Kategori: Aardwolf – one hit wonders

Øya Myken Maten Menneskene – Kerstin Marthinsen og Julie Lunenborg

Mirthful Leave a comment

Det er ikke så ofte jeg leser kokebøker fra perm til perm, og enda sjeldnere at jeg kommer så langt som til å skrive om dem. Faktisk har det bare skjedd en gang før, så vidt jeg kan se, med Dishoom: From Bombay with Love. «Mykenboka» ble bestilt så snart de åpnet for bestilling, og ankom her en liten stund før jul. Det tok en stund før jeg åpnet pakken, men når jeg først hadde gjort det var det umulig å la være å begynne å bla i boka, og like umulig å la være å begynne å lese.

Jeg er nemlig en av ganske mange Mykenvenner her i landet. Min interesse for Myken oppsto som direkte konsekvens av at Myken Destilleri ble startet. Det hjalp selvsagt at jeg fikk delta på den formelle åpningen som en av to «whiskybloggere», for Myken viste seg fra sin aller beste side under det besøket. Jeg skrev to innlegg den gangen for nesten ti år siden (! tiden flyr), ett om selve destilleriet og ett om maten vi fikk servert. I ettertid har vi vært på to familieferier på Myken, og resten av familien har også fått sjansen til å forelske seg i denne lille øygruppa utenfor Helgelandskysten. Du vet du har truffet på et spesielt sted når dere har tilbragt en uke med å gjøre «ingenting» og ungene likevel vil tilbake.

Antall fastboende på Myken er ikke stort (men destilleriet har bidratt til at trenden er oppadgående), så du skal ikke tilbringe mye tid på øya før du treffer en stor andel av dem. Hvis du er lur nok til å gjøre som de lokale og møte opp ved butikken i den korte åpningstiden og sette deg til (inne eller ute, avhengig av været) med en is eller en kanelbolle er det enda lettere å bli kjent med folk. Derfor er mange av de menneskene som omtales i boka allerede kjent for meg.

Dette er med andre ord langt fra noen objektiv bokomtale.

Men litt må jeg vel likevel si om leseopplevelsen. Øya Myken Maten Menneskene er den typen kokebok du godt kan lese fra perm til perm, oppskriftene følges av korte historier om folket og stedene de er tilknyttet. Julie Lunenborgs bilder er selvsagt minst halve moroa her, det er rent godteri for øynene, både maten, folket og naturen får skinne. Likeledes skinner kjærligheten til mat, folk og Myken gjennom i tekstene, og jeg fikk rent «hjemlengsel» her jeg satt.

Jeg skal selvsagt teste noen oppskrifter, ikke minst må jeg prøve meg på fiskekakene jeg nesten forspiste meg på (se innlegget om maten vi fikk som jeg lenker til lenger opp), men for meg er boka like mye et fantastisk fotoalbum som jeg kan dra fram når jeg får behov for litt Myken i monitor.

Vil du ha litt smakebiter fra boka anbefaler jeg å sjekke Instagramkontoen @mykenisland.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Brev til Noreg og Du som er i himmelen

Mirthful Leave a comment

Etter at jeg leste Homoflokar og Mot normalt fant jeg ut at det var like greit å lese de to siste bøkene i serien Norsk røyndom også, så jeg bestilte dem på biblioteket.

Brev til Noreg av Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik er skrevet fra synspunktet til Mona Ibrahim Ahmed. Hun kom til Norge fra Somalia som flyktning sammen med familien, og gjorde opprør mot klankulturen i det somaliske miljøet og brøt med familien allerede som sekstenåring. Etter ti år i Norge får hun avslag på søknaden om statsborgerskap, og dette er katalysatoren for dette brevet, som forteller om oppveksten og det å komme til Norge, men også om det å lære å ta andre valg enn familien forventer, å ta de valgene Norge gir henne og så få beskjed om at Norge ikke vil ha henne her.

