Forfatter: Mirthful

I sin hånd – Heidi Halvorsen

Mirthful 1 Comment

Jeg fikk et «anmeldereksemplar» fra forfatteren av I sin hånd. Det er kanskje litt farlig, da vil man jo gjerne like boka. Men jeg tror ikke jeg er forutinntatt når jeg sier at boka var svært lesverdig.

I sin hånd handler om Renate, som slett ikke får noen bra start på livet. Den handler også om fotballproffen Johnny Leine, som lever drømmetilværelsen in Manchester med samboeren Monica. En dag innhentes Johnny av fortiden og han oppdager litt om litt at han står på lista til en ung dame som ikke skyr noen midler for å få hevn.

Historien har et bra driv og mange nok overraskelser underveis til at det ikke ble for lett å gjette handlingsløpet. Jeg begynte i går kveld og leste ferdig i formiddag (er syk), så den hadde definitivt den «klarer ikke legge fra meg» faktoren som sjangeren trenger.

Og så var det gøy med både Hamar- og Manchester-tilknytning, jeg kunne nesten ønsket meg mer stedsbundne detaljer, lokalkjent som jeg er.

To ting skurret litt for meg, uten at de på noen måte ødela leseropplevelsen der og da. Det ene var at bruken av hedmarking/hamarsing bare nesten var konsekvent (et eksempel jeg kommer på var at en person refereres som å si «je» og «noe» i samme setning, det naturlige ville vært «no»). Det andre var at jeg ikke helt trodde på alderen som ble oppgitt for Renate i de første delene. 9 og 15 hadde vært mer troverdig ift måten hun tenker på enn 6 og 12.

Men, altså, en veldig god historie. Jeg føler vel at det boka hadde trengt for å bli perfekt var en mer kritisk korrekturleser/redaktør som kunne rettet litt på de stedene der man som forfatter blir «blind» (om det kan være noen trøst var det akkurat den samme følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Harry Potter and the Order of the Phoenix: at redaktøren ikke hadde gjort jobben sin).

Enkät

Mirthful Leave a comment

Bokdama har hentet en enkät over kjølen, på norsk blir det vel noe sånn som «spørreskjema», et mye lengre ord, vi holder oss til enkät:

Som leser er jeg: Rimelig altetende temamessig, men lett å irritere, særlig med språklige finurligheter.
Som blogger er jeg: Ustabil. Det går i bølger om jeg skriver noe, og særlig her på bokbloggen er det et problem siden den er ment like mye for meg selv – slik at jeg har en oversikt over hva jeg har lest og kort om hva jeg synes – som for andre. Det blir vel mange samleposter, desverre.
Sist leste bok: Norske helter av Vetle Lid Larsen, på lydbok.
Sist kjøpte bok/bøker: Anne McCaffrey, en stabel kjøpt på pocketsalg på Øksendal.
Favorittkrimforfatter:  Jo Nesbø, Gunnar Staalesen, P.D. James, Kate Atkinson
Jeg leser alt av:  De overnevnte, Alexander McCall Smith, J.K. Rowling, Douglas Coupland, Bill Bryson, Jeffrey Archer (dvs, all skjønnlitteratur), Jasper Fforde, Marian Keyes, Richard Russo
Jeg leser helst ikke (genre/forfatter): Har aldri klart å lese Dickens, ellers leser heller ikke jeg selvhjelpsbøker.
I hylla for faglitteratur leter jeg etter:  Bøker om bøker, reiseskildringer, biografier/memoarer, bøker om whisky, kokebøker.
I tillegg til norsk leser jeg gjerne: Engelsk, svensk, dansk.
Øverst i min å-lese-stabel ligger akkurat nå: Heidi Halvorsens I sin hånd, må bare bli ferdig med This Thing of Darkness først.
Øverst på min bok-ønkeliste akkurat nå: Flere bøker om Tambar, når de kommer. Ellers har jeg så fryktelig mange bøker i haugen av tings som skal leses at jeg ikke kommer på noe jeg går rundt og ønsker meg.
På antikvariater leter jeg etter: Bøker av og om A. A. Milne, bøker om Jane Austen og Oscar Wilde, bøker av Gerald Durrell, førsteutgaver av gode romaner  (i Storbritania, går sjelden på antikvariater her hjemme)

Bøkenes ABC – M for Mumin

Mirthful 2 Comments

I dag har jeg gitt blod, og da får man jo en liten gave. Normalt kan man velge seg et Mumin-krus fra Arabia, men i dag hadde de ingen. Stor skuffelse. Det ble led-lommelykt i stedet, noe ungen sikkert setter pris på. Og så fikk jeg jo gjort dagens gode gjerning, så jeg kan jo ikke klage.

