Kategori: Aardvark – on books in general, booklinks, bookmemes and such

idk who needs to hear this but when your english teacher asks you to explain why an author chose to use a specific metaphor or literary device, it’s not because you won’t be able to function in real-world society without the essential knowledge of gatsby’s green light or whatever, it’s because that process develops your abilities to parse a text for meaning and fill in gaps in information by yourself, and if you’re wondering what happens when you DON’T develop an adult level of reading comprehension, look no further than the dizzying array of examples right here on tumblr dot com

Kendallroy (via Babyslime) on Tumblr.

I was trying to say this to my 13-year-old the other day, as we were discussing their choice of «Spanish» or «English Literature» as elective subject next school year.

Being able to read subtext is a life skill.

Kendallroy followed up with a longer text, from which I especially liked:

1. what is the author trying to say?
2. what does the author maybe not realize they’re saying?

Jeg har brukt litt tid i det siste på å legge inn bøkene jeg har lest i perioden bloggen har eksistert (dvs de siste 18 årene) i et regneark basert på de jeg har brukt for å holde oversikt over hvert leseår siden 2018. Og siden jeg tydeligvis har fritidsproblemer har jeg bladd meg gjennom bloggen fra februar 2002 til 2013 en gang for å legge inn lesedatoer på bøkene (etter det har jeg lagt inn datoer på årsoversiktene, så jeg kunne kopiere dem rett inn). Etterhvert deler jeg vel kanskje regnearket, jeg hadde i alle fall tenkt å leke meg med litt statistikk, men mens jeg har bladd gjennom gamle innlegg har jeg kommet over noen «løfter» som jeg ikke akkurat har fulgt opp…

I 2005 lovte jeg for eksempel å finne sidetallet for sitatene mine fra Francis Wheens How Mumbo-Jumbo Conquered the World. Nå er det vel neppe sånn at noen har sittet og ventet på det, men i så fall venter de fortsatt. Nå har det jo gått så lang tid at jeg faktisk kunne vurdert å lese boka på nytt. Vi får se.

Jeg var tydeligvis fast bestemt på å lese oppfølgeren til The Amulet of Samarkand, også det i 2005. Vel, jeg har ikke gjort det ennå, og nå måtte jeg vel lest eneren på nytt først… Andre bøker jeg hadde tenkt å lese oppfølgerene til er Knots and Crosses av Ian Rankin, Guds barmhärtighet av Kerstin Ekmann og Where did it all go right? av Andrew Collins. Vel, den siste fikk jeg på nytt lyst til å lese, så den skal jeg prøve å få tak i.

Og selv om jeg holdt på å forgå av utålmodighet når jeg hadde lest Only Time Will Tell av Jeffrey Archer og det viste seg at det var del en i en serie er det den siste Archer-boka jeg har lest. Jeg fikk til slutt litt for store problemer med å skille forfatteren fra verket, rett og slett. Jeg har fortsatt Archer-samlingen på hylla, men vi får se om jeg noensinne får lyst til å lese dem igjen.

I følge blogginnlegget om boka hadde jeg tenkt å beholde Bookcrossing-kopien av Our Hearts Were Young and Gay for å lese den om igjen. Er den fortsatt i hus, lurer jeg nå. Jeg har i alle fall ikke skrevet release notes på Bookcrossing. I så fall er det vel på tide med en gjenlesing og å få sendt den videre?

Og så var jeg jo SÅ fornøyd med å ha fått kjøpt Bjørneboes samlede slik at jeg kunne få gitt meg i kast med Bestialitetens historie. Men gjorde jeg det? Nope.

På den positive siden: Jeg valgte klokt når jeg ikke satset på a George R. R. Martin skulle fullføre bokserien sånn med det første.

Ok, de to tingene i tittelen har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre, men dette innlegget skal handle om begge likevel.

Siden 2014 har Bokbloggerprisen blitt utdelt hvert år (for bøker for foregående år, den første var altså for bøker fra 2013), men i fjor hadde den forrige komiteen ikke bare fått for mye annet å gjøre, men fått så mye annet å gjøre at de ikke egentlig hadde tid til å finne etterfølgere en gang. Vel, jeg klarte visst å melde meg frivillig, og fikk overlevert nok info til å kunne avholde avstemning i november. Og nå har vi hatt ny nominasjonsrunde, jeg har talt stemmer og fått hjelp av Astrid Terese og Bjørg til å sjekke om nominerende bloggere (og Instagrammere og YouTubere, siden vi har utvidet nedslagfeltet til å dekke litteraturformidling i sosiale medier bredere de siste årene) og nominerte bøker var innenfor regelverket. Jeg antar det betyr at vi tre er den nye Bokbloggerpriskomiteen? Vel, i alle fall, kortlista er klar. I morgen (mandag 24. februar) klokka 12 offentliggjøres den på Bokbloggerprisens hjemmeside. Og så starter samlesingen i mars, og i år håper vi å virkelig få til litt blest rundt det, så vi har gjenopplivet Twitterkontoen til prisen og laget en ny Instagramkonto (den gamle har ingen lenger tilgang til, og jeg klarte ikke å overtale Instagram til å sende meg passord-resett-mail). Følg gjerne, og watch this (or rather that) space.

