Kategori: Aardwolf – one hit wonders

The Twistrose Key – Tone Almhjell

Mirthful 3 Comments

twistroseThe US launch of The Twistrose Key by Tone Almhjell caused headlines in Norway: A Norwegian writer whose first novel is being published in the US before it is published here in Norway? Sensational! See Dagbladet for an example.

I was curious, of course, so I put in an order for the book. I started it briefly on Sunday, and then picked it up again on Monday. At some point in the evening, just at the time I would normally have started to head for bed, I realised I’d read one chapter too far, and that there was no hope of putting the book down again before I was done. This was on page 228, consider yourself warned. Just past midnight I Tweeted: «Just finished The Twistrose Key by @tonealmhjell. It seems I will need to write yet another rather enthusiastic blog post. #goodbook«. And then I went to bed.

The Twistrose Key reminded me of several of the fantasy novels I read and loved as a child: The Chronicles of Narnia, of course (what with the talking animals, the influence is quite obvious), Susan Coopers The Dark is Rising series and a Norwegian series by Bente Lohne which starts with the book Julias reise, to mention the most obvious candidates. Reminded me, yes, but in a good way. This is not a derivative book, the idea is original (well, as original as ideas are), even if it does involve a child walking through a portal into another world where time moves at a different speed and animals can talk. I wish it had been around in the mid-eighties when I inhaled this kind of book, I would have loved it unconditionally (I still do, but not with the fervour of my ten-year-old self).

Our heroine, Lin, has moved from her childhood paradise, Summerhill, to a rickety old house in Oldtown because of her mother’s work. She misses her friend Niklas, she misses the countryside with snowfights and she misses their troll-hunting games. Moreover, her pet vole, Rufus, has recently died. Then an odd package shows up, containing two keys, one that fits the cellar door of their rented house, and a large, old-fashioned one that looks a bit like a rose, with the word «Twistrose» engraved on it, a name Lin thought she had invented herself, the code name she would use in the troll hunt, but which she has not yet shared with anyone. So, like a good heroine, she descends to the basement and finds the keyhole (which is not really a key hole) for the twistrose key, and that opens the portal to Sylver.

In Sylver there is snow, and plenty of it, but there is also Rufus, now tall as a man and able to speak. He explains that Sylver is where all pets that have ever been loved by a child come when they die, but there is a problem, and Lin is here to help them. And so the adventure begins.

There are many reasons to love The Twistrose Key, the relationship between Lin and Rufus is one of them. They really are best friends, and I love Rufus’ dry humour, evident at the first meeting:

«Rufus! How? I mean, you’re so… You’re so…»
«Handsome?» He grinned. «Eloquent? Alive?»

(Page 21.) The plotline is pretty perfect, no long stretches of boredom while having things explained at you, little peaks of thrill to keep your interest going and a big show-down at the end. The conflict is, well, I was going to say believeable, but let me say believable withing the context of the world Almhjell has created. The villain to be fought is appropriately villaineous, and the master villain has believable motivations. There is seriousness and darkness here, but not so much that it destroys the joy of the victory (which happened for me with The Girl Who Circumnavigated Fairyland in a Ship of Her Own Making, which I’m afraid I never got around to blog about). And the language is wonderful, with touches of fairytale and ecchoes of Nordic winters, among very many other things. And the book actually has an ending. Not that I don’t hope for more stories from Sylver (I want to read about Rufus and Lin exploring the lands), but it is actually quite nice to have a book that obviously has the potential for a long series but that has no obvious cliff-hangers.

Oh, and I must add a note to say how much I love the vignettes that head each chapter. Drawn by Ian Schoenherr they perfectly capture the mood of the book.

I’m looking foreward to reading The Twistrose Key with the lass in a year or two, when she’ll be the right age for it. And if you have an 8-12-year-old in your life I suggest you read them this book (if you’re allowed) or give it to them to read for themselves. Oh, and though this really is a children’s book (unlike with Odinsbarn, where I do not agree with the publishers on the designation), it is the sort of children’s book that can, and should, be read by adults for their own pleasure.

The Twistrose Key kom på norsk i november 2013 med tittelen Vindeltorn, utgitt på Gyldendal. Bokelskerinnen har et intervju med Tone Almhjell, der hun blant annet forklarer hvordan det har seg at boka først kom ut på engelsk.

Andre bloggere om boka:

Low Moon & andre historier – Jason

Mirthful 2 Comments

jason_low_moonLow Moon & andre historier var også julegave, sammen med Delisle. Jeg har selvsagt lest Jason før, men bare kortere historier publisert i antologier/tegneserieblad. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke helt skjønner hva som er så stort med Jason.

Det er to ting som ikke funker for meg. For det første er det for lite tekst. Dette er rent subjektivt, og jeg vet ikke engang om det egentlig er det som er problemet (for jeg liker andre tegneserier med lite eller ingen tekst), men det føles som et problem når jeg leser Jason.

