Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Det er personlig: om rasisme og ytringsfrihet – Lisa Esohel Knudsen

Mirthful 1 Comment

Jeg ble påmint Det er personlig fordi jeg hører meg gjennom backloggen til Det handler ikke om deg og nettopp hørte episoden der Lisa Esohel Knudsen gjester podden (S2 E13: «Rotteresett»). Jeg har ikke så veldig mye å si om boka, annet enn at jeg tok meg i å lure på hvem som egentlig er målgruppa. Ikke meg, i alle fall, for meg ble det rett og slett for mye innestemme, for mye drøfting, for mye forsøk på å komme «woke-fobene» i møte.

Kanskje er det sånn man er nødt til å skrive for å nå gjennom til premissleverandørene (og deres meningsfeller) som er mer redd for at antirasister skal «sensurere meninger» og «begrense ytringsfriheten» enn for at minoritetsbefolkningen skal føle på konstant utrygghet fordi Lysglimt, Listhaug et al får raljere om «snikislamisering» og det som verre er uimotsagt. Kanskje må man snakke med innestemme for å nå gjennom til hvite gubber og kjerringer som synes at disse antirasistene blir vel høylytte og aggressive, mens høyresiden jo er så velkledd og dessuten duller med dem og forteller dem at neida, selvsagt finnes det ikke strukturell rasisme i Norge, selvsagt må de få lov til å le av en komiker i blackface, det er jo ikke sånn at de mener noe vondt med det?

Vel, ikke denne gamle hvite kjerringa. Jeg tar en aggressiv antirasist (jeg ER en aggressiv antirasist) over en «nice people on both sides» any day.

Så tross alle kloke funderinger, intelligente analyser og noen gode historier traff denne boka meg ikke.

Men om du faktisk synes det kan bli litt voldsomt med alt dette «BLM» og «vi er alle rasister» og så videre, så burde du nok lese denne boka. Hvis ikke dette er innestemme nok for deg er du en lost cause.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Permanent Record – Edward Snowden

Mirthful Leave a comment

Det var en kollega som begynte å snakke om Edward Snowdens bok Permanent Record. Hun holdt på å høre på den som lydbok (den norske lydboka kan visstnok anbefales). Jeg har jo sånn vagt hatt den på radaren fra før, men når hun først hadde nevnt den fant jeg ut at det kanskje var på tide å lese den, i og med at vi står midt i diskusjoner om skyløsninger vs personvern på jobb for tiden.

Boka er en selvbiografi av den klassiske «hvordan endte jeg opp her»-typen. Snowden forteller om oppveksten i den særegne sosiale klassen «government employee». I USA er hele byer organisert rundt føderale institusjoner, og han beskriver hvordan det fungerer som en slags boble, der det å stille spørsmål med hvorvidt det man blir bedt om å gjøre er rett eller galt ikke faller noen inn.

At Snowden selv likevel begynte å stille spørsmål har sammensatte årsaker, men en av dem er nok hans holdning til autoriteter og «ordre», som han illustrerer flere ganger i løpet av boka. For eksempel da han som skolegutt finner ut at lærernes instruksjoner for hvordan få best mulig karakter (denne prøven teller x %, denne oppgaven Y % osv) også forteller hvor LITE han må gjøre for å få ståkarakter, og at han kan slutte å levere lekser (og dermed frigjøre mer tid til å utforske internett). Eller hver gang han starter i ny jobb, da det første han gjør er å automatisere flest mulig av arbeidsoppgavene sine (slik at han frigjør tid til å utforske, vel, internett – og intranett).

Boka har en effektiv spenningskurve, selv om leseren selvsagt vet hva som kommer til å skje. Snowden forklarer både hvordan han og resten av systemet jobber med å overvåke sivilsamfunnet i tillegg til fremmede makter, og hvordan han selv får mer og mer problem med å rettferdiggjøre sin del av arbeidet. Han forteller om alle avveiinger han måtte ta før han ble varsler, men ikke minst om alle tekniske og sosiale tiltak han måtte gjøre for å være sikker på å faktisk få varslet, og ikke bli tatt og truet til stillhet for tidlig. Boka gir også en forklaring på hvordan han havnet i eksil Russland av alle steder (det var ikke planen), som for min del gjør det hele mer troverdig (ikke at det finnes mange steder å «gjemme seg» fra Uncle Sam, men Rusland?!).

