Stargate – en julefortelling – Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi var på kortlista til Bokbloggerprisen 2014, og jeg leste den faktisk til tross for at det altså er en novellesamling. Jeg likte den til og med, til tross for at det altså er en novellesamling. I alle fall så bra som jeg noensinne pleier å like novellesamlinger. Så når Stargate dukket opp og ble rost i alle kanaler tenkte jeg at den bør jeg jo lese.

Og den var vel verdt en kvelds innsats (med 128 sider var det ikke noe problem å bli ferdig på en kveld). Men, og dette er litt sånn «kryss i taket, nå står ikke verden til påske», jeg likte nok Vinternoveller bedre. Historien i Stargate kunne vært en lengre versjon av en av novellene i Vinternoveller. Var det ikke akkurat det jeg etterlyste? Joa. Men. Jeg fikk mer, men jeg fikk mer av det samme, ikke mer mer.

Advarsel: Resten av teksten inneholder spoilere!

Fram til de siste 10 eller så sidene var boka bra, men ikke fantastisk. Språket er godt, presist og beskrivende og Ronja har et fascinerende skråblikk på verden på tross av eller på grunn av hjemmet hun vokser opp i. Men jeg kom ikke skikkelig innpå, jeg grein ikke en eneste gang, og det er altså nesten godt gjort når historien handler om omsorgssvikt og søskenkjærlighet og uventet hjelp fra gretne gamle gubber. Men boka var helt ok og jeg var klar for å si pene ting. Helt til slutten kom. Jeg HATER åpne slutter der en realistisk fortelling plutselig utarter til magisk realisme og lar leseren sitte igjen med tolkningsoppgaven for hva som egentlig skjedde with a vengance, det eneste som er verre er «så våknet hen og alt hadde vært en drøm». For meg er det «forfatteren fikk panikk og visste ikke hvordan de skulle avslutte», og samme hvor riktig eller galt det er så gir sånne slutter meg verken closure eller en åpen slutt jeg kan dikte videre på, bare et stort «HÆ HVA ER DETTE?»

Og det ødelegger jo en smule for leseopplevelsen, det gjør jo det. De første 110+ sidene er dog verdt å lese.

Boka har jeg lånt som ebok i Bookbites.

Apple of My Eye (and Letter from New York) – Helene Hanff

After rereading 84 Charing Cross Road and the rest of the Hanff books I owned my next step was to hit Abebooks and order the ones I could find that I didn’t already own (as well as a better copy of 84). Consequently, I read Letter from New York for the first time before Christmas and my first read of this year (not counting the fifty-odd pages I had left of The Skies of Pern at midnight New Years Eve) was Apple of My Eye.

Both books are about New York, Hanff’s adopted city. Of the two, I much prefer the latter. Though I gave them both three stars out of five, Letter from New York is borderline from two, whereas for Apple of My Eye I considered a four. The main difference is perhaps that whereas the first is a collection of columns written for Woman’s Hour and thus has no cohesive plotline (if plotline is the right word for a non-fiction book), Apple of My Eye certainly does. It’s a matter of taste entirely, but an overarching story just suits me better.

That overarching story is that Hanff has been hired to write copy for a book of photographs of New York meant for tourists. Easy, right, it’s her home after all? Well. as with so many of us, it turns out she hasn’t necessarily visited the tourist attractions. So she sets out to visit them, with her friend Patsy. Initially Patsy is just going to join her for the trip to the Statue of Liberty, but she eventually tags along for the whole thing, spread out over a couple of months. The only big question I’m left with is «what happened to the photographs»? Because this book doesn’t have any, and the text as is wouldn’t work as copy for a book of photos anyway. An afterword explaining whether there ever was a book of photographs and how this book came to be would have been nice, but it’s a minor thing.

If I ever get around to visiting New York – which IS on my bucket list, but not very near the top – I’m going to bring this book and try to copy some of Hanff’s outings. Not all of them can be copied, though. It was a weird experience reading the chapter where they visit the World Trade Center, and all the other mentions of the centre or the twin towers in the book. I mean, with the hindsight of twenty-years-since-9/11, doesn’t reading this make you… I don’t know… uncomfortable?

Throughout its construction, the World Trade Center was cordially detested by all New Yorkers. The unpopular Rockefeller brothers were so closely involved in the financing that for a while the twin towers were known as Nelson and David; the giant buildings are owned by the even more unpopular Port Authority, which wasn’t created to build and own huge office towers. Plus which, the financially desperate city didn’t need two new 110-story office buildings and couldn’t afford to supply them with services. (Page 29.)

