Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Utterly me, Clarice Bean – Lauren Child

Mirthful 2 Comments

clarice_beanUtterly me, Clarice Bean was near me on the shelf when I suddenly found myself with a sleeping baby on the couch and no current read within reach. I figured it would be alright to start it since it was likely to be a quick read, which it was.

I enjoy Lauren Child’s style, something I know from having sat through quite a few Charlie & Lola episodes on children’s tv. I like the whimsical element (though I admit it sometimes seems a bit forced). Clarice Bean is very similar, and Clarice could be Lola a few years down the line, though Charlie is missing, having been replaced with three siblings, no less. Another difference is that Clarice’s parents are actually present in the story. Still, they are very similar, and I keep hearing Lola’s voice in my head as I read Clarice’s story.

For all that it works pretty well. It is not, however, a children’s book for grown-ups. I will not be reading any more (except maybe aloud to the lasses), but I might definitely buy them, as I suspect they will hit the spot when the girls reach the right age (in a year or two as far as the oldest goes, I imagine 8ish to be a good age to read this).

Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann – Jonas Jonasson

Mirthful 1 Comment

jonassonSå har jeg altså endelig også lest om hundreåringen som ‘klev ut genom fönstret och försvann’. Siden boka nærmest er blitt geniforklart i enkelte kretser er jeg ganske fornøyd med at jeg klarte å lese den med relativt åpent sinn. Som regel gjør slik hype at jeg enten ikke klarer å få begynt på ei bok i det hele tatt eller at jeg tror på hypen og blir skuffet fordi boka ikke lever opp.

Hundraåringen er blitt omtalt som en ‘humrebok’, og humre gjorde jeg. Jeg lo til og med høyt minst en gang. Persongalleriet er (stort sett) sympatisk, det gjelder ikke minst Allan Karlsson – hundreåringen selv – som etter et mer enn gjennomsnittlig begivenhetsrikt liv havner  på gamlehjem i en alder av 99 og bestemmer seg for at det nå kan være nok, nå vil han dø. Men det å dø sånn uten videre er ikke så lett, så etter noen måneder, på sin egen hundreårsdag, faktisk, klatrer han altså ut vinduet og begir seg ut på et nytt eventyr.

Halvveis forsøkte jeg å sammenfatte boka for min bedre halvdel, og endte med å karakterisere den som en blanding av en Arto Paasilinna-bok og Forest Gump. Det høres kanskje litt merkelig ut, men det fungerer aldeles utmerket som underholding.

Å andra sidan låg ju Spanien i utlandet, precis som alla länder gjorde, Sverige undantaget, och efter att ha läst om utlandet i hela sitt liv vore det inte så dumt att få uppleva det på riktigt någon gång.

(Side 76) Og der ligger kanskje kjernen i min omtale av boka: Dette er lett underholdning. Visst humrer man, visst finnes det spark til øvrigheta og til A4-livet og visst kan man sikkert dra ut en og annen (om enn ganske banal) livsvisdom av det hele. Men jeg føler liksom ikke at jeg sitter igjen med noe særlig etter endt lesing.

Det er da heller ikke noe krav, så ikke la deg skremme av det. Boka anbefales absolutt som f.eks. ferielektyre, eller som et feelgood avbrekk i hverdagen om du vil.

Disgrace – J. M. Coetzee

Mirthful 2 Comments

coetzee

(I guess it would be appropriate to start this with a trigger warning for rape.)

Disgrace was our February read in the bookcircle, which is probably just as well because I don’t think I’d ever have read it (and certainly not finished it) of my own accord.

David Lurie is an ageing professor at a university in Cape Town, teaching Communications since his orginial subject – literature – has been deemed too old-fashioned and the department shut down. He falls in lust with one of his students and has an affair of sorts with her, but is subsequently accused of harassment (rightly so, I should say). He refuses to apologise and therefore loses his job. To get away from it all he goes to visit his daughter Lucy, who lives «the simple life» in the Eastern Cape. She has help on the farm from Petrus, who is also developing the land next-door. David and his daughter do not have an easy relationship, it is clear that while he loves her, he does not approve of the way she choses to live her life. He does, however, get involved in her daily routine. That routine is broken when a gang of three attack the farm, stealing anything of value, setting fire to David and – David believes and we with him – gang-raping Lucy. After the attack, the differences between father and daughter increase, he wants her to get out of there while she wants to stay.

