Dikt på en onsdag

I dag på Twitter kom det en klage på understrekinger i biblioteksbøker fra @syltegeek. Jeg er hjertens enig i at det er en uting, og tweetet tilbake at jeg en gang tilbragte en ettermiddag med å viske ut alle understrekinger i en biblioteksbok. Noen hadde brukt blyanten flittig. Jeg var student. Det virket som fornuftig bruk av tid; jeg bedret leseligheten til boka både for meg selv og for senere lånere. Men Syltegeek fikk også svar fra @mareinna, med det hun kalte et motargument, et argument jeg gjerne deler videre. Nå kan vi vel alle være enige i at marginalia er noe helt annet enn understreking, men dette er altså en ode til marginalia, så og si:

Marginalia – Billy Collins

Sometimes the notes are ferocious,
skirmishes against the author
raging along the borders of every page
in tiny black script.
If I could just get my hands on you,
Kierkegaard, or Conor Cruise O’Brien,
they seem to say,
I would bolt the door and beat some logic into your head.

Other comments are more offhand, dismissive –
«Nonsense.» «Please!» «HA!!» –
that kind of thing.
I remember once looking up from my reading,
my thumb as a bookmark,
trying to imagine what the person must look like
why wrote «Don’t be a ninny»
alongside a paragraph in The Life of Emily Dickinson.

Students are more modest
needing to leave only their splayed footprints
along the shore of the page.
One scrawls «Metaphor» next to a stanza of Eliot’s.
Another notes the presence of «Irony»
fifty times outside the paragraphs of A Modest Proposal.

Or they are fans who cheer from the empty bleachers,
Hands cupped around their mouths.
«Absolutely,» they shout
to Duns Scotus and James Baldwin.
«Yes.» «Bull’s-eye.» «My man!»
Check marks, asterisks, and exclamation points
rain down along the sidelines.

And if you have managed to graduate from college
without ever having written «Man vs. Nature»
in a margin, perhaps now
is the time to take one step forward.

We have all seized the white perimeter as our own
and reached for a pen if only to show
we did not just laze in an armchair turning pages;
we pressed a thought into the wayside,
planted an impression along the verge.

Even Irish monks in their cold scriptoria
jotted along the borders of the Gospels
brief asides about the pains of copying,
a bird signing near their window,
or the sunlight that illuminated their page-
anonymous men catching a ride into the future
on a vessel more lasting than themselves.

And you have not read Joshua Reynolds,
they say, until you have read him
enwreathed with Blake’s furious scribbling.

Yet the one I think of most often,
the one that dangles from me like a locket,
was written in the copy of Catcher in the Rye
I borrowed from the local library
one slow, hot summer.
I was just beginning high school then,
reading books on a davenport in my parents’ living room,
and I cannot tell you
how vastly my loneliness was deepened,
how poignant and amplified the world before me seemed,
when I found on one page

A few greasy looking smears
and next to them, written in soft pencil-
by a beautiful girl, I could tell,
whom I would never meet-
«Pardon the egg salad stains, but I’m in love.»

Fler dikt og mer av og om Billy Collins.

Fiktivnovember

FiktivnovemberJa, du. Hadde det vært så vel, hadde jeg nær sagt, men altså, november har slett ikke vært så ille. Jeg har hatt Fiktiviteter oppe i et faneark i Firefox siden starten på måneden for å delta i fireårsjubileumskonkurransen, men ikke kommet så langt før nå, så da får det bli ett innlegg med svar på alle fire spørsmål.

Fråga 1: Berätta om din bästa läsupplevelse i år!

Det må nesten bli De usynlige av Roy Jacobsen. Og da svarer jeg altså med utgangspunktet: Det beste jeg har lest i år. Ellers kan jeg si at å sitte utenfor «traileren» på Garda Village i Italia i sommer i 25 varmegrader med kald prosecco i glasset kveld etter kveld mens jeg leste meg gjennom Saturday av Ian McEwan var en helt grei opplevelse, selv om det ikke var boka sin skyld.

Fråga 2: Berätta om din bästa ickebokliga fiktivitet i år!

