Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Vidina: Landet bak Nidaros – Bente René Linmo

Mirthful Leave a comment

vidinaVi kjøpte Vidina: Landet bak Nidaros til den eldste nevøen vår i høst. Hva han synes om den får jeg komme tilbake til når han har lest den og jeg har snakket med ham, men jeg fikk lyst til å lese den selv også. Fantasy for barn/ungdom med en historie som starter i Trondheim, det høres jo forlokkende ut.

Etter en krangel mellom Alexander og lillesøsteren Emma forsvinner Emma gjennom en portal til en annen verden, Vidina. Alexander følger etter for å finne henne igjen. Under letingen treffer han blant annet Nori og tvillingene Sivara og Aravis (les tvillingenes navn baklengs…), som også er ute på leting, Nori etter moren sin, Sivara og Aravis etter kontroll over sin egen magi.

I Vidina er alt i orden. Altså, det vil si, det er det slett ikke, her er det ene problemet etter det andre, hekser og demoner og varulver, blant annet, samt mer menneskelige problemer som fremmedfrykt og nedarvet «rasehat». Men historien funker, den er i orden. Det er riktignok litt vel mange løse tråder på slutten, litt vel opplagt at dette er starten på en serie, men det er nå engang det det er.

I Trondheim, derimot, og der boka starter. Der slet jeg.

I første kapittel har Alexander nettopp gjort unna siste skoledag før sommerferien, og vi treffer ham i det han gjemmer seg bak en søppelcontainer «i en sidegate i sentrum», fordi mobberne hans er på jakt etter ham. De finner ham, men blir avbrutt av en søppelbil og slenger bare med leppa før de stikker av. Alexander «løp til skolen for å møte søsteren» som slutter en time senere enn ham. De går hjem sammen til leiligheten «i en stor bygård midt i sentrum», «i jugendstil fra tidlig på 1900-tallet».  Alexander ser en katt som oppfører seg rart nede på gaten. Han går på kjøkkenet for å lage middag «Moren hadde kjøpt en ferdig pizzabunn (…) Alexander behøvde bare brune kjøttet og skjære opp grønnsakene.» Han setter pizzaen i ovnen, roper til søsteren at hun skal passe på at den ikke blir brent, og går på butikken for å kjøpe brus. Etter å ha vært der setter han seg på en benk og ser på klokka og konkluderer med at det er femten minutter til pizzaen er ferdig. Så ser han katten igjen, og bestemmer seg for å følge etter den. Den leder ham «gjennom sentrum og forbi Nidarosdomen» og fortsetter

gjennom byen mot Elgeseter bru som strakte seg over Nidelva og ut av sentrum. (…) Nå når han hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikke trafikken like ille, men det finkornede veistøvet lå fortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til å nyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de lå tett i tett på hver side av motorveien. Flere virket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte taksteiner. Alexander hadde aldri vært i dette strøket før.

Vi er ikke kommet ti sider ut i teksten en gang, og jeg har en rekke spørsmål:

  • Emma er ti år, kan hun ikke gå hjem fra skolen alene? Vi snakker Trondheim sentrum, hvor mange kvartaler kan det være snakk om?
  • Skole i sentrum av Trondheim? Jahaja. Går de på Birralee, altså? Det er ikke inntrykket jeg får ellers, men det er det eneste alternativet når Kalvskinnet er nedlagt.
  • Det var da en fryktelig saktestekt pizza hvis den fortsatt trenger 15 minutter etter at han har vært i butikken?
  • Hvor mye «gjennom byen» kan du «fortsette» mellom Nidarosdomen og Elgeseter bru?
  • Mindre trafikk i Elgeseter gate enn i sentrumskjernen? Og samtidig: Elgeseter gate er en «motorvei»?
  • Er det virkelig hus i Elgeseter gate som virker eldgamle i sammenligning med jugendbygårder fra tidlig 1900-tall? Jeg skal glatt innrømme at de kanskje SER gamle ut, de er ikke alltid like godt vedlikeholdt, men å si at de «virket eldgamle» etter å ha beskrevet bygården Alexander bor i er litt rart.
  • Alexander har aldri vært i Elgeseter gate før? Har han bare ankommet sentrum østfra eller via Ila?

