Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Taxi: En fotografisk reise – Sigbjørn Sigbjørnsen

Mirthful Leave a comment

Når jeg flyttet rundt på bøker i hylla i går for å få plass til noen av bøkene jeg har arvet fra mamma og pappa sine hyller kom jeg over Taxi: En fotografisk reise av Sigbjørn Sigbjørnsen, som jeg helt hadde glemt at vi hadde på hylla. Den er lavthengende frukt for både «lese fra egne hyller» og sakprosaseptember, da det er minimalt med tekst – det er en fotobok tross alt. Men i den grad det er tekst er det jo sakprosa, så da krysser jeg av «Reise» på bingobrettet.

Taxi er en fin liten bok som viser frem variasjonen, men også likhetene, mellom alle verdenshjørner. Sigbjørnsen er en bedre fotograf enn skribent. Tekstene er best når de er knappe og helt konkrete, der det er lagt til mer anekdotiske detaljer blir de fort litt usammenhengende og fragmenterte, fordi det superkorte formatet gjør at viktige sammenhenger utelates fra historien. Bildene veier fint opp for det. Variasjonen i vinkler og hva som er i fokus og ikke i motivene gjør at det innimellom blir en øvelse i «hvor er Willy?», dvs «hvor er taxien?», som er underholdende på sitt vis, men jeg må nok konstatere at mine favoritter er de der du ikke må lete. Forsidebildet er ett av dem, dette bildet fra Vietnam et annet:

En bok holdes åpen på en side som viser et bilde av en gatescene i Hanoi. Fokuset i bildet er på en taxi som er ganske langt fra fotografen, den kvinnelige sjåføren poserer foran taxien. I forgrunnen i bildet er det variert trafikk av fotgjengere, sykler og mopeder, disse er ikke i fokus og derfor varierende grad av uklare.
Mitt bilde gjør fotografiet en urett, men det er med vilje (for ikke å legge til rette for spredning av uautoriserte kopier på nett), let opp boka for å se det ordentlig.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier – Kristine Storli Henningsen

Mirthful Leave a comment

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne etter å ha sittet igjen med følelsen av at kapittelet i Skammens historie var utilstrekkelig, og spurte Bluesky om anbefalinger. En av anbefalingene jeg fikk var Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier av Kristine Storli Henningsen, og den var beleilig nok i hylla på biblioteket.

Henningsen har intervjuet en rekke av krigsseilerne og deres nærmeste. Boka er delt i tre, førkrigstiden, under krigen og årene etterpå. Siden jeg er riktig så elendig på å huske navn gjorde det at jeg mistet tråden på hvem som var hvem, sånn at når vi kom til historier om hjemkomsten husket jeg ikke nødvendigvis hvilken av «hvordan ble jeg sjømann»-historiene det var en fortsettelse av. Personlig ville jeg nok derfor ønsket meg at boka heller var delt inn etter personer, men det er mer et meg-problem. Det er heller ikke nødvendigvis så viktig for budskapene i historiene å koble dem sammen. Leseren får uansett et inntrykk av hvor forskjellige innganger krigsseilerne hadde til nettopp «krigsseiler»-tittelen og hvor forskjellige erfaringer de hadde under selve krigen – men også hvor mye de hadde til felles: Hardt arbeid, utrygghet, redsel for å bli torpedert, erfaringer med å se andre bli torpedert, skadet eller drept.

Hoveddelen av boka handler om hva som skjedde etter krigen. Mange av krigsseilerne kom ikke hjem før lenge etter at seiersrusen i Norge var et tilbakelagt kapittel. Ikke bare fikk de ikke ta del i feiringen, de ble også oversett eller rent ut mistenkeliggjort, for hva hadde de egentlig drevet med under krigen? De personlige fortellingene om utenforskapet og umyndiggjøringen er sterk lesing. For eksempel når Søren Brandsnes vil bygge hus:

