Aardwolf – one hit wonders – Side 22

Var det det det var – Linde Hagerup

februar 6, 2012februar 6, 2012 Mirthful 3 Comments

Det er ny runde i bokbloggturnéen, og jeg har lest Linde Hagerups Var det det det var.

Kan vi først snakke om omslaget? For det gjør jeg jo ikke så ofte, jeg mener jo absolutt at det er innholdet i boka som er viktig, ikke hvordan den ser ut utenpå. Likevel er jo en tiltalende forside aldri galt, og denne? Denne tiltaler meg. Og det som er litt fint er at det passer svært godt til boka. Jeg ble litt forvirret når jeg først fikk boka i hendene, for omslaget passet ikke til den boka jeg trodde dette var. Nå vet jeg riktignok ikke helt hva jeg trodde, men hva det nå var var det feil. Og til den boka dette faktisk er passer dette – meget tiltalende – omslaget perfekt.

Var det det det var er den tredje boken om Billie, og jeg merker at det nok hadde vært en fordel å lese de to første først når man skal si noe fornuftig om denne, men samtidig står den fint på egne bein. Leseren blir også – heldigvis – spart for de endeløse repetisjonene av hva som har skjedd tidligere, sånn sett kan boka like gjerne leses helt frittstående.

Billie er snart femten og på mange måter moden for alderen, men denne våren blir bestevenninna Nina plutselig bråmoden og løper fra Billie på mange måter. Samtidig føler Billie at hun har mistet moren sin etter at moren fikk ny kjæreste, og plutselig er hennes andre bestevenn, Teddy, også fjern og anderledes. Var det det det var handler om å oppleve at venner forsvinner, men også at de kan komme tilbake, og at vennskap kan utvikle seg og være like sterkt selv om det endrer form.

Jeg synes det er artig at handlingen foregår i 1983, på den måten ligger settingen tett opp mot min egen ungdomstid, selv om jeg bare var 9 i 1983. Men jeg lurer litt på hvordan det påvirker leseropplevelsen til bokens målgruppe. Jeg føler nemlig at tidsplasseringen er litt tilfeldig i forhold til handlingen, og stusser derfor litt over at den er så fastspikret som den er. Noen politiske referanser stemmer godt med tidlig åttitall, men hovedhandlingen, forholdet mellom Billie og Nina og mellom Billie og moren føler jeg at like gjerne kunne vært satt til 2012. Kanskje spiller det derfor ingen rolle? Kanskje synes dagens ungdom det er gøy å lese en bok som omhandler foreldrenes ungdomstid?

– Det kommer nye dager, sa hun.
– Men det er nå jeg er her, hviska jeg.

(Side 117) Bokas styrke er uansett den følelsemessige tematikken. Det er lett gjenkjennelig, samme hvor gammel man er. Jeg mistenker at de fleste har opplevd å føle at de mister alle på en gang og blir stående helt alene – sannsynligvis i løpet av tenårene. Og her ligger også bokas svakhet, for meg i alle fall. Jeg føler at jeg får bli for lite kjent med Billie før jeg forventes å føle savn og svik på hennes vegne. Jeg kjenner igjen situasjonene og engasjeres intellektuelt, men hjertet er ikke helt med. Nettopp derfor burde jeg kanskje lest bok en og to først, for som den står mangler Var det det det var litt på helt å fange meg. Kanskje jeg får ta meg en tur på biblioteket? For dårlig var boka slett ikke.

I morgen kan du lese hva Regndrope mener om Var det det det var.

Annalisas dagbok – Mariangela Cacace

januar 23, 2012april 14, 2020 Mirthful 2 Comments

Det er første gangen jeg deltar i Bokbloggturnéen, det er årets første turnébok og jeg er den første som skriver om den.

