Kategori: Aardwolf – one hit wonders

The Worst Date Ever – Jane Bussmann

Mirthful 1 Comment

bussmann

We meet Jane Bussmann in Hollywood where, having failed at making it as a comedy writer, she is making a living interviewing – or making up interviews with – celebrities. Not feeling like this was, perhaps, just where her career ought to have taken her, she sets out to do something more meaningful in the best way she can, by finding a celebrity that’s doing something worthwhile. That he is also drop-dead gorgeus does not strike her as a drawback, hence the title. Through a series of events Bussmann finds herself in Uganda, without her interviewee, and starts doing her own research while waiting for him to show up. What she finds is that the drawn out conflict between the government of Uganda, headed by Museveni – regarded by «the west» as one of the Good Guys – and the rebel Kony, leading an army consisting mostly of kidnapped children, was not being carried out in such a straightforward manner as one might think, and that who was actually on which side seemed less clear the more people you talked to.

Now, finding that a conflict in an African country is not straight forward, finding that a conflict anywhere at all is not straight forward, is hardly surprising. However, Bussmann manages to narrate her investigation in such a way that you do feel personally involved, which is a good thing.

And along the way she does manage to convey the insanity of conflicts such as these and some of the plain idiocy you can be met with from those who are supposed to know better. Of the latter, here is an example:

Rebecca had had her retirement plans shelved by AIDS. I could be wrong, but I’d read that the man George Bush put in charge of foreign aid had the chance to make AIDS drugs affordable in Africa. However, the unfortunately named Andrew Natsios said it would have been irresponsible, because these drugs need to be taken at the same time every day. He really did mean Africans couldn’t tell the time.

All in all, though, it left me feeling a little… deflated? Not that I expected Bussmann to somehow, singlehandedly, solve all the political problems in Africa. That, I guess, would be an unfair expectation. However I guess I did expect… something. Something more than the book provides, anyway. Because whereas, to all intents and purposes, The Other Hand – a book still fresh in my memory – ends in disaster, it still manages to be life-affirming, and The Worst Date Ever ends on a bit of a «Meh».

Round-up

Mirthful 2 Comments

Woooooody’s round-up. Eh, no, sorry, wrong movie.

The Help by Kathryn Stockett
Ok, so I’ve only read half. That half was really rather good, but I find myself unwilling to keep reading because I’ve got an uneasy sense of impending disaster. I might have to do something I would never normally do and find someone who’s finished it and make them tell me what happens. Then I might just finish. We’ll se.

The Other Hand by Chris Cleave
On the back this books gives a very sketchy idea of what it’s about and it asks you, when you’ve read it and want to recommend it to others, not to tell them much beyond «read this», which makes sense, since part of the charm of this book is how the story unfolds. I say «charm», because the book is charming. It is also very life-affirming. However, it is not for the faint-hearted. It deals with refugees and their stories, and the stories are never nice. They all start, as the narrator says, with the phrase «The men came and they…» and there is never a happy ending.  We only get one complete story, but the others are hanging about in the reader’s consciousness and are even more awful for being incomplete. Read it, though.

coupland

Generation A by Douglas Coupland
Served mostly to remind me of why I find it hard to like most new novels. It’s because they aren’t as good as this. This is what a novel should be like.

india

India by Torbjørn Færøvik
Excellent. Part travelogue, part condensed history of India. Note to self: Read more of Færøvik’s books.

Nåde – Linn Ullman

Mirthful 1 Comment

ullmannJeg plukket opp Linn Ullmans Nåde på forrige bookcrossingtreff i Trondheim, siden jeg jo til stadighet tenker at jeg burde lest mer norsk samtidslitteratur. Når vi skulle en tur til Oslo i helgen ble den med, delvis fordi den så ut til å være noe jeg kunne bli ferdig med i løpet av turen og dermed sette igjen på OBCZ’en på Oslo S. Og slik ble det. Bokens bookcrossingside finner du her.

