Forfatter: Mirthful

Where Did it all Go Right?

Mirthful

collins.jpg

One of the Copenhagen finds, Where Did it all Go Right? is subtitled «Growing up normal in the 70s» – intriguing enough to get me to pick it down from the shelf. This is a tale to counterpoint the chronicles of suffering produced by people who had miserable childhoods – not, as Collins points out, in order to belittle their plight, but in order to show that some things are right with the world even if much of it is wrong… And for someone who’s grown up normal in the 80s (Collins was born in 65, and is thus 9 years older than me – I can’t remember much from the 70s…), a lot of this stuff is head-noddingly familiar. «They tucked him up, his mum and dad» – well, so did mine. Collins bemoans the fact that he was never seriously ill – neither was I, I had chicken pox when I was four and at about the same time had to have two or three stitches on my chin due to slipping on the ice below a slide and hitting said chin on the edge, and that’s the most I can boast (Collins beats me in the number of childhood diseases, but only has a measly ingrown toenail to my stiches). There are other similarities and there are, reassuringly, quite a few differences, but despite these it’s mostly comfortingly familiar. This might not be great art or a candidate for «Memoirs of the Year», but it’s interesting enough and sufficiently well-written for me to want to get hold of the «sequel»: Heaven Knows I’m Miserable Now: My Difficult Student 80s. We’ll see.

Home Truths – David Lodge

Mirthful

Picked from the shelf because of its lightness and it’s potential for being left behind when leaving Copenhagen, Home Truths is pleasant enough read, raising a couple of interesting (though, it must be admitted, by now somewhat over-hashed) points about media and fame and privacy and so on. The novella is basically the playtext of Lodge’s play by the same name with a couple of extra bits stuck in and «disguised» to read like a novel rather than a play (i.e. it says «Adrian said, (…), (…) Eleanor replied.» rather than «Adrian: (…) (line break) Eleanor: (…)»), which is fair enough, I suppose, except it still reads rather a lot like a play (being mostly dialogue) and since I’m the sort of person who enjoys reading play texts I would have preferred to read it as such. Never mind. Stuck a bookcrossing note in it and left it in The Bloomsday Bar.

Ruffen og det mystiske hullet

Mirthful

En MEGET etterlengtet ny Ruffen-bok! Og selvsagt er den akkurat så fantastisk som man hadde ventet. Litt pussig, sånn i lesebunke-sammenheng at den hadde med Nederland å gjøre, men mer om det senere…

Løp og kjøp!

One Pair of Hands

Mirthful

It’s amazing how you «fall over» books now and again. In this case it turns out that my new GP’s office have a shelf of books for sale – the proceeds going to Lions – which is where I found Monica Dickens’ One Pair of Hands while waiting to have my plantar faciitis diagnosed. I read (or rather listened to – the local library has an audiobook) – Dickens’ My Turn to Make the Tea way back when (must be getting on for ten years ago) and have only vague recollections of it, but I rather think I enjoyed it. I still think I must have, One Pair of Hands is certainly enjoyable. It’s an engagingly written story chronicling Dickens’ soujourn as a «general» – a combined cook/housekeeper/cleaning lady – the only job her education at various schools for young girls has (partly) qualified her for. It’s an interesting peek at the upstairs/downstairs way of life – with some brilliantly drawn characters from both sides of the green baize door thrown in – from someone who isn’t really «meant» to be there.

Samtaler med en svart hund

Mirthful

En fornøyelig, og av og til ganske tankevekkende, vandring gjennom Bringsværds notatbøker og skriverbordsskuffer. Jeg nøyer meg med å sitere et par linjer av Bringsværds egne. En observasjon:

Han ville så gjerne ta tingene som de kom. Men der satt han og ventet.

Et godt spørsmål:

Hvorfor kommer alltid det ene etter det andre? Burde det ikke vært omvendt?

Og Bringsværd som siterer Jean Kerr:

Hvis du holder hodet kaldt når alle andre mister det, er det mulig at du ikke helt har skjønt situasjonen.

San Francisco

Mirthful

Dette er en pinlig parodi av en bok, der forfatteren bedriver ablegøyer med politisk realitylitteratur og er utelukkende subjektiv i sin framstilling.