Jeg ser så lite tv og film for tiden at dette rett og slett er et ganske vanskelig spørsmål. Eller, vent, joda, jeg kom jo endelig i gang med å se de nye sesongene av Dr. Who i år, dvs. 9, 10 og 11. Ja, jeg er bare halvveis kommet i 10 sine episoder, da, jeg så litt for mange på rappen og fikk mareritt (det er desverre sånn hjernen min funker, jeg kan ikke lese for mange krimbøker på rappen heller), men nå skal jeg begynne på igjen. I alle fall, mye bedre blir ikke fiktivitetene, i hvert fall ikke på skjerm.

Fråga 3: Berätta om årets bästa dag!

Oi. Det var ikke småtterier. Det blir vanskelig å velge. Jeg tror vi må tilbake til Italia. For eksempel den dagen vi var i Gardaland for andre gang, der jeg fikk kjøre berg-og-dalbane, og størsteungen var happy, happy, happy. Etterpå var vi i svømmebassenget i Garda Village hele hurven, og så spiste vi middag i restauranten før eldstemann fikk gå på barnedisko. Yngstemann var også helt med og danset på fanget til hen krasjet totalt og vi to ruslet «hjem» for å legge. Når hen hadde sovnet kom mannen og storeungen, som spiste på en is, og så var hen også i seng og jeg kunne sette meg ned med McEwan og prosecco. Da var livet slett ikke så verst, kan jeg si.

Fråga 4: Berätta om något du ser fram emot bortom november!

Det er mye! Nå er det jo snart jul, og jeg elsker julen! Først skal vi kose oss i desember med både teater og pepperkakebaking og gavepakking, og så kommer selve julen. I år blir det lang juleferie, også, så kanskje jeg får litt lesetid? Etter nyttår gleder jeg meg vel mest til vi tar med både barn og ett sett besteforeldre til London i nesten en uke. Det kan bare bli bra. Og denne gangen skal jeg få gått i noen bokhandler også! (Det rakk vi nemlig ikke sist. Katastrofe!)

Hva slags bokkonsument er du?

Marcusbiblioteket har laget en spørreundersøkelse med 22 spørsmål som gir en av fire typer, og jeg ble, ikke helt overraskende Allätaren/Bokknarkaren.

Nej det kanske inte låter så glamouröst att vara en allätare och knarkare, men om jag säger såhär då: du är den som bär hela den här underbara jävla bokbranschen på dina axlar.

Det går att se dig på Swecon lika gärna som på Bokmässan lika gärna som på textival eller ett poetry slam (med reservation för viss statistisk felmarginal för det sistnämnde). Poängen är att du är fördomsfri och gillar bra böcker. Och bra böcker är som Pokémon för dig – du måste hela tiden fånga fler. Om du slutade köpa böcker nu skulle du klara åtminstone ett par år av läsning. «Hemska tanke», tänker du nu, «bara 2 år, jag måste köpa fler».

Du har färgsorterad bokhylla ibland, du har alfabetiserad bokhylla ibland. Du har dubbla rader i bokhyllan och böcker utspridda lite över allt. Du har boktipset och goodreads och kan snacka såväl deckare som dikt. Danielle Steel och Daniel Defoe är lika välkomna hos dig.

Du har döpt din unge/katt/hund/partner till Billy efter den kända bokhyllan, eller efter något annat bokrelaterat som typ din favoritkaraktär.

Ingen törs längre ge böcker till dig i present eftersom det är omöjligt för en utomstående att veta vilka titlar du har läst. Du älskar såväl att låna böcker som att köpa.

Du är en bokambassadör som sprider läsglädje och lånar gärna ut böcker. Du skulle kunna ha en väggbonad med texten «All läsning är bra läsning» men du är för busy med att planera inköpen på årets bokrea för att hinna brodera någon sån.

Joda, jeg kan leve med det.

Hemmelig nisse: Spørsmål

Nok en gang har jeg stjålet hele greia mer eller mindre rått fra En bok om dagen. Hvorfor finne opp hjulet (julen?) på nytt, mener jeg?

