Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Lyse utsikter – Marie-Sabine Roger

Mirthful 1 Comment

roger Marie-Sabine Rogers Lyse utsikter var forrige måneds bok i boksirkelen vår. Jeg kom ikke så langt som til å få tak i den før rett før møtet, og hadde uansett ikke anledning til å være med, men fant ut at jeg ville lese den uansett. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.

Alex er en dame på 30 som er hardt rammet av wanderlust. Hun tar midlertidige jobber – hva som helst hun kan få som ufaglært – og når vikariatet er over flytter hun til et nytt sted. For å kunne leve slik er det selvsagt viktig å ikke knytte seg for nært til hverken personer eller steder, derfor er det en strek i regningen for Alex når hun blir kjent med og sjarmert av multihandikappede Roswell som bor hos ekteparet hun leier rom hos.

Cédric er 28 og er født og oppvokst i byen Alex for tiden befinner seg i – ikke virker det som om han noensinne har vært noe annet sted heller. Han driver stort sett dank, delvis sammen med kameraten Abboren, som har som sitt hovedprosjekt i livet å lage en demning i kanalen av tomme ølbokser.

Etterhvert blir de fire kjent med hverandre, og livene deres tar en overraskende vending.

Boka fortelles vekselsvis av Alex og Cédric, noe som fungerer fint på mange måter. Fortellingene overlapper noe, slik at enkelte hendelser blir presentert fra begge synspunkter. Jeg synes kanskje ikke fortellerstemmene var forskjellige nok til at det fikk optimal effekt, men det er ikke noe stort problem å holde dem fra hverandre heller.

Baksideteksten refererer til boka som «en moderne roadmovie fra den franske landsbygda», og den som har skrevet den setningen kan ta seg en bolle, det er så mye galt med den at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det første: 90 % av handlingen foregår i en by. Ok, det er kanskje ikke noen STOR by i fransk målestokk, men det er definitivt en by, ikke en landsby. To: Kan man referere til en bok som en «roadmovie»? Men kanskje viktigst: En «road movie» er (egentlig selvforklarende) definert på Wikipedia  som «a cinematic genre in which the action takes places during a road journey». I denne boka reiser våre helter riktignok, men det er først på side 253 av 281, og de reiser fra A til B og tilbake igjen, selve reisen dit er beskrevet på side 256-260, og selv om man legger godviljen til og sier at oppholdet på B er del av «the road trip» er da vitterlig 30 av 280 sider en særdeles liten andel.

Nuvel. Reisen er viktig, for den er i grunn klimakset i historien – boka har forøvrig en bortimot ikke-eksisterende spenningskurve, men det er en del av sjarmen. Og sjarmert, det ble jeg. Som Alex ble jeg også sjarmert av Roswell, men Alex selv er et hyggelig bekjentskap og Cédric og Abboren er også verdt å bli kjent med. Det er i det hele tatt et reiseselskap jeg gjerne hadde tatt del i.

Men det jeg kanskje likte aller best var språket, og da særlig den litt undefundige måten å snu utsagn på hodet på, eksemplifisert både av Alex:

Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.

(s. 84) og av Cédric:

De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.

De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.

(s. 217)

Lyse utsikter er en feelgood bok, uten de helt store emosjonelle bølgene, men verdt å lese.

Candle for a Corpse – Ann Granger

Mirthful 2 Comments

gangerI had occasion to stop by Gjest Baardsen this week, where there is an OBCZ, and picked up a couple of books, one of which was Candle for a Corpse by Ann Granger.

The book was unregistered, but I have now registered it on Bookcrossing, and I’ll get it passed on. I’ll try to figure out if I can get it journalled by the OBCZ first, though.

Anyhow, this was pretty perfect reading for me at the moment. What with having a newborn in the house I do get a lot of reading done (it’s something I can actually do while nursing), but my concentration is not at its best. So I’ve been doing a bit of rereading, which is always good for a «rest», but I need a bit of new input too.

Ann Granger’s sleuths are a perfect pair, really. One – superintendent Alan Markby – is a policeman and therefore a pro, the other – Meredith Mitchell – works for the Foreign Office, and is thus just a curious amateur as far as detective work goes. So you get the best of both worlds as far as sleuthing go. They are also a pair in the romantic sense, which provides a little bit of personal interest (which I like in a crime story, as long as it’s a little bit and doesn’t take the focus away from the main plot) and a little bit of tension, too.

