og utelater den bittelille detaljen at Aslan lar seg henrette av heksa for så å stå opp igjen fra de døde. Dessuten, om du gjør som Drangsholt foreslår og avfeier de andre seks Narnia-bøkene med at de er kjedelige og at C. S. Lewis ikke tilfører noe nytt kommer jeg til å gå ut fra at du ikke har lest dem, eller muligens bare synes synd på deg for å ha lest dem og funnet dem kjedelige. Nuvel.

Jeg tror da heller ikke egentlig at intensjonen er at du skal bruke boka for å bløffe på deg kulturell kapital. Jeg tror det er meningen at de av oss som har lest en del av bøkene skal nikke gjenkjennende (og humrende) til beskrivelsen av de vi har lest og bli litt nysgjerrige på de vi ikke har lest. Når boka overhodet ikke har den effekten på meg kan jeg jo notere at det er jeg visst nesten alene om. Den fikk gode anmeldelser fra presumptivt oppegående avisanmeldere og mine bokbloggerkolleger har altså ment den var verdig til nominasjon i Åpen klasse. Elida, for eksempel, som driver 1001 Books you should read before you die-boksirkelen og derfor må antas være mer opptatt av klassikere enn de fleste, synes Fra Shakespeare til Knausgård var både morsom og informativ, så les gjerne hennes innlegg. Min anbefaling får Drangsholts tekster ikke.

Illustrasjonene av Therese G. Eide, derimot? De har jeg nesten bare positive ting å si om. De var det eneste som fikk meg til å trekke på smilebåndet og i i hvert fall ett tilfelle (se ovenfor) faktisk le. De spiller på innholdet i teksten, men legger til sin egen vri på humoren, og av og til introduseres helt nye vitser, som denne illustrasjonen til Don Quijote:

Jeg ønsker meg egentlig alle illustrasjonene fra boka i en hendig liten bok for seg selv.

To tekniske ting som får gå på forlaget sin kappe er for det første at ett sted (Vesaas Fuglane) dekker en illustrasjon over deler av teksten. Det må vi håpe blir rettet før boka eventuelt kommer i pocket/flere opplag. Det andre er at det ikke finnes noen innholdsfortegnelse. Det synes jeg er ganske underlig. Det nærmeste man kommer er en liste over hvilke utgaver sitatene for hver bok er hentet fra, der får man i det minste rekkefølgen på klassikerne. Men det er altså også et tips til fremtidige utgaver: Innholdsfortegnelse.

PS: Den observante leser vil legge merke til at jeg har gått ut fra at Drangsholt står for teksten og Eide for illustrasjonene. Det kan selvsagt være at det har vært mer samarbeid og gjensidig utveksling av ideer her enn det fremstår som. Det vil ikke endre min oppfatning av at teksten er middelmådig og illustrasjonene gode, men jeg tenkte det var verdt å påpeke.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Queer Lit Readathon: Three books down, too many to go

Mirthful 1 Comment

It is Thursday afternoon, and I have 2.5 days left of the Queer Lit Readathon. I have finished three books from my TBR, and am covering quite a few squares, but no obvious bingo yet. Anyway, here are my thoughts on the first three.

We Will Not Cancel Us and Other Dreams of Transformative Justice by adrienne maree brown

This tiny little thing, more a pamphlet than a book, has shown up several places in the last few months since it was published, and it seemed like a good fit for the Shorter Than a Novel bingo square, so I added it to my shopping list. brown makes a case for dialogue and reflection rather than «cancel culture».

What we do now is find out someone or some group has done (or may have done) something out of alignment with our values. Some of the transgressions are small–saying something fucked-up, being disrespectful in a group process. Some are massive–false identity, sexual assault.

We then tear that person or group to shreds in a way that affirms our values. We create memes, reducing someone to the laughing stock of the Internet that day. We write think-pieces on how we are not like that persona, and obviously wouldn’t make the sae mistakes they have made. We deconstruct them as thinkers, activists, groups, bodies, partners, parents, children–finding all of the contradictions and limitations and shining bright light on them. When we are satisfied that that person or group is destroyed, we move on. Or sometimes we just move on because the next scandal has arrived, the smell of fresh meat overwhelming our interest in finishing the takedown.

(Page 66.) While her reflections are relevant to everyone who participates on Social Media (which is pretty much everyone right now), I think perhaps you may have to be more directly involved in activist work in order to engage totally with what she is saying. It was all a bit academic to me. She makes it clear in the introduction that she received push-back on publishing the first version of the text online, and claims to have addressed the criticism, however I see from Goodreads comments that some of those who criticised the first version are not happy with this version either, and I must admit to not feeling – while I read it, before having looked at Goodreads – that the issues she claimed to have fixed, especially the difference between harm and actual abuse, were necessarily made clear. In the quote above, for example, she points out that there are different levels of transgression, but it is not at all clear to me that she believes there are transgressions that cannot be resolved through dialogue. Which is a valid opinion, to be sure, but one I can understand that others, even other abolitionists, may not agree.

Anyway, an interesting read, and while not a perfect fit for me it certainly gave me some interesting ideas that will stay with me.

(We Will Not Cancel Us ticks off Intersectional and Shorter Than A Novel)

Harley Quinn: Breaking Glass by Mariko Tamaki and Steve Pugh

This feels like a bit of a stretch, but unless I happen to fall across another queer superhero book by Saturday I’m going to let it stand. I haven’t read much Marvel, neither have I seen the films, but I have the impression Harley Quinn is at least queer coded. This is not apparent in Breaking Glass, however, so I would have nixed this as a queer read were it not for Mama and his gaggle of drag queens.

I enjoy Mariko Tamakis narrative style, Harley’s bubbly chaotic energy is charming and Ivy is a character I’d like to see more of. Steve Pugh’s art is great throughout, with flashes of pure genius. I guess the only drawback for me is the reason I don’t read much Marvel is I… don’t much like superheroes. Or supervillains. I find them kinda… boring. I’d like to read further albums in this series, though, so the conlusion is «Liked it, didn’t love it.»

(Harley Quinn ticks off Superheroes)

Freshwater by Akwaeke Emezi

The long and the short of it? I didn’t really enjoy it.

