Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Havboka – Morten A. Strøksnes

Mirthful 1 Comment

havbokaHavboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Strøksnes har tatt landet med storm, og bokbloggerne også, tydeligvis, siden den fikk plass på kortlisten til Bokbloggerprisen 2015. Og inntil et visst punkt kan jeg forstå hvorfor. Strøksnes leverer en slags kjærlighetsode til havet og havets mysterier og blander ren poesi (i prosaform, for all del) med vitenskap og anekdoter, og på mange måter er det hele lett å like.

Men, og du skjønte at det kom et «men» her nå, sant? Jeg sliter likevel. Jeg sliter nemlig med rammefortellingen som binder det hele sammen. Strøksnes og kameraten Hugo, kunstneren og sjøhusoppusseren Hugo Aasjord, får det for seg at de skal fange en håkjerring. Hvorfor? Vel, etter hvert kommer det fram at olje fra håkjerringlever lager eksepsjonelt bestandig maling, og sånt kan man jo ha bruk for ved Vestfjorden.

Oljen fra torskelever egner seg utmerket til maling. Men maling av olje fra håkjerringlever er i en klasse for seg. I Lofoten står ennå noen hus som ble malt med dette stoffet for femti år siden. Malinga blir så hard at den er umulig å skrape bort, og så glatt at ingen annen maling fester seg på den. Skal det byttes farge på huset, må det skiftes panel.

(s. 198) Akkurat det har vel karakter av en skrøne, om malingen blir så bestandig skulle jeg trodd håkjerringlever var ettertraktet hos malingsprodusentenes R&D-avdelinger. Hvilket ikke gjør det hele noe bedre. Det egentlige motivet for prosjektet er nok nærmere Edmund Hillarys berømte forklaring på hvorfor man absolutt skulle til topps på Mount Everest: «Because it’s there.» Håkjerringa er en utfordring. En ekstra stor utfordring fordi wannabe-storfiskerne slett ikke har det rette utstyret til slik fangst.

Og er det noe jeg har lite tålmodighet med er det folk som setter egne og andres liv (her både fiskernes og den stakkars håkjerringa) i fare uten bedre grunn enn å utfordre seg selv. Og jeg ser ikke den helt store forskjellen på å drepe en håkjerring for levra (resten er ubrukelig til noe, i følge forfatteren selv) enn en elefant for støttennene, for eksempel. Jeg er overhodet ikke vegetarianer, og ser ikke i seg selv noe moralsk galt i å drepe dyr for å spise dem, men dreper man først et dyr skal man utnytte mest mulig (jeg synes f.eks. at muk er en utmerket idé om det gjør at vi får mer mat ut av dyret). Og å drepe et dyr bare for en liten, relativt unyttig del, eller bare for trofeet, vel,  jeg har ingen forståelse for den type forakt for liv slik «sport» har som grunnlag.

Og for meg ødelegger det hele boka. Det som kunne blitt en av årets beste blir en «meh»-opplevelse og et irritasjonsmoment.

Jeg har mer sans for folk som velger seg utfordringen å lage whisky ved Vestfjorden, om man nå først skal la seg utfordre der oppe i nord.

Kvit katt i snøen – Sigurd Helseth

Mirthful 5 Comments

kvitkattEn eller annen blogget nylig om at hen hadde tatt i bruk ebokbib-appen og blant annet benyttet den til å lese diktsamlinger. «Det var jo genialt», tenkte jeg, og lånte meg prompte en diktsamling. Med litt kreativ googling på løsrevne ord og forfatternavn jeg synes å huske fra innlegget kan jeg konstantere at jeg fikk ideen fra Bokstavelig talt. I innlegget skriver Elisabeth dessuten om hvordan det å lese diktsamlinger skaper utfordringer når man ikke har gjort det noe særlig før, for hvordan skal man egentlig lese en diktsamling?

Nå skal jeg ikke akkurat skryte på meg at jeg er noen storforbruker av diktsamlinger, men noen leser jeg da. Og jeg leser dem nok på både den ene og den andre måten, litt avhengig av hvor godt jeg kjenner dikteren fra før. Men helt nye diktsamlinger og diktere leser jeg som regel først fra perm til perm, og går deretter tilbake, om det frister, for å dvele mer ved enkelte dikt.

