Nok en bok som biblioteket lurer på om de ikke kan få igjen snart. Denne har jeg nok egentlig mye å si om, men jeg orker ikke. Jeg lånte den fordi forlagets omtale på Facebook gjorde meg nysgjerrig, og leste den ferdig fordi den er kort. Utover det kan dere egentlig heller lese Elisabeths utmerkede innlegg på Bokstavelig talt, siden hun oppsummerer alt som er galt med Den siste vostjakeren. Ikke er den morsom. Ikke er det god krim-slash-spenning. Ikke er den lingvistisk interessant (selv om vi skulle godta premisset om et uendret bindeleddsspråk: Hvor spennende er det egentlig med et fiktivt sådan?). Jarmos misogynisme kan man hevde er ment som satire, men jeg leser ingenting som ikke tyder på at også forfatteren synes at Olga er latterlig fordi hun er feit og stygg, eller at Margareetas desperasjon over et tapt liv er verdt noe annet enn humring. For ikke å snakke om den skremmende «white man’s burden»-aktige fremstillingen av Ivan. Nei. Pføy. Styr unna.
Kategori: Aardwolf – one hit wonders
Finne ly – Aina Basso
Dette blir definitivt noe som knapt kan kalles en bokomtale en gang, en bokanmeldelse er det i alle fall ikke. Men jeg har altså lest Finne ly av Aina Basso, til og med i samlesingsmåneden mars, og nå begynner biblioteket å bli en smule ivrige på å få den igjen, så jeg kan nesten ikke ha den liggende i håp om at inspirasjonen skal slå ned i meg og at en 3000-ords velbegrunnet anmeldelse nærmest skal skrive seg selv.
Problemet er at jeg overhodet ikke vet hva jeg skal si. Var boka dårlig? Nei, slett ikke. Var den bra, da, eller til og med fantastisk? The jury is out.
Men i kampen om Bokbloggerprisen 2014 er det liten tvil i at jeg heier på Basso framfor Høier. Det er da noe.
Talking About Jane Austen in Baghdad – Bee Rowlatt and May Witwit
I’d seen this book before and was curious, so when Elin had it as part of a Bookcrossing bookray I grabbed the chance and snuck in ahead of the last person on the list (sorry!). I then somehow left it in the tbr pile for a few months (double-sorry!). But it’s moving on now, really!
Bee Rowlatt is a producer for the BBC World Service and comes into contact with May Witwit while searching for English-speaking Iraquis to interview in the run-up to elections. While their e-mail correspondence starts out with a purely practical purpose, the two women soon start «chatting», about work and about life and a friendship develops. As life in Baghdad is hardly a bed of roses, they soon start discussing possible ways for May and her husband to get out of the country, and eventually hatch a plan to get them to Britain.
So far so good. Now, I have a few gripes.
Firstly, the spiel on the outside of the book goes on and on about how unlikely the friendship is and how «they should have nothing in common». Really? Two intelligent women with «intellectual» careers should obviously have nothing to talk about. Turns out they do.
My second gripe is more serious, I suppose, and that is that the book is around twice the length the «plot» and language can support. Let me elaborate. The «plot»: Not much happens. Bee talks about her kids, her globe-trotting husband and trying to balance career and family. May tells her about her life and about the everyday struggles of living in Baghdad (serious enough, don’t get me wrong, but even life in a war zone gets pretty mundane and boring in the long run). The title promises literary discussions, and, frankly, the bits where May relates how her students react to the books she teaches are the most interesting parts of the books, but they make up perhaps four pages of text all together – out of four hundred. And while both women write clearly and intelligently (for the most part), this is a real e-mail conversation, so, let’s face it, we’re not talking Nobel laureate quality of language and imagery here. The form does not make up for lack of action.
In other words, I lost interest about half way through. I vaguely wondered whether May would make it out, but I would have simply skipped ahead to the last page to find out if it wasn’t for the fact of this being a Bookcrossing book and I was loath to give up on it after having kept it so long.
Incidentally, my father happens to be reading Reading Lolita in Tehran at the moment. He saw my picture of Talking About Jane Austen in Baghdad on Instagram and commented that it seemed to be a case of one title being a rip-off of the other. I don’t know which title came first, but I do know that if you were to ask me which one to read I would go with Nafisi’s book every time.
Unnskyld – Ida Hegazi Høyer
Hett tips: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer kommer til å vinne Bokbloggerprisen 2014 i romanklassen. You heard it here first!
