I en eller annen Twitterdiskusjon i fjor sommer postet Anders Heger et utdrag fra biografien sin om Egner og jeg fikk umiddelbart lyst til å lese boka (veldig effektiv reklame med andre ord). Biblioteket hadde den på hylla og kort tid etterpå var jeg i gang med å lese. Jeg kom til side 60, og så… Ja, nei, jeg vet ikke helt, jeg ble distrahert av andre bøker. Til slutt ville biblioteket ha boka tilbake (etter at jeg hadde fornyet lånet to ganger), så da fikk de det. Men så ble det ett nytt år og jeg hadde fortsatt lyst til å lese denne boka, så jeg lånte den på nytt og så, på overraskende kort tid (den er på over 500 sider tross alt) var den ferdiglest.
OK, jeg skal innrømme at det var en ganske omstendelig måte å fortelle at boka er lettlest på. Men det er den, altså. «Reads like a novel» er noe som ofte sies om engasjerende biografier/selvbiografier, og kanskje er det det jeg vil fram til. Ikke at romaner nødvendigvis er raskere å lese enn biografier, men her gikk det i alle fall unna. Jeg tror det hjelper på følelsen av framdrift at det er korte kapitler, det er i alle fall ikke negativt.
Hegers portrett av Egner tegner et bilde av en sympatisk mann som hadde sine egne sterke meninger om mangt og meget, særlig sin egen kunst, og som insisterte på å få ting på sin måte – men med et smil. Det må ha vært frustrerende å arbeide med ham til tider, men utvilsomt også meningsfylt. Og med tanke på hvilket gjennomslag Egners verker har hatt i norsk offentlighet hadde han kanskje et poeng når han insisterte på at han selv kjente sine figurer best?
Et eksempel på hvor total kontroll Egner forlangte å ha er når Kardemomme by skulle bli teater:
Tre scener hadde sagt ja til Kardemomme. Nationaltheatret, Trøndelag Teater og Den Nationale Scene. Alle tre hadde mottatt forfatterens vennlige, men insisterende råd om scenografi, regi og personinstruksjon – noen ganger også forslag til skuespillervalg. Han fant det naturlig at oppgaven med å lage plakater og å designe teaterprogram ble overlatt ham – han tok ikke engang ekstra betalt for det. Annonsene i programheftet – for Freia sjokolade, Steen & Strøm eller SAS, påtok han seg også å tegne. Selv næringslivet ble underlagt Kardemommes særegne estetikk – og de fant seg gladelig i det. (Side 359)
Annonsene for Freia melkesjokolade og for tobakk fra Tiedemann med Kardemomme-figurer passer unektelig inn i teaterprogrammet, så jeg tenker at næringslivet heller burde juble enn protestere.
For andre kunstnere, som regissører og skuespillere, kan det hele ha fortont seg noe annerledes.
Bildet av en vennlig og velmenende kontrollfrik bygger seg opp i løpet av boka, slik at når jeg kommer til denne historien ler jeg faktisk høyt: I forbindelse med 60-årsdagen planlegger forlaget et festskrift over Egners karriere, med bidrag fra forfattere og kunstnere.
I utgangspunktet skulle den være en overraskelse, tilkommet bak hovedpersonens rygg og overlevert en forbauset jubilant på festkvelden. Det var en svært lite gjennomførbar strategi når det gjaldt Thorbjørn Egner: «Jeg har hørt – i all fortrolighet – at du har lovet å skrive en liten epistel om mine barnetimer til en bok jeg ikke vet om», skrev han til Lauritz Johnson i juni. Det var ennå lenge til deadline, men bokens objekt følte behov for å minne forfatteren på et og annet. Onkel Lauritz hadde nemlig demonstrert i andre sammenhenger at hans hukommelse var mer enn gjennomsnittlig omtrentlig. Derfor forklarte Egner ham like godt – for å være på den sikre side – litt om hva som burde være med i en hyllestartikkel: «Jeg er så ømfintlig at jeg ville bli ulykkelig om kildeopplysningene om gamle dager ikke er riktige. Og du har jo så mye å huske på, og jeg har bare mitt eget.»
Engstelsen skulle vise seg velbegrunnet. «En dag sto en kortvokst mann med et interessant, men noe malkontent ansikt på mitt kontor», hadde Johnson berettet fra barnetimenes spede begynnelse. Det er første gang Egner setter en irritert krøllstrek, og skriver «Dumt» i margen. «Han hadde en liten, flat bok under armen. Nettopp utkommet.» («Sludder») «Jeg fikk ut av ham at han var ansatt hos Høydahl Ohme» («Tøys») «der han tegnet og malte og laget vindusutstillinger.» («Nei»)[…] Thorbjørn Egner hadde aldri latt noen ta kontroll over hans historier.
