Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Sosiale medier – Ida Jackson

Mirthful 4 Comments

sosiale_medierJeg fikk selvsagt med meg Ida Jacksons bok om sosiale medier når den kom i 2010, men oppfattet den mer som en «sånn blogger du»/»sånn bruker du twitter» osv. En slags Sosiale medier for Dummies, om du vil. I alle fall anså jeg at jeg neppe var i målgruppen, etter å ha blogget i 8 år og vært på de fleste andre sosiale medier lenger enn de fleste jeg visste om. Men så lå den fremme på biblioteket i forbindelse med Forskningsdagene (et av prosjektene som ble presentert der handlet nemlig om sosiale medier – jeg hadde tatt en test og blitt klassifisert som «Sosial facebooker» tidligere på dagen) og med Bokelskerinnens interessante innlegg om hvordan få lesere friskt i minne tenkte jeg at jeg kunne jo skumme gjennom og se om det fantes noen nyttige tips.

Når jeg begynte å lese ble det fort klart at dette var en helt annerledes bok enn jeg hadde trodd, og jeg endte med å lese den fra perm til perm. At Ida Jackson – eller Virrvarr – skriver bra er jo ingen overraskelse, og siden boka egentlig er mer en «internett og sosiale mediers historie» med personlige anekdoter innblandet er Sosiale medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset rett og slett en pageturner.

Ikke at det ikke også er en lærebok. Er du helt ny som blogger/twitrer/google+’er kan du lære av andres feil (og heller finne nye, orginale feil å gjøre selv), du kan få strategier for hvordan få lesere og du kan lære hvordan du unngår å bli saksøkt for brudd på opphavsrettigheter eller anmeldt for brudd på markedsføringsloven. Har du blogget/twitret/google+’et en stund kan du med fordel lese og få gode tips.

Men jeg anbefaler boka først og fremst fordi den altså er særdeles lesverdig i seg selv. Men det er mulig du også må ty til biblioteket (ikke at det er noe galt i det, selvsagt) da boka, både innbundet og heftet, later til å være utilgjengelig.

(Noe annet som er «utilgjengelig» er virrvar.net, som har blitt overtatt av en reklameblogg (sikkert heeeeelt tilfeldig at de har valgt å kapre det domenenavnet, ja?), men Ida Jacksons tidligere blogginnlegg på wordpress.com er fortsatt tilgjengelige – for your reading pleasure. Ida Jackson jobber for Store norske leksikon nå, og blogger blant annet på lille norske.)

En litt relevant lenke, som var ganske interessant: Fem forfattere som bruker sosiale medier

Saturday – Ian McEwan

Mirthful Leave a comment

saturdayDet begynte så bra. Henry Perowne våkner midt på natten og står ved soveromsvinduet og ser et fly i flammer komme inn over London. Post-ellevte september er det naturlig å mistenke terrorisme, og Perowne våkner dagen etter med en uro i kroppen, er hans trygge, idylliske liv truet?

Perownes lørdag fortsetter først i vante mønstre. Han kjøper fisk til kveldens fiskegryte, han besøker sin mor, og så drar han for å spille squash. På vei til squashen blir han involvert i en liten bilulykke og møter Baxter, som med hjelp av kompisene truer Perowne mer direkte. Perowne snakker seg ut av situasjonen ved å utnytte diagnosen han instinktivt stiller og slipper altså unna bank der og da, men ved å ydmyke Baxter stiller han seg åpen for framtidige angrep.

Etter squash drar Perowne hjem og starter med matlagingen, gjestene (sønn, datter og svigerfar) ankommer og når de alle er samlet ankommer også Baxter med makker som tar familien som gisler i et innbruddsdrama.

Gjennom hele boka får vi Perownes filosoferinger over livet generelt og over politikk og neurologisk sykdom spesielt. En gryende irak-krig problematiseres, spørsmålet om mennesker kan lastes for ting de gjør som er forårsaket av sykdom likeså.

Som sagt, det begynner bra. Jeg liker Perowne på sett og vis og jeg liker det McEwan skriver. Men etter hvert begynner ting å skurre. Og innbruddsscenen med Baxter er rett og slett så… idiotisk at det er vanskelig å ta boka 100 % alvorlig.

