Goodnight Mr. Tom – Michelle Magorian (should come with a free box of Kleenex…)
Running With Scissors – Augusten Burroughs (weird and wonderful – if you think your family is dysfunctional, read this and the probability is you’ll change your mind)
Dødens drabanter – Gunnar Staalesen (simply great, as usual)
Forfatter: Mirthful
Venezia – Kjell Ola Dahl
Høst og Tapirsalg. Slikt kan man like. Denne gangen fant jeg blandt annet Kjell Ola Dahls bidrag til Spartacus’ «Forfatterens guide» serie – han skriver om Venezia, en morsom tilfeldighet etter ukens lesing av Donna Leon.
Dahls portrett av Venezia er sånn passe engasjerende. Dette er slett ikke det beste bidraget jeg har lest i serien, men siden jeg selv har et forhold til byen i det bidraget jeg likte best er det vanskelig å vite om jeg er helt rettferdig (Bringsværd om London vinner hands down så langt – men for å rettferdiggjøre min kritikk likte jeg Rileys bok om San Fransisco bedre, og det er også en by jeg ikke har noe forhold til selv). Men det er allikevel et interessant portrett vi blir budt. Venezia er uten tvil en fascinerende by, og Dahl har mye på hjertet.
Hovedproblemet mitt med boka er noe som ikke kan karakteriseres som annet enn slett redaksjonsarbeid. For det første er boka «full» av stavefeil. Med dagens redigeringsverktøy er noe særlig mer enn ett eller to tilfeller skjemmende, og her er det fler enn jeg kan telle på fingrene (blandt annet på omslaget: «Dahl fotaper seg…» kan vi lese der). Dessuten skulle noen ha gått gjennom Dahls manuskript og fikset på setningsoppbygningen hans – feilene her varierer mellom de forvirrende og de bare rent merkelige. For eksempel: «Florian åpnet så langt tilbake som i 1720. Navnet skriver seg fra grunnleggeren Floriano Francesconi. Egentlig var det to konkurrenter – og den andre lå på motsatt side av Markusplassen: Cafe Quadri.» (s. 80) Eller er det bare meg som blir sittende og lure på hvem den andre konkurrenten til Florian var? «Ved bardisken, der drikker du brennevin.» (rett etter, på s. 81) Jeg vil gjerne stryke «, der». Men det er kanskje mer personlig smak enn objektiv grammatikk? «Det meste er selvsagt på italiensk, men her kan de som ikke visste det fra før, få øynene opp for bredden i tegneseriekunst.» (s. 154) De som ikke visste hva fra før? Det siste en god korrekturleser burde gjort, etter min mening, er å spørre Dahl om det er nødvendig å bruke så mange fremmedord når vi har slike adekvate uttrykk på norsk. «Partyet»? Hvorfor ikke «Festen»? «Grabber»? Hvorfor ikke «griper» eller «grafser til seg»? Det er kanskje en smakssak, og jeg må innrømme at jeg selv bruker «grabbe» i dagligtale, men altså i dagligtale, ikke på trykk i bokform.
Hadde det ikke vært for stavefeilene hadde jeg kanskje ikke hengt meg opp i setningsoppbyggingen. Og hadde jeg ikke hengt meg opp i setningsoppbygningen hadde jeg neppe gjort annet enn å trekke lett på skuldrene av anglifiseringen av språket. Som det er gjør jeg altså begge deler, og blir til tider såpass irritert at jeg får lyst til å legge fra meg boka og skrive krasse brev til Spartacus om nytten av automatisk stavekontroll. I stedet skiver jeg småsure blogginnlegg, som garantert vil vise seg å inneholde stavefeil. Ja, ja. «Livet er en kamp, Hjørdis» som min mor pleier å si.
Nå skal jeg forsøke å finne noe morsomt å lese.
Friends in High Places – Donna Leon
Friends in High Places showed up in the zone recently, and I decided to bring it home and give it a look-see, not having read anything by Donna Leon before.
I rather enjoyed this peek at Venice, and especially the darker sides of Venetian society. I must say, though, that if Leon’s descriptions of «how society works» are accurate, I’m sure glad I don’t have to live there.
An especially endearing aspect of the book was that Brunetti’s daughter Chiara is reading the Aubrey/Maturin series (and therefore wants to learn how to sail), and that his wife has read them and loved them. One cannot but admire their excellent taste in literature…
I Know You Got Soul – Jeremy Clarkson
I Know You Got Soul by Jeremy Clarkson is a book about machines. As such, you might not think it would be the sort of book I’d read. You’d be right, too, normally I don’t read books about machines (the exception being manuals for machines I actually own, since I’m one of those rare people who actually find manuals enlightening). But this is Jeremy Clarkson, you know. So I did read it. And I rather enjoyed it, too, though I think I enjoy Top Gear more, on the whole.
