Kategori: 1001 books

Queer Lit Readathon wrap-up

Mirthful Leave a comment

Better late than never, ey? I entered a bit of an unplanned blogging-holiday just as the readathon was about to end, but I guess I should summarise the latter half of the week. My last post was written Thursday afternoon, and I had realized I was never going to be able to finish with the TBR I had planned. I read Giovanni’s Room, though, and then searched about for something that might cover a few more squares. Had I remembered to check my e-reader, I could have read the memoir Once a Girl, Always a Boy by Jo Ivester which I’d purchased previously, but I didn’t (I read that a few weeks later instead). However, I suddenly remembered that I had Be Gay, Do Comics lying about unread, so that’s what I finished off my readathon with.

And I will argue that I actually managed to tick off every box. Giovanni’s Room obviously covers Vintage. It was also recommended to me via Twitter by @antonymet when I tweeted about the previous iteration of the readathon. And the «hot and steamy» part definitely gave me summer vibes, even if the «present» of the novel happens in a colder season. Be Gay, Do Comics contain several mini-memoirs, it definitely brought me joy, and I am happy to chose Graphic (novel/memoir/non-fiction) as my pick-my-own cathegory. Which leaves 40 % BIPOC, and since Baldwin, Emezi and brown easily make up more than 40 % of my reading, I don’t even have to start arguing for Tamaki and the various contributors to the anthology to feel like that square is solidly covered. Behold my finished bingo board:

Ok, so for some mini-reviews:

Giovanni’s Room by James Baldwin was not at all what I expected. I knew next to nothing about it on beforehand, and the only other Baldwin I’ve read is Go Tell it On the Mountain, and obviously I’ve heard a lot about his autobiographical writing. So I guess I had expected something along those lines. However, the fundamentally human aspects of Baldwin’s writing are abundantly present in Giovanni’s Room as well. It is present in the older gay men that have money, but very little else going for them. They may have been young and innocent and full of hope at some point, now they are happy (though happy is definitely the wrong word) to wring whatever scraps of prentend-affection they can out of the young men who depend on them for their income. It is present, of course, in Giovanni, who is, at least at the start of the book, still young and innocent and full of hope, though penniless, and in David, who both falls hard for Giovanni and keeps him at arms’ length, because he is unable to accept the fact that he is a guy that falls for guys.

And the pleasure was never real or deep, though Giovanni smiled his humble, grateful smile and told me in as many ways as he could find how wonderful it was to have me there, how I stood, with my love and my ingenuity, between him and the dark. Each day he invited me to witness how he had changed, how love had changed him, how he worked and sang and cherished me. I was in a terrible confusion. Sometimes I thought, but this _is_ your life. Stop fighting it. Stop fighting. Or I thought, but I am happy. And he loves me. I am safe. Sometimes, when he was not near me, I thought, I will never let him touch me again. Then, when he touched me, I thought it doesn’t matter, it is only the body, it will soon be over. When it was over I lay in the dark and listened to his breathing and dreamed of the touch of hands, of Giovanni’s hands, or anybody’s hands, hands which would have the power to crush me and make me whole again.

(Page 78-79.) It is even there, and I guess that is what I found most suprising, in Hella, David’s fiance, who, by returning to Paris is the catalyst for David’s retrenching and Giovanni’s descent into tragedy.

We had been wandering about the city all day and all day Hella had been full of a subject which I had never heard her discuss at such length before: women. She claimed it was hard to be one.
‘I don’t see what’s so hard about being a woman. At least, not as long as she’s got a man.’
‘That’s just it,’ said she. ‘Hasn’t it ever struck you that that’s a sort of humiliating necessity?’

(Page 110.) I find myself less involved than I’d like to be though. Like David, I am holding all the feelings at arms’ length, though not for the same reasons (and not from choice, I may say). There is something about the love-at-first-sight (or, may I say: Lust-at-first-sight) aspect, which has never appealed to me and always leaves me feeling a little alienated. There is also the first-person narrative, which, I don’t know, I’m finding myself disliking recently. Perhaps there’s just too much of it? I can hardly remember the last book I read with an omniscient narrator, or even a third-person narrative with a singular character perspective.

I can’t really blame Baldwin for either of those, though, so don’t mind me. I am glad to have read Giovanni’s Room, but I was also quite relieved that it wasn’t longer.

Be Gay, Do Comics is a graphic anthology that I picked up after someone mentioned it on Twitter. It features more than 30 cartoonists, and contains the aforementioned mini-memoirs as well as comics about all sorts of LGBTQ+ experiences and history. They vary from the merely very good to the quite excellent, and I will be looking out for the other work of quite a few of these creators.