Vi har kommet til M i Lilla Os ABC:

Berätta om en bok där mat har stor betydelse.

Jeg kommer ikke på noen virkelig gode eksempler, men en bok, eller helst serie bøker, som har gjort meg nysgjerrig på det hovedpersonene spiser er Patrick O’Brians Aubrey/Maturin-serie (som jeg vel har nevnt en par millioner ganger før…), navn på matretter som «boiled baby» og «floating islands» er nok til å gjøre meg nysgjerrig, altså.

Vems memoarer skulle du helst av allt vilja läsa?

Jeg er ikke voldsomt glad i memoarer, men det finnes unntak. Noen av de beste jeg har lest har vært av journalister eller mediepersonligheter som jeg ikke i utgangspunktet viste noe særlig om. Derfor blir det litt vanskelig å peke på noen jeg vil lese… Skulle jeg drive med ønsketekning skulle jeg gjerne sett at noen på et loft fant Jane Austens memoarer bortgjemt, men jeg tror sjansen er svært liten. Men ellers, tja, Stephen Fry kunne vel skrevet en fornøyelig beretning om eget liv, skulle jeg tro.

Man Booker Prize for Fiction har delats ut till en författare inom det fd. brittiska samväldet sedan 1969. Här finns alla vinnarna. Här du någon favorit?

Oj. Jeg må med en liten smule skam innrømme at jeg kun har lest en: Paddy Clarke Ha Ha Ha av Roddy Doyle, og var vel ikke voldsomt begeistret for den. Den som står øverst på lese-listen av de andre er Ishiguro’s Remains of the Day. Jeg har riktignok sett filmen, noe som er litt ødeleggende for leseopplevelsen, men Never Let Me Go av samme forfatter var såpass fantastisk at hans andre bøker MÅ leses.

Jag söker också en bok om makt.

Jeg tror jeg skal trekke frem English Passengers. Den klarer å vise mange sider av kolonimakt, de aller, aller fleste av dem negative, men på en svært lesverdig og til tider morsom måte.

Norske helter – Vetle Lid Larsen

Mirthful 1 Comment

larsen

Jeg begynte, som nevnt, å høre Norske helter som lydbok på vei til jobb og oppdaget når jeg kom fram at spilleren hadde stått på random play (bare CD1, heldigvis). Det var en hyggelig oppdagelse, da jeg hadde ment historien var en del mer usammenhengende enn man kunne ønske (men ikke nok til at jeg hadde blitt skikkelig mistenksom, altså, mange forfattere velger jo usammenhengende fortellerstil med vilje).

På hjemveien fikk jeg satt den i gang i rett rekkefølge og nå ble alt så meget bedre. Faktisk så meget bedre at jeg noen dager senere, når jeg begynte å nærme meg slutten, var nødt til å høre en halvtime ekstra etter ankomst jobb fordi historien var på et punkt hvor jeg simpelthen ikke klarte å legge den fra meg.

En mann våkner på et rehabiliteringssykehus et sted i Norge etter en alvorlig bilulykke. En osp tok av for støtet når bilen hans skjente av veien, ellers hadde han vært død. Nå er han i stedet sengeliggende og med en hjerneskade, hvis omfang er uklart. Han blir fortalt at han er Frank Jørgensen, 37 år, selvstendig næringsdrivende i eksport/import. Litt etter litt kommer både førlighet og hukommelse tilbake.

Vetle Lid Larsen hadde selv vært innlagt for hodeskade før han skrev denne romanen, vi får håpe at mye allikevel er fri fantasi. Det avdekkes hemmeligheter og systemsvakheter innen både behandling, finansiering og forskning i boka, og enkelte ting er såpass skremmende og absurde at alt man kan gjøre er å le (men en liten stemme i bakhodet mitt lurer i hvert fall på om ikke slikt «lett» kunne skje i virkeligheten). Jeg skal ikke røpe for mye, siden noe av drivet i boka kommer av de gradvise avsløringene, men å si at jeg fikk assosiasjoner til Gjøkeredet må med.

