Jeg tenker stadig jeg skal være med på bokbloggsjerka igjen, men så blir det ikke noe av. Men i dag, altså. Ukas spørsmål fra Annika er:
Vad önskar du dig mest av allt just nu som är relaterat till böckernas värld?
Kan det bli noe annet svar på det en lesetid? 2 timer kostnadsfrie ekstratimer i døgnet øremerket lesing hadde passet sånn ganske akkurat. Eventuelt en ukes ferie fra verden avsatt kun til lesing. Eller begge deler. Takk.
Det er jo ikke så orginalt, Malin, f.eks., er enig med meg.
Hvis jeg skal ønske meg noe mer konkret og litt mer fysisk mulig må det akkurat nå være et Castle Waiting Volume III (og IV, og V osv.).
For to år siden deltok jeg på En bok om dagens julklappsbyte, og det var ganske gøy. I dag begynte jeg å tenke på det, og tenkte at det hadde vært gøy om noen kunne arrangere en slik byttering for de norske bokbloggerne, og så fikk jeg den – om jeg skal si det selv – brilliante idéen at jeg jo kan gjøre det selv.
Reglene er som følger (kopiert mer eller mindre rått fra En bok om dagen, men med makspristak etter forslag fra Bokelskerinnen). Vær nå snille og bevis at dere er samvittighetsfulle bokbloggere som kan å lese en tekst nøye og få med dere alt:
For å delta må du ha en aktiv blogg. Den må ikke handle utelukkende om bøker, men du bør ha blogget om bøker rimelig jevnlig.
Du må ha en norsk adresse nissen din kan sende til, og du må sende pakke til en norsk adresse.
Pakken skal pakkes i en «smartposteske» størrelse liten*. Esken koster 18 kroner, men du kan selvsagt gjenbruke en eske du har fra før. Esken skal sendes med smartpostlapp til 140 kroner (dette for at du skal ha sporingsnummer og kvittering for at du har sendt i tilfelle posten roter bort pakken din). I esken skal du pakke:
En bok du elsker – gjerne brukt, men hel og fin.
En bok du tror mottageren vil elske – gjerne brukt, men hel og fin.
Noe julete eller vintrete – gjerne hjemmelaget.
Fyllmateriale så pakken blir full, for eksempel te, kaffe, sjokolade, hjemmelagde karameller, fargeblyanter eller smellbongbonger! Noe som fyller esken uten å sprenge den og som du tror vil glede mottakeren.
Et brev som forklarer valg av bøker, valg av julete/vintrete ting og eventuelt valg av fyllmateriale. Brevet bør også inneholde et hint om hvem du er, så mottaker har noe å gå etter for å gjette, men du kan være så vag eller konkret du vil.
Totalprisen for innholdet kan ikke overstige 250 kroner. Det vil si at om du putter oppi en dyr bok må den andre være et loppemarkedfunn, vil du gi bort fancy kaffe og sjokolade må det andre være billigere. Helt nye innbundne bøker er dermed utelukket, men vi bør klare å jobbe med pocket- og bruktutvalget føler jeg… (Arbeidstimer regnes ikke med i prisen om noen av gavene er hjemmelagd…)
Påmelding skjer på epost til meg: ragnhild alfakrøll sandlund.net innen 15. november. Eposten skal inneholde: Navn, adresse, bloggnavn og url til bloggen din.
Du får beskjed på epost fra meg om hvem du skal sende til innen 18. november. Da er det fint om du besøker bloggen til din mottaker og legger igjen en (anonym!) hilsen om at du finnes. Omtrent da legger jeg også ut en liste med spørsmål som du må svare på på egen blogg for å gi nissen din noen hint om hva som vil glede deg. Det forventes selvsagt også at du som nisse bruker litt tid på å gjøre deg kjent på bloggen til vedkommende for å gjøre pakken mest mulig personlig.
Pakken skal sendes senest 14. desember (Postens anbefaling for pakker som skal fram til jul er senest 16. desember, så jeg tar litt i).
Når du får pakken din skal den blogges, husk å takke pent, presentere bøkene skikkelig, og forsøk gjerne å gjette hvem pakken er fra.
Bare så det er nevnt: Navn og adresser behandles med forsiktighet. De skal brukes til å sende pakker, ikke noe annet. Ikke alle bloggere er like offentlig ute med navn, men det skal ikke hindre noen fra å delta.