I found it fascinating in parts, for sure, and some of the mythology, and especially the off-play between the ancient Igbo mythology and the newer, superimposed Christian mythology, was interesting and even enjoyable, but… I am unsure how much is down to the way the book is written (this review from David points out some flaws I also noted, beware spoilers galore) and how much is down to my now pretty settled atheism and, for lack of a better description, aspirituality.

Like several other Goodread reviewers I felt that the lack of plot and the emphasis on narrative monologue from the spirits that inhabit Ada made it more difficult to connect with the story. Also: I don’t believe in any gods, and the spiritual way of interacting with the world is foreign to me (in every sense, not just because this particular version of spirituality is literally foreign). I like books that play with mythology, but I feel like the difference between the books I have liked and this one is that the former are very clearly fantasy, while Freshwater seems to ask me to accept ogbanje and Ada’s being godly as something real, something that belongs in a contemporary literary novel and not in a fantasy setting. A sort of spiritual version of experiences and behaviours that a eurocentric culture would probably classify as gender fluidity and multiple personalities. And it just doesn’t work for me, unfortunately.

However, I also felt, like several other reviewers, that this might be as much a lack in me as a reader as a fault of the book itself per se. Or perhaps not so much a lack in either of us, more a disconnect, an acknowledgement that while this is not for me, there is obviously something here that speaks to a lot of other people.

(Freshwater ticks off Group Read, Hard Hitting Contemporary, M-Spec, Not Set on You Continent, Under-represented Identity and Religion)

And so we have my bingo board as it stands right now:

And now what? I will read Giovanni’s Room next (which will cover Vintage and Rec’d), but I am looking at the remaining stack of novels and realising I am not going to read them before the week is up. Partly because there is simply no way I’ll be able to read that many pages by the end of Saturday and partly because Freshwater made me crave (rational, non-spiritual) non-fiction. I haven’t covered the Memoir square on the bingo board, so I will attempt to get hold of something that can fit that slot, I think. If it can be persuaded to have summer vibes and to bring me joy in addition, I am well set, but that might be a push.

I am J – Cris Beam

Mirthful Leave a comment

I am J by Cris Beam is another book the teen brought home from the school library and read first. While being majorly frustrated by the actions and words of some of the characters, the teen’s final judgement was that it was a good book despite everything and I should read it.

I guess I beg to differ. It is not a good book.

Ok, it has some redeeming qualities. J’s descriptions of how it feels to not present outwardly the way you feel inside ring true (and I suspect Beam has drawn heavily on her interviews with trans teens in these sections), but J himself is… not particularly likeable. At the very start of the book he is completely uninterested in the news that a younger girl is doing sexual favours for money in another room at the party he’s at, even calling her a stupid bitch and briefly fantasising about being one of the guys in line. And he kisses his best friend non-consensually (while she’s asleep), and is completely confused when she’s not happy about it. Nor is anyone else in the book particularly likeable. Those that come close are so undefined and caricaturish that they still fall short. There is also the fact that everything seems to fall into place just a little bit too smoothly for J once he starts attempting transition. Not as smoothly as J would have liked (he imagines just turning up at a clinic and getting testosterone immediately), but definitely unrealistically fast, up to and including J’s plans for college.

And so I guess I’d say that the book is not particularly well written. However, it is almost hard to judge, because the main problem with the book is the feeling of raging queerphobia. J himself reacts very negatively to people asking him if he’s a lesbian (because they think he’s a girl, obviously). Ok, I get it, he can’t be a lesbian because he’s a boy. BUT the reaction seems to contain more than just «that’s not me», there’s a distinct flavour of «gay is bad» as well. Which is sort of understandable considering his upbringing, his parents are obviously not queer friendly, but it is never resolved/discussed/problematised.

Even the good sections are marred by J’s complete disrespect for other people.

Once, when he was in the car with his mother, he heard a radio program during which the announcer asked people whether they’d rather be invisible or able to fly, given the choice. Practiacally everyone chose flight, and J was shocked. Of course he’d be invisible. Not only could he spy on people’s conversations and watch how other guys had sex, but he could stop feeling so many things. That was the problem – these feelings. He felt angry and confused, and then lost and embarrassed, and all these emotions tumbled together like the bad murals at school, all the colors running into one another, making him lash out at people, like Blue.
(…)
And would being invisible mean he wouldn’t have feelings anymore? Somehow, he thought it would. Like, if people couldn’t see him and react to him in all their complicated and terrible ways, then he wouldn’t have anything to feel _about_. And, of course, he wouldn’t have this body that betrayed him all the time.

(Page 147-148.) The confusion here is well presented, and I marked the passage because of it, and because of the interesting idea that being invisible would also mean not feeling so much, which is understandable for someone who has a lot of feelings around how he looks and especially how other people see him. But am I the only one thinking that fantasising about watching other guys having sex – without them knowing, since he’s invisible, I’m not going to kink-shame here, if consensual go ahead – is… not ok? And where are the girls these guys are having sex with in J’s mind? I presume he doesn’t want to watch guy-on-guy-action, since J is straight, but I guess the girls are unimportant? Or what?

Then when he starts at a new school downtown which is – as it turns out – a school for queer kids who have run away or been thrown out (mostly, I guess? It’s never actually stated), the other students are equally unpleasant and prejudiced. And yes, I know being queer yourself does not automatically make you a good person in every way, but the ratio of jerks to not-jerks here is definitely not reflective of the queer communities I’ve ever come into contact with.