Det som er så fint med å skrive fantasy er jo at du kan finne på akkurat hva du vil, så lenge «universet» ditt er innvendig logisk behøver det ikke å ha noe særlig med den virkelige verden å gjøre. Men når du forankrer en historie så konkret i nåtid i en by mange av leserene vil kjenne til er du nødt til å passe på detaljene. Og dette ble så rørete at jeg seriøst begynte å tvile på at forfatteren noensinne har vært i Trondheim. I alle fall har ingen tatt manuset og spasert gjennom Trondheims gater for å sjekke hvor godt beskrivelsene stemte med virkeligheten, det er nå helt sikkert.

Så strengt tatt anbefaler jeg denne boka bare dersom leseren ikke er kjent i Trondheim, selv om jeg vel tipper at målgruppen på 11-15 eller deromkring neppe henger seg fullt så mye opp i «feilene» som jeg.

Men jeg kommer nok til å lese bok nummer to også, jeg vil jo vite hva som skjer med den… Nei, det skal jeg ikke røpe.

Hyperbole and a Half – Allie Brosh

Mirthful 3 Comments

hyperboleHyperbole and a Half is a book in the category: «I have to own this NOW». When Allie Brosh announced on the eponymous blog that one could buy it signed (or preorder, rather) I realised I HAD to have it signed. I therefore preordered from Powells in Portland, Oregon. An utterly wonderful bookshop, by the way, if you’re ever in the neighbourhood. In this case it was the only option for preordering signed copies willing to send the book to Norway. For a price, of course. Not an exorbitant amount, but I estimate I spent at least twice what I would have had to for an unsigned copy. Well, these things are what they are.

I can no longer remember when I discovered Hyperbole and a Half (the blog, that is). This is partly because on discovery I immediately went back and read the whole of it from the start. It was, however, quite definitely before the famous This Is Why I’ll Never Be an Adult, which contains the image you’ve most likely seen even if you’ve never read the blog, since it has evolved into a meme over the past couple of years.

cleanallthethings

In any case: The book contain 16 stories, most will be recognisable if you’ve read the blog, but there are additional drawings and various edits, and I, for one, am happy to have these in book form in any case. How the selection has been made, I don’t know, but as long as a selection has been made people are bound to miss a favourite that was not selected. This is the way of the world. However, since the book contains the very excellent «Depression» (in two parts), I am happy. It’s the sort of thing that should be mandatory reading.

I had so very few feelings, and everyone else had so many, and it felt like they were having all of them in front of me at once. I didn’t really know what to do, so I agreed to see a doctor so that everyone would stop having all of their feelings at me.

Brosh excels both at the drawings, which are deceptively simple, and at the storytelling, where she twists the language to express things in surprising, but perfect ways.

Other favourites in the book are «The Simple Dog» – where Allie tries to assess the intelligence of her dog and hilarity ensues, for the reader, anyway – and «Lost in the Woods» – which is insanely funny to read, but was probably quite terrifying to live through.

In short: Read it! Also buy it! And really, it would be a perfect Christmas gift, so you might as well buy a few copies while you’re at it.

Here, in conclusion, is a snap of my signed copy:

hyperbole

Julies bokbabbel har også lest boka.

The Bone Season – Samantha Shannon

Mirthful 17 Comments

bone_seasonJeg har lest The Bone Season på engelsk, men velger å bryte mine egne regler og skrive om den på norsk, siden jeg har tenkt å lenke til og sitere fra noen anmeldelser og et intervju på norsk og dessuten har en kopi av den norske utgaven, Drømmegjengeren, å gi bort til en heldig leser.

Samantha Shannons debutroman er blitt såpass hypet at jeg i normale tilfeller nok hadde droppet å lese den med det første, fallhøyden blir stor når en bok får så mye oppmerksomhet. Siden jeg som nevnt tidligere i et anfall av postbokfestivalentusiasme takket ja til å få den norske oversettelsen fra forlaget måtte jeg jo nesten lese boka også. Og å si at jeg ikke var litt nysgjerrig ville være løgn.

Så, ja.