So that was fun (again). The next week-long readathon is 5 to 11 December, but before that there is a queer lit weekend 25 to 26 September, and I might try to participate in that, too.

1001 Books You Must Read Before You Die: Regnearket (bestemt form entall)

Mirthful 3 Comments

Phew. Jeg burde vite bedre enn å starte på sånt, men nå er jeg i alle fall ferdig med versjon 1.0 av Det Store Regnearket. Som jeg skrev i Regneark og Regexp tok jeg utgangspunkt i Elida sin vedlikeholdte liste og splittet ut forfatter, tittel og årstall derfra. Så gikk jeg på leit etter måter å få inn mer info litt sånn automagisk. Jeg fant en versjon av lista med nasjonalitet, og merget inn den og ved hjelp av eksportfunksjonen til Goodreads fikk jeg også lagt til sidetall (ikke helt uten egeninnsats, skal det sies). Men det var fortsatt data jeg savnet, først og fremst hvor handlingen i boka finner sted og hvorvidt forfatteren faller i en annen gruppe enn «gamle hvite menn»*. Det endte jeg med å gjøre manuelt, ved å gå inn på hver enkelt bok (der jeg ikke allerede visste svaret) på Goodreads. Det tok litt tid, men når jeg først begynner med slikt blir jeg gjerne litt oppslukt.

Med tillegg (det vil si revisjoner, men Elida har ikke fjernet bøker, og det har ikke jeg sett noen grunn til heller) er listen på 1317 bøker. Selv om vi tar utgangspunkt i at jeg allerede har lest rundt 10 % av dem må jeg lese 30 bøker fra denne lista i året de neste 40 årene for å komme gjennom alle. Det er et lite sannsynlig scenario, for å være ærlig, så det må prioriteringer til. Jeg har i flere år hatt som generell målsetning å lese bredere, så derfor kommer jeg til å prioritere bøker fra 1001-lista skrevet av kvinner og minoriteter, og aller helst de med opphav utenfor Europa og Nord-Amerika. Og det blir langt lettere når jeg har informasjonen lett tilgjengelig. Det er ikke sånn at jeg kommer til å gå tom for lesestoff med det første likevel.

Andel av 1001 bøkene som er skrevet av gamle hvite menn mot andel skrevet av «ikke gammel hvit mann».

A propos gamle hvite menn, jeg vurderer sterkt å kjøpe meg en slik t-skjorte:

(Jeg fant for øvrig den ved å google etter å ha lest denne historien som dukket opp i Facebook-feeden min. Folk.)

Tilbake til regnearket. Alle radene har fått en id, bok 1-1310 er fra Elidas liste, de siste sju kom inn fra 1001 Books You Must Read Before You Die lista på Goodreads (etter at jeg hadde lukt bort de som har blitt lagt til på den av forfattere eller andre som synes det er en god måte å promotere bøker på. Igjen: Folk.). Uten tilgang til alle utgavene av Peter Boxalls bok får jeg ikke sjekket hvorvidt de egentlig hører til eller ikke, så jeg lar tvilen komme dem til gode.

Så har jeg kolonner som er ment for meg (eller deg, om du vil laste ned en kopi): Own, Read, Year first read, Date read, Seen film version og My Rating (sistnevnte ble med på Goodreads-eksporten, så jeg beholdt den). Stort sett selvforklarende, kanskje med unntak av Seen film version som jeg har med fordi jeg vet at min lesing av en bok blir farget av filmen om jeg har sett den først, så om jeg har sett filmen blir boka nedprioritert (dessverre?).

Deretter følger kolonnene for data om boka:

  • Published – årstall
  • Author
  • Title
  • # Pages – fra Goodreads, gjelder selvsagt en enkelt utgivelse av boka, så det kan variere avhengig av hvilken utgave du sitter med, men det gir en pekepinn
  • Nationality – forfatterens, hovedsakelig basert på fødeland, men supplert dersom hen har emigrert f.eks.
  • Period –  hentet fra regnearket jeg fant, basert på publiseringsår
  • Original title – jeg har sikkert glippet på noen rader, men tittel på orginalspråket (eller førsteutgaven i noen tilfeller for engelske bøker der tidlige utgaver har veldig lange titler) hentet fra Goodreads
  • Original language
  • Set in – forsøksvis kategorisert til land. Ved to-tre land er alle tatt med med / mellom, ved flere er en mer generell kategori brukt (Europe, f.eks.). Der det er irrelevant/umulig å definere et fysisk sted er – satt inn.
  • Gender – etter beste evne
  • Identity markers – (rop ut om du har bedre forslag til heading på denne…) andre identiteter enn hvit cishet, også etter beste evne. POC (person of colour) er kanskje den som var vanskeligst å definere, og flere av de latinamerikanske forfatterne har ikke fått den betegnelsen selv om de  kanskje egentlig burde. Ellers har jeg brukt Jewish og LGBT+, og i noen få tilfeller Mental illness.
  • Series – det er jo greit å vite om en bok er en del av en serie. Noen ble med på Goodreads eksporten, noen ikke, av en eller annen grunn. Jeg har lagt til de jeg oppdaget at manglet, men oversikten er neppe komplett.