Norske helter anbefales. Lydboka er glimrende lest av Mads Ousdal, og eksemplaret jeg hørte på er et bookcrossingeksemplar på leting etter nytt hjem, så om du er kjapp kan du overta det.

Tambar er et troll og Tambar og harepusene

Mirthful 2 Comments

tambar

Herlig ny serie fra Tor Åge Bringsværd.

Kort fortalt: Trollene har måtte late som de er mennesker for å overleve, men de har fortsatt hale og er mye sterkere enn menneskene. I den første boka, Tambar er et troll, blir vi introdusert for familien Dovre og fortalt litt bakgrunn. Tambar har fått streng beskjed fra mammaen sin om ikke å sloss med noen i barnehagen, for ikke å vise hvor sterk han er, men det er jo ikke så lett å la være når noen er slemme mot ham og venninnen. I bok nummer to, Tambar og harepusene, er familien på skogstur og Tambar treffer en harefamilie og hjelper dem å skremme bort en rev som har forsynt seg med et familiemedlem om dagen.

Noe av det jeg liker med bøkene er at selv om historiene er sjarmerende, nøler ikke Bringsværd med å introdusere brutale elementer, som at menneskene forsøkte å drepe alle troll de fant eller at harene blir spist av reven – og illustrasjonene følger opp med å være passe skumle.

Ungen på tre er også begeistret, og jeg har allerede overhørt hen gjenta replikker fra den første boka (selv om vi bare har rukket å lese den et par ganger).

Illustrajonene til Lisa Aisato er fantastiske, på et slikt nivå at dette er en bok jeg ville kjøpt selv hvis jeg ikke hadde barn.

I tillegg til å ha en fengende historie har serien en mer dyptgående tematikk som jeg ser for meg kan føre til mange nyttige samtaler etterhvert (foreløbig går nok mye av det ungen hus forbi), om fremmedfrykt, fellesskap og å få være seg selv.

Jeg lurer på når de neste bøkene i serien kommer, vi gleder oss allerede.

Bøkenes ABC – L for lei

Mirthful 3 Comments

Jeg er lei driftsproblemer. Men L kan selvsagt stå for mye annet, for eksempel Lilla O:

Jag älskar listor och har listat lästa böcker sedan 1999. Hur kommer du ihåg vilka böcker du läst? Skriver du listor?

Jeg skriver lister, men de blir som regel ganske ufullstendige. Jeg forsøker å holde oversikten over hva jeg har lest via denne bloggen, og har da også en huskeliste over ting jeg skal lese her. Dessuten har jeg en tag i delicious for boktips og en del bøker markert som «ønsker meg» på bokelskere.no. Og på bokelskere blir det en stadig mer oppdatert liste over alt jeg har lest også, selv om mye mangler.

Lyrik ligger mig också varmt om hjärtat. En genre som hemska svensklärare har förstört för allt för många. Vad är din relation till lyriken? Har du någon favoritpoet eller favoritdikt?

Jeg elsker lyrikk, men jeg leser alt for lite.

Ledamöterna i Svenska Akademien är aderton till antalet. Vem är din favorit bland nuvarande och gamla ledamöter? Har du någon du inte förstår dig på?

Oj, dette ble litt svensk… Hva er ledamöter? Wikipedia til unnsetning (hva gjorde vi før wikipedia?). Dette ble mest en påminnelse om hvor fryktelig lite svensk jeg egntlig har lest… Jeg har en bok av Pär Lagerkvist, teller det? Jeg har vel til og med lest litt i den, men jeg husker ikke hva den heter, så så veldig imponerende kan man ikke si innsatsen min er. Og Selma Lagerlöf står selvsagt på «skal leses» listen min, men jeg har bare så vidt bladd i det fine eksemplaret mitt av Nils Holgersson. Jeg skammer meg…

Sjung långsamhetens lov eller inte. Jag vill i alla fall att du ska berätta om en riktigt långsam bok som du läst.

