Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Bobler! Smaken av fest av Ingvild Tennfjord

Mirthful 2 Comments

(Krysspostet fra drikkelig.no)

boblerSom mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.

Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.

Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?

Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.

Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).

For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.

Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.

Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.

Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.

Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.

Hva står det her, da?
Hva står det her, da?

Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.

All this space!
All this space!

Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.

Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut

Farge: Blek strågul

Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.

Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.

Munnfølelse: Noe fyldighet.

Kommentar: Joda, dette går an.

Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»

I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass.
I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass, bedre lykke neste gang.

Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs

Farge: Blekere og gråere enn den andre

Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.

Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?

Munnfølelse: Slank og elegant.

Kommentar: Lys, lett. Lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.

Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»

Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.

Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).

________________________________________________________________

* Misforstå meg rett, jeg er fan av polet, men produsentutsalg har likevel en egen sjarme, særlig når de kan servere smaksprøver, selvsagt.

Illustrasjon til både note * og note **.
Illustrasjon til både note * og note **.

** Ja, jeg skriver i bøkene mine. Les How to Mark a Book av Mortimer J. Adler, Ph. D. og begynn du også.

Factotum – Charles Bukowski

Mirthful Leave a comment

factotum1Factotum was on our book circle summer reading list, so it’s been a couple of weeks since I finished it, but it takes a while to get around to blogging, obviously.

Factotum is surprisingly readable considering the synopsis is «Henry Chinansky travels around the US, being regularly hired and fired all the while constantly drinking and having quite a bit of sex.» I mean, really. That’s the plot.

As usual Carmen was wearing a very tight knitted dress that fit her like a balloon fits the trapped air, maybe tighter.

(Page 68) Much of the charm has to do with language, of course. There are little nuggets of beautifully formed thoughts throughout the book. I found it hard to pick just one or two for this blog entry, so you get a slew of them

He jumped up on the dusty seats, began walking along ripping out old posters with his can opener. So that’s how those things get up there, I thought. People put them there.

(Page 27) This is not life-changing literature. Well, not for me, anyway. But despite Henry hardly being the sort of person you’d trust with… well, anything, really, and despite having more than a little sympaty for his father who insists Henry pay rent and board while staying «at home» for a stretch in the book, it’s hard not to like him.

The problem, as it was in those days during the war, was overtime. Those in control always preferred to overwork a few men continually, instead of hiring more people so everyone might work less. You gave the boss eight hours, and he always asked for more. He never sent you home after six hours, for example. You might have time to think.

(Page 38) And though the hiring and firing gets a little repetitive, the insight it offers into the unskilled, odd-job market is interesting. Most of the time Henry is quite deservedly let go, but occasionally he is fired through no fault of his own, and those occasions serve to illustrate why, perhaps, he cares so little about trying to keep any job. He seems  to think that sooner or later he’ll be fired anyway, so why bother actually doing a good job, and to some extent he may be right.

I always started a job with the feeling that I’d soon quit or be fired, and this gave me a relaxed manner that was mistaken for intelligence or some secret power.

(Page 99-100) If the book has a fault it’s that it sort of peters out at the end. Henry doesn’t get a job as a writer and get his act together, neither does he die in squalour of alchohol poisoning. There you are reading about Henry drinking and losing another job and then on the next page the book ends. No closure, so to say.

Still, I rather enjoyed it.

 

Egenmäktigt förfarande: En roman om kärlek – Lena Andersson

Mirthful 4 Comments

anderssonPokker ta alle blurbs. Jeg bestilte Egenmäktigt förfarande etter å ha sett mange begeistrede reaksjoner på svenske bokblogger, og siden boka atpåtil vant Augustpriset tenkte jeg at den var verdt en kikk. Mitt eksemplar har et sitat fra Jenny Teleman i Kulturnytt på forsiden: «Läs den, du kommer känna igen dig, och alla du känner.» Og selv om jeg burde vite bedre lot jeg min lesing farges av en forventning om at det skulle stemme. Når det da ikke stemmer ødelegger det leseropplevelsen av en roman som ellers er bra, tror jeg, jeg klarer ikke helt å se forbi min subjektive skuffelse.

