Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Minor Feelings: An Asian American Reckoning– Cathy Park Hong

Mirthful 1 Comment

Jeg satt på buss for tog fra Trondheim til Lillehammer med flere timer busstur igjen og hadde hørt nok podcast, så jeg tenkte det var en god anledning til å teste lydbøker i Libby. Jeg filtrerte derfor på «lydbok», «tilgjengelig nå» og «biografi & selvbiografi» og bladde meg gjennom lista. Det var MYE kjendisbiografier. Ikke at det er noe galt i det, nødvendigvis, men det er ikke helt min greie (sier jeg, som nettopp har lest Spare, altså). Jeg fant et par aktuelle kandidater, men ingen jeg fikk umiddelbart lyst til å høre, før jeg kom til Cathy Park Hongs Minor Feelings. Den krysser i alle fall av boksen «ikke hvit forfatter» og jeg har lest lite fra asiat-amerikanere.

Jeg hørte over halve boka på den bussturen pluss returen til Trondheim. Hadde jeg ikke hatt så mange timer sammenhengende tid til lytting, hadde jeg kanskje gitt den opp, for dette var ikke helt blink for meg, i alle fall ikke som lydbok. En ting er at det har vært avsnitt jeg gjerne skulle merket av og sitater jeg gjerne skulle delt med dere, og da er liksom ikke lydbokformatet ideelt. Men hovedproblemet er innleseren, som er forfatteren selv. Hun tar pauser på rare steder, og ofte gir tonefallet feil (for meg) signal om jeg skal forvente noe mer eller om det faktisk kommer et punktum. Eksempelvis kan hun si at «Det var den sommeren.» som om det er en helt setning, men så etter en liten pause fortsetter hun «da jeg var student ved Oberlin».
Det er
slitsomt å høre på og jeg
mistenker
at det kan være
fordi hun er vant til å lese dikt høyt
ikke prosa. Det minner i alle fall
mest av alt om
noen som deklamerer dikt. Gjerne litt sånn
inderlig.

Hun er tross alt dikter, og de delene av boka som er best lest (i mine ører) er der hun siterer fra andres dikt.

Minor Feelings består av en samling essays med noen røde tråder. Ett gjennomgangstema er språk, og da særlig det å utvikle et poetisk språk på engelsk som ikke går på akkord med det du vil uttrykke når morsmålet ditt er et annet (i Hongs tilfelle koreansk). Hong trekker inn andre forfattere med koreansk bakgrunn, men også diktere og forfattere med andre minoritetsbakgrunner. Nå skulle jeg gjerne nevnt noen navnt her, men kombinasjonen lydbok og «Ragnhild er elendig på å huske navn» gjør dessverre det helt umulig.

Et annet sentralt tema er det å eksistere som asiatisk minoritet i USA. Alle essayene har selvbiografiske elementer, men enkelte handler mer om Hong selv, mens i noen tilfeller forteller hun noen andres historie for å belyse temaet, mest nevneverdig historien om Theresa Hak Kyung Cha*, som ble voldtatt og drept en uke etter at hennes mest anerkjente bok, Dictee, kom ut. Hong diskuterer med seg selv (eller leseren) om hvordan hun kan fortelle om voldshandlingene uten å overskygge Chas kunst med sensasjonalisme, og fremhever hvordan tidligere litteraturforskere har glattet over volden for å konsentrere seg om kunsten, og at det føles feil, men at hun samtidig er redd for å trekke for langt i «true crime»-retningen.

Kan jeg anbefale Minor Feelings? Tja, jeg tror det. Hongs historier og filosoferinger er interessante og kommer fra et sysnpunkt jeg definitivt ikke har lest for mye av. Men jeg trordefinitivt jeg hadde fått mer ut av boka i skriftlig form, så om du skal prøve deg på den anbefaler jeg å styre klar av lydboka.

Boka har jeg lånt i Libby, via Deichman.

______________

* Pga tidligere nevnte problemer med å huske navn måtte jeg innom Wikipedia for å finne ut hva Cha og boken hennes het. Wikipediaartikkelen om Dictee sier at boken regnes som Chas «magnus opus» og jeg tenker at det er da fryktelig merkelig å si det uten å nevne (med en gang, det kommer noen avsnitt senere) at grunnen til at hun ikke publiserte noe enda mer spektakulært er at hun ble drept rett etter at den kom ut, i en alder av 31. Man skal kanskje ikke forvente for mye av Wikipedia, men det forsterker det Hong sier om at Chas brutale endelikt nærmest blir tiet i hjel av akademikerne som studerer diktningen hennes.

Spare – Prince Harry

Mirthful Leave a comment

Vel, vel. Jeg fikk et innfall og reserverte Spare på biblioteket og når jeg fikk beskjed om at den kunne hentes, tenkte jeg «Ja, ok, hvorfor ikke?» og nå har jeg altså lest den. Og jeg vet ikke om jeg skal si så veldig mye om boka i seg selv, annet enn at den var mer engansjerende enn jeg hadde ventet, selv om jeg må innrømme å ha skummet meg gjennom det meste av militærkarrieren til Harry (jeg hater krig av alle mulige andre grunner, selvsagt, men det er også bare gudsjammerlig KJEDELIG). Jeg kan også si som en slags discalimer at jeg er team Harry&Meghan snarere enn team RestenAvTheWindsors, i den grad jeg mener noe om det hele. Jeg har aldri vært noe videre interessert i «kjendisstoff» eller «kongestoff», så jeg har sikkert (heldigvis) gått glipp av en hel del både positivt og negativt om begge parter, men du skal ikke være veldig «woke» for å se at omtalen Meghan (og dermed også Harry) har fått har hatt undertoner – for ikke å si overtoner – av rasisme (og jeg er generelt ganske woke, kan du si, mer enn woke nok for det, i alle fall) og har vært av en annen natur enn det resten av gjengen har vært utsatt for.

