Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Norges beste vinkjøp 2017 – Ingvild Tennfjord

Mirthful 2 Comments

Krysspostet til drikkelig.no.

«Jeg skulle hatt deg i lomma,» sa en leser til Ingvild Tennfjord, og etter sigende var det sånn idéen til boka Norges beste vinkjøp 2017 oppsto. Dette er definitivt ikke en bok det er meningen du skal sette deg ned og lese fra perm til perm, selv om det selvsagt er mulig å gjøre det (på den annen side: Det er jo mulig å lese telefonkatalogen fra perm til perm også, om du skulle klare å få tak i en fysisk telefonkatalog, da). Den er derimot ment som handlehjelp. Vinanbefalingene er gruppert på tema, og her skulle det være noe for de fleste anledninger. Bryllup? Slunken lommebok? Mørk vinterkveld? Middag av lam? Lyst på vin til kveldsmaten? Besøk fra familiens feinschmecker? Tur innom taxfree? Vintips finner du her. I tillegg er det anbefalinger for å bli kjent med de viktigste vinlandene og druene.

Personlig er jeg nok mest fan av «anledningene», i alle fall i en bok i dette formatet. Land og druer føler jeg hører mer hjemme i bøker av typen Ingvild har gitt ut før, «lærebøker» om vin av typer Skål! og Bobler! Men det er klart at om du nå for eksempel har Skål! på hylla er den allerede blitt fire år gammel, og utvalget på Vinmonopolet har endret seg siden den tid, så skal du bedrive selvstudium ville det sikkert ikke være dumt å supplere med Norges beste vinkjøp for å få oppdaterte anbefalinger. Samtidig tar denne delen opp mesteparten av plassen i boka, og nyttige (for meg) kategorier som «Endelig fredag!» begrenser seg til fire anbefalinger der jeg gjerne skulle hatt 52.

Uansett, anledninger, altså. Jeg har plukket noen viner her og der i boka i løpet av de siste ukene. En Marques de Somera Tempranillo ble fortært en fredagskveld, den luktet fruktig av røde bær og smaken var også av røde bær; litt tørt (som av tyttebær, men uten tyttebærsmaken). Kirsebær, tror jeg, med en snert av krydder i det man svelger. En lettdrikkelig vin, noe som er både positivt og negativt, men i denne prisklassen er det nesten det man må forvente. Den finnes for øvrig også som BiB på polet.

Vinanbefalingene til jul dekker flere anledninger, men jeg valgte en hvitvin til ribba, Meyer Heuchelheimer Weisser Burgunder Trocken, som absolutt fungerte. Den luktet av gule epler og melon og smakte sånn passe tørt og syrlig, med et visst preg av grapefrukt. Den skar greit gjennom ribbefettet og var også helt utmerket å drikke på egenhånd.

Vin til under hundrelappen begynner å bli en sjeldenhet, særlig om man i tillegg gjerne vil ha god vin. Jeg testet ett av Ingvilds tips for dette, en Canepa Classico Cabernet Sauvignon, og ut fra forutsetningene ble jeg ikke skuffet, den luktet av krydder og noe som minte om mørk sjokolade, med litt eik/tanniner og smakte av kirsebær, med et tørt preg; tyttebær etter noen slurker. Price vs performance er altså utmerket og kriteriet oppfylt. Jeg vil nok normalt spandere noen tiere til for å få noe som er hakket bedre, men jeg har drukket langt dyrere som jeg likte mindre.

Vin til ostepop, for eksempel. Det måtte jo testes, til tross for at prisen på den kryper oppover mot to hundrelapper i stedet for en.

Camillo Donati Rosso Della Bandita luktet av røde bær og tanniner. Den smakte lett bittert, noe bær, litt «ung vin» følelse og hadde en tydelig smak av alkohol. Sistnevnte tror jeg det er boblene som forårsaket. Sånn for seg selv var dette ikke min type vin. Perlende rødvin er jo ikke akkurat noe man kommer over veldig ofte, så kanskje er det det er at det er uvant, men jeg synes særlig det at jeg fikk en sånn «ai, her var det masse alkohol»-følelse som var forstyrrende. Det er noe av samme effekten du får når du varmer opp rødvin (i gløgg) eller om du har en slant whisky i kaffen/teen: Alkoholdunst i ganen når du svelger. Jeg er ingen fan (og holder meg da også til å drikke whiskyen og kaffen hver for seg), og dermed var jeg tungsolgt på denne.

Men jeg skulle jo teste den til ostepop: Og joda. Den biter gjennom osten, det gjør den. Og jeg skal innrømme at den smaker bedre til ostepop enn den gjør for seg selv. Men så fort jeg tar to slurker vin i stedet for ostepop – vin – ostepop – vin osv kommer det alkoholstikket tilbake, og jeg vil nødig ha en vin som får meg til å spise mer ostepop enn jeg ellers ville gjort.

Konklusjonen: Liker du denne vinen funker den helt sikkert til ostepop. For vitenskapens skyld testet jeg den rødvinen jeg tilfeldigvis har som BiB mot ostepop også, og jeg ser at den blir mer overdøvet, men det funker tålelig godt likevel og jeg vil nok heller ha en vin jeg liker som ikke fungerer optimalt enn en vin jeg ikke liker noe særlig, selv når jeg blir fysen på ostepop.