Annalisa er snart 14 år og bor sammen med mor, far og storesøster Manuela i Forcella, et av Italias verste mafiastrøk. «Familien» er en viktig del av bybildet, og mange av de som ikke er i mafiaen er narkomane. Ikke akkurat det beste strøket å vokse opp i, men Annalisa er også glad i nabolaget sitt og er lojal overfor de gode menneskene som bor der. Like etter 14-årsdagen havner Annalisa i en skuddveksling når hun er ute sammen med venninnene sine. Venninnene kommer seg unna, Annalisa blir drept.

Boken veksler mellom Annalisas dagboksnotater og avsnitt som med fortellerstemme beretter om livet hennes. Som voksen leser plager det meg litt at det ikke er klart hvor mye som er Annalisas egne ord, hva som er omskrivinger, hva som er basert på samtaler med familien hennes og hva som eventuelt er «funnet på». Samtidig fungerer både dagbokstekstene, rammefortellingen og illustrasjonene bra, og danner en fin helhet.

Det er også umulig å ikke bli berørt av kontrasten mellom Annalisas egne ord og det brutale drapet hun ble utsatt for. Pleier du å gråte av bøker eller film er dette helt klart en slik bok som det kan være lurt å ha lommetørkle i nærheten når du leser.

Men man dreper ikke bare med våpen. Alle andre måter å drepe på viser at man er imot livet. Jeg elsker livet og verden slik jeg elsker foreldrene mine og søstera mi. Hvis jeg møter det onde i et menneske, så tenker jeg at jeg må engasjere meg for livet og det gode. Men i mellomtiden prøver jeg alltid å se det gode i andre. Det er tegnet på at det gode også fins i meg.

Jeg tror denne boken har potensiale til, vel, kanskje ikke å bli like ikonisk som Anne Franks dagbok, til det har jødeutryddelsene en for sterk posisjon i vår globale bevissthet, men i alle fall til å treffe 13/14-åringer like hardt, og bli like meningsfylte og sterke for dem. For Annalisas skjebne er tross alt ikke så fremmed. Hun er en moderne tenåring, med piercing i nesen, mobiltelefon og drømmer om scooter, lett å kjenne seg igjen i, også for norske 13-åringer. Det er bare 8 år siden hun ble drept, og i Italia står mafiaen fortsatt like sterkt. Og vi trenger ikke reise så langt: I Malmø ble en 15-åring skutt, uten at noen vet om han var et tilfeldig offer eller var innblandet i gjengoppgjør. Uansett, der skuddvekslinger skjer i vanlige boligstrøk vil uskyldige alltid før eller senere komme i veien.

Jeg tror Annalisa kommer til å være med meg en stund. Og det er en bok jeg er glad for å kunne ha tilgjengelig om 7-8 år når ungen er i rett alder til å lese den.

Annalisas dagbok kom ut i november 2011.

Neste blogg ut i turnéen er Ellens oase i morgen.

Minaret – Leila Aboulela

desember 27, 2011desember 27, 2011 Mirthful 1 Comment

I finished Minaret towards the end of November, but have had a hard time finding something sensible to say about it.

I initially found the story fascinating, and at some point I felt I could understand how Najwa ended up going from ‘secular’ to ‘religious’. She never really belongs anywhere and once she ends up quite alone in London, it’s easy to understand how the mosque can feel welcoming in that it provides a sense of belonging and a sort of family. The novel also provides an interesting insight into islamic life in a western society from the inside.

However, Najwa is drawn to religion not just for the sense of belonging it provides, but also seems to find ‘religiosity’ (for lack of a better word), saintliness and religious devotion and submission attractive in itself. This is obviously not a unique trait, naturally I don’t think the entirety of the world’s population defining themselves as religious are just ‘in it for the community’. However, it’s an attraction I find it hard to understand, and this novel did not help me understand it any better (in fact, if anything, it left me more baffled).

Where everything that happens to Najwa underpins her need for a community, nothing – as far as I can see – explains this need for submission to a deity, to the contrary, several parts of her story would rather have me reject the idea that a god worth worshiping would sanction such things.

