Kategori: Aardwolf – one hit wonders

To tegneserier

Mirthful 1 Comment

Det er forsåvidt ikke noe nytt i at jeg vasser innom tegneseriehyllene på biblioteket og plukker med meg noen bøker. For å få litt kickstart på et nytt leseår tenkte jeg at det var lurt å gjøre igjen. Visst er det ordentlig lesing å lese tegneserier, men visst går det også fortere å komme opp i et anselig antall sider…

The Eternal Smile av Gene Luen Yang og Derek Kirk Kim består av tre fortellinger med markant forskjellig grafisk uttrykk og tilsynelatende uten noen sammenheng.

Duncan’s Kingdom starter som en relativt klassisk fantasy, Duncan er på vei ut på en quest for å vinne prinsessa og hele kongeriket, før historien tar en twist og vi plutselig er i vår verden likevel. (Sorry about the spoiler.) Gran’pa Greenbax and The Eternal Smile framstår først som en slags krysning mellom en Onkel Skrue-historie og en eller annen av de merkeligere Cartoon Network-seriene (muligens fra Adult Swim) før den også lander med et mageplask (pun intended) i en gjenkjennlig virkelighet. Til slutt møter vi i Urgent Request Janet som jobber for CommTech, oversett og undervurdert, som (velger å) falle for en Nigeria-scam for å kunne drømme seg bort fra en grå hverdag.

Tilsynelatende uten noen sammenheng, sa jeg, men det er altså et slags felles tema i fantasi-verden vs den virkelige verden. Dessverre synes jeg det hele ble litt… vel, kanskje overfladisk? Gran’pa Greenbax var det bare så vidt jeg fullførte, jeg synes både tegnestil og handling (før man kom til avsløringen) ble unødvendig ubehagelig. Duncan skulle jeg gjerne lest mer om, og Janet også, selv om hennes historie var den som føltes mest «ferdig». Selv om jeg altså ser en sammengheng mellom historiene synes jeg det manglet litt på at de gikk opp i en større helhet. Det føles mer som en antologi med et gitt tema enn det føles som en helhetlig bok, rett og slett.

Edelgran av Fredrik di Fiore og Geir Moen har noe Egnersk Den uheldig mannen over seg.

Dag Sørensen skal hente opp julepynt fra kjelleren og juletreet han har kjøpt som står på jobben og pynte det sammen med samboeren, men så enkelt viser det seg slett ikke å være. Sjefen har installert metallgitter med lås uten å si fra, Dag mister mobilen ned i en rist og med lånte penger fra bartenderen på stampuben går han på leting etter nytt juletre.

Tre juletreselgere, en pepperkakepusher, en full fyr på evig vandring mellom fester og nachspiel, en del politifolk, to turbankledde bussjåfører, en Frelsesløytnant og julestemt folkemengde, en illsint prest, en påkjørsel og fem juletrær (seks om du teller det indre) pluss en ganske ekte julenisse senere blir det endelig jul (og jeg grein). Det høres antagelig sprøtt ut, og da har jeg til og med hoppet over flere ting, men det funker. Det er, som en annen leser sier det på Goodreads, en hyllest til Oslo, til norsk julefeiring og til alle der ute som bare vil vel. Jeg tror jeg elsker alt med denne boka, og jeg må sette den på handlelista, for jeg vil ha den i hylla.

Bøkene har jeg lånt på biblioteket.

Kinderwhore – Maria Kjos Fonn

Mirthful Leave a comment

Obs: Inneholder spoilere!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er nok en bok jeg ikke ville lest om den ikke var nominert til Bokbloggerprisen 2018. For en gangs skyld ikke fordi jeg forventet å ikke like boka (det er det nok andre nominerte til både denne og andre priser jeg kan si om), men fordi jeg forventet nettopp at den skulle være bra og at det derfor ville være tungt å lese den. I det lengste utsatte jeg derfor å begynne på den, men i påsken hadde jeg både tid og en slags ork og begynte. Og når jeg først hadde begynt var den svært vanskelig å legge fra seg, så det endte med at jeg leste langt over sengetid. Da var det kanskje femti sider igjen (det er jo ikke verdens tjukkeste bok akkurat). Det viste seg å være nesten like vanskelig å plukke den opp igjen som det hadde vært å begynne, det tok faktisk et par dager, men jeg klarte det til slutt, og da la jeg den ikke fra meg før jeg var ferdig.

Nå begynte biblioteket å bli utålmodige. De ville gjerne ha igjen boka si. Det kan man jo forstå. Jeg tok (igjen) sats og bladde gjennom for å finne ut hvilke sitater av de utallige jeg hadde markert som skulle få bli med når jeg skulle skrive om boka (for det skulle jeg jo, bare ikke akkurat nå). Og nå har det plutselig gått fem måneder og jeg har fortsatt ikke klart å ta meg sammen og skrive et innlegg. Men nu jävlar! Boka fortjener det.

Kinderwhore handler om Charlotte og er fortalt i første person entall. Charlotte har ikke noen heldig start på livet. Hun bor sammen med mamma, som det meste har gått galt for på et eller annet tidspunkt, og en strøm av mer eller mindre (u)hyggelige menn. Mamma er tidvis snill og prøver sitt beste, men både alkohol og piller og et bekreftelsesbehov som manifisterer i oppmerksomhetssyk jakt på menn gjør at Charlottes barndom er langt fra stabil.

Jeg vasket over kjøkkenbenken, kjøkkenskapene, kjøleskapet, de var flekkete av noe jeg ikke visste hva var. Akkurat som mamma, tenkte jeg, hun hadde flekker jeg ikke forsto. (s 21)

Hos bestevennen Fahima får hun glimt av den typen familieliv hun aldri ser hjemme.

