Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Nesten menneske – Alfred Fidjestøl

Mirthful 2 Comments

Jeg satt meg på venteliste for Nesten menneske med en halv plan om å lese den i biografilesesirkelen på tampen av 2017, men fikk den ikke i tide til det. Jeg hentet den likevel på biblioteket, og siden den havnet på langlista til Bokbloggerprisen fant jeg ut at jeg like gjerne kunne lese den før jeg leverer den tilbake. Nå ble jo kortlista klar i dag, og Nesten menneske er ikke på den, men den kan jo dukke opp som joker.

Jeg er fem år eldre enn Julius, og siden jeg er vokst opp i Norge betyr det at han har vært tilstedeværende skikkelse i livet mitt så lenge jeg kan huske, på lik linje med f.eks. Haakon og Märtha – en sammeligning Fidjestøl også gjør. Faktisk har jeg nok vært langt mer interessert i Julius enn i kongefamilien (jeg har ingen planer om å lese biografier om noen av dem, for å si det sånn), selv om jeg ikke aktivt har oppsøkt nyheter om ham heller. Men bildene av sjimpansebabyen med t-bleier og tilhørende rød-og-hvitstripete t-truse har brent seg inn i bevisstheten min, ikke minst fordi jeg i 1981 fikk en lillebror som brukte samme type bleier (jeg fant en blogg som har lagt ut bilde av en bleiepakke fra den tiden, om du er født senere og er nysgjerrig eller har opplevd den og er nostalgisk).

Fidjestøl har skrevet en ganske spesiell biografi, men det var kanskje uungåelig gitt premissene. Man kan ikke intervjue Julius for få høre hans tanker om livet, han har ikke skrevet brev eller dagbok man kan lese.  Det forfatteren derimot har gjort er å trekke inn relevant forskning på sjimpanser for å forklare dynamikken i Julius’ «familie» – sjimpanseflokken i Kristiansand – og forsøke å gjøre noen kvalifiserte gjetninger om hvordan Julius selv kan ha opplevd det hele. Det gjør boka lesverdig på en helt annen måte enn en mer Se & Hør-aktig «hjemme hos» fortelling ville vært. Sjimpanser er de dyrene vi er i nærest slekt med – nettopp nesten menneske – og innsikt i sjimpansenes liv er dermed kanskje ekstra interessant.

Som bonus får man altså også et slags «husker du», med små glimt fra den norske medieverdenen de siste førti årene. Boka er også illustrert med bilder fra arkivet, både av Julius og av sjimpanser og mennesker som har spilt en rolle i livet hans, og jeg må innrømme at jeg til stadighet ble sittende og stirre inn i øynene til disse «dyra», og jeg nikket derfor gjenkjennende når siste kapittel viste seg å hete «Desse auga».

Elisabeth på Bokstavelig talt har uttrykt overraskelse over at boka har pageturner-effekt, og det er kanskje ikke noe man venter av en biografi i det hele tatt, og det overrasket meg også, men nettopp slik er det altså… bare en side til, bare et kapittel. Det sier jo sitt om forfatterens evne til å engasjere. En god bok, altså. Det blir interessant å se om de tre andre sakprosa-bøkene som havnet på kortlista i åpen klasse faktisk er bedre når vi kommer i gang med samlesingen til Bokbloggerprisen.

Så du ikke går deg bort – Patrick Modiano

Mirthful Leave a comment

I jula – det vil si fra «julebordet» vårt i november til januarmøtet – leser boksirkelen noveller, helst julerelatert, men i år ble det til at vi i tillegg valgte Patrick Modianos Så du ikke går deg bort, siden den er såpass kort. Knappe 111 sider kvalifiserer vel til kortroman. På fransk heter den Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier («i nabolaget» er altså droppet fra slutten av tittelen på norsk), og den kom ut i frankrike 2. oktober 2014, i følge Goodreads, en uke senere fikk Modiano Nobelprisen i litteratur. Akademiets begrunnelse var blant annet at Modiano fikk prisen for «hukommelsens kunst, med hvilken han har levendegjort de mest ufattbare menneskelige skjebner og avdekket livet under okkupasjonen». Det ble bemerket at forfatteren var kjent i Frankrike, men nesten ukjent ellers (kilde: VG). Det antar jeg har endret seg noe siden.

Om Modiano normalt utviser «hukommelsens kunst» er det riktigere å si at han i Så du ikke går deg bort utforsker glemsel – selv om de to selvsagt henger nært sammen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er ambivalent til boka. På sett og vis var den svært besnærende, det var rett og slett vanskelig å legge den fra seg når jeg først hadde kommet inn i historien. Og måten Modiano utforsker nettopp samspillet mellom glemsel og hukommelse på er fascinerende, men også frustrerende. Fordi vi følger hovedpersonen, Daragane, mens han gjenoppdager barne- og ungdomsminner har har glemt (eller kanskje helst fortrengt) springer historien fra en episode til en annen og fram og tilbake i tid ettersom ting eller hendelser trigger Daraganes hukommelse. Det er jo en realistisk beskrivelse av hvordan en slik rekonstruksjon av en glemt fortid skjer i virkeligheten, men det er også ganske rotete å lese. Det hjelper heller ikke at sammenhengen mellom objekt og subjekt fra en setning til en annen ikke alltid er åpenbar. Akkurat det vet jeg ikke om skyldes oversettelsen eller om det er like uklart på fransk (fransken min er ikke god nok til at jeg har tenkt å forsøke å finne ut av det på egen hånd), men jeg endte relativt ofte med å lese avsnitt som dette på side 12 om igjen:

Daragane ville skynde seg av gårde. Om han ikke gikk med det samme, ville han da noensinne bli kvitt dem?