Det kanskje viktigste poenget til Ahmed er hvordan hun selv fikk hjelp til å bryte arvede mønstre, men at den samme hjelpen ikke var tilgjengelig for broren hennes og andre gutter med somalisk bakgrunn. Dette er et poeng som treffer midt i dagens debatt om gjenger, sosial kontroll og integrering: Vi kan ikke inkludere og integrere bare halvparten av den aktuelle minoriteten, også den andre halvparten må føle at det finnes plass for dem uten det strenge hierarkiske systemet de er oppdratt til å opprettholde.

Boka er god, men treffer ikke meg like hardt som f.eks. Eg snakker om det heile tida, uten at jeg helt klarer å identifisere hvorfor.

Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo er en annerledes bok enn de fleste andre bøkene i serien (det samme er Matmakt på butikken). Der fem av bøkene handler om utenforskap eller annerledeshet, er Du som er i himmelen et forsøk på å forklare en gudstro, og hvordan det å miste et barn kan lede til forsterket tro heller enn det motsatte. Som en som regnet seg som kristen i tenåra (et ledd i et slags misforstått ungdomsopprør, ser jeg i ettertid) og et godt stykke ut i voksen alder, men som siden har blitt agnostiker og deretter relativt overbevist ateist er argumentene til Walgermo interessante å lese, men de overbeviser ikke meg på noen som helst måte og jeg sitter litt med følelsen at de ikke helt overbeviser ham heller. Dersom det er feil kan vi jo slutte at boka feiler, men uansett vil jeg vel si at den havner på bunnen i min rangering av bøkene i serien.

Nå har jeg altså lest alle, men mangler å skrive om to, nevnte Matmakt på butikken og Sumaya Jirde Alis Ikkje ver redd sånne som meg. Mulig jeg må låne dem og lese dem på nytt for å skrive omtale.

Bøkene har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Rangikura – Tayi Tibble

Mirthful Leave a comment

Omslaget til Rangikura av Tayi Tibble, lett psykedlisk motiv der en kvinne i bastskjørt og solbriller med den ene hånden full av papirpenger sitter på panseret på en rosa bil av dollarglistypen, bilen er levendegjort, men øyne og tunge.Den siste boka i 2024 ble lyrikk, en samling dikt jeg plukket opp helt tilfeldig fordi jeg sto ved lyrikkhylla på hovedbiblioteket mens jeg ventet på 12-åringen som var på toalettet og forsiden på boka gjorde meg nysgjerrig. Jeg bladde så vidt i den, leste noen linjer som virket interessante og lånte derfor med meg boka.

Rangikura er Tayi Tibbles andre diktsamling, og i følge vaskeseddelen er temaene «desire and exploitation, family memories and ancestral mythology». De mest interessante partiene er definitivt de der Tibble får til å vise kontrasten mellom sin Māori-arv og koloniseringens påvirkning på hennes folks drømmer og begjær. Glimtvis tar språket pusten fra meg, men det er dessverre litt for langt mellom glimtene til at jeg lar meg rive med, og mye av tematikken er fest, rus og sex (i alle deres former), noe som sjelden er min kopp te i bokform. Men Māori-perspektivet er ikke akkurat noe jeg har lest fra før, som jeg kan huske, så det i seg selv er interessant, og hele samlingen er verdt det for de glimtene av brilljanse som tross alt finnes.

Favorittdiktet mitt i boka tror jeg var «Can I Still Come Crash at Yours?» der dette utdraget kommer fra:

with our hands across our hearts that we did not hope to die but hoped to live, the simple life, of endless American reality TV shows and a couple of chubby kids cos we were down to be wifeys, rolling up and refreshing the ashtrays and the bottles, practiced at handling them gently like lovers on a laminated table. So we exchanged vows, not to them but to each other (Side 9)

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Taxi: En fotografisk reise – Sigbjørn Sigbjørnsen

Mirthful Leave a comment

Når jeg flyttet rundt på bøker i hylla i går for å få plass til noen av bøkene jeg har arvet fra mamma og pappa sine hyller kom jeg over Taxi: En fotografisk reise av Sigbjørn Sigbjørnsen, som jeg helt hadde glemt at vi hadde på hylla. Den er lavthengende frukt for både «lese fra egne hyller» og sakprosaseptember, da det er minimalt med tekst – det er en fotobok tross alt. Men i den grad det er tekst er det jo sakprosa, så da krysser jeg av «Reise» på bingobrettet.