Til slutt er det noen «kjekt å ha»-kolonner. Ett sett kolonner som viser hvilken utgave av Boxhalls liste boka dukket opp i, forfatternavn på format «etternavn, fornavn mellomnavn» for sortering på etternavn, ISBN og ISBN13 til utgaven i Goodreads-lista og gjennomsnittlig poeng (av fem) på Goodreads.

I fane to har jeg laget noen kjappe statistikk-oversikter, til venstre de som går på hva jeg selv har lest, til høyre generell statistikk over utvalget på lista. Og i fane tre finner du grafer basert på statistikken i fane to.

Her er lenken til regnearket. Jeg bruker Google Sheets, men du skal kunne laste ned en versjon som kan åpnes i Excel. Det blir sikkert noen oppdateringer etter hvert, i så fall skal jeg forsøke å legge en oversikt over hva jeg har oppdatert i en fjerde fane…

________________

* Ikke alle de «gamle hvite mennene» er gamle, eller var gamle når boka ble skrevet. Det er bare en nyttig bøtte for å samle de som har karakteristikker som historisk har beskrevet en «typisk forfatter». Eller «forfatter» om du vil, de som ikke vanligvis får en merkelapp klistret på seg, slik «kvinnelig forfatter» og «farget forfatter» gjerne fortsatt blir omtalt.

Vernon God Little – DBC Pierre

Mirthful Leave a comment

Jeg plukket med meg Vernon God Little fra Bookcrossinghylla på Østbanen søndagen etter bokbloggertreffet i høst, og foreslo den for boksirkelen der den ble valgt. Når vi skulle diskutere den i desember var jeg bare halvveis selv, men ganske begeistret. Flere av de andre hadde enten gitt opp eller ikke engang prøvd etter å ha hørt at noen hadde gitt opp (vi har lavterskel boksirkel, det er lov å møte opp uten å ha lest boka…) En av de andre hadde lest den (ferdig) og likte den. Skillet mellom oss som likte boka (jeg er nå ferdig og er fortsatt begeistret) og de som prøvde, men ga opp gikk på språk. Vi som ga tommel opp leste på engelsk (altså orginalspråket), de som ga tommel ned leste den norske oversettelsen.

Derfor er dette innlegget på norsk, selv om det er en engelsk bok jeg har lest (og de omtaler jeg jo normalt på engelsk). For selv om det skal handle om Vernon God Little, og hvorfor jeg likte romanen, blir det nødt til også å handle om oversettelsens begrensinger. Jeg hadde nemlig lurt på, før boksirkelmøtet, hvordan i alle himmelens dager denne boka overhodet kunne fungere i oversettelse.

Vernon Gregory Little er fortelleren av sin egen historie, og historien starter med en skoleskyting, utført av Vernons beste (eneste?) venn som også skyter seg selv. Vernon blir mistenkt for å ha medvirket, han blir i grunn forhåndsdømt, ikke bare av politiets etterforsker, men av mesteparten av lokalsamfunnet, inkludert sin egen mor. Media camper i byen og noen journalister er mer skruppelløse enn andre når de skal grave frem historier og nye vinkler. Det hele kulminerer i reality show – med utstemming – direkte fra death row.

Det er en ganske mørk historie, med klar kritikk både av media og av det juridiske systemet i USA.

Og det som bærer boka er Vernons fortellerstemme. Den er mildt sagt unik. For det første er det ikke en bok du bør lese om du misliker banning, for det er det nok av. Det er «fucken» både det ene og det andre. Men det er også lek med ord, som av og til fungerer som vitser og av og til heller framhever alvoret og patosen. Som her, fra retten, der foreldrene til de skutte barna har møtt opp for å se på (side 72):

Faces disfigured with memories of black blood and gray skin dot the crowd. Kin of the fallen. Mr Lechuga stares death-rays at me, and he ain’t even Max’s real daddy. Lorna Speltz’s mom is here, like a damp kind of turtle. I get waves of sadness, not for me but for them, all mangled and devastated. I’d give anything for them to be vastated again.

Eller her, når Vernon har blitt nær sodomert (det vil si voldtatt) av psykiateren som skal vurdere hans psykiske tilstand (side 70):

I sit under a personal cloud in back of the jail van, like a sphinx, a sphinxter, to the beat of that rude orchestra music by Goosestep Holster. It does nothing to erase memories of the shrink, and his fucken ass-banditry.