Har jeg glemt noe?
Et slags PS: En bok om dagen deltok ikke selv. Det har jeg tenkt å gjøre. Valg av nisse/mottaker vil uansett skje ved loddtrekning. Bill.mrk. Jeg vil være med på moroa.
______________________________
* Dersom du fryktelig gjerne vil gi bort en murstein på 1500 sider vil du få et problem med å få plass i de små eskene. Da er alternativ emballasje ok, bare husk å gå opp i størrelse nok til å få plass til alt det andre som skal med, og send uansett pakken med sporing.
Torsdag 24. oktober arrangerte Trondheim Litteraturfest debatt på hovedbiblioteket med tittelen «All makt til bokbloggerne?» Debattleder var Sissel Furuseth, professor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU, og deltagere var bloggerne Siri Isaksen og Randi Aasheim, bibliotekar Britt Karen Einang og Sindre Hovdenakk, som blant annet skriver anmeldelser for VG og er nylig blitt redaktør for tidsskriftet Prosa.
Jeg må vel innrømme at jeg synes tittelen på debatten var litt idiotisk. Jeg skjønner at formålet var å sette ting på spissen, men jeg vet ikke om det er så mye «satt på spissen» som «absurd». Hvilken makt snakker vi om? Selv hvis vi begrenser maktbegrepet til noe som har med litteratur å gjøre (som jeg antar er rimelig, ingen mener vel at vi bokbloggere har makt til å fikse situasjonen i Syria eller stoppe klimaendringene) lurer jeg. For hva kan man ha makt over? Makt til å bestemme hva folk skal lese? Makt til å skape bestselgere? Med tanke på hvor lite homogene bokbloggere er i hva de liker og hva de leser kan det uansett bli et noe merkelig resultat.
Vel, til debatten:
Bloggerne på den ene siden: Siri og Randi
Sissel Furuseth startet med å be deltagerne si noen ord om hva bokblogging var for dem. Randi fikk starte og poengterte at det finnes mange typer bokblogger, men at hun personlig bruker det som en slags lesedagbok, men også en måte å spre leseglede på. Siri Isaksen var neste kvinne ut og sa at for henne var det en inspirasjonskilde. Hun har vært lesehest siden hun var ti, men i vennekretsen hennes er det ingen andre som leser bøker. Derfor er bokblogging en måte å komme i kontakt med andre med samme interesser. Siris blogg er forøvrig ikke en ren bokblogg, den er i utgangspunktet mer en mote- og sminkeblogg, så hun treffer en ganske annet publikum når hun skriver om bøker enn vi rene bokbloggere gjør. Hun sa at det aller beste er å få tilbakemelding fra folk som normalt ikke leser bøker, men som har plukket opp en av bøkene hun har tipset om og likt den og kanskje kommet i gang med å lese bøker på grunn av det. Og det kan man jo forstå, de fleste bokelskere ville satt pris på det, tror jeg.
Kritikeren og bibliotekaren på den andre siden: Sindre Hovdenakk og Britt Karen Einang
Så var det Sindre Hovdenakk sin tur, og som han sa «Jeg forstår jo hva min rolle her i kveld er tenkt å være.» Skal det bli debatt må man jo ha uenighet. Han fortsatte med at «for meg er blogging ren amatørisme som ikke har noen interesse for meg faglig sett».
Hovdenakk ble stående litt alene, for Britt Karen Einang sa at hun ser på bokblogger som inspirasjon for egen del, hun leser de som leser lignende bøker som henne. Hun poengterte også at hun ser egen formidling av litteratur, særlig til ungdomskoleelever, som noe som på mange måter ligner blogging: Det er ikke litteraturkritikk, men formidling av leseglede.