Her er altså en rekke spørsmål du bør svare på på egen blogg i løpet av de nærmeste dagene for å hjelpe nissen din i gang. Er det noe mer du synes hen bør vite legger du selvsagt til det. Legg gjerne lenke til svarinnlegget ditt i lenkegreia nederst her, så kan vi alle surfe rundt og få gode ideer.

* Hvilke(n) sjanger(e) leser du helst?
* Har du en favorittforfatter? Og har du/har du lest alt av ham/henne (altså: Er det noe poeng i å sende deg en bok av den forfatteren eller ikke)?
* Leser du på andre språk enn norsk? Hvilke?
* Hører du på lydbøker? I hvilket format, i så fall?
* Samler du på bøker av noen spesifikk forfatter eller av en spesiell type eller med et spesielt tema?
* Har du noen lister over hva du har lest og/eller hva du eier, i så fall hvor?
* Hva er du ute etter når du leser? (Ut)dannelse, eventyr, romantikk, hjernetrim, nye erfaringer eller noe helt annet?
* Finnes det noen sjanger eller forfattere du IKKE vil lese?
* Hva har du lest (eller påbegynt) og tenkt «Aldri mer!» om?
* Finnes det noen forfatter eller sjanger du har tenkt å lese, men som du ikke har kommet deg til ennå?
* Er det noen bøker du leter etter og som du skulle bli særlig glad for å få?

Husk at nissen skal velge TO bøker, en hen elsker selv, en hen tror mottaker vil like.

Så følger noen spørsmål som skal hjelpe nissen med fyllmassen:

* Har du noen hobbyer utenom lesing?
* Samler du på noe?
* Hva er favorittfargen din?
* Har du noen favoritt-tv-serier eller favorittfilm?
* Foretrekker du te eller kaffe? Eventuelt hva slags?
* Hva slags snop liker du best?
* Hva er din marerittjulegave?
* Hva er din drømmejulegave?
* Er du allergisk mot noe, eller er du for eksempel veganer (viktig punkt!)?

[inlinkz_linkup id=342134]

Hemmelig nisse: Deltagere

Nå har jeg trukket og sendt ut eposter, så nå er det bare å sette i gang med å studere «din» mottakers blogg. Jeg innså jo, når jeg skulle begynne å trekke, hvorfor En bok om dagen hadde konkludert med at den som organiserer ikke kunne få være med… Jeg var så fokusert på at jeg skulle sende en pakke når jeg planla dette (det er jo sendinga som er moroa…) og det hadde jo ikke vært noe problem, det gjaldt jo bare å bruke loddtrekning slik at jeg fikk en tilfeldig mottaker jeg også. Det var først nå som jeg skulle trekke og skrive eposter at det slo meg hvorfor det ikke går så bra: Det blir jo vanskelig å holde det hemmelig for meg selv hvem jeg skal fra… Jeg følte meg ikke så lur når jeg kom på den lille haka, må jeg innrømme.

Så da så. Siden jeg først og fremst gledet meg til å lage pakke kommer jeg likevel til å gjøre det. Jeg har trukket en «vinner» blant deltagerne som altså får en pakke fra meg i tillegg til fra en hemmelig nissevenn. En heldig blogger får dermed to pakker til jul, og jeg får ha det gøy med å stappe en eske full med godsaker.

Nå håper jeg at jeg har hatt tunga rett i munnen og fått med alle, samt sendt ut rett…

Spørsmål som skal besvares for å hjelpe nissen din i gang kommer i løpet av kvelden.

Her er deltagerlisten, om du er nysgjerrig:

Boka mi

Bokstavelig talt

Bøker og bokhyller

Elikkens bokhylle

Hysj! Lesing pågår

Julies bokbabbel

Mellom linjene

Once upon a time

Siljes skriblerier

Så rart – en bokblogg

Tones bokside

Bokbloggsjerka: Ønsketid, tidsønske

Jeg tenker stadig jeg skal være med på bokbloggsjerka igjen, men så blir det ikke noe av. Men i dag, altså. Ukas spørsmål fra Annika er:

Vad önskar du dig mest av allt just nu som är relaterat till böckernas värld?