Jeg sliter vel så mye med «Hvordan velge diktsamling»? Jeg har vært medlem i Facebookgruppa Lån ei diktsamling en stund og selv om jeg ikke poster aktivt der (det burde jeg selvsagt…) følger jeg jevnlig oppfordringen og svinger innom lyrikkhyllene på biblioteket og plukker med meg ett eller annet relativt nytt norsk sånn ganske tilfeldig. Men skal man lese boka, ikke bare låne den, hadde det jo vært fint med en viss idé om hvorvidt noe er bra eller ikke. Med romaner og sakprosa har jeg et ganske velutviklet instinkt og kan ut fra baksideteksten til en viss grad gjette meg til hvilke bøker jeg kommer til å like, også med helt ukjente forfattere. Det instinktet mangler jeg helt når det gjelder lyrikk og jeg føler at jeg famler i blinde. Vel, det er kanskje ikke så mye annet å gjøre med det enn å lese mer?

Denne gangen falt valget mitt på Sigurd Helseths Kvit katt i snøen, mye fordi den kom høyt opp i lista over tilgjengelige bøker i appen, men også på grunn av undertittelen «Haikudikt».

Jeg har skrevet min andel haiku, både som oppgave på skolen/universitetet og helt frivillig (den gangen jeg fortsatt drev med slikt), og lest enda fler (hovedsakelig på engelsk, enten i orginal eller oversatt fra japansk). Det er en form jeg liker, på linje med de noe lenger bundne formene sonette (både shakesperianske og petrarkiske) og villanelle (verdens mest kjente(?) villanelle er Dylan Thomas’ Do not go gentle into that good night).

Kvit katt i snøen begynner lovende. Samlingen har fire deler – Vår, Sommer, Høst og Vinter – og en av haikuens tradisjonelle egenskaper, om du vil, er et element av årstidene, og jeg nikker gjenkjennende. Men, jo fler av de tre linjer lange diktene jeg leser, jo mer føler jeg at jeg ikke helt henger med på formen. Først når jeg kommer til et med en linje som simpelthen inneholder ordet «takk» begynner jeg å telle stavelser, og konstanterer at nei, her er det slett ikke noe som tilsier at dikteren følger tradisjonell form på haikudiktene sine. Nå har jeg vært borti utradisjonelle haikudikt før, men jeg må innrømme at jeg nå måtte lese meg opp på hvor langt unna den tradisjonelle formen det «er lov» til å gå.

Å skrive en gitt type dikt forplikter. Sier du at du skriver en sonette forventer jeg et dikt på fjorten linjer, sier du i tillegg at sonetten din er «engelsk» eller «shakesperiansk» stiller jeg også krav til rimmønster, versemål og minimum et nikk til «the heroic couplet», der de to siste linjene skal bryte med resten av diktet på en eller annen måte.

Tradisjonelle japanske haiku har strenge formatiske og tematiske regler. Som med de fleste diktformer har diktere over tid utviklet varianter og det som hovedsakelig gjenstår som fellesnevner for japansk haiku er, utover at det er et svært kort dikt, er et slags brudd halvveis i diktet og sammenstillingen av to litt motsigende eller kontrastskapende elementer. På engelsk har haiku også utviklet seg, og der er det kanskje enda mindre som gjenstår av den tradisjonelle, japanske formen. Fellesnevnerene for det som regnes som moderne haiku er lengden (eller rettere sagt knappheten, det finnes ett-ords haiku…), en tematikk som gjerne går på naturen eller årstidene, fokus på et beskrivende språk snarere enn tolkning (tolkningen overlates til leseren) og en sparsommelighet med ord (noe som nesten er nødvendig om du skal få inn noe av betydning på de få stavelsene du har til rådighet).

Med den ganske frie formen som definerer moderne haiku er nok Helseths dikt innafor, selv om jeg personlig altså foretrekker dikt som holder seg strengere til det eldre, mer rigide rammeverket (jeg synes det er mer spennende både å lese og å skrive når formen skaper begrensninger og utfordringer som må løses kreativt). Men da gjenstår fortsatt spørsmålet om diktene fungerer i den formen de framstår.

Svaret for min del er nok dessverre: «Hovedsakelig: Nei.» Et og annet dikt glimter til, men de fleste etterlater meg enten likegyldig eller forvirret.