In this book, the lokal grave-diggers dig up a corpse which is too close to the surface and too recently interred to be legitimately buried, and that sets off the investigation. The plot twists are just clever enough to keep me guessing while still being believeable. The gallery of characters is charming (mostly, and I suppose in this context even nasty characters have their charm), and the feel of the setting is spot on.

All in all, I’m very happy to have made the acquaintance of Markby and Mitchell.

The Great Escape – Monty Halls

Mirthful 1 Comment

hallsAny book about Scotland is immediately interesting to me, so I didn’t need to think long about purchasing Monty Halls’ The Great Escape: Adventures on the Wild West Coast when I came across it.

The premise is fairly straight-foreward: Monty Halls goes off to the west of Scotland to live «like a crofter» for six months. He finds an old bothy to fix up – renting it from the estate it belongs to – and sets about his task with good cheer. What ensues are plenty of stories involving the locals, the livestock he aquires, the gardening he attempts, and – not least – Scotland’s nature, both inanimate and very much alive. The tales are told with self-deprecating humour and a love of the country and people which is almost palpable, and makes for pleasant reading.

The congers have a reputation for ferocity that is based entirely on its thrashing death troes on the deck of many a fishing vessel. They react in much the same way you or I would if dragged from our homes and clubbed to death, being somewhat miffed by the process.

Indeed.

My one gripe, if gripe it can be called, is that – as Monty Halls himself points out – to really test his mettle as a crofter he should have spent the winter months in the bothy. As it is, he skims the cream, so to say (not to suggest it’s some sort of luxury holiday – it ain’t). As nice as it is to read about the six months sojourn, the book would have been more interesting had he extended his stay to include the next six months as well.

Not that I’d want to do so myself, I’m far too fond of my creature comforts, but then the whole point of books like these is surely to live vicariously through someone else?

Still, a very pleasant and suitably informative read, making me look forward to my next trip to Scotland, whenever that will be.

Ghost Light – Joseph O’Connor

Mirthful 4 Comments

ghost_lightThis is not a review, so much as an explanation of why I (probably) will not finish Ghost Light by Joseph O’Connor. The book was a present from my father for Christmas, a continuation of his very pleasant habit of buying us all a paperback – quite frequently he buys something he wants to read himself rather than something he has read, which is possibly riskier, but also more fun. In this case, I was quite pleased, as I’ve been wanting to read Joseph O’Connor. Then the book drowned in some pile or another and resurfaced recently, so I started it. And, well, I think I still want to read some Joseph O’Connor, but not this book.

The synopsis from Adlibris reads: «Dublin, 1907. A young actress begins an affair with a damaged older man, the leading playwright at the theatre where she works. Many years later, Molly, now a poverty-stricken old woman, makes her way through London’s bomb-scarred city streets, alone but for a snowdrift of memories.»

Which is all well and good. I have two main objections, though:

Firstly: We’re talking real people here. The playwright in question is E. J. M. Synge, the actress Molly Allgood, stage name Maire O’Neill. And I’m not a big fan of fictionalization of real people’s lives on the whole. Sometimes it works well, of course, there are exceptions to every rule, but in general I’d rather read a straight-forward biography (though, frequently, they are largely fictionalized, too, which also annoys me…) or a purely fictional novel. Let your novel be inspired by real events, by all means, but don’t as a narrator puport to know what a real person was thinking and feeling, even if you acknowledge in the fore- or afterword that of course, you have no idea. Or, rather, do, but don’t expect me to read the book. I know a lot of people love this sort of thing. To each his own.

Secondly, and more importantly: Most of the book so far (page 35) is written in the second person narrative (and I’ve glanced at later pages and this seems to go on for most of the remaining 205 pages as well). There is a very good reason why this form of narrative is very seldom used and that is that it VERY seldom works. And it doesn’t. Not for me, anyway. I feel alienated, not included. Sorry. I just can’t with it.

So, no.

On the other hand, my copy has 18 glowing quotes from various reviews on the first couple of pages, so I guess O’Connor is doing alright even if I give up.