Det er slike kvelder jeg skulle ønske jeg kunne stenografi, siden notatene mine er til dels mangelfulle etter dette, men til tross for at Hovdenakk tok sin rolle som «anti-bokblogger-stemmen» særdeles alvorlig ble det aldri noen ordentlig krangel av det hele. Hovdenakk sa blant annet at han mente særlig bibliotekarer har en forpliktelse til å bruke seriøse kilder, at vi må verne om den profesjonelle litteraturkritikken, det er en profesjon, og at bokblogging ofte framsto som ren synsing om en kunstform, noe han mente ikke skjedde i like stor grad med andre kunstformer. Til det sier jeg: Tja? Musikkblogger, noen? «Anmeldelser» av konserter gjort av glade amatører florerer, jeg har også sett innlegg om både ballett, opera og teater, og dessuten om billedkunst og skulptur (jeg har sogar skrevet noen selv, om jeg ikke husker feil). Det finnes i det hele tatt blogger om det aller meste. Det som kanskje skiller bokblogger fra annen blogging, og som muligens er med på å gjøre de profesjonelle kritikerne såra og vonbrotne er at forlagene har blitt svært glad i å sitere blogger på omslagene til bøker de gir ut*.
Han fortsatte med å liste opp tre viktige kriterier for profesjonell kritikk: Den er uavhengig, redigert og kvalitetssikret. Førstnevnte er de aller fleste blogger også. De som ikke er det opplyser om det (gjør de ikke det bryter de loven). De to andre gjelder selvsagt i mindre grad for blogger, selv om det finnes redaksjonelle blogger der redaksjonsmedlemmene kvalitetssikrer hverandres innlegg. Jeg kan vel også nevne at jeg etter at jeg i hine hårde dager gjentatte ganger satt på samme pressevisning av film som en sovende (=snorkende) såkalt profesjonell kritiker – som likefullt skrev anmeldelse etterpå – har jeg vel ingen tro på at det ikke finnes snarveier også i den profesjonelle bokanmeldelsens verden.
Hovdenakk hevdet også at det ikke var noen grunn til at de profesjonelle kritikerne skulle føle at arbeidsplassen var truet av bokbloggene. Bokanmeldelser får mer plass i media enn før (sammenlignet med de siste 20-30 årene i alle fall), og det er mer etterspørsel etter profesjonelle kritikere. VG hadde gjort en undersøkelse for noen år siden blant de som lese VG på papir, og den tingen som kom som nummer 1 på listen av hva folk ønsket mer av var nettopp bokanmeldelser, noe VG selvsagt hadde tatt konsekvensen av.
En av grunnene til at det ikke ble noen ordentlig krangel ut av det hele var at det ikke var noen som inntok standpunktet at bokblogging var like bra som eller bedre enn, eller i alle fall kunne erstatte såkalt profesjonell kritikk. Det hadde jo kunnet bli riktig så undeholdende, men panelet generelt var alt for forsonende i tonen til at Hovdenakk fikk noe særlig motsvar. Samtidig var den generelle stemningen i rommet såpass positiv til blogger at han neppe satt igjen med følelse av å ha overbevist noen. Det ble selvsagt påpekt (jeg husker ikke fra hvem) at mange bokbloggere har vel så mye utdannelse som den jevne kritiker. Det ble også pekt på spennet i blogger, både i tematikk og i kvalitet. Men jevnt over var stemningen fra panelet at bokbloggingen heller utfyller enn erstatter kritikerne.
Etterhvert ble det åpnet for kommentarer fra salen, og tilbakemeldingene derfra gikk på mye av det samme, nemlig at bokbloggene utfyller avisenes anmeldelser. En sa at «Et blogginnlegg kan få meg til å lete opp en profesjonell anmeldelse, mens en dårlig skrevet anmeldelse kan få meg til å søke opp blogger.» I den forbindelse kom det noen spark til VG. Jeg klarte ikke å dy meg for å komme med noen kommentarer selv, og nevnte blant annet at et område bloggerne kan ha betydning på er å skrive om bøker som ikke anmeldes i avisene, for eksempel serier, og også barne- og ungdomsbøker. Jeg vet selv at de innleggene jeg får suverent flest treff på måned etter måned, år etter år, er innleggene om ungdomsbøker.