La oss sitere et jeg likte:

kvitkatt4

Her mangler kanskje «bruddet» – det er ingen kontrast, dessuten er det tre snarere enn to bilder. Men, likevel, på de tre linjene får jeg høststemning.

Denne siden, derimot, sliter jeg med:

kvitkatt1

Det første vil jeg lese som en setning «I denne verda skjelv ei natt» med en innskutt frase midt i. Det fungerer sånn halvveis, men jeg forstår ikke bruken av store og små bokstaver, i alle fall ikke sett i sammenheng med resten av siden. Andre og siste vers på siden fungerer (for meg) for seg selv, hver for seg, men de er samtidig så forskjellige at jeg stiller spørsmål ved hvorvidt de har noe på samme side (mer om det lenger ned) eller engang i samme diktsamling å gjøre. «nattas elvespegel marmorfjellet barnet på himmelen» derimot, etterlater meg som et eneste stort spørsmålstegn, og ikke på den gode måten, for det er ikke noe ved bildene som gir klangbunn slik at jeg blir motivert til å lese det igjen og igjen og finne mening (slik jeg gjerne gjør med «lysfall i fjellet ramneskrik»). Jeg opplever det mer som tilfeldige ord, sammenrasket og lett forglemmelig.

Et annet problem er formateringen av boka. Jeg leste altså epub-versjonen gjennom ebokbib-appen, og jeg må formode at det er den samme epub-versjonen som kan kjøpes fra Cappelen Damm direkte. Den innbundne versjonen av boka er på 104 sider, eboka på bare 31, og det går 3-4 dikt per side i eboka, så da spekulerer jeg på om det kanskje for det meste er bare ett dikt per side i den fysiske utgaven? Jeg mistenker at det ville fungert bedre for leseren, slik eboka framstår er det vanskelig å la være å lese alle diktene innenfor et «kapittel» (en årstid) som en sammenhengende tekst, godt hjulpet av at enkelte av diktene splittes over to sider, med en linje på den ene siden og to på neste (eventuelt to linjer, så en). Da mister man all følelse av at det er haiku i noen som helst form man leser.

Når jeg leser gjennom boka for andre gang for å finne egnede sitater ser jeg at om jeg ser bort fra forventingen om «haiku» fungerer det ikke så verst å lese det som vers i et langt dikt, mange av «versene» gir mer mening på den måten. Kanskje henger jeg meg for mye opp i karakteristikken «Haikudikter»? Men om diktene ikke er ment å leses som haiku (og en av egenskapene til haiku er i alle fall at det er et frittstående dikt), hvorfor velger man da å bruke betegnelsen? Og jeg sitter fortsatt igjen med slike sider som side 19 vist ovenfor der «versene» ikke fungerer i sammenheng i det hele tatt.

Noe som ikke bare gjelder eboka (antar jeg) og som også forstyrret meg ved formen var at halvveis i «Høst», etter 2 1/2 årstider med «ryddige» venstrejusterte trelinjers haiku, blir dikteren plutselig leken med den rent fysiske formateringen av de tre linjene også, uten at jeg helt ser poenget, for å være ærlig.

kvitkatt2b

Verst går det når det i kombinasjon med ebokformatet gjør at linjer deles på merkelige måter eller at halve ord rett og slett forsvinner. Bildet over er samme side som bildet nedenfor, bare at jeg over holder telefonen i landskapsretningen, i håp om å løse formateringsproblemet. Men da gikk det ikke an å scrolle hverken opp eller ned, så da mistet jeg i stedet to dikt.

kvitkatt2a

Noe mer jobb kunne kanskje vært lagt i å tilpasse boka til epub-format?

I det hele tatt var dette kanskje ikke verdens beste reklame for diktsamlinger i ebokform, eller for diktsamlinger i det hele tatt. Paradoksalt nok gav det meg lyst til å lese mer, kanskje nærmest på trass: Det kan da ikke være så ille over hele linja?

Om ikke annet kan jeg nå krysse av for første «bok som oppfyller de formelle kravene til nominasjon til Bokbloggerprisen 2016» lest. Det er da noe.

Diary of a Wimpy Kid – Jeff Kinney

Mirthful 2 Comments

wimpy

Diary of a Wimpy Kid has obviously been on my radar for a while, you have to have lived under a rock for the last ten years to have missed hearing about the phenomenon. A few years ago our oldest nephew was engrossed by it (though in the Norwegian translation), and when the eldest came home with volume 1 from the school library and finished the book in one evening (a first for her with a chapter book, a milestone worth noting), I thought the time was ripe to have a nosy and see what the fuss is all about.