Året var 1949, og Søren ville i gang med å bygge hus til seg og sin nybakte kone i Oddernes Kommune. Da kom et nytt nederlag. Søren fikk ikke kjøpe tomt, fordi han hadde vært mange år utenriks som sjømann. For å søke om bolig måtte man ha hjemstavnsrett, og da måtte man ha bodd i kommunen i to år. Det endte med at tomten ble skrevet på kona, som hadde bodd i Oddernes kommune siden hun var 13 år. Dette var ydmykende for Søren. Den gangen var det svært uvanlig at en ung kone skrev under på boligsøknaden.
Søren slet også med å få rasjoneringskort. For å få rasjoneringskort måtte han fremlegge attest for å ha utvist god nasjonal holdning under krigen.
– Jeg viste frem sjømannspapirene mine. De var ikke gode nok. Så tok jeg frem krigsmedaljen min fra London. Det hjalp heller ikke. Jeg måtte skofte arbeidet en hel dag og ta bussen ut til lensmannskontoret i Lindesnes.
I kommunen der pleieforeldrene bodde, ble det utstedt en attest på at sjømannen Søren Brandsnes hadde utvist god nasjonal holdning i årene 1940-1945. (Side 99)

Eller når krigsenkene måtte spørre pent om å få bruke den erstatningen de var tilkjent, her forteller Jenny Kristiansen, datter av en omkommet krigsseiler, om sin mor:

Krigsenkene fikk utbetalt en engangserstatning etter sine krigsforliste menn, fra Nortraships Sjømannsfond. Men enkene fikk ikke disponere pengene fritt. De ble satt inn på en sperret konto, som bare kunne disponeres i samråd med Rikstrygdeverket. Pengene ble først frigjort i 1956.
Jenny fant brev etter brev: «Jeg vil søke om å kunne få trekke kr. 571, 43 til kjøp av klær da jeg i den tid krigen har vært ikke hatt mulighet til å anskaffe noget. Med aktelse…», «Jeg søker herved om å få uttatt kr. 2250 av Rikstrygdeverkets bankbok. Til bekostning av innlagt vann og kjøp av kakkelovn. Erbødigst…».
– Det var skammelig. Mamma, som var verdens mest sparsommelige og moralske menneske. Fikk hun ikke disponere pengene sine selv? Det var ikke grenser for hva hun måtte søke Rikstrygdeverket om – mat, klær, brensel, de mest elementære ting. (Side 130)

Jeg har to innvendinger mot boka. Den første er ikke bokas feil, jeg var ute etter en annen bok, jeg vil vite mer om hva som faktisk skjedde rundt penger og vedtak og byråkrati og aktivisme. Jeg skjønte jo ut fra tittelen at dette ikke var den boka, så jeg kan skylde meg selv. Det andre er at jeg synes språket blir i overkant enkelt og rett fram. Jeg hadde noe den samme følelsen som når jeg leste Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, at stoffet burde vært bearbeidet mer. Men jeg har litt problemer med å sette fingeren på akkurat hva jeg savner, det er ikke som om et mer blomstrete språk ville gjort at jeg kom nærmere historien (snarere tvert i mot ville det kanskje føles aldeles feil). Så la oss kalle det også et problem med meg, heller enn boka. Likefult, kombinasjonen av de to gjorde at det ble en mer middels leseopplevelse enn jeg kunne ønsket.

Jeg anbefaler likevel boka. Dette er en del av norsk historie vi gjerne kunne gitt mye mer oppmerksomhet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Homoflokar – Kristin Fridtun

Mirthful Leave a comment

Som nevnt sto Homoflokar av Kristin Fridtun så fristende til i hylla rett ved Bjørn Hatteruds Mot normalt, så den ble med meg hjem den også. Med det er jeg oppe i fem av sju bøker lest i Samlagets serie Norsk røyndom, og jeg tenker jeg like gjerne kan bestille de to siste fra biblioteket også. Homoflokar får krysse av ruta «LGBTQ+» på Sakprosaseptember-bingobrettet mitt, det skulle vel ikke være nødvendig å forklare hvordan den passer der.