Hvordan oversetter du noe sånt?

Vel, jeg måtte rett og slett låne boka på norsk for å sjekke, og akkurat den setningen er blitt til:

Jeg sitter under en privat sky, bakerst i fengselsbilen, som en banal sfinx, en anal dings, i takten til den rå musikken av Go’stav Holster. Den gjør ikke noe for å viske ut minnene etter hjernekrymper’n og det forbanna rævrøveriet.

For å være ærlig er det en ganske god oversettelse, men den når jo likevel ikke opp mot orginalen. De før omtalte «fucken» som Vernon slenger rundt seg med oppnår en slags egen poetisk kvalitet etter mange nok repetisjoner. I oversettelsen er banneordene langt mer varierte, det veksler mellom jævla, forbanna og fuckings. Jeg tror boka taper noe på det, og ikke bare på grunn av det språklige skillet i tommel-opp vs tommel-ned i boksirkelen vår, altså.

DBC Pierre vant forresten The Man Booker Prize 2003 for denne boka, som var debuten hans som forfatter.

Vel, jeg anbefaler også Vernon God Little. Men les den på engelsk.

Denne kopiens Bookcrossing-side finner du her. Om du er interessert i å overta boka, meld fra, ellers blir den kanskje med til London for vill-slipp i slutten av måneden.

Sommerlektyre: Tilbakeblikk

Mirthful 4 Comments

Det går trått med bloggingen for tiden, men det betyr jo ikke at jeg ikke leser. For å komme til noe som ligner «ajour» gjenoppliver jeg derfor en gammel klassiker: Oppsummeringsposten.

hulderHulder av Tonje Tornes tok det meg lang tid å komme gjennom. Jeg leste litt nå og da og så ble jeg distrahert av andre bøker og plukket den først opp igjen ukesvis senere. Av det kan man vel slutte at det er grenser for hvor fenget jeg ble. Jeg liker konseptet, bruken av gammel norsk overtro er spennende og huldra er et fascinerende vesen, men jeg vet ikke… Jeg føler først og fremst at de menneskelige hovedpersonene ble litt flate. Og så må jeg innrømme at det irriterer meg litt at det er Tore som er pubertal og «tenker på sex» og at Trine synes det er ekkelt, det blir så… Klisjeaktig. Tenåringsgutter tenker bare på en ting, liksom? Vel, meg bekjent er ikke jentene nødvendigvis bedre (og de blir vel oftere modne kjappere, selv om det også til dels er en klisje). Det er selvsagt et poeng å få fram hvor problematisk det kan være å dele tanker, men jeg synes det kunne vært gjort mer elegant. Snart kommer bok to, Forbannet. Skal jeg lese den? Tja, jo, det blir vel til det. Helt håpløs synes jeg altså ikke Hulder var.

vinternovellerVinternoveller av Ingvild Rishøy er på kortlista til Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Noveller, altså. Jeg og novelleformen er jo ikke fryktelig gode venner, men denne boka synes jeg likevel var riktig så bra. Hovedproblemet med historiene var at jeg gjerne skulle hatt en hel bok om hver av dem (et av mine vanlige problemer med noveller), men de føles forsåvidt komplette, det er ikke det. Og jeg grein (blant annet på bussen), så at historiene berører kan jeg skrive under på.

De som ikke finnes av Simon Stranger leste jeg helt tilbake i februar, men siden den også er blant de nominerte får jeg vel ta den med i oppsummeringen likevel. Stranger skal ha all ære for å skrive politiske ungdomsbøker, for jeg er ikke i tvil om at vi trenger å høre disse historiene. Kontrasten mellom den Samuel Emilie møter i Barsakh (som jeg leste først) og i De som ikke finnes er stor, men også totalt forståelig ut fra hva han har opplevd i mellomtiden. Jeg blir ikke helt solgt, uten at jeg klarer å sette fingeren på hvorfor, men også De som ikke finnes er en verdig nominert. I det hele tatt har jeg problemer med å bestemme meg for hvem jeg heier mest på i åpen klasse.

white_tigerThe White Tiger av Aravind Adiga var sommerlesing i boksirkelen. En orginal fortelling fra et land jeg gjerne skulle lest mer om. Engasjerende fortalt som en serie dikterte brev fra hovedpersonen Balram til den kinesiske statsministeren (om «brevene» noensinne sendes vites ikke), med et ganske unikt fortellersynspunkt. Adiga kommer jeg til å lese mer av.