Kan det bli noe annet svar på det en lesetid? 2 timer kostnadsfrie ekstratimer i døgnet øremerket lesing hadde passet sånn ganske akkurat. Eventuelt en ukes ferie fra verden avsatt kun til lesing. Eller begge deler. Takk.

Det er jo ikke så orginalt, Malin, f.eks., er enig med meg.

Hvis jeg skal ønske meg noe mer konkret og litt mer fysisk mulig må det akkurat nå være et Castle Waiting Volume III (og IV, og V osv.).

Hemmelig nisse for bokbloggere

For to år siden deltok jeg på En bok om dagens julklappsbyte, og det var ganske gøy. I dag begynte jeg å tenke på det, og tenkte at det hadde vært gøy om noen kunne arrangere en slik byttering for de norske bokbloggerne, og så fikk jeg den – om jeg skal si det selv – brilliante idéen at jeg jo kan gjøre det selv.

Reglene er som følger (kopiert mer eller mindre rått fra En bok om dagen, men med makspristak etter forslag fra Bokelskerinnen). Vær nå snille og bevis at dere er samvittighetsfulle bokbloggere som kan å lese en tekst nøye og få med dere alt:

  • For å delta må du ha en aktiv blogg. Den må ikke handle utelukkende om bøker, men du bør ha blogget om bøker rimelig jevnlig.
  • Du må ha en norsk adresse nissen din kan sende til, og du må sende pakke til en norsk adresse.

Pakken skal pakkes i en «smartposteske» størrelse liten*. Esken koster 18 kroner, men du kan selvsagt gjenbruke en eske du har fra før. Esken skal sendes med smartpostlapp til 140 kroner (dette for at du skal ha sporingsnummer og kvittering for at du har sendt i tilfelle posten roter bort pakken din). I esken skal du pakke:

  1. En bok du elsker – gjerne brukt, men hel og fin.
  2. En bok du tror mottageren vil elske – gjerne brukt, men hel og fin.
  3. Noe julete eller vintrete – gjerne hjemmelaget.
  4. Fyllmateriale så pakken blir full, for eksempel te, kaffe, sjokolade, hjemmelagde karameller, fargeblyanter eller smellbongbonger! Noe som fyller esken uten å sprenge den og som du tror vil glede mottakeren.
  5. Et brev som forklarer valg av bøker, valg av julete/vintrete ting og eventuelt valg av fyllmateriale. Brevet bør også inneholde et hint om hvem du er, så mottaker har noe å gå etter for å gjette, men du kan være så vag eller konkret du vil.

Totalprisen for innholdet kan ikke overstige 250 kroner. Det vil si at om du putter oppi en dyr bok må den andre være et loppemarkedfunn, vil du gi bort fancy kaffe og sjokolade må det andre være billigere. Helt nye innbundne bøker er dermed utelukket, men vi bør klare å jobbe med pocket- og bruktutvalget føler jeg… (Arbeidstimer regnes ikke med i prisen om noen av gavene er hjemmelagd…)

Påmelding skjer på epost til meg: ragnhild alfakrøll sandlund.net innen 15. november. Eposten skal inneholde: Navn, adresse, bloggnavn og url til bloggen din.

Du får beskjed på epost fra meg om hvem du skal sende til innen 18. november. Da er det fint om du besøker bloggen til din mottaker og legger igjen en (anonym!) hilsen om at du finnes. Omtrent da legger jeg også ut en liste med spørsmål som du må svare på på egen blogg for å gi nissen din noen hint om hva som vil glede deg. Det forventes selvsagt også at du som nisse bruker litt tid på å gjøre deg kjent på bloggen til vedkommende for å gjøre pakken mest mulig personlig.

Pakken skal sendes senest 14. desember (Postens anbefaling for pakker som skal fram til jul er senest 16. desember, så jeg tar litt i).

Når du får pakken din skal den blogges, husk å takke pent, presentere bøkene skikkelig, og forsøk gjerne å gjette hvem pakken er fra.

Bare så det er nevnt: Navn og adresser behandles med forsiktighet. De skal brukes til å sende pakker, ikke noe annet. Ikke alle bloggere er like offentlig ute med navn, men det skal ikke hindre noen fra å delta.

Har jeg glemt noe?