Det gjaldt også historien om ham selv. (Side 430-431)
Det er vanskelig å overdrive Egners innflytelse på generasjoner av nordmenn. I barnetimen måtte han riktignok dele scene med andre storheter, som Prøysen og Vestly og «Onkel Lauritz», men med et radioprogram med en lytterprosent på 94 på det meste var det oppmerksomhet nok å dele på. Og Egner hadde i tillegg lesebøkene. Selv er jeg for ung til å ha brukt dem på skolen, men bare så vidt, i følge Wikipedia ble bøkene for småskolen sist revidert så sent som i 1981–82, og jeg begynte i første klasse i 1981. Egner på skolen, Egner på radioen i stua, Egner på sengekanten og Egner på teateret når familien riktig skulle unne seg noe ekstra.
Og det er nettopp denne rollen som samfunnsbygger og analysen av den – hvordan Egner både var barn av sin tid, men også formet andre i sin tids bilde – at boka løfter seg fra en passe interessant historie om en Oslo-gutts oppvekst og karriere til noe som føles som det angår meg personlig. Der politikerne etter krigen bygget Norge i praksis var det – blant andre – Egner som bygget nordmenns bevissthet om hva en samfunnsborger skulle være.
Anbefales!
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.
Jeg er usikker på hvor jeg så Under regnbuen av Emily Sørensen nevnt, men det var et sted i sosiale medier. Jeg tenke «det høres ut som noe for oss» og bestilte den med klikk og hent.
Jeg tror jeg kjøpte Özge Samancis Dare to Disappoint: Growing Up in Turkey på salg på Outland, men jeg kan huske feil. Sikkert er det at jeg ryddet i en av haugene med bøker som ligger på til dels ubeleilige plasser i heimen og fant den og tenkte at det var en bok det var på tide å faktisk lese. Dare to Disappoint er en fantastisk tittel. Dessverre er den så god at boka ble litt skuffende. Ikke at den er dårlig, altså, bare ikke helt hva jeg forventet på en eller annen måte.
Begge bøkene er skrevet og tegnet av forfatterne, som begge er damer på min alder, og begge handler om familiehistorie. Både Krug og Dranger graver i sine respektive familiers minner, i gamle fotoalbum og i offentlig tilgjengelige arkiver, for å forsøke å finne en slags sann historie om deres familier, der endepunktet for historien er andre verdenskrig.
Dranger tar for seg alle greinene i familietreet en etter en og uavvergelig er det sånn at det kapittelet som treffer meg hardest er om den grenen som bodde i Norge. Og selv om jeg etterhvert har lest en del om den norske holocaust-historien er det ting som er nytt for meg. Men langt mer lærer jeg om Sveriges – Drangers hjemland – rolle. Vi lærte på skolen at Sverige var nøytrale under andre verdenskrig, og jeg har nok fått med meg undertoner av at det ble ansett som rimelig feigt, men Dranger lærer meg at svenskene snarere var kollaboratører. De holdt seg inne med nazi-Tyskland, for ikke å skade handelen, og lot tyskerne frakte soldater og materiell på svenske toglinjer til krigen i Nord-Norge. Når historiene om grusomhetene i konsentrasjonsleirene ble formidlet til svenske myndigheter ble de undertrykt for at ikke tyskerne skulle bli forarget. Sverige oppførte seg med andre ord som en klassisk «jeg tar ikke initiativ til å mobbe noen selv, men jeg hjelper mobberen å mobbe av frykt for å bli mobbet». Og svenske holdninger til jødene er fryktelig gjenkjennbare fra norsk historie. Det var ikke sånn at de ønsket jødiske flyktninger velkommen, akkurat, hverken før, under eller etter(!) krigen.
Etter å ha lest Abid Rajas Min skyld i fjor var det en no-brainer å reservere søsterens bok på biblioteket når den kom i høst, og det ble min tur til å låne den raskere enn forventet. Jeg trodde jeg hadde skrevet om Min skyld, men den gang ei. Nuvel, det føles som at det er for sent nå.
En gang hadde jeg tenkt meg på Bokmässan i Göteborg. Jeg hadde til og med booket hotell og greier. Men så skjedde det ett eller annet, noe dukket opp som måtte prioriteres foran egentid på bokmesse, uten at jeg husker hva det var. Men jeg kan finne ut hvilket år det, var, det var nemlig det året temaet for messen var Brasil,