Kategori: Aardvark – on books in general, booklinks, bookmemes and such

Når 2024 er oppsummert er det vel på tide å tenke framover. Jeg kjører på med samme antall- og sideantallsmål, dvs 100 og 30 000. Ellers er det definitivt et generelt mål å havne nærmere 30 enn 50 prosent på gjenlesingen – og kanskje gjenlese noen bøker som jeg bare har lest én gang før, snarere enn om igjen de jeg har lest 20+ ganger?

Storygraph Reads the World 2025 er på plass med ti nye land (Australia, Belgia, Kina, Egypt, Island, Kenya, Malaysia, Mexico, Nederland og Filippinene), og jeg melder meg ufortrødent på. Målet må vel bli å slå fjorårets patetiske 1/10, tenker jeg. Jeg har gode kandidater for lesing fra egne hyller for Kina, Belgia, Island og Egypt i alle fall.

Antallet bøker jeg har på hylla jeg har tenkt å lese for første gang er nå 906, som nevnt i oppsummeringen. Blir det mer eller mindre enn det når vi skriver 2026? Vi får se. Det er i det minste et tall det er interessant å følge med på.

En gang i løpet av 2024 endret jeg kriteriet for «streak» på The Storygraph fra «minst en side per dag» til «minst 100 sider i uka», og det er jeg fornøyd med at jeg gjorde, det passer måten jeg leser på mye bedre, og jeg har ikke egentlig noe behov for å ha som mål at jeg skal lese hver dag. Jeg er på 106 uker nå (jeg mistenker det er «uker siden de innførte streaks»), innen 2025 er over håper jeg tallet er 158, så jeg i alle fall kan sies å ha lest jevnlig gjennom året.

Det dukker vel fort opp noen nye utfordringer jeg hiver meg på, jeg regner f.eks. med å være med på Sakprosaseptember igjen, men som nyttårsforsett skal jeg nøye meg med: Lese flere bøker på 500+ sider i år enn i fjor. Det vil si: Minst 7.

Dette har vært et merkelig år. I september hadde jeg snudd trenden på gjenlesing slik at jeg lå på 52 bøker gjenlest og 62 lest for første gang og innbilte meg at jeg skulle fortsette å nærme meg normalen, men det har ikke skjedd, årets siste måneder ble vel så mye preget av gjenlesing som årets første.

Så veldig overrasket burde jeg ikke være, høsten har vært eksepsjonelt full av ekstraforpliktelser. Noen har jeg meldt meg til frivillig i anfall av optimisme, men i hovedsak har det handlet om at mamma kjøpte seg leilighet med overtakelse i oktober, så hele høsten har vært preget av prosjekt «Rydde og tømme eneboligen». Jeg var nok forberedt på at det ville bli slitsomt, men ikke på hvor slitsomt det faktisk er. En ting er rent fysisk, alle dagene tilbragt med å pakke og bære ting opp og ned trapper og inn og ut av hus og biler har krevd både energi og tid. I tillegg er det alle avgjørelsene som må tas, noe som er mentalt slitsomt i seg selv. «Skal jeg ta vare på denne?» «Har vi egentlig bruk for dette?» «Hvor kan jeg få plass til denne?» Og det er bare steg en, for når svaret på de spørsmålene er «Nei.» «Nei.» og «Det går faktisk ikke.» kommer spørsmålene «Skal vi prøve å selge dette, og i så fall hvor?» «Kjenner vi noen som ønsker å overta denne?» «Er det verdt å sende denne på loppemarked, eller kan den like gjerne bare kastes?» Etterfulgt av jobben med å selge, gi bort eller kaste. Når du legger til at nesten hver eneste hylle du rydder, kasse du åpner, skuff du kikker i inneholder minner skrus det mentale energiforbruket opp enda noen hakk.

Nesten alle de bøkene jeg hadde tenkt å lese i høst har jeg satt på vent. De fleste kveldene jeg ikke har vært opptatt har jeg vært for sliten både til å lese nye ting og til å se på tv, så da har det atter en gang gått i gjenlesing av gamle favoritter. Og det bærer statistikken preg av.

Likevel, jeg har lest 84 nye-for-meg-bøker i år, det er jo i aller høyeste grad et respektabelt tall (det dobbelte av totalen i 2019, men da førte jo også tallet til en eksistensiell mini-krise). Blant disse har jeg kommet meg gjennom et par mursteiner som har stått på hylla alt for lenge, nemlig A Little Life og Høyt, og det er jeg veldig fornøyd med. Og jeg fikk lest ferdig Ron Chernows biografi om Alexander Hamilton som jeg begynte på i 2023. Jeg er egentlig glad i lange bøker, så det at jeg ikke har kommet meg til å gripe fatt i bøker på 500+ sider i noen særlig grad de siste årene har irritert meg.

Om jeg nå innfinner meg med at gjenlesing er gjenlesing, så er det jo faktisk sånn at det er i nye-for-meg-bøkene at de fleste andre lesemål enn rene tall er relevante. I år har jeg derfor lagd meg en egen fane i regnearket der alle måltall først tar som utgangspunkt at «Gjenlesing = Nei».