Ostepopskuffelsen til tross, jeg har vært fornøyd med de fleste av anbefalingene jeg har testet, og boka kan sånn sett sies å oppfylle funksjonen sin: Når jeg står der halvforvirret foran polhyllene en fredag ettermiddag gir den helt utmerkede tips. Jeg skulle hatt den i lomma da. Men det har jeg jo ikke.

Og nettopp det er aberet med boka. Jeg er stor fan av å gå rundt med bøker i sekken, men setter streken et stykke før å drasse på en pocketbok med vinanbefalinger konstant. Og er den ikke der konstant kan du banne på at den ikke er der når jeg trenger den, jeg tror jeg har vært inne på dette med manglende planleggingsevne før. Det vi skulle hatt var en app. Da hadde tipsene vært tilgjengelige til ethvert tidspunkt. Det hadde ikke lenger vært noen begrensning på antall tips per kategori og nye kategorier kunne blitt lagt til ettersom Ingvild kommer på dem (for anledningskategoriene er jo nettopp en av favorittingene min med boka), og viner kunne vært i mer enn en kategori uten at det ville medført sløsing av papir. Så kunne man abonnert på oppdateringer (mot betaling, selvsagt, Ingvild og hennes framtidige apputvikler skal jo leve av noe), nye tips i forbindelse med hvert polslipp, for eksempel. Hadde ikke dét vært genialt? Når jeg først er i gang med å ønske meg den perfekte vintipsappen kan jeg jo legge til at kobling mot Vinmonopolets api hadde vært perfekt: Filtrer tips etter hva som er på hylla på et pol nær deg! Og mulighet for å merke av de vinene man tester og et lite felt for egne notater (eller i det minste terningkast) er også nice to have.

Så vær så god, Ingvild: Idéen får du helt gratis.

Boka er mottatt fra forlaget.

PS. I mellomtiden kan jeg komme med et tips til dere andre: Jeg har laget meg en liste som heter Ingvild i Vinmonopolet sin app, for å samle vintipsene fra boka (i første omgang, senere legger jeg kanskje til viner fra spaltene i avisene). Om du vil kan du selvsagt lage egne lister for forskjellige kategorier. Der er det også muligheter for å gi stjerner til og å legge til notater på de enkelte vinene, så kan du enten notere hva du selv synes eller stikkord om til hvilken anledning vinen ble anbefalt.

Appen er synket med nettsiden, så lenge du er logget inn. Men pass på: Både i appen og på nettsiden må du eksplisitt lagre kommentarer og stjerner (stjerner lagrest automatisk i appen, men ikke på nettsiden), ellers er de borte neste gang du går inn.

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale

Mirthful 5 Comments

I boksirkelen jeg er med i går det på omgang å foreslå bøker, og alle leser da den samme boka. Men vi har to unntak: Før sommeren tar alle som vil med seg forslag og alle leser så mange – eller få – av bøkene i løpet av sommeren som de vil, og før jul har alle med seg en novelle eller annen kortere tekst, slik at vi får litt variert lesing i jula. I år var en av novellene på lista tittelnovellen fra Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever som kom på Kolon forlag i 2016, og siden boka ikke akkurat er lang leste jeg like gjerne hele når jeg først var i gang, til tross for at reaksjonen min etter den første novellen var: «Nei.»

For: Jeg liker ikke noveller. Jeg beklager. Det funker ikke. Det er ikke det at Dale ikke skriver godt, for det gjør han. Jeg irriterte meg riktignok av og til over noen av replikkene som er skrevet på dialekt og som jeg måtte lese både to og tre ganger før jeg klarte å utliste noen mening, men det går mer på smak og behag (og vane) enn på forfatterens dyktighet.

Men… det gir meg ingenting. Greit nok, det er små øyeblikksbilder fra livet til «trauste norske arbeidskarer» (med ett unntak) og det er skikkelig gjort. Det handler om et brutalt arbeidsliv, særlig for dem som ikke har utdannelse, om midlertidige jobber som bare kanskje forlenges, om livsstilssykdommer som rammer hardere i en arbeiderklasse der matlaging ikke er et statussymbol og middagen derfor gjerne kan vanemessig inntas på kroa, og om familiebånd som enten slites i stykker eller blir en hemsko på grunn av haltende økonomi. Det handler om Trygve som droppet ut av skolen og jobber i vikariat i panteflaskemottaket og som snart skal bli far uten noe videre økonomisk trygghet å skryte av, om Frank som er betatt av Anne på kroa, om André som utredes for høyt blodtrykk og som er i ferd med å flytte sin snart demente mor på hjem, om Kenneth som kommer i skvis mellom han kameraten med utdannelse og han uten, om Richard som har begynt å få angstantfall og om Gunnvår som er fanget av svigerfarens ensomhet etter mannens død.