I mean… First J is hassled in math over possibly being intersex. Which… ok, he’s not, but what if he were? It’s never made clear that intersex is not supposed to be a slur, either. And then there’s the unchallenged biphobia. And Sw-phobia. And just the whole of the interchange in the classroom when reading Whitman:

«A poet was with a prostitute?» The slender boy was still fixated. «Was that legal in the olden days?»
(…)
[Charlie, the teacher:] «And Whitman did also love men.»
«You mean he was bi?» someone said. «Eww.»
«That’s nasty,» the girl in the leather jacket agreed.
Why? J thought. He didn’t expect this from queer kids.
«Bisexual wasn’t a term widely used in Whitman’s day, so we shouldn’t ascribe language that isn’t historically accurate,» Charlie said. «But he did love both men and women.»
J raised his hand, just a few inches from his desk.
«Yes,» Charlie said. «Tell me your name again?»
«J,» he said quietly. He didn’t like speaking in class, but he was feeling less afraid of these kids. He’d already been hassled in the math class and survived. » If there isn’t a term for something, then does it even exist?»
Charlie scooted back on her desk and looked at him straight on. «That’s actually a very big and difficult question. Does anyone want to try to answer it?»
«What’d he say?» asked the slender boy.
Someone else shouted, «Tyrone exists, and we don’t know what to call him!» Everyone laughed and looked at a chubby boy sitting by the window. Tyrone tried to smile, but J could tell he was stung.
(…)
«For reals, this poet shoulda picked men or women or prostitutes. Bisexual’s nasty,» the slender boy said.
Forget it, J thought.

(Page 142-144.) How the hell is Mr. «Bisexual’s nasty» allowed to have the last word here? In a book that’s attempting to tear down prejudice, I’d call it irresponsible. Just to be clear: J’s «Why?» is never answered. His «Forget it» is the last that’s said on the subject.

Another problem, and this REALLY is irresponsible, is that J makes himself a binder early on in the book, giving a detailed description on how. Basically, the book provides instructions on how to make your own binder. From ace bandages. Which is not safe. As in: You can seriously damage your health. Towards the end it is mentioned that he has a hand-me-down binder now, but it is never mentioned that his home-made one is actively dangerous. So this book in the hands of a closeted trans boy is an instruction booklet for disaster. After talking to the teen about this, they talked to the school librarian, who will put a note in the book to warn future readers. I’m not in favour of censorship, so I don’t think removing the book from the shelf is the answer, but future readers ought to know there are other, better, safer alternatives for binding and not to follow J’s example.

On the whole, I guess, my advice is to skip this one. There are (now, at least, the book was published in 2011) better books about trans experiences out there. Not least are there books about trans experiences written by actual trans authors, which Cris Beam is not.

 

 

Din kamp er min kamp – Kamzy Gunaratnam og Martine Aurdal

Mirthful 2 Comments

Si meg, har forlagene sluttet helt med korrekturlesere/språkvaskere/redaktører?

Jeg hadde gledet meg til å lese Kamzy Gunaratnams selvbiografi/politiske kampskrift, og det er virkelig en historie verdt å få med seg. Som jeg skrev på Instagram om morgenen 17. mai (dagen etter at jeg hadde lest ferdig):

«Denne kraftsalven av en bok var den perfekte opptakten til 17. mai. Kamzy Gunaratnam forteller om flukt fra Sri Lanka, oppvekst i Hammerfest og i Groruddalen, tamilskole, tilhørighet, utenforskap og politisk engasjement. Og ikke minst Utøya. Underveis gjør hun meg tidvis flau, men som oftest stolt over landet vi begge kaller hjem.»

Kamzys historie starter i Sri Lanka, under borgerkrigen. Hun er bare et par år gammel når familien flykter. Først drar faren, så følger moren med Kamzy og lillebroren. Jeg vil tro hun uttrykker et savn mange som har måttet flykte fra krig føler på når hun snakker om mangelen på håndfast familiehistorie:

Det sier seg selv at man ikke kunne flytte med alt man eide. I denne perioden ble mye stjålet fra familien min. Det hender jeg blir misunnelig når jeg ser hvordan andre har tykke familiealbum og slektstrær som går langt tilbake. Nedarvede ting som smykker, dokumenter som kunne fortelle noe om mine forfedre og bilder – særlig fotoalbum – er noe av det jeg savner mest. Dette ble ranet under krigen, og det er ikke så mye å gjøre med det. Mamma og pappa kan navnene på sine egne foreldre, men vi har ingen bilder og lite annen informasjon. Jeg har alltid følt det som et stort savn å ikke ha besteforeldre i nærheten. Ikke bare for å ha et sted å gå når krangelen med foreldrene mine blir for mye, men mest fordi jeg har så mange spørsmål.

(Side 22-23.) Familien kommer seg trygt til Hammerfest, og Kamzy forteller varmt om årene i nord. De flytter til Oslo når hun kommer i skolealder, mye for å komme nærmere et tamilsk miljø. Kamzy og broren går både på vanlig skole (selvsagt) og tamilskolen. Det gir dem språk- og kulturkunnskap, men det tar tid, og det går ut over det sosiale.

Klassekameratene mine begynte å stille spørsmål om hvor jeg var på kveldene og i helgene, og jeg forklarte at jeg var på tamilskole og lærte religion, dans, sang og språk. Slik fikk jeg ingen venner på skolen.

(…)

I hele ti år gikk jeg på skole sju dager i uka. Mandag til fredag på den norske skolen, i helgene og ofte på kveldene måtte jeg på tamilskolen. På kveldene var jeg der gjerne for å øve på dansing, synging, poesi og taler foran ulike arrangementer.

(Side 41 og 46.) Å lære tamilsk skikkelig kan ikke ha vært noen ulempe (ikke minst viser jo forskning at flerspråklighet er bra for hjernen), men det må til tider ha blitt vel mye organisert aktivitet for et barn, tenker jeg.

Familien bor på Rødtvedt, i Groruddalen. På skolen er «de synlige innvandrerne» i mindretall, og ønske om å være som alle andre gjør Kamzy bevist på rasisme og kulturelle konflikter. Innad i det tamilske miljøet er det også en høy grad av sosial kontroll. Foreldrene får høre det dersom Kamzy blir sett med en gutt, med feil påkledning eller på annen måte bryter normene. Mye på grunn av dette velger hun en helt annen videregående skole enn vennene fra tamilskolen. Møtet med Handelsgym og Oslo vest blir en øyeåpner for de sosiale forskjellene i Oslo som ikke først og fremst har med hudfarge og morsmål å gjøre.