Neida. Jeg bare tester evnen til å skrive en sammenhengende setning der jeg bruker alle ordene i en gitt liste, i dette tilfellet John Erik Rileys liste på «Sju ord man bør unngå å bruke i anmeldelser av denne boka». Problemet er selvsagt at setningen på ingen måte beskriver San Francisco… Vi begynner på nytt:

Spartacus har skjønt det. «Det» i dette tilfellet er at normale reiseguider kan være interessante nok (jeg har f.eks. nettopp lest mesteparten av The Rough Guide to Copenhagen) men det man virkelig kan kose seg med er personlige beretninger, og da gjerne velskrevne sådanne – derfor spør man gjerne noen som allerede kan skrive om å berette… Hepp, vi har «Forfatterens guide» serien.

Jeg vet lite on San Francisco – jeg innbiller meg at jeg vet en smule mer etter å ha lest denne boka – og jeg har ingen umiddelbare planer om å reise dit. Men det er nettopp det som er så fint med denne typen «guidebøker», man behøver slett ikke ha reiseplaner for å ha glede av dem. Riley forteller om livet i SF (en by som høres ekstra forlokkende ut i forkortelse for oss som av og til liker en science fiction fortelling eller to…) og entusiasmen hans er smittende. Dette er langt fra pinlig eller parodisk. Faktisk er det eneste ordet fra hans liste på sju som jeg har lyst til å bruke «subjektiv» – det ville vært trist om ikke boka var subjektiv, det er jo nettopp det som er poenget.

Morgengaven

Mirthful

Det virket logisk å fortsette med Morgengaven når jeg var ferdig med Vinterbarn, og det viste det seg da også virkelig å være – hovedpersonen i Morgengaven er nemlig en av kvinnene fra fødestuen i Vinterbarn. Morgengaven handler riktignok ikke fullt så mye om barn, selv om de også spiller en rolle. Temaet Mørch tar opp er nemlig den etter hvert så klassiske problematikken om kvinnen som vil ha alt – eller forsøker å være alt – hustru, mor og selvstendig yrkeskvinne (i dette tilfellet keramiker). Mørch skriver sikkert og overbevisende som alltid, men jeg har litt problemer med konklusjonen hennes (om man kan kalle det en konklusjon, da) – uansett en bok det er verdt å lese.

Vinterbarn

Mirthful

Vinterbarn foregår utelukkende på de avdelingene som har med fødsel å gjøre på rikshospitalet i København. Vi møter et titalls kvinner og får innblikk i mye av det som kan gå galt i et svangerskap, men de fleste historiene ender da heldigvis «lykkelig». Ikke en bok man bør lese mens man er gravid, kanskje, men definitivt en bok man har godt av å lese dersom man noensinne har tenkt å bli det. Vinterbarn handler dessuten mye om det – påtvungne – kvinnelige fellesskap som oppstår rundt alt som har med fødsel å gjøre. Dette er en verden der kun kvinnen, og i særdeleshet kvinnekroppens biologiske oppgave – å sette liv til verden – har all oppmerksomhet, menn får kun tilgang på «nåde» og er aldri egentlig inkludert.

The Art of Travel – Alain de Botton

Mirthful

botton.jpg

The Art of Travel is a pleasant little book. I’m not sure I got a lot wiser on the questions of how, why and where concerning travel, but I was entertained, reminded of a few books I’ve been meaning to read and became thoroughly travel-sick. Good thing we’re off to Copenhagen next week.

Vargskinnet: Guds barmhärtighet

Mirthful

Dette er den første boken i en trilogi, som jeg nok tror jeg skal gi meg i kast med resten av etterhvert. Hillevi kommer som nyutdannet jordmor til et lite samfunn langt nord i Sverige og møter litt av hvert av både godt og ondt. En ganske fengende vev av historier om menneskelighet og feilbarighet på et svensk som er høyst levende – såpass at det til tider var vanskelig å forstå (men sånn er det når man ikke er er så vel bevandret i svenske dialekter – det var utfordrende heller enn plagsomt, og jeg vil absolutt anbefale å lese originalen heller enn å feige ut med en oversettelse til norsk…). Det jeg kanskje har å utsette er at fortellerteknikken er springene – historien fortelles fra utallige forskjellige synspunkter og av og til hopper Ekman videre før jeg føler at jeg har fått «nok» fra en person. Men det vil vel kanskje bedre seg når man har lest de to andre bøkene – det var en del tråder som ble hengende i løse luften ved slutten av Guds barmhärtighet, men det er jo naturlig i den første boken av en trilogi.