All said, though, it was a pleasant read, making me think more seriously about actually visiting New York than I have in years (at least since 2016, when I vowed to stay out of the USA until the orange guy was out of office, and probably since 9/11 and «The War on Terror»).

A funny side note: My copy has a newspaper clipping pasted into the back of it (appropriate, what with all the clippings Patsy comes up with throughout the book), which includes a portrait of Helene Hanff. I don’t think I’ve ever seen an actual picture of her before. Anyway, I was for some moments confused because she didn’t look anything like Anne Bancroft. Duh.

Boka har jeg kjøpt sjøl.

Bout of books 33: Signup and progress post

The Bout of Books readathon is organized by Amanda Shofner and Kelly Rubidoux Apple. It’s a weeklong readathon that begins 12:01am Monday, January 3rd and runs through Sunday, January 9th in YOUR time zone. Bout of Books is low-pressure. There are reading sprints, Twitter chats, and exclusive Instagram challenges, but they’re all completely optional. For all Bout of Books 33 information and updates, be sure to visit the Bout of Books blog. – From the Bout of Books team

It’s a good way to kick off the reading year.

Monday

Apple of my Eye by Helene Hanff, pages 74-121 (finished the book).
Stargate – en julefortelling by Ingvild H. Rishøy, pages 1-128 (the whole book).
Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 50-70.
Fremmedsteds reisebyrå: Ved havets ende by L. D. Lapinsky, pages 58-66.

Total 203 pages.

Tuesday

Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 70-122.
Fremmedsteds reisebyrå: Ved havets ende by L. D. Lapinsky, pages 66-73.

Total 59 pages.

Wednesday

Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 122-157.

Total 35 pages.

Not much reading, but on the upside a two-hour meeting with my book club over Teams.

Thursday

Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 157-165.
Der du kommer fra by Saša Stanišic, pages 1-23.
Nærmere kommer vi ikke by Monika Steinholm and Anneli Furmark (ill.), pages 1-120.

Total 150 pages (30 prose, 120 graphic novel).

Friday

Nærmere kommer vi ikke by Monika Steinholm and Anneli Furmark (ill.), pages 120-219 (finished the book).

Total 99 pages (graphic novel).

Saturday

Outlaster by Nina Borge, pages 1-44.

Total 44 pages.

Sunday

Mitt klimaregnskap by Anja Bakken Rise, pages 165-244.
Fremmedsteds reisebyrå: Ved havets ende by L. D. Lapinsky, pages 73-77.

Total 83 pages.

Total for the whole week: 673 pages. Not bad.

Leseåret 2021

Med 140 leste bøker i 2020 trodde jeg kanskje jeg hadde nådd en slags topp, og satt det jeg antok var et litt optimistisk mål på 100 bøker i 2021. I sommer, når jeg allerede hadde nådd det målet, oppjusterte jeg til 180. Det tallet glapp med et nødskrik, jeg hadde rundt femti sider igjen av The Skies of Pern når klokka slo midnatt 31. desember. Men det er ikke viktig. 179 bøker lest i fjor, over 40.000 sider (ti tusen mer enn i 2020!). Ok, så er en del av dem korte – Tegnehannes julehefte, for eksempel – men siden gjennomsnittet i følge Goodreads er på 225 sider snakker vi fortsatt en god del «ordentlige» bøker lest.

Andelen gjenlesing ligger hakket høyere enn året før, på 37 %, men siden jeg freste gjennom hele Malory Towers, St. Claires og Trebizon i vår en gang er kanskje ikke det så rart, det gir uttelling på antall bøker (teller vi i stedet sider er gjenlesingsprosenten på 33).

20 % menn, 69 % damer, 7 % «begge» og 4 % «queer» er ingen forbedring fra i fjor. Det vil si, jeg har lest en enda mindre andel menn. Det er jo faktisk et mål i seg selv. 87 % hvite og 13 % ikke-hvite er ikke imponerende, men igjen har gjenlesingen vært dominert av hvite forfattere, så statistikken for nye (for meg) bøker er en smule bedre. I år har jeg også en kolonne i regnearket som jeg har kalt «Other diversity markers», men jeg innser jeg burde hatt en enkel «ikke-BIPOC cis-het abled» ja/nei-kolonne også i tillegg til muligheten for å skrive inn f.eks. «same» eller «rullestolbruker», så der blir statistikken mer givende for 2022 håper jeg.

Den geografiske fordelingen er det også rom for forbedring på:

Vi får se hva jeg kan få gravd fram fra Mt TBR.