Permanent Record er en velskrevet bok om et tema som er svært relevant for oss alle. Litt ære bør derfor gå til Joshua Cohen, som Snowden selv gir æren for at hans rotete notater har blitt en lesverdig tekst. Jeg avslutter med et sitat som både har passende grad av «storebror ser deg», men også er et knakende godt argument for å lese papirbok, om du trenger sånt:

[Once] America’s spy agencies had proven to themselves that it was possible to passively collect all of your communications, they started actively tampering with them, too. By poisoning the messages that were headed your way with snippets of attack code, or «exploits,» they developed the ability to gain possession of more than just your words. Now they were capable of winning total control of your whole device, including its camera and microphone. Which means that if you’re reading this now – this sentence – on any sort of modern machine, like a smartphone or tablet, they can follow along and read you. They can tell how quickly or slowly you turn the pages and whether you read the chapters consecutively or skip around. And they’ll gladly endure looking up your nostrils and watching you move your lips as you read, so long as it gets them the data they want and lets them positively identify you.

(Side 326)

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse – James Goss

Mirthful 1 Comment

Jeg fant Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse av James Goss av alle steder i hylla hos Fretex på Lillehammer. En bok som kombinerer Doctor Who OG A. A. Milne kunne jeg jo ikke akkurat gå fra. Og når «Diktsamling» var en rute på høst- og julebokbingoen fikk jeg sparket bak til faktisk å lese den også.

Det starter bra. Illustrasjonene av Russell T. Davies er sjarmerende og det aller første diktet, ‘Full Stop’, fungerer utmerket og er en intelligent tvist på Milnes orginaldikt (‘The End’). Hvilket Milne-dikt som er inspirasjon oppgis for hvert dikt det er aktuelt for, enkelte dikt er bare generell pastisj.

Men så faller det fra hverandre allerede i dikt nummer to (‘Consultation Exercise’, etter ‘Disobedience’) som serverer både linjer som ikke kan skanderes* og kreativ ordstilling, som her i vers to:

«Quarks, Quarks
Cybermen, Cybermen
Mechonoids, Voord, Zarbi
If your Battlefleet happens to
In the vicinity be
Then I’ll teach you – reluctantly»
(said the Dr, said he)
«To give the Earth a rather wide berth, rather
Than tangle with me.»

(Side 4) I tillegg burde de to siste linjene blitt tre:

«To give the Earth
a rather wide berth,
rather than tangle with me.»

om de skal speile Disobedience (her er de tre siste linjene i vers to):

«I can get right down
to the end of the town
and be back in time for tea.»

Det var ett vers av ett dikt. Det er en liten håndfull til som fungerer i tillegg til det aller første (av totalt femti dikt er det kanskje fem som er brukbare), men det holder ikke. Ikke er det bra pastisj, ikke er det bra som dikt i seg selv. Det bærer preg av en god idé som ble trukket for langt, alternativt en god idé, men en dårlig poet.

Jeg beholder nok boka likevel, siden jeg samler på «Milneania», men det er litt under tvil.

Boka har jeg kjøpt sjøl (brukt).

___________________
* Det var det beste jeg fant for «doesn’t scan» på norsk. Tips meg gjerne om du har en bedre oversettelse, for «skandere» gir meg frysninger på den dårlige måten.

Stolt – Benjamin Baarli Silseth

Mirthful Leave a comment

Jeg var innom min lokale biblioteksfilial for å levere noen bøker og der sto Stolt av Benjamin Baarli Silseth utstilt midt i glaninga, så da måtte jeg nesten låne den. Den var kjapt lest, og blir kjapt levert, så den kan være tilgjengelig – gjerne midt i glaninga – for den egentlig målgruppen.

Selv kan jeg vel ikke akkurat si at jeg lærte noe nytt, men det ville jo også være overraskende, all den tid dette er en slags grunninnføring i skeivhet for «tweens». Og akkurat den jobben gjør den på en ganske utmerket måte. Jeg bet meg merke i det inkluderende språket, for eksempel i forklaringen av de forskjellige begrepene for kjønnsidentitet på side 31, der forfatteren, som selv er cis bruker formuleringen «de av oss som», ikke «de som». Nettopp denne måten å formulere seg på tas opp som ett av tipsene til «et åpent og inkluderende språk» på side 89. «De som» deler verden inn i oss og dem, «de av oss som» inkluderer «dem» i «oss». Det at jeg la merke til det før det blir påpekt er kanskje et tegn på at dette ikke er den vanligste måten å uttrykke seg på. For egen del skal jeg huske å endre min egen språkbruk.