Alexander McCall Smiths serie om Mma Ramotswe – The No 1 Ladies Detective Agency – fra Botswana er de tregeste page-turnerene jeg vet om. Til tross for at bøkene er spennende og jeg knapt klarer å legge dem fra føles tempoet som en båt som driver ned en lat elv. Et imponerende stykke fortellerkunst.

Det kommer forresten bloggposter om bøker jeg har lest snart, altså. Men jeg er midt i This Thing of Darkness og har ikke hatt så mye tid til å lese, så det tar litt tid. Ellers begynte jeg å høre på Norske helter på lydbok i går. Stor var lettelsen når jeg ankom jobb og oppdaget at jeg hadde hatt spilleren på random play, jeg syntes nemlig at historien var litt oppstykket og forvirrende. På hjemveien begynte jeg på nytt med alt i rett rekkefølge og da ble alt så meget bedre… Denne teknikken, De, den er ikke alltid like enkel.

Bøkenes ABC – K for kruttsterk

Mirthful 2 Comments

Denne uken har Lilla O kommet til bokstaven K. Og kruttsterk er det jeg skulle ønske kaffen på kontoret var. Desverre er den mer som kaffefarget oppvaskvann, så jeg ender med å drikke bøttevis i håp om at det skal kvele tørsten på ordentlig kaffe, noe det selvsagt ikke gjør. Men, over til ukens spørsmål:

Självklart måste det bli K som i kärlek idag. Berätta om ett kärlekspar i litteraturen som du tycker om.

Lord Peter og Harriet i Dorothy L. Sayers bøker er for meg det ultimate paret. De har respekt for hverandre og lytter til hverandre, samt at de har en svært så realistisk intern humor gående. I tillegg til at det er lassevis med kjemi mellom dem, selvsagt.

Krig är inte lika muntert, men jag vill ändå att du berättar om en bok som på något sätt handlar om krig.

Flere av de jeg kommer på først har jegn nevnt tidligere (A Town Like Alice, Small Wars Permitting), så kanskje jeg skal trekke fram en av mine trofaste favoritter: The Last Battle av C. S. Lewis. Det er boken som rent kronologisk avslutter historien om Narnia, og den siste striden er i aller høyeste grad en krig mellom godt og ondt. Fryktelig fascinerende.

Berätta om en bok där korrespondens via mail, brev, sms eller något annat spelar en stor roll.

84 Charing Cross Road. Ingen over, ingen ved siden. Det er den ultimate boken for bokelskere og har dessuten blitt til en aldeles utmerket film der de har fått til brevform på lerretet.

Vem är din favoritförfattare av kåserier och/eller krönikor?

Jeg liker flere av forfatterne som skriver jevnlig for A-magasinet: Elin Ørjaseter, Christine Koht og Vetle Lid Larsen, selv om jeg ikke alltid er enig i det de skriver er det som regel en fornøyelse å lese dem. Min mangeårige favoritt, India Knight, er tilbake hos The Times og kan leses online.

A different sort of catch-up post

Mirthful 1 Comment

I’m going to a bookcrossing meetup this afternoon, and have gathered a pile of books to bring, most of them bookcrossing copies that have been lying around for over a year without being read, and I feel it’s time to let them go. But then the odd one shows up that I have read, but that I have neither journaled nor blogged. Remiss of me. So here:

Terra Incognita by Sara Wheeler was sent to me as an rabck. I had it on my wishlist following a discussion in the forums about travelogues written by women. I actually read it when I said I would, that is following the reread of Aubrey/Maturin last winter, but I didn’t want to wild release it, and so it ended up on a pile of «need some effort on these» books and has been neglected ever since. The book is pretty good, and I did enjoy it, but it didn’t quite hit its mark with me. I think one reason is I simply don’t understand the obsessive fascination with Antarctica (or the poles) which Sara Wheeler certainly seems to share with a lot of people, and she doesn’t really help me understand it either. I’m not suggesting she should have explained better, as I’m pretty sure it’s not something one can explain, like a phobia, obsession is hardly rational, but I do wish she’d made me feel it. Without that the book is a bit too long, too dry, dare I say too cold? Still, worth reading. I’ll try to find someone who wants it this afternoon.