Målet på Goodreads for 2022 har jeg satt til 100 igjen. Det er egentlig sånn passe, tenker jeg, men så lenge leselysten holder seg har jeg tenkt å lese…

Bøker lest 2022

Title Author Date started Date finished Re-read?
The Skies of Pern Anne McCaffrey 20211229 20220101 Yes
Apple of my Eye Helene Hanff 20220101 20220103 No
Stargate – en julefortelling Ingvild H. Rishøi 20220103 20220103 No
Nærmere kommer vi ikke Monika Steinholm, Anneli Furmark 20220106 20220107 No
Mitt klimaregnskap Anja Bakken Riise 20210917 20220110 No
Used and Rare Nancy Goldstone, Lawrence Goldstone 20220110 20220112 Yes
Kampene: Et portrett av Kim Friele Ola Henmo 20211213 20220115 No
The Penguin Book of American Short Stories James Cochrane (red.) 20211001 20220117 No
Slightly Chipped Nancy Goldstone, Lawrence Goldstone 20220115 20220117 Yes
Kim Friele – Min første biografi Ida Hegazi Høyer, Øivind Hovland 20220118 20220118 No
Enola Holmes: Dobbel forsvinning Serena Blasco 20220120 20220120 No
Better than Life Grant Naylor 20211113 20220120 Yes
Kunsten å være pakkis Assad Nasir 20220117 20220124 No
Portaltreet del 1, Nordlys #5 Malin Falch 20220125 20220125 No
Forrådt, Dragens øye #1 Cha Sandmæl 20220126 20220126 No
Angrepet, Dragens øye #1 Cha Sandmæl 20220126 20220126 No
Backwards Rob Grant 20220121 20220126 Yes
Factfulness: Ten Reasons We’re Wrong About the World – and Why Things Are Better Than You Think Hans Rosling, Ola Rosling, Anna Rosling Rönnlund 20220125 20220201 No
Queer as All Get Out: 10 People Who’ve Inspired Me Shelby Criswell 20220203 20220204 No
The Essential Dykes to Watch Out For Alison Bechdel 20220121 20220214 No
Fun Home Alison Bechdel 20220215 20220217 No
The Secret to Superhuman Strength Alison Bechdel 20220118 20220221 No
Are You My Mother Alison Bechdel 20220221 20220224 No
Better Place Duane Murray 20220228 20220228 No
Feminin gange Molly Øxnevad 20220228 20220301 No
A Black Boy at Eton Dillibe Onyeama 20220214 20220309 No
Fremmedsteds reisebyrå #2: Ved havets ende L. D. Lapinski 20211203 20220309 No
Beasts in my Belfry Gerald Durrell 20220306 20220309 Yes
The Overloaded Ark Gerald Durrell 20220310 20220313 Yes
Balders død (vet ikke, ARC via Norstat) 20220305 20220313 No
Three Singles to Adventure Gerald Durrell 20220313 20220315 Yes
The Bafut Beagles Gerald Durrell 20220316 20220318 Yes
The Drunken Forest Gerald Durrell 20220321 20220324 Yes
A Zoo in My Luggage Gerald Durrell 20220324 20220326 Yes
Lumberjanes #20: The End of Summer Shannon Watters et.al. 20220326 20220326 No
The Whispering Land Gerald Durrell 20220326 20220330 Yes
Where Am I Now? Mara Wilson 20220316 20220401 No
Hvis jeg faller Jan Grue 20220402 20220406 No
Menagerie Manor Gerald Durrell 20220404 20220409 Yes
Two in the Bush Gerald Durrell 20220411 20220414 Yes
The Handsome Man’s Deluxe Café Alexander McCall Smith 20220414 20220416 No
The Cleverness of Ladies Alexander McCall Smith 20220415 20220415 No
The Woman Who Walked in Sunshine Alexander McCall Smith 20220416 20220418 No
Precious and Grace Alexander McCall Smith 20220418 20220420 No
The Minor Adjustment Beauty Salon Alexander McCall Smith 20220426 20220507 No
The House of Unexpected Sisters Alexander McCall Smith 20220508 20220511 No
To the Land of Long Lost Friends Alexander McCall Smith 20220511 20220514 No
State of the Union: A Marriage in Ten Parts Nick Hornby 20220514 20220515 No
Catch me a Colobus Gerald Durrell 20220516 20220519 Yes
Golden Bats and Pink Pigeons Gerald Durrell 20220519 20220522 Yes
