Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Limberlost – Robbie Arnott

Mirthful Leave a comment

Limberlost av Robbie Arnott var en annen anbefaling fra Bluesky for Storygraph Reads the World, denne gangen for Australia. Australia har jeg lest bøker fra før, men Arnott skriver om Tasmania, og der tror jeg aldri jeg har «vært» litterært.

Limberlost handler om Ned, først og fremst om sommeren da han var 15, men fortellingen hopper både fram og tilbake i tid så vi får i grunn vite det meste om hans lange liv til slutt. Den aktuelle sommeren er han hjemme på familiens gård – Limberlost – sammen med faren og den eldre søsteren, de to eldre brødrene er i krigen (andre verdenskrig), den eldste i aktiv tjeneste, den yngste fortsatt i treningsleir. Moren døde når Ned var så liten at han ikke husker henne.

These pulses of pride never lasted long. Ned wasn’t shaped to be impressed by himself. (Side 175)

Dette er en sånn bok som kunne vært helt intetsigende, enda en fortelling om en «gammel hvit mann», liksom. Men Arnott lykkes i å trekke meg inn og holde meg fast slik at sidene flyr forbi. Det handler om språket, selvsagt, men også måten historien fortelles på, der han kommer tilbake til de samme hendelsene flere ganger og avslører mer om hvordan ting egentlig henger sammen for hver visitt.

Nå har jeg lyst til å lese mer av Arnott.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Er det trygt å gå hjem nå? – Kristine Meek

Mirthful Leave a comment

Der jeg av og til har følt at jeg approprierer noen andres terror når jeg føler at 22. juli berørte meg personlig, har jeg ingen «imposter syndrome» tendenser hva gjelder angrepet mot Per på hjørnet og London 25. juni 2023. Jeg var riktignok ikke i Rosekrantz’ gate den fredagskvelden, jeg var ikke engang i Oslo siden det nærmeste ledige hotellet når vi kom så langt som til å booke var i Asker, men vi var «i Oslo» for å feire Pride, for første gang til og med, og jeg har venner og bekjente som befant seg i nærheten og mange som like gjerne kunne vært midt i skuddlinjen dersom tilfeldighetene hadde villet det. Selv om de som ble drept, skadd eller skutt mot selvsagt har større eierskap til historien om angrepet enn meg, ødela Zaniar Matapour det som skulle vært en dag fylt av kjærlighet, lykke, stolthet og også trass og kamp for meg og min familie og for mange hundre tusen av mine skeive medmennesker og deres allierte.

Så når Kristine Meeks bok om terrorangrepet kom ut i år var jeg tidlig nok ute til å måtte foreslå den som innkjøp til biblioteket, jeg kunne ikke bare sette meg på venteliste. Til gjengjeld fikk jeg jo boka kjapt, da, siden jeg vel havnet omtrent først i køen (dette er et tips, altså: Hvis du foreslår innkjøp kan du be om reservering i samme slengen).

I Er det trygt å gå hjem nå? vever Meek sammen historiene til mange av de som var på London eller Per på hjørnet denne kvelden med det vi vet om Matapours handlinger i ukene og dagene før, hva som skjedde selve kvelden 25. juni og hvordan livene til de berørte gikk videre (eller ikke) etterpå. Det er effektiv historiefortelling og Meek klarer å få fram mangfoldet i forhistorier og i reaksjoner på en måte som levendegjør hendelsene.

Da politiet forsøkte å avhøre henne, ville Kjersti først ikke si hva hun het. Camilla kjeftet på henne og sa at hun måtte oppgi navnet sitt, men Kjersti hadde låst seg. Hun ville ikke være der, være en del av dette, av denne hendelsen. De varme, gode følelsene de to hadde delt i kjelleren bare minutter tidligere, var som knust i tusen biter. De stod rett overfor hverandre og raknet på hvert sitt vis. Frykten og smerten kom ut av Camilla i form av tårer og gråt, og den rastløse kroppen stod ikke stille. Kjersti mistet stemmen og forsvant dypt inn i seg selv. Hun låste seg i møte med de andre på hotellet, politiet og kriseteamet. Hun ville ikke si et ord, bare synke ned i jorda og bli usynlig, mens Camilla ropte og gråt. Etter en stund gikk de utenfor for å trekke litt luft, for å se om det var lettere å snakke eller bare puste i friluft. Men det ble bare verre. Der, kun ti meter unna, lå det to døde under hvert sitt hvite laken. Kjersti så føttene til den ene av dem stikke ut fra det ene lakenet. For henne var det dråpen. Hun måtte bort. (Side 142)