Bokbloggturnéen: Drabant

Mirthful 1 Comment

DrabantDrabant skulle vært omtalt i bokbloggturnéen i slutten av juni, men ble forsinket fra distributør og det er først nå jeg har hatt tid til å sette meg ned og skrive noe fornuftig om den. Ja, altså, hvor fornuftig det blir får vi vel se på…

Drabant er en grafisk roman med handling fra grafittimiljøet i Oslo. Året er 1994 og kommunen ruster opp kampen mot «vandalene». 16 år gamle Fredrik, alias Deks, blir kjent med den noen år eldre Viktor, alias Senc, og virvles inn i mer enn han har kontroll over.

Mikael Noguchis strek er suveren. Grafittielementer blandes med mer «klassisk» strek til en imponerende helhet, og bildene suger deg inn i historien.

Men så var det den historien, da. For der må jeg innrømme at jeg ble skuffet. Jeg hadde veldig lyst til å like denne boka, men jeg klarer ikke å få tak på hva Øyvind Holen vil med det han forteller, og selv om Fredriks sjebne til å begynne med fenger meg, så mister jeg interessen et stykke uti og slutter å bry meg. Det er mulig det er den prektige siden av meg som slår inn, for selv om jeg har sympati for fremmedgjort drabantungdom, og selv om jeg til en viss grad var (og er) på grafittikunstnernes side, så har jeg fint lite til overs for bruk av dop – og enda mindre for langing. (Ja, jeg skjønner at langing er en fristende måte å skaffe seg penger og status på. Ja, jeg skjønner at dop kan være en fristende virkelighetsflukt når livet er forjævlig. Likevel.) Og Drabant klarer i alle fall ikke å gi meg noen overbevisende grunn til å skifte mening om den saken (ikke at jeg tror hensikten er å overbevise meg om at jeg bør bli doplanger), og dermed opprettholde min interesse for hvordan det skal gå med hovedpersonen.

Likevel anbefaler jeg å ta en titt på boka om du liker grafiske romaner, eller bare er nysgjerrig på dem. For som sagt er illustrasjonene i en klasse for seg selv.

Ingaplinga var på lista etter meg, men fikk skrevet omtale for en stund siden. Hun er mer positiv enn meg, men har en annen – og kanskje mer faglig relevant – innvendig mot dop-tematikken.

Bokbloggturnéen: Hockeysveis fører til dårlige rim

Mirthful 5 Comments

Wyller_HockeysveisForerTilFørst og fremst må man jo si at boka i Bokbloggturnéen denne uka, Siv Wyllers Hockeysveis fører til dårlige rim, har en uimotståelig tittel. Omslaget er ikke så dumt det heller. Både omslaget og illustrasjonene – som heller ikke er dumme – er av Rune Markhus.

Denne boka skiller seg markant fra de bøkene jeg tidligere har lest i bokbloggturnéen, i at dette er hva man kan kalle «ren underholdning». Ikke at det ikke kan utledes litt livsvisdom fra historien, men dette er ikke en bok som forsøker å være alvorlig og samfunnskritisk.

Lazze er frisør i en liten by, og han klipper bare en sveis: Hockeysveis. Det vil si, han klipper både festhockey, klinehockey, begravelseshockey og krisehockey, så å si at han bare klipper én er kanskje feil. I tillegg rimer han. Mest av alt rimer han gode rim, rim som får folk til å kjenne seg bra, akkurat som heltene: Lasse Stefans. Men når Lazze blir nervøs blir rimene dårlige. Og nervøs blir han når frisørsalongen er helt full eller når han skal si noe svært viktig. Da kan det for eksempel tenkes at han til kvinnen han elsker sier:

Din feite sau
Jeg ønsker du var dau

Og da kan jo noen og enhver forstå at hun ikke blir lykkelig og glad til sinns.

Hockeysveis fører til dårlige rim lever heldigvis opp til tittelen sin, det er en like uimotståelig historie som tittel. For oss voksne er dette en bok til å humre av, og til å bli i godt humør av. Hva den yngre garde vil mene skal jeg ikke forsøke å gjette på. Boka er lettlest, men noen av referansene går muligens de yngste hus forbi. Det skal bli interessant å se hva ungen mener når hen blir gammel nok.

I går skrev Gråbekka om boka, i morgen er det Mari sin tur.

Verdensredderne – Simon Stranger

Mirthful 2 Comments

verdensredderne-stranger_simon-14751716-frnt-190x300Det er klart for ny runde i bokbloggturnéen, og denne gangen har jeg fått et eksemplar av Simon Strangers nye bok Verdensredderne i posten.