Ester Nilsson er poet og essayist og samboende med en tilsynelatende grei fyr. Men så blir hun bedt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask, kunstneren selv sitter i publikum og blir henført av hennes analyser av hans arbeid og Ester blir i sin tur betatt av Hugo. Hun forlater samboer og starter sin kampanje for å bli sammen med Hugo Rask. Desverre er Hugo en narsissistisk drittsekk som kun er ute etter bekreftelse, noe Ester bruker forholdsvis lang tid på å forstå. Det blir fort klart for leseren at Hugos vakre ord om Esters intelligente analyser av hans verk er basert på at hennes intelligente analyser er positive, han hadde neppe vært like interessert i intelligent konstruktiv kritikk, for å si det sånn.

Ester på sin side overtolker og overanalyserer, enhver slengbemerkning fra Hugo som tilsier at han er interessert i å snakke med henne igjen gripes og gis overdreven betydning. «Jeg så en bok som jeg tenkte på å kjøpe til deg» sier han (parafrase) og hun er øyeblikkelig lykkelig overbevist om at de nå skal finne sammen, man kjøper da ikke bøker til hvem som helst? Lykkelig overser hun det faktum at han ikke faktisk kjøpte boken og heller ikke husker hvilken bok det var.

Mye av tiden vil du som leser helst riste Ester og be henne våkne. Det vil utvilsomt det som i boka omtales som «väninnekören» også. Desverre biter slike tilbakemeldinger dårlig på folk som er midt i det verste grepet av en forelskelse. Hugo kan man jo også få lyst til å filleriste, men det ville nok ha enda mindre effekt. Han er som han er og trekker seg unna og slutter å høre etter når det han hører ikke passer hans verdensbilde.

Hugo kjenner jeg igjen som mennesketype, heldigvis har jeg ikke kjent noen slike personlig, og egentlig føler jeg vel at han er litt vel karikert, men siden vi får historien fra Esters synspunkt kan vi kanskje ikke vente at framstillingen av Hugo skal være av et komplett menneske? Ester kan jeg, tja, kjenne igjen trekk av hos enkelte venninner som har klagd sin nød midt i en eller annen forelskelse. Selv har jeg (heldigvis) ikke vært ulykkelig forelsket i voksen alder. Jeg kjenner meg mer igjen i «väninnekören», men det er nettopp et kor, hvis handlinger og ord bare refereres i korte drag, og ikke individer vi får bli kjent med.

Gjenkjennelsesfaktoren er altså heller liten, og nettopp derfor var sitatet på forsiden så feil for meg.

Samtidig var Egenmäktigt förfarande en bok som fenget. Jeg hadde lyst til å plukke den opp for å lese videre, til tross for sommerferie og nok av distraksjoner å velge mellom. Esters analyser av hva som foregår er fascinerende kliniske, godt hjulpet av fortellerstemmen (som flyter sammen med Esters, selv om romanen er skrevet i tredjeperson). Som leser ser du katastrofen komme og det er få overraskelser i boka, men du dras likevel videre, «like watching a train-wreck», som det heter, du kan ikke se bort.

Som en beskrivelse av kjærlighet faller den likevel gjennom. Man kan stille spørsmål ved om det overhodet er kjærlighet det er snakk om, forelskelse, ja, men er det det samme? Ester er mer besatt enn forelsket og Andersson makter ikke å få meg til å føle det Ester føler (ikke at jeg er sikker på at det er det Andersson vil), og uten å føle det Ester føler virker det hele litt for klinisk, så klinisk at det blir platt.

En litt midt-på-treet opplevelse, altså, som muligens kunne vært bedre om jeg ikke hadde lest det sitatet på forsiden.

Som nevnt vant boka Augustpriset i fjor, og du behøver ikke google mye for å finne mer beistrede stemmer enn min. Men google får du til selv. Jeg vil i stedet trekke fram et blogginnlegg som er omtrent like lunkent som mitt, men som har et par poenger jeg skulle ønske jeg hadde kommet på selv: Sukkerrør om Egenmäktigt förfarande. Særlig er det parallellene til greske tragedier jeg synes jeg burde oppdaget uten å få dem påpekt (jeg googlet boktittelen og «väninnekören», det var slik jeg fant Sukkerrør). Shame on me.