To start with I was pleasantly surprised. I liked David more than I had expected to, and although I did not approve of his relationship to Melanie (parts of which were dangerously close to rape), I rather liked his refusal to «issue an apology» – regardless of whether he meant it or not – in order to save the university’s face and keep his position. Most of all I liked his way with words, and up until half-way through the novel I have marked several quoteworthy passages.

His temperament is not going to change, he is too old for that. His temperament is fixed, set. The skull, followed by the temperament: the two hardest parts of the body.

After that, though… At some point «liking» David becomes impossible. As far as trying to understand his daughter, well, he says he’s trying, but he is not, really. However, I don’t really like Lucy, either. I found her somewhat, well «boring» is not quite the correct word, but certainly not terribly interesting. All honour to her for chosing the simple life and being happy with it, but for one I felt her resignation to Petrus’ encroachment had started long before the attack, and I also to a large extent disapprove of her handling of the attack just as much as her father does (though with an understanding that it would not have been my business to approve or disapprove, had this been real life, which he lacks).

And I do need someone to root for when I read, and there really isn’t anyone once I lose all respect for David. Which is one problem.

The other problem is that I really don’t understand what Coetzee wants with this book. What is he trying to say? I do realise this may say as much about me as about Disgrace, but still, it’s my blog, so I will say it: The whole thing seems somewhat pointless to me. And it leaves a sour taste, too, as I feel that Lucy – much as I fail to really like her I do not wish her harm – is sacrificed in order to make a point about David’s relationship to his daughter specifically and humanity in general. The attack is used to turn the spotlight on David’s feelings and actions, rather than as the highligth of a plotline in itself. I guess what I’m saying is that I don’t approve of rape as a literary device, especially one that just showcases the emotional angst of middle-aged white males.

Still, there is meat here, and I can sort of see why the novel is so celebrated. For me, though, it’s a thumbs down.

Katie in London – James Mayhew

Mirthful 2 Comments

katieinlondonI keep meaning to blog more about the books we read with the lass, so while I remember:

I was tipped off about Katie in London, and I’m very glad I was. The plot is hardly revolutionary: Katie goes to London to see the sights with her little brother and her grandmother, but before they really see anything, grandma wants a rest on a bench at Trafalgar Square. Katie and her brother therefore travel around London with one of the lions instead. They see St. Pauls, the Tower, Tower Bridge, the London Eye, the changing of the guards at Buckingham Palace and Hyde Park.

Like most kids (and some adults), the lass tends to enjoy something more if she’s heard about it a lot. So reading books about a place before going there is good. The internet, and especially YouTube is good too.

From that point of view, this book fulfills its purpose beautifully. And while it is not great literature, neither is it bad in any way, it fits its audience without being (too) tedious for the grown-up who has to read aloud.

Go Tell it on the Mountain – James Baldwin

Mirthful Leave a comment

Phew. Done. Now, perhaps I can stop humming that bl**dy song every waking hour.

Well.

Go Tell it on the Mountain was picked as this month’s read for our bookclub by the simple expedient of pointing randomly into the shelves at Krambua* which are furnished with second-hand books. Not a bad result, really, it could probably have been much, much worse (I wasn’t at that meeting, so I don’t know what else is on those shelves, but I’ll check next time).

It’s James Baldwin’s first novel, and a good read. The quotes on my copy says he knows the Harlem language, which I have no reason to doubt. It’s almost always easier to point out what I don’t like about a book than what I do, so excuse me if this is a bit lopsided, but here goes: For one thing, I had a hard time keeping apart the events happening in Harlem and the events happening in «the south». The first setting is immensly urban, the second, as far as I can tell, is supposed to be rural. The pictures in my head, though, were mostly a sort of mix-up with a bit of spagetti western clap-board towns thrown in for good measure. The latter I take full responsibility for, but I feel Baldwin has to shoulder some of the blame for not making the settings distinct enough. Though it could be argued that he was doing it on purpose to show that nothing really changes and you can take the boy out of x, but never the x out of the boy or something. That would not sit well with the blurb on my copy claiming Baldwin deals with the old generation versus the new generation and the change in values, however Balwin can’t be blamed for the blurb, and I think the blurb-writer was a bit off in any case, it seems to me the old generation and the new have a lot in common and it’s down to individuals to make change. So there is that. The second quarrel I had is that I felt the novel ended somewhat prematurely. Perhaps I just didn’t understand it, but, well, I sort of wanted a bit MORE to happen. Like some of this change, which is in the air the whole way through, but which doesn’t really materialise.