So, on the whole: Worth reading, but not entirely satisfactory.

Maria av Svaneberg 1 – Elisabeth Hammer

desember 22, 2011desember 22, 2011 Mirthful Leave a comment

Maria av Svaneberg er en serie utgitt av Norske Serier, og begynte i sommer en gang (bok to skulle være i salg mellom 8. august og 18. september, visstnok). Stemmer i natten er undertittelen på denne første boken i serien. Jeg fikk den gratis, som reklamebilag til Rom 1-2-3 (om ikke jeg husker feil), og fant ut at siden jeg ikke har lest noen sånn serie siden jeg leste første halvdel av Sagaen om Isfolket i tenårene så skulle jeg forsøke å lese den.

Utgangspunktet er ikke så verst interessant:

Maria er 19 år, yngre datter av en godseier i Vestfold i 1807. Hennes eldre søster skal snart gifte seg, Maria selv vil slett ikke giftes bort, selv om moren er svært oppsatt på at det er på tide. Moren er selvsagt også ganske oppsatt på at hun skal bli godt gift, det er ikke hvem som helst som kan melde seg som kandidat. Maria foretrekker å snike seg inn og høre på mennenes samtaler om politikk framfor å sitte sammen med damene og sladre, og hun er glad i å ri for seg selv, og sniker seg gjerne ut om natten for å gjøre nettopp det. Vil du vite mer om serien kan du lese om de fem bøkene som så langt er kommet ut på Norske Seriers nettside.

Maria er selvsagt en klisje, men hun er en ganske tiltalende klisje. Sett med moderne øyne er ikke akkurat prospektet å giftes bort til den mest imponerende – hva angår makt, posisjon og penger – frieren som melder seg for så å tilbringe resten av livet med å underholde konene til hans forretningsforbindelser i eviglange selskaper spesielt fristende. Så joda, jeg har full sympati for Maria. Men jeg blir også litt irritert på henne, for hun er mer vankelmodig enn man skulle kunne forvente i hennes situasjon. Et par forskjellige potensielle friere dukker opp i historien og hun er vekselsvis frastøtt og tiltrukket, frastøtt og tiltrukket. Det er nok meningen at vi skal få inntrykk av at hun er tiltrukket til «helten» mot sin vilje, en klassisk dameromangreie*, men det ødelegges både av at det altså gjelder fler enn en mann og av at det blir for mye av og på.

I tillegg lider boken tungt av at forfatteren ikke har tatt innover seg betydningen av «show, don’t tell» – eller «vis, ikke fortell», som man vel vil oversette det med. En del av dialogen er ganske stiv, så det er kanskje derfor det er så lite av den, men avsnitt som dette fungerer bare ikke:

(…) Maria merket til sin overraskelse at hun ikke ble like frustrert over de meningsløse samtalene som hun vanligvis ble. Det skyldtes i stor grad at det var Karl Lattmann som styrte konversasjonen, og at han hadde andre meninger og synspunkter enn Maria hadde trodd. Flere ganger registrerte hun at hans synspunkter tvert imot var avvikende fra dem hun var vant til å høre, og selv om det dreide seg om mindre, uviktige ting, ble hun litt nysgjerrig.

Noen av mennene argumenterte imot den nye prestens meninger, men på kløktig vis greide han å imøtegå kritikken uten å fornærme noen eller tape diskusjonen. Snart hadde forsamlingens innsigelser opphørt, og en lang stund var det kun Karl Lattmanns stemme som lød over den grønne gressletten.

(Side 170) Ok, så ville en referert dialog kanskje være å overdrive, men vær så snill: Gi oss i det minste ETT eksempel på disse meningene og synspunktene som er så avvikende. Og i tillegg: Han virker da ikke så veldig høflig, denne Lattmann, dersom han dominerer samtalen så mye som siste setning skulle tilsi. Og «gressletten»? Det er da en hage det er snakk om her, riktignok hagen til fogdens herregård (hadde fogder herregårder, forresten? Meget mulig hadde de det, altså, jeg vet ikke.), men likevel en hage.