Jeg reiste den lange veien fra Groruddalen til Ruseløkka. På den tida var jeg så fokusert på hvithet, på hudfarge, at jeg ikke visste om klasseforskjellene i Oslo. 16 år ramlet jeg inn på vestkantskolen – uten å vite på forhånd at byen vår er segregert.

(Side 73.) Det er først etter videregående at hun begynner å engasjere seg politisk. Det starter med NN og aktivisme for å skape oppmerksomhet om konflikten på Sri Lanka. Det er en annen tamil som verver henne til Arbeiderpartiet og gir henne den første dytten inn i politiske verv. Valget av parti er interessant i selg selv, og sier kanskje vel så mye om APs status i det norske samfunnet som om Kamzys politikk (i alle fall i starten). Hun har stemt AP ved skolevalg og også påvirket foreldrene til å stemme AP, altså før hun selv engasjerer seg. Som Kamzy sier det:

For oss som innvandrere hadde nok også det statsbærende partiet en symbolsk funksjon. I en periode føltes det som at det ikke var forskjell på Arbeiderpartiet og staten. Staten stilte opp for oss, og da måtte vi stille opp for Arbeiderpartiet.

(Side 83) Politikken, AP og AUF leder selvsagt til Utøya, og fortellingen om 22. juli er det vondt, men viktig, å lese. Heldigvis er Kamzy en av dem som reagerer med mer kampvilje etter terroren, ikke en av dem som trekker seg ut av politikken (selv om den reaksjonen er veldig forståelig). Det betyr selvsagt ikke at hun ikke sliter med traumer, og dem får leseren også innblikk i. Mye av det oppsummeres i det åpne brevet til Behring Breivik som avslutter boka:

Da jeg leste navnet ditt, fikk jeg frysninger nedover ryggen. Kroppen min gikk øyeblikk (sic) i panikk-modus. Etter det du gjorde 22. juli 2011, slet jeg lenge psykisk. Jeg sov dårlig, lyder hørtes ut som skudd, og jeg kunne ikke gå inn et sted uten å se etter alle mulige nødutganger. Dine handlinger har skapt varige skader hos meg. Jeg brukte mange år på å legge fra meg paranoiaen. Brevet ditt, som jeg åpnet tredje nyttårsdag, vekket frykten igjen. Du gjorde meg utrygg på mitt eget kontor, på min arbeidsplass, i min by. Atter en gang lever jeg i frykt, en pris jeg må betale for din ytringsfrihet.

(Side 274.) Det er klassiske PTS-symptomer hun beskriver.

Kamzy sjokkerte både partikolleger og folk generelt når hun i  portrettintervju i Aftenposten 30. oktober 2015 sa:

«Behring Breivik burde jobbe i flyktningmottaket i Råde. Det hadde vært en perfekt straff» (…)
«Jeg hater ham ikke. Jeg klarer ikke å hate ham. Han… hvis det hadde vært opp til meg, så hadde jeg sagt: Nå går du ut i samfunnet, og så jobber du. Du jobber og betaler skatt.»
(…)
Jeg fikk moderere sitatene mine i Aftenposten, som publiserte det nederst i saken. Der sa jeg at jeg vet at han er for farlig til å slippe ut nå, og at jeg har behov for å tenke på Breivik som en litt ynkelig person framfor et farlig menneske som dominerer livet mitt. Men jeg trodde og jeg tror virkelig det ville vært en verre straff for ham å bidra til samfunnet han forakter så tydelig, hjelpe flyktninger og ha innvandrere som kolleger.

(Side 156-157.) Jeg forstår godt Raymond Johansen (som Kamzy sier virkelig hater Behring Breivik), men jeg forstår også Kamzy og behovet for å se terroristen som en ynkelig person. Jeg er også tilbøyelig til å være enig i at den verste straffen han kunne fått ville være å jobbe på flyktningmottak. At det kanskje ikke er praktisk gjennomførbart er så sin sak, men tankeeksperimentet er likevel interessant.

Kamzys karriere i politikken har gledet mange (meg inkludert) og forarget andre. At hun møter hets og rasisme er like selvsagt som det er trist. jeg var blant dem som lo oppgitt over begrepet «kronisk norsk», lansert av FrPs Inger-Marie Ytterhorn når Kamzy ble valgt til å lede 17. mai-komiteen i Oslo i 2019. Ytterhorn skrev på Facebook:

Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17. mai-komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?

Men Kamzy har selvsagt rett når hun sier:

I ettertid synes jeg det er interessant at verken Varin, Faten eller jeg reagerte sterkt på kommentaren. Jeg kan sikkert tulle med at «kronisk norsk»-betegnelsen var så morsom at det var vanskelig å ta dette her på alvor. Likevel er det trist at vi ikke reagerte. I politikken og samfunnsdebatten pleier vi å si at man må få tykkere hud for å være en aktør. Men skal vi også få så tykk hud at vi ikke reagerer lenger? Jo mer jeg reflekterte over det den søndagen, desto mer forbanna ble jeg.

(Side 187.) Det er kanskje greit å le, men vi bør også bli sinte. Alle sammen. Og så bør vi kanalisere det sinne inn i noe konstruktivt. Noe Kamzy selv i høyeste grad gjør. Vi andre bør la oss inspirere. Kanskje noen av konfirmantene som ble gjenstand for denne talen vil være blant våre fremtidige politikere og samfunnsformere?

Når vi sier «aldri mer 22/7», må det bety noe. Den betegnelsen må ha innhold.
(…)
Men jeg blir sintere og sintere for hver gang jeg snakker om dette. Nå må jeg passe meg for ikke å banne stygt, det er så viktig for meg å nå fram.
– Folkens. Jeg kødder ikke: Vi bor i verdens beste demokrati. Et demokrati som har sikret politisk og økonomisk frihet og trygghet til vanlige folk etter de harde 30-åra og de enda hardere krigsåra og fram til i dag.
(…)
Som borgere i et demokrati er det dere som skaper samfunnet, former det. Gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet er dere med på å velge hva slags samfunn vi skal ha. Gjennom dine handlinger kan du velge mellom frykt og håp. Dine handlinger kan velge mellom fiendtlighet og raushet. Du kan velge mellom usikkerhet og tillit. Usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.