Det andre problemet er et problem for historiene, og det er kanskje også subjektivt, men jeg synes alle i persongalleriet hans er for like. Jeg sliter med å holde dem fra hverandre. Historien forsiden her er hentet fra er et godt eksempel. De to på bildet er hovedpersoner i historien, eller snarere historiene, for det er to parallelle. Men hovedforskjellen på dem visuelt er at han ene har prikker på kinnene, han andre hitlerbart. Det er greit nok når de er i samme rute, men det er rett og slett for lite info når jeg skal forsøke å følge dem som historien utspinner seg, jeg blir sittende og forsøke å huske hvem som er hvem. Dette gjentar seg i flere historier, og gjør at det blir slitsomt å lese.

Når det er sagt er nettopp den historien som omslagsbildet er hentet fra – den heter bare & – den jeg liker best i boka. Den har noe underfundig over seg som får meg til å humre, men den har også dybde.

Likevel, jeg er liksom ikke solgt. Boka havner på pluss-siden på liker<->liker ikke-skalaen, men bare så vidt.

Burma Chronicles – Guy Delisle

Mirthful 2 Comments

delisleBurma Chronicles by Guy Delisle was a Christmas gift and I read it during the Christmas holidays. Delisle is a Canadian cartoonist and animator, and this is his third (as far as I can gather) travelogue in graphic novel format. Delisle spent a year in Burma (Myanmar) with his wife who works for Doctors Without Borders and his son who was a baby at the time. The book chronicles their stay, the mundane, every-day workings of a household as well as the inevitable politically charged incidents.

Delisles artwork is, well, I was going to say flawless, but that might be stretching it a bit far. Let’s say «very good». The drawing style is deceptively simple, but catches enough detail to set the scene perfectly. Clever techniques are used to excellent effect, such as the trouble of drawing with ink in the rainy season:

delisle_regnHowever, as far as the narrative goes, I have a hard time deciding whether I love it or loathe it. There is, after all, no rule that says that a book from Burma must neccessarily be all about politics and suffering and so on. And to a certain extent some of the best sequences in the book involve Delisle going about his normal activities and accidentally stumbling into something that is loaded with meaning, or even menace, simply because this is Burma and not Canada. However, sometimes the white, male tourist takes over and makes me fundamentally uncomfortable. He keeps wanting to go into the forbidden zones, for example, and seems annoyingly unconcerned about the possible dangers, not only to himself, but to the people he’s with (if he’s caught traveling without a permit, surely that must create difficulties for the organisation his wife works for and those employees that actually need to be there?). And his sole reason for wanting to go seems to be pure curiosity, and smacks of slum tourism. Something which is not helped by panels like this:

delisle_skuffelse«This slum is not slummy enough», basically. He’s unimpressed by the forbidden zone. I’m unimpressed by his attitude.

To a certain extent Delisle’s «living in a priveleged bubble where nothing I do can hurt me»-attitude helps throw into relief some of the atrocities of a dictatorship like Burma, but it fails to work (for me) as often as it does work. So I don’t know.

Leksikon om lengsel – Hilde Østby

Mirthful 7 Comments

østbyJeg lånte Leksikon om lengsel av Hilde Østby på biblioteket etter at den var blitt varmt anbefalt i en tråd om bokbloggerprisen på bokbloggernes facebookgruppe. Av diverse grunner måtte den fornyes både en og to ganger før jeg kom i gang, men nå er den lest, og når jeg først begynte gikk det ganske fort.

Bokas struktur er spesiell, for den er virkelig et slags leksikon. Vi får en historie om lengsel eller kjærlighet, eller gjerne en kombinasjon av begge, for hver bokstav i alfabetet. Leksikonredaksjonen består av Liv Vestby, og det er vel rimelig å anta at likheten til forfatterens navn ikke er tilfeldig, og noen historier om Livs eget kjærlighetsliv har sneket seg inn. Historiene er en slags små noveller og mange av dem snur opp ned på fortellinger vi tror vi kjenner fra litteraturen eller verdenshistorien. Tidvis fungerer det virkelig bra, og jeg morer meg stort over forfatterens krumspring og rent ut frekkhet (positivt ment, for all del) i møte med klassiske fortellinger.

Selv om leksikonet handler om lengsel og om kjærlighet har fortelleren tidvis et ganske kynisk blikk på sistnevnte. Som her, i kapittelet G – Gourmet, der John (tror han) forelsker seg ved første blikk i den vakre Bella:

Da han så henne for første gang, satt hun på stranda i skyggen av en parasoll for å beskytte den melkehvite huden i solsteken, i badebyen Brighton der hun tilbragte sommerferien hos sin tante. Han våget ikke da å snakke til henne. Han kjente det suse for ørene, og hjertet banket mye fortere enn han var vant til på den daglige ettermiddagsturen. I ettertid har det vist seg at John mest sannsynlig var offer for frisk sjøluft, ikke kjærlighet – men det kunne jo ikke han vite, for han pleide ikke å feriere ved havet.

(Side 70) Desverre går det ikke så bra for Bella og John, det går i det hele tatt ikke så bra for noen av Østbys figurer. Det er mer lengsel enn lykke involvert, noe annet er kanskje ikke å vente ut fra bokens tittel.

Hilde Østby har også et språk som suger meg med videre, en lek med begreper og vendinger som til stadighet fikk meg til å trekke på smilebåndet.

(…) og dette var tilbake i bibelske tider, altså på en tid da forfatterne bak Bibelen var på sitt mest produktive, men dette var også en tid da upresisheter ikke ble slått like hardt ned på som i dag, blant annet ettersom man ikke hadde tilgang til de metodiske ressursene som herværende leksikonredaksjon er i besittelse av.