Det mest interessante aspektet ved boka er diskusjonen rundt nevrologisk sykdom og hva det kan ha å si for atferden til mennesker, og altså hvorvidt de kan lastes for sine handlinger hvis det er sykdommen som forårsaker dem. I den sammenhengen er Baxter et særdeles interessant kasus, men McEwan sløser det hele bort i den tynneste, Hollywood-aktige resolusjonen av en konflikt jeg noensinne har lest i såkalt seriøs litteratur.

Og det er så synd, for han kunne gjort så mye mer med det persongalleriet han har skapt. Perowne selv kunne vært dissekert og blottlagt (på John Updike-vis som gjestebloggeren hos och dagarna går ønsker seg). Ekteskapet mellom Henry og hans kone Rosalind er også verdt enda flere linjer enn det allerede får, det samme er forholdet til barna og til svigerfaren Grammaticus, her er materiell nok til tre-fire bøker minst. Og diskusjonen om virkelighet, særlig hjernens virkelighet sett med nevrokirurgens øyne, og litteraturen representert ved svigerfar og datter er også verdt mer fokus enn det får.

A man who attempts to ease the miseries of failing minds by repairing brains is bound to respect the material world, its limits, and what it can sustain – consciousness, no less. It isn’t an article of faith with him, he knows it for a quotidian fact, the mind is what the brain, mere matter, performs. If that’s worthy of awe, it also deserves curiosity; the actual, not the magical, should be the challenge. This reading list persuaded Perowne that the supernatural was the recourse of an insufficient imagination, a dereliction of duty, a childish evasion of the difficulties and wonders of the real, of the demanding re-enactment of the plausible.

(Side 67-68.) I det hele tatt. McEwan skriver for det meste bra, men undergraver sitt eget prosjekt i mine øyne. Har jeg blitt skremt fra å lese flere bøker av McEwan? Nei. Han kan da ikke ødelegge alle bøkene sine på denne måten, kan han vel? Og i utgangspunktet likte jeg virkelig boka.

Jeg hadde moro av denne anmeldelsen på Goodreads, forresten, jeg er ganske enig, for å si det slik.

Ps: Plutselig skrev jeg visst på norsk. Det var i grunn en forglemmelse, men jeg gidder altså ikke oversette når jeg først har skrevet… Boka er utgitt på norsk av Gyldendal, oversatt av Halvar Kristiansen, med tittelen Lørdag.

Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund

Mirthful Leave a comment

whisky_bluesDet er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen. Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til drikkelig.no.)

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry – Rachel Joyce

Mirthful 1 Comment

harold_fryThe Unlikely Pilgrimage of Harold Fry jumped the tbr-queue a bit unexpectedly. I borrowed it from my parents, who both read it this summer, and it therefore happened to be on top of a pile in the bedroom when I needed something to read while keeping the baby company until she fell asleep. Once I started, I was intrigued enough to promote it to main read when I had finished Mutton, and since I spent Friday flying to Oslo for a meeting, I had a lot of time to read (one good thing about meetings in Oslo).

I say I was intrigued, and I was. Harold Fry lives with his wife Maureen in Kingsbridge, their marriage has been pretty much dead for twenty years. One morning he receives a letter from Queenie Hennessy, and old friend, who is dying of cancer in Berwick-on-Tweed. Harold is shaken by the news, especially as he feels he has things unsaid to Queenie. He writes a letter, and walks to the postbox to post it, but somehow he can’t quite manage to get it into the first one, nor the second one and at the edge of town he encounters a girl in a petrol station who talks about faith curing cancer and Harold has somehow started walking to Berwick-on-Tweed in order to save Queenie. This is the pilgrimage, an old man in unsuitable shoes, without his mobile, walking from Knightsbridge to Berwick-on-Tweed. A mad project, if ever there was one.

Well, there’s naught the matter with mad projects, fictional or otherwise (Round Ireland with a Fridge, anyone?), and one of the more enjoyable features of Harold’s project is the conversations he has along the way. He also has a lot of time to think, and we get flashbacks of his life, his friendship with Queenie, his relationship with his wife, his less-than-perfect parents and his son. Maureen, with her husband out walking to save another woman also has time to think, and so we get her side of the story, too. And it’s interesting enough, as things go. And there are nice turns of phrase, too:

The world was made up of people putting one foot in front of the other; and a life might appear ordinary simply because the person living it had done so for a long time.