Noe av det mest frustrerende er å lese om hvordan flere av de berørte strevde med å få hjelp etter hendelsen. Man kunne jo håpet at vi hadde lært etter 22. juli, men det er fortsatt langt å gå, tydeligvis. Noe av problemet var selvsagt at de som ble innblandet var fra mange forskjellige steder i landet, og at de som flyktet fra stedet og aldri ble registrert noe sted ikke fikk oppfølging er forståelig, men at ikke «noen» fikk i oppgave å følge opp de som ble registrert, avhørt og fikk medisinsk behandling er rett og slett skammelig (ikke at det er noe nytt at det psykiske helsevesenet vårt er mangelfult, for så vidt).

En annen ting som blir klart gjennom historien er at når man sier at «representasjon betyr noe» gjelder det ikke bare at det er viktig for alle med rollemodeller, men at mangfold rent praktisk er viktig. Det er jo helt utrolig at ikke PST eller E-tjenesten klarte å koble Bhattis brennende Prideflagg med at Oslo Pride foregikk akkurat da og kunne være et sannsynlig terrormål. Også i statsapparatet vises det at mangfold er nødvendig for bevisstgjøring:

I samtalene som fulgte, var de som jobbet med hva ministeren skulle gjøre og si den neste dagen, ikke i tvil om at dette var et angrep på skeive. Dessverre var de heller ikke overrasket. Mange fra departementet som jobbet tett med Trettebergstuen, hadde blitt rystet da de fikk se meldingene som tikket inn til ministeren etter offentlige opptredener som dreide seg om skeive eller om Pride. Trettebergstuen hadde på sin side blitt overrasket over at de ble overrasket. Visste de ikke hvor hatefulle enkelte var når det gjaldt skeiv tematikk? Trusler og sjikane var hun vant til, og hun hadde lenge fryktet at noen ville gjøre alvor av truslene. Nå fryktet hun hva dette angrepet ville lede til. (Side 157)

Dette er en bok jeg kommer til å ha lyst til å lese igjen, så egentlig kunne jeg like gjerne ha kjøpt den. Ja, ja, det er jo ikke for sent å gjøre det.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Gods of Jade and Shadow – Silvia Moreno-Garcia

Mirthful Leave a comment

I februar ba jeg om tips til bøker jeg kunne lese i The Storygraph Reads the World 2025 på Bluesky, «gjerne ikke bare «samtidslitteratur», hadde vært kult med sci-fi fra Mexico, liksom», skrev jeg og ekkokammeret mitt leverte. For Mexico fikk jeg tips om Mexican Gothic av Silvia Moreno-Garcia, men siden den er klassifisert som horror slo jeg den raskt fra med. Derimot har forfatteren også skrevet i andre sjangere, og Gods of Jade and Shadow hadde biblioteket, så da landet jeg på den.

Bokens hovedperson, Casiopeia, er en slags Askepottskikkelse i begynnelsen av boka, men snarere enn stemoren er det bestefaren, tanter og fettere hun slaver for, i hjemmet i en småby på Yucatán-halvøya, der familien er blant de viktigste i byen. Handlingen foregår en gang på 1920-tallet, «the jazz age» er i full sving og i storbyen har damene kort hår og «flapper»-kjoler, men i hjembyen er det presten og strenge katolske regler som gjelder. Historien starter for fullt når Casiopeia ved et uhell vekker en gammel meksikansk gud, Hun-Kamé, og binder sin skjebne til hans. Han er den rettmessige herskeren over Xibalba, dødsriket, men har blitt utsatt for ett kupp av sin yngre tvillingbror.

Mytologien i boka bygger på Maya-tradisjoner og da særlig Popol Vuh, og det er mulig at noen som kjenner til de mytene vil få en enda rikere opplevelse av boka, men det er slett ikke nødvendig, de begrepene du trenger å forstå forklares gjennom historien og det er i tillegg en ordliste til slutt dersom du føler behov for enda tydeligere definisjoner.