Denne boka stiller selvsagt Harry i et bedre lys enn både William og Charles og, vel, stort sett alle andre, selv om det også er tydelig at han har tenkt at «nå skal jeg fortelle absolutt ALT så har de ikke noe mer å avsløre», og dermed har med en god del episoder som man kanskje i en normal situasjon ville vært tilbøyelig til å feie under teppet. Men å være kongelig, og særlig å være kongelig i Storbritannia, og ikke MINST å være Dianas sønn, det er ikke en normal situasjon. Jeg tror jeg tør gå så langt som å si at verken Harry eller William noensinne har opplevd det vi kan kalle en «100 % normal situasjon». Selv når de slapper av sammen med folk de stoler på er det alltid en viss fare for at bak nærmeste busk ligger en paparazzi (eller «pap», som Harry kaller dem). Boka starter med Dianas død og det er faktisk helt hjerteskjærende å lese den tolv år gamle guttens perspektiv.

Og det er det interessante med boka: Sladderpressen, spesielt den britiske sladderpressen, den helt komplett nådeløse jakten på et scoop, og ikke minst det sykelige avhengighetsforholdet kongehuset og pressen har til hverandre. For «kongelighet» er en popularitetskonkurranse, og kanskje trekker vi ikke fram guillotinen om vi bestemmer oss for å kvitte oss med de kongelige i dag, men til gjengjeld føles kanskje muligheten for at folket går lei og erklærer republikk større enn den gjorde for 100 eller 200 år siden. Og ikke bare må «kongehuset» holde seg populært, innad i rekkene er det viktig å være den «folkekjære», det gjør din posisjon tryggere og ditt handlingsrom større. Og om du lekker den lille historien om et familiemedlem som har tråkket i salaten lar kanskje pressen være å grave i den episoden du selv var involvert i nylig. Det er oppskriften på giftige forhold. Legg til den helt syke kongelige-men-også-britisk-overklasse-avstanden til egne barn, og det er jo ikke veldig overraskende at de ikke blir heeelt normale og veltilpassede individer.

Sånn sett har boka bare overbevist meg mer om det jeg allerede mente, nemlig at vi bør avskaffe monarkiet. For vår egen del? Sure. Men minst like mye for de kongelige sin del. Som min favorittpodcaster Michael Hobbes sier det: Det er et brudd på de kongeliges menneskerettigheter å fortsette med monarkiet. Så, ja, jeg er team Harry&Meghan, men egentlig er det bare tapere i denne kampen.

Det sagt, det er selvsagt uendelig mange mennesker i verden det er mer synd på enn Prins Harry & Co. Men ville jeg byttet mine dagligdagse bekymringer for renter, prisøkning og sviktende velferdssystem mot Harrys liv i et gullbur under konstant overvåkning? Hell, no.

Jeg skal neppe lese flere kongelige selvbiografier, eller biografier for den saks skyld, i alle fall ikke om noen som ikke døde for mer enn 100 år siden. Men jeg tror jeg skal høre gjennom You’re Wrong About sine Diana-episoder på nytt (de anbefales! Vel, hele podcasten anbefales, i alle fall fram til Mike flytter til et downtown hotel). Og hvis du har vært nysgjerrig på Spare så vil jeg faktisk anbefale å sjekke den ut, den er interessant.

(Jeg kan også anbefale artikkelen i The New Yorker av Harrys «spøkelsesforfatter» om prosessen med boka.)

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Skeivt ut: Reiser i homofobiens land – Pål Vegard Hagesæther

Mirthful Leave a comment

Skeivt ut kom ut i 2017, og jeg husker ikke hvor jeg hørte om boka, men den dukket nylig opp i «to-read pile»-visningen i Storygraph (en av de tingene jeg virkelig liker med Storygraph er at de viser fem tilfeldige titler fra de bøkene du har markert som «to read» på forsiden, der Goodreads bare viser de tre du sist la til), og jeg fikk det for meg å sjekke om biblioteket hadde den, og det hadde de.

Premisset for boka er interessant, Hagesæther reiser til seks land der forholdene for skeive er blant de dårligste i verden og snakker med folk som faller inn under LGBTQ+-paraplyen. Han intervjuer også politikere og lokale medier, noen positive, noen svært negative.Og jeg følte forsåvidt at jeg ble litt klokere av å lese boka, noen innblikk i livene til skeive rundt om i verden skader jo ikke, liksom. Men… jeg synes vel kanskje ikke egentlig at den var noe særlig godt skrevet uten at jeg har noe konkret å sette fingeren på. Den var bare… uengasjerende?