Dead Until Dark – Charlaine Harris

Mirthful 1 Comment

dead_until_darkSomeone had left the three first Sookie Stackhouse novels on the shelf at my doctor’s office, and since the other available reading material consisted of old parenting or womens’ magazines, I thought I’d check it out. I read far enough to decide to take it home, but then found I had rather more interesting things to read when I got there, so it was left on the «in progress» pile for a few months. But then I had this funk, and starting something I want to like when I’m in a funk is not a good idea, as even things that ought to please me tend not to, so I decided to try something I wasn’t expecting to like and see if that could snap me out of it. And do you know, I think it might have worked.

At least I read the book right through, I even found myself wondering what would happen next and actually wanting to pick up the book. A far-fetched yarn was obviously just what I needed. A well-written one, mind you. Dead Until Dark certainly is competent handiwork. Not great art, perhaps, but no annoying linguistical flaws and a storyline that works.

As for Sookie. Well, I sort of like her, though I found some of her reasoning annoyingly rather than charmingly naive, but Dead Until Dark did not really convince me I should go on to read more in the series. The whole vampire thing creeps me out in entirely the wrong way. Not the deliciously creepy «Oooooh, I’m scared» sort of way, but in the «Ugh, gross» and «this vampire is entirely too sparkly and the sex scenes seem gratuitous, I am too old for this shit» sort of way. And I find the whole concept of society as a whole accepting vampires because of the entirely fake «it’s a virus» story completely unbelievable. So, no. I probably won’t read any more Stackhouse novels (and I certainly won’t be watching True Blood any time soon).

But I am grateful to Harris for helping me out of the reading funk. At least I’m reading fiction again. My copy has now been registered at Bookcrossing, and I’ll drop it off somewhere to please or annoy another reader.

Brevet til faren – Franz Kafka

Mirthful 6 Comments

Jeg har et anstrengt forhold til Franz Kafka. Jeg har hatt Prosessen på pensumlista til eksamen to ganger og lest første halvpart begge gangene før jeg ga opp. Jeg har derimot lest mange av ‘novellene’ (noen av dem er så korte at de nesten ikke kan kalles noveller) og likt dem, og jeg synes Prosessen er en interessant bok å diskutere (vi så en filmatisering i forbindelse med den ene lesingen, så jeg har en viss idé om hvordan siste halvpart forløper, selv om det utvilsomt hadde vært bedre å faktisk lese hele boka).

Brevet til faren ble en av sommerbøkene i boksirkelen, og siden jeg har lånt den på biblioteket og noen av de andre står på venteliste tenkte jeg det var best å bli ferdig med den. Hadde jeg latt den ligge der den lå, ved siden av senga til minstemann, slik at jeg kunne fortsatt å lese noen sider hver kveld i påvente av at hun skal sovne, hadde jeg nok lest hele på ordentlig måte, som det er må jeg innrømme at de siste 30 sidene ble skumlest.

Jeg vet ikke. Jeg klarer liksom ikke helt å bry meg. Kafka hadde sikkert et trasig liv – og i alle fall et fryktelig trasig forhold til faren sin, og det er jo trist – men han fenger meg ikke, og det er nesten så jeg får litt følelse av at han, vel, overspiller?

Kanskje jeg skulle plukket opp Prosessen igjen og lest andre halvpart denne gangen? Sist er vel nesten 20 år siden, men da gjorde jeg feilen med å begynne på nytt siden det var et par år før det at jeg prøvde første gang, og vi vet jo hvordan det gikk. Men om jeg begynner halvveis uti kan jeg kanskje klare å opprettholde interessen til jeg får lest den ut, det er tross alt ikke en spesielt tykk bok.

Watch this space.

Storspring. Fabrikkdikt. – Lars Ove Seljestad

Mirthful 1 Comment

SeljestadStorspring. Fabrikkdikt. er Lars Ove Seljestads debut som lyriker, han har skrevet flere romaner (uten at jeg har lest noen av dem). Jeg ble nysgjerrig på disse diktene på Aschehougs høstpresentasjon og når den dukket opp godt synlig på biblioteket plukket jeg den med meg. På presentasjonen leste forfatteren selv (på video), og kanskje burde man heller hørt boka (eller lest den høyt), for noe av trøkket uteble når jeg leste selv.