– Jeg skal være ærlig med dem…

Han lente seg over (…)

Ved første lesning erstatter jeg mentalt den siste «Han» med Daragane her, nemlig, men den siste setningen fortsetter «mot Daragane», så det er (den noe mystiske) samtalepartneren som lener seg. Er det også han som uttaler setningen før? Jo, det blir klart rett etterpå. Så leser jeg det hele på nytt, og får rett person på rett plass i min mentale kino, men når man må spole tilbake slik ofte blir det litt slitsomt.

Det andre som frustrerte meg var at det blir fryktelig mange løse tråder. Daraganes samtalepartner over, og jenta (kvinnen?) som utgjør andre halvparten av «dem» er viktige elementer i første halvdelen av boka, men så forsvinner de nærmest sporløst. Noe kriminelt har skjedd i forbindelse med barndomsminnene Daragane forsøker å hente fram, men siden han aldri visste noe om det som barn får leseren heller aldri noen egentlig forklaring på hva som eventuelt har skjedd og hvem som var involvert.

Så vidt jeg forstår av det jeg har lest i etterkant er Så du ikke går deg bort svært karakteristisk for Modiano. Hans egne foreldre var i stor grad fraværende i oppveksten og det er hint av lyssky virksomhet både før og etter Patricks fødsel (selv om «lyssky» i Frankrike under krigen ikke nødvendigvis er negativt). I alle fall virker det som om Modiano utforsker det samme temaet, med fraværende far/foreldre og barndom uten faste holdepunkter igjen og igjen i romanene sine.

Jeg endte med noe lunkne tre stjerner (av fem) på Goodreads selv, men kom over denne enstjerners-omtalen der som jeg på tross av at jeg ikke direkte mislikte boka fikk meg til å fnise gjenkjennende:

If you’re more into atmosphere than story, this is the book for you.

If you like mysterious women in strange black dresses, but don’t care that their plotlines are not resolved or even continued past the middle of the book, this book is for you.

If you like overrated French deconstructionists who care little about coherent –or even basic — conclusions to novels, this book is for you.

(Review av Chaya Nebel)

Boksirkelen møtes i morgen, det blir interessant å se hva de andre synes.

Vernon God Little – DBC Pierre

Mirthful Leave a comment

Jeg plukket med meg Vernon God Little fra Bookcrossinghylla på Østbanen søndagen etter bokbloggertreffet i høst, og foreslo den for boksirkelen der den ble valgt. Når vi skulle diskutere den i desember var jeg bare halvveis selv, men ganske begeistret. Flere av de andre hadde enten gitt opp eller ikke engang prøvd etter å ha hørt at noen hadde gitt opp (vi har lavterskel boksirkel, det er lov å møte opp uten å ha lest boka…) En av de andre hadde lest den (ferdig) og likte den. Skillet mellom oss som likte boka (jeg er nå ferdig og er fortsatt begeistret) og de som prøvde, men ga opp gikk på språk. Vi som ga tommel opp leste på engelsk (altså orginalspråket), de som ga tommel ned leste den norske oversettelsen.

Derfor er dette innlegget på norsk, selv om det er en engelsk bok jeg har lest (og de omtaler jeg jo normalt på engelsk). For selv om det skal handle om Vernon God Little, og hvorfor jeg likte romanen, blir det nødt til også å handle om oversettelsens begrensinger. Jeg hadde nemlig lurt på, før boksirkelmøtet, hvordan i alle himmelens dager denne boka overhodet kunne fungere i oversettelse.

Vernon Gregory Little er fortelleren av sin egen historie, og historien starter med en skoleskyting, utført av Vernons beste (eneste?) venn som også skyter seg selv. Vernon blir mistenkt for å ha medvirket, han blir i grunn forhåndsdømt, ikke bare av politiets etterforsker, men av mesteparten av lokalsamfunnet, inkludert sin egen mor. Media camper i byen og noen journalister er mer skruppelløse enn andre når de skal grave frem historier og nye vinkler. Det hele kulminerer i reality show – med utstemming – direkte fra death row.

Det er en ganske mørk historie, med klar kritikk både av media og av det juridiske systemet i USA.