Mora til Fahima hadde et skrin over TV-en, og ut av det tok hun to tjuekroninger og ga én til hver. Nå kan dere kjøpe dere noe godt, sa hun, og jeg lurte på hvor mye familien til Fahima kostet. (s 26)

En av morens kjærester utmerker seg ved å bli i nesten et år og faktisk opptre som en pappa, de drar til og med på ferie sammen. Men også det tar slutt, og den neste mannen som kommer inn i Charlotte og mammas liv som er verdt å omtale er det motsatte av en positiv kraft. Charlotte er i begynnelsen av puberteten, 13 år, og nærmest sjalu på oppmerksomheten moren får fra sin nye kjæreste. Hun har også begynt å «låne» piller og alkohol fra moren. Så Charlotte byr seg fram. Og i stedet for å være den voksne i situasjonen tenker fyren noe sånt som «Hey, to for prisen av en» og tar for seg, selv om Charlotte gjør det klart at det nok ikke egentlig var dette hun var ute etter likevel.

Nå sklir det helt ut. Det seksuelle misbruket varer «bare» noen måneder, men i mellomtiden har Charlotte blitt pillemisbruker og det meste har gått skjeis. Hun fortsetter å søke oppmerksomhet og bekreftelse av feil type, og graver seg dypere og dypere i det hullet hun har havnet i.

Jeg ble fjorten år, var visstnok veldig pen. Det var som å være unge og ha en dukke. en jeg slang på bordet og viste fram til alle. La oss kle av den. La oss dra den i håret. La oss stikke nåler inn mellom beina på den. Livet mitt var en lek, og jeg var leketøyet. (s 74)

På et tidspunkt blir hjemmesituasjonen prekær og Charlotte havner hos barnevernet (og her er det klart at det er litt for lenge siden jeg leste boka, for jeg husker ikke nøyaktig når i hendelsesforløpet det skjer). Men i løpet av ungdomsskolen tar en lærer opp muligheten for utredning, og Charlottes reaksjon er å tenke:

Men hvem ville utrede meg. Tro meg, jeg er en sånn en som man vil vite minst mulig om. (s 75)

Ingenting blir magisk bedre av å havne på institusjon, og kanskje er ulempen med å bli fortalt at ting ikke er din egen feil at du i stedet føler deg umyndiggjort og fratatt egen vilje?

De kunne unnskylde alt jeg gjorde. Ingenting var egentlig mitt valg, ingenting var min jævla feil. Alt kunne forklares med epikriser og diagnoser og håndbok i utviklingspsykologi. Som om jeg var en slags naturkatastrofe, et uhell. Det var mamma som hadde gjort meg sånn, men hvem gjorde henne sånn? Mora hennes? Og hennes mor igjen? Uansett gikk skylda tilbake til en som ikke lenger kunne stilles til ansvar. (s 143)

Å karre seg opp av hullet igjen er en lang prosess, og både inventar og andre mennesker får gjennomgå på veien.

De sier brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane. (s 170)

Det beste med Kinderwhore er kanskje at boka tross alt ender med et håp om at ting kan bli bedre. Charlotte treffer mennesker hun genuint kan bry seg om og som genuint bryr seg tilbake. Hun tar fatt på en utdannelse. Og hun går til politiet med misbruket. Sistnevnte prosess føles kanskje urealistisk lettvint, man kan jo ikke alltid ha sånn flaks at overgriperen faktisk har tatt vare på bilder og meldinger som er sendt og dermed hjelper til å få seg selv dømt. Men også det er del av den trassige optimistiske tonen, så det kan vi tilgi.

Fortellerstilen er tidvis fragmentarisk, og oppleves som en smule rotete selv om hendelsene presenteres nogenlunde kronologisk. For meg fungerte det som en understreking av historien som ble fortalt, barndomsminner er gjerne fragmentariske og kaotiske, og har man opplevd ting som hjernen helst vil glemme blir det jo ikke bedre av det.

Jeg er typen som henger meg opp i detaljer, så dere får ha meg unnskyldt, men jeg må påpeke at når Charlotte på side 174 drar på IKEA og later som om sønnen er mørkredd og blir anbefalt en nattlampe, med ordene «Vi har denne Nasse Nøff-lampa. Den lyser forsiktig gjennom hele natta.» blir jeg revet ut av flyten i lesingen. Ok, så er jeg kanskje IKEA-nerd, men de selger altså ikke (og har heller aldri solgt) Nasse Nøff-lamper. Det er en filledetalj, javisst, og nettopp derfor fryktelig unødvendig (gjør om IKEA til generisk lampebutikk eller Nasse Nøff til generisk gris – som IKEA faktisk har som nattlampe – og problemet forsvinner). Det er ingen stor sak, men det rykker meg totalt ut av min «willing suspension of disbelief» som det heter og jeg må bruke tid på å jobbe meg inn i historien igjen.

Jeg har levd et liv forskånet for misbruk og mishandling, så kanskje er jeg midt i målgruppa for en slik historie, det er en helt annen livshistorie enn min egen jeg får lese. Sånn sett er jeg glad den havnet på kortlista, selv om jeg måtte mote meg opp. Og plassen på lista er i aller høyeste grad fortjent, både for måten jeg som leser ble sugd inn i historien på og for håpet om at ting kan bli bedre forfatteren klarer å formidle.

Jeg kommer aldri til å si at jeg har opplevd alt, sett alt, at jeg har masse livserfaring eller hva folk pleier å si for å forsvare sine egne feilgrep. Jeg har ikke mer erfaring en en hvilken som helst person med en lykkelig barndom. Jeg har bare andre erfaringer. De har erfaring med det fine, jeg med det stygge. Tenk gjennom det, og regn ut hvem som vinner.

(Her har jeg dessverre glemt å notere sidetall, men sitatet er hentet fra mot slutten av boka.)

Leiligheten – Nora Szentiványi

Mirthful 1 Comment

Leiligheten av Nora Szentiványi leste vi i boksirkelen i vår, og denne gangen var vi alle enige om at det var en interessant og medrivende bok. Jeg var den som var mest negativ, da jeg synes den var strålende de første 150 sidene, men tapte seg på de siste femti. At vi er så positive alle sammen er ikke hverdagskost, så det er definitivt verdt å merke seg.