Fridtun skriver om opplevelser fra egen oppvekst, hvordan det føltes å innse at hun var skeiv den gangen («homofili høyrdest ut som ein diagnose», side 9) og hvordan verden – eller kanskje helst Norge – har endret seg siden den gangen. For vi er jo så frilynte i Norge, så nå er vel alt fryd og gammen? Vel. Storsamfunnet tolerer nok homofili, men er det egentlig nok?

Det er hovudsakeleg dette toleranseopplegget som forsurar tilværet for unge skeive i dag. Visst er det fint å bli tolerert, men alle skjønar at det er best å vera den som tolererer. (Side 25)

Fridtun viser hvordan denne toleransen ofte er på gyngende grunn. Et av eksemplene er hvordan selv forsøk på å være åpne og inkluderende kan ekskludere.

Medan eg leita, tenkte eg på ei tekst eg las kring 2010, ei tekst som gjorde djupt inntrykk på meg fordi ho forklåra noko eg tidlegare berre hadde ei ordlaus aning om. Teksta var eit stutt intervju
i samband med ei boklansering. Forskarane Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen hadde analysert lærebøker og læreplanar, vitja ulike skular, observert seksualundervisninga og intervjua lærarar. Arbeidet munna ut i boka Seksualitet i skolen (2009).

Intervjuet gav berre att hovuddraga i boka, men det var skilsetjande nok for meg. Røthing og Svendsen slo fast at lærarar flest ynskjer å bryta ned skilja mellom hetero og homo, men at dei ofte endar opp med å styrkja den privilegerte posisjonen til heteroseksualiteten. Som
døme gav Røthing og Svendsen oss ei oppgåvetekst frå det som då var ei ny, norsk lærebok:

«Hvordan tror du det er å være homofil?»

For eit utrena auga ser dette strålande ut. Eleven skal få høve til å reflektera over situasjonen til homofile. Så bra! Men det er ein uhorveleg, gjennomborande hake ved det heile: Spørsmålsstillaren går ut frå at eleven er heterofil. Ingen ville vel finna på å spørja homofile personar korleis dei trur det er å vera homofil?

Likevel er det just det som skjer, fordi spørsmålsstillaren ikkje tek høgd for at det kan finnast homofile – eller andre skeive – personar i elevgruppa. (Side 33)

Et annet eksempel er diskusjonen rundt Alf Prøysens seksualitet. Samfunnet er visst klare for å anerkjenne at han var skeiv, men mange er ikke klare for å gå med på at det er en relevant opplysning som skal påvirke hvordan vi leser Prøysen. Helst skal vi bare la være å prate om det, late som vi ikke vet. Eller som Fridtun så passende sier det:

Hutsj, inni skåpet med homoen! (Side 46)

Så hvis du tror at det å være skeiv i Norge i dag er helt uproblematisk, at diskriminering og utenforskap er et tilbakelagt stadium – «de har jo lov til å gifte seg, hva mer vil de?» – så bør du lese denne boka. Er du skeiv vet du nok dette fra før, men kanskje det kan være fint å lese den likevel, for å få satt ord på de tingene du kanskje bare har «ei ordlaus aning om», for å sitere Fridtun igjen.

Det er i det hele tatt bare å ta av seg hatten for serien Norsk røyndom. Jeg skulle ønske det kom flere bøker.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Thirsty Mermaids – Kat Leyh

Mirthful Leave a comment

Thirsty Mermaids var et spontankjøp på Outland for en stund siden – jeg lurer på om det kan ha vært Comic Book Day, det var i alle fall noen ekstra prosent avslag (ellers får du alltid 10 % avslag på bøker som Outland-medlem, just saying).