Et slags PS: En bok om dagen deltok ikke selv. Det har jeg tenkt å gjøre. Valg av nisse/mottaker vil uansett skje ved loddtrekning. Bill.mrk. Jeg vil være med på moroa.

______________________________

* Dersom du fryktelig gjerne vil gi bort en murstein på 1500 sider vil du få et problem med å få plass i de små eskene. Da er alternativ emballasje ok, bare husk å gå opp i størrelse nok til å få plass til alt det andre som skal med, og send uansett pakken med sporing.

All makt til meg!

Torsdag 24. oktober arrangerte Trondheim Litteraturfest debatt på hovedbiblioteket med tittelen «All makt til bokbloggerne?» Debattleder var Sissel Furuseth, professor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU, og deltagere var bloggerne Siri Isaksen og Randi Aasheim, bibliotekar Britt Karen Einang og Sindre Hovdenakk, som blant annet skriver anmeldelser for VG og er nylig blitt redaktør for tidsskriftet Prosa.

Jeg må vel innrømme at jeg synes tittelen på debatten var litt idiotisk. Jeg skjønner at formålet var å sette ting på spissen, men jeg vet ikke om det er så mye «satt på spissen» som «absurd». Hvilken makt snakker vi om? Selv hvis vi begrenser maktbegrepet til noe som har med litteratur å gjøre (som jeg antar er rimelig, ingen mener vel at vi bokbloggere har makt til å fikse situasjonen i Syria eller stoppe klimaendringene) lurer jeg. For hva kan man ha makt over? Makt til å bestemme hva folk skal lese? Makt til å skape bestselgere? Med tanke på hvor lite homogene bokbloggere er i hva de liker og hva de leser kan det uansett bli et noe merkelig resultat.

Vel, til debatten:

Bloggerne på den ene siden: Siri og Randi
Bloggerne på den ene siden: Siri og Randi

Sissel Furuseth startet med å be deltagerne si noen ord om hva bokblogging var for dem. Randi fikk starte og poengterte at det finnes mange typer bokblogger, men at hun personlig bruker det som en slags lesedagbok, men også en måte å spre leseglede på. Siri Isaksen var neste kvinne ut og sa at for henne var det en inspirasjonskilde. Hun har vært lesehest siden hun var ti, men i vennekretsen hennes er det ingen andre som leser bøker. Derfor er bokblogging en måte å komme i kontakt med andre med samme interesser. Siris blogg er forøvrig ikke en ren bokblogg, den er i utgangspunktet mer en mote- og sminkeblogg, så hun treffer en ganske annet publikum når hun skriver om bøker enn vi rene bokbloggere gjør. Hun sa at det aller beste er å få tilbakemelding fra folk som normalt ikke leser bøker, men som har plukket opp en av bøkene hun har tipset om og likt den og kanskje kommet i gang med å lese bøker på grunn av det. Og det kan man jo forstå, de fleste bokelskere ville satt pris på det, tror jeg.

Kritikeren og bibliotekaren på den andre siden: Sindre Hovdenakk og Britt Karen Einang
Kritikeren og bibliotekaren på den andre siden: Sindre Hovdenakk og Britt Karen Einang

Så var det Sindre Hovdenakk sin tur, og som han sa «Jeg forstår jo hva min rolle her i kveld er tenkt å være.» Skal det bli debatt må man jo ha uenighet. Han fortsatte med at «for meg er blogging ren amatørisme som ikke har noen interesse for meg faglig sett».

Hovdenakk ble stående litt alene, for Britt Karen Einang sa at hun ser på bokblogger som inspirasjon for egen del, hun leser de som leser lignende bøker som henne. Hun poengterte også at hun ser egen formidling av litteratur, særlig til ungdomskoleelever, som noe som på mange måter ligner blogging: Det er ikke litteraturkritikk, men formidling av leseglede.