More catch-up
Perhaps I had better stop promising to write more? I don’t seem to have the wherewithall lately…
Dragonflight & Dragonquest – Anne McCaffrey (and then Dragonsinger and Dragonsong again, though I only just read them)
Sorcery and Cecelia: Or the Enchanted Chocolate Pot & The Grand Tour: Or the Purloined Coronation Regalia – Patricia C. Wrede and Caroline Stevermer (a charming discovery, though I found the difference in the voices of the two correspondents to not differ sufficiently – I frequently had to stop and think in order to figure out which one of them was talking – which is a flaw when the narrative is letter (or journal) based).
Encounters with Animals & The Overloaded Ark – Gerald Durrell (the first because I found it at a second-hand sale, the second because one morsel of Durrell at a time is never quite enough).
And I’m trying to think… Were there more? I rather think not. So that will have to do for now.
Edit: I remembered one more:
Dope – Sarah Gran, which is a fairly cleverly spun 50ies style noir novel, but it somehow lacked the big wow-factor.
Holiday reading
Superquick catch-up post. I will try to say something more about some of these eventually, but for now, this is what I’ve been reading this summer…:
Fever Pitch – Nick Hornby
JPod – Douglas Coupland
Sudden Wealth – Robert Llewellyn
Peat Smoke and Fire – Andrew Jefford
A Short History of Tractors in Ukranian – Marina Lewycka
A Piano in the Pyrenees – Tony Hawks
One Hit Wonderland – Tony Hawks
Assassin trilogy + Liveship Trader trilogy – Robin Hobb
Her Mother’s Daughter – Marilyn French (Bookcrossing book)
Inkspell – Cornelia Funke (Bookcrossing book)
Love Over Scotland – Alexander McCall Smith
Dragonsong, Dragonsinger and Dragondrums
Anne McCaffrey was a pleasant aquaintance to make. Dragonsong, Dragonsinger and Dragondrums may not be big, heavy tomes, but the story has strength enough to stick with you and certainly made me want to read more. I found the «trilogy» a bit construed, though, the third book, though obviously related to the first two, does not quite belong. No matter, though, when it is all so enjoyable.
Time flies
Since early May I’ve read a lot of books and been dumb as an oyster about most of them. To give myself a chance to catch up I will therefore throw them all in this catch-up post and start afresh with the current read once I’ve finished that.
Having felt for a long time that I really ought to read some of the Moomin books, I read Pappan och havet, which is perhaps one of the darkest and least «children’s literature» of Tove Jansson’s great series. I then read three books in the Dot-series by Inge Møller that I picked up in a jumble sale – hardly great literature and not even the best of their genre, but not an unpleasant way to spend an afternoon.
I then got through Follestad and Ffforde, before embarking on P. D. James’ latest, The Lighthouse, which, fortunately, was every bit as good as one could have hoped. The Curious Incident of the Dog in the Night-time was next, a fascinating book, though overhyped, and also not at all what I expected (though I don’t know what I expected, to be honest, I just had no idea what the book was about owing to the fact that all I’ve ever done before is look at the front of the cover).
Next I picked Roald Dahl’s My Uncle Oswald off the shelf – I’d bought it a while back mainly because, well, it’s a Dahl and it also happened to be a first edition in good shape. This was quite entertaining, though I suspect the subject matter would enrage some people, but I wasn’t quite satisfied with the conclusion.
I bought The Wicked Winter by Kate Sedley at my doctor’s office (there’s a Lions’ Club book sale shelf there) and was entertained. It was pretty good as these things go – the main character, who is also the narrator, is sympathetic and the mystery had a nice twist at the end which I certainly didn’t foresee. However, not a likely candidate for a reread, it’s too… well, I suppose «simple» will have to do for a descriptive word – It’s too simple for that. Well enough written, though. So I stuck a bookcrossing label in it and left it in Britain somewhere. I hope somebody else will pick it up and enjoy it as much as I did.
I borrowed Lake Wobegon Days by Garrison Keillor from my father, who’s a fan, and enjoyed it to a certain extent, but it was not the sort of book I really wanted to read just now – I’ve been on the search for strong main characters and a make-you-turn-the-page-quickly central plot, and whatever Lake Wobegon‘s merits, those are not among them. So I turned to another rearead instead, The Fourth Estate by Jeffrey Archer. Not the best choice, unfortunately, as neither of the two arch rivals really manage to engange my sympathy in sufficient degree to make me care much about «who wins». Still, Archer is always good entertainment.