(Side 138) En sjelden gang synes jeg likevel hun bommer med formuleringene:

(…) for på denne tiden, som virker så fjern for oss nå, var det fortsatt forbundet med stor skam å være fotballspiller og homofil.

(Side 130) At Østby slenger inn «fotballspiller og» i en setning der det i utgangspunktet skulle være helt unødvendig gjør at jeg går ut fra at dette er ment som en vits, siden det ikke akkurat er flust med åpent homofile fotballspillere i det ellers så opplyste 2013 heller. Ellers er vel «forbundet med stor skam» en underdrivelse, det var i 1970 (VM i 1970 refereres til i neste avsnitt) bare tre år siden seksuell omgang mellom menn ble tillatt (med visse restriksjoner, blant annet en høyere lavalder) i England og Wales, i Skottland var det forbudt fram til 1981. Jeg synes altså at denne setningen ikke funker. Det at jeg lurer på om det er ment som en vits betyr at den fungerer dårlig som vits, og ment mer eller mindre alvorlig synes jeg den bommer helt.

En annen ting som ikke funker for meg er rammehistorien. Til å begynne med får vi bare presentert leksikonprosjektet uten en ordentlig begrunnelse, annet enn et ønske om å presentere historier om lengsel.

Redaksjonen beklager også at det tilsynelatende ikke er noen sammenheng mellom historiene i dette leksikonet. Redaksjonen er klar over at verk der menneskekjebner flettes sammen, ved hjelp av merkelige sammenhenger og guddommelige sammentreff, er svært populære blant litteraturinteresserte, ikke minst fordi det gir den jevne leser en opphøyd følelse av at vi alle er tråder i den samme menneskelige veven. Men redaksjonen kan ikke skrive en slik rørende fortelling, simpelthen fordi den ikke ville være sann, og redaksjonen er ikke villig til å henfalle til historieforfalskning av emosjonelle grunner. I den malstrømmen vi alle er en del av, er det sjelden eller aldri slik at vi berører hverandre eller i det hele tatt ser hverandre blant alt vrakgodset som virvles mot bunnen av havet.

(Side 10.) Det hadde vært nok, synes jeg, og boka hadde fungert bedre sånn. Men i siste kapittel, Å – Åpen slutt, får vi presentert en motivasjon for leksikontilblivelsen, som riktignok er relatert til temaet, men som ikke føles, vel, sann på samme måte som de foregående fortellingene. Og når det da er dette som liksom skal binde boken sammen og gi den en slags mening, ja da blir jeg rett og slett litt skuffet.

Så, altså, ingen innertier for meg, men i aller høyeste grad lesverdig likevel, for alle de underfundige øyeblikkene fra A til Ø.

Addendum 02.01.2014: Jeg kom på at jeg glemte å nevne at et av de mentale bildene fra boka som kommer til å være med meg lenge involverer ei ung jente fra Nord-Norge og ærfuglegg. Det var umulig å la være å kjøre en mental ‘mash-up’ av den historien med persongalleriet fra De usynlige, der ærfugldun er en av inntektskildene til familien. Det er litt sånn ‘once seen it can’t be unseen’. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er positivt eller helt ødeleggende (for begge bøkene), men heller heldigvis mot det første.

Andre bloggere om boka:

 

Den amerikanska flickan – Monika Fagerholm

Mirthful 3 Comments

fagerholmNår det viste seg på oktobermøtet i boksirkelen at det var min tur til å foreslå bok ble jeg tatt litt på senga, og jeg måtte forsøke å se for meg de bøkene som står mest synlig til på «skal-lese-hylla».  Den amerikanska flickan var den første jeg kom på som også var tilgjengelig i nok eksemplarer på biblioteket (det er ett av kravene vi har til valgt bok), så da ble det den. Jeg hadde den stående fordi den var anbefalt som finsk kandidat i den nordiske utfordringen.

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka hadde jeg aldri lest ferdig om ikke det var for at vi skulle snakke om den i boksirkelen (og det i tillegg var mitt forslag). Jeg slet meg gjennom de siste par hundre sidene. Og jeg følte meg faktisk regelrett snytt da jeg kom til siste side og leste «(fortsättning följer)». Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at Den amerikanska flickan var del en av en todelt fortelling, Slutet på glitterscenen.

Det var i grunn enighet i boksirkelen om at boka rett og slett er for lang. Grunnhistorien er for så vidt interessant nok, den kretser rundt to jenter i tidlige tenår, Doris og Sandra, som «leker» egne versjoner av hendelser. De to historiene de fokuserer på er Sandras mors «forsvinning», den andre dreier seg om den amerikanske jenta som besøkte trakten noen år tidligere og som endte opp druknet. Vennskapet mellom de to jentene blir ganske intenst, og måten det framstilles på er fascinerende. Så langt er alt vel.