Vi var også inne på at bloggerne ofte er positive. Vi skriver gjerne om bøker vi liker, og dropper å skrive om de vi ikke liker. Siri hadde et godt poeng i at hun tross alt har et publikum som ikke nødvendigvis er lesere, og skal hun først skrive om bøker vil hun gjerne tips om noen leserne kanskje blir nysgjerrige på og plukker opp. Jeg rakk opp hånden igjen og nevnte at jeg selv forsøker å få skrevet om alt jeg leser, men at noe av problemet kanskje er at vi sjelden faktisk leser ting vi ikke liker. Jeg har i alle fall lav terskel på å gi opp en bok som kjeder eller irriterer meg om jeg ikke har en god grunn til å fullføre. Samtidig er det jo egentlig mye morsommere å både lese og skrive slakt. Det er bare det at man må lese den hersens boka først. Hadde jeg vært profesjonell kritiker hadde jeg fått betalt for det, da hadde saken stilt seg anneledes, som det er blir negativ omtale nok fortsatt unntaket heller enn regelen også på denne bloggen (men jeg har tenkt å bli flinkere til å skrive innlegg om bøker jeg avbrøt, med begrunnelse, selvsagt, det er nemlig også givende, synes jeg).
Et spørsmål som ble hengende igjen litt på tampen var hvorfor såpass få bloggere skriver om sakprosa. Jeg tror aldri jeg har sett noen rene sakprosablogger, men det er vel ganske mange av oss som skriver om sakprosa også, så det er mulig inntrykket at «ingen» skriver om det er feil.
Adressa var til stede og har publisert en artikkel som jeg ikke har lest ennå (jeg skal gjøre det når jeg har trykket på «Publiser» på dette innlegget). Og Randi har selvsagt også skrevet om sin opplevelse.
________________________________
* Angående sitater skrev Sindre Hovdenakk en irritert kronikk i Aftenposten i 2008 med tittelen Løgn og forbannet dikt! om dårlig sitatskikk både i forlags- og teaterbransjen. Eksemplene hans er sendt inn av medlemmer av Norsk Kritikerlag, og er i høyeste grad graverende. Nå som forlagene har begynt å sitere bloggere lurer jeg på om det er noen av «oss» som har opplevd lignende?
Onsdag 2. oktober inviterte Aschehoug til presentasjon av årets bøker på Byscenen i Trondheim, og jeg troppet selvsagt opp med notatbok og kamera.
Vi fikk møte 6 utskremte forfattere og Even H. Kaalstad, Vegard Bye og Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl representerte forlaget på scenen. De byttet på å presentere bøker, og ga inntrykk at de til en viss grad hadde fått ansvar for egne favoritter. I tillegg var det filmsnutter på storskjerm med flere forfattere som ble intervjuet eller leste fra og fortalte om egne bøker.
Det hele startet med barnebøkene. Fra Irene Marienborgs bøker om Nora for de aller minste gikk det slag i slag. Et innslag på video med Hilde og Klaus Hagerup som forsøkte å forklare litt om skriveprosessen sin fikk latteren i gang i salen, særlig når Klaus famlet etter et ordfor å beskrive hvordan skrivingen foregikk rent praktisk og kom opp med «snerk». «Stafett! Stafett, mener jeg!» utbrøt han like etterpå. Den aktuelle boka – Mesterdetektiv Tim & Co nr 3: Pil og Bue-mysteriet – var den boka jeg fikk med meg hjem fra arrangementet, noe jeg var særs fornøyd med siden jeg regnet med at den vil falle i smak hos seksåringen.
Rett etterpå kom Hilde Hagerup i egen høye person for å lese fra Spøkelsene på Frostøy: Den kalde vinden. Også dette er tredje bok i en serie. Smakebiten vi fikk var spennende, og dette er nok en serie jeg skal huske når ungene blir litt eldre.
Hilde Hagerup
Så kom en forfatter som tidligere har skrevet for voksne, men nå har kommet med sin første ungdomsbok, og her slo min begrensede kjennskap til krim- og spenningssjangeren til, for jeg kan ikke huske å ha hørt om Johan B. Mjønes før. Ja, ja. Biten han leste fra boka Død manns kiste var i alle fall spennende nok.
Johan B. Mjønes
Neste forfatter ut var Mahmona Khan, hvis bok Skitten snø er den mest lånte ungdomsboka på norske bibliotek, i følge forlagets reklame. Årets bok heter Fra Oslo til Lahore og er en frittstående oppfølger, der en av de norsk-pakistanske jentene går med på å giftes bort i Pakistan, selv om venninnene hennes mener hun er gal, hun er jo alt for ung. Jeg tenkte at dette må man jo lese, men ble litt i tvil etter at Khan hadde lest sitt utdrag, jeg synes språket virket litt hakkete og litt klisjepreget, men siden man jo ikke kan forlange at forfattere skal være eksperter på å lese høyt skal jeg nok gi Khans bøker en sjanse i alle fall.