Kat Leyh har jobbet på Lumberjanes, noe som ikke er det dummeste du kan ha på CVen. I motsetning til Lumberjanes har Thirsty Mermaids definitivt en eldre målgruppe (det er ikke eplejuice havfolket er tørste etter, det er mye snakk om å bli full i boka), men ellers er de gjennomgående temaene mye av de samme: Vennskap, utenforskap og tilhørighet, først og fremst, med noen stikk til det kapitalistiske systemet som bonus. Og akkurat som i Lumberjanes er persongalleriet mangfoldig på alle vis (den eneste gruppa jeg ikke kan huske at er representert i særlig grad er hvite, konvensjonelt attraktive cishet-mennesker).

Et spontankjøp, men et heldig ett. Anbefales.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Forbi stjernenes port – Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad

Mirthful 1 Comment

Jeg hadde allerede merket meg utgivelsen av Forbi stjernenes port av Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad og notert boka på «skal kjøpes»-lista, så når muligheten bød seg på Torucon til både å få kjøpt boka og få den signert var det jo ikke så mye å lure på.

Boka er første del i en planlagt serie, og det skjer derfor en god andel verdensbygging, men det er også nok faktisk handling til å gi historien godt driv. Jeg er ikke noe særlig fan av manga sånn generelt, og vet ikke nok om stilen «nordic manga» til å si noe om dette er et typisk eksempel eller på noen måte skiller seg ut, men jeg kan si at tegnestilen her fungerer for meg.

Persongalleriet er sammensatt og både Paprika og Kaba er sjarmerende som hovedpersoner. Det hintes om hendelser i fortiden som kommer til å få betydning senere, og i det hele tatt er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Født i rett kropp – Luca Dalen Espseth

Mirthful 1 Comment

For deg som trenger tips til #sakprosaseptember, eller som bare trenger tips til sakprosa, har jeg en klar anbefaling: Les Født i rett kropp av Luca Dalen Espseth.

Er det årets beste bok? Nei, det synes jeg faktisk ikke. Det er mange ganger i løpet av lesinga jeg reagerer på gjentagelser, for eksempel, jeg tror boka – som litteratur – hadde tjent på å være 100 sider kortere. Samtidig skriver Espseth godt, så det er ikke sånn at jeg mener at leseopplevelsen løsrevet fra bokas betydning som folkeopplysning er dårlig, heller, bare det at jeg tror den kunne vært bedre med litt heftigere redigering.

Men som folkeopplysning? Om du genuint har «noen spørsmål om trans» og er interessert i å lære er dette boka for deg. Espseth forklarer grundig forskjellen på å være «guttejente» og å være trans (noe flere kronikkforfattere de siste årene har demonstrert tydelig at trenger å forklares), hvorfor det er en praktisk umulighet å bruke biologi for å definere kategoriene «kvinne» og «mann», hvorfor transfolk slett ikke er særlig skumle (selv i garderoben eller idretten eller hvor det når er skremselspropagandaen fokuserer denne uka) og ikke minst hvor rent ut nedrig behandling transfolk får i norsk helsevesen, og da særlig hos «riksen», som liksom skal være landets fremste eksperter og som tviholder på den betegnelsen, selv om de gang på gang beviser at de overhodet ikke fortjener den.

Og underveis lærer du sannsynligvis en hel del om deg selv og ditt eget kjønn. Gøy, ikke sant?

Personlig var det store deler av boka jeg ikke «trengte» å lese. Jeg har fulgt såpass mange transfolk på sosiale medier, særlig på Twitter (inntil fascisten tok over og jeg så meg nødt til å slette kontoen min) og nå på Bluesky over såpass mange år at veldig lite av innholdet er nytt for meg. Folk jeg er glad i er trans, så jeg har også hørt historier om både riksen og helsevesenet forøvrig fra dem og deres nærmeste. Men det betyr ikke at ikke denne boka gjør meg oppbragt og forbannet på nytt og på nytt. At vi har en såkalt «spesialisthelsetjeneste» som ikke forholder seg til nyere forskning eller internasjonale standarder for behandling er forstemmende (og mildt sagt krise for de som trenger behandling). Og at den samme institusjonen – og de samme menneskene – som inntil 2016 kastrerte transfolk helt unødvendig får lov til å snakke i media om sin bekymring for transbarns fremtidige reproduktive evner (med formuleringer rett ut av Nasjonal Samlings playbook, «nasjonens døtre» no less) er intet mindre enn en skandale. #yeetriksen, indeed.