Slut på den showen. Den drömmen–

«– i putten», mumlade Doris Flinkenberg. «Den drömmen i putten», fortsatte hon lite högre, men fortfarande kanske bara mest för sig själv. Men ändå, redan på sitt oefterhärmliga Dorissätt, på sitt alldeles eget Dorisspråk, ett språk som Sandra kände igen också som sitt eget, för det hade blivit också hennes under den långa, märkvärdiga tid de hade varit bara de två och ingen annan. Ett språk som de egentligen hade hållit på att växa ur redan under en lång tid i denna pubertet som nyss hade börjat och som aldrig skulle leda dem tilbaka till någon rolig barndom där det fanns egna världar, många liv, många leker och personligheter. Utan tvärtom, upp i den rktiga världen för att bli vuxna som Ålänningen, kusinmamman, Lorelei Lindberg och Bombnedslaget. Och ja, de hade ju sina sidor allesammans, men i det stora hela måste man ändå säga att, yäk!

(Side 248.)

Historien om de to jentene som lever seg inn i sin egen verden minnet meg om filmen Heavenly Creatures, og jeg er redd det gjorde steminingen i boka dystrere og mer truende enn det kanskje er ment at den skal være. Selv om det ikke er mangel på død og depresjon i boka, heller.

Fortellerstemmen er spesiell. Den er ikke en definert person som forteller, og fortelleren er «allvitende», men er helt klart påvirket av bevisthetsstrøm-tradisjonen, og det er lett å trekke paraleller til Virginia Woolf og kanskje særlig To the Lighthouse. Historien er preget av gjentagelser, særlig av (ganske lange) klengenavn på steder og folk, men er også springende i tid og rom. Det er som å høre en historie fortalt av en litt surrete person over en kaffekopp (eller mange, siden den er lang), som kommer på ting de har glemt å si og til stadighet sier «men det må jeg fortelle mer om senere» eller røper ting som kommer til å skje. Poetisk er det også, Fagerholm leker med ord og vendinger, og gjentagelsene forsterker inntrykket av at det er en form for prosadikt man leser.

Dette er spennende, men slitsomt. Og når det etterhvert bærer mer preg av å være teknikk for teknikkens skyld, snarere enn noe som driver historien framover, ja da mister jeg desverre interessen.

Samtidig er det en gripende fortelling Fagerholm formidler, og jeg slites mellom å ha lyst til å lese del to – som heter Glitterscenen – fordi jeg føler at historien er ufullført, og å tenke at «det orker jeg i hvert fall IKKE». Vi får se.

Andre bloggere om boka:
Boktoka
Kulturdelen

Vidina: Landet bak Nidaros – Bente René Linmo

Mirthful Leave a comment

vidinaVi kjøpte Vidina: Landet bak Nidaros til den eldste nevøen vår i høst. Hva han synes om den får jeg komme tilbake til når han har lest den og jeg har snakket med ham, men jeg fikk lyst til å lese den selv også. Fantasy for barn/ungdom med en historie som starter i Trondheim, det høres jo forlokkende ut.

Etter en krangel mellom Alexander og lillesøsteren Emma forsvinner Emma gjennom en portal til en annen verden, Vidina. Alexander følger etter for å finne henne igjen. Under letingen treffer han blant annet Nori og tvillingene Sivara og Aravis (les tvillingenes navn baklengs…), som også er ute på leting, Nori etter moren sin, Sivara og Aravis etter kontroll over sin egen magi.

I Vidina er alt i orden. Altså, det vil si, det er det slett ikke, her er det ene problemet etter det andre, hekser og demoner og varulver, blant annet, samt mer menneskelige problemer som fremmedfrykt og nedarvet «rasehat». Men historien funker, den er i orden. Det er riktignok litt vel mange løse tråder på slutten, litt vel opplagt at dette er starten på en serie, men det er nå engang det det er.

I Trondheim, derimot, og der boka starter. Der slet jeg.

I første kapittel har Alexander nettopp gjort unna siste skoledag før sommerferien, og vi treffer ham i det han gjemmer seg bak en søppelcontainer «i en sidegate i sentrum», fordi mobberne hans er på jakt etter ham. De finner ham, men blir avbrutt av en søppelbil og slenger bare med leppa før de stikker av. Alexander «løp til skolen for å møte søsteren» som slutter en time senere enn ham. De går hjem sammen til leiligheten «i en stor bygård midt i sentrum», «i jugendstil fra tidlig på 1900-tallet».  Alexander ser en katt som oppfører seg rart nede på gaten. Han går på kjøkkenet for å lage middag «Moren hadde kjøpt en ferdig pizzabunn (…) Alexander behøvde bare brune kjøttet og skjære opp grønnsakene.» Han setter pizzaen i ovnen, roper til søsteren at hun skal passe på at den ikke blir brent, og går på butikken for å kjøpe brus. Etter å ha vært der setter han seg på en benk og ser på klokka og konkluderer med at det er femten minutter til pizzaen er ferdig. Så ser han katten igjen, og bestemmer seg for å følge etter den. Den leder ham «gjennom sentrum og forbi Nidarosdomen» og fortsetter

gjennom byen mot Elgeseter bru som strakte seg over Nidelva og ut av sentrum. (…) Nå når han hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikke trafikken like ille, men det finkornede veistøvet lå fortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til å nyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de lå tett i tett på hver side av motorveien. Flere virket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte taksteiner. Alexander hadde aldri vært i dette strøket før.