Storspring handler om Odda smelteverk. Boka er delt inn i «skift», eller altså en slags kapitler, og det er lett å gjengkjenne rytmen i maskineriet og i en litt enformig arbeidsdag i diktene. I tillegg låner Seljestad fra både bibel og skillingsviser og det meste derimellom. Fabrikken personifiseres som en krysning mellom et svært beist og en hard mester.

Fabrikken seier at han eig meg. Eg eig
deg, seger Fabrikken, slik eg før eigde far
din, farfar din, oldefar din og tippoldefar din. Alle
menn i farsslekta lang har eg eigd, med hud og
hår eigde eg dei, slik eg òg eig deg, vesle svarte son.

(Side 22.) Tidvis fungerer det strålende, innimellom mister jeg tråden (og interessen) helt. Det er kanskje særlig de mest tekniske, altså fabrikktekniske, partiene som ikke funker helt for meg. Jeg ser på en måte hensikten med dem, men det ble rett og slett litt for mye beskrivelse av hvordan diverse stoffer fraktes gjennom fabrikken og forvandles til andre stoffer ved hjelp av prosesser. Ett og ett fungerer de diktene også, men som serie ble det for, tja, ensformig, kanskje?

Da liker jeg langt bedre de diktene som er en slags indre monolog der tankene tilhører arbeideren, men der også Fabrikkens hjerterytme slår inn og der det er vanskelig å skille menneske og maskin.

Står høygt på stablar av karbiddunkar.
Kul umulig å
kula. Glatte blekkdunkar hoppar
mot blekkdunkars glatte
kantete falsar. Skjenar humpande frå dunk
til dunk. Sklir og fell. Løftar og slit.
Vond rygg. Klemte fingrar.
Løftar bannande den vrange
dunken. Skuler mot dei som har
teken. Som har balansepunktet
inne. Som utan ein tanke kular
dunk med ei hand over dunkar.
Sneipen proletært karsleg i
munnvika.

(Side 50.) I det hele tatt tenker jeg, som jeg ofte gjør, at jeg burde lese mer dikt.

Den onde arven – Thomas Enger

Mirthful 7 Comments

arven_engerNår Den onde arven av Thomas Enger dukket opp på langlista til bokbloggerprisen ble jeg selvsagt nysgjerrig. Siden det jo uansett var en sjanse for at den ville komme på kortlisten og derfor «skulle» samleses reserverte jeg den på biblioteket, og startet på den ganske kjapt. Jeg hadde høye forventninger. Boka var tross alt på den samme langlista som høyt elskede Odinsbarn og ubeskrivelig vakre Fugl.

Desverre var jeg ikke kommet veldig langt før jeg begynte å bite meg merke i, og irritere meg over, små, skal vi si logiske feil? Og nå er jeg jo engang slik skrudd sammen at når jeg først begynner å legge merke til sånt klarer jeg ikke å la være å fortsette. Jeg begynte å markere med stickies, og, vel, det ble en del før jeg var ferdig.

Og her bør du slutte å lese om du ikke vil ha spoilers, for dem blir det nok noen av…

Jeg skal ikke sitere alt, men skal jeg rettferdiggjøre min noe surmagede «makkverk»-kommentar på facebook må jeg vel bruke noen eksempler. Det første jeg reagerte på var dette:

Det første jeg tenker på, er hvor lite sliten jeg er. Jeg blir alltid så fort andpusten når jeg gjør noe fysisk. Nå føles det tvert imot som om jeg kunne ha lagt på sprang med det samme.

(Side 35.) Tilforlatelig nok sånn for seg selv, men jeg synes det skurrer, siden jeg nettopp har lest følgende på side 13:

Det er derfor jeg må sykle til skolen hver dag også. Åtte kilometer. Hver vei.

På noe som høres ut som en rimelig gammel sykkel. Åtte kilometer hver vei, hver dag. Det er det faktisk nesten umulig å ikke bli i rimelig god form av. Ok. Det er en filleting. Jeg vet.