(p. 180) However, I’m not quite sold on the whole thing. I can’t put my finger on it, but Joyce doesn’t really make me care. I am nowhere near tearing up at any point, and really, there are several places where I should be breaking out the Kleenex (I mean, nowadays I cry at ANYthing, NOT making me cry is almost impressive in itself). So, well, a quick and somewhat interesting read, but not really something I’d recommend whole-heartedly, I’m afraid.

Another quote, though, this is Harold and Maureen’s neighbour Rex talking about his dead wife:

I miss her all the time. I know in my head that she has gone, but I still keep looking. The only difference is that I am getting used to the pain. It’s like discovering a great hole in the ground. To begin with you forget it’s there and you keep falling in. After a while, it’s still there, but you learn to walk round it.

(p. 240)

Ps. Boka er utgitt på norsk av Aschehoug i 2012 med tittelen Harold Frys utrolige pilegrimsferd.

Gäst hos verkeligheten – Pär Lagerkvist

Mirthful 1 Comment

Gäst hos verkeligheten av Pär Lagerkvist var boksirkelbok før ferien, egentlig, men det er først nå jeg har kommet meg gjennom den, enda så kort den er, 117 sider, bare. Vi følger bokens hovedperson, Anders, fra han er rundt fire år og til han er nesten voksen. Her er skildring av svensk småbyliv, samt litt mer landsens detaljer fra mormoren og morfarens gård utenfor byen. Men her er også mye religion (Anders’ foreldre leser bare bibelen) og dødsangst. Anders er vettskremt for at han skal dø, og det farger store deler av boken. Det er uklart hvorfor han har fått det for seg at han skal dø, og han svinger da også selv mellom å være overbevist om at øyeblikket er nærstående og å avfeie det som tull.

Var hade han fått allt det där ifrån? Det där med att dö. – Inte skulle han dö! Inte mer än andra. Inte förrän sen, och det skulle de ju allihop. Det fick väl lov bli någon råd med det.

(side 59)

Romanen er visstnok selvbiografisk, så man må vel anta at Lagerkvist selv gikk rundt med dødsangst i barn- og ungdommen.

Jeg får ikke grep om historien, må jeg innrømme. Den svenske wiki-artikkelen snakker om «livets härliga dofter med vackra blommor och grön skog, nära och varma relationer med sina morföräldrar, leker med syskon, vänskap med sin far och han hade stor kärlek till sin mor», og stiller det i kontrast til dødsangsten, men for meg blir det alt for lite av det første, slik at de angstfylte episoden rett og slett blir litt meningsløse, for jeg klarer ikke føle med Anders. I tillegg slet jeg litt med språket, og begynte til tider å lure på om det faktisk var en dårlig idé å lese den på svensk, men jeg er ikke sikker på at en oversettelse hadde vært bedre.

Robin Hood – Henry Gilbert

Mirthful 1 Comment

robin_hoodOne of my many hangups is Robin Hood. It’s all Rosemary’s fault. Anyway, I sort of collect Robin Hood books, and although I reread The Chronicles every so often, I sometimes read one of the other versions just to complain of how it doesn’t measure up. Well, maybe that’s not actually the reason for reading, but it’s often the result, though there are exceptions (The Outlaws of Sherwood by Robin McKinley is excellent, if untraditional, for example). Anyway, back to Gilberts version, which I purchased because the paperback was so cheap and then thought «That was silly, I probably have it in hardback». However, I didn’t. So on the whole it was very wise rather than silly.

Gilbert follows the traditional story. How Robin becomes an outlaw is familiar, so is his meeting with Little John and with Friar Tuck. On the whole, I enjoyed the book, but the language almost defeated me at times. Gilberts foreword is dated 1912. His language is, well, I think he meant it to be dated to Robin’s age, that is the 13th century, but I doubt anybody ever spoke like that. And even if the dialogue is representative, does the narrator really have to follow suit?