Så det.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Den praktiske diabetesboka – Gunn-Karin Sakariassen og Hege Hasler Barhaughøgda

Mirthful Leave a comment

Ved siste etterkontroll på kreftklinikken (seks år kreftfri nå, woot, woot) hadde blodsukkeret mitt gått i taket og jeg ble instruert om å komme meg til fastlegen for videre undersøkelser så snart som mulig (hvilket jeg gjorde). Legen på kreftklinikken synes nok jeg tok det litt for rolig, men som jeg sa til fastlegen «Av alle dårlige nyheter du kan få på den kontrollen er kanskje diabetes den minst dramatiske.» Ikke var det direkte uventet, heller, både arv og to runder med svangerskapsdiabetes har plassert meg godt og vel midt i risikogruppen.

Nå har jeg ikke akkurat spist fastfood til middag og smågodt til kvelds før, heller, men noen justeringer av kostholdet må man jo nesten foreta, så jeg gjorde som jeg alltid gjør, sjekket biblioteket. Der fant jeg altså Den grønne diabetesboka og Den praktiske diabetesboka, begge skrevet av Gunn-Karin Sakariassen og Hege Hasler Barhaughøgda. Jeg bestilte dem, den siste kom først, og jeg satt meg til å lese.

Jeg må innrømme at vi fikk en dårlig start. Allerede i forordet skriver forfatterne «Du vil lære å spise mat som hjelper kroppen din til å endre genene og stoffskiftet til et friskere og sunnere deg.» (side 7, min uthevelse.) Til det kan jeg bare svare med en gif:

At forfatterne lever i en annen virkelighet enn meg blir bekreftet noen sider senere, når de instruerer meg:

GJØR KLAR KJØKKENET DITT
Finn frem en stor søppelsekk og begynn å rydde i skuffer, skap, kjøleskap og fryser. Fjern alle typer mat som du nå og fremover ikke skal ha der:
• Sukker, både det hvite og det brune sukkeret, kunstig sukker og honning.
• Matvarer med mel i, som fine knekkebrød, kjeks, frokostblandinger, brød og kaker. Glutenfrie ferdigprodukter.
• Ris, pasta, spagetti, nudler, makaroni, couscous, bulgur, tacoskjell, tortillas og cornflakes.
• Halvfabrikata og matvarer i pose, som pannekaker, vafler, supper, sauser og gryteretter.
• Ferdigprodukter med mel, sukker og tilsetningsstoffer, som pølser, fiskepinner, fiskegrateng, fiskekaker og fiskeboller med mindre enn 70% fisk.
• Søtsaker, potetgull og sjokolade med mindre enn 70% kakao.
• Pålegg som Nugatti, syltetøy med sukker, nøttepålegg med sukker.
• Margariner og usunne oljer, som mais-, soya-, palme- og solsikkeolje.

(Side 10.) For det første: Jeg kaster ikke mat. Skulle jeg tømt kjøkken og spiskammers hadde jeg valgt en annen løsning enn søppelsekk. Alt det uåpnede regner jeg med det er en matsentral eller noe som kunne fått og selv det åpnede kunne jeg stort sett gitt bort.

For det andre: Jeg bor ikke alene, det finnes andre mennesker i husstanden, de skal også ha mat. Jada, jeg skjønner jo at helt ideelt sett om vi bare tenker sunnest mulig kosthold burde kanskje ingen spise Nugatti på brødskiva og alle middagene burde bestå av ren fet fisk og grønnsaker, men for det første er det ikke direkte realistisk og for det andre er det heller ikke ønskelig. Å kose seg (innimellom), har faktisk også en verdi, for psyken, om ikke annet.

Det er også noen eiendommeligheter på lista. Hva er «kunstig sukker» (flere av oppskriftene i boka bruker sukrin)? Er det ikke mel i grove knekkebrød?