Jeg baserer dette på ren empiri, bøker jeg slakter vinner nemlig prisen. Ok, så det statistiske grunnlaget er tynt (vi har tross alt bare delt ut prisen én gang), men jeg har trua. Nå har jeg jo ikke lest de to andre på kortlisten ennå, så vi skal jo ikke se bort fra at jeg liker de enda mindre, men det får vi jo nesten ikke håpe, det får da være grenser også for min antipati overfor norske romaner.
Men når det gjelder Unnskyld: Jenter (og gutter) hva ER det dere driver med? Dette er flere timer av mitt liv som jeg aldri får tilbake. Jeg gremmes.
Hva er så galt med Unnskyld, spør du kanskje? Nesten alt, svarer jeg. Jeg får forsøke å ta det punktvis:
1. Evig kjærlighet ved første blikk? Spar meg. Jeg liker ikke Romeo og Julie en gang, og Høyer er ikke Shakespeare. Resten av scenen når Hun møter Ham er forøvrig også helt, vel, men ok. Litterært grep for å få meg til å lese videre? Funker ikke for meg, jeg hadde mer lyst til å lukke boka for godt, men kortliste er kortliste og NOE måtte det da være med den, så jeg jobbet meg videre.
2. «Sebastian». Han er jo helt ufordragelig også når han skal være Mr Perfect? Den åh så kloke filosofen som nedverdiger seg til å falle for den slett ikke like intellektuelle, og i tillegg hele FEM år yngre kvinnen. Jo, la gå, vi vet ikke om Sebastian føler det sånn, eller om det bare er fortellerens manglende selvsikkerhet som gir oss denne tolkningen, men måten han belærer henne og ikke minst moren hennes på forsterker inntrykket. Og så Howard Roark, da. Moren til fortelleren har tydeligvis vett nok til å se forgudelse av Ayn Rands romanfigurer som et faretegn. Det har jeg også.
3. Fortellerteknikken. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg HATER du-form. Her er det riktignok en kombinert jeg- og du-form, men det hjelper ikke. Det er en fortellerform som tilsynelatende er ment å skape nærhet, men for meg virker det helt motsatt, jeg kommer aldri inn i fortellingen. Ingenting av det som skjer berører meg. Vel, ikke før mot slutten når det er umulig å ikke bli berørt, men det er liksom ikke noe særlig imponerende å få leseren til å reagere ved å skildre grusomme ting som skjer med barn, det treffer uansett i hjerterota om man har barn, om man har vært barn. Tre linjer i Aftenposten om tiåringen som sultet i hjel i Oslo nylig kan få meg til å miste pusten, så inngående beskrivelse av fryktelige hendelser (ok, jeg forsøker som best jeg kan å ikke avsløre for mye, men det er vanskelig) klarer jeg nesten ikke lese. Men jeg blir også sittende og lure på hvorfor jeg SKAL lese det, kanskje fordi jeg altså ikke er særlig interessert i noen av hovedpersonene og heller ikke forholdet dem i mellom og derfor ikke føler noe behov for å få oppførsel forklart.
4. Er det ikke litt enkelt å «forklare» psykisk ustabil oppførsel med hendelser i barndommen?
5. Frampek. Boka starter med slutten for så å hoppe tilbake i tid og fortelle resten kronologisk. Allerede på side to vet jeg derfor at dette ikke kommer til å ende godt. Det er jo ikke en ukjent teknikk, akkurat, men kanskje er det i kombinasjonen mellom punkt tre – du-formen – og dette frampeket at Høyer virkelig mister meg? For denne boka er nok avhengig av at du er villig til å føle det fortelleren føler for å funke og når du-formen dytter meg unna og frampeket avslører at jeg kommer til å bli såret om jeg lar meg engasjere så tror jeg jeg ubevisst, men med vilje lar være å bli engasjert.