Denne selvbiografiske romanen handler om å etterlate og bli etterlatt. Jeg-personen er bare en baby når foreldre flykter med henne fra Budapest i 1970 og etterlater bestemoren i leiligheten de har bodd i sammen. Etter hvert som det politiske klimaet tillater det besøker både datterdatter og datter hun de forlot. Fortellingen hopper fram og tilbake i tid, men fokuset holdes sylskarpt på dette: De som valgte å dra, den som ikke ble spurt, men som likevel på sett og vis valgte å bli. Den knøttlille leiligheten, som var alt for liten for fire, som blir tom og ensom for en, og som igjen er kvelende trang når barnebarnet har med seg sin familie på besøk, fungerer som et bilde på regimet de flyktet fra.

Fortellerstilen er nøktern og stillferdig, likevel er det et driv i boka som gjør den vanskelig å legge fra seg, i alle fall, for min del, fram til den siste fjerdedelen. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde det, men jeg mistet altså interessen mot slutten. Det føltes på en måte som at det ble for repetitivt. Samtidig er det i denne delen vi får mest detaljer om det store bildet, om politikken og samfunnets påvirkning på livet til de to voksne som valgte å flykte, så kanskje det var det? Kanskje var det det at det store bildet gjorde at jeg mistet det fokuset på forlate/forlatt som hadde fengslet meg fra starten?

I alle fall, tross en litt skuffende (for meg, de andre var ikke enige) slutt, absolutt en bok å anbefale.

Nostalgisk søm – Anna Solum og Torill Svarva

Mirthful 1 Comment

Nostalgisk søm av Anna Solum og Torill Svarva (som er mor og datter) er nok en av sybøkene jeg har lånt hjem fra biblioteket i det siste. Det er ikke den første boka jeg ville plukket opp ut fra tittelen, men jeg skulle på sytreff i regi Klar, ferdig, sy! der også Mimja (merkenavnet til duoen bak boka) skulle være til stede, så da måtte jeg jo sjekke ut boka.

Som forventet er ikke det visuelle uttrykket i boka helt i min stil, men den inneholder likevel en rekke greie mønstre. Utvalget er litt… tilfeldig? Vel, sannsynligvis ikke, men litt hummer og kanari må man vel få kalle det. Ikke at det nødvendigvis er negativt, her kan du nesten nøye deg med én bok og sy garderobe til hele familien. Det eneste du mangler er bukser til voksne, til gjengjeld finner du både festdrakter til barn og diverse tilbehør, som veske til kaketine, noe jeg har tenkt en stund at jeg skulle sy. Jeg kunne nok funnet ut av et mønster selv til akkurat det, men her har noen tenkt for meg og spart meg for jobben.

Så langt er det eneste mønsteret jeg har testet Bare blåbær bukse, og det bød på en smule frustrasjon enda så enkelt det er. Jeg hadde nemlig tegnet av mønsteret i to størrelser, den seksåringen bruker nå og neste størrelse opp. Det hadde jeg selvsagt glemt når jeg hadde med meg de og et bilde av instruksjonene (for å slippe å dra på boka) på sytreffet, så når jeg skulle klippe ble jeg stående og klø meg i hodet. Jeg endte med å spørre Torill om hjelp (siden hun nå var der) og hun bekreftet kjapt det jeg for så vidt hadde konkludert med, at jeg hadde to varianter av samme mønsterdel. Men når jeg kikket nærmere på instruksjonene etterpå konkluderte jeg at det ikke bare var jeg som var dum (ikke at det var så utenkelig), for der står det vitterlig både «Antall mønsterdeler: 2», når det bare er én, og «Legg framstykket mot bakstykket rette mot rette og sy sidesømmene» noe som er helt unødvendig siden bak- og framstykket er en mønsterdel.

Når jeg først fant ut av det hele var buksa enkel å sy, og ble godt mottatt av både seksåringen og en jevnaldrende venn av familien. Sistnevnte synes visstnok den er så komfortabel at hen nesten nekter å la den vaskes, så nå har jeg klippet noen flere bukser så vi kan få løst den floken.

Bare blåbær bukse, dinosaurjersey fra Stoff og stil, ribb fra Klar, ferdig, sy!

Hadde jeg ikke allerede hatt Tove Fevangs Festdrakter for barn på hylla hadde jeg nok investert i Nostalgisk søm bare for å ha basismønster til festdrakt. Jeg utelukker ikke at jeg kjøper den i alle fall, for variasjonens skyld, men det er vel kanskje grenser for hvor mange festdrakter til barn jeg skal sy framover, så vi får se. Av andre mønstre har jeg altså tenkt å sy veske til kaketine, men ellers fant jeg ikke så mye som fristet (i alle fall ikke mer enn andre mønstre jeg allerede har på vent), og selv om Bare blåbær buksa var en innertier er den kanskje ikke nok til å rettferdiggjøre prisen for hele boka, i alle fall ikke når vi har bibliotek. Kort sagt: En bok som blir litt overflødig for meg, men om du har litt færre mønstre på hylla fra før er det verdt å ta en titt.

Bla i boka på Embla forlags hjemmesider.

 

Heilt spesiell ganger tre – og Jubel, da

Mirthful Leave a comment

Jeg er inne i en periode der jeg syr mye, og derfor driver jeg nærmest og jobber meg gjennom bibliotekets samling av sybøker. Sist hadde jeg vært på mitt lokale bibliotek og plukket fra det som sto i hylla, denne gangen har jeg reservert/bestilt bøkene via bibliotekets nettsider, og det er altså et litt mindre tilfeldig utvalg det er snakk om.