Taxi er en fin liten bok som viser frem variasjonen, men også likhetene, mellom alle verdenshjørner. Sigbjørnsen er en bedre fotograf enn skribent. Tekstene er best når de er knappe og helt konkrete, der det er lagt til mer anekdotiske detaljer blir de fort litt usammenhengende og fragmenterte, fordi det superkorte formatet gjør at viktige sammenhenger utelates fra historien. Bildene veier fint opp for det. Variasjonen i vinkler og hva som er i fokus og ikke i motivene gjør at det innimellom blir en øvelse i «hvor er Willy?», dvs «hvor er taxien?», som er underholdende på sitt vis, men jeg må nok konstatere at mine favoritter er de der du ikke må lete. Forsidebildet er ett av dem, dette bildet fra Vietnam et annet:

En bok holdes åpen på en side som viser et bilde av en gatescene i Hanoi. Fokuset i bildet er på en taxi som er ganske langt fra fotografen, den kvinnelige sjåføren poserer foran taxien. I forgrunnen i bildet er det variert trafikk av fotgjengere, sykler og mopeder, disse er ikke i fokus og derfor varierende grad av uklare.
Mitt bilde gjør fotografiet en urett, men det er med vilje (for ikke å legge til rette for spredning av uautoriserte kopier på nett), let opp boka for å se det ordentlig.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier – Kristine Storli Henningsen

Mirthful Leave a comment

Jeg kom på at jeg hadde tenkt å lese mer om krigsseilerne etter å ha sittet igjen med følelsen av at kapittelet i Skammens historie var utilstrekkelig, og spurte Bluesky om anbefalinger. En av anbefalingene jeg fikk var Om vi heftes underveis – krigsseilerne og deres familier av Kristine Storli Henningsen, og den var beleilig nok i hylla på biblioteket.

Henningsen har intervjuet en rekke av krigsseilerne og deres nærmeste. Boka er delt i tre, førkrigstiden, under krigen og årene etterpå. Siden jeg er riktig så elendig på å huske navn gjorde det at jeg mistet tråden på hvem som var hvem, sånn at når vi kom til historier om hjemkomsten husket jeg ikke nødvendigvis hvilken av «hvordan ble jeg sjømann»-historiene det var en fortsettelse av. Personlig ville jeg nok derfor ønsket meg at boka heller var delt inn etter personer, men det er mer et meg-problem. Det er heller ikke nødvendigvis så viktig for budskapene i historiene å koble dem sammen. Leseren får uansett et inntrykk av hvor forskjellige innganger krigsseilerne hadde til nettopp «krigsseiler»-tittelen og hvor forskjellige erfaringer de hadde under selve krigen – men også hvor mye de hadde til felles: Hardt arbeid, utrygghet, redsel for å bli torpedert, erfaringer med å se andre bli torpedert, skadet eller drept.

Hoveddelen av boka handler om hva som skjedde etter krigen. Mange av krigsseilerne kom ikke hjem før lenge etter at seiersrusen i Norge var et tilbakelagt kapittel. Ikke bare fikk de ikke ta del i feiringen, de ble også oversett eller rent ut mistenkeliggjort, for hva hadde de egentlig drevet med under krigen? De personlige fortellingene om utenforskapet og umyndiggjøringen er sterk lesing. For eksempel når Søren Brandsnes vil bygge hus:

Året var 1949, og Søren ville i gang med å bygge hus til seg og sin nybakte kone i Oddernes Kommune. Da kom et nytt nederlag. Søren fikk ikke kjøpe tomt, fordi han hadde vært mange år utenriks som sjømann. For å søke om bolig måtte man ha hjemstavnsrett, og da måtte man ha bodd i kommunen i to år. Det endte med at tomten ble skrevet på kona, som hadde bodd i Oddernes kommune siden hun var 13 år. Dette var ydmykende for Søren. Den gangen var det svært uvanlig at en ung kone skrev under på boligsøknaden.
Søren slet også med å få rasjoneringskort. For å få rasjoneringskort måtte han fremlegge attest for å ha utvist god nasjonal holdning under krigen.
– Jeg viste frem sjømannspapirene mine. De var ikke gode nok. Så tok jeg frem krigsmedaljen min fra London. Det hjalp heller ikke. Jeg måtte skofte arbeidet en hel dag og ta bussen ut til lensmannskontoret i Lindesnes.
I kommunen der pleieforeldrene bodde, ble det utstedt en attest på at sjømannen Søren Brandsnes hadde utvist god nasjonal holdning i årene 1940-1945. (Side 99)