Mahmona Khan
På storskjermen flimret bøkene forbi i raskt tempo, men Sprengt monster av Christian Valeur, en bok om rabiat pubertet, hørtes såpass vill ut at jeg noterte meg at den må sjekkes ut.
Vi kom til sakprosa, der jeg hang meg mest opp i to bøker om Afghanistan: Qais Akbar Omars Og festningen hadde ni tårn som er en oppvekstskildring og Kristin Solbergs Livets skole om en jordmorskole. Vi fikk også presentert den boka fra Aschehougs høstliste det er minst sjanse for at noen vil få meg til å lese, nemlig Åndenes makt. Men jeg tok pliktskyldigst bilde av Tom Strømnæss i alle fall, selv om jeg ikke vil ta i hverken boka hans eller tv-programmet den er basert på med ildtang.
Tom Strømnæss
Han var forøvrig langt den proffeste presentøren på scenen denne kvelden, inkludert forlagsfolkene, det skal han ha.
Etter en pause der det var pizza å få begynte vi på det lange lerretet skjønnlitteratur for voksne.
Den føste boka jeg noterte «må sjekkes» på var en diktsamling av Lars Olav Seljestad: Storspring – fabrikkdikt, utdraget vi fikk på storskjerm ga mersmak.
Jan Kjærstads siste bok heter Menneskets vidde, som han sa i videoen vi fikk se «fordi jeg tenker at vi forfattere har brukt nok tid på å utforske menneskets dybde.» Det fikk meg til å trekke på smilebåndet, det gjorde også omslagsdesignen til Menneskets vidde, jeg får nesten lyst til å kjøpe boka for å ha den på utstilling.
Jeg noterte igjen at jeg har lyst til å lese Cathrine Evelid. Om det blir Dinglen & Ramona, som er årets bok, eller Mamma er en countrysang som kom ut i fjor jeg plukker opp først vil vise seg.
Det var tid for nok en lys levende forfatter, denne snakket dansk og het Christian Jungersen. Hans bok Du forsvinner tar opp noe av det samme temaet som Saturday av Ian McEwan som jeg nettopp leste, nemlig spørsmålet om identitet i skjæringspunktet når nevrologiske sykdommer slår inn.
Christian Jungersen
Sist ut av de lys levende forfatterene var Sidsel Dalen som med boka 21 dager har skapt en spenningsroman om korrupsjon i oljebransjen.
Sidsel Dalen
Via særdeles fake live-link fra New York (ok, det var ganske godt lagd, men jeg tror ikke et øyeblikk at det var live) kunne Jo Nesbø «avsløre» at han jobbet med finpussen på en frittstående roman med tittelen Sønnen. Jeg har fortsatt ikke lest Gjenferd og Politi, så jeg har ikke Nesbø-abstinens, men kanskje noen andre har?
Live-link, du liksom
En inspirerende kveld var det, jeg håper jeg får til å være med på flere slike etterhvert. Neste år skal jeg følge bedre med på hva forlagene melder om slikt.
Jeg ble bare sånn passe engasjert i I taket lyser stjärnorna av Johanna Thydell. Muligens hadde jeg litt for høye forventninger, da den var varmt anbefalt av en god venninne som ofte har samme smak som meg når det gjelder bøker.
I taket lyser stjärnorna handler om Jenna, som er 13 og har en mor som har kreft. Det er en bok om å være 13 og føle seg nesten voksen det ene øyeblikket og ha lyst til å holde mamma i hånden det neste. Det er en bok om venner, om å vokse fra venner og å få nye og så kanskje finne tilbake til gamle venner igjen. Det er en bok om å være litt utenfor, men også om å være populær.
På Herrelunda högstadium är det fyra lagar som gäller för att man ska vara någon.
1. Du skall dricka öl på helgarna (alternativt cider).2. Du skall ha stora bröst (om du är tjej).
3. Du skall inte plugga.
4. Du skall röka minst varannan rast.
Det går dåligt för Jenna och Susanna. De dricker aldrig, har inte speciellt stora bröst (särskilt inte Jenna), pluggar ordentligt och har aldrig någonsin rökt.