Selve handlingen er godt oppbygd og selv om jeg på et tidspunkt ble nervøs for at vi skulle ende med en slags romanse og «lykkelig til sine dagers ende» (eller til den dødelige partens ende, i alle fall) ble det håndtert på en måte som ga mening i historien uten at jeg måtte kaste boka tvers over rommet (romanser mellom dødelige mennesker og ikke-dødelige vesener er blant mine mest mislikte troper).

Et problem er at forfatteren litt for ofte forklarer meg det som skjer, i stedet for å vise det. Særlig var det Hun-Kamés gradvise menneskeliggjøring som ble vel ofte overtydelig forklart, jeg tror boka hadde vært bedre om forfatteren hadde hatt mer tiltro til leserens forestillingsevner. Det er nok med virkende til at boka ikke ble ordentlig engasjerende for meg, først helt mot slutten, med kanskje femti sider igjen ble den brått «umulig» å legge fra seg. Hadde jeg bare lest den for underholdningens skyld er jeg ikke sikker på at jeg hadde lest så langt, men nå var jeg jo også interessert i det meksikanske, og ikke mist i å kunne krysse av Mexico i utfordringen. Bare en delvis anbefaling der, altså.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Priestdaddy – Patricia Lockwood

Mirthful Leave a comment

Jeg hørte først om Patricia Lockwoods memoar Priestdaddy på podcasten Reading Glasses, og slang den med på en bokbestilling der jeg trengte å oppnå en høyere sum for gratis frakt kort tid etterpå. Senere har jeg også sett den nevnt andre steder, uten at jeg husker hvor. Gjennomgående for de som har nevnt den har vært at de har understreket hvor hysterisk morsom den er, og det ser man jo også at alle som har blitt blurbet fokuserte på.

Så kanskje er det hovedforklaringen på hvorfor jeg er litt lunken, for jeg lo ikke. Ok, jeg trakk på smilebåndet et par ganger, men jeg forventer jo mer enn det når «alle» snakker om noe som stor humor. Ikke min humor, tydeligvis.

Bortsett fra det er boka interessant nok. Lockwood har vokst opp i en familie som er like spesiell på sin måte som det Tara Westover sin er. Også her er det religion involvert, Lockwoods far er katolsk prest (han konverterte etter å ha skaffet seg både kone og barn og har derfor fått unntak fra sølibati-påbudet). Lockwood og mannen hennes har havnet i en økonomisk situasjon som gjør at de ser seg nødt til å takke ja til å flytte «hjem» i en periode, og boka handler først og fremst om de månedene de bor hos hennes foreldre, ispedd generøse mengder tilbakeblikk til tiden før hun flyttet hjemmefra og årene hun bodde andre steder.

De mest interessante partiene i boka er de hvor Lockwood kommer inn på den katolske kirkes grufulle historie med seksuelt misbruk av barn. Hun er kort innom noen forsøk på årsaksanalyser, jeg kunne ønsket meg mer av det, for det lille vi får viser interessante innfallsvinkler, som denne:

It is probably the last conversation like this the seminarian and I will have. After his ordination, particular friendships with women will be discouraged. I understand why, but in a wider sense, it is frightening. If you are not friends with women, they are theoretical to you. (Side 201)

Dessverre blir det med noen korte blaff, det er også en medvirkende årsak til at jeg er lunken. Boka var verdt å lese, men jeg kommer ikke til å lese den igjen, og derfor sender jeg den nok videre ut i verden.

Jeg har bestemt meg for å klassifisere boka som en «katte-bok», med på Lockwoods flyttelass er nemlig katten deres, den må bo på soverommet deres under hele oppholdet siden faren ikke liker katter, og akkurat den detaljen er definitivt med på å tegne bildet av hvem han er. Så da får jeg krysset av «Puss in Boots» på Shrek-bingoen.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Educated – Tara Westover

Mirthful Leave a comment

Jeg tror det var etter en anbefaling på Ida Jacksons blogg at jeg kjøpte Tara Westovers selvbiografi Educated (selv om jeg ikke finner igjen innlegget nå). Den ble stående på vent en god stund, men nå har jeg endelig lest den og kan bekrefte alle lovord.