Dragonsong Anne McCaffrey 20220515 20220526 Yes
Dragonsinger Anne McCaffrey 20220526 20220527 Yes
When I Came Out Anne Mette Kærulf Lorentzen 20220527 20220527 No
The Colours of all the Cattle Alexander McCall Smith 20220523 20220528 No
The Times I Knew I was Gay Eleanor Crewes 20220527 20220528 No
Et hav av språk Åshild Næss, Atle Næss 20220422 20220615 No
Manifesto: On Never Giving Up Bernardine Evaristo 20220623 20220627 No
Hilsen Solan og Nystumoen Kjell Aukrust 20220625 20220627 No
Blasfemi Trond J. Stavås 20220629 20220629 No
Ingen mann er en øy Jørgen Watne Frydnes 20220701 20220706 No
Misforståelse i Moskva Simone de Beauvoir 20220708 20220710 No
Good Omens Terry Pratchett, Neil Gaiman 20220710 20220715 Yes
The Pioneer Woman: Black Heels to Tractor Wheels Ree Drummond 20220728 20220729 No
What We Don’t Talk About When We Talk About Fat Aubrey Gordon 20220726 20220817 No
Gamish: A Graphic History of Gaming Edward Ross 20220516 20220818 No
Wynd Book 1: Flight of the Prince James Tynion IV, Michael Dialynas 20220820 20220822 No
Kariba: Jungelens hemmelighet Daniel Clarke, James Clarke, Rune R. Moen 20220824 20220824 No
Dragonsong Anne McCaffrey 20220830 20220831 Yes
Master & Commander Patrick O’Brian 20220901 20220903 Yes
Post Captain Patrick O’Brian 20220903 20220908 Yes
HMS Surprise Patrick O’Brian 20220909 20220911 Yes
The Mauritius Command Patrick O’Brian 20220912 20220915 Yes
Desolation Island Patrick O’Brian 20220916 20220919 Yes
The Fortune of War Patrick O’Brian 20220919 20220921 Yes
The Sugeron’s Mate Patrick O’Brian 20220921 20220926 Yes
Wandrups valg Fredrik Wandrup 20220707 20220927 No
The Ionian Mission Patrick O’Brian 20220926 20221001 Yes
Treason’s Harbour Patrick O’Brian 20221001 20221002 Yes
The Far Side of the World Patrick O’Brian 20221003 20221006 Yes
The Reverse of the Medal Patrick O’Brian 20221006 20221008 Yes
The Letter of Marque Patrick O’Brian 20221009 20221012 Yes
The Thirteen-Gun Salute Patrick O’Brian 20221012 20221016 Yes
The Nutmeg of Consolation Patrick O’Brian 20221016 20221017 Yes
Clarissa Oakes Patrick O’Brian 20221018 20221020 Yes
The Wine-Dark Sea Patrick O’Brian 20221020 20221022 Yes
The Commodore Patrick O’Brian 20221022 20221025 Yes
The Yellow Admiral Patrick O’Brian 20221025 20221027 Yes
The Hundred Days Patrick O’Brian 20221027 20221030 Yes
Brasilien berättar: Ljud av steg Örjan Sjögren (Editor) 20220915 20221031 No
Blue at the Mizzen Patrick O’Brian 20221030 20221101 Yes
Er jeg snerpet? Jenny Jordahl 20221101 20221103 No
Nordlys #6: Portaltreet del 2 Malin Falch 20221103 20221103 No
Wynd Book 2: The Secret of the Wings James Tynion IV, Michael Dialynas 20221104 20221104 No
The Rema Chronicles: Realm of the Blue Mist Amy Kim Kibuishi 20221018 20221105 No
Gay Like Me: A Father Writes to His Son Richie Jackson 20221103 20221108 No
Heimat: Et tysk familiealbum Nora Krug 20221103 20221108 No
Dare to Disappoint: Growing Up in Turkey Özge Samanci 20221108 20221109 No
Abida Raja: Frihetens øyeblikk Håkon F. Høydal 20221108 20221109 No
Mamo Vol 1 Sas Milledge 20221109 20221109 No
Twelfth Grade Night Molly Horton Booth, Stephanie Kate Strohm, Jamie Green (Illustrator) 20221110 20221110 No
Husk oss til livet Joanna Rubin Dranger 20221109 20221112 No
This Much Is True Miriam Margoyles 20221113 20221114 No
Bully Wars, vol 1 Skottie Young, Aaron Conley 20221116 20221117 No
Under regnbuen Emilie Sørensen 20221120 20221120 No
Reisen til Bretton Woods Maria Berg Reinertsen 20221115 20221122 No
Comfort & Joy India Knight 20221128 20221130 Yes