Det er fler filleting. Julie begynner å lure på om hun kan ha gått rett forbi faren i skogen, først tolker jeg det som «rett forbi liket av ham», men så tenker hun at han kanskje har overlevd alle disse årene og bare venter på at noen skal finne ham (side 41). Hun er altså 16. Å tro at noen har gått seg bort og så overlevd ute i skogen i 15 år uten å finne veien ut igjen i mer enn et par ønsketekningssekunder er vel optimistisk selv fra at langt yngre barn. Vi snakker om en engelsk skog. De fleste engelske skoger er det godt gjort å gå seg bort i i mer enn 15 minutter (ok, det finnes unntak). Senere finner Julie  en artikkel på nett om at bestefaren hadde en teori om «genetisk magi» og det første hun henger seg opp i er at bestefaren hadde en «teori» og at en professor synes teorien er interessant, ikke at teorien omhandlet «magi» (side 115). I utkanten av Holloway (en ikke veldig stor by) ligger «En katedral jeg ikke vet navnet på» (side 122). La meg gjette: Holloway Cathedral? Hvorfor skrive katedral og ikke kirke, en kirke hadde det vært troverdig at hun ikke visste navnet på. Det er ikke som om bygningen har noen som helst betydning for historien. Eller faren til Margaret som har «hundrevis» av helt nye mobiler liggende (side 158). Jeg lurer på hva slags firma han jobber i? Og faren til Julie har lest om sin egen forsvinning i avisene (side 285), men siden familien visste at han skulle dra og hvorfor han dro, kan jeg ikke helt skjønne hvorfor han skulle bli meldt savnet?

Filleting. Alle sammen.

En verre logisk brist går på forholdet mellom tvillingene i familien. McDermott sier at Jim Moores teori var at tvillingene utviklet seg slik at de var i hver sin ende av «den verdimessige skalaen», altså at den ene var «god» og den andre «ond», og at forholdet mellom dem var konstant. Derav trekker Julie en slutning som også blir gjentatt flere ganger i boka:

Men hvis forholdet mellom det gode og det onde hele tiden var konstant – og hvis Carl var den onde av brødrene – da skulle vel dét bety at bestefar ble et bedre menneske etterpå, da? [Etter Carls død.] At han ble snillere? Eller?

(Side 177.) Eller? Eller det stikk motsatte? Hvis forholdet mellom det gode og det onde faktisk var konstant, burde ikke den enes død føre til at den andre ble «helt normal», eller i alle fall like deler ond og god? For all del, for plottets del funker det fint at den som er igjen blir mer ekstrem, men begrunn det da skikkelig, ikke med et liksom konstant forhold.

Så var det denne oppbevaringsboksen på sentralbanestasjonen, da. Julie finner en nøkkel blant bestefarens ting som åpner boksen der det er en CD med video av faren. Fett nok. Sett bort fra at alle oppbevaringsbokser forsvant fra engelske stasjoner under «the troubles», altså mens IRA drev på på det verste. Veldig mange steder er de blitt gjenintrodusert, men som regel er det betjent oppbevaring og ingen steder kan du lenger (om du noensinne kunne) låse en boks og så tro at den fortsatt er låst og innholdet tilgjengelig uker eller måneder senere. Enten så må du betale mer for å få den opp, satsen er per 24 timer, eller så har det gått så lang tid at innholdet har blitt fjernet og låsen skiftet.

Joda, jeg er klar over at dette er fantasy, men selv fantasy må henge logisk sammen innenfor sitt eget lille (eller store) univers. Og jeg lar meg irritere.

Det andre jeg lot meg irritere over var språket. Enger faller også i anglisismefella med jevne mellomrom, og i dette tilfellet forsterkes inntrykket av at orginalen er på engelsk og en slett oversetterjobb ved at han har valgt å legge handlingen til England. Uten noen som helst grunn, så vidt jeg kan se, annet enn å gjøre det enkelt for et britisk forlag å plukke opp boka. Handlingen kunne like gjerne foregått i Norge. Som det er går Julie på Wetherby High School og jeg stusser både når hun hevder at «Øynene mine fyller seg opp» (side 215) (mine øyne fyller seg jevnlig med tårer, men de fyller seg ikke opp) og når vergen hennes forteller at hun arver 215 millioner kroner (side 144). Ville det ikke være mer naturlig å arve pund?

Dessuten driver Enger med særdeles mangelfull folkeopplysning når han lar Hacksley si om nordlys:

Nordlys forekommer for det meste langt nord, særlig i Norge nord for polarsirkelen, men en svært sjelden gang hender det at vi ser nordlyset nedover i Europa også.