Ja, og så var det noen litt merkelige formuleringer her og der, særlig når forfatteren (som selv er homofil, men cis) skriver om transfolk. Jeg reagerte for eksempel på dette avsnittet:

Jeg havner i prat med den kenyanske aktivisten, som er oppglødd etter paneldiskusjonen og visningen av en musikkvideo fra Kenya som han er med i.
Så du definerer deg som en transperson? spør jeg prøvende, og tror jeg vet at svaret er ja på bakgrunn av det han sa i debatten. Men det viser seg at jeg har misforstått.
– Nei… Jeg regner meg som en homofil mann med et flytende kjønnsuttrykk, forklarer kenyaneren.
Etter den pinlige utvekslingen puster jeg lettet ut da vi etter 45 minutter er fremme i Kabalagala.

(Side 40-41) Jeg mener, om du har så lav terskel for «pinlig» er kanskje ikke undersøkende journalist jobben for deg? Hadde han nå en gang fulgt opp med «så lærte jeg å ikke legge ord i munnen på folk og heller stille åpne spørsmål» hadde det i alle fall vært noe leseren kunne tatt med seg fra teksten, men Hagesæther går rett videre til å fortelle om Kabalagala og vi hører aldri mer om «den kenyanske aktivisten» (som vi forøvrig heller ikke hører om FØR dette avsnittet, så vidt jeg klarte å få med meg).

Litt senere blir en transmann beskrevet som at han jevnlig skjuler «den struttende magen sin bak en hvit skjorte med slips». Jeg måtte bla både fram og tilbake i boka for å finne ut om det sies at han er gravid, for det er vitterlig den eneste sammenhengen jeg noensinne har hørt «den struttende magen». Og det er da virkelig ikke magen transmenn flest føler behov for å skjule, eller har jeg misforstått noe fundamentalt?

Såeh. Jeg sier ikke at du ikke bør lese Skeivt ut, men det er mest fordi det finnes fortsatt alt for få norske bøker om skeive.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

A Degree of Mastery – Annie Tremmel Wilcox

Mirthful Leave a comment

Jeg har ingen anelse om når og hvor jeg kjøpte denne boka. Mest sannsynlig har jeg funnet den i bøker-om-bøker-avdelingen i et eller annet antikvariat, i alle fall har noen skrevet £8 på endepapiret foran i boka, så da kan vi vel anta at det var det jeg betalte. Jeg gjenoppdaget den når jeg ryddet og registrerte bøker tidligere i år, og flyttet den fra sin faste hylleplass (sammen med de andre bøker-om-bøker-bøkene) til et sted jeg ville huske å lese den.

Annie Tremmel Wilcox forteller historien om hvordan hun ble lærling hos Bill Anthony, en ekspert på reparasjon av gamle bøker som hadde blitt headhunted til stillingen som sjefskonservatør ved The University of Iowas nystartede «Center for the Book». Hun forteller billedlig om selve konservatorjobben og om det nærmest spirituelle ved denne typen lærlingeskap. Det er åpenbart at både hun og hennes kolleger har en respekt for bøker som noe mer enn bare en nyttig bærer av tekst. Men fokuset i alle reparasjonene hun beskriver er å gjøre det mulig for framtidige lesere å håndtere og lese boka.

I’ve seen fine leather bindings put on books in such a way that to open the book to read them would break the cover. It seems pointless to me to put a cover on a book that isn’t reader friendly. That makes them art objects. But maybe I feel this way because I was a reader of books long before I became a binder. (Side 122)

Som leser selv er dette tanker jeg kan si meg enig i. Og jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne den jobben Wilcox og andre konservatorer gjør som viktig for, vel, kulturarven. Du kan lese Dickens julefortelling på e-leseren din og få utbytte av historien, men å lese førsteutgaven, som Dickens selv overså produksjonen av og derfor nesten helt sikkert har håndtert alle kopiene av, er en helt annen opplevelse. Det samme gjelder Whitmans Leaves of Grass, som er Wilcox’ eksempel:

Implicit in conservation, on the other hand, is the belief that the medium is part of the message that a book which looks and feels and operates exactly like the original conveys something to the reader which the same thing in another format does not. It is safe to say that a person holding a copy of Walt Whitman’s first edition of Leaves of Grass–an edition Whitman personally helped set the type for–experiences the poems differently than he would reading a microfilmed copy of it. Or that a person reading the first edition of The Origin of Species would have a different feeling for the context it came from than he would if he were reading a modern paperback edition. (Side 192)

Men det gjelder også mindre berømte, mindre prestisjetunge, mindre forseggjorte bøker. Å kunne lese en bok fra 1800-tallet sånn som den framsto for samtidige lesere vil alltid tilføre en dimensjon som en pocketbok eller en ebok aldri kan, samme hvor praktiske de er i dagliglivet.

Wilcox skriver fra minnet, men hun bruker også egne dagboksnotater, avisartikler og tekster fra utstillinger hun var med på å arrangere i teksten, og det både beriker teksten og gjør det hele mer interessant å lese fordi det bryter opp og skaper variasjon. Sitatene over er henholdsvis fra dagboksnotater og fra en forklarende tekst fra utstillingen «Saving Our Books and Words».

A Degree of Mastery er en flott liten bok, som definitivt hører godt hjemme i min bøker-om-bøker samling. Men mer enn noe annet fikk den meg til å ville prøve meg på bokbinding igjen. Jeg har gått kurs, men det var i London (jeg tok toget opp fra Worthing, der jeg jobbet og bodde, en ettermiddag i uken i et par semester). Her i Trondheim virker det ikke som at det er så mange kurs, i alle fall ingen et kjapt googlesøk avslører, så jeg får vurdere hva slags muligheter jeg har. Jeg har hele to bokpresser i kjelleren, jeg burde jo bruke dem?