(Side 249.) Og her kan du egentlig slutte å lese, om du vil, for nå skal jeg – og min indre korrekturleser – utdype hjertesukket jeg startet med.

Kamzys historie er sterk og hun forteller godt, men det er veldig nær ved at historien drukner i det jeg bare kan kalle slett redaktør-/korrektur-/språkvaskarbeide. Det eneste jeg ikke la merke til var rene stavefeil, så kanskje korrekturen er gjort av Word? For ellers var det altså så helt hinsides mye jeg hadde lyst til å bruke rødblyanten på (men jeg lot være, det var en biblioteksbok).

Det er alt fra enkle feil, der et ord er erstattet med et annet eller en annen variant, som sitatet fra side 274 over der «øyeblikk» burde vært «øyeblikkelig», eller på side 213, der begrepet «the fuzz» brukes når jeg er 100 % sikker på at det er «fuss» som menes. Det er jo talende at selv i de sitatene jeg har notert meg fordi jeg synes de er gode har jeg måttet skyte inn et «(sic)» i flere av dem (bare ett fant til slutt veien inn i dette blogginnlegget, jeg har som regel langt flere sitater lagret enn de jeg ender med å bruke).

Det er faktafeil som at Hale Berry var «den første afrikansk-amerikanske kvinnen som vant en Oscar» (side 63); hun var den første som vant for hovedrolle, ikke den først som vant en Oscar. Ok, en filleting, kanskje, men det er så unødvendig.

Det er logiske brister i rekkefølgen i detaljene som presenteres. Som på side 36 der Kamzy sier om moren:

Samtidig begynte hun som morsmålslærer på tamilskolen Annai Poopathy. På norsk betyr det mor Poopathy, og skolen er oppkalt etter Poopathy Kanapathipillai.

Som vi jo alle har hørt om? Jeg tenkte at, ok, jeg får Google Poopathy Kanapathipillai, men før jeg kom så langt fikk jeg forklaringen på hvem hun var, ti sider senere på side 47:

Skolen var oppkalt etter den tamilske kvinnen Poopathy Kanapathipillai. Hun Sultestreiket det året jeg ble født. Hun hadde ti barn og ett barnebarn, men sønnene hennes ble skutt og drept av singalesiske styrker under krigen. Hun var også vitne til menneskerettighetsbrudd utført av de indiske fredsbevarende styrkene på Sri Lanka. For å protestere for våpenhvile begynte hun å sultestreike 19. mars 1988. Hun døde nøyaktig en måned senere. Tamiler over hele verden hedrer hennes minne som et gyllent øyeblikk for tamilske mødres motstandskamp.

I starten av boka fortelles en episode fra flukten fra Sri Lanka, der følget må krysse en elv full av slanger, og det reflekteres over mangelen på håndfaste minner utenom den vannskadde kofferten som var med på reisen. Kort tid senere fortelles den samme historien på nytt med litt andre ord og med de samme refleksjonene over manglende fotoalbum og smykker, uten at det på noen måte henvises til at dette har leseren allerede hørt om. Der og da vurderte jeg faktisk å legge fra meg boka. Jeg er glad jeg leste videre, men det var nærmest på trass, og fordi boka tross alt er ganske kort. Hadde den vært 100 sider lenger hadde jeg sannsynligvis gitt opp.

Det toppet seg for meg – med en oppgitt latter – når jeg kom til siste side:

Martine Aurdal (f. 1978) er forfatter, kommentator, er forfatter og politisk kommentator i Dagbladet. Hun har blant annet skrevet bøker om Siv Jensen og Berit Riise.

(Side 279.) «Sic», må jeg vel nesten få si. You couldn’t make this shit up, her er bildebevis:

Og jeg blir så sur, for det ødelegger leseropplevelsen så til de grader at jeg nesten ikke klarer å anbefale andre å lese boka (i alle fall ikke andre som også er belemret med korrekturlesergenet), og denne historien fortjener så utrolig mye bedre.

Boka har jeg lånt på Trondheim Folkebibliotek.

If I was your Girl – Meredith Russo

Mirthful Leave a comment

Denne boka ble med tenåringen hjem fra skolebiblioteket (sammen med en bunke andre som jeg sannsynligvis får dyttet på meg etterhvert som hen får lest dem selv). If I was your Girl handler om Amanda, som bytter skole på tampen av high school, og er en ganske standard «girl meets boy»-ungdomsbok, men med den ikke fullt så standard plot-twisten at Amanda levde sine første 16-17 år som Andrew; hun er trans.

Amanda flytter fra moren til faren (som hun ikke har sett på seks år) fordi det er for farlig for henne å leve som jente blandt folk som har kjent henne som gutt. På den nye skolen er planen å være «stealth», det vil si: Ikke fortelle noen at hun er trans, holde hodet lavt og overleve high school, sånn at hun kan flytte til New York og gå på universitetet der, et sted som forhåpentligvis er mer liberalt og inkluderende enn «the deep south» der Amanda og familien er fra.

Ting går ikke helt etter planen. Det viser seg nemlig at å være «stealth» ikke er så lett når man både får gode venninner som det er fristende å betro seg til og i tillegg forelsker seg, og det i en av gutta på fotballaget.

Som et bilde på hvilke unike utfordringer det kan føre med seg å være trans på high school er boka ganske vellykket. Amanda er – med vilje, finner vi ut i etterordet – eksepsjonelt heldig i at hun har fått det hun trenger av medisinsk behandling, inkludert kirurgi (akkurat det skurret litt, hun er bare 18, og det er ikke egentlig realistisk), og er feminin nok til å «passere». Likevel er hun konstant på vakt mot å bli gjennomskuet, og siden hun ble mobbet for sin femininitet hele oppveksten er det ikke rart at hennes nye liv av og til gir kognitiv dissonans.

Historien i nåtid fortelles kronologisk, men vi får tilbakeblikk til livet som det var før i spredde kapitler gjennom hele boka.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde lest ferdig denne boka om det ikke var fra forventningspresset fra tenåringen. Til tross for «twisten», ungdomskjærlighet har jeg visst (endelig?) vokst fra, og selv om dette ikke bare er en kjærlighetshistorie var det litt for mye fokus på den og litt for lite på det jeg var mer interessert i – forholdet til de nye venninnene og til foreldrene. Men i den siste tredjedelen eller deromkring tok spenningskurven over og gjorde at boka ble vanskelig å legge fra seg. Og uten å spoile så alt for mye kan jeg vel si at jeg likte den åpne, men positive, slutten.