(Side 259.) Kan vi i det minste droppe «i Norge»? Jeg vet at den norske olympiske komité gjerne vil innbille verden at det bare er i Norge vi har nordlys, men vi trenger vel ikke jatte med dem? Og vi ser nordlys langt sør for polarsirkelen jevnlig, det er heller ikke et helt uvanlig fenomen i Skottland. I Sør-England, derimot, er det rimelig uvanlig, men det hadde vært langt mer naturlig om Hacksley snakket om Skottland enn Norge, når Enger nå altså har valgt å legge handlingen til de britiske øyer.

De fleste voksne som har anmeldt boka har bemerket at plottet kanskje ikke er det mest orginale. Det kan jeg være enig i, men plottet fungerer i og for seg greit. Jeg ble aldri voldsomt engasjert, og hadde jeg ikke villet skrive denne anmeldelsen hadde jeg sluttet å lese etter litt over hundre sider, men det er jo vanskelig å bli engasjert i historien når man sitter og ergrer seg over tekniske ting. Julie er en kul heltinne, men selv henne blir vi fint lite kjent med, og de fleste av de andre personene i boka forblir rimelig endimensjonale. Sjangermessig er det greit, ingen forventer dyptpløyende personlighetsutvikling i en spenningsroman, men det er ikke dermed sagt at det ikke hadde gått an å bruke noen ord mer på enkelte personer, Glenn for eksempel som vi i grunn bare vet at stammer og har sykkel før han og Julie plutselig er et par i epilogen.

Jeg setter også pris på om noen kan forklare meg ravnene. Hvorfor var det 13 av dem? Jeg forsto jo at en falt fra for hvert dødsfall, men hvorfor 13 til å begynne med? Og hadde de noen annen betydning, eller var det bare «uh, ravner er litt skumle og kule, la oss slenge med noen sånne»?

Alt i alt, altså: En rimelig middelmådig spenningsroman som skjemmes av både logiske og språklige brister. Jeg kan vel sies å være fornøyd med at den ikke kom lenger enn til langlisten.

Andre har vært mer begeistret. Vel, det skulle forsåvidt ikke så mye til, men mange har virkelig vært skikkelig begeistret, så kanskje du bør lese noen andre anmeldelser av boka:

Og å dømme fra anmeldelsene på Foreningen Les sine sider treffer den målgruppa. I dag ble de nominerte til Uprisen annonsert, og jammen er ikke Den onde arven på lista. Det er altså ingen grunn til å ta mine (sikkert surmagede) ord for det, men jeg mener ungdommen fortjener bedre.

Søvndyssende smakebit på en søndag

Mirthful 3 Comments

Vel, strengt tatt er det kanskje ikke søvndyssende. Men jeg har oppdaget at ettåringen sovner fortere om jeg hvisker til hen mens jeg sitter der, og da må man jo ha noe å hviske. De siste par kveldene har jeg husket å ta med meg bok, så hen har fått sovne til at jeg leste «høyt» fra Broken Homes, men når jeg har sittet der uten bok har jeg måttet ty til hukommelsen. Og et av diktene jeg derfor har deklamert – hviskende – en del ganger i det siste er André Bjerkes Den lyriske smerte. Man kan argumentere for at dette er et merkelig dikt å kunne utenat, men jeg synes det er så herlig. Og siden det er søndag passer det vel ganske fint å dele det som en smakebit fra Bjerkes samlede dikt, en bok alle burde lese (i). Jeg har Aschehougs utgave fra 2003.

Den lyriske smerte

Poesiens modernister
unngår som bekjent å skrive
dikt om det som kanskje frister
til et vennlig syn på livet.
Poesiens modernister
har begrenset konsekvent
versekunstens klangregister
til en enkelt sort tangent,
hvor de spiller sjelenød,
død og angst og angst og død.

Poesiens modernister
ser i dypt rettferdig vrede
på den lille smaksfilister
som av dikt forlanger glede.
Er lyrikk en helselære?
Skal poeten kanskje bære
«kraft til andre»? Reis og ryk!
Syk skal poesien være.
Denne tid er nemlig syk.