Og kanskje burde jeg bli berørt (jeg mener, jeg kan glatt begynne å grine av Åge Aleksandersens Arbeidsledighet, selv når jeg bare begynner å nynne på den), men problemet er, som det nesten alltid er med noveller for min del (og som altså ikke er et problem med dikt eller sangstekster enda de jo som regel er enda kortere), at akkurat når jeg føler at NÅ, nå begynner jeg å få kjøtt på beina på personene, nå begynner historien å interessere meg, da er det brått slutt, og jeg sitter igjen med spørsmålet «var det alt?» rungende i hodet.

Men om du liker noveller, se da, da bør du lese denne boka. For jeg tror ikke den er så verst. Egentlig.

PS. Om du vil lese innlegg fra noen som likte boka, les Artemisia eller Beathe.

Sweet Masterpiece – Connie Shelton

Mirthful Leave a comment

I’ll readily admit that the only reason I read Sweet Masterpiece was that it popped up in one of the Bookhub-emails that I actually read as a free book for Kindle, so I downloaded it to my «emergency library» (i.e. my phone), and then started it one of those times I was suddenly stuck somewhere without a book. It seems to be self-published, which would not normally be something I consider as a selling point. «Free,» however, sometimes works.

On the other hand, I would hardly have continued past the first few pages unless I found something to interest (cue trying to pick the next phone-read and dropping No Game for a Dame by M. Ruth Myers, also downloaded because it was free, like a hot potato after only a few sentences). Because I did. I also found quite a few things to irritate, though, so whether I’ll ever read another book of Shelton’s remains to be seen.

Sweet Masterpiece is the first in a series which belongs to the sub-genre «cosy mystery». I’m not neccessarily averse to a bit of cosyness or a bit of mystery, even in combination, however, a little bit of origininality could perhaps have been nice. The mystery is… well, not very mysterious. The cosyness dominates to the exclusion of much of an actual plot. Add to that a magical element – and fond as I am of fantasy, there is a time and a place for magic and I’m not sure this was it – and an ending which was… Well, both unpredictable in a «they lived happily ever after» sort of way and quite, quite as unbeliveable as that phrase is at the best of times.

On the other hand, I liked Shelton’s characters. Sam is charming (dare I say «sweet») in the way which makes you want to curl up with a glass of wine with her and get her to tell you her life story. And the, well, I guess I could call it extended family do their best to liven up an otherwise lumbering story. Add to that some snippets of local detail from an area of the USA I’m not that familiar with and you have enough to keep me going through the 200 odd pages. But, well, unless the next story in the series turns up as a freebie, I guess I’m unlikely to revisit Sam Sweet.

The Trebizon Series – Anne Digby

Mirthful 2 Comments

En del folk binger på tv-serier, jeg binger på bøker. Særlig når jeg er syk. Da er nemlig det aller beste som finnes å lese om igjen en bok, eller aller helst en serie bøker, som du har lest før og vet at er bra og som ikke krever for mye intellektuelt engasjement, enten fordi du har leste dem så mange ganger før at du strengt tatt kan dem utenat, eller fordi bøkene kanskje ikke er av de mest utfordrende i utgangspunktet. Eller kanskje helst begge deler.

Siden en gang i forrige uke har jeg derfor holdt på med gjenlesing av Anne Digbys Trebizon-serie, og de siste dagene, som er blitt tilbragt på sofaen med sykemelding, har jeg gått all in og lest 3-4 av bøkene per dag.

Ok, så det er ikke verdens tjukkeste bøker. De topper stort sett 100 sider såvidt. Det blir forsåvidt fortsatt et anseelig antall sider per dag, men det høres kanskje litt mer imponerende ut enn det er.

Men, altså, Trebizon: Det er en internatskoleserie i god gammel engelsk tradisjon, men skrevet på tampen, eller til og med etter, sjangerens storhetstid. Den første boka kom ut i 1978, den siste (det er fjorten i alt) i 1994. Jeg tror jeg må ha lånt dem på skolebiblioteket i Gambia (1986/7) og så kjøpt dem i London på vei hjem til Norge sommeren 1987, så jeg leste ikke lenger enn til maks bok 10 som barn. Det er først nylig at jeg ved en tidligere binge kom på å søke opp serien og komplettere fra ABEBooks med de jeg manglet. Titlene er som følger:

First Term at Trebizon
Second Term at Trebizon
Summer Term at Trebizon
Boy Trouble at Trebizon
More Trouble at Trebizon
The Tennis Term at Trebizon
Summer Camp at Trebizon
Into the Fourth at Trebizon
The Hockey Term at Trebizon
Fourth Year Triumphs at Trebizon
The Ghostly Term at Trebizon
Fifth Year Friendships at Trebizon
Secret Letters at Trebizon
The Unforgettable Fifth at Trebizon
Serien handler om (den fiktive) internatskolen for jenter Trebizon, som ligger i «the west country», det vil si Cornwall, Devon, Dorset, Somerset eller Bristol (men jeg antar Cornwall/Devon er mest aktuelle). Hovedpersonen gjennom alle bøkene er Rebecca Mason, som starter – i First Term at Trebizon – et år etter alle andre. Hun har gått på lokalskolen sin i London, men så blir faren hennes tilbudt jobb i Saudi Arabia, inkludert skolepenger betalt for datteren, og whoosh er hun plutselig på en ganske posh internatskole. Det kunne vært starten på en sosialrealistisk fortelling om å forsøke å passe inn blandt bemidlede og adelige som usikker middelklassejente, men det er det ikke. En eventuell klassekamp er enten bevisst eller ubevisst aldeles utelatt fra bøkene. Anne Digby har uttalt at serien oppsto som en slags forlengelse av hennes egne internatskolefantasier fra barndommen, og det er vel nettopp sånn de fungerer også for oss lesere. Virkelighetsflukt for 10-12-åringer (og de av oss som for evig er «going on 14»), med konflikter og spenning, ja visst, men av det «snille» slaget.
Fra Rebecca begynner på andreåret er det en bok per semester (tre semester i året) pluss et par bonuser (Summer Camp at Trebizon foregår i sommerferien, f.eks.) til hun er ferdig med femte og har fått GCSE-resultatene sine. Da er det to år igjen på Trebizon, to sjetteår (som virker en smule forvirrende) med A-level-studier før Rebecca og klassekameratene skal videre på universitet eller andre mer yrkesrettede studier. Disse siste to årene har det (ennå) ikke blitt bøker om, og det er vel urealistisk at de skal dukke opp nå. Det ville kanskje også måttet bli veldig annerledes bøker. Digby klarer helt til siste bok å holde de romantiske forholdene som oppstår platoniske, eller i alle fall rimelig aseksualiserte, sannsynligvis fordi bøkene fortsetter å rette seg mot barn i samme alder som Rebecca er i bok 1, altså rundt 11. Når Trebizon-jentene nå har fyllt 15 og nærmer seg 16 ville det være ganske unaturlig å fortsette i den leia. Så jeg slår meg til ro med at jeg ikke får vite hvordan det går med Rebeccas A-levels, serien har likevel en ganske naturlig slutt der resultatene for GCSEs har ankommet, siden arbeidet fram mot dem har vært i fokus i de siste tre-fire bøkene og utfallet er viktig for hva Rebecca (og hennes jevngamle) kan velge å gjøre videre (sammenlignbart, i alle fall nesten, med videregåendevalg i Norge, men GCSE-resultat bestemmer også hvilke fag du overhodet har mulighet til å gå videre med).
Såh. Nå har jeg atter en gang lest den ene av mine mange favoritter blant internatskoleserier. Så er spørsmålet om jeg skal gi meg i kast med en til, i så fall hvilken? St. Clare’s eller Mallory Towers av Enid Blyton (fra sjangerens virkelige storhetstid og helt klart blant klassikerne)  eller Harry Potter (internatskolerevival)? Eller skal jeg gi meg i kast med Puk-bøkene – jeg har 40 av dem på dansk – av Lisbeth Werner (pseudonym for Knud Meister, som forøvrig også står bak Jan-bøkene. Jeg MÅ skrive mer om Meister på noe tidspunkt)? Eller noe helt annet? Jeg skal fortsatt tilbringe noen dager på sofaen, så noe må det bli.

Tre tegneserier

Mirthful Leave a comment

Jeg var en svipptur innom biblioteket for å hente noen bestilte bøker her om dagen og svingte da innom tegneserieavdelingen. Det er mulig det var et bevisst tema for de utstilte bøkene, for jeg innså i etterkant at alle jeg hadde plukket med meg hadde kvinnelige hovedpersoner, men det kan selvsagt også være tilfeldig. I alle fall har jeg den siste uka i rask rekkefølge lest Real Life av Cory Doctorow og Jen Wang, Adventures of Superhero Girl av Faith Erin Hicks og Lumberjanes, vol 2 av Noelle Stevenson m.fl.

lumberjanes2For å ta Lumberjanes først. Jeg har lest volum 1 før (selvsagt), og var litt ambivalent til det, men synes det var interessant nok til å gi meg i kast med toern. Konseptet for Lumberjanes er egentlig ganske rett frem, vi følger en gjeng jenter som deler hytte på en sommerleir. «Lumberjanes» er nærmest en slags speiderbevegelse, og hvert kapittel har et slags utgangspunkt i beskrivelsen av hva deltagerne må mestre for å oppnå en «badge». Så langt høres det ganske prosaisk ut, men det er det altså egentlig ikke. For det første er beskrivelsene av hva en Lumberjane må kunne ikke akkurat noe du ville funnet i en normal leirhåndbok, for det andre er hendelsene i tegneserien definitivt ikke noe du ville opplevd på en normal sommerleir. «Overnaturlig» er vel egentlig bare forbokstaven. Årsaken til at jeg er ambivalent er todelt, det ene er at hendelsene virker litt… tilfeldige. En del som var uklart i volum en fikk riktignok en slags forklaring i volum to, så kanskje jeg bare må fortsette å lese. Det andre er at hovedtråden i fortellingen later til å være vennskap og lojalitet, jeg tolker det i alle fall dithen at det er vennskap forfatterne ønsker å si noe om, men selv om jeg altså tolker det dithen synes jeg det temaet drukner litt i alle de sprø, og altså tilsynelatende litt tilfeldige, tingene som skjer. Likevel, jeg er fortsatt interessert nok til at jeg sikkert kommer til å låne volum 3 også.