(Side 18) Det er en bok om å ha foreldre som ikke strekker helt til. Og det er en bok om å ha en mamma som er syk slik at alle ser på deg med det der blikket som sier «Hvordan går det? Klarer du deg?» og om å elske sin mamma og være livredd for at hun skal dø, men samtidig ønske at man tilhørte en helt annen familie, en normal en, og så få dårlig samvittighet for tanken.
Og det er en god bok, det er ikke det. Jeg ble bare ikke så engasjert som jeg hadde håpet, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det bare for lenge siden jeg var 13, og kanskje er mange av Jennas problemer litt for bundet opp i at hun er 13. Jeg vil tippe at den treffer målgruppa bedre enn den traff meg, og at jeg ville elsket den om jeg altså var 13 når jeg leste den, men akkurat det siste får vi aldri vite.
Utgitt på norsk av Cappelen Damm, oversatt av Kirsti Øvergaard, som I taket lyser stjernene.
Eldorado. Joda. Kan man tenke seg et mer passende navn på en bokhandel, egentlig? Og så er det altså mer eller mindre tilfeldig at navnet ble nettopp Eldorado. I hvert fall går jeg ut fra at om det hadde vært andre lokaler som dukket opp på rett tidspunkt hadde ikke navnet gitt seg selv på samme måte.
Torsdag før Oslo bokfestival åpnet gamle Eldorado kino dørene, gjenoppstått som en annen Fugl Føniks, som «Nordens største bokhandel». Og fredag kveld var vi bokbloggere invitert på et møte med Helene Uri og Eldoradosjef Christian Skrede, en forklaring av konseptet Eldorado og en omvisning i lokalene.
Det startet med at alle så nær som to satte seg på første rad, det måtte selvsagt bemerkes: Hvor ofte skjer det, egentlig? (De to siste satt forøvrig på andre rad og begrunnet det med at de skulle kaste popkorn på oss andre.) Vi satt ved hovedscenen, der det er plass til 100 mennesker og der man har god utsikt over reolene i «voksenavdelingen».
Utsikt fra hovedscenen
Kort oppsummert er konseptet for Eldorado at forlagene leier reoler og selv bestemmer hva som skal stå på dem og hvordan (bortsett fra at bøkene skal stå med forsiden fram, og forlaget forplikter seg til fire møter med Eldorado i året). De vanlige reolene koster 10.000 kroner per år per stykk, et lite forlag kan leie én et stort kan, som f.eks. Aschehoug, leie 10. Det jobbes med løsninger for enda mindre forlag, blandt annet en type settekasse som tanken er at forlaget betaler innkjøpspris for (rundt 2.500 kroner) og så kan de settes på passende steder. Bittesmå forlag, typen med en til to bøker i året får plass i en fellesreol, helt gratis. Inntektene av salget deles 75 % til forlaget 25 % til Eldorado.
Christian Skrede forteller, vi noterer flittig
Noe av problemet slik bokbransjen fungerer i dag, for både forfattere og lesere, er levetid. Kjøpte du ikke den siste boka til Gunnar Staalesen når den kom, men kunne tenke deg den i harback nå, to år senere? Tough. Staalesen får du tross alt i pocket, for forfattere som ikke kommer i pocket er alt håp ute når førsteutgaven har vært på Mammut og det som ikke ble solgt har blitt destruert. Lagerplass er dyrt, må vite. Selvsagt kan du overta restopplaget selv, men da må du ha stor kjeller (som egner seg for oppbevaring av bøker over lengre tid). Ett av målene til Eldorado er å gjøre noe med dette. Første steg er å gi forlagene et sted å selge bøkene, også etter at de forsvinner fra bestselgerlistene, så kan de kanskje se seg råd til å beholde noen hundre eksemplarer på lager likevel.
Noen barnesykdommer må man regne med, de ansatte hadde ikke fått opplæring før åpningen, det ble det rett og slett ikke tid til, og den første journalisten som var innom oppdaget at klassikerene manglet: Hvor var Hamsun, Undset og Bjørnson? Begge deler er fikset nå, men fler problemer vil utvilsomt dukke opp. Forhåpentligvis vil markedet gi Eldorado tid til å bli det de ønsker å bli.
Litt ensformige hyller her?
Når vi var der var det enkelte forlag som lot til å tro at de fortsatt hadde «torg» der bestselgerene skulle stilles ut. Det var visst rett og slett fordi ingen helt hadde regnet på hvor mange bøker man egentlig trengte for å fylle reolene. Det har muligens også rettet seg nå.