Boka er altså lånt på skolebiblioteket.

Life as a Unicorn: A Journey From Shame to Pride and Everything In Between – Amrou Al-Kadhi

Mirthful Leave a comment

Jeg kom over Life as a Unicorn av Amrou Al-Kadhi ved en tilfeldighet når jeg var på jakt etter julepresang til pappa i desember. Blikket mitt ble fanget av ryggen på boka, og det tok ikke mange setningene fra teksten på ryggen for å overbevise meg om å legge den til bunken av bøker jeg skulle ha med til kassa.

Boka starter på slutten, med en historie fra Amrous karriere som Glamrou, en slags «happy end to set the mood» og som gjorde at den første gangen boka fikk tårene til å trille hos meg var på side 5. Under en opptreden under Edinburgh Fringe får Glamrous drag-gruppe uventet en gruppe «synlig muslimske» kvinner som publikum:

When I dared glance out in front of me, the mother of the group seemed to be repenting in prayer on my behalf. I started to ricochet around a mental labyrinth of paranoia, the consorious voices from my childhood chattering loudly in my mind. As my past enveloped me, the empowering armour of my drag began to dissolve rapidly. I stumbled over my lines, tripped on my heels – more than once – and even welled up onstage (which caused the eyelash glue to incinerate my cornea). The rest of the drag queens – as well as the audience – were white, so it felt as if the Muslim women and I were operating on a different plane of reality from everyone ese, one where only we knew the laws.

(Side 4) Etter showet kommer kvinnene bak scenen for å snakke med hen, og det viser seg at de var positive og henført, snarere enn fordømmende.

Historien setter scenen for boka. For visst er det en fortelling om å vokse opp som skeiv og med et karrieredrøm som faller utenfor normen, men det er også i aller høyeste grad en historie om å vokse opp som muslim. Den kronologiske historien som følger introduksjonen tar oss fra barndommens Irak, til tidlige tenår i London, to år på Eton,  studentliv ved Cambridge og tilbake til London igjen.

Amrou oppdager tidlig at hen er tiltrukket av gutter, Macauley Culkin i Hjemme alene er hens første crush, noe som fører til en av de første store familiekranglene i boka. Amrou buser ut med forelskelsen til Majid, farens venn som er sammen med Britiske Lily og har en omgangskrets som består av blant annet homofile menn. Med Majid er ingen trygg person å betro seg til, han involverer kjapt Amrous foreldre:

‘Exactly,’ said Majid, with a self-satisfied grimace that even today makes me want to go back in time and whack his face with a slab of raw tuna. ‘You just want Macaulay Culkin to be your friend. You didn’t know what you were saying – you were being stupid.’
With Lily’s eyes now fused to the ground, my dad sinking into the sofa as if it were quicksand, and my mother wearing the expression of a traumatised soldier just returned from war, I decided just to say this: ‘Yes. I was being stupid. I didn’t know what I was saying.’

(Side 49) Amrou lærer at hen må skjule sitt virkelige jeg overfor familie og venner. I kombinasjon med innlært skam over ikke å leve opp til Allahs strenge regler for hvordan en muslimsk gutt skal te seg, er det ikke så rart hen griper etter alle muligheter til å ta kontroll over eget liv. En arena hen kan kontrollere er skolearbeidet:

The decision was made, almost as if I had never believed in anything else: I can control how hard I work at school. If I get 100 per cent in everything, then maybe I won’t feel wrong any more. And even if my family think I’m wrong, I’ll have proof that I’m not because I’ll get straight As.

(Side 58) Som et resultat jobber hen seg nesten til døde, men oppnår også å få en plass ved Eton de to siste årene før universitetet. Eton blir et ledd i Amrous forsøk på å frasi seg sin irakiske og muslimske bakgrunn, hen vil være engelsk og går så langt som til å late som hen er katolikk (ved å gjøre korsets tegn over maten, blant annet – ofte i feil rekkefølge, riktignok). Portrettet av livet ved Eton er fascinerende, fordi Amrou som forteller både er fremmed for mange av forventningene og tradisjonene, men samtidig desperat etter å passe inn.

Ved Cambridge får Amrou større frihet til å leve sitt eget liv, og starter en drag-gruppe og utvider omgangskretsen av skeive folk. Men hen er fortsatt avhengig av foreldrenes økonomiske støtte, og hen er også fortsatt bundet av internalisert skam. Etter en opptreden som Glamrou i London i en ferie blir han igjen «outet» til foreldrene av Majid, og denne gangen fører det blant annet til at de fjerner alle klesplagg fra skapene hens som kan beskrives som det aller minste «flamboyant».

‘Amrou. You seem so… confused about your life. What do you really want?’ I sat with this question for a long moment, intending to answer it genuinely. ‘I just want to be with someone and for them to love me.’
Of course they both knew that this ‘someone’ I referred to wouldn’t be a future wife, and after they searched for something to say, my mother came out with: ‘It would be unfair for you to inflict yourself on somebody. You’re impossible to love.’ I already fully believed this, but that didn’t make hearing it any less devastating.

When I went back to Cambridge for the start of my third year, drag seemed the only way to numb the pain of that brutal familial blow-up – moments in drag made me feel, on even just a superficial level, worthy of love (which I equated only with applause). But it was also the drag that was worsening the dynamic in my family – was it an unsustainable high that made the lows of my life more intense? Drag felt like a glittery Hello Kitty plaster covering up an oozing wound of rejection beneath, and whenever I ripped it off, the wound grew more infected. There was, as a result, a marked contradiction between my external and internal selves. And this led to some surprising and often saddening behaviours.