6. Alt som skurrer. Dette er noe fler av de som har elsket boka har reagert på også. Selvsagt er mye ment å skurre, noe av poenget i historien er jo løgn og selvbedrag, men likevel. Denne ringen, disse dyrene. Jeg tror heller ikke ordentlig på Sebastians forhold til foreldrene, eller deres forhold seg i mellom (hadde han virkelig vært så mye på besøk om ting forholdt seg som de tilsynelatende gjør?). Han er også den mest organiserte luksusfellekandidaten jeg har hørt om; ikke bare alle ubetalte regninger sirlig arkivert i en mappe, men også kvitteringer som forteller i detalj hva pengene er brukt til. Og når det gjelder badekarscenen, som ellers er det eneste som virkelig berører meg i boka, den tror jeg heller ikke på. Jeg går ut fra at Høyer har gjort research på de fysiologiske reaksjonene på alt for varmt vann, men jeg har en åtteåring og en toåring hjemme og jeg kan love deg at når åtteåringen skal løfte toåringen opp i badekaret (ja, vi har badekar også), foregår det ikke på den måten Høyer beskriver. Jeg tviler på at hun klarer det uten å bli våt selv. Og så vidt jeg klarer å tolke ut fra historien om Norge Rundt-innslaget er minstemann i Høyers historie eldre enn to år (Fem? Seks?). Jeg kan også love deg at min toåring ikke lar deg sette henne ned i vann hun mener er for varmt, hun klamrer seg til armene dine om du prøver. Og kanskje KAN sjokk forhindre en 2-3-4-åring å klatre (velte?) ut av karet igjen, men hele greia virker søkt og det ødelegger effekten (uten at det gjør at jeg blir mindre kvalm).
7. Den eneste historien jeg egentlig bryr meg om, den lille gutten i barnehagen, blir forlatt hengende som en fortvilende og fortvilt løs tråd. Jada, jeg ser at det er en del av hele den «jeg var bare x år»-greia som begge hovedpersonene roter seg inn i for å unngå å måtte si «Unnskyld», men jeg synes han fortjente noe annet, noe mer (samme hvor realistisk «konklusjonen» dessverre er).
Og. Ja. Jeg tror jeg stopper der. Godt (til tider ekstraordinært godt) språk kan ikke redde denne boka for meg.
Det er samlesing av Unnskyld i februar, så om du heller vil lese noen rosende omtaler, og dem mangler det virkelig ikke på, kan du finne lenke til en drøss på samleposten på Norske bokbloggere.
Bonkers: My Life – Jennifer Saunders
I picked up Bonkers on a three-for-two offer in Aberdeen when coming back from The Dark Expedition. I can’t claim to have seen every episode of Ab Fab or French & Saunders, or anywhere near, but you gotta love Jennifer Saunders anyway, and I was sold on the number of positive blurbs about how funny the book is. Well, as usual, the blurbs let me down. Not that the book is NOT funny, but it’s not «Unputdownable, a hoot» either. Yes, Guardian, I’m looking at you.
However, it’s eminently readable. It’s quite fascinating how Saunders sort of just ended up in comedy by accident, and how she pulled Dawn French (who wanted to teach acting, and actually had a «real job» as a teacher) with her (and thank goodness for that, what would the world be like without Dawn French on the stage?). There are funny bits and there are poignant bits. I guess my main gripe, and with hindsight I should have predicted I’d feel this way, is that it’s still a «celebrity (auto)biography», and, well, I don’t read those. The best parts of Bonkers are the parts that talk about Saunders’ work, how she and Dawn French developed sketches, for example, or how the characters of Ab Fab fell into place. The more personal bits are no less well written, mind you, it just feels slightly too close to reading Hello (or Se og hør). I don’t know if I’m making sense at all, so I’ll stop.
The conclusion, I guess, is that if you DO like reading the authobiographies of contemporary, famous people, this is a pretty good one. I can reccommend it. If, like me, you have an irrational fear of finding people interesting just because they are famous, then perhaps you should go read a good novel instead.
Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa – Tine J. Sir
Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa er Tine J. Sirs debutroman og vinner i alle fall prisen for fjorårets beste tittel. Desverre vet jeg ikke om jeg synes boka lever opp til forventningene tittelen skaper.
Jo, altså, jeg sier ikke at bestemor IKKE lå med Frank Zappa, bare at jeg liker tittelen bedre enn jeg likte boka.
Barnebarnet hjelper til med å rydde bestemor og bestefar ut av den nå upraktiske villaen, de skal flytte til en mindre leilighet. I ryddingen dukker det opp en mystisk eske og et fotografi, som får barnebarnet til å stille spørsmål, og bestemor forteller. Hun forteller om den måneden i 1973 da hun stakk av fra mann og barn og jobbet på bar i Oslo. Og kanskje lå med Frank Zappa.
Sir har tegnet et vakkert bilde av et ektepar som har havnet i den trauste hverdagen og der hun tar grep for å få en ferie slik at hun kan holde ut, og han nok får seg en vekker slik at livet ikke er helt det samme for noen av dem etterpå. Hun har opplevd noe stort, har opplevd å bli sett på en helt annen måte enn før av et menneske av et kaliber man ikke møter hver dag, men hun kan ikke fortelle om det hjemme. Han får føle på takknemligheten over å få den han elsker, men som han har glemt å se i det siste, hjem igjen. Vel og bra, vakkert er det, og som flere andre bloggere har nevnt: En kanskje ekstra rørende slutt.