Eller når krigsenkene måtte spørre pent om å få bruke den erstatningen de var tilkjent, her forteller Jenny Kristiansen, datter av en omkommet krigsseiler, om sin mor:

Krigsenkene fikk utbetalt en engangserstatning etter sine krigsforliste menn, fra Nortraships Sjømannsfond. Men enkene fikk ikke disponere pengene fritt. De ble satt inn på en sperret konto, som bare kunne disponeres i samråd med Rikstrygdeverket. Pengene ble først frigjort i 1956.
Jenny fant brev etter brev: «Jeg vil søke om å kunne få trekke kr. 571, 43 til kjøp av klær da jeg i den tid krigen har vært ikke hatt mulighet til å anskaffe noget. Med aktelse…», «Jeg søker herved om å få uttatt kr. 2250 av Rikstrygdeverkets bankbok. Til bekostning av innlagt vann og kjøp av kakkelovn. Erbødigst…».
– Det var skammelig. Mamma, som var verdens mest sparsommelige og moralske menneske. Fikk hun ikke disponere pengene sine selv? Det var ikke grenser for hva hun måtte søke Rikstrygdeverket om – mat, klær, brensel, de mest elementære ting. (Side 130)

Jeg har to innvendinger mot boka. Den første er ikke bokas feil, jeg var ute etter en annen bok, jeg vil vite mer om hva som faktisk skjedde rundt penger og vedtak og byråkrati og aktivisme. Jeg skjønte jo ut fra tittelen at dette ikke var den boka, så jeg kan skylde meg selv. Det andre er at jeg synes språket blir i overkant enkelt og rett fram. Jeg hadde noe den samme følelsen som når jeg leste Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, at stoffet burde vært bearbeidet mer. Men jeg har litt problemer med å sette fingeren på akkurat hva jeg savner, det er ikke som om et mer blomstrete språk ville gjort at jeg kom nærmere historien (snarere tvert i mot ville det kanskje føles aldeles feil). Så la oss kalle det også et problem med meg, heller enn boka. Likefult, kombinasjonen av de to gjorde at det ble en mer middels leseopplevelse enn jeg kunne ønsket.

Jeg anbefaler likevel boka. Dette er en del av norsk historie vi gjerne kunne gitt mye mer oppmerksomhet.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Homoflokar – Kristin Fridtun

Mirthful 1 Comment

Som nevnt sto Homoflokar av Kristin Fridtun så fristende til i hylla rett ved Bjørn Hatteruds Mot normalt, så den ble med meg hjem den også. Med det er jeg oppe i fem av sju bøker lest i Samlagets serie Norsk røyndom, og jeg tenker jeg like gjerne kan bestille de to siste fra biblioteket også. Homoflokar får krysse av ruta «LGBTQ+» på Sakprosaseptember-bingobrettet mitt, det skulle vel ikke være nødvendig å forklare hvordan den passer der.

Fridtun skriver om opplevelser fra egen oppvekst, hvordan det føltes å innse at hun var skeiv den gangen («homofili høyrdest ut som ein diagnose», side 9) og hvordan verden – eller kanskje helst Norge – har endret seg siden den gangen. For vi er jo så frilynte i Norge, så nå er vel alt fryd og gammen? Vel. Storsamfunnet tolerer nok homofili, men er det egentlig nok?

Det er hovudsakeleg dette toleranseopplegget som forsurar tilværet for unge skeive i dag. Visst er det fint å bli tolerert, men alle skjønar at det er best å vera den som tolererer. (Side 25)

Fridtun viser hvordan denne toleransen ofte er på gyngende grunn. Et av eksemplene er hvordan selv forsøk på å være åpne og inkluderende kan ekskludere.