Og det som bærer boka er Vernons fortellerstemme. Den er mildt sagt unik. For det første er det ikke en bok du bør lese om du misliker banning, for det er det nok av. Det er «fucken» både det ene og det andre. Men det er også lek med ord, som av og til fungerer som vitser og av og til heller framhever alvoret og patosen. Som her, fra retten, der foreldrene til de skutte barna har møtt opp for å se på (side 72):

Faces disfigured with memories of black blood and gray skin dot the crowd. Kin of the fallen. Mr Lechuga stares death-rays at me, and he ain’t even Max’s real daddy. Lorna Speltz’s mom is here, like a damp kind of turtle. I get waves of sadness, not for me but for them, all mangled and devastated. I’d give anything for them to be vastated again.

Eller her, når Vernon har blitt nær sodomert (det vil si voldtatt) av psykiateren som skal vurdere hans psykiske tilstand (side 70):

I sit under a personal cloud in back of the jail van, like a sphinx, a sphinxter, to the beat of that rude orchestra music by Goosestep Holster. It does nothing to erase memories of the shrink, and his fucken ass-banditry.

Hvordan oversetter du noe sånt?

Vel, jeg måtte rett og slett låne boka på norsk for å sjekke, og akkurat den setningen er blitt til:

Jeg sitter under en privat sky, bakerst i fengselsbilen, som en banal sfinx, en anal dings, i takten til den rå musikken av Go’stav Holster. Den gjør ikke noe for å viske ut minnene etter hjernekrymper’n og det forbanna rævrøveriet.

For å være ærlig er det en ganske god oversettelse, men den når jo likevel ikke opp mot orginalen. De før omtalte «fucken» som Vernon slenger rundt seg med oppnår en slags egen poetisk kvalitet etter mange nok repetisjoner. I oversettelsen er banneordene langt mer varierte, det veksler mellom jævla, forbanna og fuckings. Jeg tror boka taper noe på det, og ikke bare på grunn av det språklige skillet i tommel-opp vs tommel-ned i boksirkelen vår, altså.

DBC Pierre vant forresten The Man Booker Prize 2003 for denne boka, som var debuten hans som forfatter.

Vel, jeg anbefaler også Vernon God Little. Men les den på engelsk.

Denne kopiens Bookcrossing-side finner du her. Om du er interessert i å overta boka, meld fra, ellers blir den kanskje med til London for vill-slipp i slutten av måneden.

Goodnight Punpun – Inio Asano

Mirthful Leave a comment

I picked Goodnight Punpun up at the library because it looked intriguing. It was only once I got home I realised that it was actually manga. I’ve been meaning to read more manga, so this didn’t faze me much, but now I’ve read it I’m not so sure. It was… weird.

Pupun is a young boy, and according to the back of the book (which is the front, if you read from left to right) «is an average kid in an average town. He wants to win a Nobel Prize and save the world. He wants the girl he has a crush on to like him back. He wants to find some porn.» All well and good.

However, as I said, it was weird.

One thing is that that’s Punpun on the cover. His family looks like this:

While everyone else looks normal:

Which I failed to see the significance of, to be honest. It’s probably me being dim, though.

Well, I say normal… Fairly normal, most of the time. However your teacher may look like this if he thinks you haven’t done your homework:

And you principal and head teacher may look like this while planning a game of hide and seek (a storyline I also completely failed to see the point of, by the way, but that’s by the by):

(Yes, I am aware that exaggeration of physical expression of feelings is usual in Japanese graphic art. Still.)

Also, if you chant:

God appears. Like this:

He will talk to you, and answer (some) questions, but his advice isn’t particularly helpful. So, one thing that’s fairly realistic in the story, then.

As for the rest, it basically mostly baffles me. There doesn’t seem to be a plot, as such. There’s a story running through most of the volume about domestic violence and divorce as a result, but it’s… weird. And then there’s the guy who has recorded over a porn video in order to confess to murder, and the following hunt for bounty. Which is also mostly weird. And Punpun himself is… weird. Not just weird-looking, but expressionless and full of feeling at the same time (which is a hard act to pull off, I suppose, which might be why it doesn’t really work).

I’m sure it’s supposed to make sense. No, strike that, I’m pretty sure it’s supposed to be weird, or at least sort of quirky in a dark way. But I am sure I’m supposed to get something, a significance, an epiphany, an insight or at least some platitudes about growing up or something, out of it. And… I don’t.

So.

I’m still going to read more manga, but perhaps I’ll try something a bit less edgy and art-like next. Perhaps Dragonball. Or Sailor Moon.

 

 

The Best We Could Do – Thi Bui

Mirthful Leave a comment

Siden jeg har bestemt meg for å heller skrive korte omtaler enn å utsette blogginga til jeg har glemt boka blir det kjapp omtale av Thi Buis The Best We Could Do, for biblioteket vil ha den tilbake (helst forrige uke). Den fikk rykke litt opp på leselisten siden biblioteket maste, og det er mulig det er en medvirkende årsak til at jeg er litt underveldet (det var kanskje ikke akkurat dette jeg var klar for å lese nå). Eller er det det at jeg hadde høye forventninger på grunn av omtaler andre steder? Det var tross alt overstrømmende entusiasme fra tidligere lesere som fikk meg til å reservere boka på biblioteket.