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Ikke fullført: Mørke år: Norge og jødene på 1930-tallet – Bjørn Westlie

Mirthful Leave a comment

Jeg kom nesten halvveis i Bjørn Westlies Mørke år før jeg ga opp. Jeg vurderte å lese den ferdig på trass, men når jeg hadde sagt «Hæ?» høyt til boka fire ganger i løpet av tre sider var begeret fullt.

Temaet for boka er interessant, og noe jeg gjerne skulle lest mer om, men det må bli en annen forfatter. Det er flere ting som ikke fungerer for meg med Westlies tekst, og til sammen ble det bare for mye. For det første skjønner jeg ikke tanken bak «underoverskriftene». Boka er delt opp i kapitler, men hvert kapittel er delt opp i bolker på noen få paragrafer som har fått en egen liten overskrift. Det er et grep som ikke er helt uvanlig i magasinartikler, f.eks., men i en bok virker det for det første helt unødvendig, og for det andre ender de med å gi et rart inntrykk av teksten, fordi de oppsummerer den anti-jødiske tanken som avsnittet omtaler, men på en sånn måte at det høres ut som om dette er utsagn vi skal være enige i. Noen eksempler: «Føreren måtte feires», «Tvangssterilisering kunne redde oss», «Bøndene kunne bli jødenes slaver» og «Jødene ønsket verdensherredømme». En annen ting som ikke funker for meg er bruken av fragmenter av sitater i hovedteksten. Altså, det er jo en legitim måte å sitere på, og alle sitatene er behørlig «sluttnotet», men det gir teksten en underlig tone når det brukes så hyppig, særlig når ordene som siteres er rent antisemittisk oppgulp. Andre ganger er ikke setningen rundt justert sånn at den og sitatet fungerer som en setning, f.eks.:

Mange bønder følte seg lurt og sveket av «Det moderne pengevesen med banker, renter og markedsøkonomi var nye fenomen».

(Side 53) Andre ganger er det ikke sitatenes skyld at setningene ikke henger på greip. Vi kan for eksempel lese:

Adolf Hitlers 50-årsdag ble feiret med pomp og prakt i Berlin 20. april 1939. Støttespillere fra mange land var invitert. Bondelagets leder Johan E. Melbye var derfor en av de syv nordmennene som Hitlers stab ønsket skulle kaste glans over førerens store dag.

(Side 57-58) Hvada «derfor»? Derfor pleier jo å peke tilbake på forrige setning, men her gir det ikke mening. Og forklaringen på hvorfor nettopp Melbye var en av de inviterte kommer etter dette sitatet. Et annet eksempel er der Westlie skriver:

En av dem var Berit Reisels bestefar Herman Bild, som var skomaker ikke langt fra Ås kommune i Akershus.

(Side 76) Det framgår av det som følger at han bodde i Ås – i alle fall var Fattigstyret i Ås kommune bekymret for om de eventuelt skulle måtte fø på ham.

Det siste eksempelet på merkverdigheter jeg skal ta med er denne, tja, idiotforklaringen av leseren?

Her hevder han blant annet at det «til tross for de forferdelige pinsler og myrderiene som jødene har vært igjennom før og under annen verdenskrig vil det ikke være riktig […] å legge all skylden på den ene part og fremstille den andre som reneste engler». Med «engler» mente han jødene.

(Side 42) Det er synd, for essensen av boka er viktig og interessant og jeg vil egentlig lese. For balansens skyld får jeg ta med et par ting som var bra også. Det første er et avsnitt som kommer tidlig i boka og prater om begrepet «jødeproblemet».

Det som ble kalt et «jødeproblem» i entall og flertall, ble flittig brukt på 1930-tallet. Dette var kun en påstand og det ble heller ikke forklart hva problemet var, selv om det ble et skjellsord i ulike varianter. Det ble også omtalt som «jødespørsmålet», i en tilsynelatende mildere versjon. Uttrykket «jødeproblemet» ble brukt i aviser og i offentlige sammenhenger uten at det ble presisert hva dette problemet skulle være. Det ble tatt for gtt at «jødeproblemet» betydde at jødene var problemet.

(Side 22) Dette gir ekstra gjenklang i disse tider der «transdebatten» er et ord som brukes hyppig i media, uten at det blir forklart hva som egentlig er under debatt.

Jeg mener jeg har Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården på hylla her et sted, og om ikke annet har fiaskoen med Mørke år fått meg til å ville lese den snarest mulig. Aldri så galt osv.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Egner: En norsk dannelseshistorie – Anders Heger

Mirthful Leave a comment

I en eller annen Twitterdiskusjon i fjor sommer postet Anders Heger et utdrag fra biografien sin om Egner og jeg fikk umiddelbart lyst til å lese boka (veldig effektiv reklame med andre ord). Biblioteket hadde den på hylla og kort tid etterpå var jeg i gang med å lese. Jeg kom til side 60, og så… Ja, nei, jeg vet ikke helt, jeg ble distrahert av andre bøker. Til slutt ville biblioteket ha boka tilbake (etter at jeg hadde fornyet lånet to ganger), så da fikk de det. Men så ble det ett nytt år og jeg hadde fortsatt lyst til å lese denne boka, så jeg lånte den på nytt og så, på overraskende kort tid (den er på over 500 sider tross alt) var den ferdiglest.