Medan eg leita, tenkte eg på ei tekst eg las kring 2010, ei tekst som gjorde djupt inntrykk på meg fordi ho forklåra noko eg tidlegare berre hadde ei ordlaus aning om. Teksta var eit stutt intervju
i samband med ei boklansering. Forskarane Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen hadde analysert lærebøker og læreplanar, vitja ulike skular, observert seksualundervisninga og intervjua lærarar. Arbeidet munna ut i boka Seksualitet i skolen (2009).

Intervjuet gav berre att hovuddraga i boka, men det var skilsetjande nok for meg. Røthing og Svendsen slo fast at lærarar flest ynskjer å bryta ned skilja mellom hetero og homo, men at dei ofte endar opp med å styrkja den privilegerte posisjonen til heteroseksualiteten. Som
døme gav Røthing og Svendsen oss ei oppgåvetekst frå det som då var ei ny, norsk lærebok:

«Hvordan tror du det er å være homofil?»

For eit utrena auga ser dette strålande ut. Eleven skal få høve til å reflektera over situasjonen til homofile. Så bra! Men det er ein uhorveleg, gjennomborande hake ved det heile: Spørsmålsstillaren går ut frå at eleven er heterofil. Ingen ville vel finna på å spørja homofile personar korleis dei trur det er å vera homofil?

Likevel er det just det som skjer, fordi spørsmålsstillaren ikkje tek høgd for at det kan finnast homofile – eller andre skeive – personar i elevgruppa. (Side 33)

Et annet eksempel er diskusjonen rundt Alf Prøysens seksualitet. Samfunnet er visst klare for å anerkjenne at han var skeiv, men mange er ikke klare for å gå med på at det er en relevant opplysning som skal påvirke hvordan vi leser Prøysen. Helst skal vi bare la være å prate om det, late som vi ikke vet. Eller som Fridtun så passende sier det:

Hutsj, inni skåpet med homoen! (Side 46)

Så hvis du tror at det å være skeiv i Norge i dag er helt uproblematisk, at diskriminering og utenforskap er et tilbakelagt stadium – «de har jo lov til å gifte seg, hva mer vil de?» – så bør du lese denne boka. Er du skeiv vet du nok dette fra før, men kanskje det kan være fint å lese den likevel, for å få satt ord på de tingene du kanskje bare har «ei ordlaus aning om», for å sitere Fridtun igjen.

Det er i det hele tatt bare å ta av seg hatten for serien Norsk røyndom. Jeg skulle ønske det kom flere bøker.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Thirsty Mermaids – Kat Leyh

Mirthful Leave a comment

Thirsty Mermaids var et spontankjøp på Outland for en stund siden – jeg lurer på om det kan ha vært Comic Book Day, det var i alle fall noen ekstra prosent avslag (ellers får du alltid 10 % avslag på bøker som Outland-medlem, just saying).

Kat Leyh har jobbet på Lumberjanes, noe som ikke er det dummeste du kan ha på CVen. I motsetning til Lumberjanes har Thirsty Mermaids definitivt en eldre målgruppe (det er ikke eplejuice havfolket er tørste etter, det er mye snakk om å bli full i boka), men ellers er de gjennomgående temaene mye av de samme: Vennskap, utenforskap og tilhørighet, først og fremst, med noen stikk til det kapitalistiske systemet som bonus. Og akkurat som i Lumberjanes er persongalleriet mangfoldig på alle vis (den eneste gruppa jeg ikke kan huske at er representert i særlig grad er hvite, konvensjonelt attraktive cishet-mennesker).

Et spontankjøp, men et heldig ett. Anbefales.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Forbi stjernenes port – Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad

Mirthful 1 Comment

Jeg hadde allerede merket meg utgivelsen av Forbi stjernenes port av Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad og notert boka på «skal kjøpes»-lista, så når muligheten bød seg på Torucon til både å få kjøpt boka og få den signert var det jo ikke så mye å lure på.