Sometimes, though, the result is humorous rather than annoying, such as this: «being greatly angry, [King Richard] marched to [Nottingham] and sat down before the castle with a vast army» (p. 229). I mean, picture it! King Richard and a great army sitting in front of Nottingham castle like they’re at a picnic. Or when the «elegant» phrasing gets in the way of sensible numbers: «One or two of the robber leaders, however, had defied Robin, and fought with him. Three of these he had slain, while four others had yielded to him and became his men.» (p. 103) 3 + 4 = 2? Ooooh-kay.

Anyway, on the whole I recommend Sutcliff instead of Gilbert. But that’s hardly surprising.

Venezia – Kjell Ola Dahl

Mirthful 1 Comment

veneziaJeg kom på at jeg kanskje skulle lest litt om Italia litt i siste liten før sommerferien, så så mye lesing ble det ikke, men siden vi skulle en dag til Venezia og Kjell Ola Dahls bok om byen sto i hylla fikk jeg i hvert fall skummet den på nytt.

Jeg liker denne serien med «Forfatterens guide» fra Spartacus. Vi har kjøpt alle vi har kommet over, selv om det ikke er så mange. Mulig serien ikke ble noen generell suksess? Som nevnt sist jeg leste den er Dahls bok den jeg har likt minst av de jeg har lest så langt, men en kjapp gjennomlesing før avreise var likevel ikke så dumt.

Dahls Venezia er litt mystisk og litt full av turister. Det er vel egentlig omtrent det samme inntrykket jeg sitter igjen med ette bare noen timer i byen. Jeg vil gjerne tilbake, denne gangen uten barn og med god tid, og gjerne på en tid på året da det er mindre turister (lite turister blir det vel aldri i denne byen) og bruke noen dager på bare å vandre – med kamera i hånden.

Hytteboken – Atle Nielsen

Mirthful Leave a comment

hyttebokenMamma hadde kjøpt Hytteboken på Mammutsalget, tror jeg. Den gikk meg hus forbi på salget, men når den lå der så tilforlatelig på hyttebordet i påsken måtte jeg kikke litt, og endte med å lese den – mer eller mindre – fra perm til perm. Akkurat det er den slett ikke egentlig designet for. Hytteboken er en bok som er lagd for å småleses i litt her og litt der. Når det er sagt gikk det helt fint å lese den som jeg gjorde også.

Innholdet består av en rekke ting det kan være kjekt å ha på en hytte. Her er historien om hvordan vi endte med så mye ferie som vi kan tilbringe på hytta. Her er bilder av fine hytter, og av mennesker som går på ski og røyker (et av mine favorittoppslag). Her er quiz-spørsmål med en rekke temaer, som er vanskelige nok til å være morsomme (jeg klarte vel knapt halvparten av litteraturspørsmålene sånn på sparket, og det synes jeg er ganske passe). Her er historien om plater Atle Nielsen ikke lenger har i samlingen sin (men som han gjerne skulle hatt, altså plater han på en eller annen måte her mistet). Riktig så trivelig synes jeg det var.

Er det stor kunst? Nei. Det er det da heller ikke ment å være (tror jeg). Men det er virkelig en ganske perfekt bok å ha på hytta, for å smålese litt i her og der, eller lese fra perm til perm om man vil.

En feil har den: Den skulle selvsagt hett Hytteboka. Jeg grøsser litt hver gang jeg må skrive Hytteboken. Noen hang-ups har man jo.

Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen

Mirthful 1 Comment

homo_eriksenJeg ble glad da jeg fant Den sommeren pappa ble homo på Øksendal når de hadde 70 % avslag på alle varer, for det er en bok jeg har hatt lyst til å lese. Og jeg ville virkelig like den, dessverre ble jeg litt skuffet. Ikke at den er dårlig, heller, den er bare ikke så bra som den burde ha vært.