The Best We Could Do er biografi i tegneserieform. Thi Bui utforsker sin families historie, hva som drev foreldrene til å flykte fra Vietnam til USA med fire barn. Et gjennomgående tema er hennes eget forhold til foreldrene og hvordan det påvirker hennes rolle som mor.

Kanskje det beste med boka fra mitt synspunkt er alt jeg lærer om Vietnam. Som de fleste andre i vesten har jeg først og fremst hørt amerikanerenes versjon av historien (hadde jeg vært frankofil hadde jeg kanskje hatt franskmennenes versjon inne også, men det er jeg ikke). Å få et annet perspektiv på konflikten(e) er nyttig, ikke minst som en påminnelse om at det alltid er flere sider i en sak enn man tror.

Ellers får historien i boka litt for tungt fokus på fødsler og mors-/farsrolle for min del, det svarer ikke helt til forventningene (uten at det nødvendigvis er Buis feil), og interesserte meg bare sånn måtelig. Jeg synes rett og slett noen av de passasjene ble repetitive og opplevdes litt meningsløse.

Det grafiske uttrykket er gjennomgående flott og ekspressivt, men jeg ble litt sliten av den monokrome fargesettingen. Siden jeg uten problemer leser grafiske romaner i svart-hvitt vanligvis kan vi kanskje skylde på sliten-i-hodet-pga-cellegift for akkurat det, men jeg kunne i alle fall ønsket meg noe annet enn bruntoner i i alle fall noen av scenene (faktisk tror jeg at svart-hvitt hadde fungert bedre for meg).

En noe tilbakeholden anbefaling, derfor, men likevel, du kan finne dummere måter å bruke en time eller to på enn å lese The Best We Could Do.

To ølbøker

Mirthful Leave a comment

Merk: Boka Ølquiz er mottatt vederlagsfritt fra forfatter/forlag, og Ølguiden (2016-utgaven) er motatt som premie i en ølquiz med forfatteren som quizmaster der det var fler premier enn deltagere. Ingen har betalt meg for å skrive omtale, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om bøkene eller for hva jeg skriver.

I 2015 kom Knut Albert Solem med boka Norsk øl- og bryggerguide, som jeg mente var et selvsagt tilskudd til bokhylla. En av ulempene med en slik bok, noe jeg også nevnte i min omtale, er at den nødvendigvis blir et øyeblikksbilde. Det momentet har forfatter og forlag tatt konsekvensen av og i fjor kom Ølguiden, som kan sees som et slags supplement. Her er det ingen omtale av bryggeriene, men 752 norske øl har fått plass, med en kort omtale og plass til å gjøre egne notater.

Tanken på å begynne på side en og jobbe seg gjennom alle ølene i boka appelerer, men som aktiv bruker av Untappd (i skrivende stund har jeg sjekket inn 4175 unike øl) blir det litt for mye overlapp i funksjon for min del. Hadde jeg hatt en slik bok å krysse av i når jeg for alvor begynte å systematisk smake meg gjennom flest mulig norske øl hadde det vært noe annet. Men ikke alle liker å bruke en app for å holde oversikt, og om du foretrekker en mer analog variant er Ølguiden en god idé.

Skal du kjøpe Ølguiden nå er det 2017-utgaven som gjelder, oppdatert med noen flere øl og bryggerier og til og med noen utenlandske øl. 2016-utgaven hadde jeg tenkt jeg skulle gi videre, så det blir kjørt en giveaway på Drikkeligs Facebookside de nærmeste dagene.

Quiz er gøy, nesten uansett hvilket tema det er snakk om, men ølquiz er kanskje enda morsommere? Knut Albert Solem og Sammy Myklebust har gått sammen og gjort det lettere for oss alle å organisere noe slikt med boka Ølquiz som kom ut i høst.

Boka består ganske enkelt av 1008 spørsmål om øl fordelt på 56 temaer, i tillegg finnes fire temaer om alkoholfritt og fire om annen alkohol, til sammen 1152 spørsmål. Hvert tema er delt i tre vanskelighetsgrader – kalt Ølnyter, Ølelsker og Ølnerd for ølspørsmålene – slik at folk med forskjellig kunnskapsnivå skal kunne konkurrere mot hverandre. Hver bolk består av seks spørsmål og forfatterene foreslår at man bruker en terning for å avgjøre hvilket spørsmål som skal stilles innenfor en kategori/vanskelighetsgrad. Slik kan man nok fordrive flere kvelder på hytta eller puben.