Fra forlagets omtale:

Da Johan Sletten blir alvorlig syk, inngår han en avtale med sin kone Mai. Den dagen livet oppleves som uverdig eller uutholdelig, den dagen han blir en byrde for henne og sine omgivelse skal hun bistå ham med en siste handling. Da øyeblikket nærmer seg, er han likevel usikker på om det er dette han vil. Uforvarende krysser ekteparet grensen til et landskap de ikke kjenner, der språket forvitrer og kjærligheten er utrygg.

Det er jo en grei oppsummering av handlingen. Selv synes jeg at boka langt på vei var vakker, men at den kom litt til kort i å skape den nødvendige, vel, nerven for at historien virkelig skulle treffe meg.

Bukkene Bruse på badeland – Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund

Mirthful 1 Comment

Jeg tenkte jeg skulle forsøke å få lagt ut litt fler omtaler av barnebøker som slår an hos treåringen (snart fire, hvordan gikk det til, egentlig?). Dagens bok er en superhit av de helt store her i huset.

RorvikBukkene Bruse på badeland bruker eventyret om bukkene som skal til seters for å gjøre seg fete som utgangspunkt på en riktig så intelligent måte. Det hele starter med at bukkene er på vei til setra som vanlig på begynnelsen av sommeren, og på veien ser de et nytt skilt der det står «Badeland». De bestemmer seg for å sjekke hva dette er for noe. Men trollet har slett ikke tenkt å gå glipp av sin årlige krangel med bukkene, så det følger etter og lager kvalm for både gjester og ansatte på badeland.

De kjente elementene fra eventyret er vevd inn i den nye historien – trippinga over brua er for eksempel blitt til tripping i trappa opp til sklia – så gjenkjennelsesfaktoren er absolutt tilstede, noe som er et stort pluss for målgruppen. Det er også en bok det er gøy å lese høyt, fordi den åpner for mye lek med stemmeleie – som å la den minste bukken snakke mye lysere enn den største bukken – og innlevelse, som når den største bukken roper «Ædda bædda buse, trollet ha’kke truse!» eller trollet småfornærmet lurer på om det virkelig ikke er lov å bare sitte litt under trappa.

Alt i alt: Noe å sette på ønskelisten til jul, kanskje? Både jeg og treåringen gir i hvert fall tommelen opp!

Ah, poor, neglected bookblog

Mirthful 3 Comments

I guess a catch-up post is in order, and then I need to get back into proper posting. But, really, APRIL? How am I supposed to remember all I’ve read since April?

What with moving house and all, there’s been less time for reading than I could have wished, so there’s less to remember, but still.

Ah, well, let’s see:

Somewhere South of Here by William Kowalski, engaging, now bookcrossed.

Seventy-Seven Clocks by Christopher Fowler. Less funny than I had hoped, but still entertaining. Bookrcossing copy.

Theatre of Fish by Gimlette, found in my father’s colloection, an interesting account of Newfoundland, a place of which I knew very little, now I know a little more.

It’s a Long Way from Penny Apples, autobiography by Bill Cullen. An absorbing read. My two gripes were that though it’s supposed to be a memoir the author is referred to in third person throughout, which to me makes it more impersonal, and that in passages the sentences are waaaaay too short (unlike mine, as you can tell, I rather like run-on sentences). Now bookcrossed.

The Importance of Being Seven and The Double Comfort Safari Club by Alexander McCall Smith. Brilliant, as usual.

The Bronte Project by Jennifer Vandever. Picked up at a bookcrossing meetup in Mainz (of all places). Nice enough, but left me feeling a little, uhm, I don’t know, deflated perhaps?

Tonje Glimmerdal og Vaffelhjarte av Maria Parr. Disse fortjener egentlig egne innlegg, særlig Tonje Glimmerdal som muligens er den beste boka jeg har lest dette årtusenet, uavhengig av genre.

Peat Smoke and Spirit by Andrew Jefford, a reread in preparation for this summer’s  trip to Islay.