Septimus Heap Book 1: Magyk av Angie Sage var trivelig og lettlest underholdning på hytta, med en interessant plot twist som jeg ikke så komme (selv om jeg føler at jeg BURDE sett den komme). Nå leser jeg den høyt for 8-åringen, så jeg får prøve å komme tilbake til den med hens vurdering etterhvert.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslDet skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er den tredje romanen på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, de to andre har jeg skrevet om før: Unnskyld og Finne ly. Jeg kan jo si så mye som at jeg helt klart heier på både Basso og Kaldhol framfor Høyer. Kaldhol skriver i du-form, som jeg jo normalt misliker sterkt, men jeg synes hun får det til å funke, og bare det er jo et stort pluss i margen. Ellers synes jeg det var et hederlig forsøk på å skildre et heller problematisk søskenforhold, men som med Finne ly er jeg liksom ikke helt sikker på om jeg synes den var veldig bra eller bare litt… meh. Og med noen uker forløpt siden jeg leste dem kan jeg vel si at ingen av dem sitter i i noen merkverdig grad. Jeg klarer å trekke opp av minnet hva de handlet om, men lite av stemningen eller noe engasjement for hovedpersonene. Så, atte? Er dette de beste romanene som kom ut på norsk i fjor? Jeg kan vel ikke klage over utvalget, siden jeg knapt leste noen, og ingen jeg fant verdig en nominasjon. Ikke ser det ut til at jeg kommer til å gjøre noen betydelig innsats i år heller, jeg stiller sterkere i åpen klasse.

 

 

Half of a Yellow Sun – Chimamanda Ngozi Adichie

Mirthful 3 Comments

adichieLast month’s reading circle book was Chimamanda Ngozi Adichie’s Half of a Yellow Sun. I was late as usual, so I had to read the last 100 pages or so after the discussion, but had skimmed (very, very quickly) on my way there.

Adichie writes a story full of warmth and detail from a country and a conflict I know very little about. The story is varyingly narrated from the viewpoint of Ugwu, Olanna and Richard, which keeps the narrative interesting and helps highlight both the differences and the similarities in their experience.

Our first meeting with Ugwu, and with the story, is when he arrives with his aunt to take up the position as houseboy to Odenigbo, who is a professor at the University of Nsukka, politically vocal and Olannas boyfriend. Ugwu is awkward at first, but blossoms under the tutelage of Odenigbo and Olanna, who practice what they preach by making sure he goes to school despite being «just a houseboy».

Ugwu came to realize other things. He was not a normal houseboy; Dr Okeke’s houseboy next door did not sleep on a bed in a room, he slept on the kitchen floor. The houseboy at the end of the street with whom Ugwu went to the market did not decide what would be cooked, he cooked whatever he was ordered to. And they did not have masters or madams who gave them books, saying, ‘This one is excellent, just excellent.’

(Page 17.) Ugwu is a grateful subject for their attention, picking up reading material from his master that is far beyond him, but stubbornly working his way through it, and on the whole being a quick and eager learner.

The next narrator is Olanna, and we start off with a glimpse of her background. She has a (non-identical) twin sister, born to parents who are of Nigeria’s upper class, her father is a businessman and involved in government. They have a plot to get Olanna, the pretty one, bartered away to strengthen their connections, while Kainene, is being groomed to take over the business, in place of the son they lack. The sisters have grown apart during their stay in Britain to study and though Olanna would like to bridge the gap, Kainene upholds her distance. Olanna is uncomfortable with her family’s wealth and seems more happy visiting her aunt and uncle, who are comfortably, but more humbly situated. She has no patience, moreover, with her parents plot to sell her off, and is moving to Nsukka to live with Odenigbo.

The third narrator is Richard, who is a Brit newly arrived in Nigeria. He is drawn by a recent find of ancient local art, and is an aspiring writer. He falls in love with Kainene almost at first sight at a party and in love with the country and the continent progressively through the book.

The characters alternate in this order throughout the novel. Though the narration is third person «omniscient», but changes tone with the three characters as we share their thoughts and feelings. This works beautifully, by giving the reader three strong voices who all have their different perspectives on the events of the story.

Life is peaceful enough in the first part of the novel, set in the early sixties. But then the plot skips foreward to the late sixties and the disturbances that led to the secession of the southeastern part of Nigeria as The Republic of Biafra. The new republic is not recognised by the international community and civil war ensues. I am ashamed to say I knew very little about Nigerias history before reading this book, and though I had heard of Biafra, all I could recall was vague images of a hunger catastrophy. That is part of the story, certainly, but there is so much more to learn. Partly because I was so unaware of the progress of the conflict it threw me when Adichie suddenly takes the plot back to the peaceful early sixties half-way though the book, before returning to the late sixties and the culmination of the civil war in the last quarter. At first, I was puzzled by this strategy, and failed to see that it contributed anything useful, but once I got over my own impatience to see «what happened next», I recognised that the cruel contrast between the progressively more desperate situations in the war zone and the peaceful, optimistic, forward-looking earlier years lends a deeper poignancy to the individual fates than a mere chronological retelling would.