superherogirlAdventures of Superhero Girl handler om en ganske vanlig jente som tilfeldigvis har superkrefter, og som har bestemt seg for å bruke dem til beste for menneskeheten. Dessverre lider hun under en mangel på supervillains i Kanada. Superhero Girls eventyr er egentlig lett gjenkjennelige også for oss uten superkrefter, hun sliter med annerkjennelse fra omgivelsene («Du ser ikke ut som en superhelt»), har en eldre bror som er mer perfekt og mer populær og slike «prøver å finne min plass i verden» problemer som hører hjemme i en «coming of age» fortelling. Jeg likte historiene riktig så godt, kanskje særlig de som involverer (den «vanlige») jenta SG deler leilighet med. Når jeg gikk på Goodreads for å sjekke om det var kommet fler bøker i serien (det har det visst ikke) oppdaget jeg at ikke bare har Faith Erin Hicks forfattet Friends With Boys, som jeg leste i fjor og har sett fram til fortsettelsen på (den kommer snart), men hun har også vært bidragsyter til Lumberjanes.

Oops. Plutselig er det tre måneder senere, innlegget ligger fortsatt som en kladd og siste bok mangler helt…

reallifeReal Life skiller seg litt fra de andre to i at handlingen faktisk er virkelighetsnær. Hovedpersonen, Anda, begynner å spille et online multispiller spill og blir etterhvert rekruttert til å være med i en slags patrulje som jakter på gullgravere, spillere som kun er i spillet for å generere inntekter (akkurat hvordan dette fungerer har jeg ikke helt skjønt, men jeg har hørt om fenomenet). Siden gullgraving er mot reglene i spillet føler Anda seg først som en slags helt, men så blir hun kjent med en av de hun jakter på og oppdager at dette er unge kinesere som er ansatt på luselønn for å gjøre denne jobben. Når Andas nye venn i tillegg plutselig forsvinner, han har mistet jobben på dagen når det ble oppdaget at han kommuniserte med Anda, blir forskjellen på rett og galt en smule mer komplisert. Akkurat som i RL, kan man si. Både forteller- og tegnestilen fungerer godt, og boka bekrefter egentlig målsetningen min om å få lest noe mer av Doctorow.

The Comic Book Story of Beer – Hennessy, Smith, McConnell & Orzechowski

Mirthful 2 Comments

comic_beerKrysspostet til drikkelig.no.

I en av mine runder i tegneserieavdelinga på Trondheim folkebibliotek kom jeg over The Comic Book Story of Beer: The world’s favorite beverage from 7000 BC to today’s craft brewing revolution, og måtte selvsagt låne den. Boka har fire opphavsmenn, Jonathan Hennessy og Mike Smith har skrevet teksten, Aaron McConnell tegnet og Tom Orzechowski har «bokstavert» (altså håndskrevet teksten).

Tittelen på boka er selvforklarende. Den har en slags rammehistorie, en mann blir oppringt med beskjed om å innfinne seg på en festlig sammenkomst og å plukke opp noe øl på veien, noe mer spesielt enn det skvipet han normalt stiller med. Han drar til en velassortert forhandler, blir noe overveldet av utvalget og får hjelp av en entusiastisk butikkansatt. Så hopper vi inn i ølets historie og starter med de tidligste tegnene arkeologer har funnet på at folk laget gjæret drikke. Deretter går det slag i slag fram til nåtiden og den moderne ølrevolusjonen. Sistnevnte del har et nordamerikansk fokus, noe som ikke er unaturlig, delvis fordi det utvilsomt kan hevdes at ølrevolusjonen startet der, delvis fordi boka er nordamerikansk.

Forfatterene har klart å klemme inn mye info på relativt få sider, og det grafiske uttrykket er definitivt med på å løfte boka. Noe av det mest interessante er hvordan sosiøkonomiske faktorer har påvirket ølet historie, men også hvordan ølhistorien har påvirket sosiøkonomiske faktorer, og det synes jeg boka klarer å formidle tydelig. Et eksempel er hvordan oppdagelsen av humlas egenskaper ikke bare gjorde eksport (oppbevaring over tid og transport) mulig og slik skapte ekspansjonsmuligheter for gode bryggerier, men også slo beina vekk under gruit-monopolet overklassen hadde i store deler av Europa og dermed demokratiserte bryggingen.

Boka er tydelig heftig researchet og jeg klarte i alle fall ikke å ta den på faktafeil, eller lettvint omgang med fakta – et langt vanligere problem – noe som er et stort pluss. The Comic Book Story of Beer anbefales til deg selv eller ølnerden i ditt liv, og norske forlagshus kan gjerne merke seg tittelen, det hadde gjort seg med en utgave på norsk.

Tanta til Roald Dahl – Sven Kærup Bjørneboe

Mirthful 2 Comments

tantatilroalddahlTanta til Roald Dahl lånte jeg som bok to i eBokBib (om det første lånet mitt i appen kan du lese her), selv om det ikke er en diktsamling. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, av naturlige årsaker, og boka er såpass kort og lettlest at den ble fortært på diverse bussreiser og i lunsjpauser. Hovedhistorien (selv om den tar opp under halparten av sidene) handler om den gangen forfatteren som student leide rom i en leilighet eid av tanta til Roald Dahl. Utover det har boka fint lite med Dahl å gjøre, men historien om livet i leiligheten med orginalene som bodde på de andre rommene og forholdet til den lett eksentriske eierinnen er interessant nok som et slags tidsbilde.