Først og fremst skal Simon Stranger ha cred for å ha skrevet denne boka. Ikke bare er den en drivende god ungdomsbok i den forstand at historien fyker av gårde og drar med seg leseren, men leseren risikerer også å lære noe på veien. Siden jeg har vært engasjert i arbeidsforholdene til de som produserer det jeg konsumerer i ganske mange år var det lite som var direkte nytt for meg, men likevel er det greit å få en påminnelse, for i hverdagen er det lett å glemme alle gode hensikter og gå for det enkle, billige eller attraktive alternativet selv om man vet at man ikke egentlig burde.

Jeg klarer ikke helt å avgjøre for min egen del om jeg synes at historien om Emilie blir bedre eller dårligere ved at den har en romantisk side. På mange måter ser jeg det som litt ødeleggende, det er nemlig lett å se Emilies engasjement som et produkt av en gryende forelskelse snarere enn en «egen overbevisning». Samtidig er jeg jo av den bestemte oppfatning at det er viktig og riktig å forelske seg, og å forelske seg på grunnlag av noe annet enn et flott utseende, og akkurat det klarer Stranger forsåvidt å formidle.

At historien fenget var det i alle fall lite tvil om. Det skjer sjelden nå til dags at jeg «bare må» lese ut en bok før jeg legger meg, men det skjedde med denne boka. Nå var det bare snakk om en halvtime, men en halvtime er mye for en som er så avhengig av en god natts søvn som jeg er blitt med åra, og jeg merket det dagen etter.

Før meg har Marielle blogget, i morgen er det  Så rart sin tur.

Knirk har også skrevet om boka.

Tegn – Anne Ch. Østby

Mirthful 2 Comments

Tegn-192x300Dette innlegget er en uke forsinket. Jeg har lest Anne C. Østbys Tegn som del av Bokbloggturnéen, og jeg har ikke klart å finne noe fornuftig å si om den før nå. Jeg vet fortsatt ikke om jeg klarer å si noe fornuftig, men jeg skal i det minste ta meg sammen og gjøre et forsøk.

Tegn handler om mye. Først og fremst, på overflaten i alle fall, handler den om fotball. Den handler om å være tenåring og om å være forelsket. Den handler om Julie, som er stjernespiller på jentelaget, men som har vondt i kneet og forsøker å late som ingen ting for ikke å svikte laget – og treneren. Det handler om treneren, Karine, som er to-tre år eldre enn jentene hun trener og som derfor skal være voksen og ansvarlig, men som likevel ikke har alle svarene. Det handler om Jonna som tror han har en sikker plass på guttelaget, men som ikke er hundre prosent sikker. Det handler om Sofie, som vil spille fotball og være tenåring og forelsket, men som ikke kan ignorere at langt fra alt er ok med broren. Det handler om broren til Sofie, Espen, som har mottatt beskjeder fra «noen» så lenge han kan huske, som samler på historier om sykdom og katastrofer og som vet at dagen nærmer seg. Og det handler om Kasper, som er kamerat med Jonna, har en far som er tvangsinnlagt og som ser at noe er galt med Espen.

I grunn ser vel alle at noe er galt med Espen, og bokas store styrke er måten den får formidlet hvorfor ingen gjør noe. Er det egentlig deres sak? Sofie vet at det er hennes sak, og hun vet definitivt at noe fryktelig galt, men hvem skal hun snakke med? Moren som er redd sin egen skygge? Faren som tror han kan kjefte folk friske, flinke og fornøyde? Espen selv? Hvordan snakker man med Espen selv?

Han er broren din, du må da kunne… Hva da? Spørre ham om han går ut i skogen og legger fra seg balltrær i trærne? Umulig. Sånne spørsmål finnes ikke. Det språket eksisterer ikke som kan lage sånne setninger.

(Side 136)

Hvorfor gjør ingen noe? Hvorfor stopper de ham ikke? Mot slutten av boka følte jeg at Anne Ch. Østby har skrevet en bok om 22/7. Den følelsen løste seg opp litt i siste kapittel, men jeg klarer ikke helt å slippe den. En liten stund der føltes det rent ut spekulativt, og det ødela litt av leseropplevelsen for meg. Samtidig er dette en drivende god bok på mange måter.