Nåja. Historien var likevel fengende, og det tok ikke akkurat lang tid å lese ut boka, men jeg oppdaget jo noe som jeg kanskje burde ha forstått med en gang: Serier som dette er ikke som Sagaen om Isfolket der hver bok er en avsluttet historie (mer eller mindre, det er vel noen historier som strekker seg over flere bind). Her er det en hel serie om ei jente, da sier det seg selv at første bok ikke akkurat ender med at hun lever lykkelig alle sine dager. Jeg har kikket litt på nettsiden og det først i bok fem at hun og «helten» endelig får noe action (nudge, nudge, know what I mean), og da er de fortsatt ikke i nærheten av noe som ligner en forlovelse.

Og da slutter dette å være noe for meg. Jeg sluttet å se på tv-serier når Robert Downey Jr måtte skrives ut av Ally McBeal fordi jeg var lei av at det aldri kunne bli happy end på serier (altså, jeg forstår jo hvorfor: Hvor spennende er det å se sesong på sesong med par som «lever lykkelig alle sine dager»?). Jeg er ute etter quick fix når jeg ser chick flicks, og det samme når jeg leser chick lit, og det gjelder i større grad jo færre kvaliteter filmen eller boka har ellers. Dermed må vi nok fastslå at Norske Serier ikke har fått en ny kunde. Men det var kanskje ikke noe stort sjokk.

Men hadde jeg vært på en hytte der hele serien sto tilgjengelig i hylla og jeg hadde god tid til å lese skal du ikke se bort fra at jeg hadde pløyd gjennom hele serien. I hvert fall hadde jeg begynt på bok 2, for jeg var helt klar for det når jeg kom til slutten av bok 1.

_____________

* Jeg sa jeg ikke hadde lest serier, jeg har lest en hel haug med Harlequin og lignende romaner, mens jeg studerte litteratur var det en måte å koble av på, men jeg gikk til slutt lei, for en 10-12 år siden. Dessuten opptrer mange av klisjeene i «dameromaner» av kiosklitteraturtypen også i klassikerne – Bronte og Austen, f.eks., selv om de til en viss grad oppfant klisjeene.

Jentene gjør opprør – Frøydis Guldahl

desember 16, 2011april 14, 2020 Mirthful Leave a comment

Jentene gjør opprør av Frøydis Guldahl handler om Åsta, Liv, Kjersti og Tone som er lei av å bli fortalt at de ikke kan gjøre ting fordi det er bare for gutter og dessuten synes det er blodig urettferdig at de må gjøre mer husarbeid enn brødrene sine fordi de er jenter. Jentene bestemmer seg for å gjøre noe med det og starter en opprørsklubb.

Dette var en av min barndoms favoritter og i går leste jeg den for n’te gang.

Jeg må vel si som en annen bruker på Bokelskere: Boka som gjorde meg til feminist.

Men jeg er overrasket over hvor godt den «står seg». I går var jeg faktisk skuffet over at den ikke var lengre, for jeg ville slett ikke at den skulle slutte.

Noen av konfliktene i boka er utdatert: Det er ikke lenger slik at jentene har håndarbeid og guttene har sløjd (det var det da heller ikke når jeg gikk på barneskolen, mye endret seg tydeligvis i løpet av et tiår), men det at jentene ikke får være med i hopprenn er jo faktisk ganske dagsaktuelt, og selv om fordelingen av husarbeid har bedret seg er det nok mange nok ungdommer som kjenner igjen arbeidsfordelingen hjemme, også i 2011 (snart -12).

Konklusjonen etter gjenlesing er som før: En bok jeg vil ha på hylla. En bok jeg vil at min barn skal lese. En bok jeg egentlig vil ha på pensum for alle jenter (og gjerne alle gutter).

Jeg lurer på hva min svigerinne sier om jeg gir denne boka til nevøen min til jul?