Alt man kan er lett og alt man ikke kan er vanskelig, så å vurdere vanskelighetsgrad er ikke enkelt. I den grad jeg har noe å utsette på boka er det likevel nettopp på denne inndelingen av spørsmålene. Vi har testet et tilfeldig utvalg kategorier og generelt klarte vi 1-2 rette (altså av 6) i både Ølnyter-, Ølelsker- og Ølnerd-bolkene, og det var i alle fall ikke slik at Ølnyter ble for lett og Ølnerd skikkelig vanskelig. Og med unntak av enkelte kategorier, for eksempel «Brygging», der teknisk kunnskap var viktigere enn trivia, har jeg ikke inntrykk av at det er så stor forskjell på de tre nivåene. Siden jeg dessuten ville karakterisert meg selv som ølnerd (og vet uten tvil at de fleste av mine bekjente fra andre arenaer enn «ølnorge» ville karakterisert meg som ølnerd, og det inkluderer både folk som drikker mye øl og folk som brygger selv og som derfor definitivt faller i ølnyter-/ølelsker-gruppene) lurer jeg litt på om vanskelighetsnivået på spørsmålene generelt er en smule høyere enn tiltenkt. Quiz er ikke gøy når det er for lett, men det er heller ikke gøy når det er for vanskelig.

Akkurat vanskelighetsnivå er det vanskelig å teste uten å invitere et utvalg ølnytere til quiz. Når jeg får gjort det skal jeg rapportere tilbake, i mellomtiden kan jeg trygt anbefale boka til mine ølnerd-venner, og som utmerket julegavetips om du har en ølnerd i ditt liv.

(Krysspostet til drikkelig.no i to deler: Ølguiden og Ølquiz)

Jeg elsker vaffel – Stine Åsland

Mirthful Leave a comment

Visst elsker jeg vaffel, men det skal nok sies at Stine Åsland har et enda mer pasjonert forhold til vaffelen enn det jeg selv har, uten noen form for overdrivelse.

Jeg har pleid å unne meg vaffel hver fredag i kantina, men siden jeg nå er sykemeldt i lengre tid blir det jo dårlig med fredagsvaffel, og jeg innså at det var på tide å finne meg en oppskrift jeg kunne bli venn med hjemme. Tidligere har jeg brukt den som er å finne på nett fra sjømannskirka, men ulempen med den (og mange andre vaffeloppskrifter) er at den skal ha 2 dl skummet kulturmelk, et produkt vi ellers aldri har i hus, og hva f skal jeg gjøre med de resterende 8 dl?

Så jeg tenkte det var på tide å eksperimentere litt, det har jo blitt meg fortalt at man kan hive nesten hva som helst i vaffelrøre.  Jeg hadde et håp om at denne boka kunne være et godt utgangspunkt, det slo bare sånn måtelig til.

Jeg elsker vaffel gir deg fire grunnoppskrifter på røre: Rømmerøre, husmannsrøre, grov røre og glutenfri røre. Sistnevnte er ganske uinteressant for meg i letingen etter MIN røre, men skal arkiveres til bruk om behovet skulle oppstå (man er ikke korpsmamma for ingenting…). Rømmerøra har jeg heller ikke testet, jeg er egentlig ikke sikker på om jeg synes rømme i vafler er det helt store (rømme på vafler, derimot…). Men husmannsrøra ble god, i alle fall som et utgangspunkt, det samme ble den grove røra (den krever riktignok innkjøp av maltekstrakt, men det står seg bedre i spiskammerset enn kulturmelk), og begge kan jeg med fordel leke meg litt med.

Innimellom oppskriftene får vi små historier fra Stine Åslands liv, da med hovedfokus, selvsagt, på de delene av livet som har med vaffel å gjøre. Det gjør boka mer personlig, og er et pluss.

Det jeg savner i boka er nettopp «hvordan leke seg med røra». Oppslaget med grunnoppskrifter har riktignok en liste over en hel mengde opplagte og mindre opplagte ting som er godt i røra, men fint lite info om hvordan, hvor mye, osv. Jeg skulle i alle fall ønsket at noen av de 40 oppskriftene som følger hadde modifisert røre som utgangspunkt, men sånn er det ikke. Du får oppskrift på tilbehøret og det oppgis hvilken vaffeloppskrift som anbefales. Men hadde det ikke vært mer interessant om det til «Vaffel med kyllingsalat» for eksempel sto: «Bruk grov røre, men tilsett x dl revet eple i røra»? Det er i alle fall det jeg hadde håpet på. I tillegg hadde jeg gjerne sett et avsnitt om «hvordan bruke opp rester i vaffelrøra», noe jeg vet mange driver med, men hint om mengde/hvordan hadde vært velkomment.

Husmannsrøre som toastvaffel med ost og skinke

Er du derimot ute etter ideer til uvanlige måter å servere vafler på er dette boka for deg. Selv har jeg så langt bare testet Toastvaffel med ost og skinke, og det fungerte jo aldeles utmerket (og med grov røre tenker jeg det kan bli en hit i matpakka). Pizzavaffel skal testes, kanskje allerede i helga. Noen av de andre ideene har jeg notert meg bak øret, men for å være ærlig føles endel litt… anstrengt? Her har vi bestemt oss for at det skal være 40 varianter, så da får vi jammen meg finne på 40 varianter også?