I tillegg til dette fragmentet av et memoar inneholder boka en rammehistorie, der forfatteren nedtegner og så leser hovedhistorien for sine to døtre, og der døtrene mener den bør gis ut som bok, men hvor forfatteren innvender at en bok må være lenger. Slik starter jakten på en mulig historie nummer to eller annen måte å utøke sideantallet på. Denne jakten tar tid og vips er boka, med rammehistorie, altså, over to hundre sider, uten at man noensinne finner en egentlig løsning. Jeg er forsåvidt stor fan av slik metalitteratur som konsept, men i dette tilfellet synes jeg vel at rammen to uforholdsmessig mye plass (78 mot 115 sider), uten egentlig å være fryktelig interessant. Døtrenes entusiasme og påfunn er sjarmerende lesning, og en og annen filosofisk utlegning fra forfatteren rundt – vel, la oss kalle det «moralen» i mangel av et bedre ord – hovedhistorien er selvsagt greit å få med seg. Men rammen, som altså opptar et betydelig antall sider, fungerer ikke egentlig som en stand-alone historie i seg selv, og dem tilfører heller ikke memoarbiten noe betydelig, så vidt jeg kan se.

Sjarmerende, men litt intetsigende er inntrykket jeg sitter igjen med.

Havboka – Morten A. Strøksnes

Mirthful 1 Comment

havbokaHavboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Strøksnes har tatt landet med storm, og bokbloggerne også, tydeligvis, siden den fikk plass på kortlisten til Bokbloggerprisen 2015. Og inntil et visst punkt kan jeg forstå hvorfor. Strøksnes leverer en slags kjærlighetsode til havet og havets mysterier og blander ren poesi (i prosaform, for all del) med vitenskap og anekdoter, og på mange måter er det hele lett å like.

Men, og du skjønte at det kom et «men» her nå, sant? Jeg sliter likevel. Jeg sliter nemlig med rammefortellingen som binder det hele sammen. Strøksnes og kameraten Hugo, kunstneren og sjøhusoppusseren Hugo Aasjord, får det for seg at de skal fange en håkjerring. Hvorfor? Vel, etter hvert kommer det fram at olje fra håkjerringlever lager eksepsjonelt bestandig maling, og sånt kan man jo ha bruk for ved Vestfjorden.

Oljen fra torskelever egner seg utmerket til maling. Men maling av olje fra håkjerringlever er i en klasse for seg. I Lofoten står ennå noen hus som ble malt med dette stoffet for femti år siden. Malinga blir så hard at den er umulig å skrape bort, og så glatt at ingen annen maling fester seg på den. Skal det byttes farge på huset, må det skiftes panel.

(s. 198) Akkurat det har vel karakter av en skrøne, om malingen blir så bestandig skulle jeg trodd håkjerringlever var ettertraktet hos malingsprodusentenes R&D-avdelinger. Hvilket ikke gjør det hele noe bedre. Det egentlige motivet for prosjektet er nok nærmere Edmund Hillarys berømte forklaring på hvorfor man absolutt skulle til topps på Mount Everest: «Because it’s there.» Håkjerringa er en utfordring. En ekstra stor utfordring fordi wannabe-storfiskerne slett ikke har det rette utstyret til slik fangst.

Og er det noe jeg har lite tålmodighet med er det folk som setter egne og andres liv (her både fiskernes og den stakkars håkjerringa) i fare uten bedre grunn enn å utfordre seg selv. Og jeg ser ikke den helt store forskjellen på å drepe en håkjerring for levra (resten er ubrukelig til noe, i følge forfatteren selv) enn en elefant for støttennene, for eksempel. Jeg er overhodet ikke vegetarianer, og ser ikke i seg selv noe moralsk galt i å drepe dyr for å spise dem, men dreper man først et dyr skal man utnytte mest mulig (jeg synes f.eks. at muk er en utmerket idé om det gjør at vi får mer mat ut av dyret). Og å drepe et dyr bare for en liten, relativt unyttig del, eller bare for trofeet, vel,  jeg har ingen forståelse for den type forakt for liv slik «sport» har som grunnlag.

Og for meg ødelegger det hele boka. Det som kunne blitt en av årets beste blir en «meh»-opplevelse og et irritasjonsmoment.

Jeg har mer sans for folk som velger seg utfordringen å lage whisky ved Vestfjorden, om man nå først skal la seg utfordre der oppe i nord.

Kvit katt i snøen – Sigurd Helseth

Mirthful 5 Comments

kvitkattEn eller annen blogget nylig om at hen hadde tatt i bruk ebokbib-appen og blant annet benyttet den til å lese diktsamlinger. «Det var jo genialt», tenkte jeg, og lånte meg prompte en diktsamling. Med litt kreativ googling på løsrevne ord og forfatternavn jeg synes å huske fra innlegget kan jeg konstantere at jeg fikk ideen fra Bokstavelig talt. I innlegget skriver Elisabeth dessuten om hvordan det å lese diktsamlinger skaper utfordringer når man ikke har gjort det noe særlig før, for hvordan skal man egentlig lese en diktsamling?