Boka fokuserer på kjærlighet og forelskelse mer enn seksuell tiltrekking, noe som er ganske naturlig med tanke på målgruppen. Jeg biter meg merke i at også aromantikk og aseksualitet omtales og normaliseres, også en ting man ikke skal ta for gitt da denne gruppen ofte glemmes (det populære slagordet «rett til å elske den jeg vil» kan for eksempel føles ekskluderende for aroace-folk i tillegg til for transpersoner, noe av grunnen til at jeg fortrekker varianter som «rett til å være den jeg er»). Det er også et gjennomgående tema i boka at vi har det bedre når vi får være oss selv og kan være åpne om hvem vi er.

Et barn trenger ikke en mor og en far. Et barn trenger kjærlighet, omsorg, trygghet, varme og godhet. Det kan komme fra en aleneforelder, flere foreldre, ulike foreldre, like foreldre eller andre voksne som gir omsorg. (Side 64)

Fokuset på at det finnes mange typer familier og at det ikke er formen på familien, men kjærligheten og tryggheten som er viktig, er et annet fokus i boka, og også ett som kanskje er ekstra viktig for aldersgruppen den er ment for (selv om jeg vet om en del voksne som gjerne kunne tatt inn over seg dette budskapet også), siden boka retter seg til alle barn, både de som kanskje selv er skeive, men også de som har skeive venner eller som har skeive foreldre selv eller venner som har skeive foreldre. Normalisering er bra, normalisering er nødvendig.

Dette er en bok som bør være tilgjengelig for alle barn i 9-12-års alder i Norge. Alle skolebiblioteker og alle folkebiblioteker med respekt for seg selv bør ha den på hylla. Etterlys den gjerne på ditt lokale bibliotek om de ikke har den (sakprosa er ikke like godt dekket av innkjøpsordningen, så det er mer opp til hvert bibliotek å kjøpe inn).

Jeg tror jeg plotter inn boka på ruten «Forfatter er psykolog» på Høst- og julebokbingo-arket.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Mudlarking – Lara Maiklem

Mirthful Leave a comment

Jeg husker ikke hvor og når jeg kjøpte Mudlarking, jeg tror kanskje det kan ha vært i London, faktisk, og det er jo i så fall passende. En «mudlark» er en pippisk tingleter, men spesifikt en som leter etter ting langs elvebredden i Themsen, nedenfor tidevannsskillet. Nettopp tidevannet har to viktige effekter for en tingleter. For det første blottlegges en stor del av elvebunnen hver gang det er lavvann – langs en normal elvebredd ville det jo ikke ta så lang tid før alle tingene er funnet og fjernet. Og selv langs Themsen ville det nok blitt utplukket, om de ikke var for den andre effekten: Tidevannet fører til erosjon.

I tusenvis av år har Londons befolkning kastet eller mistet eiendeler i Themsen, og når elvebredden eroderes frigis det som har blitt begravet i mudder. Og det er dette «the mudlarks» leter gjennom etter skatter. Definisjonen av en skatt varierer fra person til person, noen er først og fremst ute etter ting med kommersiell verdi, andre er mer opptatt av historien, både den generelle og den personlige.

I came to bricks fairly late, having ignored them for many years, but they are surprisingly interesting and the Thames foreshore provides a seemingly unending supply of examples from every era. (Side 249)

Maiklem faller i den siste gruppa, og i denne boka presenterer hun Londons historie med utgangspunkt i de forskjellige strekningene av Themsens tidevannsløp, og de funnene hun har gjort der. Det er en forfriskende måte å fortelle på, og jeg lar meg fascinere av hobbyen i seg selv. Dessverre blir det neppe noen mudlarking på meg neste gang jeg er i London, samme hvor fristet jeg skulle være, for nå til dags må man ha lisens for å få lov til å tinglete langs elva. Og bra er det, for det er jo ting av potensielt enestående historisk verdi som dukker opp. De lisensierte tingleterne må registrere funnene sine hos myndighetene, og dersom ingen museer er interessert i objektet får de beholde det, men museene har altså førsteretten. Og sånn bør det jo være. Så jeg får nøye meg med å lese om saken.

