Langlista til Bokbloggerprisen 2016 ble annonsert forrige mandag, og førstkommende mandag, 23. januar klokken 12, får vi vite hvilke seks (tre i hver klasse) som allerede er på kortlisten og som skal samleses fram mot september, og hvilke seks som må kjempe om joker-plassen og ellers er ute av konkurransen.
Jeg nominerte heller ikke i år en eneste roman. Det kommer av at jeg heller ikke har lest en eneste norsk roman utgitt i 2016 ennå. Jeg har selvsagt en ambisjon (det har jeg alltid) om å lese de som kommer på kortlista, men ellers var det egentlig fint lite som fristet blant utgivelsene i fjor, så jeg føler ikke noe savn.
I åpen klasse var jeg mer aktiv og nominerte tre bøker. Av de tre har jeg så langt blogget om nøyaktig null. Det skal jeg prøve å få rettet på, i det aller minste skal jeg få blogget om 60 damer du burde ha møtt, som toppet min nominasjonsliste og som faktisk er med på langlista. Det er jo for dårlig at jeg ikke engang klarer å få skrevet om de bøkene jeg liker godt nok til å nominere. Derfor stemte jeg i når det kom et forslag om at man kanskje strengt tatt burde forvente at folk har blogget om de bøkene de nominerer, om vi nå altså skal kalle oss bokbloggere. For min egen del hadde det ikke vært dumt med et spark bak. Men i et innlegg denne uka, der hun presenterer noen av tallene vi har vært nysgjerrige på rundt listene, kommer Line med et godt argument mot tvang, og jeg erkjenner at hun har helt rett: Noen bøker er lettere å skrive om enn andre, og det ville være synd om det ble slik at den beste måten å havne på kortlista var å skrive en bok vi bloggere synes det er lett å skrive om.
Et annet, og for så vidt utmerket, argument er merarbeidet det ville forårsaket for komiteen, som allerede bruker nok av fritiden sin uten noen form for materiell kompensasjon for at det skal bli både bokbloggertreff og bokbloggerpris. Så da får jeg bare erkjenne at om jeg trenger et spark bak er jeg nødt til å administrere det selv.