Nå skal jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg er noen storforbruker av diktsamlinger, men noen leser jeg da. Og jeg leser dem nok på både den ene og den andre måten, litt avhengig av hvor godt jeg kjenner dikteren fra før. Men helt nye diktsamlinger og diktere leser jeg som regel først fra perm til perm, og går deretter tilbake, om det frister, for å dvele mer ved enkelte dikt.

Jeg sliter vel så mye med «Hvordan velge diktsamling»? Jeg har vært medlem i Facebookgruppa Lån ei diktsamling en stund og selv om jeg ikke poster aktivt der (det burde jeg selvsagt…) følger jeg jevnlig oppfordringen og svinger innom lyrikkhyllene på biblioteket og plukker med meg ett eller annet relativt nytt norsk sånn ganske tilfeldig. Men skal man lese boka, ikke bare låne den, hadde det jo vært fint med en viss idé om hvorvidt noe er bra eller ikke. Med romaner og sakprosa har jeg et ganske velutviklet instinkt og kan ut fra baksideteksten til en viss grad gjette meg til hvilke bøker jeg kommer til å like, også med helt ukjente forfattere. Det instinktet mangler jeg helt når det gjelder lyrikk og jeg føler at jeg famler i blinde. Vel, det er kanskje ikke så mye annet å gjøre med det enn å lese mer?

Denne gangen falt valget mitt på Sigurd Helseths Kvit katt i snøen, mye fordi den kom høyt opp i lista over tilgjengelige bøker i appen, men også på grunn av undertittelen «Haikudikt».

Jeg har skrevet min andel haiku, både som oppgave på skolen/universitetet og helt frivillig (den gangen jeg fortsatt drev med slikt), og lest enda fler (hovedsakelig på engelsk, enten i orginal eller oversatt fra japansk). Det er en form jeg liker, på linje med de noe lenger bundne formene sonette (både shakesperianske og petrarkiske) og villanelle (verdens mest kjente(?) villanelle er Dylan Thomas’ Do not go gentle into that good night).

Kvit katt i snøen begynner lovende. Samlingen har fire deler – Vår, Sommer, Høst og Vinter – og en av haikuens tradisjonelle egenskaper, om du vil, er et element av årstidene, og jeg nikker gjenkjennende. Men, jo fler av de tre linjer lange diktene jeg leser, jo mer føler jeg at jeg ikke helt henger med på formen. Først når jeg kommer til et med en linje som simpelthen inneholder ordet «takk» begynner jeg å telle stavelser, og konstanterer at nei, her er det slett ikke noe som tilsier at dikteren følger tradisjonell form på haikudiktene sine. Nå har jeg vært borti utradisjonelle haikudikt før, men jeg må innrømme at jeg nå måtte lese meg opp på hvor langt unna den tradisjonelle formen det «er lov» til å gå.

Å skrive en gitt type dikt forplikter. Sier du at du skriver en sonette forventer jeg et dikt på fjorten linjer, sier du i tillegg at sonetten din er «engelsk» eller «shakesperiansk» stiller jeg også krav til rimmønster, versemål og minimum et nikk til «the heroic couplet», der de to siste linjene skal bryte med resten av diktet på en eller annen måte.

Tradisjonelle japanske haiku har strenge formatiske og tematiske regler. Som med de fleste diktformer har diktere over tid utviklet varianter og det som hovedsakelig gjenstår som fellesnevner for japansk haiku er, utover at det er et svært kort dikt, er et slags brudd halvveis i diktet og sammenstillingen av to litt motsigende eller kontrastskapende elementer. På engelsk har haiku også utviklet seg, og der er det kanskje enda mindre som gjenstår av den tradisjonelle, japanske formen. Fellesnevnerene for det som regnes som moderne haiku er lengden (eller rettere sagt knappheten, det finnes ett-ords haiku…), en tematikk som gjerne går på naturen eller årstidene, fokus på et beskrivende språk snarere enn tolkning (tolkningen overlates til leseren) og en sparsommelighet med ord (noe som nesten er nødvendig om du skal få inn noe av betydning på de få stavelsene du har til rådighet).

Med den ganske frie formen som definerer moderne haiku er nok Helseths dikt innafor, selv om jeg personlig altså foretrekker dikt som holder seg strengere til det eldre, mer rigide rammeverket (jeg synes det er mer spennende både å lese og å skrive når formen skaper begrensninger og utfordringer som må løses kreativt). Men da gjenstår fortsatt spørsmålet om diktene fungerer i den formen de framstår.

Svaret for min del er nok dessverre: «Hovedsakelig: Nei.» Et og annet dikt glimter til, men de fleste etterlater meg enten likegyldig eller forvirret.

La oss sitere et jeg likte:

kvitkatt4

Her mangler kanskje «bruddet» – det er ingen kontrast, dessuten er det tre snarere enn to bilder. Men, likevel, på de tre linjene får jeg høststemning.