Kort fortalt: Paige Mahoney er en klarsynt 19-åring i år 259 i et totalitært Storbritannia der Scion styrer og klarsynthet betraktes som en epidemisk sykdom som må utryddes, fortrinnsvis  ved å henrette alle klarsynte. Det er 200 år siden vår verden og Shannons fiktive verden skilte lag, og Paiges London er preget av mye av det vi kjenner fra viktoriatiden, siden teknikken har gått framover på andre punkter i hennes verden enn i vår. Siden hun aldri ville blitt godtatt i samfunnet uansett har Paige valgt en kriminell karriere, og er en del av et kartell av klarsynte i Londons underverden. Paiges sjef, Jaxon, har stor tro på at Paiges evner er sterkere enn hun så langt har vist, og det viser seg etter hvert at han har rett. Hun oppdager nye dimensjoner ved evnene når hun havner i fare på t-banen, men nettopp denne situasjonen fører også til at hun blir oppdaget av myndighetene og arrestert. Hun blir fraktet sammen med andre fanger til Oxford, som det viser seg har vært et skjult samfunn siden 1859 når underjordiske vesener, kalt Refaitter, med sterkere tilknytninger til eteren enn selv de klarsynte gjorde en avtale med myndighetene om å beskytte menneskene fra eterens angivelige farer. I Oxford lærer Paige mer om egne evner og knytter nye allianser, men det er like fullt en fangeleir og mye av fokuset hennes ligger på å rømme og komme seg tilbake til «familien», hennes gjeng i kartellet.

Og det er jo ikke dårlig, dette. Paige er en ganske spennende hovedrollefigur, universet Shannon har skapt er gjennomarbeidet og komplekst, og som uhelbredelig anglofil er jeg fascinert av hennes London og Oxford. At det finnes ekko fra viktoriatiden gir boka et visst preg av steampunk, noe som ikke er negativt. Knytningen til irsk historie er også interessant, og jeg håper den tråden tas opp bredere i framtidige bøker.

No matter how much I sometimes wanted it, there was no normal. There never had been. ‘Normal’ and ‘natural’ were the biggest lies we’d ever created. We humans with our little minds. And maybe being normal wouldn’t suit me.

Men. Jeg vet ikke. Jeg blir ikke ordentlig grepet. Når jeg hadde kommet 25 % gjennom boka (sånn er det på Kindle, man tenker i prosent, ikke sider) vurderte jeg alvorlig å gi opp helt. Først når jeg var på over 80 % var det sånn at jeg leste videre fordi jeg virkelig ville vite hva som kom til å skje snarere enn fordi jeg følte jeg burde, men selv da ble det aldri sånn at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Og det holder faktisk ikke. Når Shannon sier i intervjuer at hun har planlagt at det skal bli sju bøker kan jeg ikke si jeg blir hoppende glad, akkurat.

Både Bokelskerinnen og Knirk har pekt på ting som jeg også hang meg opp i, men jeg skal forsøke å sette egne ord på hva som gjør at The Bone Season ikke helt når opp til forventningene.

Universet Shannon har skapt er riktignok gjennomarbeidet, men jeg er ikke helt overbevist om at boka er det. Det er mye ‘tell’ i stedet for ‘show’ i boka og kanskje er universet unødvendig komplekst? Det blir i alle fall mye å holde rede på, og det hadde ikke vært noe problem om boka ellers grep meg, men det blir så mye Shannon må få forklart for at vi skal forstå hva som foregår at det går ut over handlingen. Av de 400+ sidene er det mye som bare er forklaring av hvordan ting henger sammenog enda mer som virker som det er med fordi det forklarer noe om universet snarere enn fordi det skal drive historien framover. Det er ikke uvanlig innenfor sjangeren fantasy/sci-fi, særlig ikke i første bok i en tenkt serie, men det er ikke dermed sagt at det er en god ting. Samtidig er dette det punktet som får meg til å tenke at jeg nok kommer til å gi Shannon en sjanse til og lese bok nummer to, for forhåpentligvis har hun fått unna det verste av forklaring i bok en og kan fokusere på historien i bok to.

Kanskje.

Ellers må jeg vel si at jeg er så lei historier om såkalt klarsynte, spøkelser og andre «eteriske» fenomener i vår verden at irritasjonen min smitter over på The Bone Season. Det er litt urettferdig, kanskje, for i Shannons fiktive univers er klarsynthet og eter legitime handlingsdrivere og jeg har ikke inntrykk av at Shannon på noen som helst måte mener at det finnes klarsynte i vår verden av den grunn. Men irritert blir jeg i alle fall.