Vi er ikke kommet ti sider ut i teksten en gang, og jeg har en rekke spørsmål:

  • Emma er ti år, kan hun ikke gå hjem fra skolen alene? Vi snakker Trondheim sentrum, hvor mange kvartaler kan det være snakk om?
  • Skole i sentrum av Trondheim? Jahaja. Går de på Birralee, altså? Det er ikke inntrykket jeg får ellers, men det er det eneste alternativet når Kalvskinnet er nedlagt.
  • Det var da en fryktelig saktestekt pizza hvis den fortsatt trenger 15 minutter etter at han har vært i butikken?
  • Hvor mye «gjennom byen» kan du «fortsette» mellom Nidarosdomen og Elgeseter bru?
  • Mindre trafikk i Elgeseter gate enn i sentrumskjernen? Og samtidig: Elgeseter gate er en «motorvei»?
  • Er det virkelig hus i Elgeseter gate som virker eldgamle i sammenligning med jugendbygårder fra tidlig 1900-tall? Jeg skal glatt innrømme at de kanskje SER gamle ut, de er ikke alltid like godt vedlikeholdt, men å si at de «virket eldgamle» etter å ha beskrevet bygården Alexander bor i er litt rart.
  • Alexander har aldri vært i Elgeseter gate før? Har han bare ankommet sentrum østfra eller via Ila?

Det som er så fint med å skrive fantasy er jo at du kan finne på akkurat hva du vil, så lenge «universet» ditt er innvendig logisk behøver det ikke å ha noe særlig med den virkelige verden å gjøre. Men når du forankrer en historie så konkret i nåtid i en by mange av leserene vil kjenne til er du nødt til å passe på detaljene. Og dette ble så rørete at jeg seriøst begynte å tvile på at forfatteren noensinne har vært i Trondheim. I alle fall har ingen tatt manuset og spasert gjennom Trondheims gater for å sjekke hvor godt beskrivelsene stemte med virkeligheten, det er nå helt sikkert.

Så strengt tatt anbefaler jeg denne boka bare dersom leseren ikke er kjent i Trondheim, selv om jeg vel tipper at målgruppen på 11-15 eller deromkring neppe henger seg fullt så mye opp i «feilene» som jeg.

Men jeg kommer nok til å lese bok nummer to også, jeg vil jo vite hva som skjer med den… Nei, det skal jeg ikke røpe.

Hyperbole and a Half – Allie Brosh

Mirthful 3 Comments

hyperboleHyperbole and a Half is a book in the category: «I have to own this NOW». When Allie Brosh announced on the eponymous blog that one could buy it signed (or preorder, rather) I realised I HAD to have it signed. I therefore preordered from Powells in Portland, Oregon. An utterly wonderful bookshop, by the way, if you’re ever in the neighbourhood. In this case it was the only option for preordering signed copies willing to send the book to Norway. For a price, of course. Not an exorbitant amount, but I estimate I spent at least twice what I would have had to for an unsigned copy. Well, these things are what they are.

I can no longer remember when I discovered Hyperbole and a Half (the blog, that is). This is partly because on discovery I immediately went back and read the whole of it from the start. It was, however, quite definitely before the famous This Is Why I’ll Never Be an Adult, which contains the image you’ve most likely seen even if you’ve never read the blog, since it has evolved into a meme over the past couple of years.

cleanallthethings

In any case: The book contain 16 stories, most will be recognisable if you’ve read the blog, but there are additional drawings and various edits, and I, for one, am happy to have these in book form in any case. How the selection has been made, I don’t know, but as long as a selection has been made people are bound to miss a favourite that was not selected. This is the way of the world. However, since the book contains the very excellent «Depression» (in two parts), I am happy. It’s the sort of thing that should be mandatory reading.

I had so very few feelings, and everyone else had so many, and it felt like they were having all of them in front of me at once. I didn’t really know what to do, so I agreed to see a doctor so that everyone would stop having all of their feelings at me.

Brosh excels both at the drawings, which are deceptively simple, and at the storytelling, where she twists the language to express things in surprising, but perfect ways.

Other favourites in the book are «The Simple Dog» – where Allie tries to assess the intelligence of her dog and hilarity ensues, for the reader, anyway – and «Lost in the Woods» – which is insanely funny to read, but was probably quite terrifying to live through.

In short: Read it! Also buy it! And really, it would be a perfect Christmas gift, so you might as well buy a few copies while you’re at it.

Here, in conclusion, is a snap of my signed copy:

hyperbole

Julies bokbabbel har også lest boka.

The Bone Season – Samantha Shannon

Mirthful 17 Comments

bone_seasonJeg har lest The Bone Season på engelsk, men velger å bryte mine egne regler og skrive om den på norsk, siden jeg har tenkt å lenke til og sitere fra noen anmeldelser og et intervju på norsk og dessuten har en kopi av den norske utgaven, Drømmegjengeren, å gi bort til en heldig leser.

Samantha Shannons debutroman er blitt såpass hypet at jeg i normale tilfeller nok hadde droppet å lese den med det første, fallhøyden blir stor når en bok får så mye oppmerksomhet. Siden jeg som nevnt tidligere i et anfall av postbokfestivalentusiasme takket ja til å få den norske oversettelsen fra forlaget måtte jeg jo nesten lese boka også. Og å si at jeg ikke var litt nysgjerrig ville være løgn.