Boka får fylle ruten for «Sakprosa skrevet av en kvinne» på sakprosaseptemberbingobrettet mitt. Det moret meg forøvrig en del at jeg fullførte denne boka og Lara Rashids bok samme dag. Lara er jo ikke akkurat det vanligste navnet i verden, jeg er faktisk usikker på om har lest flere bøker av Lara-er i det hele tatt.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

I’m Glad My Mom Died – Jennette McCurdy

Mirthful Leave a comment

Om du ikke har hørt om Jennette McCurdys I’m Glad My Mum Died før nå tilbringer du tiden din på et helt annet sted på internettet enn meg. Jeg har hørt om den både på podcasten Books Unbound, på Instagram, på Twitter (før jeg jumped ship) og sikkert enda flere steder. Til slutt ga jeg etter og kjøpte den, delvis fordi jeg tenkte den kan få fylle ruten for «Sakprosa om popkultur» på sakprosaseptemberbingobrettet.

McCurdy forteller om en dysfunksjonell barndom og oppvekst. Moren overfører sin egen (tapte) drøm om å bli skuespiller over på datteren, men dynamikken mellom de to er forskrudd lenge før Jennette er gammel nok til å få noen roller. Datterens eksistens handler om å gjøre moren glad. Mor-datter-relasjonen er snudd på hodet fra start.

I’m immediately disappointed, if not horrified, when I see what I’ve received as my present for my sixth birthday. Sure, I like Rugrats, but this two-piece outfit-a T-shirt and shorts-features Angelica (my least favorite character) surrounded by daisies (I hate flowers on clothes). And there are ruffles around the sleeves and leg holes. If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles.

«I love it!» I shout excitedly. «It’s my favorite gift ever!»
I throw on my best fake smile. Mom doesn’t notice the smile is fake. She thinks I genuinely love the gift. (Side 5)

Egentlig har jeg med dette sitatet for å vise hvordan Jennette allerede som seksåring undertrykker sine egne følelser for at moren skal være fornøyd, men jeg må innrømme at når jeg leste linja «If there is one thing I could pinpoint as being directly in opposition to my soul, it’s ruffles» var responsen jeg ytret inne i meg «Same, girl, same», så jeg måtte humre litt for meg selv på tross av det tragiske i historien.

Og nettopp det er kanskje bokas største styrke. Den forteller nådeløst ærlig om psykisk mishandling, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og usunne relasjoner, men den gjør det med en underliggende humor. Uten humoren hadde dette blitt så bekmørkt at det neppe hadde vært særlig leselig annet enn for spesielt interesserte.

McCurdy forteller i presens, et grep som sannsynligvis er ment å skape nærhet til historien, men det funker ikke helt for meg, jeg blir litt forstyrret av at alt skjer «nå». Kanskje er det derfor jeg bare blir sånn passe engasjert i McCurdys historie? For selv om boka holder på interessen min og jeg blir både indignert og litt trist av mishandlingen hun utsettes for føler jeg meg ikke direkte berørt (og det er ikke akkurat vanskelig å få tårene mine til å renne vanligvis). Men det er likevel en lesverdig bok, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Queer. A Graphic History – Meg-John Baker og Jules Scheele (ill.)

Mirthful Leave a comment

Jeg kjøpte Queer. A Graphic History på museumsbutikken til Queer Britain (besøk det museet om du er i London!) i fjor høst og plukket den ned fra hylla for å krysse av «Sakprosa om LGBTQ+ tematikk» i Sakprosaseptember-bingobrettet. Det var jo nyttig å få lest den, kan du si, men dessverre ble det en ganske middelmådig leseopplevelse.

Hovedproblemet var nok mine forventninger. Jeg hadde ventet en historisk gjennomgang av det å være skeiv – og håpet på litt historie om folk som har utfordret det binære synet på kjønn opp gjennom historien, gjerne i andre kulturer enn min egen. Men dette er ikke en grafisk historie om det å være skeiv, men noe nærmere en grafisk historie om «Queer Theory», eller i alle fall det å «do queer» («gjøre skeiv»?) som en filosofisk og/eller politisk retning.