Jeg fikk også en litt uggen følelse rundt «the love interest», altså kjærlighetshistorien oppi det hele. Jeg klarte først ikke helt å definere hvorfor, annet enn at det på en eller annen måte virket umodent (til sammenligning virker J. K. Rowlings beskrivelse av tenåringsforelskelse i Harry Potter moden, siden sammenligningen til Rowling – til Shannons fortvilelse, det skal sies – er dratt). Nå er jo Shannon bare 21, så det er kanskje ikke så rart, men siden boka er utgitt som voksenbok må man få lov til å vente seg noe mer. Knirk setter fingeren på noen av de tingene som både tyder på manglende modenhet og på en langt mer tvilsom klisje i litteraturens kjærlighetshistorier, men vær klar over at detaljene her er spoilers, så ikke klikk deg inn om du ikke vil ha avsløringer, jeg lar være å utdype.

Refaittene er i seg selv et problem for meg, du kan si jeg har litt det samme problemet med dem som med vampyrer. Shannon sier til Bokelskerinnen: «Jeg hadde en ide om å skape en rase som så ut som det menneskene gjorde før syndefallet. Mer perfekte, høyere og sterkere. » Og, ja, er det bare jeg som får litt glitrende, tusen år gammel vampyr-vibe av dette? Som fiender er de en ting, som allierte eller venner? Altså, jeg vet ikke.

Jeg savnet også humor. Det er det nemlig fint lite av. Shannon sier selv, også til Bokelskerinnen: «jeg har heller ikke J.K. Rowlings vidunderlige sans for humor», og nei, det har hun ikke. Men hun har også rett i at det ikke finnes noen god grunn til at vi skal sammenligne henne med Rowling (kvinner som skriver fantasy og utgis av Bloomsbury. Joda, jeg ser hvordan pressen vil hoppe på sammenligningen), og at hennes bok er mørkere (mørkere enn Deathly Hallows? Vel, jeg er ikke så sikker). Men det betyr ikke at man ikke kan savne lysglimtene. Lær av Shakespeare, sier jeg, selv tragediene har humor innimellom, det er kjent som «comic relief».

Jeg skal utdype en annen sammenligning med Harry Potter, siden vi først er inne på det. Ikke fordi det er noen grunn til at Shannons bok skal ligne Rowlings, men fordi Harry Potter er et godt eksempel på noe annet jeg savnet i The Bone Season, nemlig vennskap, fellesskap og (selvvalgt) familie. Gjennom mesteparten av boka er det Paige mot verden som rår, og at boka er fortalt i jeg-form er med på å understreke dette. Mot slutten ser jeg riktignok konturene av noe som kan bli til noe i neste bok, men gjennom bok en er Paige for det første stort sett adskilt fra det hun har av «familie» og det som kommer fram rundt denne «familien» er ikke av en slik art at jeg nødvendigvis føler at de var noe tap. Så får vi se hvordan det utvikler seg.

Den norske oversettelsen av Kjersti Velsand later til å være helt ok. Jeg har bladd litt her og der og sammenlignet noen av sitatene jeg har markert på engelsk med den norske versjonen. Noen steder taper språket noe av fargen sin som i denne beskrivelsen av en av Claires «kolleger»:

Danica. Our resident genius, second only to Jax in intellect. She was three years older than me and had all the charm and sensitivity of a sucker punch. Nick classified her as a sociopath when she was first employed. Jax said it was just her personality.

På norsk har det blitt til:

Danica. Vårt eget lokale geni, intellektuelt bare forbigått av Jax. Hun var tre år eldre enn meg, fullstendig blottet for sjarm og empati. Nick betegnet henne som sosiopat da hun ble ansatt. Jax sa det bare var personligheten hennes.

Det er bare ikke samme schwungen over «fullstendig blottet for sjarm og empati» som «had all the charm and sensitivity of a sucker punch». Samtidig ser jeg jo at det ikke er så lett å finne en norsk variant som funker. Og hadde jeg ikke sittet og sammenlignet setning for setning hadde jeg neppe savnet noe heller. Noe annet er at jeg også synes språkflyten virker litt hakkete innimellom, men så er heller ikke språket i orginalen blottet for feil.

drømmegjengerenDet er mulig jeg har vært så negativ at du har bestemt deg for å la være å lese boka, men om du har lyst til å gjøre opp din egen mening og vil lese boka i norsk oversettelse har jeg altså en nesten-ikke-bladd-i-kopi å gi bort (stemplet med «God fornøyelse! Kagge forlag», slik at den ikke skal kunne byttes/selges som ny). Legg igjen en kommentar, så trekker jeg en vinner på Halloween (altså 31. oktober), det forekommer meg som en passende dato. Kanskje slenger jeg med en og annen overraskelse i pakka også. Om du vil dele «giveawayen» er det hyggelig, men du får ikke fler lodd av den grunn: En person, ett lodd.

