Når en kollega av meg nylig gikk av med pensjon ble det poengtert at han ville få mer tid til å lese finsk litteratur, hvorpå han måtte rykke ut og korrigere: Det er islandsk litteratur han er spesielt opptatt av. Siden Island er et av landene på The Storygraph Reads the World-utfordringen for 2025 benyttet jeg sjansen til å be om en anbefaling, og fikk Jón Kalman Stefánsson som svar, og spesifikt et forslag om å starte med Sommerlys og så kommer natten. Jeg sjekket biblioteket, fikk bekreftet at den skulle stå i hylla på min lokale filial, ruslet innom, konstaterte fornøyd at biblioteket (selvsagt!) hadde sortert forfatteren korrekt på «Jon» og ikke mindre fornøyd at det jeg var blitt anbefalt var en av forfatterens kortere romaner, og lånte med meg boka hjem.
Sommerlys og så kommer natten handler om livet i og rundt en liten by på Island, på kysten norvest for Reykjavik noe sted, rundt årtusenskiftet. Fortelleren er et «vi», en interessant vri, som av og til fungerer veldig bra, av og til er mest forvirrende. Vi-et blir aldri direkte involvert i historiene, de er bare observatører, og defineres dermed heller ikke, men jeg kan vel bemerke at det er et utvetydig mannlig blikk de observerer med.
Boka består av åtte historier (samt noen korte mellomspill), som både er frittstående og vevd sammen, slik livene i en liten by uunngåelig vil være vevd sammen. De fleste historiene handler i bunn og grunn om relasjoner mellom kvinner og menn, noen finner sammen, noen bryter ut av ekteskapet, noen lever videre side om side etter utroskap, noen reiser, noen kommer tilbake. Som et portrett av et lite lokalsamfunn er det troverdig, og glimtvis vakkert. Best er boka når Jón Kalman klarer å kombinere det hverdagslige med det sublime – eller kanskje jeg skal si: Vise det sublime i det hverdagslige. Som dette lille bildet på ekteskapelig lykke:
Ekteparets adventstur er årets høydepunkt, ansiktene deres stråler når den nærmer seg, mange av oss blir ubevisst i godt humør, vi fylles til og med selv av forventning. Lyset som omslutter denne reisen deres, er så strålende at Gud helt sikkert legger merke til det; når de kjører i vei, ligger han i køya bak setene. Med forhenget trukket for hviler han seg fra universets strev, englenes snakkesalighet, han lytter til motorens mumling, suset fra varmeanlegget, Eyglós og Jakobs samtaler, kanskje nynner Gud stille med på Ási í Bæ og Elvis Presley, og dersom kjødets glede våkner i ekteparet, hvis Eygló for eksempel sier, jeg synes det er så pirrende hvordan du tar i girstangen, og så stryker Jakob over høyre lår, og han svinger av riksveien ved første og beste anledning, og inn på en lite trafikkert sidevei, da stiger Gud ut av bilen, går bort til veikanten for å tisse, kaste stener og plystre litt for seg selv mens de bruker køya. Siden fortsetter reisen. Og lyset over fjellene og veien og skyene og grøftene og gårdene og elvene og de to er vakkert. (Side 190-191)
For meg personlig er det et problem med boka at det blir vel mye kropp og sex. Det føles som om det stort sett er «kjødets glede» det handler om, og selv om jeg ikke har noe problem med å anerkjenne at det er en av livets realiteter at folk er opptatt av kropp og sex så er jeg bare ikke interessert nok selv, og det blir rett og slett litt mye. Fokuset på kropp, og ikke minst bryster, er også skyld i bokas mest utroverdige øyeblikk: Der en kvinne jogger i det øde islandske landskapet, blir varm og derfor tar av seg sportsbhen, men beholder (den hvite) t-skjorta på. Ikke bare én gang, hun gjentar det to dager etter (side 118 og 120). Jeg delte dette på Bluesky og spurte muntert hvilket kjønn folk trodde forfatteren har, og konsensus var at forfatteren i alle fall 100 % sikkert ikke har pupper. Om du heller ikke har pupper og leser dette og lurer på hva poenget er foreslår jeg at du spør en person med pupper du kjenner om A) hvorfor man har på seg sportsbh spesifikt i utgangspunktet og B) hvor enkelt det er å ta av en, særlig under en t-skjorte, særlig om du også er svett.