Et antikvariat er det også blitt plass til.
Scenene, ja. Det er en hovescene, en barnescene og en kokkescene. Dessuten finnes noen mindre møterom. Disse lokalene kan fritt benyttes av «hvem som helst» innenfor vanlig åpningstid, man må bare avtale med arrangementsansvarlig. Dette er selvsagt bare et «cunning plot» for å trekke folk inn i butikken, men det er jo ingen kjøpsplikt (med mindre gjestene er sånne gale bokmennesker som oss, da, vi var fler som sukket litt over at vi ikke kunne handle under omvisningen).
Slutt på praten, nå kommer selve omvisningen
Ikke alle fasiliteter var helt klare ved åpningen. Ved inngangen kommer et pannekakehus, i bakgården restaurant med alle rettigheter. Barnevennling skal det være, så ammerom er på plass og i barneavdelingen var det teppegulv for at barna skal kunne ligge på gulvet og lese. Puter kommer.
Ammerom, microbølgeovn er formodentlig på plass nå
Siden bøkene er sortert etter forlag, ikke etter sjanger, kan nok enkelte kunder bli frustrerte. For oss som elsker å gå og kikke og oppdage nye bøker ved en tilfeldighet er det hele så nær himmelriket man kan komme (hadde bøkene vært gratis hadde det vel vært himmelriket). Er du ute etter en spesifikk bok kan de ansatte selvsagt hjelpe. De er utstyrt med nettbrett og appen de skal bruke vil også bli tilgjengelig for kunder, der kan du søke på forfatter eller tittel og få opp kart over hvor du må gå for å finne boka.
Man har utnyttet lokalene…
Planer mangler ikke, heller. Først og fremst vil de utvide til Bergen og Stavanger, de må bare finne et brukbart lokale som de får lov til å kjøpe. For det er også en del av forretningsmodellen, lokalet skal eies, ikke leies. «Men Trondheim, da?» skriker vi, selvsagt. Og om du leser dette, Christian: Hovedpostkontoret! Jeg aner riktignok ikke om det er til salgs, men bygningen er i alle fall både spektakulær og sentral.
Et kasseområde det står respekt av
Og i Oslo er ambisjonene om utvidelse allerede tilstede. Først og fremst 300 kvadratmeter med «The English House» (Ja, takk!), men også et mer orginal 1000 kvadratmeters «idétorg», der organisasjoner, religioner og politiske partier skal kunne leie plass på samme måte som forlagene, for å profilere seg selv. En morsom tanke, men akkurat den vet jeg faktisk ikke helt om jeg har tro på. Men for all del, go for it, det kan bli kjempebra.
Minibokhandelen ved inngangen
Tilbake til bøkene: Rett innenfor inngangen ligger en liten avdeling som er organisert mer som en vanlig bokhandel. For de som har dårlig tid, og som bare skulle hatt Jo Nesbøs siste i farten.
En annen type bøker
En avdeling for «ikke akkurat bøker» finnes også, selv om dette altså først og fremst er et sted for bøker. Jeg ble stående og sikle ved Moleskin-reolen, men er det en notatbok du trenger finnes utvalget, også i andre merker, og penner, permer og blyantspissere også. Dessuten en hylle med såkalte «novelty-items» i tilfelle du vil ha en dings å pakke inn sammen med boka du kjøpte til farsdagen.
Sally Ann reolen
Eller hvorfor ikke en pute fra Sally Ann? Frelsesarmeens håndarbeidsorganisasjon har fått plass helt gratis.
Neste dag kom jeg tilbake, med barn på slep, og lot seksåringen gå amok med handlekurv (ja, de har sånne med hjul og uttrekkbart håndtak). Mer om det senere.
På bloggen Flukten fra virkeligheten kan du finne smakebiter fra litt av hvert hver søndag. Jeg er med av og til, når jeg husker det, liksom…
Denne uka har jeg akkurat begynt på Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti, debutdiktsamlingen til Kjersti Wøien Håland som jeg fikk med meg fra bokbloggertreffet. Jeg liker hvordan tittelen gir et hint om at her kommer dét å skrive om seg selv og tro man formidler sannheten til å problematiseres.