The House in the Cerulean Sea – T. J. Klune

I borrowed The House in the Cerulean Sea from the library, thinking I could always purchase it later. TL;DR: I won’t.

I apologise on beforehand, but this review is going to be a bit shouty.

I was unsure whether I would even finish the book until about three quarters of the way though, and even then it was more a case of «well, I’ve come this far» than of «I really need to know what happens!» But I did finish, I even cried a bit at the end (granted, it doesn’t take much). And I was left with a «Well, that was a rather mediocre experience, really, I’ll probably go with three stars on Goodreads.» Then I went on Goodreads and read some reviews of the book and dicovered how Klune came up with the idea for the book and my rating dropped. But let’s start with my initial reaction, taking the book at face value:

It’s definitely overly saccarine. I could overlook that, probably, found family is my absolutely favorite trope (which I admit is odd, since I actually come from a suprisingly functional family). I mean, who doesn’t love unwanted, misunderstood children finally finding a loving family?

And gay romance is a plus, even if I had a hard time actually believing in the romance (I can see what Linus sees in Arthur, the other way around: Not so much. And all his «you dear man»s dont’ convince me. However).

The «moral» of the book it’s hard to disagree with: Prejudices are bad and just because you’re different you are still worthy of love and respect. Or thereabouts. Though it is perhaps hammered home a bit too obviously (with a sugar-coated mallet). More «tell» than «show».

The fat-shaming we could have done without, also.

But the main problem is that there are too many things that don’t make sense about the society – or world – the book is set in.

The children are orphans? Lucy’s father is the Devil, for crying out loud. Are you saying the Devil was real, but now he’s dead? Are all magical children orphans? Why? And if not, what happens to those that have parents? Are they allowed to stay with them, or are there forced separations? Why are they called orphanages if some of the children have living parents? The term «orphanage» is made a point of in the book, Arthur says it’s a misnomer as «people don’t come here looking to adopt», but surely that’s not a fundamental characteristic of an orphanage? I thought an orphanage was a place where orphans lived (and Merriam-Webster agrees with me). Which they do. If they are orphans. So: Are they?

The scene where Linus first meets Extremely Upper Management (and the name «Extremely Upper Management», and, well, really, the whole setup of DICOMY, including his supervisor Mrs. Jenkins) is basically a mix of Kafka’s The Process and the hearings of the Wizengamot at their worst. Including absurd, villainesque effects like the room being dark and lights being turned on in dramatically choreographed sequence. But then, when Linus returns from the island with his recommendation that the orphanage stay open, this menacing, bureaucratic beast goes: «Ok.» And everyone lived happily ever after. WHICH IS NOT HOW THINGS WORK. And THEN he turns whistleblower and the existing management has to resign. Which makes even less sense.

And now we get to the crux of the matter: None of it makes sense in the world Klune has built, but it becomes plainly offensive when you learn that his inspiration for the book came from Canadian residential schools.

Here’s what Klune has said about it: «It remained fuzzy until I stumbled across the Sixties Scoop, something I’d never heard of before, something I’d never been taught in school (I’m American, by the way). In Canada, beginning in the 1950s and continuing through the 1980s, indigenous children were taken from their homes and families and placed into government-sanctioned facilities, such as residential schools. The goal was for primarily white, middle-class families across Canada, the US, and even Europe—to adopt these children. It’s estimated that over 20,000 indigenous children were taken, and it wasn’t until 2017 that the families of those affected reached a financial settlement with the Canadian government totaling over eight hundred million dollars.»

I’m sure if someone had turned up to one of these «schools» in the sixties and said «Uh, I don’t think you ought to kidnap, beat, starve and kill these children, actually,» the system would have been dissolved at once and everyone would have gone on to live long, prosperous, non-traumatised lives. OR NOT.

And these fictional children, that are orphans, apparently, but are based on real life indigenous children who were removed from their families and communities in state-sanctioned-kidnappings… When the book ends, they are still living in the orphanage. And I admit that in the story this sort of makes sense, especially since they are supposedly orphans, but a better, happier ending would surely have been to reunite these children with their families and communities?

So, no. I will not be needing a physical copy of this book. I will be quite happy to hand it back to the library.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Jeg lyver når jeg må – Line Baugstø

Siden jeg faktisk likte Baugstøs Musikk for rasende kvinner, til tross for at det var en novellesamling, plukket jeg med meg Jeg lyver når jeg må fra nyheter-hylla på mitt lokale bibliotek i håp om at den kanskje kunne treffe meg like godt. Det gjorde den ikke. Det startet bra, jeg likte de to første novellene, og den aller siste var ikke så helt dum, men to av dem ble jeg bare irritert over hvor sluttet og resten var… meh.

Såeh. Ja, jeg skal nok prøve meg på Baugstøs romaner, men hun har dessverre ikke frelst meg på noveller likevel.

Og det var det, det var omtalen.