Call the Midwife: A True Story of the East End in the 1950ies by Jennifer Worth. A very worthwhile read. I see it’s available from Amazon in a set with its two sequels, and I think I have to ordr it, because I do want to read the sequels.

Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Vidunderlig, sår, ekte og gripende.

Huset ved moskeen – Kader Abdolah

Mirthful 2 Comments

abdolahDet passet i grunnen utmerket å lese Kader Abdolahs Huset ved moskeen i mars, selv om den ikke var på Lyrans liste foregår den tross alt i rett område for jorden rundt-utfordringen.

Huset ved moskeen er en slags familiesaga, og handlingen foregår i Sandjãn i Iran. I åtte hundre år har familien bodd i huset ved moskeen, og en mann fra familien har vært moskeens imam. Ãqa Djãn er familiens overhode, og styrer huset i tillegg til å drive en blomstrende teppehandlerbedrift og være en av de sentrale mennene i basaren og i byen forøvrig. Historien i romanen følger husets beboere, både de «gode» og de «onde» gjennom årene rundt kulturrevolusjonen i Iran og Shaens fall.

Jeg lot meg rive med av historien. Dette er dessuten en bok å lære av, både om Irans historie, noe som er nyttig nok, men også om mellommenneskelige forhold, av det mer universelle slaget.

Anbefales!

Persepolis – Marjane Satrapi

Mirthful 1 Comment

persepolisVi har kommet til Midtøsten i Lyrans jorden rundtutfordring og jeg valgte meg Persepolis, siden den tross alt har stått på «skal lese snart»-lista en stund.

Jeg tror jeg hadde litt for høye forventninger til denne, eller kanskje litt feil forventninger? Jeg er glad i grafiske romaner, så det burde ikke være formatet som hemmer meg, men jeg ble litt mindre engasjert i Satrapis historie enn jeg kunne ønsket. For all del, boka var opplysende, tegningene er til dels svært talende (om de sier mer enn tusen ord skal jeg ikke gi meg ut på en diskusjon om) og jeg fikk et nytt innblikk i det å vokse opp i Iran. Men… Nei, jeg vet ikke. Jeg ble liksom ikke helt fenget.

I sin hånd – Heidi Halvorsen

Mirthful 1 Comment

Jeg fikk et «anmeldereksemplar» fra forfatteren av I sin hånd. Det er kanskje litt farlig, da vil man jo gjerne like boka. Men jeg tror ikke jeg er forutinntatt når jeg sier at boka var svært lesverdig.

I sin hånd handler om Renate, som slett ikke får noen bra start på livet. Den handler også om fotballproffen Johnny Leine, som lever drømmetilværelsen in Manchester med samboeren Monica. En dag innhentes Johnny av fortiden og han oppdager litt om litt at han står på lista til en ung dame som ikke skyr noen midler for å få hevn.

Historien har et bra driv og mange nok overraskelser underveis til at det ikke ble for lett å gjette handlingsløpet. Jeg begynte i går kveld og leste ferdig i formiddag (er syk), så den hadde definitivt den «klarer ikke legge fra meg» faktoren som sjangeren trenger.

Og så var det gøy med både Hamar- og Manchester-tilknytning, jeg kunne nesten ønsket meg mer stedsbundne detaljer, lokalkjent som jeg er.

To ting skurret litt for meg, uten at de på noen måte ødela leseropplevelsen der og da. Det ene var at bruken av hedmarking/hamarsing bare nesten var konsekvent (et eksempel jeg kommer på var at en person refereres som å si «je» og «noe» i samme setning, det naturlige ville vært «no»). Det andre var at jeg ikke helt trodde på alderen som ble oppgitt for Renate i de første delene. 9 og 15 hadde vært mer troverdig ift måten hun tenker på enn 6 og 12.

Men, altså, en veldig god historie. Jeg føler vel at det boka hadde trengt for å bli perfekt var en mer kritisk korrekturleser/redaktør som kunne rettet litt på de stedene der man som forfatter blir «blind» (om det kan være noen trøst var det akkurat den samme følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Harry Potter and the Order of the Phoenix: at redaktøren ikke hadde gjort jobben sin).