(Side 196) Amrou sliter med å knytte seg til andre emosjonelt, noe som både fører til giftige (toxic) romantiske/seksuelle forhold, men også går hardt ut over vennskap. Til tross for at hen er rollemodell for andre skeive og en slags inspirasjon som gjør at de tør å komme ut, er hen så full av selv-hat at hen ikke kan glede seg med dem.

Within the year of his coming out, he won the support of his parents and found the joys of sex. While I held my mother’s belief that ‘it would be unfair to inflict myself on anyone’, here Dennis was, able to negotiate intimacy as if it weren’t some unpredictable home-made bomb device. This was something I had no clue how to do. The idea of being emotionally intimate with somebody felt as alien to me as sci-fi.

(Side 204) Det er først når hen flytter tilbake til London etter studiene og gjør seg økonomisk uavhengig av foreldrene at Amrou klarer å begynne å virkelig også løsrive seg fra forventningene både utenfra og internalisert som de og hele kulturen de representerer stiller. Å møte andre unge muslimer som også har trosset forventningene hjelper, og å finne religiøse grupper som har andre tolkinger av Koranen enn den konservative versjonen hen har vokst opp med hjelper også.

Dette er en sånn historie som jeg er takknemlig for å ha fått lov til å lese. Den får meg til å føle at jeg har lært noe, at jeg har blitt et klokere og mer empatisk menneske. På grunn av Amrous identitet og bakgrunn gir hen meg som leser større innsikt i hvordan det er å leve som skeiv, som muslim, som farget person (hen bruker selv «person of colour») i Britisk underholdningsindustri, som barn av to kulturer og faktisk også som kvinne (analysene av morens liv og lære gir uvante perspektiver på kvinnerollen).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Before I Had the Words: On being a transgender young adult – Skylar Kergil

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke hvor jeg så tips om Skylar Kergils Before I Had the Words, men boka ble med på en eller annen bokbestilling i fjor. Skylar forteller sin egen historie, fra tidlig barndom, der han aldri følte seg helt hjemme i rollen som lillesøster, via prepubertet og pubertet og til transisjon og college og livet etterpå.

A brother and sister sharing a bedroom wouldn’t make sense; my reality, the one I didn’t speak about, had been that we were brother and brother. And maybe, had I articulated that to my mom, she would have heard me before puberty.
I just didn’t have the words.

(Side 19) Skylar har mye til felles med Alex Bertie, selv om de vokste opp på hver sin side av Atlanteren. Begge bruker internett generelt og YouTube spesifikt til å dele sine opplevelser, begge har foreldre som i utgangspunktet er negative, men som tar til vettet etter hvert. De er også omtrent like gamle når bøkene deres slutter.

Igjen finner jeg at jeg er nesten mer interessert i foreldrene og deres reksjoner og relasjoner til Skylar enn jeg er i Skylar selv. Og da er det litt synd at et av de store hullene i Skylars narrativ er at moren først reagerer med at hun ikke kan støtte «dette valget» økonomisk, og så plutselig gjør hun det likevel?

Han forteller dette om når han kommer ut til moren (han har fortalt om at han er «questioning» før, men nå er han sikker på at han er trans):

«You can come to therapy with me, actually, I want you to if that’s okay!» I suggested. «There are other people like me and it’s possible for me to be happy and feel like myself finally.»
«it’s not that, it’s just» –she started crying– «I can’t financially support any of this, this choice. The world is going to be so much harder if you choose this path. What if you can’t even go to college? Or find a job? Or a loved one? It’s going to make your life so very, very hard.»
I felt like I had broken her heart. I asked her real quick about the financial support part of her statement, and she said she simply wouldn’t pay for testosterone, surgery, or anything else that reinforced «this idea I had.» My therapy sessions, thankfully, she was willing to still cover. Even though it was the second time I had heard it, it was heartbreaking for me, and I got super angry as I walked up to my bedroom, feeling again like the world was out to get me.

(Side 131) Men så kommer den kronologiske fortellingen plutselig til både testosteron og «top surgery» uten at det har blitt sagt eksplisitt at – eller hvordan/hvorfor – hun har endret mening. I slutten av boka er det kapitler der moren, faren og broren får komme til orde (igjen en likhet med Alex Berties bok, selv om der er det begrenset til moren), og der kan vi lese:

When you told me that you would always love me, but not support me financially, I understand that–now–was to make sure I wasn’t about to rush into hormones, surgery, etc. At what point did you realize that I wasn’t choosing to be transgender and that these steps were needs and not wants?

Yes, the lack of financial support (for that which wasn’t covered by insurance…remember, my insurance covered lots of your therapist visits and eventually hormones) in your mind, was putting the responsibility for your decisions about how you wanted to proceed with your transition on you. I did not want to jump in and quickly move through hormones and surgeries without you being 100 percent sure what was right for you. When you started testosterone, and I saw how much that made a difference in how you felt about yourself, I realized that you knew what you wanted and needed and I was fine with moving along as quickly as you wanted. I am sorry that I didn’t recognize that in time to have your top surgery before you went to college… that is the one thing I would change (but knowing what I learned along the way and know now… hindsight is wonderful).

(Side 246) Og det føles som… historieredigering fra morens (og til dels Skylars) side? «Jeg kan ikke støtte dette valget» blir til «Jeg vil ikke at du skal forhaste deg»?

Når jeg hadde merket boka som ferdiglest ble jeg sittende og klikke meg videre på «Readers also enjoyed» på Goodreads, og fant dette sitatet, om en helt annen bok med samme tema:

I admire Arin’s bravery in writing about his journey from female to male, and writing frankly about his romantic relationships. But the whole book has a dry, journalistic tone: there’s something about it holding the reader at arm’s length. There’s a lot of discussion of the personal journey, but lacks the heart, the emotional connection. He tells us his thoughts and feelings, but the showing part doesn’t really happen–he tells us what’s in his head but we never really get inside it ourselves.

Fra Brandys omtale av Some Assembly Required av Arin Andrews.

Jeg tar med sitatet fordi det beskriver det jeg føler om denne boka, og om Alex Berties Transmission. Det er veldig bra at disse bøkene finnes, at disse historiene om hvordan det også kan være å være menneske er tilgjengelige for oss alle, men…. men… Jeg skulle så veldig gjerne ønske at boka i seg selv engasjerte meg emosjonelt. At det var mer en følelse av at boka fikk meg til motvillig å bli engasjert og involvert i stedet for at jeg gjerne vil være engasjert og involvert og derfor prøver å presse de følelsene ut av boka.