Så, ja.

Kort fortalt: Paige Mahoney er en klarsynt 19-åring i år 259 i et totalitært Storbritannia der Scion styrer og klarsynthet betraktes som en epidemisk sykdom som må utryddes, fortrinnsvis  ved å henrette alle klarsynte. Det er 200 år siden vår verden og Shannons fiktive verden skilte lag, og Paiges London er preget av mye av det vi kjenner fra viktoriatiden, siden teknikken har gått framover på andre punkter i hennes verden enn i vår. Siden hun aldri ville blitt godtatt i samfunnet uansett har Paige valgt en kriminell karriere, og er en del av et kartell av klarsynte i Londons underverden. Paiges sjef, Jaxon, har stor tro på at Paiges evner er sterkere enn hun så langt har vist, og det viser seg etter hvert at han har rett. Hun oppdager nye dimensjoner ved evnene når hun havner i fare på t-banen, men nettopp denne situasjonen fører også til at hun blir oppdaget av myndighetene og arrestert. Hun blir fraktet sammen med andre fanger til Oxford, som det viser seg har vært et skjult samfunn siden 1859 når underjordiske vesener, kalt Refaitter, med sterkere tilknytninger til eteren enn selv de klarsynte gjorde en avtale med myndighetene om å beskytte menneskene fra eterens angivelige farer. I Oxford lærer Paige mer om egne evner og knytter nye allianser, men det er like fullt en fangeleir og mye av fokuset hennes ligger på å rømme og komme seg tilbake til «familien», hennes gjeng i kartellet.

Og det er jo ikke dårlig, dette. Paige er en ganske spennende hovedrollefigur, universet Shannon har skapt er gjennomarbeidet og komplekst, og som uhelbredelig anglofil er jeg fascinert av hennes London og Oxford. At det finnes ekko fra viktoriatiden gir boka et visst preg av steampunk, noe som ikke er negativt. Knytningen til irsk historie er også interessant, og jeg håper den tråden tas opp bredere i framtidige bøker.

No matter how much I sometimes wanted it, there was no normal. There never had been. ‘Normal’ and ‘natural’ were the biggest lies we’d ever created. We humans with our little minds. And maybe being normal wouldn’t suit me.

Men. Jeg vet ikke. Jeg blir ikke ordentlig grepet. Når jeg hadde kommet 25 % gjennom boka (sånn er det på Kindle, man tenker i prosent, ikke sider) vurderte jeg alvorlig å gi opp helt. Først når jeg var på over 80 % var det sånn at jeg leste videre fordi jeg virkelig ville vite hva som kom til å skje snarere enn fordi jeg følte jeg burde, men selv da ble det aldri sånn at jeg ikke kunne legge fra meg boka. Og det holder faktisk ikke. Når Shannon sier i intervjuer at hun har planlagt at det skal bli sju bøker kan jeg ikke si jeg blir hoppende glad, akkurat.

Både Bokelskerinnen og Knirk har pekt på ting som jeg også hang meg opp i, men jeg skal forsøke å sette egne ord på hva som gjør at The Bone Season ikke helt når opp til forventningene.

Universet Shannon har skapt er riktignok gjennomarbeidet, men jeg er ikke helt overbevist om at boka er det. Det er mye ‘tell’ i stedet for ‘show’ i boka og kanskje er universet unødvendig komplekst? Det blir i alle fall mye å holde rede på, og det hadde ikke vært noe problem om boka ellers grep meg, men det blir så mye Shannon må få forklart for at vi skal forstå hva som foregår at det går ut over handlingen. Av de 400+ sidene er det mye som bare er forklaring av hvordan ting henger sammenog enda mer som virker som det er med fordi det forklarer noe om universet snarere enn fordi det skal drive historien framover. Det er ikke uvanlig innenfor sjangeren fantasy/sci-fi, særlig ikke i første bok i en tenkt serie, men det er ikke dermed sagt at det er en god ting. Samtidig er dette det punktet som får meg til å tenke at jeg nok kommer til å gi Shannon en sjanse til og lese bok nummer to, for forhåpentligvis har hun fått unna det verste av forklaring i bok en og kan fokusere på historien i bok to.

Kanskje.

Ellers må jeg vel si at jeg er så lei historier om såkalt klarsynte, spøkelser og andre «eteriske» fenomener i vår verden at irritasjonen min smitter over på The Bone Season. Det er litt urettferdig, kanskje, for i Shannons fiktive univers er klarsynthet og eter legitime handlingsdrivere og jeg har ikke inntrykk av at Shannon på noen som helst måte mener at det finnes klarsynte i vår verden av den grunn. Men irritert blir jeg i alle fall.

Jeg fikk også en litt uggen følelse rundt «the love interest», altså kjærlighetshistorien oppi det hele. Jeg klarte først ikke helt å definere hvorfor, annet enn at det på en eller annen måte virket umodent (til sammenligning virker J. K. Rowlings beskrivelse av tenåringsforelskelse i Harry Potter moden, siden sammenligningen til Rowling – til Shannons fortvilelse, det skal sies – er dratt). Nå er jo Shannon bare 21, så det er kanskje ikke så rart, men siden boka er utgitt som voksenbok må man få lov til å vente seg noe mer. Knirk setter fingeren på noen av de tingene som både tyder på manglende modenhet og på en langt mer tvilsom klisje i litteraturens kjærlighetshistorier, men vær klar over at detaljene her er spoilers, så ikke klikk deg inn om du ikke vil ha avsløringer, jeg lar være å utdype.