Bør man leke lystig seiler
når man trues av tyfon?
Den som er en dikter, peiler
verdens onde posisjon.
Dikterne var alle tider
de som led, og de som lider
de som ved vulkanens krater
gjør nitide angst-notater,
verdenssmertens pasienter
som på Dødens forkontor
dulmer angsten mens de venter,
ved å tolke den i ord!

Derfor må det ekte dikt
utsi pasientens vånde:
Kariøse tenner, gikt,
prostata og dårlig ånde,
muskelsvinn og paralyse,
gallesten og øresus,
varig svekket hypofyse,
nyregrus og nesegrus,
mavesår og sår i hodet,
kommer diktets ånd til gode!

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Tuesdays at the Castle – Jessica Day George

Mirthful Leave a comment

tuesdaysatthecastleI think I first saw the title and cover of Tuesdays at the Castle on Goodreads, I know I certainly wanted to read it once I’d read the synopsis on Amazon:

Every Tuesday Castle Glower takes on a life of its own-magically inventing, moving, and even completely getting rid of some of its rooms. Good thing Princess Celie takes the time to map out these never-ending changes. Because when the castle is ambushed and Celie’s parents and oldest brother go missing, it’s up to Celie to protect their home and save their kingdom.

It sounds like a really good starting point for a cracking adventure, doesn’t it?

In some ways it is. After reading the book I am still in love with the idea of the castle, and the way it changes, taking care of people it likes and signally quite clearly when it doesn’t approve of someone.

Also, most of their rooms were significantly smaller than they had been before and only seemed to have windows when it was raining.

Celie is a charming 11-year old whom I’d have wanted as a best friend when I was her age, and her relationship with her older siblings is realistically described.

It is a delightful book all in all, but there was something that kept me from embracing it wholeheartedly. It is difficult, when writing for children, to find the right level of danger. You want to make the story thrilling and keep your readers on the edge of the seat, but not to traumatise them. Jessica Day George manages this, but not in a wholly successful way. Some of the dangers Celie and her siblings face are very serious, they suspect that their parents have been killed as part of a plot to conquer the castle. And there is, obviously, a very real limit to what sort of a fight children can put up against grown-up plots. But the story lurches from nail-bitingly scary stuff to slapstick pranks (some of the pranks, by the way, are very good), from quite precocious reasoning to rather childish behaviour, and to me the shifts do not seem entirely natural. I’m all for comic relief (did I mention that some of the pranks are very good?), but somehow it’s not wholly successful here.

That said, I’m looking foreward to reading the next installment with pleasure.

A Christmas Carol – Charles Dickens

Mirthful 1 Comment

We had a shorter than normal gap between two reading circle meetings before Christmas, and so we opted for reading some Christmas stories rather than a novel. The longest was A Christmas Carol by Charles Dickens, my suggestion. The story, of course, is well known to us all, I don’t know how many versions of it I’ve read or seen on screen, however, I have never actually read the original story.

I’m not a Dickens fan. I’ve never managed to finish any of the novels, or even get very far into them (I’ve read around half of Oliver Twist, other than that my record is probably twenty or so pages). I think my main problem is that he was paid per inch, so there is too much filler. Emminently written and beautifully described filler, but filler none the less. When he spends two pages describing a fairly minor character who comes into a room I lose interest, I’m afraid.

But A Christmas Carol is something else. It gives no impression of uneccessary verbosity, and in consequence it is quite beautiful.

“Bah!” said Scrooge, “Humbug!” He had so heated himself with rapid walking in the fog and frost, this nephew of Scrooge’s, that he was all in a glow; his face was ruddy and handsome; his eyes sparkled, and his breath smoked again. “Christmas a humbug, uncle!” said Scrooge’s nephew. “You don’t mean that, I am sure?” “I do,” said Scrooge. “Merry Christmas! What right have you to be merry? What reason have you to be merry? You’re poor enough.” “Come, then,” returned the nephew gaily. “What right have you to be dismal? What reason have you to be morose? You’re rich enough.” Scrooge having no better answer ready on the spur of the moment, said, “Bah!” again; and followed it up with “Humbug.”

Bah, humbug, indeed.

Somewhat unfairly, the story suffers slightly from having become a cliché, though since most versions take liberties, there is something to be said for giving the original its due attention. And language-wise it can’t be bettered.