And, well, I read it and I’m afraid I still don’t know what the fuss is about. See, Greg Heffley, the eponymous wimpy kid, is a bit of an asshole. He treats his (only) friend Rowley like shit, for example. Not that you don’t have some sympathy for him, middle school can be rough, but still. And while the lass was raving about how funny the book was I didn’t even smile once.

So I’m not in the target audience, not by a long stretch. Perhaps I would have found it hilarious when I was nine? Probably? Perhaps not? It’s hard to tell. But I’m not going to suggest that nine-year-olds shouldn’t read it, or that there is something wrong in nine-year-olds finding it funny. I’m even considering seeing if I can’t pick up a second-hand set of the series and donating it to the school library, if it turns out the lass is correct when she says they only have the first volume. Any book that gets a kid as interested in reading as this one seems to do is fine by me (well, ok, as long as the book in question doesn’t actively encourage harmful behaviour, I suppose). But would I suggest it to older readers? No. Not unless you, like me, like to have some idea of what your children are reading. For your own pleasure or education (or both) there is little to recommend the Wimpy Kid.

Primates: The Fearless Science of Jane Goodall, Dian Fossey, and Biruté Galdikas – Jim Ottaviani and Maris Wicks

Mirthful 1 Comment

primatesPrimates: The Fearless Science of Jane Goodall, Dian Fossey, and Biruté Galdikas  written by Jim Ottaviani and illustrated by Maris Wicks is a book I think I will get hold of a copy of to make sure it’s available for the kids.

It’s a story in three parts, told from the point of view of the three researchers in turn, and is a fascinating look into some of the intense work, and the personal sacrifices, that has gone into gaining the knowledge I, for one, now take for granted about our fellow apes, the chimpanzees, gorillas and orangutans.

In fact, I’d pronounce it a pretty much perfect book, except I am so indescribably bothered by the colour choice for (and partly the faces of) the chimpanzees. Really. How do you get two of the three apes so right and the third so wrong?  If it wasn’t for the text insisting they really are meant to be chimps I’d be assuming that I was misunderstanding something fundamental.

Well, that aside, it’s still a cracking book, and if you have any interest in natural history (and you should have) you should read it, and if you want to encourage a similar interest in the kids in your life you should make sure they read it, too.

Slipp hold – Heidi Sævareid

Mirthful 1 Comment

slippholdSlipp hold av Heidi Sævareid er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015, og selv om samlesingen av den ikke skal foregå før i april har jeg altså lest den nå, siden den tilfeldigvis var ledig på biblioteket.

Dette er en bok jeg sannsynligvis ville gitt opp halvveis om den ikke altså var på kortlista. Jeg ble aldri noe videre engasjert i Mari, og det er sjelden en roman (ungdoms- eller ei) tåler at hovedpersonen er uengasjerende. Mari er i et forhold i begynnelsen av boka som gjør at hun til en viss grad utsletter seg selv, så sånn kan det godt forsvares at hun virker å mangle personlighet, men hva hjelper det når jeg altså knapt gidder lese videre. Jeg blir også sittende å vente på… vel, noe, siden vaskeseddelen sier: «Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?» Kanskje er det å henge etter huden i kroker ekstremt nok til at jeg burde oppleve det som at dette «noe» jeg ventet på ble innfridd, men jeg opplevde det ikke sånn når jeg leste, og jeg klarer heller ikke i ettertid å bli… sjokkert? Eller hva det nå er det er meningen jeg skal bli av hengingen.

Slipp hold er på ingen måte en dårlig bok, likevel, og hadde jeg vært i målgruppen hadde jeg kanskje blitt mer fascinert, hva vet jeg, men jeg håper noen av de andre bøkene på kortlisten er bedre.