Men, og det er et men. Og men’et er en spoiler, så da er du hermed advart: Jeg leser det som om «bestemor» også ligger med Kjell, og det allerede første natten hun er i Oslo. Det blir ikke mer av det, og de blir venner heller enn elskere i fortsettelsen, men likevel. Det er mulig det er jeg som er prippen, men det ødelegger hele den «lå hun egentlig med Zappa?»-greia, og undergraver i høyeste grad min sympati med følelsen av å ha opplevd noe stort som hun ikke kan fortelle (det blir mer en sånn «enda en ting hun ikke kan fortelle» enn den ene store tingen). Jeg vet ikke. Jeg synes det skurrer, og jeg synes det gjør historien mer selvmotsigende i stedet for å bidra til en helhet.
Og derfor ender boka på en «grei, men ikke det store» for meg. Men jeg kommer definitivt til å følge med på Sirs forfatterskap framover.
Hver morgen kryper jeg opp fra havet – Frøydis Sollid Simonsen
Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet ble anbefalt av flere bloggere da den kom i 2013, og jeg har vært nysgjerrig på den siden. Ble jeg også betatt?
Vel, kanskje ikke. Boka handler hovedsakelig om å være ung, litt ensom, kanskje forelsket, kansje ha hjertesorg (eller i alle fall angst over å ende alene) og å føle seg litt rar og utenfor. Det er selvsagt ikke noe galt med det, men det er heller ikke så veldig orginalt.
Det som er orginalt er hvordan Simonsen knytter biologi inn i nesten alt hun forteller. Når det funker funker det veldig bra, som avsnittet som siteres bak på boken:
Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.
Jo, noen har det verre. Noen har det kanskje også bedre, verdens eldste dyr er et kuskjell, og fortelleren sier:
Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke – eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.
(Side 31.) Når utdragene fra biologilæreboka brukes for å belyse fortellerens følelser funker det bra. Andre avsnitt er mer løsrevet og selv om de til dels er interessante klarer jeg ikke alltid å relatere dem til resten av boka og da virker de mer forstyrrende.
Men mest av alt er nok mitt hovedinntrykk at en orginal fortellerstil ikke helt klarer å redde et ganske loslitt tema.
Bullshitfilteret – Oda Faremo Lindholm
Bullshitfilteret skulle på mange måter vært en av årets viktigste bøker. Den har et tema som burde gjort den til obligatorisk lesing for alle mellom 12 og 25, og mange av oss andre også.
Og på en del områder infrir boka. Oppbyggingen er litt pedagogisk lærebokaktig, med faktabokser, illustrasjoner og til og med en og annen øvingsoppgave. Og begreper som seksualisering og produktplassering forklares på en måte som jeg tror de fleste tenåringer vil kunne forholde seg til. Det samme gjelder forklaringene om hvorfor nettopp seksualisering og produktplassering skaper problemer, for ikke å snakke om pornokulturen og kjønnsstereotypiene.
Likevel er jeg liksom ikke helt fornøyd. Hovedsakelig handler det om språket. Det er en salig blanding av pedagogikk (og ikke alltid i positiv betydning), feministisk kulturkritikk (ikke-pedagogisk) og noe jeg antar er et forsøk på å «snakke ungdommenes språk». Det funker nesten, men det føles gjennomgående litt for kunstig, litt for anstrengt, litt for «jeg som er voksen skal nå forklare deg som er ung hvordan verden henger sammen, men jeg kan være hipp og kul fordi» (ja, nå var jeg ugrammatisk med vilje). Jeg er ikke 14 lenger (og takk og lov for det), og utviklet mitt eget bullshitfilter i tidlig alder uten nevneverdige innspill fra andre enn jevnaldrende venner (men jeg vokste opp i en annen tid, uten Photoshop), og kanskje fungerer språket for dagens 14-åringer. Det skal jeg ikke avsi dom over. Men det funket ikke for meg, og en bok jeg hadde ansett som et selvsagt innkjøp (med to unger i huset) havnet i stedet på «vel, kanskje, om den dukker opp på veldig tilbud» siden man jo aldri kan jo aldri ha for mange bøker, men om akkurat disse temaene har jeg allerede et bedre alternativ:
Om du kjenner en 14-åring i målgruppen synes jeg heller du skal kjøpe Caitlin Morans How to be a Woman til henne. Eller ham.