A different sort of catch-up post

Mirthful 1 Comment

I’m going to a bookcrossing meetup this afternoon, and have gathered a pile of books to bring, most of them bookcrossing copies that have been lying around for over a year without being read, and I feel it’s time to let them go. But then the odd one shows up that I have read, but that I have neither journaled nor blogged. Remiss of me. So here:

Terra Incognita by Sara Wheeler was sent to me as an rabck. I had it on my wishlist following a discussion in the forums about travelogues written by women. I actually read it when I said I would, that is following the reread of Aubrey/Maturin last winter, but I didn’t want to wild release it, and so it ended up on a pile of «need some effort on these» books and has been neglected ever since. The book is pretty good, and I did enjoy it, but it didn’t quite hit its mark with me. I think one reason is I simply don’t understand the obsessive fascination with Antarctica (or the poles) which Sara Wheeler certainly seems to share with a lot of people, and she doesn’t really help me understand it either. I’m not suggesting she should have explained better, as I’m pretty sure it’s not something one can explain, like a phobia, obsession is hardly rational, but I do wish she’d made me feel it. Without that the book is a bit too long, too dry, dare I say too cold? Still, worth reading. I’ll try to find someone who wants it this afternoon.

Alice by Lela Dowlings is a graphic rendition of Alice in Wonderland and is simply wonderful. I’m putting it on my «be on the lookout for» list, as I want this in my permanent collection, but this copy is travelling on.

Thirteen Orphans by Jane Lindskold is a competent fantasy, with clever use of Chinese cultural symbols and with the nicely executed «people with affinity with animals» theme that I’ve come to expect from Lindskold. First in a series, and I’ll be looking for the rest, but I don’t think I’ll reread, so I will register and bring it today.

På vegne av venner – Kristopher Schau

Mirthful 2 Comments

skauPå vegne av venner fikk god omtale på Bokelskere.no, så jeg slengte den på ønskelisten, og så tilbød Tone meg å lese hennes eksemplar, og da var det jo bare å kaste seg over tilbudet.

Vinteren 2009 går Schau på kommunale begravelser i Oslo, begravelser som det av en eller annen grunn ikke er venner eller familie til å ta seg av og som derfor faller på kommunen. Av og til kommer det allikevel mange mennesker, da snur han og går. Av og til er han den eneste, utenom presten og begravelsesagenten. Ja en begravelse mangler sogar prest (med fornuftig grunn, det skal sies).

Jeg har hatt svært lite sans for Kristopher Schaus tidligere prosjekter, men akkurat dette tiltalte meg. Det er vel også av en helt annen karakter enn det han ellers er kjent for.

Han sier «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.» Og man får ett lite innblikk i hva det vil si at noen dør så ensomme at det ikke engang er noen til å komme i begravelsen. Dette er en bok det er vel verdt å investere noen timer (og det skal ikke så mange til, den er ikke akkurat tykk). Men på sett og vis føler jeg at det mangler noe. Kanskje var ikke Schau tjent med at jeg hadde en artikkel fra Magasinet friskt i minne. I går var det nemlig en artikkel i Magasinet om en mann som døde alene, som ble begravet av kommunen, uten sørgende. Men der journalisten graver – og graver – og faktisk finner noe. Nå mener jeg vel ikke at Schau skulle tatt på seg å være privatdetektiv for hver eneste avdøde han «møter», men den artikkelen gjorde allikevel at «bare» å møte i begravelsene virket litt, tja, som å si A uten å si B, kanskje? Men, som sagt, vel verdt tiden i alle fall.

Noe av det beste med boka er forresten omslaget. Jeg er helt forelsket i det og kunne godt ha rammet inn boka og hengt den på veggen hvis vi hadde hatt veggplass til sånt (det har vi ikke, det er bokhyller på veggene våre). Det hadde vel forresten funket fint, siden boka er såpass tynn.