Fange i natt og tåke – Trygve Bratteli

Jeg husker ikke lenger i hvilken sammenheng Fange i natt og tåke plutselig dukket opp i bevisstheten min, noen må ha nevnt den et sted i sosiale medier, men siden jeg først er på sakprosakjøret virket det like lurt å lese den nå. Bratteli ble arrestert av den tyske okkupasjonsmakten i 1943 og etter kort tids fangenskap i Norge – blant annet på Grini – ble han sendt til arbeids-/konsentrasjonsleire i Tyskland. I løpet av krigens siste dager ble han, sammen med andre norske fanger, hentet av svensk Røde kors i de berømmelige hvite bussene.

Bratteli skildrer livet i leirene i grell detalj. Matknapphet, dårlige eller rent ut manglende klær og sko, til dels ikke-eksisterende sanitærforhold og hardt fysisk arbeide uansett temperatur og føre er gjennomgangstonen. Jeg kan ikke si at det var så mye som var nytt for meg, nødvendigvis, men det er klart det er noe med å lese noen hundre sider med nøkterne beskrivelser av grusomhetene selv relativt privilegerte fanger (Bratteli var tross alt «arier» og arbeidsfør – i alle fall til å begynne med – og ble ikke sendt til rene utryddelsesleire) ble utsatt for som går inn på meg.

Repetisjonene står i kø, og på sett og vis har det en effekt, for det gir kanskje leseren litt innblikk i hvor repetitivt dagliglivet i leirene var. Samtidig er repetisjonene kombinert med en… vel, rotete fortellerstil, og får meg til å ønske meg en litt mer gjennomarbeidet tekst. Bratteli forteller at han ved hjemkomst i 1945 skrev ned inntrykkene og hendelsene fra fangenskapet nærmest som en form for terapi, et forsøk på å tømme seg slik at han kunne gå videre i livet. I 1979 gikk han sammen med kona Randi og ved hjelp av en båndopptaker gjennom de nedskrevne notatene – som i stor grad var i stikkordsform. Som han selv sier:

Saken er jo at «huskeseddelen» kunne bare jeg selv omsette i forståelig språk. Vi gikk det hele igjennom og fikk det skrevet ut. Det er grunnlaget for det som nå følger. (Side 11)

Hvor mye som er gjort med teksten etterpå vet jeg jo ikke, men den bærer preg av å være direkte avskrift av at Bratteli snakker seg gjennom disse notatene og fyller på detaljer ettersom han kommer på dem. Formen er ganske muntlig og tematisk springende, og til tider slitsom å lese. Disse to paragrafene er typiske eksempler på der flere historier rotes sammen i en slags stream-of-consciousness fortelling:

Det hendte nå av og til at det var flyalarm når vi var ute i slikt arbeid. Da skulle det være helt stille. Ingen skulle røre seg i skauen. En gjeng jeg var sammen med, arbeidet med indre og ytre murer til en SS-brakke en tid, og det var få militære vaktposter med i dette. Sjauergjengen i steinbruddet ble satt til å bære stein til brakkemuren. Det kom stadig nye franskmenn inn i leiren, som faktisk lå nesten i Frankrike. Utover sommeren 1944 var de svært optimistiske og trodde ikke krigen ville vare mer enn en måned.

I dette sjauerarbeidet gikk vi da fram og tilbake, fram og tilbake, opp og ned til de forskjellige stedene. Det var meget kupert terreng der leiren lå, og vi bar til dels svært tungt. Som regel gikk vi sammen to og to og fabulerte om framtiden. Pratet om båter og hus og selvfølgelig om mat, fisk og seterdrift, en fange fra Stange om bærplukking, mens sulten og slappheten plaget oss hele tiden. I regnvær søkte vi ly i kjelleren. Vi kom også borti tung steinbæring under ledelse av en SS-representant. I denne trengte situasjonen traff jeg igjen Herman, som lovet meg ny kommando. (Side 119-120)

Først flyalarmene, som bare løselig henger sammen med muren og steinbæringen, så et par setninger om franskmenn og optimisme og så tilbake til steinbæringen igjen i neste avsnitt, uten at det på noen måte er klart hva for slags rolle disse franske fangene hadde med saken å gjøre. Og så for sikkerhets skyld litt om hva arbeidsgjengen pratet om (mat, igjen), litt om været (hvilken kjeller, forresten?) og så om mer tung steinbæring… til et annet prosjekt?