Det er slike kvelder jeg skulle ønske jeg kunne stenografi, siden notatene mine er til dels mangelfulle etter dette, men til tross for at Hovdenakk tok sin rolle som «anti-bokblogger-stemmen» særdeles alvorlig ble det aldri noen ordentlig krangel av det hele. Hovdenakk sa blant annet at han mente særlig bibliotekarer har en forpliktelse til å bruke seriøse kilder, at vi må verne om den profesjonelle litteraturkritikken, det er en profesjon, og at bokblogging ofte framsto som ren synsing om en kunstform, noe han mente ikke skjedde i like stor grad med andre kunstformer. Til det sier jeg: Tja? Musikkblogger, noen? «Anmeldelser» av konserter gjort av glade amatører florerer, jeg har også sett innlegg om både ballett, opera og teater, og dessuten om billedkunst og skulptur (jeg har sogar skrevet noen selv, om jeg ikke husker feil). Det finnes i det hele tatt blogger om det aller meste. Det som kanskje skiller bokblogger fra annen blogging, og som muligens er med på å gjøre de profesjonelle kritikerne såra og vonbrotne er at forlagene har blitt svært glad i å sitere blogger på omslagene til bøker de gir ut*.

Han fortsatte med å liste opp tre viktige kriterier for profesjonell kritikk: Den er uavhengig, redigert og kvalitetssikret. Førstnevnte er de aller fleste blogger også. De som ikke er det opplyser om det (gjør de ikke det bryter de loven). De to andre gjelder selvsagt i mindre grad for blogger, selv om det finnes redaksjonelle blogger der redaksjonsmedlemmene kvalitetssikrer hverandres innlegg. Jeg kan vel også nevne at jeg etter at jeg i hine hårde dager gjentatte ganger satt på samme pressevisning av film som en sovende (=snorkende) såkalt profesjonell kritiker – som likefullt skrev anmeldelse etterpå – har jeg vel ingen tro på at det ikke finnes snarveier også i den profesjonelle bokanmeldelsens verden.

Hovdenakk hevdet også at det ikke var noen grunn til at de profesjonelle kritikerne skulle føle at arbeidsplassen var truet av bokbloggene. Bokanmeldelser får mer plass i media enn før (sammenlignet med de siste 20-30 årene i alle fall), og det er mer etterspørsel etter profesjonelle kritikere. VG hadde gjort en undersøkelse for noen år siden blant de som lese VG på papir, og den tingen som kom som nummer 1 på listen av hva folk ønsket mer av var nettopp bokanmeldelser, noe VG selvsagt hadde tatt konsekvensen av.

En av grunnene til at det ikke ble noen ordentlig krangel ut av det hele var at det ikke var noen som inntok standpunktet at bokblogging var like bra som eller bedre enn, eller i alle fall kunne erstatte såkalt profesjonell kritikk. Det hadde jo kunnet bli riktig så undeholdende, men panelet generelt var alt for forsonende i tonen til at Hovdenakk fikk noe særlig motsvar. Samtidig var den generelle stemningen i rommet såpass positiv til blogger at han neppe satt igjen med følelse av å ha overbevist noen. Det ble selvsagt påpekt (jeg husker ikke fra hvem) at mange bokbloggere har vel så mye utdannelse som den jevne kritiker. Det ble også pekt på spennet i blogger, både i tematikk og i kvalitet. Men jevnt over var stemningen fra panelet at bokbloggingen heller utfyller enn erstatter kritikerne.

Etterhvert ble det åpnet for kommentarer fra salen, og tilbakemeldingene derfra gikk på mye av det samme, nemlig at bokbloggene utfyller avisenes anmeldelser. En sa at «Et blogginnlegg kan få meg til å lete opp en profesjonell anmeldelse, mens en dårlig skrevet anmeldelse kan få meg til å søke opp blogger.» I den forbindelse kom det noen spark til VG. Jeg klarte ikke å dy meg for å komme med noen kommentarer selv, og nevnte blant annet at et område bloggerne kan ha betydning på er å skrive om bøker som ikke anmeldes i avisene, for eksempel serier, og også barne- og ungdomsbøker. Jeg vet selv at de innleggene jeg får suverent flest treff på måned etter måned, år etter år, er innleggene om ungdomsbøker.

