Det var en kollega som begynte å snakke om Edward Snowdens bok Permanent Record. Hun holdt på å høre på den som lydbok (den norske lydboka kan visstnok anbefales). Jeg har jo sånn vagt hatt den på radaren fra før, men når hun først hadde nevnt den fant jeg ut at det kanskje var på tide å lese den, i og med at vi står midt i diskusjoner om skyløsninger vs personvern på jobb for tiden.
Boka er en selvbiografi av den klassiske «hvordan endte jeg opp her»-typen. Snowden forteller om oppveksten i den særegne sosiale klassen «government employee». I USA er hele byer organisert rundt føderale institusjoner, og han beskriver hvordan det fungerer som en slags boble, der det å stille spørsmål med hvorvidt det man blir bedt om å gjøre er rett eller galt ikke faller noen inn.
At Snowden selv likevel begynte å stille spørsmål har sammensatte årsaker, men en av dem er nok hans holdning til autoriteter og «ordre», som han illustrerer flere ganger i løpet av boka. For eksempel da han som skolegutt finner ut at lærernes instruksjoner for hvordan få best mulig karakter (denne prøven teller x %, denne oppgaven Y % osv) også forteller hvor LITE han må gjøre for å få ståkarakter, og at han kan slutte å levere lekser (og dermed frigjøre mer tid til å utforske internett). Eller hver gang han starter i ny jobb, da det første han gjør er å automatisere flest mulig av arbeidsoppgavene sine (slik at han frigjør tid til å utforske, vel, internett – og intranett).
Boka har en effektiv spenningskurve, selv om leseren selvsagt vet hva som kommer til å skje. Snowden forklarer både hvordan han og resten av systemet jobber med å overvåke sivilsamfunnet i tillegg til fremmede makter, og hvordan han selv får mer og mer problem med å rettferdiggjøre sin del av arbeidet. Han forteller om alle avveiinger han måtte ta før han ble varsler, men ikke minst om alle tekniske og sosiale tiltak han måtte gjøre for å være sikker på å faktisk få varslet, og ikke bli tatt og truet til stillhet for tidlig. Boka gir også en forklaring på hvordan han havnet i eksil Russland av alle steder (det var ikke planen), som for min del gjør det hele mer troverdig (ikke at det finnes mange steder å «gjemme seg» fra Uncle Sam, men Rusland?!).
Permanent Record er en velskrevet bok om et tema som er svært relevant for oss alle. Litt ære bør derfor gå til Joshua Cohen, som Snowden selv gir æren for at hans rotete notater har blitt en lesverdig tekst. Jeg avslutter med et sitat som både har passende grad av «storebror ser deg», men også er et knakende godt argument for å lese papirbok, om du trenger sånt:
[Once] America’s spy agencies had proven to themselves that it was possible to passively collect all of your communications, they started actively tampering with them, too. By poisoning the messages that were headed your way with snippets of attack code, or «exploits,» they developed the ability to gain possession of more than just your words. Now they were capable of winning total control of your whole device, including its camera and microphone. Which means that if you’re reading this now – this sentence – on any sort of modern machine, like a smartphone or tablet, they can follow along and read you. They can tell how quickly or slowly you turn the pages and whether you read the chapters consecutively or skip around. And they’ll gladly endure looking up your nostrils and watching you move your lips as you read, so long as it gets them the data they want and lets them positively identify you.
(Side 326)
Boka har jeg kjøpt sjøl.
Jeg var i humør til noe annet enn podcast her i forrige uke, så jeg bladde meg gjennom de tilgjengelige lydbøkene i Libby og fant One the Come Up av Angie Thomas. Den boka har jeg hatt på TBR siden jeg leste 
Jeg fant Now We Are Six Hundred: A Collection of Time Lord Verse av James Goss av alle steder i hylla hos Fretex på Lillehammer. En bok som kombinerer Doctor Who OG A. A. Milne kunne jeg jo ikke akkurat gå fra. Og når «Diktsamling» var en rute på høst- og julebokbingoen fikk jeg sparket bak til faktisk å lese den også.