Det er ikke uinteressant, men det føles vel litt som å lese en primærkilde enn en «ferdig» bok, om man nå vil kalle det memoarer eller hva. Jeg hadde nok foretrukket – og sannsynligvis blitt mer berørt av – en mer sammenhengende, for ikke å si ryddig, fortelling. Men det var fint å få lest litt om norske fanger i Tyskland under krigen, det er et tema jeg knapt har lest noe om før, verken i sakprosa eller skjønnlitteratur.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Peppermø – Malin Lindroth

Denne lille boka fant jeg i «ny sakprosa»-hylla på mitt lokale bibliotek og innså først når jeg kom hjem at den selvsagt er oversatt fra svensk. Jeg burde sikkert kjent igjen forfatterens navn, men hang meg mer opp i tittelen på boka. Når jeg først hadde lånt den tenkte jeg at jeg vel like gjerne kunne lese den siden den er under hundre sider.

Lindroth er ufrivillig singel og godt voksen og altså det man i alle fall før i tiden ville kalt peppermø, «nuckan» i svensk orginal, «spinster» på engelsk. Hun sier hun vil ta tilbake begrepet på lik linje som «bitch» og «soper» er blitt tatt tilbake. Og joda, jeg kan sympatisere med prosjektet. Hun har noen interessante betraktninger underveis og er inne på noe når hun snakker om en kvinnerolle som ligger «mellom» hore og madonna:

Å bli klar over dette, først og fremst i terapi, har vært helt nødvendig for å bli en lykkelig peppermø. Men fortellingen om mitt peppermøskap kan ikke bare handle om min psyke. Det finnes også et kulturelt mønster her som ikke er uvesentlig. Horer og madonnaer kjenner man jo til. Spørsmålet er hvor peppermøen kommer inn i bildet. Mitt forslag er at også hun har sin plass i det freudianske komplekset. Jeg tror at hun står midt mellom den første og den andre kvinnen, smelter skyggene deres sammen til det rene kvinnehatets arketyp. Ikke horete. Ikke kysk. Bare uknullbar.

Mange som hører ordet «peppermø» tenker umiddelbart at vi har å gjøre med kvinner som lever livene sine som i et reservat, atskilt fra mennenes. Men en peppermø er ikke en dissident, en som vender patriarkatet ryggen. Oftere er hun den som betaler en høy pris for å prøve å leve innenfor rammene av et system som har erklært henne verdiløs. Hun betraktes som uegnet som kjæreste, kone, elskerinne og mor. Det som står igjen, er å bli en tredje sort: venninne, velgjører, sekretær og/eller tjenestepike. Går vi til peppermøhistorien finner vi ikke så overraskende en gruppe barnløse, ugifte kvinner som har gjort suksess i slike roller. Dermed har mange peppermøer kommet til å leve livene sine i hudnær relasjon med en eller annen mann. Ikke
minst har det vært slik i kulturverdenen.

(Side 54-55.) Ideen om kvinnen som en muse, en engel i huset, er ikke akkurat ny. Og jeg synes Lindroth feiler på flere punkter.

For det første savner jeg betraktinger om hvorfor enkelte forblir single selv om de gjerne skulle hatt en partner. Hun snakker om avvisningene hun har opplevd, men jeg synes ikke hun klarer å løfte det personlige til det politiske eller strukturelle i tilstrekkelig grad. At menn på 40-50 og eldre heller leter etter damer på 20-30 enn noen jevnaldrende nevnes knapt, noe som er rart når hun samtidig avfeier at «gammel ungkar» på noen som helst måte er sammenlignbart med «peppermø».

I tillegg lar jeg meg ikke overbevise om at hun har tatt tilbake begrepet «peppermø». Jeg får ikke inntrykk av at hun har forsonet seg med situasjonen, og jeg synes fortsatt det er både skam og sårhet i fortellingen om alle mennene som ikke var interessert i henne likevel (ikke at det ikke er forståelig, for all del, men det undergraver «reclaim»-prosjektet). Som noen sa på Goodreads: Om hun sitter alene med en øl på nyttårsaften og ikke vil fortelle folk at det er det hun gjør er det bedre/nye venner hun trenger, ikke kjæreste.

Boka har jeg lånt på Trondheim folkebibliotek.

Bruktkupp?

En gang i tiden foretrakk jeg stive permer på bøkene mine, og kjøpte pocket mer av nødvendig økonomisk dyd enn av preferanse. Nå til dags vil jeg helst lese pocket, av rent praktiske årsaker – de veier mindre og tar mindre plass, det er en fordel både mens man leser og når man skal dra med seg boka i sekk/veske.

Bøker jeg skal ha i mange år og lese om igjen og om igjen kan jeg likevel fortsatt få lyst til å eie i hardback. Gjerne førsteutgave, jeg er boksamler nok til at det er stas (selv om jeg foretrekker bøker jeg kan lese, ikke bøker som er for verdifulle til å gjøre annet enn å stå til pynt), men om boka er gammel og/eller populær nok er førsteutgave ofte urealistisk dyrt.