Vi var også inne på at bloggerne ofte er positive. Vi skriver gjerne om bøker vi liker, og dropper å skrive om de vi ikke liker. Siri hadde et godt poeng i at hun tross alt har et publikum som ikke nødvendigvis er lesere, og skal hun først skrive om bøker vil hun gjerne tips om noen leserne kanskje blir nysgjerrige på og plukker opp. Jeg rakk opp hånden igjen og nevnte at jeg selv forsøker å få skrevet om alt jeg leser, men at noe av problemet kanskje er at vi sjelden faktisk leser ting vi ikke liker. Jeg har i alle fall lav terskel på å gi opp en bok som kjeder eller irriterer meg om jeg ikke har en god grunn til å fullføre. Samtidig er det jo egentlig mye morsommere å både lese og skrive slakt. Det er bare det at man må lese den hersens boka først. Hadde jeg vært profesjonell kritiker hadde jeg fått betalt for det, da hadde saken stilt seg anneledes, som det er blir negativ omtale nok fortsatt unntaket heller enn regelen også på denne bloggen (men jeg har tenkt å bli flinkere til å skrive innlegg om bøker jeg avbrøt, med begrunnelse, selvsagt, det er nemlig også givende, synes jeg).

Et spørsmål som ble hengende igjen litt på tampen var hvorfor såpass få bloggere skriver om sakprosa. Jeg tror aldri jeg har sett noen rene sakprosablogger, men det er vel ganske mange av oss som skriver om sakprosa også, så det er mulig inntrykket at «ingen» skriver om det er feil.

Adressa var til stede og har publisert en artikkel som jeg ikke har lest ennå (jeg skal gjøre det når jeg har trykket på «Publiser» på dette innlegget). Og Randi har selvsagt også skrevet om sin opplevelse.

________________________________

* Angående sitater skrev Sindre Hovdenakk en irritert kronikk i Aftenposten i 2008 med tittelen Løgn og forbannet dikt! om dårlig sitatskikk både i forlags- og teaterbransjen. Eksemplene hans er sendt inn av medlemmer av Norsk Kritikerlag, og er i høyeste grad graverende. Nå som forlagene har begynt å sitere bloggere lurer jeg på om det er noen av «oss» som har opplevd lignende?

Aschehoug presenterer

Onsdag 2. oktober inviterte Aschehoug til presentasjon av årets bøker på Byscenen i Trondheim, og jeg troppet selvsagt opp med notatbok og kamera.

Vi fikk møte 6 utskremte forfattere og Even H. Kaalstad, Vegard Bye og Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl representerte forlaget på scenen. De byttet på å presentere bøker, og ga inntrykk at de til en viss grad hadde fått ansvar for egne favoritter. I tillegg var det filmsnutter på storskjerm med flere forfattere som ble intervjuet eller leste fra og fortalte om egne bøker.

Det hele startet med barnebøkene. Fra Irene Marienborgs bøker om Nora for de aller minste gikk det slag i slag. Et innslag på video med Hilde og Klaus Hagerup som forsøkte å forklare litt om skriveprosessen sin fikk latteren i gang i salen, særlig når Klaus famlet etter et ordfor å beskrive hvordan skrivingen foregikk rent praktisk og kom opp med «snerk». «Stafett! Stafett, mener jeg!» utbrøt han like etterpå. Den aktuelle boka – Mesterdetektiv Tim & Co nr 3: Pil og Bue-mysteriet – var den boka jeg fikk med meg hjem fra arrangementet, noe  jeg var særs fornøyd med siden jeg regnet med at den vil falle i smak hos seksåringen.

Rett etterpå kom Hilde Hagerup i egen høye person for å lese fra Spøkelsene på Frostøy: Den kalde vinden. Også dette er tredje bok i en serie. Smakebiten vi fikk var spennende, og dette er nok en serie jeg skal huske når ungene blir litt eldre.

Hilde Hagerup
Hilde Hagerup

Så kom en forfatter som tidligere har skrevet for voksne, men nå har kommet med sin første ungdomsbok, og her slo min begrensede kjennskap til krim- og spenningssjangeren til, for jeg kan ikke huske å ha hørt om Johan B. Mjønes før. Ja, ja. Biten han leste fra boka Død manns kiste var i alle fall spennende nok.