A couple of shorts

Mirthful 2 Comments

No, not short trousers, short reviews.

bryson_dribblingThe Road to Little Dribbling: More Notes from a Small Island by Bill Bryson moved swiftly to the top of my reading pile when my parents off-loaded their copy on us and was consumed within a few days of my getting my hands on it. No wonder, perhaps, Bryson being one of my favourite writers and Notes from a Small Island probably my favourite of his books. And in many respects The Road to Little Dribbling fulfills its promises. Here is the pure delight in travelling, especially by bus in Britain, that I so recognise. Here is the love for the more absurd aspects of Englishness. Here are the masses of odd little anecdotes and facts that Bryson is a master of. But I was, perhaps strangely, disappointed anyway. Partly because I have lamented the lack of Scotland in the previous volume, and here I was promised Scotland and then it turns out that England take up 355 of the book’s 381 pages, Wales (not that I mind Wales) 15 and Scotland a measly 11. And partly, well, in parts it feels a little… stale? It’s not that I didn’t like it, I did, but I guess I didn’t LOVE it. But lets think of happier things and quote a bit I do like (love):

I was surprised to learn that there is a system to British road numbering, but then I remembered that it is a British system, which means it is not like systems elsewhere. The first principle of a British system is that it should only appear systematic. (Page 142.)

leif_engerPeace Like a River by Leif Enger was our book circle book over Christmas, and I rather enjoyed it while reading it. However, it’s  now a month later and I find I can’t really remember what was so good about it, and though the plot is pretty clear to me, the feelings it generated have not made a lasting impression. A bit of a luke-warm recommendation, then. The book circle were split in their opinions, some couldn’t finish the book, while others, like me, were more enthusiastic.

roy_godofsmallthingsThen for our February meeting we read The God of Small Things by Arundhati Roy, and again, the reception was mixed. I found it slow to begin with, but then, suddenly, at around 120 pages, it turned a corner and after that I could hardly put it down. There is someting compelling about the way Roy takes us back and forth between past and present and the quirks of the language were wonderful, I thought.

Bluegreyblue eyes snapped open.

A Wake.
A Live.
A Lert.

(Page 238.) Some of the others struggled with keeping the characters straight, and I suppose the Mammachis and Kochammas may easily get a little muddled, but this was not a problem for me. Slight spoiler alert here: There is a scene at the cinema where Estha is abused by the lemonade man, and although it is unpleasant reading, it is also rather wonderful in the way Roy manages to write the scene from the little boy’s point of view as simply nauseating and horrible without any hint of an adult’s sexualised perception intruding on the description. I find that a rare thing.

Ølbrygging fra hånd til munn – Colin Eick og Thomas Horne

Mirthful Leave a comment

olbrygging-fra-hand-til-munn(Krysspostet fra drikkelig.no)

Sommeren 2013 fikk jeg den brilliante idéen å kjøpe hjemmebryggerutstyr til Arve i bursdagspresang. Året etter vant jeg et valgfritt kurs i regi Oi! Trøndersk matfestival, og valgte uten videre tvil ølbryggerkurs hos Bakke brygg. Likevel gikk det enda et år før vi kom i gang med bryggingen (vi er litt treige av oss). Til slutt fant jeg ut at i stedet for å forsøke å planlegge den perfekte første bryggedagen med det perfekte første brygget var det egentlig like greit å hive seg ut i det, og gikk innom Bakke og ba dem foreslå en oppskrift og selge meg ingrediensene jeg trengte. Mens jeg ventet på at «the malt bill» skulle kvernes vandret jeg rundt og kikket på varene og ble stående foran ølbokhylla. For visst, vi hadde bøker om brygging fra før, men den jeg hadde forsøkt å lese meg opp på de siste dagene for å friske opp kurskunnskapene hadde ikke helt tilfredstilt mine behov for deltaljrikdom. Jeg var ute etter en «brygg øl for dummies» rett og slett.

Etter å ha bladd litt løselig i utvalget hos Bakke landet jeg på Ølbrygging fra hånd til munn. Her var det tegninger som illustrerte utstyr. Kapittelet om selve bryggeprosessen var beroligende detaljert og det hjalp, ikke minst, at prosessen som ble beskrevet så detaljert var med akkurat samme type utstyr som vi hadde, nemlig «brew-in-bag». Boka fikk bli med hjem.