Denne siden, derimot, sliter jeg med:

kvitkatt1

Det første vil jeg lese som en setning «I denne verda skjelv ei natt» med en innskutt frase midt i. Det fungerer sånn halvveis, men jeg forstår ikke bruken av store og små bokstaver, i alle fall ikke sett i sammenheng med resten av siden. Andre og siste vers på siden fungerer (for meg) for seg selv, hver for seg, men de er samtidig så forskjellige at jeg stiller spørsmål ved hvorvidt de har noe på samme side (mer om det lenger ned) eller engang i samme diktsamling å gjøre. «nattas elvespegel marmorfjellet barnet på himmelen» derimot, etterlater meg som et eneste stort spørsmålstegn, og ikke på den gode måten, for det er ikke noe ved bildene som gir klangbunn slik at jeg blir motivert til å lese det igjen og igjen og finne mening (slik jeg gjerne gjør med «lysfall i fjellet ramneskrik»). Jeg opplever det mer som tilfeldige ord, sammenrasket og lett forglemmelig.

Et annet problem er formateringen av boka. Jeg leste altså epub-versjonen gjennom ebokbib-appen, og jeg må formode at det er den samme epub-versjonen som kan kjøpes fra Cappelen Damm direkte. Den innbundne versjonen av boka er på 104 sider, eboka på bare 31, og det går 3-4 dikt per side i eboka, så da spekulerer jeg på om det kanskje for det meste er bare ett dikt per side i den fysiske utgaven? Jeg mistenker at det ville fungert bedre for leseren, slik eboka framstår er det vanskelig å la være å lese alle diktene innenfor et «kapittel» (en årstid) som en sammenhengende tekst, godt hjulpet av at enkelte av diktene splittes over to sider, med en linje på den ene siden og to på neste (eventuelt to linjer, så en). Da mister man all følelse av at det er haiku i noen som helst form man leser.

Når jeg leser gjennom boka for andre gang for å finne egnede sitater ser jeg at om jeg ser bort fra forventingen om «haiku» fungerer det ikke så verst å lese det som vers i et langt dikt, mange av «versene» gir mer mening på den måten. Kanskje henger jeg meg for mye opp i karakteristikken «Haikudikter»? Men om diktene ikke er ment å leses som haiku (og en av egenskapene til haiku er i alle fall at det er et frittstående dikt), hvorfor velger man da å bruke betegnelsen? Og jeg sitter fortsatt igjen med slike sider som side 19 vist ovenfor der «versene» ikke fungerer i sammenheng i det hele tatt.

Noe som ikke bare gjelder eboka (antar jeg) og som også forstyrret meg ved formen var at halvveis i «Høst», etter 2 1/2 årstider med «ryddige» venstrejusterte trelinjers haiku, blir dikteren plutselig leken med den rent fysiske formateringen av de tre linjene også, uten at jeg helt ser poenget, for å være ærlig.

kvitkatt2b

Verst går det når det i kombinasjon med ebokformatet gjør at linjer deles på merkelige måter eller at halve ord rett og slett forsvinner. Bildet over er samme side som bildet nedenfor, bare at jeg over holder telefonen i landskapsretningen, i håp om å løse formateringsproblemet. Men da gikk det ikke an å scrolle hverken opp eller ned, så da mistet jeg i stedet to dikt.

kvitkatt2a

Noe mer jobb kunne kanskje vært lagt i å tilpasse boka til epub-format?

I det hele tatt var dette kanskje ikke verdens beste reklame for diktsamlinger i ebokform, eller for diktsamlinger i det hele tatt. Paradoksalt nok gav det meg lyst til å lese mer, kanskje nærmest på trass: Det kan da ikke være så ille over hele linja?

Om ikke annet kan jeg nå krysse av for første «bok som oppfyller de formelle kravene til nominasjon til Bokbloggerprisen 2016» lest. Det er da noe.

Diary of a Wimpy Kid – Jeff Kinney

Mirthful 2 Comments

wimpy

Diary of a Wimpy Kid has obviously been on my radar for a while, you have to have lived under a rock for the last ten years to have missed hearing about the phenomenon. A few years ago our oldest nephew was engrossed by it (though in the Norwegian translation), and when the eldest came home with volume 1 from the school library and finished the book in one evening (a first for her with a chapter book, a milestone worth noting), I thought the time was ripe to have a nosy and see what the fuss is all about.

And, well, I read it and I’m afraid I still don’t know what the fuss is about. See, Greg Heffley, the eponymous wimpy kid, is a bit of an asshole. He treats his (only) friend Rowley like shit, for example. Not that you don’t have some sympathy for him, middle school can be rough, but still. And while the lass was raving about how funny the book was I didn’t even smile once.

So I’m not in the target audience, not by a long stretch. Perhaps I would have found it hilarious when I was nine? Probably? Perhaps not? It’s hard to tell. But I’m not going to suggest that nine-year-olds shouldn’t read it, or that there is something wrong in nine-year-olds finding it funny. I’m even considering seeing if I can’t pick up a second-hand set of the series and donating it to the school library, if it turns out the lass is correct when she says they only have the first volume. Any book that gets a kid as interested in reading as this one seems to do is fine by me (well, ok, as long as the book in question doesn’t actively encourage harmful behaviour, I suppose). But would I suggest it to older readers? No. Not unless you, like me, like to have some idea of what your children are reading. For your own pleasure or education (or both) there is little to recommend the Wimpy Kid.