Et par lenker på tampen:

Smakebit på søndag: The Bone Season

Mirthful 17 Comments

bone_seasonI bokfestivalsentusiasmerus takket jeg ja når Kagge forlag lurte på om jeg var interessert i et leseeksemplar* av Samantha Shannons Drømmegjengeren. Først når jeg sto der med boken i hånden innså jeg hvor unødvendig det var: Jeg kommer jo uansett ikke til å lese den på norsk. Men siden jeg nå først hadde begått dumheten tenkte jeg at jeg i alle fall kunne få noe nytte ut av det hele, så jeg kjøpte Kindle-versjonen på engelsk, begynte å lese og når jeg vel har lest ferdig skal jeg kikke litt på den norske oversettelsen for å kunne si noe fornuftig om oversetterjobben. Deretter kan jeg vel lodde ut den norske utgaven, så kan noen som ikke vil lese på engelsk få glede av den.

Bokbloggerne var også invitert til å møte Samantha Shannon  når hun var i Oslo nylig, og Bokelskerinnen gjorde et ordentlig intervju med henne (jeg kommer til å komme tilbake til noen av tingene hun sier der når jeg anmelder boka). Jeg skulle gjerne ha deltatt på forfattermøtet, men all den tid jeg ikke vil bo i Oslo får jeg vel leve med at slike ting skjer uten at jeg har mulighet til å delta.

Så, til smakebiten:

I risked a glance at his copy of the Descendant, the only broadsheet still mass-produced on paper. Paper was too easy to misuse; data pads meant we could only download what little media had been approved by the censor.

En aktuell problemstilling i disse dager, og kanskje ekstra aktuelt når man leser på Kindle. Teknologien er der for å bytte ut varianten av en bok jeg har med en ny versjon, uten at jeg merker det engang. Om man hadde et samfunn der sensureringen var mer aktiv kunne det fort blitt et problem at boka jeg anbefalte i går ikke er den samme du kunne få kjøpt i dag.

Redigert: Oops. Jeg glemte å lenke til Flukten fra virkeligheten, der du finner fler smakebiter…

________________

* Jeg har aldri forstått hvorfor det heter «leseeksemplar». Er det ikke meningen at man skal lese bøker man kjøper, altså?

Det som er sant – Magnhild Bruheim

Mirthful 3 Comments

Omslaget til Det som er sant av Magnhild BruheimDet som er sant av Magnhild Bruheim var altså en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra Bokbloggertreffet. Og her er det på sin plass med en såkalt «trigger warning»: Dette innlegget kommer til å handle om voldtekt.

Boka handler om Linn, som er bestevenner med Solveig og forelska i Sander. Men så er de alle på en fest hos Hanna, som Linn egentlig ikke er venner med, Hanna og Sander danser og kliner og så forsvinner de. Etterpå sier Hanna at hun ble tvunget til samleie, Solveig sier at det er det samme som voldtekt og får Hanna til å anmelde saken. Solveig engasjerer seg mer enn man skulle forvente i Hannas sak, og det skaper splid mellom henne og Linn, som for det første fortsatt bærer nag til Hanna etter en hendelse som skjedde før Solveig kom flyttende og for det andre ikke helt kan tro så vondt om Sander.

Det er mye bra med boka. Måten Linn og Solveigs vennskap settes på prøve på er flott beskrevet, Linns ambivalens i forhold til det som (angivelig) har skjedd forklares etterhvert når vi får vite forhistorien til uvennskapet med Hanna og bruken av sosiale medier og digitale hjelpemidler for både å støtte og å mobbe (og ikke minst hvordan støtte kan slå tilbake og føre til mer mobbing) er et godt grep.

Men.