OK, jeg skal innrømme at det var en ganske omstendelig måte å fortelle at boka er lettlest på. Men det er den, altså. «Reads like a novel» er noe som ofte sies om engasjerende biografier/selvbiografier, og kanskje er det det jeg vil fram til. Ikke at romaner nødvendigvis er raskere å lese enn biografier, men her gikk det i alle fall unna. Jeg tror det hjelper på følelsen av framdrift at det er korte kapitler, det er i alle fall ikke negativt.

Hegers portrett av Egner tegner et bilde av en sympatisk mann som hadde sine egne sterke meninger om mangt og meget, særlig sin egen kunst, og som insisterte på å få ting på sin måte – men med et smil. Det må ha vært frustrerende å arbeide med ham til tider, men utvilsomt også meningsfylt. Og med tanke på hvilket gjennomslag Egners verker har hatt i norsk offentlighet hadde han kanskje et poeng når han insisterte på at han selv kjente sine figurer best?

Et eksempel på hvor total kontroll Egner forlangte å ha er når Kardemomme by skulle bli teater:

Tre scener hadde sagt ja til Kardemomme. Nationaltheatret, Trøndelag Teater og Den Nationale Scene. Alle tre hadde mottatt forfatterens vennlige, men insisterende råd om scenografi, regi og personinstruksjon – noen ganger også forslag til skuespillervalg. Han fant det naturlig at oppgaven med å lage plakater og å designe teaterprogram ble overlatt ham – han tok ikke engang ekstra betalt for det. Annonsene i programheftet – for Freia sjokolade, Steen & Strøm eller SAS, påtok han seg også å tegne. Selv næringslivet ble underlagt Kardemommes særegne estetikk – og de fant seg gladelig i det. (Side 359)

Annonsene for Freia melkesjokolade og for tobakk fra Tiedemann med Kardemomme-figurer passer unektelig inn i teaterprogrammet, så jeg tenker at næringslivet heller burde juble enn protestere.

For andre kunstnere, som regissører og skuespillere, kan det hele ha fortont seg noe annerledes.

Bildet av en vennlig og velmenende kontrollfrik bygger seg opp i løpet av boka, slik at når jeg kommer til denne historien ler jeg faktisk høyt: I forbindelse med 60-årsdagen planlegger forlaget et festskrift over Egners karriere, med bidrag fra forfattere og kunstnere.

I utgangspunktet skulle den være en overraskelse, tilkommet bak hovedpersonens rygg og overlevert en forbauset jubilant på festkvelden. Det var en svært lite gjennomførbar strategi når det gjaldt Thorbjørn Egner: «Jeg har hørt – i all fortrolighet – at du har lovet å skrive en liten epistel om mine barnetimer til en bok jeg ikke vet om», skrev han til Lauritz Johnson i juni. Det var ennå lenge til deadline, men bokens objekt følte behov for å minne forfatteren på et og annet. Onkel Lauritz hadde nemlig demonstrert i andre sammenhenger at hans hukommelse var mer enn gjennomsnittlig omtrentlig. Derfor forklarte Egner ham like godt – for å være på den sikre side – litt om hva som burde være med i en hyllestartikkel: «Jeg er så ømfintlig at jeg ville bli ulykkelig om kildeopplysningene om gamle dager ikke er riktige. Og du har jo så mye å huske på, og jeg har bare mitt eget.»
Engstelsen skulle vise seg velbegrunnet. «En dag sto en kortvokst mann med et interessant, men noe malkontent ansikt på mitt kontor», hadde Johnson berettet fra barnetimenes spede begynnelse. Det er første gang Egner setter en irritert krøllstrek, og skriver «Dumt» i margen. «Han hadde en liten, flat bok under armen. Nettopp utkommet.» («Sludder») «Jeg fikk ut av ham at han var ansatt hos Høydahl Ohme» («Tøys») «der han tegnet og malte og laget vindusutstillinger.» («Nei»)

[…] Thorbjørn Egner hadde aldri latt noen ta kontroll over hans historier.
Det gjaldt også historien om ham selv. (Side 430-431)

Det er vanskelig å overdrive Egners innflytelse på generasjoner av nordmenn. I barnetimen måtte han riktignok dele scene med andre storheter, som Prøysen og Vestly og «Onkel Lauritz», men med et radioprogram med en lytterprosent på 94 på det meste var det oppmerksomhet nok å dele på. Og Egner hadde i tillegg lesebøkene. Selv er jeg for ung til å ha brukt dem på skolen, men bare så vidt, i følge Wikipedia ble bøkene for småskolen sist revidert så sent som i 1981–82, og jeg begynte i første klasse i 1981. Egner på skolen, Egner på radioen i stua, Egner på sengekanten og Egner på teateret når familien riktig skulle unne seg noe ekstra.

Og det er nettopp denne rollen som samfunnsbygger og analysen av den – hvordan Egner både var barn av sin tid, men også formet andre i sin tids bilde – at boka løfter seg fra en passe interessant historie om en Oslo-gutts oppvekst og karriere til noe som føles som det angår meg personlig. Der politikerne etter krigen bygget Norge i praksis var det – blant andre – Egner som bygget nordmenns bevissthet om hva en samfunnsborger skulle være.