I så måte gjør boka et greit forsøk på å være informativ, den tar for seg de forskjellige filosofiske strømningene som kom før og som har påvirket «queer theory», og introduserer tenkere som har hatt innflytelse, enten de selv så seg som del av retningen eller ikke. Men kanskje er det et for komplisert tema for en grafisk framstilling? Jeg vet ikke, men jeg føler meg ikke så veldig opplyst.

En detalj jeg hang meg opp i såpass tidlig i boka at det påvirket min tillit til det andre den forteller var den etymologiske forklaringen av ordet «queer» der forfatteren presenterer det kategorisk som at det ikke lenger er i bruk i betydningen «rar» eller «merkelig», og ikke har vært det på lenge, noe det vitterlig er (om enn kanskje mindre enn før, og det er fullt mulig det er på vei ut). Boka sier «Even in the early 20th century the word «queer» was still often used in this way,» (Side 8), «tidlig på 1900-tallet altså»? Til og med «gay», som nå vel helt har falt ut av bruk i betydningen «happy», var jo i bruk den gangen? Jeg lurer på om ikke forfatteren egentlig har tenkt på «queer» som verb her, for det har ganske riktig falt ut av gjengs bruk i betydningen «ødelegge»/»rote til» og brukes vel nesten bare i «skeive sammenhenger» nå til dags (Merriam-Webster er enig med meg, forøvrig, queer som adjektiv er fortsatt kurant, queer som verb er «gammeldags» i annet enn skeive sammenhenger).

Det er også et nesten overdrevet fokus på å problematisere, som for eksempel i denne teksten om Adrienne Rich:

Foreshadowing later queer theorists, Rich pointed out that all the effort that goes into enforcing compulsory heterosexuality reveals its very precariousness and instability. If heterosexuality was just natural, it wouldn’t need to work so hard to shore itself up, and it wouldn’t be so threatened by the alternatives to it.
Rich’s essay also introduced the idea of the of the «lesbian continuum» to capture all kinds of bonds between women (not just the sexual ones) as ways of resisting patriarchal compulsory heterosexuality.
Rich has been criticized for suggesting that all man-woman relationships are coercive, and that all woman-woman ones are political (not to mention keeping those gender binaries in place). She also failed to consider how compulsory heterosexuality oppresses gay men and other marginalized sexualities. (Side 45)

Jeg skjønner for så vidt hvorfor, men når boka i utgangspunktet inneholder ganske korte forklaringer av begreper og hva folk har fremmet av teorier (det over er all teksten på den siden, og på siden før er det to avsnitt til om Rich, som er første gang hun introduseres), så ender alle forbeholdene som tas med å undergrave hele narrativet (de tar ofte nesten like stor plass som selve forklaringen) og leseren (i alle fall denne leseren) blir litt sliten av at ikke en eneste ting fastslås som «fakta», alt stilles det spørsmål ved. Det er kanskje en grunn til at jeg ikke fortsatte med studier i filosofi etter det ene året med idéhistorie, si. Målgruppa for denne boka er tilsynelatende «hvermannsen» («hverkvinnsen»? «hverpersonsen»?), men kanskje jeg misforstår, kanskje er den tiltenkt førsteårsstudenter på humanistisk fakultet? (Dette var meg en gang.)

En siste ting jeg hang meg opp i, og som kanskje også har mer med mine forventninger å gjøre enn med boka som den foreligger, er at jeg forventer noe annet enn dette når jeg leser «a graphic history». Jeg ville kalt dette «an illustrated history», men jeg er usikker på om den distinksjonen er gjengs eller bare finnes i mitt hode. Formatet i denne boka er at hver side inneholder en «normal tekst» og en (eller noen få) illustrasjon. Illustrasjonene inneholder også snakkebobler og annen tekst, men den teksten er i liten grad en integrert del av «hovedteksten». De aller fleste sidene har formatet «tekst, illustrasjon» eller «tekst, illustrasjon, tekst». Når jeg tenker på sjangeren «graphic» er det tegneserieformatet jeg ser for meg, der teksten kommer som en del av flyten i tegningene. Mulig det er klønete forklart? Her er en illustrasjon av hva jeg mener, med en side fra denne boka til venstre og en side fra Queer as All Get Out av Shelby Criswell til høyre (en fantastisk bok, forøvrig), som også har mye «ren tekst», ikke bare dialog/sitater:

Hadde boka ellers fungert for meg hadde jeg neppe hengt meg opp i formatet, men som det er ble jeg nærmest forstyrret av det.