Heilt spesiell og Jubel: Sy glade klær til glade barn av Kristin Thorsnes og Ane Sund (Gyldendal, 2013): Denne boka har jeg hatt på radaren en stund, den hadde allerede kommet ut sist jeg var i en «sy alle tingene!»- fase, men siden forsøkene mine med stretchstoff den gangen bare ble sånn passe vellykket kom jeg aldri så langt som til å se skikkelig på den. Med overlock i huset er det mye morsommere å sy i stretch enn det har vært før, og det var naturlig å låne noen av de bøkene jeg har oversett tidligere.

Både Heilt spesiell og Jubel har som merkevare utgangspunkt i blogger. Hvordan det ble til en bok i samarbeid heller enn individuelt aner jeg ikke, men siden de kler (no pun intended) hverandre virker samarbeidet ikke unaturlig på leseren. Det er heller ikke angitt om det er den ene eller den andre designeren som står bak hver modell, og boka framstår som en homogen enhet designmessig.

Modellene i boka er i utgangspunktet enkle, greie basisklær, med eller uten ekstra kule detaljer. Som for det meste av søm vil valg av stoff ha mye å si for hvordan det ferdige plagget fremstår. Modellene i boka er sydd i friske, sterke farger. Det appellerer til meg, men vil man heller ha sarte, «romantiske» plagg er det ikke noe i veien for å bruke de samme mønstrene for å oppnå det, eller man kan velge ensfargede, monokrome stoffer for et mer klassisk, elegant uttrykk. Likevel, som jeg skal komme tilbake til på en av de nyere utgivelsene, det er lettere å falle for et mønster dersom demonstrasjonsmodellen er sydd i stoffer du liker. Vel, jeg liker stoffvalgene i Helt spesiell og Jubel og ble fristet til å tegne av mønster for flere av modellene. Og da oppdaget jeg det ene, virkelig store minuset med boka for min del: Mønsterarket (ja, det er bare ett) er rett og slett for stort. Det er større enn spisebordet vårt, som jeg skal innrømme ikke er av de største, og det er i seg selv et praktisk problem for meg, men problemet på generell basis er at det er helt uhåndterbart. At ikke bibliotekets eksemplar var mer slitt, krøllet og generelt ødelagt enn det var gir gode skussmål til tidligere lånere. Det var rett og slett så stort at det var umulig (og jeg har lange armer) å tegne av mønsterdelene i midten av arket uten å brette inn sidene.

Derfor ga jeg opp etter bare et par plagg, men det er mulig jeg gjør et nytt forsøk. Jeg har testet tre mønster fra boka: Gul bukse, kløverkjole med lommer og smekkeskjerf. For alle tre er mønsteret helt greit og sømbeskrivelsene ok. Skjerfet er i utgangspunktet så enkelt at det nesten ikke trenger sømbeskrivelse (om man ikke er helt nybegynner).

De gule buksene brukte jeg som grunnlag for et redesignsprosjekt, og der lot jeg meg frustrere av to ting:

    1. På grunn av gjenbruk av grunnmønster har veiledningen instruksjoner som «legg til 6 cm i høyden i livet og i øvre kant på lommene». Jeg skjønner behovet for å ikke tegne to nesten like mønstre hver for seg på mønsterarket, men har sett dette løst helt fint i andre mønster ved at linjene for «modell a» og «modell b» begge er tegnet inn og du kan velge å tegne av den modellen du har tenkt å sy. For oss med litt dårlig hukommelse er det ekstra greit med utvetydig mønster, det er kjipt å klippe «samme» bukse om noen måneder og oppdage at du skulle ha lagt til litt her og litt der. Det kan umulig være bare meg som syr plagg jeg har sydd før etter hukommelsen og først blar opp instruksjonene dersom jeg står fast.
    2. Jeg måtte lete etter mål (for generell observasjon se nedenfor) og i ett tilfelle fant jeg slett ikke noe mål, for selv om det er spesifisert at du skal legge til mellom 10 og 15 cm nederst på beina er instruksjonen for hvordan du skal sy nederkanten kun «Brett opp så du får en løpegang til strikk nederst på beina.» Hvor bredt har de tenkt at jeg skal brette opp, mon tro?

For Kløverkjolen var hovedfrustrasjonen min egen skyld, jeg hadde ikke fått med meg at den har knapping på den ene skulderen, til tross for at det er synlig på ett av bildene. Jeg leste derfor instruksjonene feil og måtte fikse feilen med en nødløsning (som forsåvidt fungerte). Skal jeg bruke mønsteret igjen kommer jeg til å kombinere det med mønsteret for den andre kløverkjolen for å få ribb og derfor tøyelig nok hals til ikke å trenge knepping. Siden mottaker av kjolen synes den var for trang i halsen når den er kneppet er det på alle måter en bedre løsning for oss, men sånt er jo smak og behag.

Det å lete etter mål er et problem som gjelder for alle de tre bøkene jeg omtaler her, men jeg kan bruke den gule buksa som eksempel:

Fellesløsningen i disse bøkene er altså at du i begynnelsen av boka, sammen med for eksempel  generelle syveiledninger, finner tabeller for hvor lang (og bred) ribb eller kantebånd du skal klippe til hvert mønster. Jeg har (minst) to innvendinger til dette. Det ene er at tabellene i det minste burde vært helt først (eller helt sist) i boka slik at man kan slå opp i dem uten å begynne å lete etter siden. Det andre er at jeg ikke forstår begrunnelsen for å løse det på denne måten, det er MYE lettere for leseren å ha alle relevante detaljer for ett plagg på samme sted og det tar ikke så mye ekstra plass (som man kan se av strikkmålene over). Og om man insisterer på å gjøre det på den måten bør man i det minste være konsekvent, her er mål for ribb i fellestabellene og mål for strikk på plaggets detaljside, for eksempel.

Når det er sagt, plaggene ble fine og brukbare og passet mottaker som de skulle ut fra størrelsen jeg valgte å sy, og jeg kommer helt garantert til å teste flere mønster fra boka etterhvert.

Les mer om boka, og bla i den (både gul bukse og kløverkjole er med i utdraget som kan sees) på forlagets nettsider.