Anbefales!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

 

E6 – en reise gjennom nordmenns liv – Trude Lorentzen og Karin Beate Nøsterud

Mirthful Leave a comment

En av bøkene jeg gjenoppdaget i den pågående ryddeaksjonen var  E6 – en reise gjennom nordmenns liv av Trude Lorentzen og Karin Beate Nøsterud. Jeg tror jeg må ha kjøpt den på Mammutsalget et år fordi jeg synes konseptet var kult, og så har den blitt stående på hylla. Vel, nå tenkte jeg at det var på tide å faktisk lese den.

De to damene bak boka kjører Norge (og litt til) på langs, de kjører E6 fra der europaveien starter i dag – Malmø – til dit den slutter, som er på kaia i Kirkenes «der asfalten går over til heller som igjen går over til betong (…) hellene teller, men ikke betongen» (side 188). Trude Lorentzen beskriver opplevelsene i ord, Karin Beate Nøsterud er fotograf. Over et år dokumenterer de livet langs veien. Vi møter de som kjører på veien, de som bor langs den og de som serverer mat til de reisende. Vi møter en Elvis-syngende taxisjåfør, kristne motorsykkelentusiaster, veiarbeidere, soldater, skrotnisser, campingentusiaster og veikrodrivere. Innimellom får vi fakta om veien, om vei generelt, om bil og bilens historie og om elg.

Elgen har en uhensiktsmessig kroppsbygning i forhold til en personbil. Lange bein og en skrott som farer rett inn i kupeen.
Så mye kan Bjørn si seg enig i. Partene har gjensidig interesse av å ikke ha for mye med hverandre å gjøre. Men elgen var der først. Det er ikke bilene det er synd på. Menneskelige dødsofre i møte med det mektige klovdyret begrenser seg til en eller to i året. Mot 1500 elg. Så hør det såre rautet fra skogen. Kongen sliter. Riket hans er i ferd med å gå i oppløsning, stykket opp i mindre og mindre biter, av motorveier, togtraseer og flyplasser.
– I Norge går mye av veien gjennom skogsområder. Der lever det dyr som holder på med dyreting, sier Bjørn pedagogisk.
(Side 44)

Tekstene i boka er korte, på det meste strekker de seg over en tre-fire sider. Hver tekst er knyttet til et sted langs veien, illustrert med et gult og svart veiskilt med stedsnavn, slike du sannsynligvis ser tusen av om du legger ut på den samme turen. Det er altså fullt mulig å lese boka i små munnfuller, bla deg fram til det du har lyst til å lese om i dag, bruke den omtrent som NAF-boka for å finne ut hva det går an å stoppe for rundt neste sving. Men jeg tror nok jeg vil anbefale å lese den fra perm til perm slik jeg gjorde. Da går tekst og bilder opp i en større enhet, et portrett av et aspekt av Norge som både er basalt gjenkjennbart (jeg er vokst opp langs og i blandt på E6 tross alt), men også på mange måter fremmed (jeg kjører ikke bil, jeg skjønner ikke det nesten religiøse forholdet mange har til privatbilismen).

Selv stiller jeg meg bak det første av tipsene på side 79:

Thomas Hylland Eriksens kur mot kø
1. Ta toget.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Klassen – Marte Spurkland

Mirthful Leave a comment

Jeg tror det var @readygoread som solgte inn Klassen av Marte Spurkland til meg, og da egentlig lydboka. Jeg satt meg på venteliste for den i BookBites en gang i fjor, og så ble den endelig tilgjengelig i desember. Så jeg hørte på… vel, femti sider eller deromkring? Og så ble det jul og nyttår og når jeg tenkte jeg skulle fortsette var den automatisk levert. Vel, jeg hadde hørt nok til å vite at jeg hadde lyst til å «høre» mer, men også nok til å tenke at kanskje papirversjonen tross alt var like grei for min del. Så jeg satt meg på venteliste for den. Og det gikk langt kjappere. Vips hadde jeg fått låne den, og vips så var den lest.

Klassen har undertittelen Fortellinger fra et skoleår, og det er nettopp hva dette er. Spurkland har fulgt «Anette» og klassen hun er kontaktlærer for gjennom avgangsåret på videregående. Sju av elevene har blitt intervjuet i dybden gjennom hele året. Alle er elever som på den ene siden har forutsetninger for å klare seg greit faglig, men som på ulike vis også har utfordringer av den typen som gjør at folk dropper ut av skolen. Det er angst, det er voldtekt, det er familiekonflikter som ender i politianmeldelser og hemmelig adresse, det er foreldre som bryr seg for mye, foreldre som bryr seg for lite, venner som støtter og «venner» som gjør vondt verre. Som Max, som er skoleflink når han får til å jobbe, men som ofte ikke får til:

Hver morgen kommer faren inn på rommet hans fem minutter før vekkealarmen ringer. Trekker fra gardinene, skrur på lyset, slipper morgenen inn. Er ikke sønnen på badet ti minutter senere, tar pappa med seg routeren på jobb. Kommer jeg meg ikke på internett hjemme, blir det nok lettere for meg å gå på skolen, tror pappa. Som om det er fordi jeg har lyst til å se på serier og YouTube-videoer at jeg blir hjemme. Som om han ikke kan ligge urørlig og stirre i veggen en hel dag. Som om vanskelighetene hans med å komme seg ut av senga og sofaen ikke stikker dypere enn som så. Som om det er streng han trenger når han sliter. Som om ikke snill ville vært tusen ganger bedre. Likevel går han med på avtalen, sier den er grei.
Så blir pappa kanskje fornøyd. Så får han fred. (Side 169-170)