Refaittene er i seg selv et problem for meg, du kan si jeg har litt det samme problemet med dem som med vampyrer. Shannon sier til Bokelskerinnen: «Jeg hadde en ide om å skape en rase som så ut som det menneskene gjorde før syndefallet. Mer perfekte, høyere og sterkere. » Og, ja, er det bare jeg som får litt glitrende, tusen år gammel vampyr-vibe av dette? Som fiender er de en ting, som allierte eller venner? Altså, jeg vet ikke.

Jeg savnet også humor. Det er det nemlig fint lite av. Shannon sier selv, også til Bokelskerinnen: «jeg har heller ikke J.K. Rowlings vidunderlige sans for humor», og nei, det har hun ikke. Men hun har også rett i at det ikke finnes noen god grunn til at vi skal sammenligne henne med Rowling (kvinner som skriver fantasy og utgis av Bloomsbury. Joda, jeg ser hvordan pressen vil hoppe på sammenligningen), og at hennes bok er mørkere (mørkere enn Deathly Hallows? Vel, jeg er ikke så sikker). Men det betyr ikke at man ikke kan savne lysglimtene. Lær av Shakespeare, sier jeg, selv tragediene har humor innimellom, det er kjent som «comic relief».

Jeg skal utdype en annen sammenligning med Harry Potter, siden vi først er inne på det. Ikke fordi det er noen grunn til at Shannons bok skal ligne Rowlings, men fordi Harry Potter er et godt eksempel på noe annet jeg savnet i The Bone Season, nemlig vennskap, fellesskap og (selvvalgt) familie. Gjennom mesteparten av boka er det Paige mot verden som rår, og at boka er fortalt i jeg-form er med på å understreke dette. Mot slutten ser jeg riktignok konturene av noe som kan bli til noe i neste bok, men gjennom bok en er Paige for det første stort sett adskilt fra det hun har av «familie» og det som kommer fram rundt denne «familien» er ikke av en slik art at jeg nødvendigvis føler at de var noe tap. Så får vi se hvordan det utvikler seg.

Den norske oversettelsen av Kjersti Velsand later til å være helt ok. Jeg har bladd litt her og der og sammenlignet noen av sitatene jeg har markert på engelsk med den norske versjonen. Noen steder taper språket noe av fargen sin som i denne beskrivelsen av en av Claires «kolleger»:

Danica. Our resident genius, second only to Jax in intellect. She was three years older than me and had all the charm and sensitivity of a sucker punch. Nick classified her as a sociopath when she was first employed. Jax said it was just her personality.

På norsk har det blitt til:

Danica. Vårt eget lokale geni, intellektuelt bare forbigått av Jax. Hun var tre år eldre enn meg, fullstendig blottet for sjarm og empati. Nick betegnet henne som sosiopat da hun ble ansatt. Jax sa det bare var personligheten hennes.

Det er bare ikke samme schwungen over «fullstendig blottet for sjarm og empati» som «had all the charm and sensitivity of a sucker punch». Samtidig ser jeg jo at det ikke er så lett å finne en norsk variant som funker. Og hadde jeg ikke sittet og sammenlignet setning for setning hadde jeg neppe savnet noe heller. Noe annet er at jeg også synes språkflyten virker litt hakkete innimellom, men så er heller ikke språket i orginalen blottet for feil.

drømmegjengerenDet er mulig jeg har vært så negativ at du har bestemt deg for å la være å lese boka, men om du har lyst til å gjøre opp din egen mening og vil lese boka i norsk oversettelse har jeg altså en nesten-ikke-bladd-i-kopi å gi bort (stemplet med «God fornøyelse! Kagge forlag», slik at den ikke skal kunne byttes/selges som ny). Legg igjen en kommentar, så trekker jeg en vinner på Halloween (altså 31. oktober), det forekommer meg som en passende dato. Kanskje slenger jeg med en og annen overraskelse i pakka også. Om du vil dele «giveawayen» er det hyggelig, men du får ikke fler lodd av den grunn: En person, ett lodd.

Et par lenker på tampen:

Smakebit på søndag: The Bone Season

Mirthful 17 Comments

bone_seasonI bokfestivalsentusiasmerus takket jeg ja når Kagge forlag lurte på om jeg var interessert i et leseeksemplar* av Samantha Shannons Drømmegjengeren. Først når jeg sto der med boken i hånden innså jeg hvor unødvendig det var: Jeg kommer jo uansett ikke til å lese den på norsk. Men siden jeg nå først hadde begått dumheten tenkte jeg at jeg i alle fall kunne få noe nytte ut av det hele, så jeg kjøpte Kindle-versjonen på engelsk, begynte å lese og når jeg vel har lest ferdig skal jeg kikke litt på den norske oversettelsen for å kunne si noe fornuftig om oversetterjobben. Deretter kan jeg vel lodde ut den norske utgaven, så kan noen som ikke vil lese på engelsk få glede av den.