Westover vokser opp i en spesiell familie. De er mormonere, men det er bare forbokstaven. Faren er overbevist om at «staten» før eller senere kommer til å komme for å ta ham og at endetiden er nær, og forbereder seg på begge deler, blant annet ved å hamstre mat og bensin. At skolemedisin er gift er en etabler «sannhet», moren produserer homeopatiske medisiner. De eldste barna går en stund på skole, men ettersom faren blir mer paranoid trekkes de ut av skolen og blir undervist av moren en stund før hun gir opp og barna får klare seg selv. Det er uansett behov for arbeidskraften deres i farens «scrapyard» og lite tid og energi til skole. De yngste barna er født hjemme og fødselen har ikke engang blitt meldt til myndighetene, så når de etter hvert får behov for papirer er det ikke bare-bare å få ordnet det.

Søskenflokken reagerer ulikt på situasjonen. Taras eldre bror, Tony, gjør opprør og forlater familiegården for å fortsette skolegangen. Det er muligens det som redder Tara også, i alle fall er det det som gjør at hun begynner å tenke at utdannelse er mulig, selv med de noe frynsete forutsetningene hun besitter. Hun begynner med å prøve å skolere seg selv, men de tilgjengelige materialene er begrensede og hun ender med å lese religiøse skrifter:

In retrospect, I see that this was my education, the one that would matter: the hours I spent sitting at a borrowed desk, struggling to parse narrow strands of Mormon doctrine in mimicry of a brother who’d deserted me. The skill I was learning was a crucial one, the patience to read things I could not yet understand. (Side 75)

Men veien til løsrivelse er ikke enkel. Ønsket hennes om skolegang og selvstendighet sees som et svik. Og verre blir det jo lenger hun beveger seg fra farens forestilling om verden.

Educated er en sterk historie, om kunnskapstørst, om å lykkes mot tilsynelatende uoverkommelige odds, om familiebånd og løsrivelse. En bok som vill prege meg lenge.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Felix Ever After – Kacen Callender

Mirthful Leave a comment

Ok, dette blir egentlig ingen omtale av boka, men mer en liten refleksjon og/eller et hjertesukk. Jeg begynte på Felix Ever After av Kacen Callender i mai i fjor og leste litt over en tredjedel før jeg bare ikke plukket den opp igjen. Det var overhodet ikke et bevisst valg, den lå i «disse bøkene holder jeg på med»-bunken, lett tilgjengelig ved siden av godstolen.

Nå på nyåret bestemte jeg meg for å rydde i «currently reading»-lista på The Storygraph, da var antallet bøker jeg visstnok holdt på å lese oppe i 20. Ved å sette noen på pause (den jeg måtte levere tilbake til biblioteket og som det er venteliste på, f.eks.) og noen til DNF fikk jeg redusert lista litt, og så tok jeg meg kraftig sammen og konsentrerte meg om å lese ferdig noen av de som sto igjen, blant annet denne.

Og hva skal jeg si om leseopplevelsen? Den eneste konklusjonen jeg egentlig kan komme med er at jeg må slutte å lese YA. Det er nemlig ingenting galt med denne boka, snarere tvert i mot, for kanskje bare ti år siden hadde jeg både ledd og grått og sikkert gitt den fem av fem stjerner. Men nå? Jeg er interessert i Felix’ opplevelse og utforsking av egen identitet, men jeg er ca null interessert i dramaet ungdommene i boka i mellom, hverken kranglene eller kjærlighetsintrigene interesserer meg det fnugg. Har jeg blitt for gammel? Sannsynligvis. Og det er litt trist, for det er så usannsynlig mange bra ungdomsbøker der ute.

Og likevel elsker jeg Heartstopper. Og når jeg prøver å analysere hvorfor det er en forskjell tror jeg det handler om hva som er hovedfokus, og at det nettopp ikke er drama/intriger, men mer identitet og… mer ærlige relasjoner? Jeg vet ikke. Men jeg tror genuint Heartstopper (eller bare Alice Oseman) er et unntak og at jeg kanskje skal prøve å unngå å plukke opp bøker rettet mot tenåringer framover (i alle fall sånn helt av meg selv, jeg kommer nok fortsatt til å lese ting på anbefaling fra ungene).

Boka har jeg kjøpt sjøl.