(Med mindre du har med en sånn tenåring som hater å lese å gjøre, for kanskje den største fordelen med Bullshitfilteret i denne sammenheng er at den er kort. Det er ikke Moran.)
Pølsefabrikken – Helene Guåker
Pølsefabrikken var en gedigen skuffelse, rett og slett. Jeg foreslo den for boksirkelen fordi jeg hadde satt den på skal-lese-lista etter å ha lest en bra omtale, og alle de andre som var til stede synes også den hørtes lovende ut. Desverre var også alle uvanlig enige når boka var lest – om at vi ikke likte den.
Jeg ble tiltrukket av boka fordi det virket som om den skulle være morsom, noe den ikke var. Jeg tror ikke jeg trakk på smilebåndet en eneste gang. Kanskje mente heller ikke Guåker å skrive en morsom bok, så det kan jeg tilgi. Men handlingen er ganske intetsigende, hovedpersonen har bein i nesa, men sløser det som kunne blitt et bra liv bort på, vel, tja. Sex, alkohol og filosofi. Og litt fagforeningsarbeid. Som altså kunne ha blitt noe, men som ender som en ganske tragisk smørje.
Normalt føler jeg at jeg bør bruke litt tid på å begrunne når jeg skriver slakt, denne gangen blir det lite begrunnelse, jeg henger etter med bloggingen og har rett og slett for mange bøker jeg skulle skrevet om og de fleste av dem fortjener at jeg bruker tid på dem. Pølsefabrikken har allerede brukt mer av min tid enn den fortjente.
Snowdrops – A. D. Miller
I have some catching up to do, so I am going to zip through a couple of book reviews. Well, I’ll try to, anyway. First off is Snowdrops by A. D. Miller, which we read in the book circle last month.
Snowdrops was a fairly quick read, the story was engaging, despite the fact that the narrator pretty much lacks a personality and for a long time nothing much happened.
The narrator is a British lawyer stationed in Russia, mostly because he doesn’t really have a life in Britain:
I found myself entering the thirty-something zone of disappointment, (…) The time of ‘Is that all there is?’ (…) People started running marathons or becoming Buddhists to help them get through it. (…) The truth is, the firm asked me if I’d go out to Moscow, just for a year, they said, maybe two. It was a short cut to a partnership, they hinted. I said yes, and ran away from London and how young I wasn’t anymore.
(Page 35-36) He falls in with a couple of Russian girls (and in love with one of them), Masha and Katya, sisters they say, and gets tangled up in some pretty unsavoury dealings. He is also involved in a rather unfortunate, equally unsavoury deal at work. All in all it’s a bit of a disaster and he is sent home in disgrace. Perhaps the most interesting thing about the novel is the way the story is framed, it’s written as a sort of a letter to the narrators fiance, whom he met after his return from Russia, as a sort of confession prioror to their nuptials. I can’t help thinking that the wedding will have been called off, because he really doesn’t come out of the sorry mess very well (he’s either a cynical douchebag or a pretty pathetic, naive dumbass – take your pick).
Where the novel failed, I think, is in creating the duality that I suspect the author intended. I had some sympathy for the narrator, be he ever so wishy-washy, and wanted to belive he was trying to act for the best, at least until he as so far in as to make backtacking almost impossible. However, I thereupon found myself having to remind myself that the end result of both «deals» was actually pretty horrendous. I wasn’t feeling it at all, I had to step back from the story and say «Wait, what, that is really not very nice.» Interestingly, those in my book circle who really felt how horrible the outcome was had had no sympathy for the narrator from the start (even before he’s really done anything). I should imagine what the author had in mind was for the reader to have some sympathy for both sides, so to say, to think of the narrator as a decent guy to start with and then gradually to realise (as he is supposedly realising it) what atrocities he is actually able to take part in.
The other main point that arose from our discussion of the book was how one-dimensional and distasteful the population of Russia appear in the novel. Well, there are two types of Russians, judging from this book: The scheming crooks who’ll swindle you out of your home, money and everything else, and the naive, kind-hearted souls that are there mostly to be swindled. Hardly the most flattering picture of a nation.
The best thing about Snowdrops was the occasional flash of lingustic brilliance. The quote above, especially the phrase «how young I wasn’t anymore» appealed to me, as did random sentences such as this one:
My nostrils froze together, the hairs inside them hugging each other for survival.
(Page 114) It’s not enough to save the novel, though. Not bad as such, but underwhelming, on the whole.