 

Heilt spesiell: Sy til liten og stor av Kristin Thorsnes (Gyldendal, 2015): «Heilt spesiell», dvs Kristin Thorsnes, går solo i denne boka, men stilen er lett gjenkjennelig fra bok nummer en. Det er glade mønster og farger gjennomgående. Her er det også, som tittelen tilsier, klær både til barn og voksne, noe som gjør boka mer brukbar for min del (seksåringen bruker selvsagt fortsatt barnestørrelser, men tolvåringen er over på voksenstørrelser for lengst).

En stor forbedring er at denne boka kommer med to mønsterark som er i langt mer håndterbar størrelse.

Her har jeg testet mønsteret på babybukse, og det fungerte absolutt utmerket. Utover dette med ribbtabell har jeg ingenting å klage på. Det samme gjelder All Day kjole som jeg sydde til meg selv. Mønsteret er rett fram og sømbeskrivelsen utmerket.

Også denne kan du lese mer om og bla i på forlagets hjemmesider, der ligger det også et par filer med rettelser til boka (opplag 1 og 2, samt en mønsterdel som ikke har opplag spesifisert).

Heilt spesiell: Sy barnas favorittplagg av Kristin Thorsnes (Gyldendal, 2017): Dette er Thorsnes’ andre solobok, og som hun selv sier i forordet: «Denne boka har i likhet med meg selv, utviklet seg en god del fra mine to tidligere bøker (…). Fra å være fargerik og retro, til en mye dusere og mer romantisk stil.» (Side 7.)

Det er jo en ærlig sak, men all den tid jeg er langt mer glad i fargerik og retro enn dus og romantisk appellerer altså denne boka langt mindre til meg. Jeg klarer heller ikke dy meg for å påpeke at i tillegg til «dus» og «romantisk» ville jeg tatt med «kjønnsstereotyp», for her er det mye rosa til jente og lyseblått til gutt ute og går. Ikke akkurat noen forbedring. Men det er meg, og du kan jo være dundrende uenig.

Samtidig ser jeg jo at det er noen fine nye mønster i denne boka, som jeg gjerne kan sy i helt andre farger enn det som er vist. Singleten (som du kan se tre varianter av i bla-i-boka-utdraget lenket nedenfor) for eksempel er et mønster jeg definitivt skal teste fram mot sommeren, men det blir altså ikke i hverken dus gul eller dus grønn dersom jeg får velge stoff (men det er fare for rosa eller lilla om hen som skal ha på singleten får et ord med i laget, og det gjør hen nok, på den annen side kan det være hen foretrekker dinosaurer).

Thorsnes skriver også at hun ettersom hun har utviklet seg som syerske har hun blitt mer opptatt av detaljer. «Det å se plagg som har flotte sømmer, er virkelig sukkertøy for øyet,» skriver hun. Det er vanskelig å være uenig i det, men enkelte andre detaljer – som rysjer på (for meg) rare steder på jenteklærne (rysjer på knærne? Virkelig?) og seler som jeg har vondt for å se for meg blir på skulderen under lek på både shorts og ballongskjørt – ser jeg mer som hinder for ungenes utfoldelse enn som et pluss. Men også det er smak og behag, selvfølgelig (og visst er den søt, seleshortsen).

Også her er det to håndterbare mønsterark, men også, som tidligere, ribb/kantbånd/strikk-tabeller på en egen side i stedet for sammen med hvert enkelt plagg.

Igjen: Les mer og bla i boka hos forlaget (og finn rettelser til opplag 1).

Konklusjonen er at om jeg skal vurdere å kjøpe noen av disse bøkene (eller til og med bare å låne dem fra biblioteket igjen) kommer Heilt spesiell: Sy til liten og stor helt klart øverst på lista. Faktisk tror jeg den havner på handlelista. Tross stort mønsterark vil jeg nok plassere Heilt spesiell og Jubel: Sy glade klær til glade barn på plass nummer to, en bok jeg i alle fall ville vurdere å kjøpe om den dukket opp brukt/på tilbud. Og tross at den havner nederst på listen havner nok Heilt spesiell: Sy barnas favorittplagg også i den kategorien, for det er en fin samling gode mønstre i boka, selv om jeg altså ikke er fan av den nye stilen.

 

 

Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap – Anne Bitsch

Mirthful Leave a comment

Anne Bitsch er på kortlista til Bokbloggerprisen 2018 i klassen sakprosa for Brev til en ufødt datter: om frihet, sex og søsterskap. Etter å ha lest boka overrasker det meg litt, men det er jo ikke noe nytt at jeg er uenig med mine medbloggere, så kanskje jeg ikke burde være overrasket?

Som tittelen tilsier er boka formulert som et (eller en serie) brev til en fiktiv datter Bitsch kaller Emma, etter den russiske anarkisten Emma Goldman,

som beskriver i sine memoarer at også hun fikk sitt pass påskrevet av en partikamerat som under en fest skal ha sagt at det ikke passet seg for en leder å danse, hvortil hun – takk og lov – ytret de berømte ordene: «Hvis jeg ikke får danse, er det ikke min revolusjon». (s 19)

I begynnelsen fikk denne fiktive Emma meg til å tenke på Fay Weldons Letters to Alice on First Reading Jane Austen. Det er for lenge siden jeg leste Weldon (på tide med gjenlesing, kanskje?) til at jeg kan trekke videre paralleller enn at både Emma og Alice er oppdiktede personer (Alice riktignok niese, ikke datter) og at både Weldon og Bitsch skriver om feminisme. Men der jeg husker Weldons grep som svært vellykket (delvis fordi Alice, om jeg ikke husker feil, «svarer» på tantens brev, som igjen argumeterer tilbake, slik at vi får lese halvparten av en dialog) synes jeg Bitsch forsøk på å henvende seg til en navngitt yngre kvinne (jente?) ikke holder boka ut. Gjennom siste halvdel tar jeg meg selv i nærmest å skvette hver gang «Emma» tiltales direkte.