 

Sommerlys og så kommer natten – Jón Kalman Stefánsson

Mirthful Leave a comment

Når en kollega av meg nylig gikk av med pensjon ble det poengtert at han ville få mer tid til å lese finsk litteratur, hvorpå han måtte rykke ut og korrigere: Det er islandsk litteratur han er spesielt opptatt av. Siden Island er et av landene på The Storygraph Reads the World-utfordringen for 2025 benyttet jeg sjansen til å be om en anbefaling, og fikk Jón Kalman Stefánsson som svar, og spesifikt et forslag om å starte med Sommerlys og så kommer natten. Jeg sjekket biblioteket, fikk bekreftet at den skulle stå i hylla på min lokale filial, ruslet innom, konstaterte fornøyd at biblioteket (selvsagt!) hadde sortert forfatteren korrekt på «Jon» og ikke mindre fornøyd at det jeg var blitt anbefalt var en av forfatterens kortere romaner, og lånte med meg boka hjem.

Sommerlys og så kommer natten handler om livet i og rundt en liten by på Island, på kysten norvest for Reykjavik noe sted, rundt årtusenskiftet. Fortelleren er et «vi», en interessant vri, som av og til fungerer veldig bra, av og til er mest forvirrende. Vi-et blir aldri direkte involvert i historiene, de er bare observatører, og defineres dermed heller ikke, men jeg kan vel bemerke at det er et utvetydig mannlig blikk de observerer med.

Boka består av åtte historier (samt noen korte mellomspill), som både er frittstående og vevd sammen, slik livene i en liten by uunngåelig vil være vevd sammen. De fleste historiene handler i bunn og grunn om relasjoner mellom kvinner og menn, noen finner sammen, noen bryter ut av ekteskapet, noen lever videre side om side etter utroskap, noen reiser, noen kommer tilbake.  Som et portrett av et lite lokalsamfunn er det troverdig, og glimtvis vakkert. Best er boka når Jón Kalman klarer å kombinere det hverdagslige med det sublime – eller kanskje jeg skal si: Vise det sublime i det hverdagslige. Som dette lille bildet på ekteskapelig lykke:

Ekteparets adventstur er årets høydepunkt, ansiktene deres stråler når den nærmer seg, mange av oss blir ubevisst i godt humør, vi fylles til og med selv av forventning. Lyset som omslutter denne reisen deres, er så strålende at Gud helt sikkert legger merke til det; når de kjører i vei, ligger han i køya bak setene. Med forhenget trukket for hviler han seg fra universets strev, englenes snakkesalighet, han lytter til motorens mumling, suset fra varmeanlegget, Eyglós og Jakobs samtaler, kanskje nynner Gud stille med på Ási í Bæ og Elvis Presley, og dersom kjødets glede våkner i ekteparet, hvis Eygló for eksempel sier, jeg synes det er så pirrende hvordan du tar i girstangen, og så stryker Jakob over høyre lår, og han svinger av riksveien ved første og beste anledning, og inn på en lite trafikkert sidevei, da stiger Gud ut av bilen, går bort til veikanten for å tisse, kaste stener og plystre litt for seg selv mens de bruker køya. Siden fortsetter reisen. Og lyset over fjellene og veien og skyene og grøftene og gårdene og elvene og de to er vakkert. (Side 190-191)

For meg personlig er det et problem med boka at det blir vel mye kropp og sex. Det føles som om det stort sett er «kjødets glede» det handler om, og selv om jeg ikke har noe problem med å anerkjenne at det er en av livets realiteter at folk er opptatt av kropp og sex så er jeg bare ikke interessert nok selv, og det blir rett og slett litt mye. Fokuset på kropp, og ikke minst bryster, er også skyld i bokas mest utroverdige øyeblikk: Der en kvinne jogger i det øde islandske landskapet, blir varm og derfor tar av seg sportsbhen, men beholder (den hvite) t-skjorta på. Ikke bare én gang, hun gjentar det to dager etter (side 118 og 120). Jeg delte dette på Bluesky og spurte muntert hvilket kjønn folk trodde forfatteren har, og konsensus var at forfatteren i alle fall 100 % sikkert ikke har pupper. Om du heller ikke har pupper og leser dette og lurer på hva poenget er foreslår jeg at du spør en person med pupper du kjenner om A) hvorfor man har på seg sportsbh spesifikt i utgangspunktet og B) hvor enkelt det er å ta av en, særlig under en t-skjorte, særlig om du også er svett.