Bokbloggerne var også invitert til å møte Samantha Shannon  når hun var i Oslo nylig, og Bokelskerinnen gjorde et ordentlig intervju med henne (jeg kommer til å komme tilbake til noen av tingene hun sier der når jeg anmelder boka). Jeg skulle gjerne ha deltatt på forfattermøtet, men all den tid jeg ikke vil bo i Oslo får jeg vel leve med at slike ting skjer uten at jeg har mulighet til å delta.

Så, til smakebiten:

I risked a glance at his copy of the Descendant, the only broadsheet still mass-produced on paper. Paper was too easy to misuse; data pads meant we could only download what little media had been approved by the censor.

En aktuell problemstilling i disse dager, og kanskje ekstra aktuelt når man leser på Kindle. Teknologien er der for å bytte ut varianten av en bok jeg har med en ny versjon, uten at jeg merker det engang. Om man hadde et samfunn der sensureringen var mer aktiv kunne det fort blitt et problem at boka jeg anbefalte i går ikke er den samme du kunne få kjøpt i dag.

Redigert: Oops. Jeg glemte å lenke til Flukten fra virkeligheten, der du finner fler smakebiter…

________________

* Jeg har aldri forstått hvorfor det heter «leseeksemplar». Er det ikke meningen at man skal lese bøker man kjøper, altså?

Det som er sant – Magnhild Bruheim

Mirthful 3 Comments

Omslaget til Det som er sant av Magnhild BruheimDet som er sant av Magnhild Bruheim var altså en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra Bokbloggertreffet. Og her er det på sin plass med en såkalt «trigger warning»: Dette innlegget kommer til å handle om voldtekt.

Boka handler om Linn, som er bestevenner med Solveig og forelska i Sander. Men så er de alle på en fest hos Hanna, som Linn egentlig ikke er venner med, Hanna og Sander danser og kliner og så forsvinner de. Etterpå sier Hanna at hun ble tvunget til samleie, Solveig sier at det er det samme som voldtekt og får Hanna til å anmelde saken. Solveig engasjerer seg mer enn man skulle forvente i Hannas sak, og det skaper splid mellom henne og Linn, som for det første fortsatt bærer nag til Hanna etter en hendelse som skjedde før Solveig kom flyttende og for det andre ikke helt kan tro så vondt om Sander.

Det er mye bra med boka. Måten Linn og Solveigs vennskap settes på prøve på er flott beskrevet, Linns ambivalens i forhold til det som (angivelig) har skjedd forklares etterhvert når vi får vite forhistorien til uvennskapet med Hanna og bruken av sosiale medier og digitale hjelpemidler for både å støtte og å mobbe (og ikke minst hvordan støtte kan slå tilbake og føre til mer mobbing) er et godt grep.

Men.

Jeg skulle ønske at det kom klarere fram, ikke bare fra Solveig, at samleie uten samtykke virkelig ER voldtekt. For selv når siste side er skrevet er jeg ikke sikker på at Linn faktisk tror på det. Bruheim introduserer en sms som blir sendt rundt i miljøet som forteller om alle de Hanna har hatt (frivillig) sex med, men sløser bort muligheten til å understreke at selv om man har hatt sex med aldri så mange har man fortsatt like stor rett til å nekte (faktisk kan man ha hatt sex med den aktuelle personen aldri så mange ganger, er man ikke med på det denne gangen er det fortsatt voldtekt). Solveig prøver, men hun formulerer seg dårlig (og det at hun ønsker at meldingen skal være løgn viser at hun også er usikker på spillereglene her). Kanskje er det med vilje fra Bruheim sin side for ikke å bli overtydelig og pedagogisk formanende, men jeg skulle ønske hun heller ble overtydelig og formanende. For vi trenger å lære alle, jenter og gutter, ungdom og voksne at alt annet enn et «entusiastisk samtykke» er et nei, bare da kan vi ha noe håp om å unngå slike saker som den som er i nyhetene i Sverige i disse dager der er 15 år gammel jente er blitt voldtatt av i hvert fall 6 gutter i «kø», og hvor ikke bare Hovrätten frifinner guttene (Sverige har en rar voldtektsdefinisjon i loven, så teknisk sett kan nok dommeren ha rett), men en 14 år gammel jente truet 15-åringen via sosiale medier og begrunnet sin overbevisning om at hun løy med at jenta jo hadde gått inn i huset der det hele skjedde frivillig.* Og når en 14-årig jente kan ha en så forskrudd ide om hva som utgjør en voldtekt, da trenger vi kanskje noen fler overtydelige ungdomsbøker.

Mangelen på tydelighet ødela i alle fall historien for meg (til tross for at jeg hadde lest ferdig boka før den svenske dommen kom og gjorde det hele enda litt mer tidsaktuelt), og selv om jeg engasjerte meg i Linns problemer følte jeg også at alle de fæle tingene som kom fram til dels ble brukt bare som virkemidler for at Linn skulle «finne seg sjæl». Det ga meg også en litt uggen følelse. Alt i alt har jeg lest bedre ungdomsbøker.

_______________________

* En av politimennene som var med på etterforskningen har skrevet klokt og utførlig om saken, om du vil lese mer. Trigger warning x 100 eller deromkring.