Fortellerteknikken kan være litt krevende, det er mange personer å forholde seg til og perspektivet hopper rundt. Et par ganger måtte jeg bla tilbake for å sjekke hvem denne «hun» jeg leste om akkurat nå egentlig refererte til. Når man vel har kommet inn i historien spiller det mindre rolle, men jeg tipper det kan være et hinder for en del lesere, og det er litt synd, siden boka i utgangspunktet har en bred målgruppe (og gjerne kunne ha appelert til ungdom som ikke leser så mye ellers, tror jeg).

Og når vi først er inne på ting som ikke helt funket: I motsetning til forrige turnébok jeg leste, Var det det det var, er Tegn satt til nåtid, og Facebook spiller en ikke ubetydelig rolle. Når man skal bruke slike kulturelle referanser gjelder det å trå stødig, og det skurret først for meg når det nevnes at Espen har valgt kallenavnet «Svarten» som nick på Facebook (s. 31), som om man normalt har nick på Facebook. Ja, jeg vet at man kan bruke falsk navn, men i utgangspunktet gjør de færreste det, og selv om noen skulle gjøre det ville jeg ikke kalt det et «nick». Når jeg først hadde lagt merke til den detaljen fulgte selvsagt et par andre etter (sånn virker i alle fall mitt hode) og jeg lurte både på hvorfor «Julie logger av face» (s. 95) på det som tilsynelatende er hennes egen, personlige laptop, og at Karine «åpner Facebook» (s. 129) snarere enn å «gå inn på» eller «sjekke» eller lignende.

Samtidig ER det en god bok. Etter litt innledende forvirring i forhold til persongalleri var det bortimot umulig å legge den fra seg. Det gjør vondt langt inn i sjela på Espens vegne når ingen klarer å engang forsøke å nå gjennom til ham.

Det har vært mange meninger om boka i turnéen, og jeg anbefaler at du nå leser noen av de andre:

Ingaplinga
Ellens oase
Luxlie
Dragoart
Elliken
 Ungdomsboka

Var det det det var – Linde Hagerup

Mirthful 3 Comments

hagerup_vardetdetDet er ny runde i bokbloggturnéen, og jeg har lest Linde Hagerups Var det det det var.

Kan vi først snakke om omslaget? For det gjør jeg jo ikke så ofte, jeg mener jo absolutt at det er innholdet i boka som er viktig, ikke hvordan den ser ut utenpå. Likevel er jo en tiltalende forside aldri galt, og denne? Denne tiltaler meg. Og det som er litt fint er at det passer svært godt til boka. Jeg ble litt forvirret når jeg først fikk boka i hendene, for omslaget passet ikke til den boka jeg trodde dette var. Nå vet jeg riktignok ikke helt hva jeg trodde, men hva det nå var var det feil. Og til den boka dette faktisk er passer dette – meget tiltalende – omslaget perfekt.

Var det det det var er den tredje boken om Billie, og jeg merker at det nok hadde vært en fordel å lese de to første først når man skal si noe fornuftig om denne, men samtidig står den fint på egne bein. Leseren blir også – heldigvis – spart for de endeløse repetisjonene av hva som har skjedd tidligere, sånn sett kan boka like gjerne leses helt frittstående. 

Billie er snart femten og på mange måter moden for alderen, men denne våren blir bestevenninna Nina plutselig bråmoden og løper fra Billie på mange måter. Samtidig føler Billie at hun har mistet moren sin etter at moren fikk ny kjæreste, og plutselig er hennes andre bestevenn, Teddy, også fjern og anderledes. Var det det det var handler om å oppleve at venner forsvinner, men også at de kan komme tilbake, og at vennskap kan utvikle seg og være like sterkt selv om det endrer form.

Jeg synes det er artig at handlingen foregår i 1983, på den måten ligger settingen tett opp mot min egen ungdomstid, selv om jeg bare var 9 i 1983. Men jeg lurer litt på hvordan det påvirker leseropplevelsen til bokens målgruppe. Jeg føler nemlig at tidsplasseringen er litt tilfeldig i forhold til handlingen, og stusser derfor litt over at den er så fastspikret som den er. Noen politiske referanser stemmer godt med tidlig åttitall, men hovedhandlingen, forholdet mellom Billie og Nina og mellom Billie og moren føler jeg at like gjerne kunne vært satt til 2012. Kanskje spiller det derfor ingen rolle? Kanskje synes dagens ungdom det er gøy å lese en bok som omhandler foreldrenes ungdomstid?