While narrating the story of the war and it’s origins, Adichie touches on many subjects, not least of which is how the colonial English used the divide and conquer tactics to such effect in Nigeria that the after-effects are in operation long after the control has (nominally) passed to the Nigerians. This is true for much of Africa, and probably for much of the post-colonial world. Interestingly, the magnificent lack of concern shown by outsiders is most clearly shown through Richard’s, the outsider’s, eyes. Perhaps because he is white and so all the other white people expect him to be «on their side». Richard, however, has given his heart to Biafra, even as he recognises that he will always be an outsider.

Richard exhaled. It was like somebody sprinkling pepper on his wound: Thousands of Biafrans were dead, and this man wanted to know if there was anything new about one dead white man.

(Page 369.) Following on from this Adichie raises the question of who should write Africas stories. Thoughout the book are fragments of a history of the war. At first the reader assumes they are supposed to have been written by Richard, he is the writer, after all. But is he the one to tell Biafra’s story?

________________________

Adichie besøkte både Sverige og Norge forrige uke i anledning utgivelsen av hennes nye bok, Americanah, desverre kom hun ikke til Trondheim og jeg hadde ingen mulighet til å reise for å se henne. Men SvD publiserte en tekst hun har skrevet om at virkeligheten overgår diktningen og hos Och dagarna går kan du se en video der hun snakker om boka.

Half of a Yellow Sun er oversatt til norsk av Mona Lange og gitt ut av Gyldendal med tittelen En halv gul sol.

Saturday – Ian McEwan

Mirthful Leave a comment

saturdayDet begynte så bra. Henry Perowne våkner midt på natten og står ved soveromsvinduet og ser et fly i flammer komme inn over London. Post-ellevte september er det naturlig å mistenke terrorisme, og Perowne våkner dagen etter med en uro i kroppen, er hans trygge, idylliske liv truet?

Perownes lørdag fortsetter først i vante mønstre. Han kjøper fisk til kveldens fiskegryte, han besøker sin mor, og så drar han for å spille squash. På vei til squashen blir han involvert i en liten bilulykke og møter Baxter, som med hjelp av kompisene truer Perowne mer direkte. Perowne snakker seg ut av situasjonen ved å utnytte diagnosen han instinktivt stiller og slipper altså unna bank der og da, men ved å ydmyke Baxter stiller han seg åpen for framtidige angrep.

Etter squash drar Perowne hjem og starter med matlagingen, gjestene (sønn, datter og svigerfar) ankommer og når de alle er samlet ankommer også Baxter med makker som tar familien som gisler i et innbruddsdrama.

Gjennom hele boka får vi Perownes filosoferinger over livet generelt og over politikk og neurologisk sykdom spesielt. En gryende irak-krig problematiseres, spørsmålet om mennesker kan lastes for ting de gjør som er forårsaket av sykdom likeså.

Som sagt, det begynner bra. Jeg liker Perowne på sett og vis og jeg liker det McEwan skriver. Men etter hvert begynner ting å skurre. Og innbruddsscenen med Baxter er rett og slett så… idiotisk at det er vanskelig å ta boka 100 % alvorlig.

Det mest interessante aspektet ved boka er diskusjonen rundt nevrologisk sykdom og hva det kan ha å si for atferden til mennesker, og altså hvorvidt de kan lastes for sine handlinger hvis det er sykdommen som forårsaker dem. I den sammenhengen er Baxter et særdeles interessant kasus, men McEwan sløser det hele bort i den tynneste, Hollywood-aktige resolusjonen av en konflikt jeg noensinne har lest i såkalt seriøs litteratur.

Og det er så synd, for han kunne gjort så mye mer med det persongalleriet han har skapt. Perowne selv kunne vært dissekert og blottlagt (på John Updike-vis som gjestebloggeren hos och dagarna går ønsker seg). Ekteskapet mellom Henry og hans kone Rosalind er også verdt enda flere linjer enn det allerede får, det samme er forholdet til barna og til svigerfaren Grammaticus, her er materiell nok til tre-fire bøker minst. Og diskusjonen om virkelighet, særlig hjernens virkelighet sett med nevrokirurgens øyne, og litteraturen representert ved svigerfar og datter er også verdt mer fokus enn det får.