Til sammen en helt midt på treet leseopplevelse. Jeg kommer ikke til å løpe til biblioteket for å låne resten av Jón Kalmans bøker, men jeg utelukker ikke at jeg prøver meg på noen av dem en gang i framtiden. Og i det minste fikk jeg fin grønn farge på Island på årets lesekart.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Adopsjonsoppgjøret: En adoptivmors fortelling – Kristin Molvik Botnmark

Mirthful Leave a comment

En gang, når jeg var for ung til at å bli forelder var noe annet enn fjerne fremtidsspekulasjoner, var jeg litt forelsket i idéen om adopsjon. Jeg hadde forlest meg på Berit Brænnes serie om Tamar og Trine som barn, en serie som gir et mildt sagt rosenrødt bilde av adopsjon (og dessuten hopper lett bukk over alle byråkratiske vanskeligheter). Jeg har noen av bøkene på hylla, men har ikke lest dem i voksen alder. Så vidt jeg husker handlingen og budskapet ville jeg nok henge meg opp i både «hvit frelser syndromet» og annen arv etter kolonialismen om jeg skulle lese dem i dag. Det er kanskje best å la være.

Etter hvert har jeg fått et litt mer nyansert bilde av hva en adopsjonsprosess egentlig innebærer, og for meg personlig ble det uansett aldri aktuelt. Likevel, jeg, på lik linje med store deler av den vestlige verden, har nok tenkt at vi «redder» disse barna – fra fattigdom, foreldreløshet, misbruk eller verre – inntil ganske nylig. Avsløringene om at i det minste foreldreløsheten har vært til dels rent fiktiv, og at «adoptivbarna» etter hvert ikke lenger er barn, men voksne mennesker med en stemme og en vilje til å fortelle sin egen historie har vært opplysende, det samme har bøker om rasisme av blant annet Guro Sibeko (Rasismens poetikk) gitt meg innsikt i opplevelsen av å ha familie som ikke forstår rasismen du blir utsatt for fordi de selv er del av majoritetsbefolkningen.

Adopsjonsoppgjøret av Kristin Molvik Botnmark utforsker fenomenet «transnasjonal adopsjon». Det er både en personlig fortelling og en godt dokumentert gjennomgang av historien til utenlandsadopsjon i Norge. Det er ikke uinteressant å høre om forfatterens reise fra naiv og litt uvitende til å måtte se seg selv i speilet og konstatere at «Jeg har vært med på dette!» (side 258) og å få perspektivet til en mor som våger å ta et oppgjør, og, ikke minst, støtte barnet sitt gjennom et oppgjør som potensielt kan rive i stykker forholdet deres. Samtidig er boka mest interessant når hun får fram perspektivet til sin adopterte sønn eller forteller historiene andre adopterte har fortalt. Sånn sett innser jeg jo at jeg kanskje heller skulle lest en bok eller to skrevet at noen som selv er adoptert. Jeg setter det på lista.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Øya Myken Maten Menneskene – Kerstin Marthinsen og Julie Lunenborg

Mirthful Leave a comment

Det er ikke så ofte jeg leser kokebøker fra perm til perm, og enda sjeldnere at jeg kommer så langt som til å skrive om dem. Faktisk har det bare skjedd en gang før, så vidt jeg kan se, med Dishoom: From Bombay with Love. «Mykenboka» ble bestilt så snart de åpnet for bestilling, og ankom her en liten stund før jul. Det tok en stund før jeg åpnet pakken, men når jeg først hadde gjort det var det umulig å la være å begynne å bla i boka, og like umulig å la være å begynne å lese.

Jeg er nemlig en av ganske mange Mykenvenner her i landet. Min interesse for Myken oppsto som direkte konsekvens av at Myken Destilleri ble startet. Det hjalp selvsagt at jeg fikk delta på den formelle åpningen som en av to «whiskybloggere», for Myken viste seg fra sin aller beste side under det besøket. Jeg skrev to innlegg den gangen for nesten ti år siden (! tiden flyr), ett om selve destilleriet og ett om maten vi fikk servert. I ettertid har vi vært på to familieferier på Myken, og resten av familien har også fått sjansen til å forelske seg i denne lille øygruppa utenfor Helgelandskysten. Du vet du har truffet på et spesielt sted når dere har tilbragt en uke med å gjøre «ingenting» og ungene likevel vil tilbake.