I så måte hadde jeg en motsatt opplevelse av Rose-Marie, som i sin omtale skriver:

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt.

Jeg tror det har med at tonen i teksten ellers er svært essayistisk og (dermed) upersonlig, selv om temaene som omtales i aller høyeste grad er personlige. Og om jeg ikke har misforstått Bitsch helt er det på sett og vis også intensjonen; selv om hver enkelt overgreps-/voldtekts-/trakkasseringshistorie er personlig er poenget med å fortelle om det å opphøye det til noe generelt og dermed politisk, noe som ikke kan avskrives som enkelthendelser, men som må sees som et strukturelt problem som må løses av fellesskapet.

Bare ett aspekt av Brev til en ufødt datter fungerer for meg som nettopp det tittelen tilsier boka er, og det er de delene der Bitsch snakker om hvordan hun har jobbet for å overvinne den skammen og den offerrollen overgrepene hun har opplevd kunne ha redusert henne til. Det at man faktisk kan legge selv alvorlige overgrep bak seg og leve et såkalt normalt liv er et viktig budskap til unge kvinner. Ja, for all del, la oss jobbe for at voldtekt ikke skal forekomme, la oss dømme overgripere strengt for å «ha ødelagt liv», men la oss også gi håp om at livet ikke nødvendigvis må være ødelagt. For, som Bitsch skriver:

Som kvinne skal man aldri være naiv, men man må vurdere hvor mye frihet man egentlig er villig til å ofre for sin egen sikkerhets skyld. (s. 56)

Utover det var vel hovedproblemet mitt at Bitsch sparker inn dører som allerede er åpne for eget vedkommende, sånn at jeg ikke føler at jeg lærer noe, langt mindre «vokser som menneske» eller hva man nå skal forvente av god litteratur.

Ikke at ikke det trengs at det ropes høyt om at det til tross for at likestillingen visstnok har «gått for langt» er sånn at det første det spørres om når noen hevder å ha blitt voldtatt er «Hva hadde du på deg?», «Hvor mye hadde du drukket?» og «Hvorfor ble du med ham hjem om du ikke ville ha sex?» og lignende spørsmål som alle er egnet til å legge hele eller deler av ansvaret på offeret. Det gjør også meg eitrende sint, men jeg trenger ikke egentlig å lese flere tekster om saken. Det jeg trenger er kanskje at alle menn (og en del kvinner) tvinges til å lese flere tekster om saken. Og da blir jo hele «Kjære Emma» enda mer feil. Det burde vært «Kjære Trond, Ulf, Kristian og Terje», om det nå først skal være et personlig brev til noen.

Mye er personlig i boka, både Bitsch egne opplevelser, men også eksemplene hun henter fram fra rettsapparatet, der hun har vært observatør til et hundretalls saker i sin rolle som forsker. Men det som ikke er personlig, de mer generelle betraktningene? Jeg føler liksom at jeg har lest det før. Og det har jeg kanskje, og det er jo ikke sånn at alle bøker skal være nye og banebrytene og Brev til en ufødt datter er da også en helt… grei bok. Men topp tre sakprosa i fjor? Jeg synes nok den forrige boken jeg leste, Joofs Eg snakkar om det heile tida, var langt mer prisverdig (bokstavelig talt). Litt skuffa, altså, og dermed blir jeg kanskje mer kritisk enn jeg ville vært ellers. Jeg synes du skal lese selv og gjøre deg opp egen mening (særlig om du er mann, kan vi jo understreke).

Eg snakkar om det heile tida – Camara Lundestad Joof

Mirthful Leave a comment

Denne lille boka er del av en serie fra Samlaget som heter Norsk Røyndom.

I serien Norsk røyndom inviterer Samlaget utvalde forfattarar til å skrive om den norske samtida. Viktige tema vert presenterte i kort format, med eit personleg utgangspunkt.

Sumaya Jirde Ali har skrevet en av de andre bøkene i serien, den har jeg i alle fall tenkt å lese, og mest sannsynlig blir det fler etterhvert (både i serien og på meg, altså).

Camara Lundestad Joof skriver om opplevelsen av å ha en annen hudfarge enn det som er normen i Norge. Joof er norsk, men har en far som opprinnelig er fra Gambia, og det er sånt som synes utenpå. Tittelen er vel med stor sannsynlighet et nikk til en annen bok jeg burde ha skrevet om, Renni Eddo-Lodges Why I’m No Longer Talking to White People About Race, men også en konstantering av fakta. Er man brun i huden i Norge er det fort gjort å ende med å snakke om det, på godt og vondt.

Boka starter med en historie om – og en unnskyldning til – Camaras bror, som det rant over for når han var tretten og hun var elleve, da han pent ba familien om å slutte å kalle dem «negerbarna». Familien mente han overreagerte, det var jo kjærlig og ikke vondt ment og Camara synes da ikke det gjorde noe, synes hun? 

Og nettopp fordi det ikke var vondt ment er det en så god innledning på dette forsøket på å forklare oss som ikke har følt det på kroppen hvordan det er å få hudfargen sin påpekt, diskutert, kritisert eller hyllet, men alltid, alltid oppmerksomgjort.

Snakker vi om det oss hvite i mellom lurer Joof på? Diskuterer vi hvorvidt det er ok å bruke ordet neger? Spør vi hverandre hva vi synes, hvor rasistisk det egentlig høres ut? Og svaret er jo nei, vi gjør ikke det. Ikke i min omgangskrets, i alle fall. Jeg kan faktisk huske å ha diskutert det en eneste gang (for nærmere 30 år siden), og han (selvsagt han) jeg diskuterte med som absolutt synes det var ok, siden «de svarte i USA bruker jo ordet selv» ble senere aktiv i FrpU. Så da lærte jeg jo noe om røde flagg, i alle fall.