Next was Hver sin verden by Marianne Fredriksson, which was almost good. Fredriksson ruined the book for me by making basic mistakes regarding Scandinavian/nordic history (assuming an Icelander with the surname Anarson must be a decedant of earlier Anarsons was the most glaring one) and by formatting the text very strangely. Instead of sticking to the standard paragraph indicator (indented first line) there was also a blank line between paragraph-lengths blocks of text. Mostly this was just a waste of paper and though it seemed unecessary, it could be taken to indicate a «break» in the narrative – replacing the line «Some time later» for example. However, it sometimes happened in the middle of dialogues or otherwise coherent episodes, and felt just as wrong as putting a full stop in the middle of a sentence. I came very close to throwing the book across the room a couple of times, but managed to restrain myself.
The Eyre Affair, Lost in a Good Book, The Well of Lost Plots and Something Rotten
When in doubt, reread. Which is what I’ve been doing. The awfulness of De fire og han som gjør galt verre meant I really needed to read something with more than a smattering of intelligence. So I did.
De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen – Hans Frederik Follestad
De fire og han som gjør galt verre: begynnelsen av Hans Frederik Follestad var en fryktelig irriterende bok. Det som kanskje er mest irriterende er at den var akkurat engasjerende nok til at jeg tror jeg blir nødt til å lese resten av trilogien.
Og hva var det så som gjorde den så irriterende? Jo, for eksempel: Navn som høres ut som de stammer fra en vits jeg husker jeg synes var fryktelig morsom på barneskolen, den med «Hva heter den kinesiske kulturministeren?» «Syng Pen Sang» «Hva heter den kinesiske forsvarsministeren?» «Treng Mer Peng» osv. Våre helter (kremt, kremt) heter nemlig Bambo Fohrtwo, Hutte Meg Tu, Pepper Bihf og Salt Efhan, og han som gjør galt verre heter Jesper Schtadig. Som sagt. Morsomt på barneskolen, ikke fullt så underholdende nå.
Også irriterende, sitat fra bokens egenomtale:
Romanen byr på spenning og masse humor, og den er enestående i sitt slag av to årsaker: For det første er denne fantasy-romanens handling lagt til nåtid, for det andre er bokens helter svært utradisjonelle.
Den kan vel neppe Follestad lastes for, men personen som skrev det har lest fint lite Fantasy. Nåtid? Been there, done that. Helter som er svært motvillige, slett ikke spesiellt heltemodige eller beundringsverdige på det jevne og kastes inn i en verden de ikke har kontroll over og ikke helt forstår? Høres det vagt kjent ut for noen andre enn meg?
Men kanskje mest irriterende var to av romanens hoved-bi-personer, om man kan si det på den måten, den tyske Hellheimer som har latterlig mye penger og den russiske eks-militære major Aleksej. Begge snakker med aksent av verste ‘Allo, ‘allo natur. Tyskeren er en ting, han ble hovedsakelig bare litt slitsom å lese etterhvert – delvis fordi jeg ikke egentlig kan noe særlig tysk og derfor måtte konsentrere meg om å forstå noe særlig av det han sa. Russerens aksent, derimot, består for det meste av at han erstatter gramatiske endinger på norsk med «os» i annehvert ord og slenger på en «os» her og der hvor forfatteren ellers finner det for godt (ja, han sier faktisk «Jaos!» i stedet for ja ved minst ett tilfelle). Her er et lite eksempel på en rimelig typisk ordveksling dem to i mellom:
«Ah, men ich habe en til, Liebling, die grosse Überraschung av dem alle. Ich tror du kommer til å like den spesiellt godt, Line. (…) Men tilbake til zu Alfa 1 og 2, die sind meine private Soldaten, og uten å skryte; viel besser enn majorens menn. Ja, ich vil så langt gehen som å kalle dem eine vore den besten Soldaten in der Welt.»
«Hva?» utbrøt major Aleksej, og snudde seg bak mot Hellheimer med en oppgitt mine. (…) «Mine guttos ekstremt bra soldatos. Brododnja! Kallos minos guttos andre klassos soldatos!»
Og dette fortsetter altså side opp og side ned. Sukk og stønn.
Infantilt? Jepp.
Til pass for meg når jeg leser bøker beregnet på barn/ungdom, sier du? Tja, jeg trodde forsåvidt selv at De fire og han som gjør galt verre var en ungdomsbok – jeg fant den da også i ungdomsavdelingen på Trondheim folkebibliotek – de hyllene jeg ville frekventert rundt 13-14-årsalderen. Etter et første kapittel hovedsakelig bestående av vold og seksuelle hentydninger mer eller mindre skjult i underteksten begynte jeg derimot å lure – og bak på boka står det faktisk at hvis man liker Ringenes Herre og Harry Potter så kan dette være en bra bok for «voksne og ungdom over 16 år».
Jadda.