Så over til en helt annen kettle of fish. Det er en stund siden Adlibris begynte å bruke Helt hjem, og omtrent like lenge siden jeg først ble irritert av «tjenesten». Jeg bestiller faktisk en del bokpakker i løpet av et år (det er fint lite sammenheng mellom hvor mange bøker jeg leser og hvor mange bøker jeg kjøper, er jeg redd). Siden de begynte med Helt hjem virker det som om det er helt tilfeldig om pakka havner på Post i butikk, i postkassa eller «på dørmatta». Yay og yay til de to første. Nay, nuh-uh, nope til det siste.

I sommer kom det en pakke mens vi var på ferie. Den ble hengt på dørhåndtaket i en hvit pose. Siden vi bor i rekkehusleilighet der døra er synlig fra gangveien gjennom borettslaget er det omtrent like lurt som å henge en lapp på døra der det står «Hei! Vi er bortreist!» med store bokstaver. Heldigvis var naboen hjemme og jeg fikk meldt fra til henne så hun hentet den inn.

Men sett helt bort fra sikkerhetsrisikoen ved å annonsere at det ikke er noen hjemme er jeg ikke begeistret for leveringsmåten uansett. Vi bor i Trondheim. Det er VÆR i Trondheim. Og døra vår står værhardt til. Om det blåser fra vest, og det gjør det faktisk ganske ofte, slår alt været inn mot døra. Vi har hatt så harde snøføykfonner mot inngangsdøra at vi nesten ikke fikk den opp (to voksne mennesker måtte lene all sin vekt mot den). Så jeg har ikke vært overbevist om at en plastpose, som tross alt er åpen i toppen, er nok beskyttelse mot vær og vind.

Og vi har tross alt den aldeles utmerkede oppfinnelsen POSTKASSE. Og nei, det er faktisk ikke mer praktisk for oss å få pakka på døra, siden vi uansett må forbi postkassa på vei hjem. Det eneste scenariet jeg kan se for meg er om jeg var hjemme alene, for syk til å gå ut, og hadde sluppet opp for lesestoff. Let’s face it, det er ikke særlig sannsynlig. Er det en gang mulig å slippe opp for lesestoff?

Så, ja, jeg har irritert meg en stund. Men så. Så fant Helt hjem ut at de skulle droppe plastposen. Ikke spør meg om hvorfor. Og spør meg i alle fall ikke hvorfor de valgte å gjøre det en dag det lå fem cm med slaps utenfor døra vår.

Sånn så pakka ut når jeg hentet den inn litt over sju. Det vil si, bildet er tatt når jeg kom hjem den dagen, så når jeg hentet den inn var den krøllete delen av pappen fortsatt gjennomvåt. Budet hadde i alle fall hatt vett nok til å lene pakka opp mot veggen.

Fukten hadde nådd bøkene, men bare så vidt.

Og selvsagt hadde jeg fått nye bøker fra Adlibris om jeg hadde bedt om det, men det er ikke poenget, for hvorfor skal noen få lov til å ødelegge helt nye bøker i hytt og pine bare fordi om ikke jeg personlig blir økonomisk skadelidende. Det er faktisk en relativt grunnleggende del av jobben din som «leverandør av posttjenester» å sørge for at du ikke ødelegger pakkene på veien mellom avsender og mottaker.

Så jeg sendte en mail til Adlibris og spurte om det virkelig var sånn at jeg måtte betale 49 kroner for å få pakken levert med Bring for å være sikker på å skulle måtte hente den på post i butikk og IKKE få den levert på døren. De beklaget forsåvidt, men løsningen deres var:

«Neste gang du gjør en ordre kan du sende oss ordre nummeret så skal vi ta bort frakten vist du velger Bring.» (sic. for ordens skyld)

Men neste gang er det jo ikke sikkert at det er slaps? Og hva med neste gang deretter, og deretter? Jeg nekter å være med på å støtte opp om to bedrifter som behandler bøker på den måten (ja, jeg mener Adlibris må ta sin del av skylda).

Så da måtte jeg på jakt etter ny bokpusher, da. For norske bøker bruker jeg gjerne klikk og hent, enten på Ark eller Norli. Delvis fordi jeg innbiller meg at det er bra for utvalget lokalt at jeg bruker mitt lokale utvalg, så og si. Men for utenlandske pocketbøker er det ikke like aktuelt, det er grenser for hvor mye penger jeg har å strø om meg med.

Amazon utgår. Book Depository er kjøpt opp av Amazon. Så da utgår det.

Nå har jeg testet Wordery. Det fungerte utmerket. Bøkene kom riktignok i hver sin pappkonvolutt, men de ble levert i postkassa.