Men er du brun i huden, da blir du bedt om å ta stilling til sånt hele tiden. Vel, altså, jeg vet jo ikke, men jeg ser ikke noen grunn til ikke å tro på de historiene Joof (og Eddo-Lodge og Jirde og en rekke andre kvinner og menn jeg følger på Twitter og leser kronikkene til) forteller meg. For jeg har vanket nok i mannsdominerte miljøer til å rekke å bli sliten av alle de som bare er nødt til å fortelle deg hvor kult det er at du liker whisky/jobber i IT/sett inn selvvalgt mannsdominert aktivitet selv om du er dame! Og faktisk har jeg altså stort sett møtt positive kommentarer, og likevel er det slitsomt.

Joof har også hukommelse som tilbakevendende tema. Skal hun vitne om det hun opplever må hun jo huske, og helst huske riktig og detaljert. Var det «svarting» han sa han i baren? Nei, sier venninnen, det var «nigger». Regnet det den 17. mai-dagen da hun var ti år da en dame kjeftet på henne for å ha den frekkhet å bruke bunad? Mye av boka består av korte historier – vitneutsagn – om det man vel kaller hverdagsrasisme. Jeg blir sliten av å lese, men jeg tror på dem alle sammen. Og det spiller ingen rolle for meg om det regnet eller ikke.

Men eg lèt dette fare no. No set eg desse historiene på papiret, papiret kan få bere minna for meg, boka får vitne, uavhengig av om det regna eller ikkje.

Du kan få bere denne boka i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman.

Så nå bærer jeg dette. Men det tåler jeg godt. Og så håper jeg at jeg også har mot nok til å si fra om jeg (når jeg?) blir vitne til rasisme. Ikke bare å gå i mellom den ravende idioten og den tilfeldige brune personen på bussen, som vi alle tenker at selvsagt ville vi gått mellom, men også, kanskje enda mer ubehagelig, våge å skape dårlig stemning ved å være den som sier at vi kanskje kan la være å diskutere slektstreet til X, hvorvidt rastafletter er «cultural appropriation» med Y eller alle de andre fremmedgjørende samtaleemnene folk fører for å lufte «helt tilfeldig» fordi en av de tilstedeværende ikke har samme hudfarge som resten av gjengen (av kolleger, venner, hva det nå måtte være). Jeg skal i alle fall prøve.

H is for Hawk – Helen Macdonald

Mirthful 4 Comments

Nå føler jeg meg veldig flink må jeg innrømme. Ikke bare har jeg lest ferdig månedens boksirkelbok FØR vi skal møtes, men jeg kan også krysse av en 1001-bok, og den PASSER i temaet for mars i Elidas 1001 lesesirkel. Og så er det faktisk en selvbiografi (eller memoar) snarere enn en roman (som jeg opprinnelig trodde), så med litt kreativ bokføring skal jeg til og med få den til å passe til biolesesirkelen. Kanskje.

Og så var den bra, på toppen av det hele.

Ok, nå hørtes jeg litt overrasket ut, kanskje, og det var ikke egentlig meningen. H is for Hawk av Helen Macdonald har vært på radaren min en stund, ikke minst fordi omslaget appellerer til meg. Men jeg vandret altså rundt i den villfarelsen av at det var en roman. Uansett, det var min tur til å foreslå bøker til boksirkelen forrige gang, og denne gangen tok jeg utgangspunkt i 1001-lista, og da først og fremst min filtrering av den, altså «ikke gamle hvite menn». Når kriteriet i boksirkelen i tillegg er at boka må finnes på norsk i tilstrekkelig antall eksemplarer på biblioteket ble forslagslista mi kortet ned til en håndfull titler helt av seg selv, og H is for Hawk ble faktisk enstemmig valgt av de tilstedeværende.

Å kalle boka en selvbiografi føles litt merkelig, siden den faktiske handlingen foregår over ca ett år av Helen Macdonalds liv, riktignok med tilbakeblikk på barndommen her og der. Det er også på sett og vis en bok om T. H. White, mest kjent (?) som forfatteren av The Sword in the Stone og The Once and Future King, som skrev The Goshawk om sitt eget tren-en-hauk-prosjekt. Både White og Macdonald har vikarierende for prosjektet sitt, den store forskjellen er at Macdonald faktisk vet hva hun driver med, hun har jobbet ved et falkejaktsenter og trent andre arter av rovfugl tidligere, mens White prøver seg fram og gjør omtrent alle feilene han kan gjøre i prosessen.

Å drive sorgbearbeidelse via hauk er et orginalt prosjekt, og kanskje nettopp det er en av årsakene til at boka ble en bestselger. Den andre hovedårsaken er utvilsomt Macdonalds formidlerevne. Hun skriver rett og slett godt. Jeg tok meg i å trekke paraleller til Havboka, vår egen naturhistoriske overraskende bestselger. Jeg kjenner igjen mye av den samme evnen til å formidle fakta om naturen (havet, hauken) på en måte som trekker leseren inn i historien og gjør boka til en page-turner der materien i andre hender kunne blitt tørr og uleselig. H er for Hauk, men også for Hav (funker ikke like bra på engelsk).

This summer lunch feels deeply unreal. Shadows of damask and silver, a photogravure in an album, something from Agatha Christie, from Evelyn Waugh, from another time. But the wasps are real. They are here, and they are present. So is the hawk, the sun at their centre. And me? I do not know. I feel hollow and unhoused, an airy, empty wasps’ nest, a thing made of chewed paper after the frosts have murdered the life within.

(Side 130.)

Interessant nok var vi fire boksirklere som likte boka. Én hadde ikke hatt tid til å lese den (oppgaveskriving fikk forståelig nok prioritet), mens én hadde gitt opp etter hundre sider. Sistnvente er vegetarianer og hang seg opp i det man jo med rette kan anse som dyreplageri. For å få en rovfugl til å komme tilbake til deg er du nødt til å holde den på sultegrensen. En mett rovfugl har ikke noe behov for menneskekontakt. I tillegg jaktes det jo på levende dyr – kaniner, fasaner og annet småvilt – og det er blod og gørr involvert. Siden det meningsløse dyreplageriet var det som ødela Havboka for meg kan jeg sympatisere, men H is for Hawk påvirket meg ikke på den måten.