Før høstferien fikk jeg behov for litt «comfort reading» innimellom all den seriøse sakprosaen jeg leser for tiden, og kom på at det er lenge siden sist jeg leste Helene Hanff. Jeg startet gjenlesingen med 84 Charing Cross Road (den ultimate books-about-books-boka) og fløy gjennom både den, The Duchess of Bloomsbury Street, Q’s Legacy og Underfoot in Show Business i løpet av noen få dager. Etterpå tok jeg til nettet for å finne resten av bøkene til Hanff og – om mulig – 84 i hardcover. Sistnevnte var… en opplevelse.

Hanffs bok ble først utgitt i USA av Grossmann i 1970. I 1971 kom den britiske utgaven, utgitt av Andre Deutsch. Det var i forbindelse med den utgivelsen at Helene Hanff endelig fikk besøkt London, og det er den turen The Duchess of Bloomsbury Street handler om. Det er altså den amerikanske utgaven som er den reelle førsteutgaven. Men på Abebooks.com (som eies av Amazon, så det smerter meg litt å bruke nettstedet, men jeg har ikke funnet noe godt alternativ) er alle de første treffene på boka om du sorterer på dyrest-til-billigst den britiske utgaven. Aller dyrest (på skrivende tidspunkt) er en signert kopi, til den nette sum av 800 britiske pund. Utgitt av Deutsch og «First Edition/Seventh printing». Ikke bare er det altså den britiske førsteutgaven, ikke den amerikanske, men det er også 7. opplag, formodentlig trykket i 1983 siden det er det årstallet selger oppgir.

Nå er 800 pund LANGT over det jeg er villig til å betale (selv for en signert førsteutgave) for en hvilken som helst bok, men dette er jo ikke i nærheten av å være det?

Litt lenger ned på lista finner vi den utgaven jeg selv har fra før, trykket i pocket sammen med The Duchess of Bloomsbury Street. Med en… interessant pris.

Jeg fikk den jul i 1996 av en venninne, den kan ha vært ny på det tidspunktet, opplaget er fra 1993. Så er min pocketbok verdt 300 dollar? Jeg tviler sterkt, jeg vet ikke helt hva de røyker i Texas. Samme selger har forøvrig flere utgaver av 84 Charing Cross Road, alle… kreativt priset. Synes du 331 dollar er litt mye anbefaler jeg å sortere trefflista på lavest pris først, da får du samme utgave, tilsynelatende samme opplag, til… litt mindre:

Vel. Jeg trenger altså ikke å kjøpe denne utgaven, siden det er den jeg allerede har. Jeg var ute etter en ok hardcover-kopi. Jeg filtrerer på hardcover, sorterer på billigst-til-dyrest og blar meg forbi noen tyske utgaver og… se der ja. Grossman 1970. Til tre dollar?

«Condition: Acceptable» og «Stock image» kan fort tyde på at boka ikke er i veldig god stand, men for den prisen kan man jo akseptere en del slitasje? Jeg teller faktisk hele fem kopier av den faktiske førsteutgaven (forutsatt at årstall og utgiver er rett oppgitt) til under ti dollar. Jeg bestiller den som befinner seg i Storbritannia, i håp om lavere portokostnader og kjappere postgang.

Boka kom mens vi var på høstferie. Det er førsteutgaven, men tredje opplag. Og smussomslaget er… slitent. En stor rift bak og slitte partier. Men det er der, og illustrasjonen på forsiden har klare, fine farger.

Akkurat det jeg var ute etter.

Men vent. Noen har skrevet i boka! Jeg forventer en hilsen «fra tante med ønske om en god jul» eller noe sånt, ellers ville vel selgeren opplyst om det i annonsen på Abebooks? Neida, her er det faktisk en personlig hilsen fra Helene Hanff. Til en bokhandler, no less.

Hele inskripsjonen – inkludert stavefeil – er så ekstremt karakteristisk for Hanff at den nesten kunne fungert som et ekstra kapittel i boka. Men jeg skulle gjerne visst hvem denne Dave Belman/Selman/Celman (??) var. Og hva er det ingen kan stave? Unuguaran? Wut?

Jeg hadde i grunn begynt å tro at internett hadde drept moroa for oss bibliofile som er mer interessert i den unike kopien med en god historie bak seg enn i perfekt preserverte volum som egner seg mer på museum enn i noens private bokhylle og som koster deretter. Men da tok jeg visst feil, det er fortsatt mulig å finne skatter.

God jakt, folkens.