Still and all, I gave it four out of five stars on Goodreads.

And I’m ticking off all sorts of things: A new to me author makes it the first book in my Boktolva, and surely, surely it can be called a classic? Well, it’s a 1001 book, so I call it a classic. And I guess I’m a bit early for black history month, but it seems a fitting read to celebrate the second inauguration of Barack Hussein Obama (who I have great hopes for now that he doesn’t need to worry about reelection).

The Night Before Christmas – Scarlett Bailey

Mirthful 2 Comments

baileyI felt like a light read around the holidays, preferably one with a little holiday cheer thrown in, and when I read about Scarlett Bailey’s The Night Before Christmas on some blog or other (I really need to get better at noting down WHERE I find these tips) it seemed like the perfect sort of thing.

And it would have been too, except for my «I don’t really read chiclit anymore» hang-up.

Because it is chicklit. Not that there is anything wrong with that, per se, but well, I don’t know.

However, this is a perfectly charming book, as these things go. The Christmas cheer is present and correct, the tangled love-life of Lydia, our heroine, just as complicated as it needs to be to fill a couple of hundred pages, and the plot is not utterly predictable. So I did read it all the way through, and rather enjoyed it, too.

Though next year I think I’ll just reread Comfort and Joy. Which is probably chicklit, too, but it has that little something extra that makes it worth reading and rereading.

The Possessed – Elif Batuman

Mirthful 1 Comment

batumanI became aware of Elif Batuman’s book The Possessed – Adventures with Russian Books and the People who Read Them through Swedish bookblogs, as it was apparently translated to Swedish last year. It sounded like my sort of book, so I thought I might as well order it.

Elif Batuman seems, judging from this book, to be my kind of person. Her conclusion –  «If I could start over today, I would choose literature again. If the answers exist in the world or in the universe, I still think that’s where we’re going to find them.» – naturally appeals to an incurable bibliophile. For myself, though, I think I might choose differently as far as study goes, I realised during my ‘academic career’ that I’m a reader, first and foremost, not an interpreter, in the academic sense. I care about the story and the language and the structure and the «truth» of literature, but I do not want to spend my life writing essays about it. Even keeping up this blog frequently seems like too much effort, in terms of writing something more than «I read this and it was good/bad/indifferent».

Still, reading about Batuman’s adventures was pleasant. And since I’ve only read a very little Russian literature, I learnt quite a bit along the way, too.

Bokbloggturnéen: Charliblogg – Eldrid Johansen

Mirthful 4 Comments

charlibloggJeg ble så GLAD når jeg hadde lest ferdig Charliblogg. Ikke fordi det er en bok til å bli glad av, snarere tvert i mot, men fordi det er så bra at noen skriver slike bøker.

Charlotte flytter med moren sin fra Oslo til et lite sted på en øy langs norskekysten. Charlotte ville slett ikke flytte fra storbyen og alle vennene sine, og når hun fra første skoledag blir frosset ut av sin nye klasse ser hun ingen grunn til å skifte mening om bygde-Norge. I tillegg føler hun seg sviktet av bestevenninnen i Oslo som har «gått videre» og pleier nye vennskap. Når hun kommer på idéen å starte en blogg for å få ut litt frustrasjon blir hverdagen enklere å håndtere, men anonymiteten på nett gjør det fristende å være både sarkastisk og slem for å score morsomme poeng, og dessuten å ikke holde seg helt til sannheten. Etterhvert tar Charlottes nye alter ego Charli litt overhånd, og den ellers ganske sympatiske Lotte mister styringa litt.

Til det til slutt selvsagt eksploderer.

Det er to faktorer som gjør Charliblogg til en viktig bok: For det første omhandler den mobbing på en svært konkret og realistisk måte, og viser hvor lett det er for den som blir mobbet å selv mobbe i neste instans. For det andre viser den hvor enkelt det er å la seg rive med av lesertall, likes og heiende kommentarer på nettet og i hvilken grad anonymiteten kan undergrave en persons naturlige skamvett. Og vi trenger slike bøker. De som vokser opp nå med Facebook som en naturlig forlengelse av skolegården og blogg som et like viktig medium for selvrealisering som klassefester eller idrettsstevner trenger litterære forbilder som kan få gå i de fellene som finnes slik at de slipper å gå i dem alle sammen selv. Og de som blir fryst ut og mobbet, enten det er i klasserommet eller på nett eller begge deler trenger selvsagt å lese om andre i samme situasjon.