 

Lars er LOL – Iben Akerlie

Mirthful 2 Comments

Jeg hadde egentlig notert meg Lars er LOL av Iben Akerlie uansett, men når den havnet på langlista til Bokbloggerprisen 2016 og det i tillegg passet seg sånn at jeg nettopp var ferdig med Sweet Masterpiece og derfor trengte en ny ebok for «fem minutter til rådighet til å lese på mobilen» situasjoner var det bare å låne boka i ebokbib.  Etterhvert fenget den riktignok såpass at det ble mer strekklesing enn den kriseløsninga lesing på mobil vanligvis er.

Boka er skrevet i jeg-form og fortelleren er Amanda, som gleder seg til å begynne på skolen igjen etter ferien. Delvis grugleder hun seg til å se Adam, som hun er forelsket i, igjen og delvis er dette det året hennes klassetrinn er faddere for førsteklassingene. Men  så viser det seg at Amanda er blitt plukket ut til å være fadder for et helt spesielt barn. Ikke en søt seksåring, slik hun har sett for seg, men for den jevngamle Lars som har Downs syndrom. Amanda, som hittil har forsøkt å forholde seg ganske nøytral og usynlig, ikke blant de kuleste, men heller ikke blant de som er mest utsatt for mildere former av mobbing, føler seg slett ikke klar for å være en synlig forsvarer for Lars. Det utvikler seg et reellt vennskap mellom Amanda og Lars på ettermiddagstid, men samtidig forsøker Amanda å opprettholde en form for nøytralitet på skolen. Det går selvsagt ikke bra i lengden, og snart må Amanda velge hva slags person hun egentlig vil være.

Side 195.

Jeg skjønner hvorfor Lars er LOL har blitt en favoritt, både blant bokbloggere og i målgruppen (boka vant ARKs barnebokpris 2016, stemt fram av femte-, sjette- og sjuendeklassinger). Ikke minst er historien fengende og har godt driv, mot slutten gikk pulsen høyt mens jeg ventet på klimakset i konflikten. Den tar dessuten Amandas dilemma på alvor, og jeg føler at det er viktig at det skrives historier som viser hvordan motivasjon for mobbing – eller unlatelsessynden å late som ingenting når noen andre mobbes – ofte er ønsket om ikke å bli mobbet selv og å holde seg inne med de «kule». Det som manglet for meg var bedre utdyping av noen av bipersonene, særlig Amandas venner Sari og Kay, blir litt for todimensjonale til at jeg helt får tak i hvordan de påvirker Amandas valg. De to jentene som står for hovedandelen av mobbingen oppleves også litt karikerte. Det er et mindre problem, og sikkert enda mindre hos målgruppen.

Et stort pluss er framstillingen av Lars. Det er ikke akkurat overflod av litterære portretter av personer med Downs, hverken i barne- eller voksenlitteraturen, og det er derfor godt med noe som kan rive ned en fordom eller to.

Jeg humret godt over lærerportrettene, både kontaktlæreren og gymlæreren er godt gjenkjennelige typer som nesten bikker over i karikatur, men bare nesten. De fleste av oss har nok møtt på en Janne eller en Stein Vidar i vår ferd gjennom det norske skoleverket.

Side 143.

Det som virket mest forstyrrende for meg var enkelte av delene av historien som omhandlet Adam. Misforstå meg rett, Adam er ekstremt viktig for Amandas motivasjon, hun tror at hun må være «kul» for at han skal legge merke til henne, men særlig den aller siste scenen med Adam følte jeg var overflødig og flyttet fokuset vekk fra hovedtemaet i boka. Der hadde nok den 11-årige versjonen av meg selv vært uenig, så det er mulig forfatter og forlag har gjort det rette, men jeg ville personlig strøket hele scenen.

En annen svakhet ved boka er at Amandas observasjoner av det som skjer veksler mellom å være troverdig for alderen og overdreven modenhet og av og til overdreven umodenhet. Det er nok også noe som plager meg mer som voksen leser enn det ville plaget meg om jeg var 11.

Alt i alt vil jeg på det sterkeste anbefale Lars er LOL. Særlig om du er i målgruppen (eller kjenner noen som er det som du kan gi den til).

Norges beste vinkjøp 2017 – Ingvild Tennfjord

Mirthful 2 Comments

Krysspostet til drikkelig.no.

«Jeg skulle hatt deg i lomma,» sa en leser til Ingvild Tennfjord, og etter sigende var det sånn idéen til boka Norges beste vinkjøp 2017 oppsto. Dette er definitivt ikke en bok det er meningen du skal sette deg ned og lese fra perm til perm, selv om det selvsagt er mulig å gjøre det (på den annen side: Det er jo mulig å lese telefonkatalogen fra perm til perm også, om du skulle klare å få tak i en fysisk telefonkatalog, da). Den er derimot ment som handlehjelp. Vinanbefalingene er gruppert på tema, og her skulle det være noe for de fleste anledninger. Bryllup? Slunken lommebok? Mørk vinterkveld? Middag av lam? Lyst på vin til kveldsmaten? Besøk fra familiens feinschmecker? Tur innom taxfree? Vintips finner du her. I tillegg er det anbefalinger for å bli kjent med de viktigste vinlandene og druene.