A man who attempts to ease the miseries of failing minds by repairing brains is bound to respect the material world, its limits, and what it can sustain – consciousness, no less. It isn’t an article of faith with him, he knows it for a quotidian fact, the mind is what the brain, mere matter, performs. If that’s worthy of awe, it also deserves curiosity; the actual, not the magical, should be the challenge. This reading list persuaded Perowne that the supernatural was the recourse of an insufficient imagination, a dereliction of duty, a childish evasion of the difficulties and wonders of the real, of the demanding re-enactment of the plausible.

(Side 67-68.) I det hele tatt. McEwan skriver for det meste bra, men undergraver sitt eget prosjekt i mine øyne. Har jeg blitt skremt fra å lese flere bøker av McEwan? Nei. Han kan da ikke ødelegge alle bøkene sine på denne måten, kan han vel? Og i utgangspunktet likte jeg virkelig boka.

Jeg hadde moro av denne anmeldelsen på Goodreads, forresten, jeg er ganske enig, for å si det slik.

Ps: Plutselig skrev jeg visst på norsk. Det var i grunn en forglemmelse, men jeg gidder altså ikke oversette når jeg først har skrevet… Boka er utgitt på norsk av Gyldendal, oversatt av Halvar Kristiansen, med tittelen Lørdag.

Disgrace – J. M. Coetzee

Mirthful 2 Comments

coetzee

(I guess it would be appropriate to start this with a trigger warning for rape.)

Disgrace was our February read in the bookcircle, which is probably just as well because I don’t think I’d ever have read it (and certainly not finished it) of my own accord.

David Lurie is an ageing professor at a university in Cape Town, teaching Communications since his orginial subject – literature – has been deemed too old-fashioned and the department shut down. He falls in lust with one of his students and has an affair of sorts with her, but is subsequently accused of harassment (rightly so, I should say). He refuses to apologise and therefore loses his job. To get away from it all he goes to visit his daughter Lucy, who lives «the simple life» in the Eastern Cape. She has help on the farm from Petrus, who is also developing the land next-door. David and his daughter do not have an easy relationship, it is clear that while he loves her, he does not approve of the way she choses to live her life. He does, however, get involved in her daily routine. That routine is broken when a gang of three attack the farm, stealing anything of value, setting fire to David and – David believes and we with him – gang-raping Lucy. After the attack, the differences between father and daughter increase, he wants her to get out of there while she wants to stay.

To start with I was pleasantly surprised. I liked David more than I had expected to, and although I did not approve of his relationship to Melanie (parts of which were dangerously close to rape), I rather liked his refusal to «issue an apology» – regardless of whether he meant it or not – in order to save the university’s face and keep his position. Most of all I liked his way with words, and up until half-way through the novel I have marked several quoteworthy passages.

His temperament is not going to change, he is too old for that. His temperament is fixed, set. The skull, followed by the temperament: the two hardest parts of the body.

After that, though… At some point «liking» David becomes impossible. As far as trying to understand his daughter, well, he says he’s trying, but he is not, really. However, I don’t really like Lucy, either. I found her somewhat, well «boring» is not quite the correct word, but certainly not terribly interesting. All honour to her for chosing the simple life and being happy with it, but for one I felt her resignation to Petrus’ encroachment had started long before the attack, and I also to a large extent disapprove of her handling of the attack just as much as her father does (though with an understanding that it would not have been my business to approve or disapprove, had this been real life, which he lacks).

And I do need someone to root for when I read, and there really isn’t anyone once I lose all respect for David. Which is one problem.

The other problem is that I really don’t understand what Coetzee wants with this book. What is he trying to say? I do realise this may say as much about me as about Disgrace, but still, it’s my blog, so I will say it: The whole thing seems somewhat pointless to me. And it leaves a sour taste, too, as I feel that Lucy – much as I fail to really like her I do not wish her harm – is sacrificed in order to make a point about David’s relationship to his daughter specifically and humanity in general. The attack is used to turn the spotlight on David’s feelings and actions, rather than as the highligth of a plotline in itself. I guess what I’m saying is that I don’t approve of rape as a literary device, especially one that just showcases the emotional angst of middle-aged white males.

Still, there is meat here, and I can sort of see why the novel is so celebrated. For me, though, it’s a thumbs down.

Kafka on the Shore – Haruki Murakami

Mirthful 2 Comments

kafkaAs I was contemplating what to say about this book, Julie’s blog entry about it somehow showed up in my rss-feed (even though it’s published in October). She says pretty much exactly what I thought, and it also echoes the opinion of most of the members of the reading circle I discussed it with: I like it, but I have no idea why.

Pros: A main character who loves books. A few other severely attractive characters.

Cons: Mystical happenings, souls (or something) living their own lives outside the body, dreams being «real» and so on.