Og så er boka velskrevet. Charlis blogginnlegg kunne vært hentet rett fra en ekte fjortisblogg, det samme kunne kommentarene hun får. Dette er også de delene av boka jeg slet mest med å lese uten å skumme – det er en grunn til at jeg ikke leser fjortisblogger på daglig basis (men så er jeg heller ikke i målgruppa) og som kanskje ikke gjør Charliblogg til noen egnet bok for voksne lesere. Ikke for det, det er nok en del voksne som burde lest den likevel, for å få et lite innblikk både i mobbingen og i hvorfor mobbeofre sjelden «sladrer» og ikke minst bedre innsikt i nettets sosiale mekanismer (som skremmende mange voksne vet svært lite om). For bokas målgruppe tror jeg neppe det språklige her er noe problem og selve historien har akkurat passe mye driv og er skrevet i jeg-form som gjør at det hele føles veldig personlig.

*Spoiler warning*

Jeg liker også godt at slutten er såpass åpen. Charli/Lotte har innsett at hun selv har tabbet seg ut og at det må hun leve med, men mobbingen av henne har også kommet fram i lyset og vil forhåpentligvis avta eller bli lettere å hanskes med. Kanskje kan hun bli venn med Kari likevel, kanskje kan hun opprettholde et vennskap med Karoline. Håndteringen av situasjonen fra de voksnes side virker rimelig forbilledlig – og dermed egentlig ganske urealistisk – men det at vi ikke får vite hvor mye som faktisk er løst og i hvilken grad livet til Lotte blir noe enklere etter dette er bra. En lykkelig slutt ville være for ryddig for en så virkelighetsnær bok og noe annet ville bare være deprimerende.

Før meg på turnélista står Ellens oase, etter meg Med bok og palett. Flere lenker finner du på Bokbloggturnéens side.

Allahs tårer – Rikard Spets

Mirthful 2 Comments

spetsNoe av moroa med å være med i en boksirkel er at jeg ender med  å lese bøker jeg ellers aldri ville lest. Allahs tårer av Rikard Spets er et godt eksempel, dette er en bok jeg sannsynligvis ikke ville plukket opp for å lese vaskeseddelen til en gang, langt mindre gitt med i kast med.

Men lese den gjorde jeg, og det var slett ikke så dumt.

Spets er debutant, men har fått gode anmeldelser, så vidt jeg har forstått. Nå er dette ikke en genre jeg egentlig har noe godt sammenligningsgrunnlag for – det nærmeste jeg kommer er vel gjennompløyning av Alister MacLean i ungdommen og enkelte av Jeffrey Archer sine bøker. Så om Spets er bedre eller dårligere enn det meste som gis ut i «spenningsroman»-klassen, det skal jeg ikke uttale meg om. At historien derimot var engasjerende, og at jeg etterhvert satt (metaforisk) på kanten av setet og ikke ville legge boken fra meg, det kan jeg jo si.

Vi hadde riktignok en litt shaky start, Spets og jeg. Det begynte med at han kaller kamelens føtter for «poter». Etter litt faktasjekk må jeg gi ham rett i at det nok er et tillatt ord å bruke, men jeg ville virkelig ikke valgt det selv, for det høres rett og slett feil ut. Nåja. Etter det ble jeg ekstra oppmerksom på språket. Når jeg kom til side 70 ble jeg svært bekymret, for da kunne jeg lese: «Den slanke kvinnen som steppet ut av teltet (…)». Teltet i ørkenen, altså. Jeg vet ikke med deg, men jeg har faktisk prøvd stepping en gang i hine håde dager, og jeg kan forsikre deg om at man nok må være på Fred Astaire sitt nivå for å klare å steppe i ørkenen. Faktisk tror jeg selv den godeste Fred måtte ha juksa litt for å få til noe særlig med lyd.

Heldigvis ble det ikke noe særlig verre enn det, et feilpekende pronomen to sider senere forårsaket av en innskutt setning, og en anglisisme til på side 98 («Hvis dere ser hit, kan dere se hvordan de gjør det.» Altså «how they are doing», ikke hvordan de utfører bragden. Det burde vel stått «hvordan det går med dem» eller noe slikt) er det siste jeg noterte meg, og etter det var det enten ingen flere språklige finurligheter, eller så ble jeg så engasjert i historien at jeg sluttet å legge merke til dem. Begge deler er akseptabelt (men man kan jo håpe på det første).