Personlig er jeg nok mest fan av «anledningene», i alle fall i en bok i dette formatet. Land og druer føler jeg hører mer hjemme i bøker av typen Ingvild har gitt ut før, «lærebøker» om vin av typer Skål! og Bobler! Men det er klart at om du nå for eksempel har Skål! på hylla er den allerede blitt fire år gammel, og utvalget på Vinmonopolet har endret seg siden den tid, så skal du bedrive selvstudium ville det sikkert ikke være dumt å supplere med Norges beste vinkjøp for å få oppdaterte anbefalinger. Samtidig tar denne delen opp mesteparten av plassen i boka, og nyttige (for meg) kategorier som «Endelig fredag!» begrenser seg til fire anbefalinger der jeg gjerne skulle hatt 52.

Uansett, anledninger, altså. Jeg har plukket noen viner her og der i boka i løpet av de siste ukene. En Marques de Somera Tempranillo ble fortært en fredagskveld, den luktet fruktig av røde bær og smaken var også av røde bær; litt tørt (som av tyttebær, men uten tyttebærsmaken). Kirsebær, tror jeg, med en snert av krydder i det man svelger. En lettdrikkelig vin, noe som er både positivt og negativt, men i denne prisklassen er det nesten det man må forvente. Den finnes for øvrig også som BiB på polet.

Vinanbefalingene til jul dekker flere anledninger, men jeg valgte en hvitvin til ribba, Meyer Heuchelheimer Weisser Burgunder Trocken, som absolutt fungerte. Den luktet av gule epler og melon og smakte sånn passe tørt og syrlig, med et visst preg av grapefrukt. Den skar greit gjennom ribbefettet og var også helt utmerket å drikke på egenhånd.

Vin til under hundrelappen begynner å bli en sjeldenhet, særlig om man i tillegg gjerne vil ha god vin. Jeg testet ett av Ingvilds tips for dette, en Canepa Classico Cabernet Sauvignon, og ut fra forutsetningene ble jeg ikke skuffet, den luktet av krydder og noe som minte om mørk sjokolade, med litt eik/tanniner og smakte av kirsebær, med et tørt preg; tyttebær etter noen slurker. Price vs performance er altså utmerket og kriteriet oppfylt. Jeg vil nok normalt spandere noen tiere til for å få noe som er hakket bedre, men jeg har drukket langt dyrere som jeg likte mindre.

Vin til ostepop, for eksempel. Det måtte jo testes, til tross for at prisen på den kryper oppover mot to hundrelapper i stedet for en.

Camillo Donati Rosso Della Bandita luktet av røde bær og tanniner. Den smakte lett bittert, noe bær, litt «ung vin» følelse og hadde en tydelig smak av alkohol. Sistnevnte tror jeg det er boblene som forårsaket. Sånn for seg selv var dette ikke min type vin. Perlende rødvin er jo ikke akkurat noe man kommer over veldig ofte, så kanskje er det det er at det er uvant, men jeg synes særlig det at jeg fikk en sånn «ai, her var det masse alkohol»-følelse som var forstyrrende. Det er noe av samme effekten du får når du varmer opp rødvin (i gløgg) eller om du har en slant whisky i kaffen/teen: Alkoholdunst i ganen når du svelger. Jeg er ingen fan (og holder meg da også til å drikke whiskyen og kaffen hver for seg), og dermed var jeg tungsolgt på denne.

Men jeg skulle jo teste den til ostepop: Og joda. Den biter gjennom osten, det gjør den. Og jeg skal innrømme at den smaker bedre til ostepop enn den gjør for seg selv. Men så fort jeg tar to slurker vin i stedet for ostepop – vin – ostepop – vin osv kommer det alkoholstikket tilbake, og jeg vil nødig ha en vin som får meg til å spise mer ostepop enn jeg ellers ville gjort.

Konklusjonen: Liker du denne vinen funker den helt sikkert til ostepop. For vitenskapens skyld testet jeg den rødvinen jeg tilfeldigvis har som BiB mot ostepop også, og jeg ser at den blir mer overdøvet, men det funker tålelig godt likevel og jeg vil nok heller ha en vin jeg liker som ikke fungerer optimalt enn en vin jeg ikke liker noe særlig, selv når jeg blir fysen på ostepop.

Ostepopskuffelsen til tross, jeg har vært fornøyd med de fleste av anbefalingene jeg har testet, og boka kan sånn sett sies å oppfylle funksjonen sin: Når jeg står der halvforvirret foran polhyllene en fredag ettermiddag gir den helt utmerkede tips. Jeg skulle hatt den i lomma da. Men det har jeg jo ikke.