Smakebiten er fra side 9:
eg har
elektriske fuglar
klokker med hjartebank
lamper som pustar
kun to levande
meg sjølv
og ei måke
over naboens tak
Banned Books Week 2013 foregår denne uka (22. – 28. september). Det er en amerikansk markering av ytrings- og lesefrihet, først arrangert i 1982 med utgangspunkt i American Library Association (ALA). På begynnelsen av åttitallet så bibliotekarene i USA en økning i bøker som ble forsøkt bannlyst, særlig fra skolebiblioteker og barneavdelinger. Fra 2000 til 2009 ble det registrert over 5000 forsøk på å få fjernet bøker fra bibliotekshyllene. En svært vanlig begrunnelse er at bøkene inneholder seksuelt materiale, og da snakker vi ikke om pornografi, men enten om fiktiv, normal seksuell omgang blant ungdom, sex (eller bare forelskelse/følelser) som faller under LGBT-paraplyen eller ren fakta-basert sexopplysning. Andre vanlige klager er språkbruk og okkultisme (Harry Potter, for eksempel, inneholder jo heksekunst, må vite, og er derfor satanistisk).
Vi kan selvsagt gjerne sitte her i Norge og tro at dette er et amerikansk fenomen og at her bannlyser vi da ikke bøker av trivielle årsaker, men vi skal ikke godte oss for tidlig. Vi har kanskje færre saker, men de forekommer også her. Av de mer spektakulære er selvsagt rettsakene mot Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Selv husker jeg godt rabalderet når Jon Michelets ungdomsroman Den flyvende brasilianer utkom i 1987 og en rektor et sted på vestlandet fjernet boka fra skolebiblioteket etter å ha blitt gjort oppmerksom på at den inneholdt… gisp!… sex! Jon Michelet ble selvsagt spurt om kommentar fra avisene og uttalte at det var «Kjempebra! Jeg oppfordrer alle andre rektorer til å gjøre det samme! Det er den beste måten å sørge for at ALLE kommer til å ville lese boka!» (neppe ordrett, da jeg stoler på egen hukommelse i dette tilfellet, men intensjonen er korrekt). Og det hadde han selvsagt rett i i et land der vi har biblioteker utenom skolebiblioteket og de fleste i verste fall har råd til å kjøpe boka. Jeg husker kanskje saken best fordi den var så spesiell, så det kan jo tyde på at det i alle fall sjelden kommer fram i media at slik sensur drives, men jeg lurer på hvor mange bøker som aldri finner veien til skolebiblioteket fordi noen føler at innholdet er tvilsomt?
I alle fall er det en sak vi gjerne kan sette fokus på, og ikke la noen, det være seg myndighetene eller enkeltpersoner, slippe unna med sensur.
I september 2014 skal Bokbloggerprisen deles ut for første gang. Prisen har to kategorier: Roman og Diverse, og alle bøker av norske forfattere utgitt i 2013 kan nomineres. For å kunne nominere og stemme må man ha en norsk bokblogg. Etter at nominasjonsrunden er gjort i januar, lages det en kortliste, og så leser vi (de av oss som har tid og lyst) bøkene på kortlisten fram mot august, og så stemmer vi. Vinnerne annonseres på bokbloggertreffet under Oslo bokfestival 2014. Formålet med prisen er å sette fokus på norsk litteratur, og kanskje løfte fram noen ukjente perler som ikke får så mye oppmerksomhet ellers.
Jeg trenger ikke noen særlig gjennomgang for å konstantere at om jeg skal kunne bidra noe videre må jeg fokusere lesinga mot slutten av året. For så langt har jeg lest Roy Jacobsens De usynlige (som vel fortjener nominasjon, men ikke akkurat er «en ukjent perle som ikke får så mye oppmerksomhet ellers»…) og, ja, i klassen for romaner var vel det alt. I diverse-klassen har jeg nok lest noen barnebøker, i alle fall, men ikke blogget om dem. Det får jeg vel se å gjøre noe med. Og så har jeg tenkt å prøve å få vært med på samlesingen av kortlisten neste år, da får jeg i alle fall bidratt med noe.
Jeg kommer til å tagge alle innlegg, både om aktuelle bøker og generelt om prisen, med Bokbloggerprisen 2013, så blir de lette å finne igjen.
Andre som har skrevet om sin lesing fram mot prisen (tips meg gjerne om fler):