Det var et godt kjøp. For det første fungerte kapittelet om bryggeprosessen akkurat etter ønsket om en beskrivelse «for dummies». Det eneste jeg savnet i boka (men som jeg heller ikke har funnet i andre bøker senere, så: Tips til revidert utgave) var en «hvordan lese hydrometeret». Dessuten er boka velskrevet og artig å lese. Og når vi først hadde vært gjennom et brygg eller to var det hjelpsomt å komme tilbake til snuttene med tips fra erfarne bryggere, mesketipset fra Kjetil Jikiun, for eksempel, om å ta kjelen av varmen og pakke inn i ullteppe eller dyne i stedet for å forsøke å holde stabil temperatur på kokeplata forenklet meskeprosessen enormt (ved første brygg gikk temperaturen opp og ned flere ganger ganske ukontrollert, ved andre gikk det bedre, med Kjetils tips holdt temperaturen seg jevn innenfor en halv grad).

Siste del av boka er viet oppskrifter fra en rekke norske bryggerier, de har allerede blitt brukt til inspirasjon og kommer garantert til å bli det igjen.

Boka markedsføres, via baksideteksten, «for deg som brygger øl eller har lyst til å brygge øl eller skulle ønske du kunne brygge øl eller bare liker øl», men jeg vil nok først og fremst anbefale boka til de to midterste kundegruppene. Brygger du allerede kan du nok få tips, og oppskriftene er selvsagt et pluss, men jeg mistenker at det er grenser for hvor mange bøker om selve bryggeprosessen man egentlig trenger (om vi ser bort fra regelen om at det aldri er grenser for hvor mange bøker man trenger, selvsagt). Og «bare liker» du øl, så, jo, det er mye nyttig å lese om ølstiler i begynnelsen av boka, og det er selvsagt gøy å kunne litt om hvordan øl brygges selv om du ikke har tenkt å forsøke selv, men om du først og fremst er interessert i å drikke øl finnes det nok andre bøker som er nyttigere.

Men har du det aller minste lyst til å prøve å brygge kan jeg anbefale boka på det varmeste.

Den norske ølrevolusjonen av Hatland, Smith-Gahrsen og Ekeland

Mirthful Leave a comment

den-norske-olrevolusjonen

(Krysspostet fra drikkelig.no)

Jeg kom aldri så langt som til å anskaffe Den norske ølrevolusjonen i utgivelsesåret, men den var et opplagt kjøp når Eldorado kjørte knalltilbud på mat- og drikkevarebøker under Matstreif i 2015. Jeg rakk så vidt å svinge innom Matstreif mellom Vill & Syrlig og bokbloggertreff, men kofferten ble betraktelig tyngre av det korte besøket.

Så bok var i hus, men fikk jeg lest den? Nei, du. Før jeg før helgen kom på at både den, de andre jeg kjøpte samtidig, samt en annen jeg faktisk HAR lest og burde ha blogget om for lengst er på årets Mammutsalg til gode priser. Så i influensaørska i helga begynte jeg på boka. Opprinnelig var planen å lese et par kapitler og skumme litt her og der, nok til å kunne uttale meg om dette var en bok jeg ville anbefale å kjøpe på salget eller ikke. Men den planen falt i fisk, for vips var boka lest, fra perm til perm.

Den norske ølrevolusjonen er en helt annen bok enn jeg hadde ventet meg. Det er mulig det bare vitner om hvor lite jeg får med meg, men siden det i dette tilfellet var utelukkende positivt får det heller være. Det er kanskje formatet som lurer meg, for det ser vitterlig ut som en standard (om enn fin) «coffee table book», noe jeg normalt forbinder med fine bilder, men også ofte med en noe forkortet og/eller intetsigende tekst. Hovedinnvendingen min, faktisk den eneste ordentlige innvendingen min, mot boka er også formatet. Det egner seg dårlig for strekklesing, boka er for tung, selv når du sitter i sofaen og kan vile den i fanget er formatet smått uhåndterlig. Og å ta den med seg i sekken for å lese på bussen ser jeg på som urealistisk.

Misforstå meg rett. Bildene til Skjalg Ekeland er fine. Til dels veldig fine. Men hadde jeg fått velge hadde jeg nok redusert formatet likevel, krympet bildene litt og satset på «vanlig» pocketstørrelse på boka.

Nå fikk jeg ikke velge, så jeg må leve med resultatet, og siden dette altså er den eneste innvendingen min tror jeg jeg lever fint med det.