Arvidsjaur, 13 år, er på campingferie med pappa i Nordfjordbotn, for økonomien er stram etter at mamma flyttet ut til sin litt for personlige trener. Nordfjordbotn er ikke akkurat verdens navle, men her bor i alle fall Indiane, som forsøker å bli venner med Arvid, og pappaen hennes Roger, som er litt vel homo i Arvids øyne, særlig siden Arvids pappa later til å trives så godt i Rogers selskap. Han forsøker, med Indianes hjelp, å forhindre pappaene å bli sammen, samtidig som han lengter etter mer spennende ferie, helst i selskap med kameraten Frank. Frank og Arvid har vært venner ‘alltid’, men nå har Frank kommet ettertrykkelig i puberteten, og det har nok ikke Arvid ennå, så vennskapet er i ferd med å endre seg.

Og nå kommer jeg til å avsløre deler av handlingen, så nå må du slutte å lese om det er et problem for deg…

Så hva var det som ikke funket helt? En ting var at jeg hang meg opp i at Arvid ikke er så voldsomt begeistret for Indiane til å begynne med, og til og med sier at dette ikke er en sånn historie hvor man først ikke liker hverandre for så å bli overstrømmende forelsket. For så blir de det. Ok, ikke overstrømmende forelsket, så i alle fall betraktelig mer interessert enn starten skulle tilsi. Når man først får påpekt klisjeen, for så å få klisjeen servert, så funker det ikke så bra, altså. Men det var vel en minor detail.

Egentlig tror jeg at jeg hang meg mest opp i to ting, det ene er problemer med fortellerteknikken. Boka er skrevet som en slags dagbok, og av og til funker det svært bra, men av og til blir det rett og slett usammenghengende, uten at jeg helt klarer å se at det er meningen. Det andre er at Arvids følelser ikke helt henger på greip. Og her er det jeg får problemer med å forklare hva jeg mener. For det er meningen at det skal være forvirring, så det er ikke det. Men jeg får det ikke helt til å stemme, med måten han er ukomfortabel med nakenhet (for ikke å snakke om porno) på en måte som ikke bare kan forklares med at han ikke har kommet i puberteten ennå (eller eventuelt at han har det, og derfor blir flau, det er jo også en mulig reaksjon), og heller ikke i det jeg føler er en ment undertekst, at han først og fremst er ukomfortabel med kvinnelig nakenhet.  For det går seg liksom ikke til hverken i ene eller andre retninga, og har ikke noen annen funksjon i fortellingen enn å understreke at han sliter med å finne ut av sine egne følelser – som er et viktig poeng, men dette med nakenhet går igjen såpass ofte at jeg føler det burde hatt en mer konkret, uhm, rolle? Forklaring? Også Indianes oppførsel skurrer litt innimellom, føler jeg, men siden vi får hennes utsagn og handlinger referert av Arvid er det kanskje ikke meningen vi skal få et godt grep om dem.

Så altså ikke helt full klaff. Synd, synes jeg.

The Thoughts and Happenings of Wilfred Price, Purveyor of Superior Funerals – Wendy Jones

Mirthful Leave a comment

wilfredI’m pretty sure I got The Thoughts and Happenings of Wilfred Price, Purveyor of Superior Funerals from my friend Tone, I can see from Goodreads that she really liked it.

Me, on the other hand? Well, I’m torn.

From the Goodreads synopsis: «Wilfred Price, overcome with emotion on a sunny spring day, proposes to a girl he barely knows at a picnic. The girl, Grace, joyfully accepts and rushes to tell her family of Wilfred’s intentions. But by this time Wilfred has realised his mistake. He does not love Grace.»

Extricating himself, however, proves to be more difficult than he had expected. And so the story deepens and expands.

I didn’t not like it. I certainly read it quickly enough. I root for Wilfred, and for Grace. I care for their fate, as I care for several of the other characters. But something seemed to me to be lacking while I read it. Well, for one, one of the major plotlines is left a little too wide open for my taste. That’s one problem I have. The other is less tangible. Because while, as I said, I root for Wilfred and Grace, I somehow fail to be touched very deeply. Several of the events should have been bringing tears to my eyes, but I was left dry-eyed throughout (and that is quite a feat these days, I’m a big sop). I find it hard to pinpoint, but for some reason it felt more as if I was reading a (wordy) plot synopsis rather than an actual novel. Does that make sense?

Maybe it’s just me. Anyway, middling to good, I’d say, not brilliant.