Vel. Til tross for at forordet fikk min indre alternativalarm til å ule og til tross for at ideen om å KASTE all den maten i et land der vi faktisk har ganske mange som legger seg sultne hver kveld fordi økonomien ikke strekker til fikk meg til å mumle «psykopater» er oppskriftene i begge bøkene likevel verdt å kikke gjennom for inspirasjon. Som fan av både blomkål og risotto har jeg f.eks. planer om å teste Blomkålrisotto (jeg tviler egentlig på at det vil være noen erstatning for risotto, om det er risotto man er sugen på, men det høres godt ut) og flere av de andre oppskriftene, særlig de som bruker grønnsaker på nye (for meg) måter. Men når det gjelder råd om hvordan og hva jeg bør spise tror jeg nok jeg heller lener meg på fastlegen, norske myndigheters kostholdsråd og Diabetesforbundet enn noen som hevder at jeg kan endre genene mine.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Från unga år – Frans Emil Sillanpää

Mirthful 1 Comment

I begynnelsen av mai kom jeg plutselig på at ferien begynte å nærme seg og at det kanskje hadde vært litt gøy å lese noe finsk litteratur før vi reiser (turen går altså til Finland). Jeg søkte opp anbefalte bøker og forfattere og reserverte en bunke på biblioteket. I tillegg fant jeg fram noen uleste fra hylla, og bestilte et par Tove Jansson og en Arto Paasilinna. Jeg trodde jo ikke akkurat at jeg faktisk skulle klare å lese alt før vi skulle av gårde, men tenkte (som vanlig) det var greit å ha noe å velge i. Av de lånte har jeg så langt lest Frans Emil Sillanpääs selvbiografi Från unga år og halve Timo K. Mukkas Jorden är en syndig song. Sistnevnte har jeg bestemt meg for å DNFe. Det ble litt mye finsk fjernsynsteater (det vil si ganske deprimerende realisme), men hovedproblemet var at forfatteren ikke gjorde det særlig klart hvem de forskjellige personene var i relasjon til hverandre. Hvem er mor, bror, tante, bestefar, niese? For å kunne sette pris på en framstilling av dysfunksjonelle mellommenneskelige forhold er jeg faktisk nødt til å skjønne noe om familierelasjonene til de berørte, og det klarte jeg ikke å få grep om. Til slutt ble det sånn tvangsmessig «ok, jeg SKAL lese ti sider i dag»-lesing, og det gidder jeg faktisk ikke. Så DNF it is.

Sillanpää er finlands eneste nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte selvbiografien snarere enn en av romanene hans fordi jeg regnet med at den var et safe bet for å få historier om hverdagslivet i Finland. Det fikk jeg da også. Sillanpää kom fra fattige kår og det var definitivt ikke gitt at han skulle få utdannelse (han fullførte riktignok ikke universitetsutdannelsen, men var likevel langt høyere utdannet enn majoriteten av sine likemenn) og bli forfatter. Han tegner klare bilder av plassene han vokste opp og ikke minst av foreldrenes slit og hva de ofret for å sende sønnen på skole. De første to tredjedelene av boka handler om dette, og er også de mest interessante. Den siste tredjedelen virker som «fyll», og er ikke del av et sammenhengende narrativ. Noen kapitler er da også tidligere utgitt som frittstående essays i følge introduksjonen. Ut fra hva han selv skriver om sitt forfatteryrke er jeg fornøyd med å ha valgt sakprosaen snarere enn skjønnlitteraturen, det er mulig det ellers hadde gått litt som med Mukka er jeg redd.

[T]rots att mina studier i det långa loppet bedrevs särdeles lamt, är jag ändå mitt öde tacksam för att jag inte kom att plugga Goethes tvättnotor eller Shakespeares kärleksbrev, utan i stället helt sakligt studerade livet (biologin alltså). Detta var en mycket nyttig bakgrund för mitt s.k. skönlitterära författarskap. Jag hade en fast och djupt rotad aversion mot allt pjoskigt svammel och levde i den övertygelsen att också den berättande konsten borde vara saklig och stabil i form och färger. Skönhet betyder på den linjen inte någonting drömskt och svärmiskt utan avslöjande av fakta ur en given synvinkel. Jag hoppas att jag i mitt livsverk har kunnat fullfölja den inriktning jag hade vid begynnelsen.