Og nettopp det er aberet med boka. Jeg er stor fan av å gå rundt med bøker i sekken, men setter streken et stykke før å drasse på en pocketbok med vinanbefalinger konstant. Og er den ikke der konstant kan du banne på at den ikke er der når jeg trenger den, jeg tror jeg har vært inne på dette med manglende planleggingsevne før. Det vi skulle hatt var en app. Da hadde tipsene vært tilgjengelige til ethvert tidspunkt. Det hadde ikke lenger vært noen begrensning på antall tips per kategori og nye kategorier kunne blitt lagt til ettersom Ingvild kommer på dem (for anledningskategoriene er jo nettopp en av favorittingene min med boka), og viner kunne vært i mer enn en kategori uten at det ville medført sløsing av papir. Så kunne man abonnert på oppdateringer (mot betaling, selvsagt, Ingvild og hennes framtidige apputvikler skal jo leve av noe), nye tips i forbindelse med hvert polslipp, for eksempel. Hadde ikke dét vært genialt? Når jeg først er i gang med å ønske meg den perfekte vintipsappen kan jeg jo legge til at kobling mot Vinmonopolets api hadde vært perfekt: Filtrer tips etter hva som er på hylla på et pol nær deg! Og mulighet for å merke av de vinene man tester og et lite felt for egne notater (eller i det minste terningkast) er også nice to have.

Så vær så god, Ingvild: Idéen får du helt gratis.

Boka er mottatt fra forlaget.

PS. I mellomtiden kan jeg komme med et tips til dere andre: Jeg har laget meg en liste som heter Ingvild i Vinmonopolet sin app, for å samle vintipsene fra boka (i første omgang, senere legger jeg kanskje til viner fra spaltene i avisene). Om du vil kan du selvsagt lage egne lister for forskjellige kategorier. Der er det også muligheter for å gi stjerner til og å legge til notater på de enkelte vinene, så kan du enten notere hva du selv synes eller stikkord om til hvilken anledning vinen ble anbefalt.

Appen er synket med nettsiden, så lenge du er logget inn. Men pass på: Både i appen og på nettsiden må du eksplisitt lagre kommentarer og stjerner (stjerner lagrest automatisk i appen, men ikke på nettsiden), ellers er de borte neste gang du går inn.

Arbeidsnever – Jan Kristoffer Dale

Mirthful 5 Comments

I boksirkelen jeg er med i går det på omgang å foreslå bøker, og alle leser da den samme boka. Men vi har to unntak: Før sommeren tar alle som vil med seg forslag og alle leser så mange – eller få – av bøkene i løpet av sommeren som de vil, og før jul har alle med seg en novelle eller annen kortere tekst, slik at vi får litt variert lesing i jula. I år var en av novellene på lista tittelnovellen fra Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever som kom på Kolon forlag i 2016, og siden boka ikke akkurat er lang leste jeg like gjerne hele når jeg først var i gang, til tross for at reaksjonen min etter den første novellen var: «Nei.»

For: Jeg liker ikke noveller. Jeg beklager. Det funker ikke. Det er ikke det at Dale ikke skriver godt, for det gjør han. Jeg irriterte meg riktignok av og til over noen av replikkene som er skrevet på dialekt og som jeg måtte lese både to og tre ganger før jeg klarte å utliste noen mening, men det går mer på smak og behag (og vane) enn på forfatterens dyktighet.

Men… det gir meg ingenting. Greit nok, det er små øyeblikksbilder fra livet til «trauste norske arbeidskarer» (med ett unntak) og det er skikkelig gjort. Det handler om et brutalt arbeidsliv, særlig for dem som ikke har utdannelse, om midlertidige jobber som bare kanskje forlenges, om livsstilssykdommer som rammer hardere i en arbeiderklasse der matlaging ikke er et statussymbol og middagen derfor gjerne kan vanemessig inntas på kroa, og om familiebånd som enten slites i stykker eller blir en hemsko på grunn av haltende økonomi. Det handler om Trygve som droppet ut av skolen og jobber i vikariat i panteflaskemottaket og som snart skal bli far uten noe videre økonomisk trygghet å skryte av, om Frank som er betatt av Anne på kroa, om André som utredes for høyt blodtrykk og som er i ferd med å flytte sin snart demente mor på hjem, om Kenneth som kommer i skvis mellom han kameraten med utdannelse og han uten, om Richard som har begynt å få angstantfall og om Gunnvår som er fanget av svigerfarens ensomhet etter mannens død.

Og kanskje burde jeg bli berørt (jeg mener, jeg kan glatt begynne å grine av Åge Aleksandersens Arbeidsledighet, selv når jeg bare begynner å nynne på den), men problemet er, som det nesten alltid er med noveller for min del (og som altså ikke er et problem med dikt eller sangstekster enda de jo som regel er enda kortere), at akkurat når jeg føler at NÅ, nå begynner jeg å få kjøtt på beina på personene, nå begynner historien å interessere meg, da er det brått slutt, og jeg sitter igjen med spørsmålet «var det alt?» rungende i hodet.

Men om du liker noveller, se da, da bør du lese denne boka. For jeg tror ikke den er så verst. Egentlig.

PS. Om du vil lese innlegg fra noen som likte boka, les Artemisia eller Beathe.