Jeg skulle ønske at det kom klarere fram, ikke bare fra Solveig, at samleie uten samtykke virkelig ER voldtekt. For selv når siste side er skrevet er jeg ikke sikker på at Linn faktisk tror på det. Bruheim introduserer en sms som blir sendt rundt i miljøet som forteller om alle de Hanna har hatt (frivillig) sex med, men sløser bort muligheten til å understreke at selv om man har hatt sex med aldri så mange har man fortsatt like stor rett til å nekte (faktisk kan man ha hatt sex med den aktuelle personen aldri så mange ganger, er man ikke med på det denne gangen er det fortsatt voldtekt). Solveig prøver, men hun formulerer seg dårlig (og det at hun ønsker at meldingen skal være løgn viser at hun også er usikker på spillereglene her). Kanskje er det med vilje fra Bruheim sin side for ikke å bli overtydelig og pedagogisk formanende, men jeg skulle ønske hun heller ble overtydelig og formanende. For vi trenger å lære alle, jenter og gutter, ungdom og voksne at alt annet enn et «entusiastisk samtykke» er et nei, bare da kan vi ha noe håp om å unngå slike saker som den som er i nyhetene i Sverige i disse dager der er 15 år gammel jente er blitt voldtatt av i hvert fall 6 gutter i «kø», og hvor ikke bare Hovrätten frifinner guttene (Sverige har en rar voldtektsdefinisjon i loven, så teknisk sett kan nok dommeren ha rett), men en 14 år gammel jente truet 15-åringen via sosiale medier og begrunnet sin overbevisning om at hun løy med at jenta jo hadde gått inn i huset der det hele skjedde frivillig.* Og når en 14-årig jente kan ha en så forskrudd ide om hva som utgjør en voldtekt, da trenger vi kanskje noen fler overtydelige ungdomsbøker.

Mangelen på tydelighet ødela i alle fall historien for meg (til tross for at jeg hadde lest ferdig boka før den svenske dommen kom og gjorde det hele enda litt mer tidsaktuelt), og selv om jeg engasjerte meg i Linns problemer følte jeg også at alle de fæle tingene som kom fram til dels ble brukt bare som virkemidler for at Linn skulle «finne seg sjæl». Det ga meg også en litt uggen følelse. Alt i alt har jeg lest bedre ungdomsbøker.

_______________________

* En av politimennene som var med på etterforskningen har skrevet klokt og utførlig om saken, om du vil lese mer. Trigger warning x 100 eller deromkring.

Sosiale medier – Ida Jackson

Mirthful 4 Comments

sosiale_medierJeg fikk selvsagt med meg Ida Jacksons bok om sosiale medier når den kom i 2010, men oppfattet den mer som en «sånn blogger du»/»sånn bruker du twitter» osv. En slags Sosiale medier for Dummies, om du vil. I alle fall anså jeg at jeg neppe var i målgruppen, etter å ha blogget i 8 år og vært på de fleste andre sosiale medier lenger enn de fleste jeg visste om. Men så lå den fremme på biblioteket i forbindelse med Forskningsdagene (et av prosjektene som ble presentert der handlet nemlig om sosiale medier – jeg hadde tatt en test og blitt klassifisert som «Sosial facebooker» tidligere på dagen) og med Bokelskerinnens interessante innlegg om hvordan få lesere friskt i minne tenkte jeg at jeg kunne jo skumme gjennom og se om det fantes noen nyttige tips.

Når jeg begynte å lese ble det fort klart at dette var en helt annerledes bok enn jeg hadde trodd, og jeg endte med å lese den fra perm til perm. At Ida Jackson – eller Virrvarr – skriver bra er jo ingen overraskelse, og siden boka egentlig er mer en «internett og sosiale mediers historie» med personlige anekdoter innblandet er Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset rett og slett en pageturner.

Ikke at det ikke også er en lærebok. Er du helt ny som blogger/twitrer/google+’er kan du lære av andres feil (og heller finne nye, orginale feil å gjøre selv), du kan få strategier for hvordan få lesere og du kan lære hvordan du unngår å bli saksøkt for brudd på opphavsrettigheter eller anmeldt for brudd på markedsføringsloven. Har du blogget/twitret/google+’et en stund kan du med fordel lese og få gode tips.

Men jeg anbefaler boka først og fremst fordi den altså er særdeles lesverdig i seg selv. Men det er mulig du også må ty til biblioteket (ikke at det er noe galt i det, selvsagt) da boka, både innbundet og heftet, later til å være utilgjengelig.

(Noe annet som er «utilgjengelig» er virrvar.net, som har blitt overtatt av en reklameblogg (sikkert heeeeelt tilfeldig at de har valgt å kapre det domenenavnet, ja?), men Ida Jacksons tidligere blogginnlegg på wordpress.com er fortsatt tilgjengelige – for your reading pleasure. Ida Jackson jobber for Store norske leksikon nå, og blogger blant annet på lille norske.)