Alma Mater – Gwendolen Freeman

desember 15, 2011desember 27, 2011 Mirthful 1 Comment

Having finished Bluestockings I promptly went online and located a copy of one of the books Jane Robinson quotes from, namely Alma Mater – Memoirs of Girton College, 1926-1929 by Gwendolen Freeman.

Having quoted from it earlier, I don’t really have much to add. Nostalgia – in a rather down to earth sort of way, it’s interesting enough as an account of life at Cambridge. It’s a thin book, and as such quite sparse and bare-faced. That’s not neccessarily a bad thing, but in this case it leaves me wanting more. More than anything it makes me want to read fatter and better books about Cambridge (or, for that matter, Oxford) life, authobiographical if they exist, fictional if not. I might have to go on a hunt.

Lille Hjelper – Cesilie Holck

desember 8, 2011desember 20, 2011 Mirthful 1 Comment

Dette var en innmari rar bok. Og da mener jeg ikke at den var rar på grunn av den tekniske fortellerstilen, for, ok, den var uvanlig, men ikke på langt nær så rar som historien i seg selv.

Kine Skog er pornoskuespiller fra Helgeland, hun har spilt i én «ordentlig» spillefilm, og det er etter sigende på grunn av en detalj i denne at hun blir drept av en dyrevernaktivist. Dette skjer helt i starten av boka, og det som følger er en historie om hva som skjer med hjembygda og med enkelte av medlemmene i Kine Skogs fanklubb etter mordet.

Fortellerteknisk er altså boka ganske spesiell. Hoveddelen av teksten er ført i pennen av lederen for Kin Skogs fanklubb, Konstantin, som også var tillitsvalgt ved fabrikken i bygda før den ble nedlagt og alle de ansatte permittert til et liv finansiert av trygd og fylt av porno. Konstantin henvender seg stadig til «de opprinnelige» slik at vi aner at fanklubbens utgangspunkt er de tidligere kollegene fra fabrikken. Etter mordet eksploderer medlemstallet og dermed antallet lesere av Konstantins innlegg. Blogginnlegg? Facebooknotater? Det blir aldri klart, men han får i alle fall svar i form av korte kommentarer. Facebook? Twitter? At vi skal henledes på tanken om sosiale medier er i alle fall opplagt. Innimellom dukker det også opp overskrifter, som vekselsvis minner om tabloidoppslag og Facebookgruppetitler.

Jeg ble oppmerksom på boka gjennom et innlegg på En verden full av bøker, og dette er den første boka jeg vet at jeg har lest utelukkende basert på en blogganbefaling. Noe som jo er ganske passende med tanke på bokas form. Kasiopeiias bøker har også anmeldt boka.

Det som virkelig var bra med boka var fortellerstilen. Den funker, i hvert fall for meg som er en aktiv bruker av sosiale medier. Det var interessant å se utviklingen i hvordan folk lot seg rive med, hvordan prosjektet vokste seg ut av sin opprinnelse og fikk et eget liv og hvordan det avdekket splittelsen i den opprinnelige gruppen. Jeg ble særlig fascinert mot slutten da de kommentarene som tidligere hadde vært uavhengige setninger som man kunne tolke som framsatt av flere forskjellige personer smeltet sammen slik at de siste kommentarene fra hva man må anta er «de opprinnelige» er enkelte ord som tilsammen bygger en setning. Det er naturlig å spørre seg seg om «de opprinnelige» blir en enhet, eller om det rett og slett aldri var mer enn en person som kommenterte.

Konstantin har en tendens til å leke med språket ved å dele sammensatte ord opp i sine enkelte bestanddeler, analysere meningen ut fra det og teste nye kombinasjoner. Hvorfor heter det av-død? Kunne det ikke like gjerne hett på-død? Som den ordnerd jeg er likte jeg disse sekvensene.