Boka er første del i en planlagt serie, og det skjer derfor en god andel verdensbygging, men det er også nok faktisk handling til å gi historien godt driv. Jeg er ikke noe særlig fan av manga sånn generelt, og vet ikke nok om stilen «nordic manga» til å si noe om dette er et typisk eksempel eller på noen måte skiller seg ut, men jeg kan si at tegnestilen her fungerer for meg.

Persongalleriet er sammensatt og både Paprika og Kaba er sjarmerende som hovedpersoner. Det hintes om hendelser i fortiden som kommer til å få betydning senere, og i det hele tatt er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Født i rett kropp – Luca Dalen Espseth

Mirthful 1 Comment

For deg som trenger tips til #sakprosaseptember, eller som bare trenger tips til sakprosa, har jeg en klar anbefaling: Les Født i rett kropp av Luca Dalen Espseth.

Er det årets beste bok? Nei, det synes jeg faktisk ikke. Det er mange ganger i løpet av lesinga jeg reagerer på gjentagelser, for eksempel, jeg tror boka – som litteratur – hadde tjent på å være 100 sider kortere. Samtidig skriver Espseth godt, så det er ikke sånn at jeg mener at leseopplevelsen løsrevet fra bokas betydning som folkeopplysning er dårlig, heller, bare det at jeg tror den kunne vært bedre med litt heftigere redigering.

Men som folkeopplysning? Om du genuint har «noen spørsmål om trans» og er interessert i å lære er dette boka for deg. Espseth forklarer grundig forskjellen på å være «guttejente» og å være trans (noe flere kronikkforfattere de siste årene har demonstrert tydelig at trenger å forklares), hvorfor det er en praktisk umulighet å bruke biologi for å definere kategoriene «kvinne» og «mann», hvorfor transfolk slett ikke er særlig skumle (selv i garderoben eller idretten eller hvor det når er skremselspropagandaen fokuserer denne uka) og ikke minst hvor rent ut nedrig behandling transfolk får i norsk helsevesen, og da særlig hos «riksen», som liksom skal være landets fremste eksperter og som tviholder på den betegnelsen, selv om de gang på gang beviser at de overhodet ikke fortjener den.

Og underveis lærer du sannsynligvis en hel del om deg selv og ditt eget kjønn. Gøy, ikke sant?

Personlig var det store deler av boka jeg ikke «trengte» å lese. Jeg har fulgt såpass mange transfolk på sosiale medier, særlig på Twitter (inntil fascisten tok over og jeg så meg nødt til å slette kontoen min) og nå på Bluesky over såpass mange år at veldig lite av innholdet er nytt for meg. Folk jeg er glad i er trans, så jeg har også hørt historier om både riksen og helsevesenet forøvrig fra dem og deres nærmeste. Men det betyr ikke at ikke denne boka gjør meg oppbragt og forbannet på nytt og på nytt. At vi har en såkalt «spesialisthelsetjeneste» som ikke forholder seg til nyere forskning eller internasjonale standarder for behandling er forstemmende (og mildt sagt krise for de som trenger behandling). Og at den samme institusjonen – og de samme menneskene – som inntil 2016 kastrerte transfolk helt unødvendig får lov til å snakke i media om sin bekymring for transbarns fremtidige reproduktive evner (med formuleringer rett ut av Nasjonal Samlings playbook, «nasjonens døtre» no less) er intet mindre enn en skandale. #yeetriksen, indeed.

Så det.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Den praktiske diabetesboka – Gunn-Karin Sakariassen og Hege Hasler Barhaughøgda

Mirthful Leave a comment

Ved siste etterkontroll på kreftklinikken (seks år kreftfri nå, woot, woot) hadde blodsukkeret mitt gått i taket og jeg ble instruert om å komme meg til fastlegen for videre undersøkelser så snart som mulig (hvilket jeg gjorde). Legen på kreftklinikken synes nok jeg tok det litt for rolig, men som jeg sa til fastlegen «Av alle dårlige nyheter du kan få på den kontrollen er kanskje diabetes den minst dramatiske.» Ikke var det direkte uventet, heller, både arv og to runder med svangerskapsdiabetes har plassert meg godt og vel midt i risikogruppen.