(Side 132-133.) Ikke at jeg har noe i mot saklighet, men om Shakespeare er «pjoskigt svammel», så må jeg vel si at jeg synes det er greit med litt «pjoskigt svammel» innimellom, faktisk.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Jeg burde kanskje sagt nei – Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg

Mirthful Leave a comment

Jeg vurderer å plassere Jeg burde kanskje sagt nei av Else Kåss Furuseth og Kine Jeanette Solberg i bingoruta «Ny sjanse til forfatter du IKKE liker». Jeg har riktignok ikke har lest noe av Else* før, men å lese denne boka er likevel å gi henne en ny sjanse. For skal jeg være ærlig liker jeg ikke Else. Det vil si, jeg liker ikke tv-personligheten Else. Privatpersonen Else har jeg selvsagt ingen forutsetning for å mene noe om, og egentlig tror jeg hun er ganske trivelig. Men tv-personligheten er totalkrasj med mine preferanser for hva som er god underholdning og jeg synes vekselsvis det er masete og pinlig.

Boka er en utforsking av Elses (manglende) evne til grensesetting. Hva er det som gjør at hun ikke sier nei, og til og med selv foreslår villere og villere stunts? Finnes det egentlig noen grenser for hva hun vil si ja til? Og, kanskje et like viktig spørsmål, burde det finnes grenser, eller er det faktisk helt greit å danse i Spektrum kun iført sombrero når du er 80?

Jeg sier det er en utforsking, men som leser føler jeg vel at det ikke fører til så veldig mange svar. Eller… boka har et slags svar, og når jeg leste den ferdig i begynnelsen av april følte jeg at Else kanskje hadde kommet fram til en eller annen selvinnsikt. Noe med å finne en balanse:

Sannheten er at jeg fortsatt surrer det til for meg selv oftere enn jeg skulle ønske. For noen uker siden skrev jeg et utkast til avslutningskapittel. Mine siste ord var «Jeg slutter». Essensen var at jeg skulle si opp jobben min. Trekke meg tilbake fra offentligheten. Finne en annen vei. Men så, kanskje på grunn av den lille innsikten jeg har fått underveis, klarte jeg å gjennomskue meg selv. Nå gjør jeg det igjen, tenkte jeg. Det er liksom enten å gifte seg i Spektrum eller å trekke seg totalt tilbake og starte bortgjemt bar i utlandet. Jeg må finne den helvetes balansen! (Side 198-199)

Men så oppdaget jeg at «Else gifter seg i Spektrum» var blitt en reell greie siden boka ble skrevet ferdig (det har sikkert vært kjent en stund, altså, jeg bare følger ikke med). Og siden det er brukt som eksempel på den ene (grenseløse) ekstremen i avsnittet over begynner jeg jo å lure på om jeg overhodet har forstått noe. Jeg ønsker henne og den utkårede alt godt, men jeg tror verken tv-personligheten eller forfatteren Else får flere sjanser hos meg.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

_________________
* Jeg ville vanligvis brukt etternavnet til en forfatter, men det blir fryktelig merkelig å si «Furuseth» når hele Norge kjenner henne som «Else».

Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814–2014 – Thomas Vestgården og Sigmund Aas

Mirthful 1 Comment

Jeg kan trygt krysse av ruta «Ei (ulest) bok du har eid i mer enn tre år» på vår- og påskebokbingoen med Skammens historie. Jeg tror jeg kjøpte den på Mammutsalget, og siden boka kom ut i 2014 var vel det gjerne i 2016 eller noe sånt?