Det som derimot ikke funket for meg var selve historien. Det ble rett og slett lit FOR sært. Og jeg tror rett og slett ikke på brusgigantenes involvering i et prosjekt som – i hvert fall til å begynne med – er så kontroversiellt. De ville sluppet prosjektet som en varm potet ved det første negative medieoppslaget.

Det er noe litt uforløst over Lille hjelper, føler jeg. Det kunne vært samfunnskritikk med snert, men når liksom ikke helt dit. Jeg liker for eksempel måten Konstantin tar idéen fra Kine Skogs eneste «skikkelige» rolle – en idé som er såpass sær at det ikke akkurat er beinhard realsime vi snakker om som filmsjanger her – og lar den bli utgangspunktet for prosjektet. Det er en gal manns reaksjon, som om lederen av Heath Ledgers fanklubb skulle fått det for seg at den rette måten å hylle Ledger på var å glorifsere Jokerens idéer. Og nettopp derfor – fordi det er en gal manns reaksjon – har jeg vondt for å svelge at så mange andre, utenfor fanklubben, er villige til å la seg rive med.

Så, nei, historien overbeviser meg ikke og da faller liksom korthuset (jeg hadde nær sagt monolitten) sammen. Men det er nok av gode grunner til å lese boka i alle fall, så det synes jeg du skal gjøre.

Smakebit på søndag: Bluestockings

oktober 30, 2011oktober 30, 2011 Mirthful 3 Comments

This week, a taster from the book I started before the whole Aubrey/Maturin reread and which I’ve therefore had a looooong break in the middle of. Jane Robinson’s Bluestockings – The Remarkable Story of the First Women to Fight for an Education, page 156:

One tutor habitually damns with faint praise: ‘capable at times of work of good 2nd Class quality’; ‘exceedingly clever, but immature in mind’; ‘has worked steadily, but is much hampered by not knowing any grammar, French or English’ (and those were the subjects she was reading for her degree).

I’m rather enjoying the book, I’ll be back with a proper review once I’ve finished it.

More tasters – flere smakebiter – at Flukten fra virkeligheten.

Another roundup

august 8, 2011august 19, 2022 Mirthful 1 Comment

Not to be avoided, obviously.

The Great Western Beach by Emma Smith – charming.

The Rune Blade Trilogy by Ann Marston, consisting of The Kingmaker’s Sword, The Western King and Broken Blade. Engaging, well worth the time. My one gripe, if you can call it that, was that I’d have preferred to stay with the same protagonist throughout the trilogy. But I suppose that’s more of a «the books were too short» kind of complaint, which isn’t neccessarily a bad thing. Picked up the whole set as bookcrossing copies and have been meaning to release them, but haven’t gotten around to it yet. Must see about picking up further books from Marston.

One of our Thursdays is Missing by Jasper Fforde. A delight as usual, even more twisted than its predecessors, though I’d hardly have though that possible.

At Home by Bill Bryson. If anyone can tip me off about other authors who are as good at collecting, organising and relating anecdotes as Bill Bryson, please, please do.

That Old Cape Magic and The Bridge of Sighs by Richard Russo. Both quite magical in a very everyday, humdrum sort of way, if that makes any sense. Confirms Russo, again, as one of my all-time favourite authors.

And that’s mostly what I read during the holidays. Now, what did I read between March and July I wonder? Think, think, think.

———-

Update number 1: Well, of course, I reread the whole series that will not be named. That took a couple of days.

Update number 2: The School at the Chalet by Elinor Brent-Dyer. I’ve never read any of the Chalet School books before, and found this copy by chance so thought I’d try it. It’s niceish. I’ll probably buy more from the series if I come across them second-hand, but I doubt I can be bothered to search very hard.

Update numer 3: Karin Lindell, better known as Ketchupmamman, of course. I even registered it on Bookcrossing before passing it on. Her blog is hilarious at times and thought-provoking at times, which is a good mix. The book follows along the same lines, and is highly reccommended as a present for any new parents.