Sant og si er målet «noe mangfold?» helt ok også når jeg tar med gjenlesing, rundt 50/50, men når jeg ser på bare nye bøker ser jeg jo at jeg har vært rimelig flink til å plukke:

Som nevnt tidligere fikk målet om å redusere uleste bøker i egne hyller seg en knekk når mamma begynte å kvitte seg med bøker. Tallet jeg helst skulle under var 878 2. januar 2024. Men jeg oppdaget flere bøker jeg ikke hadde registrert i løpet av året – inkludert Høyt, som jeg jo nå faktisk har lest – hele 14, faktisk. Så tallet 2. januar burde vært 892. Og tallet i dag? 906. Uten bøkene fra mamma, jeg endte med 21 til slutt (og seriøst, det var VELDIG flinkt av meg å ikke ende med 210), ville jeg nådd målet, men det er jo ikke poenget, poenget er å ikke anskaffe flere bøker enn jeg leser (eller kvitter meg med, det er helt innafor å kvitte seg med bøker man ikke lenger har lyst til å lese). Nuvel. Jeg skal fortsette å holde rede på dette tallet, selv om det uansett ikke er sånn at målet er å slutte å kjøpe bøker, noen må jo kjøpe bøkene ellers blir det ikke utgitt flere. Jeg vil egentlig bare minne meg selv på at jeg har en mengde bøker allerede som jeg faktisk har lyst til å lese, så kanskje jeg skulle lest noen av dem?

Jeg feilet enda mer spektakulært på Storygraph Reads the World-utfordringen i år enn i fjor. Ett eneste land fikk jeg krysset av, og det var Tyskland, som jo strengt tatt ikke er det mest eksotiske på lista en gang. Men i «lese mer fra land jeg ikke ofte leser fra» fikk jeg jo inn en god del finske bøker i år, så det er et pluss i margen. Og noen grønne flekker er det da utenom Norge-UK-Irland-USA når vi ser på verdenskartet:

I Nora Dåsnes’ lille bingo har jeg krysset av seks av ni ruter. Hadde høsten vært mer «produktiv» hadde jeg nok klart alle, men sånn ble det ikke. Jeg noterer at den eldste boka jeg har lest i år er fra 1930, som er 6 år for sent til å være «mer enn 100 år gammel», jeg føler at det er uvanlig til meg å være, men det er mulig jeg tar feil.

Det er alt blitt 2. januar og jeg har lest ferdig to bøker, men før jeg ser på lesemål for 2024 må 2023 oppsummeres.

I følge Storygraph har jeg lest 152 bøker og 33.620 sider. I følge eget regneark er tallet 153 og 32.682. Antall bøker skyldes at jeg nok en gang har klart å lese Dragonsong to ganger i løpet av et år, men på sidetall må det være noe mer som ikke stemmer helt, uten at jeg gidder å regne på det. Målene for 2023 var 100 bøker og 30.000 sider, og det passerte jeg jo med grei margin. Jeg setter samme mål for 2024, med et håp om at et passe ambisiøst sidetall relativt til antall bøker motiverer meg til å ta fatt på noen litt tykkere bøker (et ensidig fokus på antall bøker lest har en tendens til å gjøre mursteiner mer avskrekkende enn jeg egentlig synes de er: I like big books, and I cannot lie). Oversikt over alle titlene, med lenke til innleggene på bloggen, finner du her.

Gjenlesingsprosenten er igjen høy (desember slo hardt ut her) på 39 %. Det bekymrer meg ikke nevneverdig, siden det hovedsakelig skyldes at når jeg er sliten er det ikke TV-en jeg tyr til, men gjenlesing av bøker som er så velkjent for meg at jeg nesten ikke trenger å følge med på det jeg leser. Så lenge antallet nye-for-meg bøker også er såpass høyt som det er (95 i fjor, og av dem 63 som også var av ny-for-meg forfatter) ser jeg ingen grunn til å forsøke å endre på den vanen.

Angående andre tall er det en viss forbedring.

Det er fortsatt klar overvekt av Norge/UK/USA, men det hjalp å være bevisst på det etter «halvårsoppsummeringen» i august, for fordelingen har blitt bedre.

I hvit vs ikke-hvit er fordelingen omtrent som normalt, det vil si ganske dårlig, 12 % ikke-hvit gir rom for forbedring. For mitt andre forenklede måltall, introdusert i fjor, nemlig ja/nei på om forfatteren har «noen mangfoldstrekk» (der Nei = cishet, funksjonsfriske hvite mennesker av begge binære kjønn) ser tallene litt bedre ut:

Her har jeg klart å øke andelen bittelitt siden i fjor, opp til 27 % (fra 23 %). Siden nesten alle bøkene jeg leser om igjen og om igjen er skrevet av gamle hvite gubber (av begge kjønn), kan vi se at jeg i det minste er flinkere på å velge folk med mer blandet bakgrunn når jeg velger nye forfattere å lese. Det har jeg absolutt tenkt å fortsette med i 2024. Kjønnsbalansen er tilbake til det vanlige (årets gjenlesing har i stor grad vært damer) med 52 % damer, 5 % «queer», 5 % begge og resten menn.

The Storygraph lager en ganske fin wrap-up, der kan du bl.a. se alle mine 2023 «five star reads». Den mest interessante grafen er kanskje denne, som viser «mood» i de bøkene jeg har lest mot de vennene mine på The Storygraph har lest:

Det kan se ut til at vennene mine leste mye mørkt og depressivt i år? Legg meg gjerne til som venn på The Storygraph, forresten!