Til sammen en helt midt på treet leseopplevelse. Jeg kommer ikke til å løpe til biblioteket for å låne resten av Jón Kalmans bøker, men jeg utelukker ikke at jeg prøver meg på noen av dem en gang i framtiden. Og i det minste fikk jeg fin grønn farge på Island på årets lesekart.
Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.
En gang, når jeg var for ung til at å bli forelder var noe annet enn fjerne fremtidsspekulasjoner, var jeg litt forelsket i idéen om adopsjon. Jeg hadde forlest meg på Berit Brænnes serie om Tamar og Trine som barn, en serie som gir et mildt sagt rosenrødt bilde av adopsjon (og dessuten hopper lett bukk over alle byråkratiske vanskeligheter). Jeg har noen av bøkene på hylla, men har ikke lest dem i voksen alder. Så vidt jeg husker handlingen og budskapet ville jeg nok henge meg opp i både «hvit frelser syndromet» og annen arv etter kolonialismen om jeg skulle lese dem i dag. Det er kanskje best å la være.
Det er ikke så ofte jeg leser kokebøker fra perm til perm, og enda sjeldnere at jeg kommer så langt som til å skrive om dem. Faktisk har det bare skjedd en gang før, så vidt jeg kan se, med 
Etter at jeg leste 
Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo er en annerledes bok enn de fleste andre bøkene i serien (det samme er Matmakt på butikken). Der fem av bøkene handler om utenforskap eller annerledeshet, er Du som er i himmelen et forsøk på å forklare en gudstro, og hvordan det å miste et barn kan lede til forsterket tro heller enn det motsatte. Som en som regnet seg som kristen i tenåra (et ledd i et slags misforstått ungdomsopprør, ser jeg i ettertid) og et godt stykke ut i voksen alder, men som siden har blitt agnostiker og deretter relativt overbevist ateist er argumentene til Walgermo interessante å lese, men de overbeviser ikke meg på noen som helst måte og jeg sitter litt med følelsen at de ikke helt overbeviser ham heller. Dersom det er feil kan vi jo slutte at boka feiler, men uansett vil jeg vel si at den havner på bunnen i min rangering av bøkene i serien.
Den siste boka i 2024 ble lyrikk, en samling dikt jeg plukket opp helt tilfeldig fordi jeg sto ved lyrikkhylla på hovedbiblioteket mens jeg ventet på 12-åringen som var på toalettet og forsiden på boka gjorde meg nysgjerrig. Jeg bladde så vidt i den, leste noen linjer som virket interessante og lånte derfor med meg boka.
Når jeg flyttet rundt på bøker i hylla i går for å få plass til noen av bøkene jeg har arvet fra mamma og pappa sine hyller kom jeg over Taxi: En fotografisk reise av Sigbjørn Sigbjørnsen, som jeg helt hadde glemt at vi hadde på hylla. Den er lavthengende frukt for både «lese fra egne hyller» og sakprosaseptember, da det er minimalt med tekst – det er en fotobok tross alt. Men i den grad det er tekst er det jo sakprosa, så da krysser jeg av «Reise» på bingobrettet.
Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne etter å ha sittet igjen med følelsen av at kapittelet i 
Thirsty Mermaids var et spontankjøp på Outland for en stund siden – jeg lurer på om det kan ha vært Comic Book Day, det var i alle fall noen ekstra prosent avslag (ellers får du alltid 10 % avslag på bøker som Outland-medlem, just saying).
Jeg hadde allerede merket meg utgivelsen av Forbi stjernenes port av Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad og notert boka på «skal kjøpes»-lista, så når muligheten bød seg på Torucon til både å få kjøpt boka og få den signert var det jo ikke så mye å lure på.