En litt relevant lenke, som var ganske interessant: Fem forfattere som bruker sosiale medier

Saturday – Ian McEwan

Mirthful Leave a comment

saturdayDet begynte så bra. Henry Perowne våkner midt på natten og står ved soveromsvinduet og ser et fly i flammer komme inn over London. Post-ellevte september er det naturlig å mistenke terrorisme, og Perowne våkner dagen etter med en uro i kroppen, er hans trygge, idylliske liv truet?

Perownes lørdag fortsetter først i vante mønstre. Han kjøper fisk til kveldens fiskegryte, han besøker sin mor, og så drar han for å spille squash. På vei til squashen blir han involvert i en liten bilulykke og møter Baxter, som med hjelp av kompisene truer Perowne mer direkte. Perowne snakker seg ut av situasjonen ved å utnytte diagnosen han instinktivt stiller og slipper altså unna bank der og da, men ved å ydmyke Baxter stiller han seg åpen for framtidige angrep.

Etter squash drar Perowne hjem og starter med matlagingen, gjestene (sønn, datter og svigerfar) ankommer og når de alle er samlet ankommer også Baxter med makker som tar familien som gisler i et innbruddsdrama.

Gjennom hele boka får vi Perownes filosoferinger over livet generelt og over politikk og neurologisk sykdom spesielt. En gryende irak-krig problematiseres, spørsmålet om mennesker kan lastes for ting de gjør som er forårsaket av sykdom likeså.

Som sagt, det begynner bra. Jeg liker Perowne på sett og vis og jeg liker det McEwan skriver. Men etter hvert begynner ting å skurre. Og innbruddsscenen med Baxter er rett og slett så… idiotisk at det er vanskelig å ta boka 100 % alvorlig.

Det mest interessante aspektet ved boka er diskusjonen rundt nevrologisk sykdom og hva det kan ha å si for atferden til mennesker, og altså hvorvidt de kan lastes for sine handlinger hvis det er sykdommen som forårsaker dem. I den sammenhengen er Baxter et særdeles interessant kasus, men McEwan sløser det hele bort i den tynneste, Hollywood-aktige resolusjonen av en konflikt jeg noensinne har lest i såkalt seriøs litteratur.

Og det er så synd, for han kunne gjort så mye mer med det persongalleriet han har skapt. Perowne selv kunne vært dissekert og blottlagt (på John Updike-vis som gjestebloggeren hos och dagarna går ønsker seg). Ekteskapet mellom Henry og hans kone Rosalind er også verdt enda flere linjer enn det allerede får, det samme er forholdet til barna og til svigerfaren Grammaticus, her er materiell nok til tre-fire bøker minst. Og diskusjonen om virkelighet, særlig hjernens virkelighet sett med nevrokirurgens øyne, og litteraturen representert ved svigerfar og datter er også verdt mer fokus enn det får.

A man who attempts to ease the miseries of failing minds by repairing brains is bound to respect the material world, its limits, and what it can sustain – consciousness, no less. It isn’t an article of faith with him, he knows it for a quotidian fact, the mind is what the brain, mere matter, performs. If that’s worthy of awe, it also deserves curiosity; the actual, not the magical, should be the challenge. This reading list persuaded Perowne that the supernatural was the recourse of an insufficient imagination, a dereliction of duty, a childish evasion of the difficulties and wonders of the real, of the demanding re-enactment of the plausible.

(Side 67-68.) I det hele tatt. McEwan skriver for det meste bra, men undergraver sitt eget prosjekt i mine øyne. Har jeg blitt skremt fra å lese flere bøker av McEwan? Nei. Han kan da ikke ødelegge alle bøkene sine på denne måten, kan han vel? Og i utgangspunktet likte jeg virkelig boka.

Jeg hadde moro av denne anmeldelsen på Goodreads, forresten, jeg er ganske enig, for å si det slik.

Ps: Plutselig skrev jeg visst på norsk. Det var i grunn en forglemmelse, men jeg gidder altså ikke oversette når jeg først har skrevet… Boka er utgitt på norsk av Gyldendal, oversatt av Halvar Kristiansen, med tittelen Lørdag.

Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund

Mirthful Leave a comment

whisky_bluesDet er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen. Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til drikkelig.no.)

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry – Rachel Joyce

Mirthful 1 Comment

harold_fryThe Unlikely Pilgrimage of Harold Fry jumped the tbr-queue a bit unexpectedly. I borrowed it from my parents, who both read it this summer, and it therefore happened to be on top of a pile in the bedroom when I needed something to read while keeping the baby company until she fell asleep. Once I started, I was intrigued enough to promote it to main read when I had finished Mutton, and since I spent Friday flying to Oslo for a meeting, I had a lot of time to read (one good thing about meetings in Oslo).

