Kategori: Aardvark – on books in general, booklinks, bookmemes and such

Torsdag 24. oktober arrangerte Trondheim Litteraturfest debatt på hovedbiblioteket med tittelen «All makt til bokbloggerne?» Debattleder var Sissel Furuseth, professor ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU, og deltagere var bloggerne Siri Isaksen og Randi Aasheim, bibliotekar Britt Karen Einang og Sindre Hovdenakk, som blant annet skriver anmeldelser for VG og er nylig blitt redaktør for tidsskriftet Prosa.

Jeg må vel innrømme at jeg synes tittelen på debatten var litt idiotisk. Jeg skjønner at formålet var å sette ting på spissen, men jeg vet ikke om det er så mye «satt på spissen» som «absurd». Hvilken makt snakker vi om? Selv hvis vi begrenser maktbegrepet til noe som har med litteratur å gjøre (som jeg antar er rimelig, ingen mener vel at vi bokbloggere har makt til å fikse situasjonen i Syria eller stoppe klimaendringene) lurer jeg. For hva kan man ha makt over? Makt til å bestemme hva folk skal lese? Makt til å skape bestselgere? Med tanke på hvor lite homogene bokbloggere er i hva de liker og hva de leser kan det uansett bli et noe merkelig resultat.

Vel, til debatten:

Sissel Furuseth startet med å be deltagerne si noen ord om hva bokblogging var for dem. Randi fikk starte og poengterte at det finnes mange typer bokblogger, men at hun personlig bruker det som en slags lesedagbok, men også en måte å spre leseglede på. Siri Isaksen var neste kvinne ut og sa at for henne var det en inspirasjonskilde. Hun har vært lesehest siden hun var ti, men i vennekretsen hennes er det ingen andre som leser bøker. Derfor er bokblogging en måte å komme i kontakt med andre med samme interesser. Siris blogg er forøvrig ikke en ren bokblogg, den er i utgangspunktet mer en mote- og sminkeblogg, så hun treffer en ganske annet publikum når hun skriver om bøker enn vi rene bokbloggere gjør. Hun sa at det aller beste er å få tilbakemelding fra folk som normalt ikke leser bøker, men som har plukket opp en av bøkene hun har tipset om og likt den og kanskje kommet i gang med å lese bøker på grunn av det. Og det kan man jo forstå, de fleste bokelskere ville satt pris på det, tror jeg.

Så var det Sindre Hovdenakk sin tur, og som han sa «Jeg forstår jo hva min rolle her i kveld er tenkt å være.» Skal det bli debatt må man jo ha uenighet. Han fortsatte med at «for meg er blogging ren amatørisme som ikke har noen interesse for meg faglig sett».

Hovdenakk ble stående litt alene, for Britt Karen Einang sa at hun ser på bokblogger som inspirasjon for egen del, hun leser de som leser lignende bøker som henne. Hun poengterte også at hun ser egen formidling av litteratur, særlig til ungdomskoleelever, som noe som på mange måter ligner blogging: Det er ikke litteraturkritikk, men formidling av leseglede.

Det er slike kvelder jeg skulle ønske jeg kunne stenografi, siden notatene mine er til dels mangelfulle etter dette, men til tross for at Hovdenakk tok sin rolle som «anti-bokblogger-stemmen» særdeles alvorlig ble det aldri noen ordentlig krangel av det hele. Hovdenakk sa blant annet at han mente særlig bibliotekarer har en forpliktelse til å bruke seriøse kilder, at vi må verne om den profesjonelle litteraturkritikken, det er en profesjon, og at bokblogging ofte framsto som ren synsing om en kunstform, noe han mente ikke skjedde i like stor grad med andre kunstformer. Til det sier jeg: Tja? Musikkblogger, noen? «Anmeldelser» av konserter gjort av glade amatører florerer, jeg har også sett innlegg om både ballett, opera og teater, og dessuten om billedkunst og skulptur (jeg har sogar skrevet noen selv, om jeg ikke husker feil). Det finnes i det hele tatt blogger om det aller meste. Det som kanskje skiller bokblogger fra annen blogging, og som muligens er med på å gjøre de profesjonelle kritikerne såra og vonbrotne er at forlagene har blitt svært glad i å sitere blogger på omslagene til bøker de gir ut*.

Han fortsatte med å liste opp tre viktige kriterier for profesjonell kritikk: Den er uavhengig, redigert og kvalitetssikret. Førstnevnte er de aller fleste blogger også. De som ikke er det opplyser om det (gjør de ikke det bryter de loven). De to andre gjelder selvsagt i mindre grad for blogger, selv om det finnes redaksjonelle blogger der redaksjonsmedlemmene kvalitetssikrer hverandres innlegg. Jeg kan vel også nevne at jeg etter at jeg i hine hårde dager gjentatte ganger satt på samme pressevisning av film som en sovende (=snorkende) såkalt profesjonell kritiker – som likefullt skrev anmeldelse etterpå – har jeg vel ingen tro på at det ikke finnes snarveier også i den profesjonelle bokanmeldelsens verden.