En noe blandet leseopplevelse, altså.

Jeg er fortsatt på utkikk etter flere memoarer, men jeg kommer til å lese gjennom omtaler før jeg kjøper flere, og har de denne typen kommentarer kommer jeg nok til å bla videre… Og jeg må vel innrømme at jeg håper å finne noen som er skrevet av folk som er nærmere meg selv i alder, i alle fall ikke så unge at jeg kunne vært moren deres.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Dette blir mellom oss – Alexander Kielland Krag

Mirthful Leave a comment

Jeg må bare beklage og si at Dette blir mellom oss av Alexander Kielland Krag ikke var min kopp te. Så vidt jeg kan bedømme er det objektivt sett en god bok, og jeg er glad for at historier som Felix’ skrives og utgis, men… jeg er ikke så fryktelig interessert i kjærlighetshistorier generelt og enda mindre i ungdomsforelskelser spesielt, og selv om det at Felix forelsker seg i Nicolai og ikke i, si, Nina gjør at historien rommer mer enn den jevne tenåringsromanse, blir jeg ikke engasjert.

Og en stor grunn til det er bokas fortellerteknikk. Felix er forteller, i førsteperson, men han forteller ikke bare i jeg-form, men også i du-form fra første stund når han snakker om (til) Nicolai (på side 6):

Da jeg har hentet alle bøkene jeg trenger og har armene fulle, ser jeg deg for første gang. Du står ved skranken litt bortenfor meg.

Er det noe jeg misliker i fiksjon er det du-form (unntaket er selvsagt der fortelleren faktisk snakker direkte til leseren). Det funker ytterst sjelden på noen annen måte enn at jeg føler meg fremmedgjort. Jeg gjorde et Google-søk på «fortellerteknikk du-form» og fant et talende innslag i Det norske akademis ordbok; de har sitert en anmeldelse i Klassekampen (av en helt annen bok da sitatet er fra 2012): «hele boka er skrevet i presens og i du-form, en krevende fortelleteknikk som lett kan bli anmassende», og sjelden har jeg vært mer enig med en anmelder. Jeg skjønner hvorfor historien er fortalt sånn, og et grep helt på slutten (her skal jeg la være å komme med spoilers) gjør at det et øyeblikk fungerer på en særdeles spennende måte, men da har jeg allerede irritert meg gjennom 200 sider og er håpløst fortapt.

Jeg heier på Felix, for all del, og glimtvis føler jeg at han kommer under huden på meg. Det er nok dessverre en kjensgjerning at det fortsatt er vanskeligere å ta det første skrittet i en flørt med noen av samme kjønn, der man i heterofile forhold er redd for å bli avvist først og fremst fordi det er flaut kan man som homofil ikke være garantert å ikke bli møtt med avsky og hat, og å bli avslørt overfor alle andre i «flokken» kan føre til sosial utstøting og i verste fall vold, ikke bare hånlig latter fordi du trodde du var noe som var interessert i HAN/HENNE (for en gangs skyld er «han/henne» riktigere enn «hen»). Som Felix selv sier det (på side 114):

Hun sier jeg er modig. Men jeg skulle ønske at det ikke krevde mot å være meg selv, det føles håpløst at det er sånn det er.

Samtidig er det mye som er gjenkjennelig i Felix’ forelskelse, Love is Love tross alt, og jeg tror nok at Ragnhild (15) hadde vært mer positiv til kjærlighetshistorien enn Ragnhild (47), selv om også Ragnhild (15) hadde problemer med du-form. Ragnhild (47) er mer interessert i vennskapet mellom Felix, Max og Philip. Felix har ikke vært så flink på dette med venner (eventuelt har folk ikke vært så flinke til å åpne seg for vennskap fra Felix, homohat er quite some drug), og utviklingen her fra den spede starten med hilsning i klasserommet til ekte vennskap, inkludert avsløringer om forelskelser (og dermed legning) er fint fortalt på særdeles få ord. Uheldigvis ødelegger slutten en smule, jeg hadde gjerne vært den varianten av happy end foruten, men det er kanskje bare meg.

Dette blir mellom oss er en av tre bøker på kortlista til Bokbloggerprisen 2020 i årets kategori Ungdomsbok. Jeg hadde nok ikke lest den om det ikke var for det, de to andre bøkene på kortlista (Sinne og Hør her’a) har jeg heller ikke lest ennå, men de hadde jeg planer om å lese før kortlista kom. Vi får se hvordan jeg liker dem når jeg kommer så langt, men med mindre de begge er gedigne skuffelser er det nok lite sannsynlig at Dette blir mellom oss får min stemme.

 

 

 

Photographic: The Life of Graciela Iturbide – Isabel Quintero og Zeke Peña

Mirthful Leave a comment

Jeg har vært på salg på Outland igjen… Det ble bare en bok (vel, tre, men de to andre var ikke på salg) denne gangen, Photographic: The Life of Graciela Iturbide var satt ned fra 269 til 50, og siden grafisk sakprosa er noe jeg gjerne leser var det et opplagt kjøp.

Jeg har aldri hørt om Graciela Iturbide før, som jeg kan huske, men jeg har følelsen av at jeg har sett noen av bildene hennes. Flere av dem gjengis i boka, og det er noe kjent med dem.

Iturbides historie fortelles i «kapitler» i jeg-form, med «hviletekster» mellom kapitlene i tredjeperson som gir mer utvetydige fakta. Kapitlene er mer poetiske og filosoferende, og gjør et forsøk på å få et grep på hva kreativitet og skapelsesprosess er. Illustrasjonene underbygger og bygger videre på teksten, og det er tydelig at Zeke Peña har studert Iturbides fotografier, for tonen i strektegningene matcher fotografiene sømløst.

Jeg ble helt klart nysgjerrig på Graciela Iturbides fotografiske bøker av å lese denne biografien, og da er vel muligens poenget med boka oppnådd.