Anette er den typen lærer jeg egentlig skulle ønske jeg kunne ha vært (i stedet kjenner jeg meg selv godt nok til aldri å ha søkt til læreryrket – jeg har ikke den type tålmodighet som trengs til helt vanlig undervisning en gang). Hun er en ungdommen betror seg til og hun strekker seg umenneskelig langt for å hjelpe dem å komme gjennom videregående minimum med vitnemål, men helst med så gode karakterer som mulig. For langt, etter manges mening:

Gjennom årene som lærer har Anette vært i mang en diskusjon med kolleger, i middagsselskaper med studievenner hender det hun må forsvare seg. Noen mener at vi lærere ikke skal være omsorgsarbeidere, at det trekker ned yrkesstatusen vår, vi skal være akademikere og kunnskapsarbeidere, vi skal ikke løpe rundt og redde elever som ikke får det til. Hun prøver å forklare, det er forskjell på halvårsvurdering og sluttvurdering, nå skal alt de har gjort gjennom hele videregående, vurderes, i alle de tre årene har hun vært tett på dem, sett dem falle og reise seg igjen, sett dem streve og kjempe, tape for sitt eget mørke og vinne over seg selv. Skal hun da slippe dem i siste sving? Jeg mener det er helt uprofesjonelt å behandle ulike mennesker likt. Den norske skolen er lagt opp etter en mal som kanskje passer flertallet, men ikke alle, sier hun. (Side 297)

Spurkland har gjort en utmerket jobb, hun har tydeligvis fått både læreren og elevenes tillit og hun har klart å hente ut det som trengs fra historiene for å få leseren til å kjenne på den kakofonien av følelser som finnes i et klasserom.

Klassen anbefales. Ikke til lærerne, dere tror jeg kan disse historiene fra før, dere lever i dem hver dag og trenger ikke få dem i annenhånds versjon. Men til foreldre, til byråkrater som jobber med skole og med andre tilbud til ungdom, til helsepersonell, til politifolk og ikke minst til politikere som sitter på pengesekken og bestemmer hvilke ressurser Anette skal ha, hvilket støtteapparat som skal finansieres (miljøarbeidere, helsesykepleiere og andre) og ikke minst vedtar fraværsgrenser. Les for all del levekårsundersøkelser og Ungdatas statistikk, men les også de personlige beretningene – som Klassen – kanskje det hjelper dere å prioritere litt bedre?

Boka har jeg lånt på biblioteket.

 

We Have Always Been Here – Samra Habib

Mirthful 1 Comment

We Have Always Been Here av Samra Habib har versert på forskjellige lister over «LGBTQ+ non-fiction to look out for», så når jeg skulle bestille en annen bok nylig og måtte legge flere i handlekurven for å få gratis frakt (altså, ja, jeg skjønner jo at det er et billig salgstriks, men jeg bruker jo heller penger på flere bøker enn på porto likevel) sjekket jeg TBR-lista og plukket denne.

Habibs familie bor i Lahore i Pakistan. De er Ahmadi, en retning innen Islam som er en minoritet og blir forfulgt i Pakistan, og Samras foreldre bestemmer seg for å emigrere til Canada, rett før hun skal begynne i sjette klasse. Livet i det nye hjemlandet blir vanskelig for hele familien. Hjemme i Pakistan har de levd i relativ rikdom, og faren har vært en aktiv entreprenør som har bygd hus og tjent greit med penger. I Canada havner de nederst på rangstigen, og faren sliter med å få seg jobb blant annet på grunn av språkproblemer. Barnas møte med den Canadiske skolen er heller ikke blidt. Når hun er 13 får Samra vite at hun er lovet bort til fetteren sin, som er mange år eldre og som har flyttet til Canada sammen med dem. Hun føler seg maktesløs under forventningene fra foreldrene og det muslimske miljøet de lever i og noen få år senere gjennomfører hun den religiøse vielsesseremonien nikah uten protester.

For years afterwards, my mother would remind me of how I signed the nikah papers that night without any hesitation. The fact that I didn’t resist was an indication that I was okay with the arrangement, and this belief absolved her of guilt and shifted some of the accountability onto me. That particular detail and her memory of it would haunt me as I tried to undo the damage it caused. I started to internalize my mother’s belief that my lack of resistance was my way of consenting and that I was responsible for what had happened. I carried the guilt within me, holding myself accountable for not saying anything earlier, even though I felt that I couldn’t. (Side 82.)

Det unge paret er ikke forventet å leve som mann og kone (heldigvis!) og selv om Habib føler seg fanget leder «ekteskapet» paradoksalt nok også til større frihet for henne, siden hun som gift kvinne ansees som mer voksen og på ett vis beskyttet.

Dette er bare starten på Habibs kamp for å få lov til å være seg selv og finne sin egen identitet. Først etter ennå et mislykket ekteskap – denne gangen til en innfødt canadier – begynner hun å teste ut det å kalle seg selv «Queer».