Normally those cons would put me off completely. And to some extent, they do. That part of the story didn’t appeal to me at all, and only worked insofar as it was neccessary to drive the plot. What did work for me was the wealth of appealing characters and the flashes of pure brilliance in the way they are described.

Her long hair is loosely tied back, her face very refined and intelligent-looking, with beautiful eyes and a shadowy smile playing over her lips, a smile whose sense of completeness is indescribable. It reminds me of a small, sunny spot, the special patch of sunlight you find only in some remote, secluded place. My house in Tokyo has one just like it in the garden, and ever since I was very young I loved that bright little place. (p. 49)

Though that is a description of Miss Saeki, one of the few characters I never really warmed to. Perhaps because so much of her wasn’t there.

On the other hand, I liked Kafka, whose buildungsroman this is. I liked Nakata, I liked Oshima and I really, really liked Hoshino. I find him fascinating, the way he is so down to earth but at the same time takes all Nakatas rather wild statements at face value.

On the whole, I found Kafka on the Shore very hard to put down once I started, and I am not at all sorry to have several more Murakamis in my to-be-read pile.

The Reluctant Fundamentalist – Moshin Hamid

Mirthful Leave a comment

The Reluctant Fundamentalist is book of the month at NRK Bok, and since it’s a short book and available for the Kindle I thought I might as well play along. And I’m glad I did.

The novel is a monologue by the young Pakistani Changez, told to an unnamed American visiting Lahore. Changez relates how he was educated at Princeton on a scholarship, was a star student and got a job with the prestigious firm Underwood Samson, who specialize in valueing businesses, and whose motto is «focus on fundamentals».

Focus on the fundamentals. This was Underwood Samson’s guiding principle, drilled into us since the first day at work. It mandated single-minded attention to financial detail, teasing out the true nature of those drivers that determine an asset’s value.

He starts his work with them shortly before 9/11, and the narrative relates how things changed with the terrorist attacks. So does his relationship with a girl named Erica, who has been mentally ill after losing her «soulmate», Chris, to cancer and who slowly slips back into illness after the attacks, retreating to an internal, nostalgic world.

The story is a powerful illustration of how the 9/11 attacks forced a lot of people to chose sides in an argument not of their making. The narrative structure is cleverly constructed, the silent American somehow plays an active part in the monologue, and it draws you in, making it a difficult book to put down. The ending is very open, which is undoubtedly one of the novel’s strengths.

Wasim Zahid suggests in the comments at Bokbloggen that «Erica» is a symbol of «AmErica». I hadn’t noticed the suggestive name, but I had already concluded the same thing. Changez falls in love with Erica in the same way he falls in love with the States, but just as his relationhip with the country deteriorates after 9/11, so does his relationship with Erica. It is hard to avoid the symbolism in that the only time Changez and Erica make love is when Changez asks her to pretend he is Chris, just as he is only accepted the American society when he pretends to be «like them» – after having been to Lahore for Christmas (ironically?) he lets his beard grow, which is commented upon by his peers (and superiors). His answer that a beard is quite common where he comes from does not improve the situation.

And just as Erica retreats into nostalgia, so does the United States:

it seemed to me that America, too, was increasingly giving itself over to a dangerous nostalgia at that time. There was something undeniably retro about the flags and uniforms, about generals addressing cameras in war rooms and newspaper headlines featuring such words as duty and honor. I had always thought of America as a nation that looked forward; for the first time I was struck by its determination to look back.

If Erica’s name is symbolic, surely Changez’ is no less so. Wikipedia tells me it is the Urdu version of «Genghis», which could probably be analyzed, but I cannot imagine that it’s similarity to the English word «Changes» is coincidental.

Relevant links (though in Norwegian): Interview with Wasim Zahid. NRK Bokbloggen on the novel – discussion in the comments.

Spring Flowers, Spring Frost – Ismail Kadare

Mirthful 1 Comment

I’m getting a bit ahead of myself, what with reading Kadare before February, but as I know I have a tendency to fall behind on challenges like these, I figured being ahead of the game for once wouldn’t hurt.

Spring Flowers, Spring Frost is a very strange book. As the back has a quote comparing Kadare to both Kafka and Gogol, I don’t suppose there was any reason to be surprised by this.

I do like some of the narrative devices Kadare uses. The counter-chapters are quite effective, and I laughed out loud (yes, literally) when, after a few counter-chapters I got to the heading «By way of a counter-chapter». The story is certainly disjointed, but that works quite well. I found the ending to be rather abrupt, but I’m not sure why I expected any neat tying up of strings, that’s hardly how the world works and it’s not as if «and they lived happily ever after» would be a satisfying end to this story in any sort of way.

All in all Kadare was an interesting aquaintance, and I think I’ll be reading more of his books. The experience certainly makes me look forward to the rest of this challenge.