– Det kommer nye dager, sa hun.
– Men det er nå jeg er her, hviska jeg.

(Side 117) Bokas styrke er uansett den følelsemessige tematikken. Det er lett gjenkjennelig, samme hvor gammel man er. Jeg mistenker at de fleste har opplevd å føle at de mister alle på en gang og blir stående helt alene – sannsynligvis i løpet av tenårene. Og her ligger også bokas svakhet, for meg i alle fall. Jeg føler at jeg får bli for lite kjent med Billie før jeg forventes å føle savn og svik på hennes vegne. Jeg kjenner igjen situasjonene og engasjeres intellektuelt, men hjertet er ikke helt med. Nettopp derfor burde jeg kanskje lest bok en og to først, for som den står mangler Var det det det var litt på helt å fange meg. Kanskje jeg får ta meg en tur på biblioteket? For dårlig var boka slett ikke.

I morgen kan du lese hva Regndrope mener om Var det det det var.

Annalisas dagbok – Mariangela Cacace

Mirthful 2 Comments

AnnalisasDet er første gangen jeg deltar i Bokbloggturnéen, det er årets første turnébok og jeg er den første som skriver om den.

Annalisa er snart 14 år og bor sammen med mor, far og storesøster Manuela i Forcella, et av Italias verste mafiastrøk. «Familien» er en viktig del av bybildet, og mange av de som ikke er i mafiaen er narkomane. Ikke akkurat det beste strøket å vokse opp i, men Annalisa er også glad i nabolaget sitt og er lojal overfor de gode menneskene som bor der. Like etter 14-årsdagen havner Annalisa i en skuddveksling når hun er ute  sammen med venninnene sine. Venninnene kommer seg unna, Annalisa blir drept.

Boken veksler mellom Annalisas dagboksnotater og avsnitt som med fortellerstemme beretter om livet hennes. Som voksen leser plager det meg litt at det ikke er klart hvor mye som er Annalisas egne ord, hva som er omskrivinger, hva som er basert på samtaler med familien hennes og hva som eventuelt er «funnet på». Samtidig fungerer både dagbokstekstene, rammefortellingen og illustrasjonene bra, og danner en fin helhet.

Det er også umulig å ikke bli berørt av kontrasten mellom Annalisas egne ord og det brutale drapet hun ble utsatt for. Pleier du å gråte av bøker eller film er dette helt klart en slik bok som det kan være lurt å ha lommetørkle i nærheten når du leser.

Men man dreper ikke bare med våpen. Alle andre måter å drepe på viser at man er imot livet. Jeg elsker livet og verden slik jeg elsker foreldrene mine og søstera mi. Hvis jeg møter det onde i et menneske, så tenker jeg at jeg må engasjere meg for livet og det gode. Men i mellomtiden prøver jeg alltid å se det gode i andre. Det er tegnet på at det gode også fins i meg.

Jeg tror denne boken har potensiale til, vel, kanskje ikke å bli like ikonisk som Anne Franks dagbok, til det har jødeutryddelsene en for sterk posisjon i vår globale bevissthet, men i alle fall til å treffe 13/14-åringer like hardt, og bli like meningsfylte og sterke for dem. For Annalisas skjebne er tross alt ikke så fremmed. Hun er en moderne tenåring, med piercing i nesen, mobiltelefon og drømmer om scooter, lett å kjenne seg igjen i, også for norske 13-åringer. Det er bare 8 år siden hun ble drept, og i Italia står mafiaen fortsatt like sterkt. Og vi trenger ikke reise så langt: I Malmø ble en 15-åring skutt, uten at noen vet om han var et tilfeldig offer eller var innblandet i gjengoppgjør. Uansett, der skuddvekslinger skjer i vanlige boligstrøk vil uskyldige alltid før eller senere komme i veien.

Jeg tror Annalisa kommer til å være med meg en stund. Og det er en bok jeg er glad for å kunne ha tilgjengelig om 7-8 år når ungen er i rett alder til å lese den.

Annalisas dagbok kom ut i november 2011.

Neste blogg ut i turnéen er Ellens oase i morgen.