Jeg blir mer intellektuelt enn emosjonelt engasjert av Habibs historie og jeg mistenker at det delvis skyldes hennes fokus på å finne sin identitet som skeiv muslim i religiøs forstand, ikke bare sekulær, «etnisk» muslimsk identitet. Spiritualitet er virkelig ikke min greie. Samtidig kan jeg lett anerkjenne hvor viktig Habibs historie er som en representant for en gruppe som har vært lite synlig. Kampen for skeives rettigheter i vesten har historisk vært både hvit og binær og å finne skeive forbilder fra etniske eller religiøse minoriteter har vært vanskelig.

I had naively assumed that no longer keeping my queer identity a secret would help me find my people. In reality, it pushed me further into the hole of isolation. It seemed that no one in the queer spaces I visited-dance parties, art shows, Pride events-was curious about why there were hardly any people of colour – and hardly any Muslims – in their midst. I felt even more invisible. (Side 166.)

For å gjøre sin del for å bøte på denne usynligheten starter Habib et fotoprosjekt der hun portretterer skeive muslimer, og bokas siste del er mer fokusert på historiene til noen av menneskene hun møter gjennom det prosjektet enn Habib selv.

We Have Always Been Here er utvilsomt en viktig bok her og nå, men jeg er ikke sikker på at den er god nok litterært til å stå seg over tid. Når (ikke hvis) vi kommer dithen at å være skeiv og muslim ikke er noe oppsiktsvekkende klarer jeg ikke helt å se for meg at den vil bli stående som noen klassiker man likevel «må» lese. Men her og nå? Joda, her og nå bør du absolutt lese den.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

This Much is True – Miriam Margoyles

Mirthful 1 Comment

Grand old dame, Miriam Margoyles, har (endelig?) gitt ut selvbiografi i en alder av 80. Jeg så This Much is True overalt i London i høstferien, men det var først på flyplassen på vei hjem at jeg fulgte instruksjonen fra Daily Telegraph som er blurbet på forsiden om å kjøpe boka.

Jeg må innrømme at jeg først og fremst kjenner Margoyles som Professor Sprout, men hun har en lang merittliste og jeg noterer at jeg har hørt henne i mange filmer der hun låner stemmen sin til diverse animerte figurer. I senere år har hun gjort suksess på sosiale medier, blant annet TikTok, der hennes no nonsense, no holds barred oppdateringer om hvordan livet er for gamle damer har sjarmert. Det er derfor ingen overraskelse at boka er i samme rett-fra-levra stil. Som for eksempel hennes beskrivelse av erfaringen med de mannlige komikerne i Footlights, som ikke skulle ha noe av at en kvinne kom og var morsom på deres hjemmebane.

In truth, my dislike of that whole, largely male, world of comedy has never left me. I feel awkward, admitting to such bitterness sixty years later – it seems absurd, it shouldn’t matter; I should have got over it. But I haven’t. The treatment I received by those boys at Footlights was diminishing, pointed and vicious. On reflection, it is they who diminished themselves. I admire the Monty Python creation and I think they were men of genius but they were not gentlemen. Cleese, Oddie and Graham Chapman were total shits – and they have never apologised bar Tim Brooke-Taylor. All the perpetrators went into light entertainment and I went into drama so, thankfully, our paths were to seldom cross. (Side 115)

Jeg var varierende interessert i de forskjellige delene av boka. Første del, om oppveksten som enebarn i en jødisk familie, forholdet til foreldrene og skolegang var engasjerende. Etter den nevnte omtalen av Footlights dalte interessen min, bokas midterste del som omhandler Margoyles lange karriere får fort et preg av namedropping. Ikke at jeg tror det er gjort for å imponere eller noe sånt, men hun har jo truffet og spilt med stort sett alt som kan krype og gå av britiske skuespillere, og det er utvilsomt mange som leser denne boka nettopp for historiene om andre «kjendiser». Men jeg gikk litt lei. Med fare for å virke like «prudish» som Margoyles anklager amerikanerne for å være («America is a prudish country; they don’t like smut. I don’t think they even laugh at the word ‘knickers. It’s hard to do business with people like that.» Side 301) må jeg si at det også blir litt vel mye sex-prat for min smak, men der visste jeg vel i grunnen hva jeg gikk til og kan skylde meg selv. Hun bruker også et helt kapittel (Too Fat to Go to Bed With) på å beskrive sitt forhold til egen vekt, og det oser av så mye internalisert fettfobi at jeg bare ble trist.

Men mot slutten tar det seg opp igjen. Da begynner Margoyles å snakke om politikk, og jeg er here for it. Som hun sier:

I’ve become more political as I’ve got older; I haven’t mellowed – I’ve billowed. I don’t feel like being accepting and understanding, I want to fight more. I’d prefer not to be political, but how can one help it with such a collection of nasty people in charge? (Side 380)

«I haven’t mellowed – I’ve billowed» er et fantastisk bilde, og ett jeg kommer til å stjele rått. Hun snakker om sin jødiske arv og om antisemmitisme. Hun akker seg over Brexit og tenker høyt om hvordan venstresiden kan vinne Brexiterne i arbeiderklassen tilbake. Og hun snakker om å bli gammel.

Så da anbefaler jeg vel de første kanskje 150 sidene og de siste 50. Ca halve boka. Neida, du kan helt fint lese midten også. Men det er de rundt to hundre sidene som gjør boka verdt å lese.

Boka har jeg kjøpt sjøl.