I say I was intrigued, and I was. Harold Fry lives with his wife Maureen in Kingsbridge, their marriage has been pretty much dead for twenty years. One morning he receives a letter from Queenie Hennessy, and old friend, who is dying of cancer in Berwick-on-Tweed. Harold is shaken by the news, especially as he feels he has things unsaid to Queenie. He writes a letter, and walks to the postbox to post it, but somehow he can’t quite manage to get it into the first one, nor the second one and at the edge of town he encounters a girl in a petrol station who talks about faith curing cancer and Harold has somehow started walking to Berwick-on-Tweed in order to save Queenie. This is the pilgrimage, an old man in unsuitable shoes, without his mobile, walking from Knightsbridge to Berwick-on-Tweed. A mad project, if ever there was one.

Well, there’s naught the matter with mad projects, fictional or otherwise (Round Ireland with a Fridge, anyone?), and one of the more enjoyable features of Harold’s project is the conversations he has along the way. He also has a lot of time to think, and we get flashbacks of his life, his friendship with Queenie, his relationship with his wife, his less-than-perfect parents and his son. Maureen, with her husband out walking to save another woman also has time to think, and so we get her side of the story, too. And it’s interesting enough, as things go. And there are nice turns of phrase, too:

The world was made up of people putting one foot in front of the other; and a life might appear ordinary simply because the person living it had done so for a long time.

(p. 180) However, I’m not quite sold on the whole thing. I can’t put my finger on it, but Joyce doesn’t really make me care. I am nowhere near tearing up at any point, and really, there are several places where I should be breaking out the Kleenex (I mean, nowadays I cry at ANYthing, NOT making me cry is almost impressive in itself). So, well, a quick and somewhat interesting read, but not really something I’d recommend whole-heartedly, I’m afraid.

Another quote, though, this is Harold and Maureen’s neighbour Rex talking about his dead wife:

I miss her all the time. I know in my head that she has gone, but I still keep looking. The only difference is that I am getting used to the pain. It’s like discovering a great hole in the ground. To begin with you forget it’s there and you keep falling in. After a while, it’s still there, but you learn to walk round it.

(p. 240)

Ps. Boka er utgitt på norsk av Aschehoug i 2012 med tittelen Harold Frys utrolige pilegrimsferd.

Gäst hos verkeligheten – Pär Lagerkvist

Mirthful 1 Comment

Gäst hos verkeligheten av Pär Lagerkvist var boksirkelbok før ferien, egentlig, men det er først nå jeg har kommet meg gjennom den, enda så kort den er, 117 sider, bare. Vi følger bokens hovedperson, Anders, fra han er rundt fire år og til han er nesten voksen. Her er skildring av svensk småbyliv, samt litt mer landsens detaljer fra mormoren og morfarens gård utenfor byen. Men her er også mye religion (Anders’ foreldre leser bare bibelen) og dødsangst. Anders er vettskremt for at han skal dø, og det farger store deler av boken. Det er uklart hvorfor han har fått det for seg at han skal dø, og han svinger da også selv mellom å være overbevist om at øyeblikket er nærstående og å avfeie det som tull.

Var hade han fått allt det där ifrån? Det där med att dö. – Inte skulle han dö! Inte mer än andra. Inte förrän sen, och det skulle de ju allihop. Det fick väl lov bli någon råd med det.

(side 59)

Romanen er visstnok selvbiografisk, så man må vel anta at Lagerkvist selv gikk rundt med dødsangst i barn- og ungdommen.

Jeg får ikke grep om historien, må jeg innrømme. Den svenske wiki-artikkelen snakker om «livets härliga dofter med vackra blommor och grön skog, nära och varma relationer med sina morföräldrar, leker med syskon, vänskap med sin far och han hade stor kärlek till sin mor», og stiller det i kontrast til dødsangsten, men for meg blir det alt for lite av det første, slik at de angstfylte episoden rett og slett blir litt meningsløse, for jeg klarer ikke føle med Anders. I tillegg slet jeg litt med språket, og begynte til tider å lure på om det faktisk var en dårlig idé å lese den på svensk, men jeg er ikke sikker på at en oversettelse hadde vært bedre.