Hovdenakk hevdet også at det ikke var noen grunn til at de profesjonelle kritikerne skulle føle at arbeidsplassen var truet av bokbloggene. Bokanmeldelser får mer plass i media enn før (sammenlignet med de siste 20-30 årene i alle fall), og det er mer etterspørsel etter profesjonelle kritikere. VG hadde gjort en undersøkelse for noen år siden blant de som lese VG på papir, og den tingen som kom som nummer 1 på listen av hva folk ønsket mer av var nettopp bokanmeldelser, noe VG selvsagt hadde tatt konsekvensen av.

En av grunnene til at det ikke ble noen ordentlig krangel ut av det hele var at det ikke var noen som inntok standpunktet at bokblogging var like bra som eller bedre enn, eller i alle fall kunne erstatte såkalt profesjonell kritikk. Det hadde jo kunnet bli riktig så undeholdende, men panelet generelt var alt for forsonende i tonen til at Hovdenakk fikk noe særlig motsvar. Samtidig var den generelle stemningen i rommet såpass positiv til blogger at han neppe satt igjen med følelse av å ha overbevist noen. Det ble selvsagt påpekt (jeg husker ikke fra hvem) at mange bokbloggere har vel så mye utdannelse som den jevne kritiker. Det ble også pekt på spennet i blogger, både i tematikk og i kvalitet. Men jevnt over var stemningen fra panelet at bokbloggingen heller utfyller enn erstatter kritikerne.

Etterhvert ble det åpnet for kommentarer fra salen, og tilbakemeldingene derfra gikk på mye av det samme, nemlig at bokbloggene utfyller avisenes anmeldelser. En sa at «Et blogginnlegg kan få meg til å lete opp en profesjonell anmeldelse, mens en dårlig skrevet anmeldelse kan få meg til å søke opp blogger.» I den forbindelse kom det noen spark til VG. Jeg klarte ikke å dy meg for å komme med noen kommentarer selv, og nevnte blant annet at et område bloggerne kan ha betydning på er å skrive om bøker som ikke anmeldes i avisene, for eksempel serier, og også barne- og ungdomsbøker. Jeg vet selv at de innleggene jeg får suverent flest treff på måned etter måned, år etter år, er innleggene om ungdomsbøker.

Vi var også inne på at bloggerne ofte er positive. Vi skriver gjerne om bøker vi liker, og dropper å skrive om de vi ikke liker. Siri hadde et godt poeng i at hun tross alt har et publikum som ikke nødvendigvis er lesere, og skal hun først skrive om bøker vil hun gjerne tips om noen leserne kanskje blir nysgjerrige på og plukker opp. Jeg rakk opp hånden igjen og nevnte at jeg selv forsøker å få skrevet om alt jeg leser, men at noe av problemet kanskje er at vi sjelden faktisk leser ting vi ikke liker. Jeg har i alle fall lav terskel på å gi opp en bok som kjeder eller irriterer meg om jeg ikke har en god grunn til å fullføre. Samtidig er det jo egentlig mye morsommere å både lese og skrive slakt. Det er bare det at man må lese den hersens boka først. Hadde jeg vært profesjonell kritiker hadde jeg fått betalt for det, da hadde saken stilt seg anneledes, som det er blir negativ omtale nok fortsatt unntaket heller enn regelen også på denne bloggen (men jeg har tenkt å bli flinkere til å skrive innlegg om bøker jeg avbrøt, med begrunnelse, selvsagt, det er nemlig også givende, synes jeg).

Et spørsmål som ble hengende igjen litt på tampen var hvorfor såpass få bloggere skriver om sakprosa. Jeg tror aldri jeg har sett noen rene sakprosablogger, men det er vel ganske mange av oss som skriver om sakprosa også, så det er mulig inntrykket at «ingen» skriver om det er feil.

Adressa var til stede og har publisert en artikkel som jeg ikke har lest ennå (jeg skal gjøre det når jeg har trykket på «Publiser» på dette innlegget). Og Randi har selvsagt også skrevet om sin opplevelse.

________________________________

* Angående sitater skrev Sindre Hovdenakk en irritert kronikk i Aftenposten i 2008 med tittelen Løgn og forbannet dikt! om dårlig sitatskikk både i forlags- og teaterbransjen. Eksemplene hans er sendt inn av medlemmer av Norsk Kritikerlag, og er i høyeste grad graverende. Nå som forlagene har begynt å sitere bloggere lurer jeg på om det er noen av «oss» som har opplevd lignende?