Men det var disse tekstene, da, som jeg altså, ut fra formatet, hadde fått for meg at kom til å være korte og kanskje litt intetsigende. Der tok jeg grundig feil. Bokas kapitler alternerer mellom historier om spesifikke norske bryggerier, og da særlig pionerene i «den norske ølrevolusjonen» skrevet av Hugo Ivan Hatland og kapitler skrevet av Gahr Smith-Gahrsen om brygging av forskjellige ølstiler. Det er vanskjelig å si hvilken del jeg fant mest fascinerende.

Historien til de forskjellige bryggeriene kjenner jeg selvsagt i stor grad fra før, men de er formidlet på en så lesverdig måte at det ble sluke-tekst av det likevel, noe nytt er det alltids å lære, og best likte jeg nok at ved hvert bryggeri har det ølet som ble brygget når forfatterene var på besøk fått en sentral rolle i teksten, slik at man får et tydeligere bilde av livet på bryggeriet. Spesielt interessant er derfor kapittelet om Ringnes og Hansa (ja, faktisk!) siden Ringnes ble besøkt (garantert ikke tilfeldig) den dagen Anders og Steinar var der for å delta på bryggingen av det som ble Ringnes Polaris Porter.

Smith-Gahrsens kapitler om forskjellige ølstiler er garantert interessant lesing også om du «bare» liker å drikke øl, men som fersk hjemmebrygger var det bare å absorbere mest mulig, og det er tekster jeg kommer til å vende tilbake til igjen og igjen og nilese i forbindelse med brygging. Ikke bare er det generøs deling av oppskrifter (det er ikke akkurat noe nytt fra Smith-Gahrsens side), men en overflod av detaljer om hvordan malt, mesketemperatur, gjær, humle og gjæringsforhold påvirker resultatet i de forskjellige stilene. Les og bli klok.

Boka nærmer seg to år gammel, og det merkes til en viss grad, men langt mindre enn man kunne fryktet i en bransje som er i en så eksplosiv utvikling. I 2014 er Kjetil fortsatt ved Nøgne Ø, 7 fjell ikke ordentlig i gang, Austmann fremadstormende, men tror de kan vokse en stund i lokalene på Høvringen. Slik informasjon blir utdatert så fort at det ikke ville være mulig å utgi bøker dersom leseren krevde at den var oppdatert. Men faktisk er jeg mest overrasket over hvor lite som virker utdatert, og det er et styrketegn, vil jeg mene.

En ganske uforebeholden anbefaling der, altså. Er du overhodet interessert i å lese om øl er dette en bok du bør lese, og for 199,- på Mammutsalget kan du like gjerne kjøpe den med en gang.

HB – En destillert norgeshistorie av Torgrim Eggen, Jon Bertelsen og Rudi Høynes

Mirthful 1 Comment

hb(Krysspostet til drikkelig.no, der også med bonussmaksnotat for ekte HB)

Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*

Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.

Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.

«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»

Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).

At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).

Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).

I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.

___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.

Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.

Welcome to Rosie Hopkins’ Sweet Shop of Dreams and Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop of Dreams – Jenny Colgan

Mirthful Leave a comment

rosehopkins1I picked up Welcome to Rosie Hopkins’ Sweet Shop of Dreams at the annual Norwegian bookblogger meetup last year and finally read it before Christmas. I then promptly ordered Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop of Dreams, which arrived in time for the holidays, but I didn’t get around to it until the new year. It didn’t really matter, though the book is christmassy enough. There’s a third book in the series, which I will be ordering, which also has Christmas in the title. I might save that for December. Then again, I might not, because I’d rather like to know what happens to Rosie next.

You can probably gather from all that that I rather enjoyed the books. And I did, to the extent of staying up much later than planned in order to finish them in both cases. Granted, they are mostly fluff, but they are an appealing sort of fluff. And though some of the fundamentals seem a bit over-tired (the agonizing over whether or not He will propose in the second one, for example), Jenny Colgan avoids most of the worst pit-falls. True, Rosie is hopelessly unequipped clothes-wise for the country and there is a rather disastrous attempt at riding a bike, but she is also demonstrably capable of handling a crisis (stepping in to assist in an operation on a dog) and learns to handle the bike fast enough once given the chance. To be fair, the bike-thing also serves a more important purpose in highlighting the difference between growing up under-priveleged in the big city versus in a small community in the country, and is not just a «oh, look at this helpless city female trying to survive in the rough, masquline ruralness» which we often get.

rosehopkins2I hardly ever read chicklit anymore, but I’m glad I made an exception for Rosie Hopkins and her sweet shop.