Alice by Lela Dowlings is a graphic rendition of Alice in Wonderland and is simply wonderful. I’m putting it on my «be on the lookout for» list, as I want this in my permanent collection, but this copy is travelling on.

Thirteen Orphans by Jane Lindskold is a competent fantasy, with clever use of Chinese cultural symbols and with the nicely executed «people with affinity with animals» theme that I’ve come to expect from Lindskold. First in a series, and I’ll be looking for the rest, but I don’t think I’ll reread, so I will register and bring it today.

Bøkenes ABC – J for jubel

Mirthful 2 Comments

Jeg jubler litt i dag for at omgangssjuken ser ut til å slippe taket – jeg har bare litt vondt i magen og matlysten er på vei tilbake. Det er i alle fall på tide med J-spørsmål i Lilla Os alfabet.

Jag tycker att det är svårt att läsa böcker skrivna i jag-form då det krävs en del av författaren för att det ska bli bra. Berätta om någon bok skriven i första person som du gillar eller inte gillar.

Jeg liker jeg-form, forsåvidt, men er enig at det er en krevende fortellerstil.

Berätta om en bok om eller av en journalist.

Small Wars Permitting av Christina Lamb var en av de beste bøkene jeg leste i fjor. Den anbefales!

Jante styr Sverige och jag vill att du berättar om en bok där jantelagen gäller.

Litt juks kanskje, men A Town Like Alice synes jeg er en bra bok om å trosse janteloven.

Vad jiddrar du om? Det hade jag en elev som brukade fråga när han tyckte att jag snackade obegripligheter eller ren skit. Berätta om en bok som du tycker är rent jidder.

Lessons from the Land of Pork Scratchings av Greg Gutfeld var for det meste vrøvl fra ende til annen, ispedd en mengde – og jeg mener en mengde – misogynistiske vitser som strakk seg fra de relativt uskyldige «alle kvinner liker å stå i kø fordi de kan benytte tiden til å sjekke hverandre ut» til de rent ut skremmende «hvorfor er jenter med rygsekk så attraktive? Jeg tror det er fordi at hvis de blir borte en uke er det ingen som etterlyser dem». Grøss og gru.

På vegne av venner – Kristopher Schau

Mirthful 2 Comments

skauPå vegne av venner fikk god omtale på Bokelskere.no, så jeg slengte den på ønskelisten, og så tilbød Tone meg å lese hennes eksemplar, og da var det jo bare å kaste seg over tilbudet.

Vinteren 2009 går Schau på kommunale begravelser i Oslo, begravelser som det av en eller annen grunn ikke er venner eller familie til å ta seg av og som derfor faller på kommunen. Av og til kommer det allikevel mange mennesker, da snur han og går. Av og til er han den eneste, utenom presten og begravelsesagenten. Ja en begravelse mangler sogar prest (med fornuftig grunn, det skal sies).

Jeg har hatt svært lite sans for Kristopher Schaus tidligere prosjekter, men akkurat dette tiltalte meg. Det er vel også av en helt annen karakter enn det han ellers er kjent for.

Han sier «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.» Og man får ett lite innblikk i hva det vil si at noen dør så ensomme at det ikke engang er noen til å komme i begravelsen. Dette er en bok det er vel verdt å investere noen timer (og det skal ikke så mange til, den er ikke akkurat tykk). Men på sett og vis føler jeg at det mangler noe. Kanskje var ikke Schau tjent med at jeg hadde en artikkel fra Magasinet friskt i minne. I går var det nemlig en artikkel i Magasinet om en mann som døde alene, som ble begravet av kommunen, uten sørgende. Men der journalisten graver – og graver – og faktisk finner noe. Nå mener jeg vel ikke at Schau skulle tatt på seg å være privatdetektiv for hver eneste avdøde han «møter», men den artikkelen gjorde allikevel at «bare» å møte i begravelsene virket litt, tja, som å si A uten å si B, kanskje? Men, som sagt, vel verdt tiden i alle fall.

Noe av det beste med boka er forresten omslaget. Jeg er helt forelsket i det og kunne godt ha rammet inn boka og hengt den på veggen hvis vi hadde hatt veggplass til sånt (det har vi ikke, det er bokhyller på veggene våre). Det hadde vel forresten funket fint, siden boka er såpass tynn.