Bør du aktivt unngå Queer. A Graphic History? På ingen måte, men jeg ville nok prioritert andre bøker først (for eksempel nevnte Queer as All Get Out).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Fly by Night – Tara O’Connor

Mirthful 1 Comment

Fly by Night av Tara O’Connor er en av de andre bøkene jeg plukket med meg fra biblioteket forrige uke og leste mens jeg var syk.

Dee og faren hennes kommer tilbake til byen hun vokste opp i fordi Dees tvillingsøster Beth har forsvunnet. Dees far er politi og forsøker å hjelpe sine gamle kollegaer med saken, mens han samtidig faller inn i gamle mønstre der han krangler med Dees mor og anklager henne for å være skyld i Beths forsvinning. Dee nekter å overlate etterforskningen til politiet og faren og begynner snart å gjøre sine egne undersøkelser, delvis ved hjelp av vennen Tobi og av Beths kjæreste Lucas. Samtidig er både Tobi og Lucas, og snart Dee, involvert i kampen mot et stort selskap som vil bygge rørledning gjennom den lokale skogen, the Pinelands. Har Beths forsvinning noe med den kampen å gjøre? Og hva er det vesenet som bor i skogen?

Fly by Night var en hyggelig tilfeldighet. Kanskje skulle jeg lest den i oktober og virkelig gitt meg over til spoopy season, men den var passe creepy i september også. Ikke veldig creepy, jeg er pysete på sånt, men den underliggende historien er alvorlig nok. Jeg likte Dee, og Dees familie og venner, og måten de alle får lov til å vokse litt i løpet av historien selv om den bare strekker seg over noen få uker. Jeg likte også (mini-spoiler) at ikke alle problemene løste seg på en pyntelig måte og at selv om det er en slags happy end er den langt fra udelt happy.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Hold meg til jeg sovner – Lara Rashid

Mirthful Leave a comment

Det viser seg at jeg har klart å kjøpe to kopier av Lara Rashids Hold meg til jeg sovner, tydeligvis kjøpte jeg den ene når jeg hadde 22.-juli-runden for to år siden, og så kjøpte jeg en til på Mammutsalget i vår. Jeg tenkte jeg skulle gi bort den andre nå i forbindelse med Sakprosaseptember, så om du har lyst på boka, sjekk Instagram.

Lara Rashid og familien hennes kom som flyktninger fra irakisk Kurdistan til Norge når Rashid var fire. I boka forteller hun om foreldrenes oppvekst og liv i Irak fram til de traff hverandre og om hvordan de dannet familie og til slutt følte seg tvunget til å flykte. Boka fortsetter med Rashids egne opplevelser i Norge, først på flyktningemottak og etter hvert i egen leilighet og så hus. Det er erfaringer de fleste av oss kan ha godt av å lese om.

Før vi fikk permanent oppholdstillatelse, følte jeg hele tiden at vi kunne bli kastet ut av landet. I mitt hode tenkte jeg at jeg måtte bli godt nok integrert og være en god nordmann for å få statsborgerskap. Når lærere og andre voksne vi traff kommenterte hvor fine og verdifulle vi var for lokalsamfunnet, forsterket det bare følelsen av at vi måtte være vellykkede for å gjøre oss fortjent til å være her. (…)
Det gjorde at jeg også var mer på vakt enn vennene mine. Venninnen min kunne snike i kø. Jeg kunne ikke. Jeg var redd folk rundt meg ville tenke «typisk utlendinger», og det var mitt ansvar å vise at ikke alle utlendinger oppfylte stereotypien som lå til grunn for nordmenns fordommer. (Side 121)

Noen episoder er både komiske og hjerteskjærende på samme tid. Som da faren gjentatte ganger hører kollegaene sine snakke om «krigen», i bestemt form entall, og til slutt må spørre hvilken krig det er snakk om:

Læreren ble overasket og svarte: «Å, du kjenner kanskje ikke til europeisk historie så godt?»
«Jo da, jeg gjør det. Jeg kjenner til Karl Marx, Stalin, Churchill, Mussolini og Hitler», svarte pappa.
«Ja! Ja, Hitler! Det er andre verdenskrig vi prater om når vi prater om krigen.»
Pappa syntes det var rart. Til tross for hvor hyggelige han syntes kollegaene hans var, var nordmenn underlige. Har de opplevd så få kriger i dette landet at de bare kan si «krigen», så forstår alle hvilken krig de prater om? tenkte han for seg selv. Han kom hjem og fortalte historien til oss, og så på mamma og sa: «Tenk om vi hadde gått rundt i Kurdistan og snakket om ’krigen’? Ingen hadde skjønt hvilken vi mente. Var det borgerkrigen, Kuwait-krigen, Iran-Irak-krigen eller noen av de krigene før det?» De begynte å le, begge to. (Side 132)

I tenårene blir både Lara og storesøsteren Bano politisk aktive og blir med i AUF. Bano er mest frampå (hun er tross alt to år eldre) og står på valglista til kommunevalget i 2011. Men først er det sommer, og begge jentene skal delta på leiren på Utøya for første gang. Når skytingen begynner er søstrene på forskjellige steder. Lara klarer å gjemme seg og blir tatt med inn til land av en av de mange båtene, Bano blir skutt og drept.

Lara Rashid er ikke den første fortellingen jeg har lest om 22. juli der fortelleren også har flyktningebakgrunn med tilhørende traumer i bagasjen (både Gunaratnam og Esbati har lignende erfaringer), men jeg synes Rashid klarer å fremheve det på en veldig god måte, ikke minst hvordan traumet fra Utøya er et familietraume på toppen av tidligere familietraumer.

Før denne episoden hadde de [Laras foreldre] ikke skjønt hvor mye jeg slet med posttraumatisk stresssyndrom. Det var første gang de så meg få et panikkanfall. Begge ble overrasket, og jeg tenkte for meg selv at de burde ha skjønt hva som foregikk, at de slet med det samme selv. Men det var ingen som snakket om PTSD i Kurdistan. Alle hadde det jo. (Side 240)

22. juli i seg selv opptar ikke så veldig mange sider i denne boka, den handler mest om det som skjedde før og om å leve videre etterpå. Og på mange måter er det kanskje en mye viktigere fortelling. Selv om dette neppe blir den siste boka jeg leser om 22. juli er det jo en viss fare for at vi her i lille Norge ender med at det blir «terrorangrepet» i bestemt form entall på samme måte som «krigen», og noe av det Lara Rashids fortelling understreker er at det skjer fæle ting hele tiden, om igjen og om igjen, og at vi må løfte blikket og børste av oss støvet og fortsette jobben med å forhindre dem alle.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Isla to Island – Alexis Castellanos

Mirthful 1 Comment

Jeg hadde ledig tid på biblioteket her om dagen. Alltid farlig, jeg klarte riktignok å nøye meg med tre bøker denne gangen, og så ble jeg forkjølet og endte med å være hjemme fra jobb resten av uka, så egentlig var det jo et sjakktrekk å ha fylt på med lesestoff.

Isla to Island handler om Marisol, som blir sendt fra Cuba til USA i det som fikk navnet «Operation Peter Pan», der kubanske barn ble flydd til USA og plassert enten hos slektninger eller fosterforeldre (som du kanskje kan tenke deg var det både gode og dårlige utfall av dette, Marisols er heldigvis av de gode). Overgangen fra et fargerikt og blomstrende Cuba til et vintergrått og kaldt Brooklyn blir hard for Marisol. At hun ikke kan språket hjelper selvsagt ikke.

Historien om Marisol har minimalt med ord, her er det bildene som forteller. Og de forteller effektivt. Ikke minst gjennom fargebruk. På Cuba er verden i «technicolor», men når Marisol lander i New York er verden i svert/hvitt, det eneste som har farge er blomsten hjemmefra som hun har i håret. Men etterhvert kommer det farger inn i livet igjen, og innen historien er slutt er Brooklyn, om ikke like fargerikt som Cuba, i alle fall i fullfargeformat.

Uten særlig tekst er dette en snarlest bok, men den trekker godt i hjertestrengene likevel. Anbefales!

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.