Nå har jeg ikke akkurat spist fastfood til middag og smågodt til kvelds før, heller, men noen justeringer av kostholdet må man jo nesten foreta, så jeg gjorde som jeg alltid gjør, sjekket biblioteket. Der fant jeg altså Den grønne diabetesboka og Den praktiske diabetesboka, begge skrevet av Gunn-Karin Sakariassen og Hege Hasler Barhaughøgda. Jeg bestilte dem, den siste kom først, og jeg satt meg til å lese.

Jeg må innrømme at vi fikk en dårlig start. Allerede i forordet skriver forfatterne «Du vil lære å spise mat som hjelper kroppen din til å endre genene og stoffskiftet til et friskere og sunnere deg.» (side 7, min uthevelse.) Til det kan jeg bare svare med en gif:

At forfatterne lever i en annen virkelighet enn meg blir bekreftet noen sider senere, når de instruerer meg:

GJØR KLAR KJØKKENET DITT
Finn frem en stor søppelsekk og begynn å rydde i skuffer, skap, kjøleskap og fryser. Fjern alle typer mat som du nå og fremover ikke skal ha der:
• Sukker, både det hvite og det brune sukkeret, kunstig sukker og honning.
• Matvarer med mel i, som fine knekkebrød, kjeks, frokostblandinger, brød og kaker. Glutenfrie ferdigprodukter.
• Ris, pasta, spagetti, nudler, makaroni, couscous, bulgur, tacoskjell, tortillas og cornflakes.
• Halvfabrikata og matvarer i pose, som pannekaker, vafler, supper, sauser og gryteretter.
• Ferdigprodukter med mel, sukker og tilsetningsstoffer, som pølser, fiskepinner, fiskegrateng, fiskekaker og fiskeboller med mindre enn 70% fisk.
• Søtsaker, potetgull og sjokolade med mindre enn 70% kakao.
• Pålegg som Nugatti, syltetøy med sukker, nøttepålegg med sukker.
• Margariner og usunne oljer, som mais-, soya-, palme- og solsikkeolje.

(Side 10.) For det første: Jeg kaster ikke mat. Skulle jeg tømt kjøkken og spiskammers hadde jeg valgt en annen løsning enn søppelsekk. Alt det uåpnede regner jeg med det er en matsentral eller noe som kunne fått og selv det åpnede kunne jeg stort sett gitt bort.

For det andre: Jeg bor ikke alene, det finnes andre mennesker i husstanden, de skal også ha mat. Jada, jeg skjønner jo at helt ideelt sett om vi bare tenker sunnest mulig kosthold burde kanskje ingen spise Nugatti på brødskiva og alle middagene burde bestå av ren fet fisk og grønnsaker, men for det første er det ikke direkte realistisk og for det andre er det heller ikke ønskelig. Å kose seg (innimellom), har faktisk også en verdi, for psyken, om ikke annet.

Det er også noen eiendommeligheter på lista. Hva er «kunstig sukker» (flere av oppskriftene i boka bruker sukrin)? Er det ikke mel i grove knekkebrød?

Vel. Til tross for at forordet fikk min indre alternativalarm til å ule og til tross for at ideen om å KASTE all den maten i et land der vi faktisk har ganske mange som legger seg sultne hver kveld fordi økonomien ikke strekker til fikk meg til å mumle «psykopater» er oppskriftene i begge bøkene likevel verdt å kikke gjennom for inspirasjon. Som fan av både blomkål og risotto har jeg f.eks. planer om å teste Blomkålrisotto (jeg tviler egentlig på at det vil være noen erstatning for risotto, om det er risotto man er sugen på, men det høres godt ut) og flere av de andre oppskriftene, særlig de som bruker grønnsaker på nye (for meg) måter. Men når det gjelder råd om hvordan og hva jeg bør spise tror jeg nok jeg heller lener meg på fastlegen, norske myndigheters kostholdsråd og Diabetesforbundet enn noen som hevder at jeg kan endre genene mine.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.