Antall fastboende på Myken er ikke stort (men destilleriet har bidratt til at trenden er oppadgående), så du skal ikke tilbringe mye tid på øya før du treffer en stor andel av dem. Hvis du er lur nok til å gjøre som de lokale og møte opp ved butikken i den korte åpningstiden og sette deg til (inne eller ute, avhengig av været) med en is eller en kanelbolle er det enda lettere å bli kjent med folk. Derfor er mange av de menneskene som omtales i boka allerede kjent for meg.

Dette er med andre ord langt fra noen objektiv bokomtale.

Men litt må jeg vel likevel si om leseopplevelsen. Øya Myken Maten Menneskene er den typen kokebok du godt kan lese fra perm til perm, oppskriftene følges av korte historier om folket og stedene de er tilknyttet. Julie Lunenborgs bilder er selvsagt minst halve moroa her, det er rent godteri for øynene, både maten, folket og naturen får skinne. Likeledes skinner kjærligheten til mat, folk og Myken gjennom i tekstene, og jeg fikk rent «hjemlengsel» her jeg satt.

Jeg skal selvsagt teste noen oppskrifter, ikke minst må jeg prøve meg på fiskekakene jeg nesten forspiste meg på (se innlegget om maten vi fikk som jeg lenker til lenger opp), men for meg er boka like mye et fantastisk fotoalbum som jeg kan dra fram når jeg får behov for litt Myken i monitor.

Vil du ha litt smakebiter fra boka anbefaler jeg å sjekke Instagramkontoen @mykenisland.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Brev til Noreg og Du som er i himmelen

Mirthful Leave a comment

Etter at jeg leste Homoflokar og Mot normalt fant jeg ut at det var like greit å lese de to siste bøkene i serien Norsk røyndom også, så jeg bestilte dem på biblioteket.

Brev til Noreg av Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik er skrevet fra synspunktet til Mona Ibrahim Ahmed. Hun kom til Norge fra Somalia som flyktning sammen med familien, og gjorde opprør mot klankulturen i det somaliske miljøet og brøt med familien allerede som sekstenåring. Etter ti år i Norge får hun avslag på søknaden om statsborgerskap, og dette er katalysatoren for dette brevet, som forteller om oppveksten og det å komme til Norge, men også om det å lære å ta andre valg enn familien forventer, å ta de valgene Norge gir henne og så få beskjed om at Norge ikke vil ha henne her.

Det kanskje viktigste poenget til Ahmed er hvordan hun selv fikk hjelp til å bryte arvede mønstre, men at den samme hjelpen ikke var tilgjengelig for broren hennes og andre gutter med somalisk bakgrunn. Dette er et poeng som treffer midt i dagens debatt om gjenger, sosial kontroll og integrering: Vi kan ikke inkludere og integrere bare halvparten av den aktuelle minoriteten, også den andre halvparten må føle at det finnes plass for dem uten det strenge hierarkiske systemet de er oppdratt til å opprettholde.

Boka er god, men treffer ikke meg like hardt som f.eks. Eg snakker om det heile tida, uten at jeg helt klarer å identifisere hvorfor.

Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo er en annerledes bok enn de fleste andre bøkene i serien (det samme er Matmakt på butikken). Der fem av bøkene handler om utenforskap eller annerledeshet, er Du som er i himmelen et forsøk på å forklare en gudstro, og hvordan det å miste et barn kan lede til forsterket tro heller enn det motsatte. Som en som regnet seg som kristen i tenåra (et ledd i et slags misforstått ungdomsopprør, ser jeg i ettertid) og et godt stykke ut i voksen alder, men som siden har blitt agnostiker og deretter relativt overbevist ateist er argumentene til Walgermo interessante å lese, men de overbeviser ikke meg på noen som helst måte og jeg sitter litt med følelsen at de ikke helt overbeviser ham heller. Dersom det er feil kan vi jo slutte at boka feiler, men uansett vil jeg vel si at den havner på bunnen i min rangering av bøkene i serien.

Nå har jeg altså lest alle, men mangler å skrive om to, nevnte Matmakt på butikken og Sumaya Jirde Alis Ikkje ver redd sånne som meg. Mulig jeg må låne dem og lese dem på nytt for å skrive omtale.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.