Apriltema for biolesesirkelen er «Funny (gapskratt, merkelig, rorbu)» og det ville være løgn å si at H is for Hawk fikk meg til å le høyt. Men merkelig, det må det være lov å si at historien er. Og siden jeg har en tendens til å bruke «morsom» som synonym for «interessant» kan jeg til og med hevde at det er en morsom bok. Visste du forresten at hauker kan «le» – og leke?

Men selv uten bok- eller lesesirkler å tilfredsstille synes jeg du skal sjekke ut H is for Hawk. Om du ikke leser engelsk (og her er det mye spesialisert vokabular også, selv om det meste av falkejakt-spesifikke ord forklares) er boka oversatt til norsk av Knut Ofstad og gitt ut av Forlaget Press som H for hauk i 2015. (Jeg måtte grave i sitatene fra anmeldere for å finne oversetteren, forresten. Det synes visst ikke forlaget var så viktig å opplyse om i infoboksen sin. Smekk på lanken for det.)

Leselyst – Tone Selboe

Mirthful 3 Comments

Jeg leste på bussen da en gutt på rundt ti satte seg ved siden av meg. Jeg synes han virket opptatt av boka, men tenkte først at han sikkert heller forsøkte å se ut vinduet. Men så, rett før han skulle av igjen, sa han plutselig: «Du… Den boka er Leselyst?» Jeg vippet opp forsiden så han fikk se den skikkelig, så han fortsatte: «Ja, det er den. Den er morsom.» Jeg må innrømme at jeg ble såpass forfjamset at jeg ikke svarte særlig fornuftig, og så hadde han gått av bussen.

Når jeg hadde summet meg innså jeg selvsagt at han mest sannsynlig ikke snakket om samme Leselyst som jeg faktisk satt og leste. Jeg har googlet og ser at det finnes lesefremmende prosjekter for barneskolen med samme navn, så mest sannsynlig er det vel det han snakket om. Men jeg synes det var fornøyelig, og litt «hjertevarmende» (er det en anglisisme, eller heter det faktisk det på norsk?). Det hører til historien at ordene ble framsatt på et litt haltende norsk. Ekstra passende var det at jeg akkurat holdt på å lese ferdig kapittelet «Hva», som avsluttes med en anekdote om et møte med en opprinnelig engelsk dame bosatt i Norge på et fly på vei til London, der damen, til tross for å ha uttrykt stor kjærlighet til det norske landskapet likevel siterer Browning når hun skal av flyet: «O, to be in England now that April’s there». Selboe filosoferer deretter kort om barndommens landskap og jeg blir sittende å lure på hvordan sånt forholder seg når man blir tvunget til å bytte landskap midt i barndommen.

Det er mye filosofering i Tone Selboes Leselyst. Boka består av korte kapitler som alle handler om et aspekt ved litteraturen, eller kanskje først og fremst ved det å lese litteratur. Men til tross for at boka altså tilhører en av mine absolutt favorittsjangere, bøker om bøker, er jeg lunken. Og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, men jeg tror i bunn og grunn det handler om at Selboe utelukkende skriver om vedtatte klassikere. Det er knapt en bok som nevnes som ikke er, eller kunne vært, på pensum på Allmenn litteraturvitenskap grunnfag. Og for all del, det går helt fint ann å lese klassikere for moro skyld, jeg gjør det jo selv, men ikke BARE. Og det er ikke disse bøkene jeg trenger tips om. Jeg har enten lest dem allerede eller jeg har dem på den mentale «burde jeg vel ha lest en dag»-lista. Det koker kanskje ned til det: Det er første gang jeg har lest en bøker-om-bøker-bok og ikke oppdaget en eneste ny tittel jeg har lyst til å lese.

Så, lunken.

Til ungdommen – Linn Skåber

Mirthful Leave a comment

Jeg bedriver sluttspurtlesing før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen går ut på søndag, og i går var det Til ungdommen som endelig sto for tur.

Som vanlig er jeg helt forelsket i Lisa Aisatos illustrasjoner. Jeg kunne glatt hatt dem på veggen alle sammen.

Linn Skåbers tekster er også gode, selv om noen av dem er bedre enn andre. Jeg grinner litt her og der (særlig av Rettferdighet og snowboardutstyr), og trekker på smilebåndet ofte.

Men… Vel, det er flere «men».

Jeg er ikke overbegeistret for «sjangeren» om jeg kan kalle det det. Det er ungdommenes egne historier og ord. Eller er det det? Det er umulig å vite hva som er mer eller mindre direkte sitat og hva som er Linn Skåber. Og det plager meg.

Og er det ikke en smule tannløst det hele? Det er bare to av historiene som omhandler noe som ligner på «problemadferd», Richard og Om jeg vil på hytta i helgen, mamma? Hvor er opprøret? Anarkiet?

Ikke minst lurer jeg på hvem som egentlig er målgruppa for boka, og hva Skåber vil med den. Den heter Til ungdommen, men hadde ikke Fra ungdommen vært en riktigere tittel? Og er konfirmanter flest interessert i å lese sånt som dette? Hva skal de i så fall få ut av leseopplevelsen? Potensielt en følelse av å være mindre alene, er det eneste jeg kan komme på, men funker det egentlig? For voksne som har klart å glemme sin egen ungdomstid er dette sikkert nyttig lesing, men for oss andre? Har jeg fått noen innsikt i tida som døtrene mine er på full fart inn i som jeg ikke hadde fra før? Det føles ikke sånn.

Så altså, som en samling ganske fine tekster om livet som femtenåring-eller-der-omkring, med helt aldeles nydelige illustrasjoner er det jo ikke noe direkte galt med boka, men den havner ganske midt på treet for meg som leseopplevelse.