Johan B. Mjønes
Johan B. Mjønes

Neste forfatter ut var Mahmona Khan, hvis bok Skitten snø er den mest lånte ungdomsboka på norske bibliotek, i følge forlagets reklame. Årets bok heter Fra Oslo til Lahore og er en frittstående oppfølger, der en av de norsk-pakistanske jentene går med på å giftes bort i Pakistan, selv om venninnene hennes mener hun er gal, hun er jo alt for ung. Jeg tenkte at dette må man jo lese, men ble litt i tvil etter at Khan hadde lest sitt utdrag, jeg synes språket virket litt hakkete og litt klisjepreget, men siden man jo ikke kan forlange at forfattere skal være eksperter på å lese høyt skal jeg nok gi Khans bøker en sjanse i alle fall.

Mahmona Khan
Mahmona Khan

På storskjermen flimret bøkene forbi i raskt tempo, men Sprengt monster av Christian Valeur, en bok om rabiat pubertet, hørtes såpass vill ut at jeg noterte meg at den må sjekkes ut.

Vi kom til sakprosa, der jeg hang meg mest opp i to bøker om Afghanistan: Qais Akbar Omars Og festningen hadde ni tårn som er en oppvekstskildring og Kristin Solbergs Livets skole om en jordmorskole. Vi fikk også presentert den boka fra Aschehougs høstliste det er minst sjanse for at noen vil få meg til å lese, nemlig Åndenes makt. Men jeg tok pliktskyldigst bilde av Tom Strømnæss i alle fall, selv om jeg ikke vil ta i hverken boka hans eller tv-programmet den er basert på med ildtang.

IMG_4378
Tom Strømnæss

Han var forøvrig langt den proffeste presentøren på scenen denne kvelden, inkludert forlagsfolkene, det skal han ha.

Etter en pause der det var pizza å få begynte vi på det lange lerretet skjønnlitteratur for voksne.

Den føste boka jeg noterte «må sjekkes» på var en diktsamling av Lars Olav Seljestad: Storspring – fabrikkdikt, utdraget vi fikk på storskjerm ga mersmak.

SeljestadJan Kjærstads siste bok heter Menneskets vidde, som han sa i videoen vi fikk se «fordi jeg tenker at vi forfattere har brukt nok tid på å utforske menneskets dybde.» Det fikk meg til å trekke på smilebåndet, det gjorde også omslagsdesignen til Menneskets vidde, jeg får nesten lyst til å kjøpe boka for å ha den på utstilling.

KjaerstadJeg noterte igjen at jeg har lyst til å lese Cathrine Evelid. Om det blir Dinglen & Ramona, som er årets bok, eller Mamma er en countrysang som kom ut i fjor jeg plukker opp først vil vise seg.

Det var tid for nok en lys levende forfatter, denne snakket dansk og het Christian Jungersen. Hans bok Du forsvinner tar opp noe av det samme temaet som Saturday av Ian McEwan som jeg nettopp leste, nemlig spørsmålet om identitet i skjæringspunktet når nevrologiske sykdommer slår inn.

IMG_4379
Christian Jungersen

Sist ut av de lys levende forfatterene var Sidsel Dalen som med boka 21 dager har skapt en spenningsroman om korrupsjon i oljebransjen.

Sidsel Dalen
Sidsel Dalen

Via særdeles fake live-link fra New York (ok, det var ganske godt lagd, men jeg tror ikke et øyeblikk at det var live) kunne Jo Nesbø «avsløre» at han jobbet med finpussen på en frittstående roman med tittelen Sønnen. Jeg har fortsatt ikke lest Gjenferd og Politi, så jeg har ikke Nesbø-abstinens, men kanskje noen andre har?

Live-link, du liksom
Live-link, du liksom

En inspirerende kveld var det, jeg håper jeg får til å være med på flere slike etterhvert. Neste år skal jeg følge bedre med på hva forlagene melder om slikt.

Jeg kikket etter andre bloggere, men så ingen jeg kjente igjen, men så var det også ganske mye folk tilstede. Gråblekka var i alle fall også der, og har blogget om de bøkene hun ble mest nysgjerrig på.