Så altså: Jeg likte i grunnen boka godt, for det den er, en drivende god spenningshistorie. Spets har skapt en likandes helt i Angus Storm, og jeg kan vel få si at det ligger an til å kunne komme flere bøker uten at jeg røper for mye om handlingen i boka (det ville forsåvidt vært et orginalt grep å la jorda gå under på slutten, men det hadde vel ikke helt stemt med genren, «de gode» skal tross alt helst «vinne» til slutt). Det er også en hel rekke småinteressante bipersoner, en haug våpenteknisk prat (som jeg tar for god fisk, eller egentlig ikke bryr meg om ikke stemmer, det hørtes plausibelt ut) og en del skildringer av krigens realiteter som desverre er realistiske så det holder selv om man kunne øsnke at det var rent oppspinn og at slikt ikke skjer i den virkelig verden. Mot slutten er det et halvhjertet forsøk på å innføre en «romantisk interest», her følte jeg at det enten kunne vært gjort mer ut av det eller vært droppet helt, som det er ble det en litt meningsløs løs tråd, men det var jo dette med en potensiell oppfølger. Vi får se.

Allahs tårer anbefales dermed, selv om du ikke normalt leser spenningsromaner du heller.

Bokbloggturnéen: Uka etter

Mirthful Leave a comment

UkaEtter-1-191x300Uka etter var ukas bok i bokbloggturnéen i slutten av september, men ble distribuert sent og så skjedde det så mye annet at jeg ikke har fått skrevet om den før nå.

Stein Erik Lunde har forfattet en relativt stillferdig liten bok om den perioden i livet da man plutselig blir voksen – i alle fall mye mer voksen på veldig kort tid.

Handlingen er lagt til en forstad til Oslo, uka etter 22. november 1963 når J. F. Kennedy blir skutt i Dallas, derav tittelen, og handler om 12 år gamle Arne. Mordet på Kennedy er en av årsakene til at Arne plutselig nærmer seg voksenlivet med et byks, men slett ikke den viktigste. Denne uka er en begivenhetsrik uke i Arnes liv, selv om de andre begivenhetene ikke påvirker så veldig mange andre enn ham selv.

Noen av måtene Stein Erik Lunde viser at Arne forandrer seg på er svært vellykkede, synes jeg, som denne passasjen hvor han plutselig har mistet tålmodigheten med et av barndommens ritualer:

Der tok de en hvil. De gjorde alltid det. Arne visste at de måtte gjøre det i dag også, men han ville helst gått videre uten å stanse. (…) Det var der Hämäläinen-bakken var. Arne håpet at far ikke ville si ordet Hämäläinen-bakken i dag.

Men selvsagt måtte han si det. Han sa det da de var kommet fram til det faste stedet, etter en ny halvtime i høyt tempo, og sto og drakk kakao, far av den lille koppen og Arne av den store.

– Ja, er du klar for Hämäläinen-bakken nå, da? sa han og klappet Arne på lua.

Arne vred seg unna hånda til far, sa ikke noe med det samme. Men så sa han det han hadde planlagt å si, lenge før de var nådd fram til kakao-stedet: – Hämäläinen har aldri vært her, sa han. – Det var på fem-mila i Lahti at Hämäläinen sprakk. Ikke her.

Arne var overrasket over at han hørtes så sinna ut i stemmen. Og han så at noe forandret seg i fars ansikt, han så forvirret ut, tok av seg skyggelua og strøk seg over panna med innside, av votten, slik at øynene ble borte et øyeblikk.

(s. 32-33) Det foklares aldri direkte hvorfor Arne blir så sint, hvorfor han ikke vil høre faren snakke om Hämäläinen-bakken, eller følge noen av de andre faste reglene han og faren har for skituren. Det blir opp til leseren å forstå og tolke. Og det gjelder for hele boka, Stein Erik Lunde har lest sin forfattermanual: Show, don’t tell.

Men når det er sagt synes jeg kanskje boka ble for stillferdig og «understated». Innimellom fungerer det veldig bra, men de øyeblikkene et litt for få og mellom dem er det sidevis med, tja, noe litt uforløst. Det er vanskelig å vite hvordan jeg ville forholdt meg til den som 12-åring, men jeg håper jo egentlig jeg har utviklet meg og blitt mer moden og åpen for nyanser og slikt siden den gang, så jeg mistenker at jeg i enda større grad ville syntes at den manglet kraft.

En liten skuffelse, altså.

Her er lenke til de andre som har blogget om boka:

Ellens oase

Med bok og palett

Elikkens bokhylle

Julies bokbabbel