Boka omhandler de delene av norsk historie som ikke nevnes i festtaler og kanskje gjerne også forties når jubileumsbøker skrives. Vår behandling av jødene – både i grunnloven av 1814 og hele veien fram til andre verdenskrig, fornorskingen av de nasjonale minoritetene, Norges overivrige bruk av lobotomi, behandlingen av «tyskerjentene» og «tyskerungene», sensur av «pornografisk materiale» i statens regi, våpeneksport og til og med aktiv deltagelse i kriger med sviktene moralsk og juridisk grunnlag, lista er lang.

Og det er vel også problemet med boka for meg. Den gaper over for mye, og måten den er strukturert på gjør at alle sakene virker sidestilt, som om aktiv deltagelse i å sende jøder til konsentrasjonsleirene og beslaget av Bjørneboes Uten en tråd er like ille. Jeg har ikke noe problem med å anerkjenne at begge er menneskerettsbrudd og ikke bør forekomme, men likevel.

Det at så mange saker skal dekkes gjør også at forfatterne vanskelig kan gå i detalj på alt, noe som i utgangspunktet er helt greit, men det som ikke føles like greit er når noen historier får minimalt med plass, mens andre plutselig har en unødvendig detaljrikdom, uten at det virker å være noen logikk i hvilke saker som havner i hvilken kategori. Jeg noterte meg for eksempel at myndighetenes behandling av jøder og rom fra 1933 til 1940 ble avspist med 3 sider, mens prosessen mot Bjørneboe beskrives over 9 sider. Det fører også til at store deler av historien faller ut av narrativet, for eksempel fokuseres det på rundt 30 norske barn som ble sendt fra Lebensborn-hjem i Tyskland til Sverige for å bli adoptert bort, og når avsnittet om «tyskerungene» (som uansett bare dekker ca 2 sider») avsluttes kan leseren fort sitte igjen med inntrykket av at de ikke var flere enn disse 30, om hun altså ikke vet bedre.

I tillegg er teksten til tider ustrukturert og rotete, preget av uforståelige gjentagelser, og ofte brå avslutninger. Jeg måtte fram med blyanten og skrive i boka ganske fra start og etter kapitlet om krigsseilerne har jeg for eksempel notert at jeg ikke skjønner hva som egentlig skjedde, det snakkes om tilbakeholdt lønn og pensjon om hverandre og jeg forstår ikke hva forfatterne forsøker å si (annet enn at krigsseilerne ble skammelig behandlet, men det var jo ingen nyhet).

Et eksempel på hva jeg mener med gjentagelser er dette avsnittet fra kapitlet om justismordet på Fritz Moen:

Dette problemet ble løst ved at man lanserte en ny teori: til tross for at 25 uavhengige vitner hadde hørt nødskrik fra en kvinne natt til femte september, trodde politiet nå at drapet hadde skjedd dagen etterpå – søndag 6. september. Da var nemlig Fritz Moen igjen i Trondheim. Politiet trodde et helt år, frem til mistanken ble rettet mot Fritz Moen, at drapet hadde skjedd natt til 5. september 1976. Men etter at mistanken ble rettet mot Fritz Moen, og etter at politiet hadde forsikret seg om at Moens alibi natt til 5. september var uomtvistelig, endret politiet standpunkt med hensyn til mulig drapstidspunkt. Politiet mente at drapet kunne ha skjedd søndag kveld, til tross for at vitner hadde hørt kvinneskrik fra området natt til 5. september. Dette impliserte at de 25 vitnene altså husket feil dag. (Side 234.)

Det er mulig at det er et forsøk på et retorisk virkemiddel her, men jeg blir bare irritert.

Jeg er fornøyd med endelig å ha fått lest boka, og jeg beholder den nok på hylla (ikke minst fordi jeg altså har skrevet i den), og hvis du trenger en relativt kort innføring i noen av staten Norges mindre hyggelige sider kan du gjøre dummere ting enn å plukke den opp. Selv har jeg tenkt å bruke litteraturlista bakest i boka som inspirasjon for videre lesing.

Boka har jeg kjøpt sjøl.